Musse&Helium 3

Page 1





Eventyret i Lindrizia


Til Den kjære katten vår, Skrutt, lillesøsteren til Sigge, som overlevde et fall fra fjerde etasje og rett ned på bakken, og som har hentet seg helt inn igjen etter rehabilitering og en hofteoperasjon. Vi er så glade for at du fortsatt er med oss.


Bok 3: eventyret i lindrizia

Camilla Brinck Oversatt av Nina Aspen, MNO



Ja, da er det på tide å kaste seg ut i eventyret sammen med

Musse og Helium igjen. Det har vært så gøy å skrive denne boka. Det skjer nemlig så utrolig mye spennende i denne delen, så gjør deg klar til en reise det er ordentlig sus over.

Og jepp … jeg har farget håret igjen. Det ble rosa denne

gangen. Jeg klarte ikke å la være. Men jeg må innrømme noe … det er faktisk en farge som kan vaskes ut, for tenk om jeg angrer om en stund og heller vil ha blått hår. Da er det lett å fikse !

Nå skal jeg ikke oppholde deg lenger, men la deg få lese boka.

Takk for at du blir med på Musse og Heliums reise. Det betyr som sagt mye for både dem og meg. God lesning! Klem fra Camilla

5



Innhold: Trevenn .........................................................................9 Speilet i snøen .............................................................27 Galaha kommer! ..........................................................41 Tørrfisk og isslott ........................................................55 Usynlige servitører .......................................................71 Planene endres.............................................................83 Maur i buksa ...............................................................97 Magisk kraft ..............................................................105 Fest i Krystallsalen .....................................................119 Løgnen blir avslørt ....................................................135 Ikke akkurat hyggelige vesener...................................149 Å tenke positivt .........................................................163 Galantus og Promp-Promp ........................................173 Trolldomspulver ........................................................183


8


TREVENN Etter at Musse og Helium forlot Molo ved grensen, gikk de videre inn i Lindrizia uten helt å vite hvor de skulle. De fulgte duften av foreldrenes fotspor i det snødekte landskapet. Snøen knirket under føttene deres, og solene skinte så vakkert i forskjellige farger. Men det var kaldt. Iskaldt. Nå var Musse og Helium kjempetakknemlige for de varme klærne Gribbeline hadde sydd av skinnet fra Brune Oksebein. Uten dem hadde de nok ikke overlevd særlig lenge. Til tross for kulden var Musse varm på ørene, så han hadde dratt av seg lua. Tanken på at frisyren kunne bli ødelagt, hadde nok noe med saken å gjøre. Helium kikket seg rundt og sa at hun ikke visste at det fantes så mye snø på ett og samme sted. Musse stirret storøyd på de hvite fjellene og var enig. Så grøsset han og sa:

9


– Det er så kaldt at snuten min holder på å falle av. Noe avventende førte han poten sakte oppover for å kjenne etter om den fortsatt var der. Helium møtte det skrekkslagne blikket hans. – Å nei, skrek han og bråstoppet midt i et steg. – Snuten min har falt av! Helium begynte å le.

10


– Nei, den har ikke falt av, Musse, hva snakker du om? – JEG KAN IKKE KJENNE SNUTEN MIN! ER DU SIKKER PÅ AT JEG IKKE HAR MISTET DEN? – Ja, for hvordan ville det sett ut? – Rart, kjemperart. Jeg ville sett helt pussig ut! Musse kjente etter en gang til og pustet lettet ut. – Ok, nå kjenner jeg den, sa han flere ganger, som om han måtte overbevise seg selv. Helium prøvde å få Musse til å tenke på noe annet. – Tenk så kaldt det ville vært på potene hvis vi ikke hadde hatt de deilige støvlene på oss, sa hun. – Ja, jeg hadde ikke gått en meter uten dem, sa Musse. De gikk i taushet en stund. Så forklarte Musse at han fikk vondt i magen når han tenkte på stakkars Molo som sto alene på grensen og ventet på dem. Helium ville trøste broren ved å minne ham på at de skulle jo møte Molo igjen på hjemveien. Musse var likevel engstelig. Tenk om han ikke sto der da. – Klart han gjør, sa Helium uten å være det minste i tvil.

11


Musse nikket. Selvfølgelig ville Molo stå der og vente på dem. De hadde jo blitt så gode venner. Plutselig begynte Bladprateren å bable for fullt i ryggsekken til Musse. – Går det bra med deg, Bladprater? spurte Helium bekymret. Bladprateren snudde seg bort fra dem. Selv om han ikke hadde øyne, så det ut som om han stirret på noe. Så begynte han å vibrere. – Trevenn, sa han til slutt, klart og tydelig. Musse og Helium ble himmelfalne! Var det sant? Fantes det virkelige magiske trær her i Lindrizia? – Tuller du med oss nå, eller? spurte Musse. Men Bladprateren fortsatte å vibrere og gjenta ordet «trevenn». – Det virker ikke som om han tuller, sa Helium bestemt og kikket på Musse, som nå løp rundt i små sirkler. – Men hvordan i alle dager skal vi finne det magiske treet? sa han oppkavet. – Det er jo haugevis av trær her.


Helium forklarte at Musse bare trengte å ta med Bladprateren bort til noen trær og sette ham på forskjellige blader. Så snart han fikk kontakt med riktig tre og riktig blad, ville han si fra. – Det fortalte jo Ta-Ta oss, husker du ikke det? sa Helium og så på broren, som endelig hadde sluttet å løpe rundt. – Jo, kanskje, nå når du sier det, sa Musse samtidig som han prøvde å summe seg. – Bra jeg har deg, søster, du husker visst alt du har hørt. Jeg tror du har elefanthukommelse, de husker tydeligvis alt. – Det tar jeg som et kompliment, smilte Helium. Musse så seg rundt og konstaterte at bladene på trærne så ut som om de trosset vinteren i Lindrizia, siden de fremdeles hang på. Det hadde aldri skjedd i Menneskeverdenen, tenkte han. Der falt bladene på bakken allerede om høsten. Han tok av seg ryggsekken og løftet Bladprateren forsiktig ut. Han bablet som aldri før. – Konsentrer deg nå, sa Musse og tok sikte mot et tre han mente så lovende ut.


Etter flere forsøk reagerte Bladprateren ennå ikke på et eneste tre. Musse peste. Det var tungt å gå i den dype snøen, og mange av bladene han ville prøve, satt høyt oppe. Til tross for at armene hans føltes som spagetti, fortsatte han å løfte Bladprateren fra tre til tre. – Du må holde ham nærmere bladene, skrek Helium utålmodig. – Lett for deg å si, skrek Musse tilbake.

14


Etter enda et titall mislykkede forsøk holdt han på å gi opp. – Prøv det digre treet der borte ved den store steinen, hørte han Helium si. Han gjorde som hun sa, hun hadde jo ofte rett. Da han kom bort til treet, der greinene hang helt ned i bakken og dannet en hytte inne ved trestammen, sluttet Bladprateren å vibrere. Like etter kom de etterlengtede ordene. – Riktig trevenn. – Å, hørte du det? sa Musse begeistret. – Ja, hva gjør vi nå? spurte Helium. Før Musse rakk å svare, hørte de en velkjent stemme gjennom Bladprateren. – En, to … hører dere meg … Over. – Ååå … det er Ta-Ta! ropte musene i kor. – Ja, vi hører deg … vi hører deg, Ta-Ta! – Hei, Helium, hei, Musse. Nå hører jeg dere også … Over. – Vi er i Lindrizia, Ta-Ta, sa Musse og ventet spent på svar.

15


Men i stedet ble det stille. Det summet litt, men Ta-Ta hørte de ikke mer. – Men hva skjedde nå? sa Helium bekymret. – Mistet vi kontakten? Stillheten varte ulidelig lenge. – Hallo … Ta-Ta? ropte Musse. Brått vibrerte Bladprateren igjen, og de hørte stemmen til Ta-Ta. – Avslutt hver setning med «over». Da vet jeg at det er min tur til å snakke … Over. – Eeeh … ok. Vi er i Lindrizia, sa vi … Over. – Det er oppfattet. Har dere det bra? Over. – Ja, jo, vi har det bra, takk. Men Ta-Ta, den første dagen ble jeg kidnappet av de onde åndene, men ble reddet av busene, og så sov vi i Soppelistina, og der spiste jeg litt sopp som ikke var så … sunn, og da så jeg rosa elefanter. Musse hadde mye han ville si. Det var så deilig endelig å høre stemmen til Ta-Ta igjen. – Og så har vi gått over den usynlige broa. SÅ gøy,

16


17


la Helium til og smilte for seg selv. Musse minnet henne på at hun måtte avslutte med «over». – Ja, nemlig, sa hun. – Over. Ta-Ta ble mildt sagt imponert over at de allerede hadde hatt så mange spennende og farlige opplevelser og kommet seg helskinnet gjennom alt sammen. Så sa han at han hadde mistet kontakten med Sporille på datamaskinen en stund, og lurte derfor på hvor lenge de hadde vært i Lindrizia. Helium forklarte at de nettopp hadde kommet dit. Da Musse klaget over at det var kaldt, sa Helium at Ta-Ta måtte hilse Gribbeline og takke for de varme klærne. Ta-Ta fortalte at hun sto ved siden av ham, men at hun dessverre ikke kunne snakke med dem denne gangen. Tiden var for knapp. – Hør godt etter nå. Er det greit? Over. – Jaaa, jaaa, det er greit, svarte Musse og Helium samtidig. – Over. De hørte at Ta-Ta var alvorlig i stemmen. Ta-Ta fortalte at nå når de hadde kommet inn i Lindrizia, ville antagelig sporene fra foreldrene føre dem bort til en stor

18


19