Page 1


Are Brean og Geir Olve Skeie

MUSIKK og HJERNEN Om musikkens magiske kraft og fantastiske virkning pĂĽ hjernen

Illustrert av Iben Sandemose


Innhold Innledning........................................................................... 7 Hva hjernen gjør med musikk.................................................... 15 Når oppsto musikken?.......................................................... 17 Fra bølger i luft til elektrisitet i hjernen................................ 25 Fra lyd til tone...................................................................... 39 Fra tone til klang, melodi og harmoni.................................. 54 Rytme.................................................................................. 67 Fra musikk til emosjon......................................................... 84 Hva musikk gjør med hjernen.................................................... 105 Nevroplastisitet.................................................................... 107 Musikkproduksjon............................................................... 115 Musikerhjernen.................................................................... 132 Effekten av musikk............................................................... 143 Musikk som medisin....................................................................... 157 Musikk og utviklingsforstyrrelser.......................................... 159 Musikk og hjerneslag............................................................ 171 Musikk og psykiske lidelser.................................................. 182 Musikk og smertetilstander.................................................. 197 Musikk, demens og Parkinsons sykdom................................ 205

Takk..................................................................................... 217 Litteratur.............................................................................. 219 Register................................................................................ 239

5


Innledning

Hjernen vår ser ikke veldig imponerende ut: en grå, furete, myk og sårbar masse på noe over én kilo som ligger tilsynelatende alene i det våte mørket inne bak hodeskallen. Likevel er det fra denne unnselige strukturen at alt menneskelig stammer. All kultur og samfunnsdannelse. Alle våre tanker, håp, planer og drømmer. All menneskelig glede, sorg, forelskelse og fortvilelse. Og selvsagt: all musikk som er skrevet, spilt og lyttet til, gjennom hele menneskehetens historie. Faktisk kjenner vi ikke til noen mer kompleks struktur enn menneskehjernen i hele det observerbare univers. Den består av om lag 80 milliarder nerveceller (nevroner), som hver har forbindelse til i gjennomsnitt 7000 andre nerveceller. I tillegg kommer alle de andre cellene i hjernen vår – de såkalte gliacellene, som også er helt nødvendige for hjernens funksjon. Ingen vet sikkert hvor mange gliaceller vi har, men ett anslag tilsier at vi har like mange som antallet nerveceller – minst. Til sammen utgjør dette et ufattelig komplisert nettverk som vi inntil ganske nylig forsto svært lite av funksjonen til. Men stadig nye teknikker – for fremstilling av hjernens struktur og funksjon, og for å studere både enkeltceller og cellenettverk – har sørget for at kunnskapen om menneskehjernen har skutt veldig fart de siste tiårene. Likevel vil vi neppe noen gang klare å forstå den fullt ut, så ufattelig kompleks er hjernen vår. For når vi studerer den, er det jo egentlig hjernen som studerer seg selv. Paradokset er derfor: Hvis hjernen var så enkel at det var mulig å forstå den helt, ville vi samtidig ha vært så enkle at vi ikke forsto den. I eldre tider hadde ikke hjernen høy status. Den var omtrent det eneste organet de gamle egypterne ikke brydde seg med å balsa7


mere, for å ta med seg videre til etterlivet. Musikken derimot, har hatt høy status gjennom alle tider. Grekerne mente for eksempel at kroppen blir besjelet gjennom musikk – uten musikk, ingen sjel. Lignende forestillinger har eksistert i mange kulturer. Faktisk kjenner vi ikke til en eneste menneskelig kultur som ikke har utviklet musikk. Musikk er en grunnleggende menneskelig aktivitet, og musikalitet er en grunnleggende menneskelig egenskap. I tillegg kan mange dyr – sannsynligvis alle pattedyr – ha en viss musikalitet. Når ulver hyler i kor, ser vi paralleller til menneskelig musisk kommunikasjon. Det samme gjelder hvalsang og fuglesang. De eldste musikkinstrumentene vi kjenner til, er omtrent 40 000 år gamle, altså på alder med tidlige hulemalerier. Men allerede for 100–200 000 år siden skal Homo sapiens – mest sannsynlig – ha klart å lage enkle instrumenter som trommer og fløyter, og dessuten spille sammen i grupper. Mange forskere tror at dette kan ha bidratt til sosial tilhørighet, kommunikasjon og samarbeid. Noen mener også at denne tidlige musikken har vært viktig i utviklingen av språket. Spedbarn kan allerede ved fødselen gjenkjenne og skjelne ulike rytmer, intervaller og tonerekker, de kan gjenkjenne akustiske karakteristika ved stemmer – og melodien (prosodien) i språket. Småbarns vei inn i språket går gjennom den musikalske delen av kommunikasjonen. En av hjernens mest fascinerende egenskaper er dens unike evne til å endre seg. Alt vi opplever, lærer og gjør, vil sette fysiske spor og bidra til at hjernen vår konstant er i endring, hele livet. Hjernen vil alltid være litt annerledes når vi legger oss om kvelden enn den var da vi sto opp samme morgen. Det er dette vi kaller nevroplastisitet. Det er takket være nevroplastisiteten, hjernens endringsevne, at vi kan lære nye ting hele livet. Musikk har en særegen evne til å frembringe alle mulige følelser, og til å formidle presis emosjonell informasjon. Dette gjør musikken ideell å ta i bruk når man studerer emosjoner i hjernen. Det er nemlig med hjernen vi lytter til musikk, ikke med ørene. 8


Men veien er lang fra de bølgene i lufta som utgjør lydsignalene, og til den musikalske opplevelsen. I denne boken begynner vi den reisen i kapitlet Fra bølger i luft til elektrisitet i hjernen, og avslutter den i kapitlet Fra musikk til emosjon. Musikk er åpenbart i stand til å aktivere hjernens belønningssystemer. Og som en mulig følge av dette har den en unik evne til å endre hjernen vår. Det finnes nemlig få, om noen, menneskelige aktiviteter som i like stor grad som musikkutøvelse kan få hjernen til å forandre seg (les mer om dette i kapitlet Nevroplastisitet). 9


Forskning har påvist noen ganske karakteristiske forandringer i hjernene til folk som jobber profesjonelt med musikk – og vi kan betrakte slike endringer som resultater av et ganske ideelt og naturlig eksperiment: hva 10 000 timers intens øving på et musikkinstrument kan gjøre med en frisk hjerne. Dette skal vi studere nærmere i kapitlet Musikerhjernen. I dag er musikk allemannseie. Den er lett tilgjengelig og blir brukt mer eller mindre bevisst av de fleste av oss i hverdagen. Hvordan påvirker dette oss? Kan musikkens evne til å endre hjernen ha en nytteverdi ut over det rent musikalske? Kan den brukes i terapi? Den siste av bokens tre deler skal handle om dette. Der gir vi en innføring i hvordan kunnskap om hva hjernen gjør med musikk (som vi studerer i første del), kombinert med det motsatte, altså hva musikkopplevelsen gjør med hjernen (andre del), kan utnyttes i terapeutisk arbeid med mennesker som har ulike hjernesykdommer. I bokens første del – Hva hjernen gjør med musikk – skal vi følge hele den fantastiske prosessen fra lydsignaler i luft til musikalsk opplevelse: • Fra trykkbølge til lyd. Hva skjer i øret når trykkbølger som er mekanisk energi blir omformet til elektriske signaler som sendes til hjernen? • Fra lyd til tone. Hva skiller lyd og tone (musikalsk lyd)? En ren tone skapes når en streng eller et annet fysisk objekt settes i regelmessige svingninger – egentlig et ganske sjeldent fenomen i naturen, men helt avgjørende for musikken. Vi vil vise hvordan hjernen bruker ulike karakteristika ved tonen for å skape det vi oppfatter som tonehøyde (pitch) og klang (timbre). • Fra tone til klang, akkorder og harmoni. Her skal vi beskrive de fysiske forutsetningene for konsonans og dissonans i hørselsapparatet – og videre i hjernen. • … og videre til melodi, rytme og bevegelse. Melodi og rytme skapes ved at flere toner settes sammen i ulike tidsmessige og harmoniske strukturer. Dette er prosesser som involverer man10


ge områder i hjernen relatert til tidsoppfattelse og bevegelse, (basalganglier og lillehjernen) i tillegg til primære og sekundære/assosiative hørselsområder i tinninglappen på begge sider, høyre isselapp og områder i pannelappen. I praksis er nesten hele hjernen i aktivitet når musikk skal oppfattes og oppleves. Musikk er på samme måte som språklyd «lydvariasjon over tid». Når hjernen skal oppfatte og analysere musikk, står den overfor flere utfordringer. Dels er dette en samtidig eller simultan mønsteranalyse: Lydmønstre som tonehøyde (pitch), klang (timbre) og akkorder er alle til stede i øyeblikket og må analyseres parallelt. Samtidig utgjør tonegang, melodilinje, rytme og tempo lydmønstre og strukturer som folder seg ut over tid. Dette krever at hjernen samler informasjon over tid – og setter dette sammen i en sekvensiell mønsteranalyse. Simultane og sekvensielle mønstre må deretter settes sammen til en helhetlig musisk opplevelse. • … og helt til slutt: følelser. Musikk har en unik evne til å fremkalle et rikt spekter av følelser, fra frykt til glede og sorg. Disse følelsene er gjerne ledsaget av fysiologiske endringer som pulsendring, endringer i galvanisk hudrespons, frysninger og gåsehud ved intenst velvære. Ved hjelp av hjerneavbildingsteknikker som MR og PET, kan man se en aktivering i hjernens belønningssystemer (blant annet i nucleus accumbens og hippocampus) når mennesker hører på musikk de liker godt. Motsatt vil de delene av hjernen som assosieres med ubehag og fryktreaksjoner (deriblant amygdala og ulike deler av insula) bli aktivert når man hører på ubehagelig musikk. I bokens andre del – Hva musikk gjør med hjernen – skal vi se på hva som karakteriserer musikerhjernen, hvilke strukturelle og funksjonelle endringer i hjernen man ser hos musikere – og hvilken betydning disse endringene har. Når en pianist lytter til pianomusikk, vil man se en betydelig aktivering i fingerområdene i hjernen. Mange pianister opplever at fingrene kan begynne å bevege seg når de hører på musikkstyk11


ker de har spilt selv. Med andre ord foregår det, både ved produksjon og persepsjon av musikk, en stor grad av koaktivering av hjernens auditive og motoriske systemer. Hvis en ikke-musiker blir satt til å øve inn en enkel melodi på piano, vil man allerede etter fem dagers øving – 20 minutter per dag – observere aktivering i fingerområdene i hjernen når vedkommende hører denne melodien. Og siden de nevroplastiske endringene i hjernen kommer så raskt her, hvilke endringer kan man da observere hos en musiker som har øvd minst 10 000 timer på sitt instrument for å oppnå et profesjonelt nivå? I bokens tredje og siste del – Musikk som medisin – vil vi forklare hvordan musikk kan brukes i behandlingen av noen sykdommer knyttet til hjernen og nervesystemet. Et eksempel er at man har oppdaget at mennesker med Parkinsons sykdom beveger seg lettere og raskere ved bruk av rytmisk musikk og dans. Rytmens bevegelsesinduserende evne bygger sannsynligvis på den forventningen rytme skaper – det dannes en feed-forward prosess som gjør det lettere for Parkinson-pasientene å kaste seg på rytmen og komme i gang med bevegelse. Både Parkinson- og hjerneslagpasienter kan ved gangtrening dra nytte av at musikk aktiverer alle motoriske systemer i hjernen. Tilsvarende er det en del pasienter med afasi (manglende taleevne) etter hjerneslag eller annen skade i språkområdet som fortsatt kan synge med tekst. Denne egenskapen ved musikk har blitt utnyttet i gjenopptrening av språket ved afasi. Ved denne typen skader kan man benytte sangtrening og musikkbasert terapi, og oppnå nevroplastiske endringer som gir bedring. Det er vist at kognitiv trening minsker risikoen for demens. Det er også vist at det å lære seg å spille et instrument i voksen alder har som bieffekt at en rekke kognitive ferdigheter forbedres. I en tvillingstudie der kun én av tvillingene spilte et instrument aktivt i voksen alder, så man at spillingen virket beskyttende mot utvikling av demens. Det later altså til at det å drive med musikk kan bidra til å forsinke kognitiv reduksjon – og kanskje også de12


mens. En rekke studier og rapporter har pĂĽvist gunstige effekter ved bruk av musikk i behandling av pasienter med ulike former for demens. Musikken har en stimulerende effekt, og den kan vekke til live ressurser og bedre kommunikasjonsevnen hos demente. Men la oss starte med begynnelsen.


MUSIKK SOM MEDISIN


Musikk og utviklingsforstyrrelser

Hjernen er uten sammenligning kroppens mest komplekse organ. Den utvikler seg – i likhet med resten av nervesystemet – med ufattelig hastighet og presisjon i løpet av de ni månedene et svangerskap varer. I gjennomsnitt dannes det 250 000 nye hjerneceller hvert eneste minutt gjennom svangerskapet. Alle disse cellene skal vandre til det stedet de hører til, de skal spesialisere seg, modnes og kobles sammen med tusener av andre celler. Prosessene som sørger for at alt dette går som det skal, er utviklet og finslepet gjennom hundretusener av år. Likevel er det et av naturens utrolige undere at det går bra, nesten hver eneste gang. Men noen ganger går det galt. Ved svært alvorlige utviklingsfeil vil ofte naturen selv sørge for at svangerskapet avbrytes, i form av en spontanabort, og tidvis så tidlig at kvinnen ikke engang har rukket å registrere at hun har vært gravid. Ved mindre alvorlige avvik vil svangerskapet gå sin gang, og utviklingsforstyrrelsen vil senere vise seg i form av ulike typer funksjonsavvik hos det voksende individet. Årsakene til slike utviklingsforstyrrelser er ofte sammensatte. Noen forstyrrelser er rent genetiske – deriblant Downs syndrom, som skyldes tilstedeværelsen av et ekstra kromosom (trisomi 21). Andre kan være rent miljøbetingede, for eksempel cerebral parese (CP), som ofte skyldes en skade før, under eller rett etter fødselen. Men for mange utviklingsforstyrrelser er årsaken bare delvis kjent. Ofte er forklaringen trolig en kombinasjon av genetisk predisposisjon og én eller flere uheldige miljøfaktorer. Som nevnt gjentatte ganger, har menneskehjernen en unik evne til å la seg formes av miljøet – det vi kaller nevroplastisitet. Ved alle former for skade eller sykdom i hjernen, er nevroplasti159


siteten den egenskapen som hjelper til med å optimalisere funksjonen, til tross for skaden. Dette kan skje ved at andre hjerneområder overtar funksjonene til det skadde området, eller ved at restfunksjonen i det skadde området optimaliseres og trenes. Slik vi også har sett, har musikk en genuin evne til å øke menneskers nevroplastisitet. I dette kapitlet skal vi ta for oss noen av de viktigste formene for utviklingsforstyrrelser i hjernen og nervesystemet, og se hvordan musikk kan hjelpe til med å forbedre funksjonen.

Hjernens utvikling Allerede i svangerskapets fjerde uke – før de fleste vet at de er gravide – begynner utviklingen av hjernen og nervesystemet. Det begynnende embryoet består på dette stadiet av tre lag. Fra det ytterste av disse, ektoderm, dannes det en plate, nevralplaten. Det er den som skal bli hjerne og nervesystem. Men cellene i ektoderm er fortsatt svært umodne og ligner lite på de ferdige hjernecellene. Etter noen dager begynner det å danne seg to folder i nevralplaten. Etter ytterligere noen dager begynner disse foldene å bøye seg mot hverandre for å danne et hult rør – nevralrøret. Dette røret lukker seg omtrent som en glidelås. Feil i denne lukningen kan føre til ulike utviklingsforstyrrelser, hvorav ryggmargsbrokk er den mest kjente. Ved denne tilstanden har ikke den nederste ryggdelen av nevralrøret lukket seg ordentlig. Det kan blant annet føre til funksjonsproblemer i bena og vansker med å kontrollere blæretømming. Folat er et av de stoffene som regulerer denne lukningsprosessen. Tilskudd av folat til kvinner som prøver å bli gravide, kan derfor minske sjansen for ryggmargsbrokk og andre lukningsdefekter. Selve hjernen utvikler seg så i den ene enden av nevralrøret, mens resten av røret blir til ryggmargen, som i det ferdige individet uopphørlig skal frakte milliarder av nervesignaler frem og tilbake mellom hjernen og resten av kroppen. Cellene som 160


er ansvarlige for dette, utvikler seg også fra nevralrøret. De vandrer i denne fasen fra nevralrørets sentrale deler til de delene av det voksende nervesystemet de er genetisk bestemt til å havne i. Flesteparten av hjernecellene dannes frem mot uke 20. Da skjer også cellenes vandring fra de sentrale deler av hjernen og ut mot hjernens overflate. For å få nok plass til alle de nydannede cellene, begynner hjernen å folde seg. Det er altså fordi vi trenger plass til all hjerneoverflaten (det som kalles hjernebarken, og som inneholder hjernecellene) at hjernen vår er foldet. Den totale hjerneoverflaten hos et voksent menneske tilsvarer omtrent arealet av fire A4-sider. Et så stort areal får ikke plass inne i hodeskallen uten å bli foldet. Selv om prosessen er genetisk bestemt, er den avhengig av en lang rekke miljøfaktorer for å foregå presist og i riktig rekkefølge. Fra uke 20 og frem mot fødselen skjer det en gradvis modning og spesialisering av de ulike cellegruppene, og det dannes milliarder av forbindelser mellom de ulike cellene. Mange av disse vil tilbakedannes etter fødselen – avhengig av hva slags miljøbetingelser det nyfødte barnet møter. I siste del av svangerskapet dannes også viktige refleksbaner som barnet trenger etter fødselen, for eksempel sugerefleks, reflekser for smerteunngåelse og tømningsreflekser. Ved fødselstidspunktet er hjernens struktur så å si helt ferdig, og de aller fleste hjerneceller er dannet. Hjernen er imidlertid langt fra ferdig utviklet. For det er nå jobben med å tilpasse seg miljøet starter for alvor. I de kommende månedene og årene skal hjernen modnes, og det dannes stadig nye forbindelser mellom hjernecellene som svar på det miljøet barnet møter. Like viktig er sannsynligvis også tilbakedanningen av de forbindelsene som ikke trengs. Samtidig skjer det en gradvis prosess der hjernecellenes forbindelser med hverandre får et lag med isolering (det som kalles myelinisering), noe som sørger for at signaltrafikken blir raskere og mer presis. Først ved 20–21 års alder er hjernen ferdig modnet.

161


Hørsel og tidlig musikalitet De første antydninger til det som skal bli det indre øret, med sneglehuset og sansecellene som skal omdanne lydbølger til elektriske signaler, dannes allerede fra nevralrøret i uke 5–6. De ytre ørene utvikles i uke 6, i form av innposninger på hver side av fosterets hode. Omtrent i uke 18 er ørekanalen ferdig dannet, men først fra omtrent uke 21–23 er fosteret i stand til å høre, når hørselsknoklene forbenes (hammeren, ambolten og stigbøylen). På dette tidspunktet kan fosteret tydelig reagere på høye lyder. Og fra nå av lever det i en verden av konstant lyd. Denne lydverdenen er først og fremst preget av mors hjerteslag – barnets første metronom – men også mors pust gir rytmiske lydsignaler til barnets hørselsbark. Det samme gjør lyder utenfra. Det er påvist at i tredje trimester vil fosterets hjerteaktivitet reagere ulikt når mor snakker, sammenlignet med når en fremmed snakker. Fosterets hjerne er altså i stand til å gjenkjenne mors stemme allerede mot slutten av svangerskapet, og i tillegg vil fosteret reagere ulikt på tale og musikk. Disse tidlige musiske opplevelsene bevares i hukommelsen også senere. Det kan vi se fordi det nyfødte spedbarnet vil foretrekke mors stemme fremfor andre stemmer, og fordi det vil foretrekke musikk det har hørt før fødselen fremfor annen musikk. En studie har påvist at dersom mor leser et spesifikt barnerim for fosteret hver dag før fødselen, vil det nyfødte barnet senere foretrekke dette barnerimet fremfor andre barnerim. Dette gjelder selv om rimet blir lest av andre enn mor. Fosteret gjenkjenner og husker med andre ord ikke bare stemme, men også rytme og ordmelodi – en form for tidlig musikalitet. Denne tidlige musikaliteten ytrer seg også på andre måter. For eksempel er det vist at nyfødte spedbarn fra ulike språklige omgivelser gråter ulikt: Franske spedbarn gråter med stigende melodisk struktur, mens tyske spedbarn gråter med fallende. Dette reflekterer de språklige melodiene i den lydverdenen de har utviklet seg i, både før og rett etter fødselen. 162


Cerebral parese (CP) Cerebral parese (CP) er en samlebetegnelse for funksjonsforstyrrelser som rammer evnen til bevegelse («motoriske funksjonsforstyrrelser»), på bakgrunn av skader oppstått før, under eller rett etter fødselen. Skaden kan være både genetisk og miljøbetinget. Så ulike forhold som genetisk betingede misdannelser, traumatiske hodeskader, oksygenmangel under fødselen og medikamenteller alkoholmisbruk hos mor, kan alle gi CP. Og siden CP er definert som resultatet av en skade, ligger det i tilstandens natur at den ikke utvikler seg og blir verre. Likevel kan symptomene endre seg gjennom livsløpet, som en konsekvens av – eksempelvis – individets utvikling, trening og/eller naturlige aldersforandringer. Hvordan skaden arter seg, kan avhenge av hva slags skade som oppstår, hvor skaden ligger, og ikke minst når den oppsto (tidlig eller sent i fosterlivet, under eller etter fødsel). Siden det utviklingsmessig skjer svært mye i de aller første leveårene, og symptomene da kan endre seg svært mye, er det vanlig å ikke stille endelig CP-diagnose før barnet har fylt fire år. CP rammer omtrent 2–3 per 1000 fødte barn. Det vanligste symptomet ved CP er såkalt diplegi, som innebærer motoriske problemer i begge armer og ben, men med overvekt i bena. Det nest vanligste er hemiplegi, som er samme type vansker, men bare i den ene kroppshalvdelen. Både spastisitet (ufrivillig økt muskelspenning) og muskelsvakhet opptrer, som oftest samtidig. Plagene kan variere betydelig, fra lettere økt muskelspenning – som gir en karakteristisk, men fullt funksjonell gange – til et handikap så stort at det umuliggjør forflytning uten hjelp. Noen ganger opptrer også dyskinesi, en tilstand med ufrivillige bevegelser i én eller begge armer eller ben. Selv om CP er definert som en rent motorisk funksjonsforstyrrelse, har barnet ofte noen tilleggsvansker. De vanligste her er epilepsi, psykisk utviklingshemming og ulike vansker med persepsjon (oppfattelse). I en terapeutisk sammenheng er det svært viktig å kartlegge hvilke andre tilleggsvansker (om noen) som 163


foreligger. I musikkterapeutisk sammenheng er det spesielt viktig å være klar over at nevrogene hørselstap kan foreligge. Det finnes ingen behandling som kan «kurere» CP. Tradisjonelt har en kombinasjon av ulike former for fysioterapi, ergoterapi og (der det er aktuelt) logopedi vært vanlig. I enkelte tilfeller kan kirurgisk korreksjon av feilstillinger, med operasjoner på benvev eller muskulatur, være til hjelp. Enkelte medikamenter kan også bidra til å redusere spastisitet, men tidvis med begrenset effekt. Slik medikamentell behandling må gis direkte i muskulatur eller i sentralnervesystemet, og den foregår kun i høyspesialiserte sentra. Musikk og CP Musikk har i flere tiår vært benyttet i behandlingen av CP. Først og fremst i form av passiv musikklytting – for å øke motivasjon, konsentrasjon og evne til avslapning – men de senere årene har fokuset økt på musikkens og musikkutøvingens evne til å øke nevroplastisitet (slik vi har beskrevet flere andre steder i denne boken). Her er det blant annet vist at gangfunksjonen ved CP kan bedres når rytmiske auditive stimuli tas i bruk. Teknikker som legger vekt på trening av sensorimotorisk integrasjon (kobling av sensoriske stimuli med motorisk aktivitet) er kanskje særlig interessante. Pianotrening er en slik aktivitet. I flere studier er det vist at mennesker med CP får mer presis – og raskere – fingermotorikk av pianotrening. I en av disse studiene kunne god effekt på motorisk hastighet påvises etter så lite som to ukentlige pianosesjoner i seks til ni uker. En annen studie har vist økt konnektivitet (sterkere forbindelser) mellom motoriske håndområder i hjernebarken og lillehjernen etter musikktrening ved CP. En studie av Alves-Pinto og medarbeidere fra 2015, der 18 barn mellom 4 og 16 år med CP fikk intensiv trening på musikkinstrumenter i 18 måneder, kunne slå fast at disse barna klart forbedret håndmotorikken sin. Gruppene var imidlertid små, og det mangler foreløpig studier som kan vise god effekt av aktive musikkterapeutiske intervensjoner på generelt motorisk funksjonsnivå. Både teoretiske betraktninger og resultatene fra de nevnte 164

Profile for Cappelen Damm AS

Musikk og hjernen  

Musikalitet er en unik menneskelig egenskap som hjelper oss til å uttrykke følelser uten ord. Musikken har en enestående evne til å endre hj...

Musikk og hjernen  

Musikalitet er en unik menneskelig egenskap som hjelper oss til å uttrykke følelser uten ord. Musikken har en enestående evne til å endre hj...