Page 1


Arne Dahl på norsk: ONDT BLOD BLIND JAKT EUROPA BLUES SKJULTE DYP EN MIDTSOMMERNATTSDRØM DØDSMESSE MØRKETALL


Arne Dahl

Mørketall Oversatt av Einar Blomgren


Originalens tittel: Mörkertal Oversatt av Einar Blomgren © 2005 Arne Dahl Opprinnelig forlag: Albert Bonniers Förlag Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009, 2010 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2020 ISBN 978-82-02-64537-3 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: iStockPhoto Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbindning: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1 Allerede første gang han så levningene forsto han at det var noe spesielt med dem. Det var fredag, like før folk skulle ta helg. Han var alene igjen i gropen. De andre karene hadde akkurat kommet seg opp og satt og snakket om helgens tvilsomme aktiviteter. Bena deres hang ned under teltduken og dinglet ved siden av ham da det som skulle ha vært ukens siste spadetak, stilnet. Men det var da. Nå var nå. Det var noe helt annet. Nesten en hel helg lå imellom. En trist helg. En vanvittig helg. En unødvendig helg. Men nå var nå. Han svingte firmabilen inn på Stora Nygatan, som skar et fint snitt gjennom Gamla stan og ryddet vei for utsikten til rytterstatuen av Karl XIV Johan ved Slussen. Den hvilte i et solskinn som føltes nesten horisontalt, som om solen forsiktig stakk stortåen i Mälaren og lurte på om den skulle våge seg uti. Men det var en illusjon. Til tross for at det gikk mot kveld, sto solen høyt. At Stockholm så så underlig trolsk ut, kom antagelig av at solen speilet seg dobbelt, i både saltvann og ferskvann, i Saltsjön og Mälaren. Han kunne ikke fri seg fra følelsen av at det var noe helt spesielt med lyset akkurat ved Slussen, akkurat der innsjøen rant ut i havet. Guds eget speiltrick. Han skjerpet seg og festet blikket på Stora Nygatan. Hvem er det som ferdes i Gamla stan tidlig en søndag kveld midt i juni? For det meste japanere, tenkte han med et skjevt smil. Kanskje en og annen amerikaner, en enslig tysker eller neder5


lender. Muligens en bortkommen familie fra Småland. Neppe noen stockholmere. Neppe noen vitner som ville bli værende igjen i byen. Som om det hadde vært aktuelt med vitner. Firmabilen gled sakte inn mellom de eldgamle fasadene. Det var som om de lukket seg rundt ham, dannet en pil som pekte rett mot ham, pekte ham ut. Det føltes som om hele Stockholm stirret på ham. Men etter noen sekunder dukket teltduken opp i det fjerne som en sanddyne på avveie. Den så behagelig urørt ut. En hildring. Nei, ikke en hildring. En oase. En passasje inn til en bedre verden. Et bedre liv. Det finnes et detaljert regelverk for tilfeller der håndverkere står overfor arkeologiske funn. Riksantikvarens retningslinjer for gravearbeider i Gamla stan. Jorden er minelagt med historie. Det er ikke mulig å ta et spadetak uten å grave seg inn i den skjulte fortiden. Under hvert skritt man går på den gamle Stadsholmen, finnes verdener. Underverdener, forhenværende verdener, ukjente verdener. Verdener som kan forandre den nåværende. Mørke verdener. «Hei, knekter, dere vet vel at hvert lille funn føyer en ny puslespillbit til Stockholms historie.» Han så den pompøse Allhem for seg idet tullingen stakk trynet inn i teltet med samme liksomfolkelige formaning han hadde hørt et dusin ganger før. Det var ikke første gang han gravde i Gamla stan. Det var heller ikke første gang han støtte på et funn. Under gravearbeider ved Drakens gränd hadde han et par år tidligere avdekket et sølvservise fra begynnelsen av 1700-tallet, og bare et par måneder tidligere hadde han ut av et hull i Köpmangatan hentet opp et intakt kvinnekranium fra middelalderen. Den pompøse Allhem dukket selvsagt opp og skrek opp om graveren i Hamlet. Nå ville han virkelig få noe å skrike om, tenkte han mens han lot firmabilen rulle langsomt fram langs Stora Nygatan. 6


Det hendte at håndverkere ga blaffen i hele håndboken og plystrende trampet et anerikt trekar eller et svartsvidd albuebein litt dypere ned i leiren og jobbet videre som om ingenting hadde skjedd, for å slippe de stadige avbruddene og de tidkrevende besøkene av virkelighetsfjerne arkeologer med hele livet plassert i et annet århundre. Han hatet ordet «knekter». Det var bare en fiks måte å si «undersåtter» på, oppe fra veldig høye hester. Karene – ikke «knektene», aldri «knektene» – hadde sittet med føttene dinglende like ved ham og snakket om hvor mye lettere det var å sjekke damer hvis man bare orket å dra til et dansested et stykke utenfor byen. Rille sa: – En radius på ti mil. Det gjelder helt andre regler der ute. – Det stemmer faktisk, sa Berra. – De driter i at de er gift. Det var i det øyeblikket at det som skulle ha vært ukens siste spadetak, ble taust. Så kom helgen. Det ble så dumt, så feil. Kvinner er djevler. Og engler. Engler og djevler. Når man tror de er engler, er de djevler, og når man tror de er djevler, er de engler. Marja. Hvis du bare kunne innrømme det. Si hvem du treffer. Fortell hvorfor han er så mye bedre enn meg. Men ikke lyv mer for meg. Jeg orker ikke flere løgner. En helveteshelg. Et sammenstøt. Den aller største sjalusien. Time for time vokste levningene fram for hans indre blikk. Jo dypere han og Marja sank ned i svartmyra, desto tydeligere ble de. Som en vei til et bedre liv. En vei som jeg akkurat har trådt inn på, tenkte han idet firmabilen kom fram til teltduken. Han rygget det overbygde lasteplanet så nær inntil gropen han våget, og så seg rundt. Noen få kveldsvandrere. Bare turister. Til og med de evinnelige japanerne med kamera på magen. Så hoppet han ut, kom seg ned i gropen, brettet teltduken tilbake over seg og tente lommelykten. I samme sekund som Berra sa «De driter i at de er gift», i 7


samme sekund som det som skulle ha vært ukens siste spadetak, ble stumt – i samme sekund gikk det opp for ham at dette var noe utenom det vanlige. Enden av en gammel kiste. Han stirret på den en stund. Mens han bøyde seg og begynte å blottlegge kistelokket, fortsatte Rille og Berra å tulle om villige og sprengkåte damer fra Nynäshamn og Enköping. Etter en stund forsvant bena opp over teltduken, og Rille ropte: – Hva blir det til, da, Steffe? Skulle du være med på Systemet? – Før køene der blir for jævlige, supplerte Berra. – Jeg tar det hjemme isteden, ropte han. – Jeg har fått noe jævla olje på buksene. – Stakkars liten, brølte Rille. – Sees på mandag, da, sa Berra. – Ta det rolig med kjerringa nå, Steffe. – Jeg tror vi satser på Gimo, sa Rille. – Ikke ei dame med truser der. Han hørte dem skravle videre, svakere og svakere, helt til det ikke var mer å høre. Det ble dødsens stille. Kistelokket var blottlagt. Han skalv litt idet han kjente at lokket satt løst. Han skjøv det til side. Men det var da. Det er mulig at han bearbeidet synet i løpet av hele helveteshelgen, men nå – for nå var nå – var han ganske sikker på at alt sto klart for ham allerede da. Ved første synet av det. Da. Nå trakk han arbeidshanskene på seg. I det skarpe, men godt avgrensede lyset fra lommelykten børstet han vekk det tynne jordlaget over det presenningstykket han hadde lagt over kisten. Alt virket helt urørt. Intakt. Hvis noen av fyllikene natt til lørdag eller søndag hadde ramlet ned i gropen, hadde de i hvert fall bommet på kisten. Det fantes ikke engang en klyse med spy på den. Han trakk presenningen vekk og slepte kisten forsiktig fram mot kanten av gropen. Så jumpet han opp på fortauet på Stora Nygatan, så seg rundt, ventet til det var så rolig som mulig og hoppet inn gjennom åpningen på det overbygde planet på firmabilen. Han svingte heisekranen ut over teltduken, hoppet ned og 8


dro med seg tauet ned i gropen. Før han festet det rundt kisten, stanset han. Det var ikke meningen. Det skulle gå så fort og effektivt som mulig. Det var planen. Men han stanset. Slik man uvilkårlig må stanse overfor det usigelige. Hvis man fortsatt er i live. Han skjøv lokket sakte til side. Og igjen sto han overfor levningene. Det gikk en skjelving gjennom kroppen hans. Og han syntes han forsto sammenhengene. Forbindelsen med helveteshelgen. Koblingen til den bedre fremtiden. Det nye livet med Marja. Livet der han var bedre enn alle de andre som stjal henne hele tiden. Og hun skulle endelig få slippe å lyve. Alt skulle leges. Blikket vek unna for konturene av levningene. Det klarte ikke å fullføre sin bane. Det hele var for uhyggelig. For bisart. Så skjøv han lokket på, festet tauet, hoppet opp på planet, løftet kisten med kranen og svingte den inn i firmabilen. Deretter dro han av sted mot det bedre livet.


2 Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde i det øyeblikket da det ble klart hva som hadde hendt, men jeg var i hvert fall på kjøkkenet. Det er mulig jeg sto og vasket opp, men det virker ikke særlig sannsynlig. Jeg tror jeg overvåket arbeidet. Alma stakk hodet inn, blek som et lik, og sa at Marcus ville snakke med oss ute på gården, det var viktig som pokker. Der ute vrimlet det. Jeg må innrømme at jeg har problemer med dem når alle er samlet, det står en eim av svett brunst og overproduksjon av hormoner og ujevnt utvokste kroppsdeler rundt dem, men ikke si det til noen. Marcus hadde i hvert fall stilt seg i midten som vanlig og så ut som en sirkusdirektør. Det var bare en pisk som manglet for at vi skulle løpe i perfekte sirkler med små fjær på hodet. Men han hadde ikke det vanlige påklistrede, maskulint dominerende uttrykket. Nei, han var nesten like blek som den stakkars vesle flagrende Alma, som hele tiden henger og snuser i rumpa på ham som ei tispe i løpetida. Men ikke si det til noen. Frøken – jeg klarer aldri å huske hva hun heter, Astrid, Asta, Kurt-Egil – sto bare og skalv. Veike kjerringer, en skam for kvinnekjønnet. Marcus (som jeg nå er sikker på er homse, ingen reaksjon på den nye stringbikinien min i det hele tatt) fortalte oss med alvorlig stemme hva som hadde hendt, og før jeg visste ordet av det, var jeg ute i skogen og ropte. Vi spredte oss ut over hele området. Et par stykker gikk ut på veien, et par inn i det tåpelige lille tettstedet, men de fleste styrtet ut i skogen, ungene i par, vi foreldre hver for oss (som om vi hadde bedre stedsans enn dem, særlig faren til Anton, hva han nå heter, later jo ikke 10


til å vite forskjell på høyre og venstre, og langt mindre nord og sør). Den jævla skogen strekker seg jo ut hele veien fra sørvest til nordøst, hundre og åtti grader skog, før den etter omtrent en kilometer fanges opp av svingen i elva i en nesten perfekt halvsirkel. Ja, dere vet jo hvordan det ser ut. Jeg gikk nok nærmest rett nordover, der skogen selvsagt viste seg å være tettest. Helt ugjennomtrengelig. Jeg rev opp en stor flenge i den nye jakken min, Ralph Lauren fra NK – jeg går ut fra at jeg får erstatning fra klassens kasse. Til slutt fant jeg en sti som viste seg å føre til fotballbanen, dere vet, ved skogkanten i den nordlige utkanten av tettstedet. Av og til fikk jeg et glimt av noen av guttene inne blant trærne. Alle ropte «Emily» så høyt de kunne med de fæle, sprukne stemmene i stemmeskiftet. Ikke vet jeg hvem de var, men i en rydning så jeg at en av dem – den store, bråkjekke, han som heter Jesper, tror jeg – holdt noe opp over hodet. Det virket ikke som noe jeg burde befatte meg med, så jeg dreide fort av i den andre retningen og fant stien. Da føltes det som om jeg var alene på jorden. Nesten framme ved fotballbanen lettet en flokk kråker, eller hva det var, med et skikkelig smell bare omtrent ti meter fra meg. De holdt på å skremme vettet av meg. Jeg kom ut på fotballbanen med hamrende hjerte og så meg rundt. Min vakre Felicia dukket opp i den andre enden sammen med den uutholdelig vanskapte Vanja, som hun alltid skal være nødt til å slepe rundt på, men ikke si det til noen. Hun lot som om hun ikke så meg. Stien fortsatte på den andre siden av fotballbanen, jeg tok den og kom snart fram til elva. Ikke spor av noe annet enn all denne fordømte myggen og knotten og andre av Guds straffedommer. Virkelig en fantastisk idé å legge klasseturen til bondelandet, der det vokser opp banjospillere med seks fingre på hver hånd. Kan jeg gå nå? * Det er sannelig ikke lett å prøve å holde orden på en gruppe av denne typen, det må jeg si. Og jeg har tross alt en god del erfaring med ledelse på forskjellige nivåer. Men i en slik sammenheng som dette kreves det ulike språk til ulike grupper, og en 11


såpass utpreget heterogenitet er ikke lettstyrt. Likevel synes jeg at jeg reagerte veldig fort på forsvinningen. Hun kan ikke ha vært borte i mer enn et kvarter før jeg organiserte manngarden, som jeg faktisk synes dekket hele området skikkelig bra. Organiseringen gikk over all forventning, med unger og håpløse tilfeller blant de voksne i de irrelevante posisjonene og med de genuint tillitvekkende på viktige steder. (Jeg mener for eksempel, hva heter hun, Lisa, moren til Felicia, det er vanskelig å forestille seg at et barn i det hele tatt har kunnet vokse i henne. Som om det fantes det minste spor av biologi i den kroppen.) Nåvel, jeg organiserte det i hvert fall slik at Nils, faren til Anton, dro og rekognoserte på tettstedet, Sven-Olof, faren til Gina, tok den vestlige delen av skogen, og Reine, faren til Albin og Alvin, den sørlige, mens de mest pålitelige av guttene, anført av min sønn, Daniel, tok den nordlige delen. Og selv undersøkte jeg selve landeveien, riksvei 90, både nordover og sørover, og kunne dermed også fungere som et samordningspunkt, riktignok mobilt. Dessverre måtte jeg slepe på stakkars Alma, som ikke er blant de mest selvstendige vesenene jeg har møtt, og derfor ble mitt tempo redusert til et helt uakseptabelt nivå. Men uansett er jeg nødt til å vedgå at mine observasjoner langs landeveien begrenset seg til tre biler, en luksuriøs sølvfarget Volvo S60, en gammel mørkeblå Opel Astra og en relativt ny rød metallic Volkswagen Passat, jeg er ganske sikker på at det var en 1.8T. Samtlige var svenskregistrerte og på vei sørover. Jeg har notert alle detaljer angående disse kjøretøyene. Her, vær så god. Da jeg senere skulle samordne resultatene av manngarden, måtte jeg rett og slett akseptere at Emily var sporløst forsvunnet. Jeg håper virkelig at jeg slipper å kontakte moren hennes. Det er ikke jeg som skal måtte ordne med absolutt alt. * Faen, så slitsomt det var å tråle den skogen. Hva trodde de at vi ville finne? Emily, som satt og furtet bak et grantre? Eller i hendene på en sprengkåt pedogærning med blodsprutende motorsag? Og hva slags jævla hjelp skulle det være å sende oss to 12


og to – to fjortiser mot en vill pedofiltulling. Marcus sendte oss i døden uten å tenke på noe annet enn sin egen, hva heter det, autoritet. Det var virkelig dritslitsomt å gå gjennom skogen. Jeg er helt sikker på at jeg og Mara fikk den mest umulige, jævlige delen av skogen, det var ikke mulig å gå en meter uten å få en masse sår på hele kroppen. Faen så vondt det gjorde i ansiktet, se på denne flengen. Nei, her i pannen. Marcus dret som vanlig i jentene da han delte ut «retningslinjene» sine – jeg vet ikke om noen egentlig brydde seg om hva han sa – så vi snakket litt med Astrid, frøken altså, og hun så en retning som ingen hadde gått i, og sa at hun holder seg i nærheten, så det var bare å rope hvis det var noe. Jo, hun er faktisk grei. Mara har det lille lommekompasset sitt, så vi dro rett vestover, rett inn i tornekrattet. Så kom selvfølgelig Anki og Lovisa og hengte seg på. Hva som hendte siden, på vei til elven? Ikke særlig mye, synes jeg. Vi så Astrid et par ganger på litt avstand, og så så jeg Anton, Jonatan og Sebastian et stykke, hva blir det, nordover, jeg kjente igjen den jævla militærgrønne fleecegenseren til Jonatan. Så kom vi ned til elven. Den er stri og fosser med en jævla fart, ingen kan komme over den. Men jeg tror ikke hun har druknet seg, faen, aldri, men man vet aldri helt hva Emily kan finne på, hun er temmelig, vet ikke, vanskelig. Jo, vi er vel venner, kanskje, men det betyr ikke at jeg skjønner hva hun driver med. Anki sier at hun så henne omtrent ti på ett, oppe på rommet, og da vi skulle samles til høytlesningen, klokka var vel bortimot ti over ett, var hun borte. Hun var ingen steder. Tror dere virkelig at hun er død? * Jeg har vært klassestyreren deres i et år, hele sjuende, og det er klart jeg av og til lurer på hva slags liv jeg lever. Når guttene hopper på pultene og jentene bare roper med de skingrende stemmene sine, som for å prøve hvor langt de bærer, kan jeg slå meg ned ved kateteret og lese stille fra høytlesningsboken og prøve å minne meg selv på hva som en gang drev meg til å bli lærer. Jo, svensk og engelsk, selvsagt, men i første rekke en vilje, tror jeg, til å formidle, ikke kunnskapen i seg selv, men at kunnskap er 13


moro. At det er moro å vite ting, i stedet for hele tiden å bevege seg i en verden som blir stadig mer ukjent jo eldre man blir. At språket er vår vei til friheten. At litteraturens allsidighet er helt uovertruffen når det gjelder å lære noe om livets særegne allsidighet. Å forstå seg selv litt bedre og derigjennom forstå andre. Hver gang jeg synker ned i høytlesningsboken, slår det meg at jeg nekter å gi opp, tross alt, så jeg fortsetter med å lese høyt, hvor mye de enn protesterer og kaller det barnehage eller mongolesing. Jeg vet, jeg ser i øynene på dem, at de egentlig vil, det hører med å spytte på alt som voksenverdenen har å tilby, det er ikke noe rart med det. Jeg har drevet med et ganske ambisiøst prosjekt en stund nå, vi leser Mørkets hjerte av Joseph Conrad og kombinerer det med å se på forskjellige filmatiseringer, fra veldig teksttro ting som nyinnspillingen med Tim Roth som Marlow og John Malkovich som Kurtz, til Apocalypse Now. Å vise Apocalypse Now Redux for fjortenåringer lyder kanskje en tanke i overkant, men tenk så annerledes verden er for dagens fjortenåringer, sammenlignet med hvordan den var da vi var fjorten. Det er klart at det blir helt andre mennesker av dem. Spørsmålet er hva. Nåvel, unnskyld avsporingen, prosjektet handler i grunnen om spørsmålet hvor mørket egentlig finnes: utenfor oss eller inne i oss? Det har gitt opphav til flere livlige diskusjoner, det kan jeg i hvert fall si. Det var det vi skulle samles til klokken ett i går, etter lunsj. Det ga meg også en sjanse til å telle barn – man kan ikke akkurat si at Marcus Lindgrens såkalte samlinger har fungert som oppmøtekontroll. Det hersket i hvert fall ingen tvil om at Emily virkelig var borte. Vi hadde en avtale om at ingen fikk forlate hagen uten å si tydelig ifra til en voksen, og det har samtlige gått med på i løpet av disse dagene, også Emily. Jeg var vel aldri helt fornøyd med at klasseturen skulle gå til en gård så nær skogen, men det var allmenn enighet blant foreldrene, så det var bare å bøye seg. Marcus delte ut ordrene sine til de mannlige tilstedeværende, og jeg måtte som vanlig i all stillhet reparere de enorme hullene i det patriarkalske systemet hans. Jeg plasserte de mest engstelige jentene nærmest meg, Julia med den påtatt livstrøtte holdningen og lille Mara og 14


så Lovisa og Anki. Så vandret vi gjennom skogen. Jeg kan ikke påstå at jeg så noe, skogen var veldig tett, men jeg fikk en innsikt i hvor dumt det var for meg å gå der alene i en skog som faktisk kanskje inneholdt en helt ekte voldtektsmann og eventuelt til og med en morder. For ikke å snakke om tjue barn. Strødd ut som fuglefrø til en sulten gås. Jeg vurderer det slik at Emily aldri ville ha dratt av sted på egen hånd. Han må ha vært oppe i huset. Inne i selve hjertet. * Jeg vet at de er skilt, faen, alle er så jævlig skilt, men de kunne vel i hvert fall latt være å ha seg midt under manngarden. Faens Marcus, jævla kvasimilitær som tror han er så fucking konge, altså, og så ligger han i en busk ved veien og dunker løs på mora til Homo-Johnny, Idiot-Alma, når Emily er forsvunnet og vi har dritdårlig tid. Marcus er et veldig fint menneske. Jeg så det ikke selv, nei, men tvillingnerdene Albin og Alvin så det, de har fortalt det. Jeg gikk nordover med den feige dritten Daniel, som var helt sikker på at det sto en pedo bak hvert eneste tre, klar til å svinge snabelen mot de gråtskjelvende leppene hans. Mens det var hans egen far som gjemte pølsa i mora til Soper-Johnny. Ganske morsomt, faktisk. Nerdetvillingene kom løpende og pekte på Daniel og fortalte om knulleorgien til faren hans. Sånn annethvert ord som alltid, helt uutholdelig. Fucking Daniel ble enda hvitere i grisetrynet og ville nok til og med ha løpt til skogs hvis han ikke var så dritredd for alle pedo-snablene i skogen. Tvillingnerdene hektet seg på, og så dro vi videre inn i skogen, som bare ble tettere helt til det nesten var umulig å gå. Vi ropte på Emily så høyt vi klarte, og til slutt åpnet det seg en slags fucking rydning. På en einerbusk eller hva det var hang litt av Emilys mørkelilla genser – et spor, for faen, jeg hadde funnet et spor – og jeg holdt opp filla og vifta med den og gaula, men ikke faen om det kom noen, Marcus lå og dunka løs på Dumme-Alma, og resten av idiotene hadde vel gått seg bort i skogen. Bortsett fra fyllikene som satt og drakk i lysthuset, selvsagt. Den jævla kåte mora til Felicia, som villig 15


blotter kjerringflesket for alle tenåringer, så oss, men dro raskt som pokker i den andre retningen. Var vel redd for å bli voldtatt, som alle kjerringer som aldri ville blitt voldtatt om de så ba på sine knær. Så forsvant hun, og vi gikk videre til elva, men det var vanskelig å finne fram, for nå ble det sånn tett igjen, jævla granbar og jævla kvister og jævla mygg. Albin eller Alvin skreik opp, jeg vet ikke hvem av dem det var, jeg kan ikke se forskjell på dem, og sa at han hadde sett en elg. «Det kan ikke ha vært en elg,» sa jeg, «de er jo dritstore, du ville ha driti på deg, din tvillingnerd.» «Jeg så den også,» sa Chicken-Daniel, «men jeg tror det var en hjort, jeg så ryggen på den, brungrønn som en kronhjort.» «Hold kjeft, jævla null,» sa jeg, og da ble det stille. Så kom vi ned til den forbanna, svingete elva. En masse skrot føyk forbi, og en eller annen jævla blå tøybit. Så kom ei dau og oppsvulma rotte flytende, og da den snudde seg opp ned, kunne vi se at tarmene hang etter’n i flere meter. Den så ut som en jævlig snål manet, og da spydde Alvin eller Albin på Albin eller Alvin, og så begynte de å slåss. Faen, så moro det er med tvillingslagsmål. Men Emily er død, det skjønner vel hvem som helst. Hun var vel sur, som vanlig, og gikk nær elva, alle damer vil jo alltid ta livet av seg, mer eller mindre, og den som ramler i den fossende jævla drittelva, er død i løpet av et halvt minutt. Faen. * Man kan ikke akkurat si at vi har anstrengt oss for å være sosiale med lokalbefolkningen, så jeg følte meg ikke særlig fornøyd med å være tildelt oppdraget med å spørre meg for på tettstedet. Vi handler på stormarkedet ved Näsåker, så jeg hadde aldri engang skjønt at det fantes en liten ICA-butikk rett rundt hjørnet. Dagligvarer, videoutleie, utleveringssted for apoteket og Systembolaget. Og samlingssted for bygdeoriginalene. Tre gubber satt på et par benker utenfor butikken og glodde mistenksomt på meg. «Jeg heter Nils,» sa jeg og prøvde å hilse på dem, «jeg bor sammen med en skoleklasse i Gamgården her borte, dere har sikkert sett oss.» En av gubbene lente seg fram og sa: «Hørt.» 16


«Hva?» sa jeg. «Ikke sett,» sa gubben og nikket tungt, «men hørt.» «Faen som dere bråker,» sa gubben ved siden av. «Om nettene også. Storbyfolk, eller?» Jeg nikket og sa: «Vi kommer fra Stockholm, ja. Nå er det sånn at en av fjortenåringene våre er forsvunnet, og vi lurer på om dere har sett noen her på tettstedet.» Det var som om det gikk en rask skjelving gjennom gubbegjengen. Korte, skarpe blikk ble utvekslet. «Jente eller gutt?» sa den første gubben med blikket ned i bakken. «Jente,» svarte jeg og prøvde å skjønne hva som foregikk. «Ikke Calle, da,» nikket gubbe nummer tre til gubbe nummer én. «Flott,» sa gubbe nummer to og nikket. «Vi fisker sammen med Calle,» presiserte gubbe nummer én i retning av meg. Jeg så fra hode til hode og gjorde en liten, utålmodig bevegelse. «Jeg bare lurer på om dere har sett en jente gå alene forbi her,» sa jeg. Gubbene ristet langsomt på hodet. Det så ut som én treg bevegelse som forplantet seg mellom dem. Da jeg gikk derfra, hørte jeg bak meg: «Det heter ikke Gamgården, det heter Gammgården.» * Jeg lurer på om man virkelig kan si at Felicia og jeg er venner. Jeg vet at alle tror jeg henger etter henne bare fordi hun er så pen, men ingen fatter at hun trenger meg mye mer enn jeg trenger henne. Jeg liker det som er der inne, bak den pene overflaten, det som er helt i stykker og ødelagt, og når man ser på moren hennes, forstår man hva det er. Det er mangel på kjærlighet. Moren hennes, Lisa, har aldri elsket et annet menneske enn seg selv, det er jeg sikker på – og meg hater hun. Jeg vet at hun kaller meg vanskapt, men jeg vet ikke hvorfor. Antagelig fordi alt som kommer i nærheten av det perfekte smykket av en datter, virker vanskapt. Man kan si mye om foreldrene mine, stakkars, men kjærlighet har det alltid vært der. Det er derfor Felicia trenger meg, for å suge kjærlighet ut av meg. Og det er helt greit, jeg har så mye at det er rikelig. Den er lagret i meg. Men er det vennskap? Når Astrid leser høyt fra Mørkets hjerte, er det Felicia – ja, og Emily også, for all del – som virker mest betatt. Som om hun håper på å finne i hvert fall det der inne i 17


hjertet sitt, litt mørke i det minste, i mangel av noe annet. Jeg vet at jeg er bråmoden, jeg vet at dere tenker det, dere behøver ikke å si det, det er det mange andre som har gjort. «Vanja er så bråmoden. Hun har vært nødt til å vokse opp fortere enn de andre.» Så ja, klart det føltes litt slik det gjorde for Marlow ved munningen av Kongo-elven da vi dro av sted, Felicia og jeg, oppover langs skogkanten mot nordøst. Vi passerte det litt bortgjemte lysthuset og så Sven-Olof, faren til Gina, og Reine, faren til Albin og Alvin, sitte der inne og jekke opp hver sin øl og ta seg en røyk. De hadde tydeligvis ingen planer om å gå inn i skogen i det hele tatt. Men vi gikk inn. Skogen var ikke så veldig tett der nærmest landeveien, så vi kom ganske fort fram til fotballbanen, dere vet, den som ligger der i skogkanten. Og så sprader Lisa inn på banen med Ralph Lauren-jakken helt istykkerrevet, og jeg så på Felicia at hun ikke hadde tenkt å la seg merke med at moren var der. Det hadde jeg ingenting imot. Etterpå fortsatte vi nordover mot elven. Nei, vi så ingenting i det hele tatt, egentlig. Men spør dere meg, sier jeg at Emily har stukket av. Rømt. Felicia og hun er tvillingsjeler på en eller annen måte, det er derfor de ikke tåler hverandre. De har samme tomrom der hjertet burde ha sittet, men det er et tomrom som gjør vondt. Men kanskje ikke nå lenger. * Jo, kolleger, det er nok min feil at dere sitter her i dag og prøver å få orden i alle trådene. Dere vet jo at nedskjæringene rammer de lokale kamrene hardest. Nå finnes det ingen politimyndighet nærmere enn oss i Sollefteå. Det ville ha vært dritbra med et lokalt forankret nærpoliti nå. Saltbacken er nesten like ukjent grunn for oss som for dere. I samme øyeblikk som vi forsto at det var en mulig internasjonal kobling, kontaktet jeg førstebetjent Bengtsson, og han sparket ballen videre til rikskriminalen. En eller annen byråsjef som het Wörner, tror jeg – nei, greit, Mörner, bestemte at dette var en sak for dere. Hvordan den internasjonale koblingen så ut? Minst tre baltiske biler – litauere, tror jeg – var observert på det aktuelle tidspunktet ikke langt 18


fra Saltbacken. Jeg kunne ikke la være å tenke på trafficking og bortførte jenter som forvandles til sexleketøy og får hele underlivet ødelagt på all-europeiske bordeller. En sprek fjortenåring som denne Emily ville være juvelen i den litauiske bordellkronen. For å si det sånn. Hun ser jo mildest talt bra ut. Det var ikke engang mulig å tenke seg jenter med et slikt utseende da man selv gikk i sjuende klasse. Har det skjedd noe med menneskets – eller i hvert fall kvinnenes – genbank i løpet av de siste tjue årene? Snakk om voksen fjortis. Hvis dere tillater, mine damer, så vil jeg anta at ikke engang dere, som virker så unge og spreke, om jeg kan si det sånn, så slik ut da dere gikk i sjuende. Men hva skal man si? Dette er så visst et helt fantastisk område, her rundt elven, men det er jo ikke det aller mest passende stedet å dra på klassetur til. Det var som å be om trøbbel. Dere forstår hva jeg mener. Ikke bare skogen rett utenfor hyttevinduene, ikke bare elven med ekstremt stor vannføring og derfor ekstra sterk strøm, men spesielt de lokale problembarna. Om det er de eller litauerne som er skyldige, er nå helt og holdent opp til dere. Manngarden med redningskorps og frivillige pågår selvfølgelig i flere timer til. Men hermed legger jeg med varm hånd saken med den forsvunne fjorten år gamle stockholmsjenta Emily Flodberg i de kanskje ikke fullt så varme, men desto mer rutinerte hendene på A-gruppen.

Profile for Cappelen Damm AS

Mørketall  

En fjorten år gammel jente forsvinner da en sjuendeklasse fra Stockholm er på klassetur i Ångermanland. Politets spesialenhet A-gruppen blir...

Mørketall  

En fjorten år gammel jente forsvinner da en sjuendeklasse fra Stockholm er på klassetur i Ångermanland. Politets spesialenhet A-gruppen blir...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded