__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Edgar BurĂĽs

Mordet pĂĽ Lemuel Gulliver og den sanne beretning om hans ukjente reise


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60628-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Anders Bergersen, Superultraplus Omslagsillustrasjoner: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Blessed is he who expects nothing, for he shall never be disappointed. – Jonathan Swift


Prolog i Berlin

1 Jeg kan se ham der han sitter og venter. Han har tatt på seg det digre hestehodet. Retter litt på ørene, glatter ut det sorte stoffet som faller løst over skuldrene. Vet at neste gang de kommer, vil de ikke avfinne seg med en låst dør. Men notatene og kartskissen vil de ikke finne. Kanskje har han gjemt dem bak en sten i veggen, like ved gruen. Når alt har roet seg, vil han komme tilbake og hente dem, tenker han. Vet det kan bli vanskelig. Men så kan eventyret begynne. Så vil det endelig bli alvor. Jeg merker at han puster tungt, jeg kan se at han presser begge håndflatene mot det stiliserte hestehodet av tre og ullstoffer. Han heter Robert Loxley. Året er 1729. Stedet er Newark-on-Trent. Utenfor det lille huset høres tunge støveltramp.

2 Slik tenker jeg at det var. Men hva som videre skjedde, kan ingen fortelle oss. Robert Loxley finnes ikke i noen offent7


lig protokoll eller manntallsliste. Det eneste vi kan være rimelig sikre på, er at han aldri vendte tilbake og hentet de dyrebare papirene sine. Og nesten tre hundre år senere dukker de opp igjen, i det store Jonathan Swift-arkivet i Münster. Det var Volker som fortalte meg om dem – og som skaffet meg en fotokopi. Volker er en gammel venn fra studietiden. Han har arbeidet på Ehrenpreis Centre for Swift Studies1 ved Westfälische Wilhelms-Universität helt siden forskningsinstituttet ble grunnlagt i 1986, og ved siden av har han i perioder drevet et lite forlag i Berlin. Loxley-papirene (for slik blir de kalt) er et lite hefte på ca. 50 tettskrevne A5-sider. Etter å ha undersøkt både blekk og papir, og sammenlignet med forskjellige tiders håndskrifter, har man anslått manuskriptet til å stamme fra første halvdel av 1700-tallet. Det ble funnet såpass sent som i 2010, i en av de siste eskene i Mayhew-samlingen. Av forskerne ved instituttet regnes det som en typisk Swift-pastisj. En slik sarkastisk parodi som samtiden den gang var full av. Tydeligvis har også Mayhew selv vært av samme oppfatning. Ellers ville han opplagt ha referert til det i en eller annen artikkel. Men Mayhew brydde seg ikke engang med å notere når eller hvordan det kom i hans eie. 1 Irvin Ehrenpreis var den fremste Swift-forsker i sin generasjon. Han døde før senteret ble en realitet. Men sønnen, Davis Ehrenpreis, bidro økonomisk til at arbeidet kunne videreføres, og ga senteret en god start ved å donere mesteparten av sin fars papirer og notater, samt den store samlingen av bøker fra 1600og 1700-tallet. På 1990-tallet drev instituttet en utstrakt oppkjøpsvirksomhet, og sikret seg flere andre større samlinger, bl.a. Kallich-samlingen (etter Martin Kallich) og Mayhew-samlingen (etter George P. Mayhew).

8


Selv ser jeg det ganske annerledes. Jeg tror manuskriptet er ekte. Jeg tror Robert Loxley skrev alt nøyaktig slik han opplevde det.

3 Volker var sikker på at jeg spøkte første gang jeg nevnte det for ham. Jeg var på et tre dagers forfatterbesøk i Berlin, og første kvelden tilbragte vi på vårt gamle stamsted i Oranienstrasse, Max und Moritz. Han ble nesten irritert da han forsto at jeg mente alvor. «Hør,» sa han, «du og jeg har ofte sittet og fantasert litt sammen, men ikke trekk det for langt. Gullivers reiser er en skipperskrøne og ikke en fortelling fra virkeligheten.» «Slik oppfattet Jonathan Swift det også,» sa jeg. «Antagelig fikk han et hint fra en lokal prest. Kirkens folk har alltid hatt sitt eget nettverk. Og det er ikke urimelig å tro at det har vært fristende å berette om et helt spesielt merkverdig sognebarn, full av de besynderligste overdrivelser – og som blant annet insisterte på at alle sjelesorg-samtaler måtte skje i stallen og ikke noe annet sted. Men som gammel ringrev i faget forsto Swift straks hvilke muligheter disse historiene hadde, og at de var verdt en bedre skjebne enn bare å leve som lystløgn og fylleprat. Han tok en pause fra embedet som domprost i Dublin, krysset Irskesjøen, oppsøkte sin geistlige kontaktperson, fant frem til den pensjonerte sjøkapteinen, vant hans fortrolighet og fikk ham til å åpne seg. Resultatet kjenner vi. Men er det nå så sikkert at Swift gjengir reiseberetningen slik 9


Lemuel Gulliver ønsket det, eller nøyaktig slik den ble fortalt til ham? For det er her Loxley-papirene blir interessante …» «Forklar.» «Ifølge Robert Loxley hadde Swift den samme rollen overfor Lemuel Gulliver som Rustichello fra Pisa hadde overfor Marco Polo.» «Og hvem var denne Rustichello?» «Han var den egentlige forfatteren av boken om Marco Polos reiser,» sa jeg. «De to traff hverandre i fengselet i Genova, der de begge satt fanget et års tid. Marco fortalte om sine opplevelser i den østlige verden. Rustichello, som allerede hadde skrevet andre bøker, ble interessert, og slik begynte et arbeidsfellesskap. Den ene fortalte, den andre skrev og utbroderte – et samarbeid som resulterte i verdens mest berømte reiseskildring. Men ingen kan i dag vite hvor mye som er Marcos egen beretning, og hva som er Rustichellos tillegg og overdrivelser.» «Og hva mente Loxley om Gullivers reiser?» «Han trodde ca. 30 % kom fra Lemuel Gulliver og at 70 % var Jonathan Swifts egne påfunn.» «Kunne han belegge en slik påstand?» «Nei.» «Så du hevder i fullt alvor at alle de beste skrønene stammer fra Swift?» «Nei,» sa jeg. «Og det tror jeg ikke Robert Loxley gjorde heller. For Lemuel likte nok å fortelle, han også, og han likte å høre folk le. Men jeg tror han ønsket å være mer edruelig i samtalene med Swift. Kanskje lengtet han etter endelig å få fortalt hvordan alt egentlig hadde vært. Det var bare at … det ville ikke Swift. Det var jo nettopp skipperskrønene og 10


de fantastiske historiene han var ute etter, det var dem han oppmuntret til.» Volker så granskende på meg. «Du hører hva du sitter og sier?» sa han. «Det virker nesten som om du tror at alt dette faktisk har skjedd! Men Lemuel Gulliver er jo en rent fiktiv person! Han har aldri levd! For det vi snakker om er en bok – det er ikke virkeligheten ! Vi snakker om Gullivers reiser, for svingende!» «Har du egentlig lest Loxley-papirene ?» «Nei,» sa Volker. «Jeg vet bare at blant oss på instituttet anses den som en likegyldig pastisj, på linje med parodier som Memoirs of the Court of Lilliput og On the Famous Engine With Which Captain Gulliver extinguish’d the Palace Fire.» «Synd,» sa jeg. «For jeg tror Robert Loxley er nøkkelen til så mye …» «Som for eksempel?» «Til det meste,» sa jeg. Men det var ingen vits i å fortsette. Bedre å skifte spor og snakke om noe annet i stedet. Volker er en av de mest intelligente og fremfor alt logiske mennesker jeg vet om. Noe som av og til kan være en hemsko for ham. Men hvorfor var jeg selv blitt så interessert? Hva var det som pirret nysgjerrigheten min? Først og fremst at Loxleypapirene gjorde meg oppmerksom på en merkelig unøyaktighet i tidsangivelsene (noe også Gulliver selv antyder i et brev til sin fetter Sympson i 1727). I min utgave av Swifts bok (The Annotated Gulliver’s Travels. Edited, with a biographical introduction and notes, by Isaac Asimov. New York 1980) heter det (side 193) at Gulliver kom til øya 11


Luggnagg 21. april 17082. Han forteller at han ble der i tre måneder. Men bare noen sider senere sier han at avreisen fra øya skjedde 6. mai 1709. I så fall varte jo oppholdet over et år og slett ikke bare tre måneder! Så hva hendte i den tiden det ikke er gjort rede for?3 Det var denne uventede lommen av tid som Robert Loxley oppdaget og ville vite mer om. Selv om det opprinnelig var ganske andre – og mer matnyttige – ting han var opptatt av.

Samme årstall finner vi bl.a. i The Jonathan Swift Archive, det elektroniske supplementet til Cambridge Works of Jonathan Swift i 18 bind (Cambridge University Press 2008). Supplementet er et samarbeidsprosjekt mellom Keele University, University of Oxford og Kings’s College, London. 3 I enkelte utgaver ser jeg at det er gjort velmente forsøk på å endre 1708 til 1709, uten at det på noen måte fjerner tidsproblemet. For uansett: Fra 21. april til 6. mai er det jo slett ikke tre måneder, det er ikke engang tre uker. 2

Profile for Cappelen Damm AS

Mordet på Lemuel Gulliver  

Alle kjenner historien om Gullivers reise. Eller gjør vi egentlig det? Nå får vi lese om Robert Loxleys jakt etter sannheten om Gulliver. Re...

Mordet på Lemuel Gulliver  

Alle kjenner historien om Gullivers reise. Eller gjør vi egentlig det? Nå får vi lese om Robert Loxleys jakt etter sannheten om Gulliver. Re...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded