Mord til jul

Mord til jul

Val McDermid

Mord til jul Oversatt av Kari Engen

Val McDermid Originalens tittel: Christmas is Murder Oversatt av Kari Engen First published in Great Britain in 2020 by Sphere Copyright © Val McDermid 2020 Novellene har vært utgitt i ulike novellesamlinger på originalspråket tidligere.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72282-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: AdobeStock / Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Marilyn Imrie, 1947–2020, som med vidd, sjenerøsitet, kunnskap og intelligens hjalp meg (og utallige andre) til å bli en bedre forfatter.

God jul

1 En spraglete eksplosjon av farger spredte seg utover himmelen. «Åååå,» sa mannen idet gnistene ga gjenskinn i de blå øynene hans.

«Aaaa,» sa kvinnen, og klarte å fylle enstavelsesordet med både ironi og velvilje. Det rufsete, lyse håret hentet farge fra fyrverkeriet, og ga henne et fiberoptisk punkeutseende som brøt mot det konservative snittet i kåpen og buksen.

«Jeg har alltid vært glad i fyrverkeri.»

«Det må være den skjulte pyromanen i deg.»

Professor Tony Hill, klinisk psykolog og ekspert på forbryterprofiler, skar en sørgmodig grimase. «Der traff du spikeren på hodet.» Han merket seg smilet i ansiktet hennes.

«Bare innrøm det. Du liker Bonfire Night, du også.» Et dryss av grønne og røde gnister inntok himmelen, og bildene av dem festet seg på innsiden av øyelokkene hans.

Kriminalbetjent Carol Jordan snøftet. «Det aller beste jeg vet. Unger som smeller kinaputter i postkassene til folk, fyllebøtter som stikker tent fyrverkeri opp i baken, tullinger som kaster stein når brannvesenet rykker ut for å slukke bål som har kommet ut av kontroll? Den beste kvelden i året for oss.»

7

Tony ristet på hodet, og nektet å gi etter for sarkasmen.

«Det er lenge siden du har forholdt deg til den slags bagateller. Nå for tiden trenger du bare å bry deg med kvalitetsskurker.»

Som på kommando ble Carols telefon vekket til live.

«Flott,» stønnet hun før hun snudde seg bort og stakk en finger i det ene øret. «Betjent Devine. Hva har skjedd?»

Tony meldte seg ut av samtalen og rettet all oppmerksomhet mot fyrverkeriet. Et øyeblikk senere rørte hun ved armen hans. «Jeg må gå.»

«Trenger du meg?»

«Jeg vet ikke helt. Det skader jo ikke.»

Hvis det ikke skader, ville det vært første gang. Tony ble med Carol tilbake til bilen hennes og la den hvesende, fresende himmelen bak seg.

Stanken fra brent menneskekjøtt var uforglemmelig og umiskjennelig. Den var søt og vammel, og det virket som om den fortsatte å klebe seg til innsiden av Carols nese i mange dager, lenge etter at den ikke burde være annet enn et minne. Hun rynket på nesen av vemmelse og gransket det uhyggelige åstedet.

Det var ikke et stort bål, men det hadde tatt fyr som en fakkel. Hvem som enn hadde laget det, hadde plassert det i hjørnet av et stykke brakkmark, like ved en grind, men ute av syne for veien. Den lette brisen hadde vært nok til å sende gnister av ild inn i en hekk, og det var flammene fra den som hadde fått brannvesenet til å rykke ut. Da brannen var slukket, undersøkte mannskapet de fuktige, rykende restene og oppdaget kilden til lukten, som til og med klarte å overdøve tennvæsken som var brukt.

8

Mens Tony streifet rundt i utkanten av det som åpenbart var en verre forbrytelse enn ildspåsettelse, snakket Carol med brannsjefen. «Det har neppe tatt lang tid før ilden fatet,» sa han. «Etter lukten å dømme tror jeg det er brukt en blanding av brennbare væsker – bensin, aceton og så videre. Sånt som folk gjerne har stående i garasjen.»

Med rynket panne stirret Tony på levningene. Han snudde seg og ropte til utrykningssjefen: «Den døde – begynte liket å brenne midt i som dette?»

«Du mener om bålet var bygget opp rundt det?»

Tony nikket. «Ja.» «Nei. Du kan se det av måten veden har rast sammen på.

Det lå oppå bålet.»

«Som en guy.» Det var ikke et spørsmål, brannkonstabelens svar hadde bekreftet det Tony allerede trodde. Han så på Carol. «Ja, du trenger meg.»

Tony sendte ballen tilbake over nettet og bommet hårfint på returen da det ringte på døren. Han slengte kontrolleren til Nintendo-maskinen fra seg i sofaen og reiste seg.

«Vi har fått obduksjonsrapporten og en foreløpig uttalelse fra Kriminalteknisk.» Carol gikk rett inn uten å vente på en invitasjon. «Jeg tenkte du gjerne ville ta en titt.» Hun rakte ham en mappe.

«Det står en åpnet flaske vin i kjøleskapet,» sa Tony. Han hadde allerede begynt å kikke gjennom arkene samtidig som han famlet seg bort til en lenestol. Mens han leste, forsvant Carol ut på kjøkkenet og kom tilbake med to glass.

Etter å ha plassert det ene på bordet ved stolen hans, satte hun seg rett overfor ham i sofaen og så hvordan musklene i ansiktet hans strammet seg mer og mer.

9

Det var ikke hyggelig lesning. Offeret var en mann på et sted mellom tjuefem og førti år, og han hadde vært i live da han ble lagt på bålet. Dødsårsaken var røykforgiftning, men før døden gjorde slutt på lidelsene hans, hadde han hatt enorme smerter. Hendene og føttene hans var bundet sammen med ståltråd, og munnen var teipet over. Et flyktig øyeblikk tillot Tony seg å tenke over hvilken grusom prøvelse det måtte ha vært, og hvor stor glede det hadde gitt gjerningspersonen. Men bare et øyeblikk. «Ingen ID?» spurte han.

«Vi tror han heter Jonathan Meadows. Samboeren meldte ham savnet neste morgen. Vi avventer tannjournalen for å få det bekreftet.»

«Og hva vet vi om Jonathan Meadows?»

«Han er tjueseks år gammel og bilmekaniker. Bor sammen med kjæresten i en leilighet i Moorside –» «Moorside? Det er langt fra stedet der han døde.»

Carol nikket. «Motsatt side av byen. Han dro fra verkstedet til vanlig tid. Sa til samboeren og kollegaene på jobben at han skulle på treningssenteret. Han trente vanligvis tre til fire ganger i uken, men den ettermiddagen dukket han aldri opp.»

«Så en eller annen gang mellom – hva da, klokka seks og åtte? – møtte Meadows noen som overmannet ham, kneblet og bandt ham, plasserte ham oppå et bål og satte fyr på ham?»

«Omtrent på den måten må det ha foregått, ja. Noe som slår deg?»

«At det ikke er enkelt å gjennomføre noe slikt.»

Tony bladde gjennom de få arkene igjen. I tankene tok han for seg mulighetene, lette etter signalet drapet sendte 10

ut, og forsøkte å spinne en historie basert på byggesteinene han hadde foran seg. «Han er et lite opplagt offer,» sa han.

«Når unge menn som ham dør på brutalt vis, skjer det vanligvis ikke på denne måten. En slåsskamp på en pub, en krangel om en kvinne, territorial krig over narkotika eller prostitusjon, ja. Men ikke en overlagt handling som dette.

Hvis han bare var et tilfeldig offer, hvis hvem som helst kunne gjort nytten, ville det snarere vært en hjemløs person, en fyllik som sjanglet hjem sent på natt, en eller annen som var sårbar. Ikke en mann med en jobb, en samboer, et liv.»

«Du tror det er personlig?»

«Det er vanskelig å avgjøre før vi vet langt mer om Jonathan Meadows.» Han trommet med fingeren mot åstedsrapporten. «Det virker ikke som om det er funnet mye teknisk bevis på åstedet.»

«Det er en veilomme ved grinda som fører inn til jordet.

Den er asfaltert, så det er ikke funnet dekkavtrykk. Noen få fotavtrykk er sikret, men de er ganske utydelige. Kriminalteknikerne tror vedkommende kan ha brukt skotrekk.

Av samme typen som vi bruker for å ivareta et åsted.»

Carol skar en grimase for å understreke ironien i det hun sa. «Ingen beleilige sigarettsneiper, colabokser eller brukte kondomer.»

Tony la fra seg saksmappen og drakk litt vin. «Jeg tror ikke han er nybegynner. Det er for dyktig utført. Jeg tipper han har gjort dette før. I hvert fall én gang.»

Carol ristet på hodet. «Jeg sjekket databasen. Det er ingen saker som ligner denne noe sted i Storbritannia de siste fem årene.»

Og det, tenkte Tony, var grunnen til at hun trengte ham.

11

Hun tenkte i rette linjer. Det var en nyttig egenskap for en kriminalbetjent, med tanke på at det var slik de fleste kriminelle tenkte, selv om de gjerne likte å tro noe annet.

Men mange år med trening og erfaring hadde finpusset korketrekkerhjernen hans til han ikke så annet enn skjulte agendaer som strakte seg bakover som bildene i et uendelighetsspeil. «Det er fordi du har lett etter en mordbrann,» sa han.

Carol så på ham som om han var dum. «Ja,» sa hun. «Og det skyldes at offeret døde i en brann.»

Tony spratt opp og begynte å skritte fram og tilbake på gulvet. «Glem brannen. Den er irrelevant. Se etter usannsynlige ofre som ble bundet med ståltråd og kneblet med teip. Dette handler ikke om brannen, Carol. Den er bare staffasje.»

Carol trommet med pennen mot papirbunken på skrivebordet foran seg. Av og til var det vanskelig å la være å tillegge Tony overnaturlige evner. Han hadde sagt at det måtte finnes minst ett annet offer, og alt tydet på at han hadde rett. Å gjennomsøke registrene etter andre parametere hadde riktignok tatt IT-eksperten hennes et par dager, men hun hadde til slutt klart å finne en annen sak som oppfylte kriteriene.

Liket av Tina Chapman, en trettisju år gammel lærer fra Leeds, var blitt hentet opp av Leeds–Liverpool-kanalen bare noen dager før drapet på Jonathan Meadows. Den uhyggelige oppdagelsen ble gjort i forbindelse med en rutinemessig mudring av bunnen. Chapman hadde industriteip over munnen, hendene og føttene var bundet sammen med metalltråd, og hun var blitt tjoret fast til en pinnestol som 12

var tynget ned med en betongklump, før noen kastet henne i vannet. Hun hadde vært i live da hun havnet i kanalen.

Dødsårsak: drukning.

Tina Chapman var enslig mor, og det var den tretten år gamle sønnen som meldte henne savnet. Ifølge Chapmans kollegaer hadde hun gått fra jobben til vanlig tid. Sønnen mente hun hadde sagt at hun skulle handle mat på vei hjem, men det var ikke registrert aktivitet verken på kredittkortet eller på butikkens bonuskort.

Carol hadde snakket med etterforskeren som hadde ansvaret for saken. Han innrømte at de sto i stampe. «Det er ikke mer enn et par dager siden vi fant bilen hennes på parkeringsplassen til et hotell som ligger en snau kilometer fra supermarkedet der sønnen sier hun pleide å handle.

Den sto parkert helt i enden, i et mørkt hjørne som overvåkningskameraene ikke dekker. Jeg aner ikke hva hun gjorde der. Og kriminalteknikerne har ikke funnet noe matnyttig så langt.»

«Har dere noen i kikkerten?»

Det oppgitte sukket hans minnet henne om saker hun selv hadde kjempet med i årenes løp.

«Det ser ikke lovende ut, for å være ærlig. Det fantes en kjæreste, men de gikk fra hverandre for cirka seks måneder siden. Det var ingen andre med i bildet, forholdet gikk bare i oppløsning. På vennskapelig vis, etter alt å dømme.

Ekskjæresten tar fortsatt med seg gutten på rugbykamper.

Ikke en antydning til motiv.»

«Og det er alt?» Carol begynte å dele frustrasjonen hans.

«Hva med guttens biologiske far?»

«Han var vel ikke hva man kan kalle et farsemne. Forlot dem da sønnen bare var noen få måneder gammel.»

13

Carol var ikke riktig klar for å slippe halmstrået hun hadde grepet fatt i. «Han kan jo ha bestemt seg for at han ville ha mer kontakt med gutten.»

«Det tviler jeg på. Han døde annen juledag i 2004, i tsunamien. Så vi er tilbake ved start, og har niks og nada å gå på.»

Carol var fortsatt ikke villig til å godta at de var kommet til veis ende. «Hva med kollegaene hennes? Noen problemer der?»

Det var nesten så hun kunne høre ham trekke på skuldrene. «Ikke som de vil innrømme. Ingen har et vondt ord å si om Tina, og jeg tror ikke de bare snakker pent om de døde. Hun hadde jobbet på skolen i fire år, og det virker ikke som om hun hadde lagt seg ut verken med andre ansatte eller med foreldre. Jeg kan ikke si at jeg deler din oppfatning av at dette har noe med ditt lik å gjøre, men én ting kan jeg love: Klarer du å trylle fram noe som løser denne saken, skal jeg spandere en veldig stor drink på deg.» Å trylle fram løsninger var det Bradfield-politiet betalte Tony for. Noen var enklere enn andre. Dette var ikke en av dem. Carol hadde levert saksmappene på Jonathan Meadows og Tina Chapman til Bradfield Moor, sikringsanstalten der han tilbrakte dagene sine blant de kriminelle utilregnelige, et klientell hvis personlige særegenheter ikke alltid var like enkle å skille fra særegenhetene til befolkningen for øvrig.

To ofre, kun knyttet sammen i kraft av at de var usannsynlige. Det forelå ingen bevis på at stiene deres noen gang hadde krysset hverandre. De bodde femti kilometer fra hverandre. Carols team hadde allerede fastslått at 14

Tina Chapman ikke hadde bilen på service på verkstedet der Jonathan Meadows jobbet. Han hadde aldri gått på en skole der hun underviste. De hadde ingen åpenbare felles interesser. En annen enn Tony ville kanskje ha nølt med å sette de to drapene i forbindelse med hverandre. Carol hadde påpekt det tidligere, klar over at kollegaen hennes i Leeds var alt annet enn overbevist om at det fantes en sammenheng. Tonys instinkter fortalte ham noe annet.

Mens han leste, noterte han. Vann. Ild. Fire elementer?

Det var en mulighet, men det brakte ham overhodet ikke videre. Hvis drapspersonen valgte seg fremgangsmåter som illustrerte ild, vann, jord og luft, hva innebar i så fall det?

Og hvordan passet det med akkurat de ofrene? Tina Chapman var fransklærer. Hva hadde det med vann å gjøre?

Og hvordan var en bilmekaniker knyttet til ild? Nei, med mindre han fant mer overbevisende bindevev, var teorien om de fire elementene et blindspor.

Han gransket saksmappen igjen og spredte arkene utover stuegulvet for å kunne se all informasjonen samtidig. Og denne gangen var det noe langt mer interessant som fanget oppmerksomheten hans.

Carol stirret på de to arkene og lurte på hva det var meningen hun skulle oppdage. «Hva er det jeg ser etter?»

«Datoene,» svarte Tony. «Trettiførste oktober. Femte november.»

Det demret for henne. «Allehelgensaften. Bonfire Night.»

«Nettopp.» Slik han alltid gjorde når en idé var i ferd med å finne feste, skrittet han fram og tilbake på gulvet. Ved spisestuebordet stoppet han for å rable ned et notat. «Hva er spesielt med disse dagene, Carol?»

15

«Tja, det er dager som folk feirer. De gjør spesielle ting.

Det er knyttet tradisjoner til dem.»

Tony smilte og viftet med hendene i luften mens han snakket. «Tradisjoner. Nettopp. Der har du det. Du har truffet spikeren på hodet. De er viktige britiske tradisjoner.»

«Allehelgensaften er amerikansk,» innvendte Carol.

«Trick or treat. Det er ikke britisk.»

«Opprinnelig er det det. Feiringen har sin opprinnelse i den keltiske Samhain-festivalen. Å gå trick or treat er en variant av den skotske utkledningstradisjonen. Tro meg, Carol, den ble ikke amerikansk før irene tok den med seg over. Det var vi som begynte.»

Carol stønnet. «Noen ganger føles det som om internett er en forbannelse.»

«Ikke for oss som er vitebegjærlig anlagt. Vi har altså to høyst britiske merkedager. Jeg kan ikke annet enn å lure på om det er dette som er kjernen i det som foregår her. Tina døde som en heks som ikke fløt. Jonathan ble brent som en Guy Fawkes-figur på bålet. Drapsmetodene stemmer overens med datoene.» Han spant rundt på hælen og kom mot Carol igjen.

«Så nå spør jeg meg selv: Er drapsmannen vår en som raser mot Storbritannia og våre tradisjoner? En som føler seg forbigått av dette landet? Kanskje en som føler seg rasemessig diskriminert? For ofrene er hvite, Carol. Og morderen har hoppet bukk over Divali. Ok, så har vi ennå ikke hatt id, men jeg skal vedde på at han ikke slår til da. Jeg tror vi er inne på noe her, Carol.»

Carol rynket pannen. «Selv om du har rett – og for å være ærlig høres dette enda sprøere ut enn de van16

lige teoriene dine – så hvorfor disse to? Hvorfor velge dem?»

Tony saktnet skrittene og ble stående og stirre ned på det han hadde skrevet. «Det vet jeg ikke ennå.» Han snudde seg og møtte blikket hennes. «Men én ting er jeg ganske sikker på.»

Han kunne se frykten i øynene hennes. «Hva er det?»

«Hvis vi ikke finner gjerningsmannen, vil det neste offeret være en død julenisse. Dyttet ned i en skorstein, tipper jeg.»

Senere skulle Tonys ord gi gjenlyd i Carols hode. Da hun minst ventet det, kom de tilbake med fornyet styrke.

Hun satt i kantinen med ett øye på lasagnen og det andre på tv-skjermen, da et nyhetsinnslag fikk henne til å grøsse mer enn novembersnøen hadde gjort: Julenisse bortført på gaten.

II Det var lenge siden Tony hadde vært student, men han hadde aldri mistet interessen for forskning. Det som skilte undersøkelsene hans fra dem til Carol og hennes team, var overbevisningen hans om at sannheten skjulte seg i mellomrommene. En omfattende politietterforskning brakte for dagen alle slags uventede opplysninger, men det var alltid noe som aldri kom fram. Folk var overtroiske når det gjaldt å avsløre hemmeligheter. Selv når de ga fra seg informasjon, holdt de noe tilbake. Dels fordi de kunne, dels fordi de likte 17

den illusjonen av makt som det ga dem. Tony hadde, som en mann hvis evne til empati var hans beste verktøy og største svakhet, et helt enestående talent når det gjaldt å overbevise folk om at de aldri ville få fred før de hadde gitt fra seg hvert minste lille grann av informasjon.

Derfor gikk han fullt og helt inn for å kaste lys over de mørke krokene av livet til Tina Chapman og Jonathan Meadows.

Det første som vekket interessen hans når det gjaldt Tina Chapman, var at hun bare hadde vært i den nåværende stillingen sin i fire år. I hans verden kastet historien lange skygger, og nåværende forbrytelser hadde ofte sine røtter dypt forankret i fortiden. Han lurte på hvor Tina Chapman hadde vært før hun begynte å undervise i fransk i Leeds.

Selv om han visste at den raskeste måten å stille nysgjerrigheten på trolig var med en oppringning til Carol, hadde han fortsatt kommentaren hennes om internett friskt i minne, så han bestemte seg for å se hva han kunne avdekke uten hennes hjelp.

Googling av Tina Chapman avdekket ingenting relevant, annet enn et Facebook-innlegg som beskrev henne som «alle elevers yndlingslærer», en onlineanmeldelse av en skoleoppsetning av Den innbilt syke som hun hadde regissert, og et stort antall nyhetsartikler om drapet. Ingen av artiklene nevnte noe om hvor hun hadde vært lærer tidligere.

Men i én av dem skjulte det seg en interessant ledetråd.

Tinas sønn het ikke Ben Chapman, han het Ben Wallace.

Hvis Wallace var navnet til faren hans, var det i hvert fall en ørliten mulighet for at moren på et eller annet tidspunkt også hadde brukt det.

Han prøvde seg med «Tina Wallace» i søkefeltet, noe 18

som resulterte i treff på et par akademikere og en eiendomsmegler i Wyoming. Deretter prøvde han «Martina Chapman», «Christina Chapman», «Martina Wallace» og så, til slutt, «Christina Wallace». Han stirret på skjermen, nesten ute av stand til å tro på det han så der.

Det var ingen tvil. Om det noen gang hadde eksistert et motiv for et mord, hadde han det her.

Førstebetjent Mike Cassidy kjente Carol Jordan bare av omtale. Spesialenheten hennes var omtrent like foraktet som den var ettertraktet, avhengig av om Bradfields politibetjenter visste at de aldri ville kvalifisere seg, eller om de hadde som mål å bli en del av den. Cassidy unngikk begge leire; han var førtito år og visste at han var for gammel til å finne seg til rette med å jobbe side om side med yndlingen til politisjefen. Men i motsetning til mange andre hadde han ingenting imot suksessen hennes. Det hindret ham imidlertid ikke i å bli overrasket da hun kom inn på avdelingen hans med en mine som om hun eide den.

Han reiste seg og gikk rundt skrivebordet sitt, fast bestemt på ikke å la seg dupere. «Kriminalbetjent Jordan,» sa han med et formelt lite nikk. Han ventet; hun fikk komme til ham.

Carol nikket tilbake. «Førstebetjent Cassidy. Jeg hører at det er du som har ansvaret for bortføringssaken i Market Street?»

Cassidys munn vred seg i en usikker mellomting mellom et smil og et hånflir. «Mysteriet med den stjålne julenissen? Det er vel det den kalles når den diskuteres i lunsjen?»

«Jeg er ikke så opptatt av hva den kalles. Spør du meg, er 19

det ingenting underholdende ved at en mann blir kidnappet ved høylys dag i sentrum av Bradfield.»

Cassidy tok irettesettelsen med fatning. «Det er jeg faktisk helt enig med deg i. For Tommy Garrity og familien hans er dette ingen spøk. Og bortsett fra alt annet får det oss til å fremstå som tullinger.»

«Så hva er situasjonen så langt?»

«Tommy Garrity var kledd ut i et julenissekostyme og samlet inn penger til Christmas for Children da to menn iført finlandshette og blå kjeledress kjørte en hvit Transit inn i gågatesonen. De stoppet foran Tommy, tvang ham inn i bilen og forsvant. Vi har Transiten på overvåkningskamera – det viser seg at den ble stjålet fra en byggeplass i morges.» Cassidy snudde seg mot skrivebordet og gravde fram et kart fra en papirbunke ved tastaturet. Han rakte det til Carol. «Den røde linjen er ruten de fulgte ut fra sentrum.

Vi mistet dem et sted på baksiden av Temple Fields. Straks man forlater Campion Way, er det bare sporadisk kameradekning.»

Carol sukket. «Typisk. Hva med skiltgjenkjenningen?»

«Ingenting. Vi vet i det minste at de ikke har forlatt byen via en av hovedveiene.»

«Tommy Garrity, altså. Er han en kjenning?»

Cassidy ristet på hodet. «Ingenting i arkivet. Han jobber i baren på den irske klubben i Harriestown og driver med en del veldedighetsarbeid på fritiden. Han er femtifem år, har tre barn og to barnebarn. Kona jobber i en skolekantine.

Jeg har flere betjenter ute for å banke på dører, men så langt er Garrity som sunket i jorda.»

Carol fulgte linjen på kartet. «Ja, og det er det som bekymrer meg.»

20