Lars Saabye Christensen
Modellen Roman
Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELEN FORLAG, Oslo, 2005 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58327-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: ©Josef Koudelka, Magnum Photos / NTB scanpix Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
PROLOG
Da jeg endelig fikk sjansen til å intervjue maleren Peter Wihl, og det på samme kveld som han fylte femti år og den nye utstillingen hans åpnet, skulle det altså vise seg at vi ikke kunne trykke det, på grunn av den forferdelige ulykken som skjedde like etterpå. Vi satt i restauranten, rett overfor galleriet, hvor jeg fremdeles hørte folk komme og gå. Jeg hadde nesten dårlig samvittighet, for å legge beslag på Peter Wihl, kveldens jubilant, på denne måten, men det var han selv som foreslo at vi skulle gå hit og snakke sammen. Han virket både nervøs og forventningsfull, det er kanskje ikke så rart, utstillingen hans hadde jo nettopp åpnet, og ellers hadde han også nok å tenke på, han snudde seg stadig mot vinduet, merket jeg, mens han snakket. Han bestilte til og med champagne til meg. Og jeg fikk fornemmelsen av at det meste han rakk å si, var sitater, noe han hadde lest eller hørt, lånt fra andre, jeg vet ikke, særlig da han sa dette om satan, at det var satan som hadde frigjort fargene fra gjenstandene. Og likevel var det akkurat som om han ville si meg noe annet, noe mer, han hadde så mye på hjertet, kanskje det var derfor han også var så utålmodig, han hadde tidligere sagt at 5
han ville fortelle meg alt, uten at jeg visste hva det skulle bety. Båndopptageren lå mellom oss på bordet. Jeg sjekket at den virket. Den virket. Peter Wihls stemme var overalt. Han fortsatte å snakke. Jeg kan ikke si at jeg forstod hvert ord, men jeg ville jo få tid til å høre nøyere på det han sa når jeg kom hjem. Etter en stund avbrøt jeg ham, kanskje det var champagnen som ga meg tilstrekkelig mot, og gikk rett på sak. – Var du noen gang redd for ikke å bli ferdig? spurte jeg. Jeg hørte noe falle i gulvet, kanskje en gaffel, han spiste nemlig kake. – Ferdig? Jeg er sikker på at han skjønte hva jeg mente. Likevel måtte jeg si: – Ferdig med utstillingen mens du fremdeles kan se. Han kom nesten nær meg, stemmen hans var presset, påståelig. – Man fullfører ikke et bilde. Man forlater det. Han ble taus, vendte seg bort fra meg igjen, jeg hørte det på pusten hans, og jeg var redd for at jeg hadde ødelagt det hele. Jeg ville si noe, og lette etter de riktige ordene, jeg ville si noe sånt som at jeg syntes det var både vakkert og forferdelig sagt, at man ikke fullfører, man forlater, men før jeg kom så langt måtte han ha sett dem gjennom vinduet, for han reiste seg brått, sa, og nå var stemmen hans lettet, nesten lys: – Unnskyld meg et øyeblikk. Min kone og datter er her. Så gikk Peter Wihl ut på gaten for å møte dem. 6
1
Et halvt år tidligere mistet han synet. Peter Wihl arbeidet i atelieret, en ettermiddag i oktober, med maleriene til jubileumsutstillingen, tolv store lerreter. Han hadde sin uniform på, han var klar for krigen: nakne føtter i de slitte sandalene, den lange, sølete frakken, et skjerf rundt halsen. Han var ferdig med oppslaget, selve bunnen. Nå gjenstod bare kunsten. Og han var i denne gode flyten, som av og til inntreffer, nesten som en saklig rus. Hånden var stø og lydig. Tankene var tydelige. Han visste hvor han skulle. Det var bare å finne veien. Han beveget seg, uanstrengt, fra motiv til motiv, som sakte, men sikkert tok form, anatomiske utsnitt, muskler, et skulderblad, en sene, et fingerledd. Han kunne knapt huske sist han hadde opplevd en slik kontroll, nå mestret han sine redskaper igjen, han mestret arbeidet, akkurat nå, idet arbeidet skulle løftes til kunst, idet håndverket, slitet skulle begynne å skinne, og det lignet lykke. Det var lykke. Men plutselig kjente han en voldsom smerte i øynene, som om noe knuste i dem og slo sprekker, det var akkurat som om øynene ble fulle av støy. Fargene gled over i hverandre, linjene løste seg opp, perspektivet forsvant, det rett og 7
slett svartnet for ham og han sank ned på gulvet. Det varte ikke lenge. Det var allerede forbi. Bare smertens ekko kunne han høre, sine egne, tunge hjerteslag. Peter Wihl stod på kne og lenge hvilte han pannen i hendene. Han kom til seg selv. Alt falt på plass, like brått som det hadde gått i stykker. Han reiste seg, langsomt, og når han snudde seg mot de høye vinduene kunne han se Helene og Kaia nederst i hagen, rammet inn av vinduenes sprosser og kors, i oktobers svinnende lys, og alt dette, som han kunne se, fylte ham med en glede, eller lettelse, så dyp, så omfattende, at han var like ved å gråte, fordi han like før hadde vært i mørket. Helene satt på den hvite benken under epletreet og bladde i et manuskript, det sorte, kortklipte håret, de fiolette vantene uten fingre, den okerfargete kåpen, aldri hadde han sett henne tydeligere for seg, mens Kaia raket løv, med en rive som var altfor stor for henne. Og Peter Wihl tenkte at han aldri hadde malt disse to menneskene, ikke sin hustru og heller ikke sin datter. Kanskje det var grunnen: de stod ham for nær og han turte ikke. Han tok på seg vindjakken og gikk ut til dem. Kaia fortsatte å rake, løvet lå rundt henne i en gul sirkel. Grenen rett over Helene var sort, ytterst hang et rødt, frossent eple. – Hva leser du? – Hva jeg leser? Vildanden, selvfølgelig. – Ja, selvfølgelig. Går det bra? Helene la fra seg manuskriptet og så opp på ham. – Hva er det? – Ingenting. Enda en stund ble hun sittende og betrakte ham. 8
– Hva er det? gjentok hun. – Jeg ble bare litt sliten. Et vindkast feide alt løvet av sted og Kaia ble stående midt i en gul storm. Peter gikk bort til henne og sammen forsøkte de å fange bladene, noen var helt tørre og løste seg opp til støv mellom fingrene og forsvant, andre var fuktige og bare gled unna og falt ned et annet sted i hagen, det var umulig å få tak i alle og til slutt satte han seg på huk foran datteren. Øynene hennes var grønne. Hun hadde sin mors øyne. – Vi lar løvet ligge til neste vår, sa han. – Gjør vi? – Ja. Så kan bladene roe seg under snøen. Kaia lo og pekte på ham. – Nå har du maling i ansiktet igjen. – Hvilken farge da? Hun slapp raken og trykket pekefingeren mot pannen hans. – Blå. – Bare blå? – Sort også. – Ikke flere? – Jo. Litt brunt. – Brunt? – Ja. Der. Og hvitt. På nesen. – Hva ligner det? Kaia måtte tenke seg om, mens de så hverandre i øynene, og Peter Wihl ble igjen overveldet, av dette grønne blikket, hans barns blikk, åpent, uforferdet, så ubrukt, som om alt hele tiden ble sett for første gang. 9
Så strøk i stedet en skygge over ansiktet hennes. – Jeg vet ikke, sa hun, lavt. – Vet du ikke? Kaia slo blikket ned og ristet på hodet. Og hun sa disse underlige ordene, stemmen hennes lød nesten redd, og det skremte Peter også: – Du ligner ikke deg. Han forsøkte å le, le det bort. – Ligner jeg ikke meg? Kaia ristet på hodet igjen. Helene reiste seg fra benken, vinden bladde gjennom manuskriptet, ark for ark, og kom bort til dem. Peter rettet seg sakte opp. Hun la hånden på skulderen hans. Det var allerede blitt mørkt. – Gå og hvil deg litt før de kommer, sa hun. – Kommer? Hvem kommer? Kaia ropte det først: – Onkel Ben! Peter sukket. – Onkel Ben. Helene lente seg inntil ham. – Hadde du glemt det? – Nå husker jeg det. Onkel Ben kommer. – Med følge. – Herregud. Med følge igjen? Kaia lo, som om hun var lettet over å kunne snakke om noe hun gledet seg til. – Onkel Ben med følge! – Og mat, la Helene til. Og Peter gjorde som hun sa, han gikk til atelieret og la seg på hemsen der. Snart falt han i søvn, i lukten av ter10
pentin, ikke dypt, bare rett under overflaten, ved søvnens kant, men likevel nok til å drømme: Han står alene i skolegården, ved vannfontenen, han er kanskje elleve år, han fryser. Så kommer en annen gutt bort til ham. Peter, hvis han heter det i drømmen også, blir redd, han tar noen skritt bakover, men gutten, som er større, eller tyngre, enn ham, stanser ikke før han står helt nær, nesten inntil ham. Gutten spør: Hvis du kunne velge, ville du blitt blind eller døv? Og i det samme våknet Peter igjen, med svaret fra drømmens spørsmål på tungen: Dette er ikke et valg. Dette er en trussel. Og like brått husket han Kaias merkelige, og skremmende, ord: du ligner ikke deg. Han stod opp, dusjet, etterpå lente han seg mot det matte speilet, som gradvis ble blankt og klart, og ansiktet hans nærmet seg, som om han kom ut av tåke og han kunne ikke se noe annet enn at han var den han var, Peter Wihl, snart femti år, en dag eldre enn i går og en natt yngre enn i morgen. Men i øynene så han fremdeles restene av den brå redselen, panikken, som overmannet ham, da synet i noen sekunder brast. Det var forskjellen. Peter Wihl tenkte: vil jeg noensinne bli kvitt den? Han gikk tilbake til atelieret og ble sittende der i mørket mellom bildene. Så la han en kløvd kubbe i ovnen, krøllet sammen noen gamle, sølete aviser, fikk fyr, åpnet spjeldet, varmen spredde seg straks fra det sorte jernet og fikk glassdørene til å dugge. Ben kom halv åtte. Han hadde med seg en flaske rødvin 11
og ett glass. Han satte seg på den andre stolen, det var bare to stoler i atelieret, en som var god å sitte i og en som var vond. Peter satt i den gode. Ben skjenket og drakk. Ben var den eneste som fikk slippe inn i atelieret, mens Peter arbeidet, selv ikke Helene, eller Kaia, slapp inn, det var en avtale de hadde, det var Peters eneste lov, bortsett fra alkoholen, og den var absolutt. Peter drakk vann. Ben drakk vin og sa det samme som han alltid begynte med å si: – Du burde få deg en lampe her. – Du vet jeg bare maler i naturlig lys. – Det blir snart korte arbeidsdager, Peter. – Har du noe å klage på? – Jeg håper ikke bildene blir like mørke som omgivelsene. Peter reiste seg og snudde et av lerretene mot veggen. – Hvor er følget? spurte han. – Følget underholder Helene og Kaia. – Og hvem er følget nå? Ben lo kort. – Aner jeg en viss skepsis, eller la meg si, nedlatenhet, i ditt enkle spørsmål? – Overhodet ikke. – Eller en monogam og maskulin kritikk av min livsførsel? Det var Peters tur til å le. – Er du følsom i kveld, Ben? – Han heter Patrick og er 29 år. – Hvor fant du ham? – I svømmebassenget på Grand søndag morgen. Eller 12
nærmere bestemt badstuen. Fornøyd? Benjamin Rav hadde fylt sekstifem i fjor, han var mager, veltrenet, hver morgen svømte han sine tusen meter i bassenget på Grand Hotel, i perioder kunne han være asketisk, han gikk alltid i dobbeltspent dress, håret var tett og grått, da han var atten festet han en perle i venstre øreflipp, slik sigøynere, sjømenn og sopere hadde for vane, åtte år senere reiste han til den spanske fiskebyen Cadaquez og kjøpte en koffert med litografier av Salvador Dali, usignerte riktignok, for en slikk og ingenting og som han solgte videre til det nyrike og ørkesløse jetsetet langs Middelhavet og tjente en formue på. Slik kom han i gang. Ben, som de nærmeste kalte ham, og dem var det ikke mange av, hadde vært Peter Wihls gallerist i 25 år, siden debututstillingen Amputasjoner. – Helene er bekymret for deg, sa Ben. Peter satte seg igjen. – Er hun? – Og når Helene er bekymret blir jeg bekymret. – Jeg er bare litt sliten. – Sliten? Det er et halvt år til åpningen. Dagen etter kan du få lov til å være sliten. Dagen etter kan du gjerne dø. Peter helte i glasset sitt og drakk. – Det går over, sa han. – Du vet hva som står på spill? – Jeg vet godt hva som står på spill. – Du får ingenting gratis lenger. Tvert imot. De vil gjerne ta deg. De vil helst kaste deg på skraphaugen. – Takk, Ben. Nå ble jeg mye roligere. 13
– Jeg mener det, Peter. Derfor må du vise dem noen bilder de faen ikke har sett maken til. – Det har jeg også tenkt å gjøre. De står her. – For å si det rett ut, så har du ikke råd til å gjenta deg selv mer. – Hva mener du? – Jeg mener akkurat det jeg sier, Peter. Vet du hva onde tunger sier om deg for tiden? – Fortell meg det, Ben. – De sier at hvis Peter Wihl skal male flere legemsdeler nå, må han snart begynne på innvollene. Peter så en annen vei, lo. – Og hvem er så disse onde tunger? – Hvemsomhelst. – Hvemsomhelst? Hvem faen er hvemsomhelst? – Glem det, Peter. Det jeg prøver å si er at du ikke har lov til å være sliten nå. Hører du hva jeg sier? Hører du på meg? – Det går over, gjentok Peter. Men Ben ga seg ikke. – Helene sa at du virket rystet da du kom ut til dem fra atelieret i ettermiddag. – Rystet? Sa hun det? – Ja. Rystet. Det var ordet hun brukte. Hadde det skjedd noe? Peter reiste seg igjen og stilte seg ved de høye vinduene, med ryggen til Ben, mørket var helt nært, det eneste han kunne se var noen få lys, et stykke unna, fra villaene, i denne utkanten av byen han hadde vokst opp i. Det regnet, men han så det ikke. – Hørte du hva som hendte med Beckers titanhvit? spurte han. 14
– Nei, fortell meg det. – Kjemikeren døde og oppskriften ble solgt til Kina. Og der har de faen meg blandet den med soyaolje. Nå er den ubrukelig. Den skinner ikke lenger. – Er det derfor disse bildene er så mørke? Peter snudde seg brått, og kunne knapt få øye på Ben i skyggen mellom lerretene. – Du eier veggene. Jeg maler bildene. Skal vi la det være slik? Ben kom mot ham, fra en annen kant enn han hadde ventet, løftet glasset. – Jeg skal skaffe deg hvitt fra London, sa han. De drakk og Peter skjønte at Ben selvfølgelig ikke trodde på denne forklaringen, at Peter var rystet fordi kjemikeren, oppfinneren av yndlingsfargen hans, den hvite bunnen, var død. Skulle han heller si det som det var, at han var blitt blind, et øyeblikk, og nå kunne han se igjen, men dette øyeblikket hadde skaket ham på en måte han ikke hadde ord for, og knapt fantasi, døden hadde sendt ut en føler, et halvt år før åpningen, et halvt år før han fylte femti, skulle han si det? Helene ropte på dem. De gikk gjennom hagen, i løvet, til kjøkkenet i hovedhuset. Kaia hjalp med å dekke på, det var fullt av små skåler og fat, med den nye typen mat, fingermat, som Peter ikke kunne fordra, han ville ikke bruke fingrene til å spise med, det fantes redskaper til slikt. – Har du laget alt selv, onkel Ben? spurte Kaia. Onkel Ben lo og løftet henne. – Jeg lager ingenting, jeg, min prinsesse. Alt jeg har, kjøper jeg. 15
Bens følge satt allerede til bords og reiste seg straks han fikk øye på Peter, rakte fram begge hendene og grep hånden hans. – Det er en ære, å få være med hit, å hilse på Dem. – Så, så, brøt Ben inn. Det er naturlige omgangsformer her, selv om vi er hos et geni. Mannen, eller gutten, slapp ikke taket. – Mitt navn er Patrick. Han virket yngre enn sine 29 år, med sine runde, barnslige kinn, men kanskje mest på grunn av klærne, vide bukser, store sko, t-trøye med russiske bokstaver på brystet; bonde i byen, tenkte Peter umiddelbart, han lignet i hvert fall ikke en svømmer, men skjønte samtidig, i og med at Ben hadde valgt seg ut denne gutten, og dermed gått god for ham, slått ham til ridder, så å si, at det var han selv, Peter Wihl, som var utenfor, han ble snart femti og var ikke innforstått med kodene, signalene fortonte seg meningsløse, han visste ikke lenger forskjell på seiersbrøl og nødrop, han var med andre ord i utakt, en utlending på hjemmebane og han trivdes storartet med det. Var det dette Ben mente med skraphaugen? – Peter Wihl, sa Peter. Patrick smilte. – Jeg er en stor beundrer. – Det gjør meg lettet. Peter fikk endelig hele hånden sin tilbake fra Patrick og de kunne sette seg. Helene skjenket vin og vann i glassene, Kaia drakk eplesider og de fingerspiste en stund i taushet, dette var mat som krevde bunker av servietter og store tørkeruller, ja, badekar og dusjkabinett burde følge 16
med, og Peter lurte på om han bare rett og slett skulle hente seg kniv og gaffel, vanlig kniv og gaffel, som et lite pek til Bens påtatte modernisme, disse eksotiske rettene som er husmannskost der de kommer fra, eller kanskje han bare skulle begynne å drikke i stedet, selvfølgelig gjorde han ikke det heller, han snudde seg mot gutten. – Hva driver så du med, Patrick? – Kommunikasjon, svarte Ben. Peter helte vann i glasset sitt. – Kan ikke Patrick svare selv? – Kommunikasjon, sa Patrick. – Ja, driver vi ikke alle med det. Peter la merke til at Helene og Ben stadig vekslet raske blikk, de var med andre ord bekymret for ham, de hadde snakket sammen og hadde ham under oppsikt. – Hva betyr kommunikasjon? Det var Kaia som spurte. Helene lente seg mot henne. – Det betyr å forstå hverandre. Kaia nikket alvorlig, men fortsatte å se på Peter. – Jeg spurte far, hvisket hun. – Det betyr at når jeg snart sier at du skal legge deg, så gjør du det, sa han. – Nei! ropte Kaia. – Jo, gjentok Peter. Kommunikasjon betyr ganske enkelt at jeg har rett! Alle lo, litt for mye, særlig Helene, tenkte Peter, så morsom var han tross alt ikke, og fatene ble sendt rundt bordet, forbi ham, hele tiden forbi ham, akkurat slik de også etter hvert snakket forbi ham, og Peter orket ikke følge 17
med, han var koblet av, som om han befant seg i en vogn som stadig sakket etter og som til slutt ville stanse helt, på et sidespor, på skraphaugen, og han kjente det intenst, at han var utenfor, og dette som vanligvis pleide å gi ham en viss nytelse, hans frivillige eksil, så å si, der han kunne pusle med sitt i fred, uansett hvor han befant seg, og som noen forvekslet med sjarmerende distraksjon, ga ham ingen glede og heller ingen ro, for i kveld var han ikke herre over sitt fravær, denne gangen stakk det dypere, ned i det voldsomme mørket som hadde slått ham i bakken tidligere på dagen og løftet ham igjen like brått. – Amputasjon. Peter så brått opp og alle satt tause og stirret på ham. – Hva? Helene la hånden sin over hans, uten å si noe. Patrick bøyde seg nærmere. – Amputasjon, gjentok han. Peter var ennå ikke med. – Amputasjon? Nå så de på hverandre i stedet, bare Kaia fortsatte å se på ham, bedrøvet og utålmodig, virket hun, av å se sin far slik, så utenfor, malplassert. Ben helte mer vin i glasset sitt. – Patrick sikter til din debut, kjære venn. Din første utstilling hos meg. Utstillingen som gjorde deg til den du er. Husker du den, Peter? Det er bare 25 år siden. – Er det vinen eller denne ekle fingermaten som gjør deg sentimental? Ben lo. – Og han er meget begeistret, om du hører etter. 18
Ben var allerede høyrøstet, han pleide å bli det på et visst tidspunkt, gjerne allerede klokken ni, ikke fordi han ble beruset, det var han aldri, han ville bare være sikker på at alle hørte ham, det var en uvane fra ungdommen, da de fleste i hans kretser hvisket, tidde eller løy. Peter så på klokken, tre over ni, og han kunne ikke huske at tiden hadde gått, så fort, så lenge, hadde han vært borte igjen? Han var vettskremt og lo. – Hvor gammel var du da, Patrick? Tre år? Eller kanskje du rett og slett ikke var født? Helene dro raskt et flak av tørkerullen og la det i Kaias fang. – To av maleriene henger fremdeles på mitt soveværelse, sa Ben. Patrick så rett på Peter. – Beundringsverdig. – Beundringsverdig? – Ja. Kroppsdelene som blir fratatt sin funksjon. Det er brutalt og vakkert. Hvorfor maler du ikke slik mer? Det ble et øyeblikks stillhet; kritikken var så tydelig, så usselt maskert, i høflighetens språk, i den bakvendte rosen, at selv Ben så ned, beskjemmet, pinlig berørt, og tørket fingrene møysommelig på det som var igjen av en blå serviett. Peter så rett på Patrick. – Fordi jeg allerede har malt det. Ben løftet glasset og sa, som en anerkjennelse til Peter og en irettesettelse av sin unge, moderne venn: – Det svaret var langt bedre enn spørsmålet. 19
De skålte og en gang til ble det stille. Heldigvis brøt Kaia den, stillheten. – Hva betyr amputasjon? spurte hun. Peter satte fra seg glasset. – Hvis du for eksempel har vondt i en tå, og det går betennelse i den og det er fare for at betennelsen sprer seg til resten av benet, da kutter man av tåen. Det er amputasjon. Helene lo. – Ikke hør på ham, sa hun. Kaia ble tankefull. – Men hvis jeg har vondt i hodet? spurte hun til slutt. Helene reiste seg. – Da skal du legge deg! sa hun. Kaia protesterte ikke, hun var altfor trett til det, og fulgte lydig etter sin mor. De tre mennene ble sittende. Ben åpnet en ny flaske vin. – Jeg leste noe pussig i et intervju med en av disse rembrandtdamene. Hun sa at vi alltid drømmer figurativt. Gjør dere? Patrick bare trakk på skuldrene. Han var fremdeles fornærmet. – Jeg husker aldri drømmene mine, sa Peter. Det var selvfølgelig løgn. Han husket for eksempel utmerket godt gutten som hadde stilt ham det umulige spørsmålet, i skolegården, hele skikkelsen, den tykkfalne gutten, var gjenkjennelig, slik han, Peter, også var det, gjenkjennelig, i peau de pêche-jakken, det vannkjemmete håret, drømmen var med andre ord figurativ, men likevel ikke realistisk, den var vrengt, han kom ikke på noen annen beskrivelse, enn vrengt, og det slo ham, 20
nærmest i et klarsyn, at i drømmene kommer lyset innenfra, det finnes ingen andre lyskilder i drømmene, slik Beckers hvitfarge kan ligge i bunnen av et maleri, bak alle lagene, og få selv den sorte overflaten til å skinne. Ben lo. – Har denne feminine anakronismen et poeng? Er vi rett og slett gammeldagse i søvne? Skaprealister, så å si? Patrick sa: – Jeg vil heller kalle drømmene for installasjoner. Ben kikket fort på Peter, nesten skamfull et øyeblikk, på sin unge elskers vegne, og de fortsatte å drikke en stund i stedet for å snakke, det var best, de kunne høre regnet mot taket, vinden i trærne nede ved gjerdet, Helene som sang for Kaia. Men Peter kunne ikke dy seg. – Så du drømmer installasjoner, du, Patrick? Under mine amputasjoner i Bens seng? – Nei, der blir det sjelden tid til sånt. Ben avbrøt dem. – Jeg har en god nyhet, Peter. – Javel. Få høre. Skal dere adoptere? Ben sukket og snudde seg et øyeblikk mot Patrick. – Peter Wihl har en egen form for humor. Det tar bare litt tid å venne seg til den. Patrick ristet på hodet. – Jeg synes Peter er morsom. Peter lente seg mot ham. – Synes du jeg er morsom? – Jeg liker provoserende humor. Peter lo. – Provoserende? Jeg prøver bare å være hyggelig. 21
Patrick lo også. – Hyggelig som en amputasjon, sa han. Og i et glimt så Peter en flik av guttens raseri og tidde. Ben la hånden sin over hans. – Når du er ferdig med denne utstillingen, venter et portrett på deg. Peter trakk armen til seg. – Hvem? Ben gjorde seg kostbar. – Det kan jeg ikke si før alt er på plass. Men jeg kan si så mye at høyere kommer vi ikke. Peter avbrøt ham. – Det er noen andre jeg vil male først, Ben. – Hvem? Peter lente seg over bordet. Og i det samme kom Helene tilbake og satte seg. Hun så på mennene, smilende, en etter en, mens Ben skjenket i glasset hennes. – Hva slags hemmeligheter er det dere har? spurte hun. – Patricks drømmer er installasjoner, sa Peter. Og Patrick, som ligner mer og mer et altfor stort barn, myk og glatt i ansiktet, kanskje det var all vinen som gjorde ham slik, vred seg på stolen, fortjent, tenkte Peter, og Ben måtte komme gutten til unnsetning, han tok hånden hans, snudde seg mot Helene og skiftet tema. – Fortell oss heller hvordan det går med Vildanden, sa han. – For tidlig å si. Men jeg tror det blir annerledes. Ben sukket. – Det er i bunn og grunn et utålelig stykke. Ibsen, den 22
gjerrigknarken, lar absolutt alt som kan gå galt gå så galt som det overhodet er mulig. Og det er uutholdelig! Helene la hodet på skakke. – Hva synes du Ibsen burde gjort? Ben snakket enda høyere: – Han er ikke annet enn en dramatisk posør. Disse utrivelige tingene i familien Ekdal kunne de ganske enkelt ryddet opp i og reddet barnets liv! Selvopptatte, middelaldrende menn er vel det mest motbydelige som finnes. – Og hva blir igjen av dramatikken da? Ben så seg rundt. – Er ikke lykken dramatisk nok? Må det kjønnssykdommer, konkurs og brå død til for å lage dramatikk? Kan man ikke heller nøye seg med lykken? – Er det idyll du vil ha, Ben? – Jeg vil uansett foreslå en åpen scenografi. Slik at publikum med egne øyne kan se Hedvigs selvmord. Og så vil jeg gjerne ha kaffe. De ble avbrutt igjen, denne gangen av Kaia, som ropte på Peter. Han gikk inn til henne og satte seg på sengekanten, i halvmørket, glad for å være hos sin datter og glad for å slippe unna en stund. – Får du ikke sove? Kaia ristet på hodet. – Snakker vi for høyt? – Særlig onkel Ben. Peter pakket dynen bedre rundt henne og kunne høre samtalen ute på kjøkkenet, ikke ordene, bare stemmene, han hadde heller ikke fått sove med slike lyder i huset, det var bedre med regnet, regnet mot taket og vinduene, det er søvnens korrekte akkompagnement. 23
– Ja, særlig onkel Ben, gjentok han. Kaia tok plutselig hånden hans og det forundret ham at de små fingrene var så sterke. – Hvem ligner jeg på? spurte hun. Og Peter husket i samme øyeblikk sitt eget spørsmål, i hagen da han kom ut fra atelieret, rystet, og Kaias uro, fordi hun ikke hadde noe svar, og nå var det hennes tur til å spørre, for barn glemmer ikke, barn må gjøre opp for seg, og han bøyde seg nærmere og strøk en finger over ansiktet hennes, i skyggen, på den hvite puten. – Deg selv, så klart. Hvem ellers? Kaia smilte. – Det gjør du også. Hun hadde gjort opp for seg og slapp hånden hans. Nå kunne hun sove. Peter kysset henne lett på pannen. – Hva skal du drømme i natt? – Det vet jeg ikke ennå. Han smilte og rettet seg opp. – Godt svar, hvisket han. Men da Peter skulle lukke døren, var stemmen hennes der igjen. – Kan den ikke stå på gløtt? Peter snudde seg. Kaia satt oppreist i sengen, lyset fra gangen falt over henne i en smal stripe. – Men da kommer du jo til å høre onkel Ben. – Jeg får ikke sove likevel hvis døren er lukket. Peter lot døren stå på gløtt og mens han gikk tilbake til kjøkkenet, til de andre, tenkte han, med uro, nesten forskrekkelse, at datteren bare var seks år og visste allerede hva valgets kval innebar, ikke å måtte velge mellom 24
godene, is eller sjokolade, men mellom to onder, mellom mørket eller støyen, mellom to måter å ikke få sove på. Han ble stående ved bordet, de drakk kaffe, regnet stanset, det lød som om et slør av lyd ble trukket til side, Helene hadde funnet fram en flaske calvados, Patrick så ut til å kjede seg og Ben var ennå ikke ferdig med å hisse seg opp over Ibsen. – Livsløgnen er en oppskrytt, norsk idrettsgren! Det er fanden ikke sant at livsløgn og lykke henger sammen! Bare se på meg! Og Peter visste at det selvfølgelig bare var én måte å løse Kaias problem på, fri henne fra valgets kval og slik la henne få sove i fred. Han pekte på Ben og først nå la de merke til ham. – Vår datter ber deg senke stemmen, sa Peter. Eller holde helt kjeft. Ben holdt hånden over munnen. Patrick lo, en lys, barnslig latter. – Kanskje det heller er på tide at dere tar oppvasken, sa han. Peter snudde seg. – Unnskyld? Hva var det du sa? Patrick så på Ben, som rødmet, bak hånden, den magre, jålete, snart eldgamle mannen rødmet. – Pleier ikke dere to ta oppvasken?
2
Det hadde kommet frost i løpet av natten. Peter og Helene gikk arm i arm, sakte, i den lave, kalde solen. Regnpyttene lå blanke som glass mellom trærne i alleen og Kaia hoppet fra den ene ruten til den andre, i kuldens eget paradis, de kunne høre hennes frydefulle hvin hver gang de sprakk, og Peter tenkte at noe forandrer seg aldri, som barns lykke ved å løpe gjennom løv og trampe på dammer av is. Parken var øde, badet i et nesten hvitt lys. Snart ville alt rimet i gresset tine og blande seg med solen som svake, grønne skygger. Kirkeklokkene ringte et annet sted i byen. Det var søndag. Peter bar en blomsterbukett i den ledige hånden, tørkete roser. – Hva snakket du og Ben om på atelieret i går? spurte Helene. – Det vanlige. – Å, bare det vanlige? – Du kjenner Ben. Hun avbrøt ham. 26
– Ingen kjenner Ben. Peter sukket. – Han er allerede urolig. For utstillingen. Med andre ord, det vanlige. – Er du? – Du vet godt hva jeg er urolig for. Helene lente seg inntil ham. – Og det gidder jeg ikke høre på. Du er ikke den første som fyller femti. – Men det er første gang jeg gjør det. Helene lo og vinket til Kaia, som ikke så det, hun fortsatte å danse fra dam til dam, lenger og lenger unna dem, og det slo Peter at datteren var de eneste fargene i denne frostskadde parken, det gule skjerfet, den røde luen, den grønne kappen, vantene, støvlettene, kanskje det var slik han måtte male henne, som en kontrast, varmen mot kulden, fargen mot fraværet, men han forkastet tanken straks den var tenkt, eller snarere, mens han tenkte den. Kaia behøvde ingen kontrast, hun var nok i seg selv, hun fylte sitt eget bilde. Så ble Peter oppmerksom på noe annet. En sort hund kom løpende på skrå nedover bakken fra kirkegården. Helene klemte hånden hans. – Hva syns du om Patrick? spurte hun. – Jeg liker ikke folk som hilser med begge hender. – Du liker ingen av Bens bekjente. – Bekjente? – Gutter. Kjærester. Elskere. Kall dem hva du vil. Kan du ikke i hvert fall forsøke å like dem. For Bens skyld. – Jeg forsøkte. Men klarte det ikke. 27
Hunden hadde stanset ved et tre, den røde tungen hang ut av kjeften og det dampet fra pelsen, som om den stod der i en sky av frost og hete. – Jeg håper Ben er forsiktig, sa Helene plutselig. – Forsiktig? Hva mener du? – Du vet godt hva jeg mener. Peter snudde seg mot henne. – Og hva snakket forresten du og Ben om? – Det vanlige. – Å, bare det vanlige? – Du kjenner Ben. – Å, ingen kjenner Ben. Peter smilte og måtte lukke øynene i den blendende solen. En uro han ikke kunne sette navn på grep ham. Han hørte ikke lenger den tørre lyden av is som sprekker. – Vi snakket om deg, sa Helene. – Ja, han nevnte det. – Du virket så, hva skal jeg si, fortapt, da du kom ut fra atelieret i går. – Ben sa rystet. – Rystet og fortapt. Jeg ble redd, Peter. Skulle han fortelle det nå, der han gikk, fremdeles med øynene lukket mot solen, arm i arm med Helene, hun som var mor til hans barn, som var hans fortrolige, at hans viktigste verktøy, synet, hadde sviktet, og på den måten, ved å si det, lette sitt hjerte, men tynge et annet og dermed doble uroen, multiplisere den med to, eller bare forskyve den, over til en annen, til Helene. Nei, han ville holde uroen for seg selv. Han ville ikke bry henne. Han tenkte: det går over. Han sa: 28
– Ingenting å være redd for. Og i det samme hørte Peter et skrik, rett ved og likevel langt unna, som om sansene hele tiden spilte ham et puss, Helene slapp armen hans og da han endelig åpnet øynene, så han Kaia stå urørlig midt på gangstien, med ansiktet gjemt i hendene, mens den sorte hunden lusket rundt henne, nærmere og nærmere, og nå hørte han bare den lave, monotone knurringen, som en motor, og han kunne se den vrengte kjeften, lyserødt, vått kjøtt og de gule tennene. Peter stanset, skrekkslagen, lamslått, han forsøkte, men klarte ikke å bevege seg, det var som om han ble for tung, som om alt dro ham ned, ned, og i dette øyeblikket var han ikke lenger en datters far, han var ikke lenger en kvinnes mann, han var bare et vitne til dette som skjedde en stille formiddag i parken i slutten av oktober: Helene løper alt hun kan mot hunden som reiser seg på to og legger de svære labbene på Kaias skuldre, hunden er større enn henne og den begynner å bite i luen, i den røde luen, Helene stanser og går sakte, men likevel bestemt, uten å nøle et eneste sekund, det siste stykket bort til dem mens hun hvisker noe, som en sang, det er Kaias navn hun hvisker, hele tiden, Kaia, hvisker hun, Kaia, hunden river og sliter i den røde luen, og Kaia senker hendene for å se hva som truer henne og hvem som kan redde henne, ansiktet er blekt og forsvinner nesten mellom hundens siklende kjever. Da tar Helene tak i nakkeskinnet og med en voldsom kraft nærmest slynger hun dette dyret bortover grusen, holder rundt Kaia, som først nå gråter, høyt og skjærende, som om en dam i henne også var blitt knust. Og hunden springer, halsende, mot en mann som kommer til syne i skråningen ved kirkegården. 29
Og endelig kunne Peter rive seg løs, raseriet rev ham løs, og han løp også, mot denne mannen, en yngre mann, med hestehale, kledd i en lang, sort skinnfrakk, og i hånden holdt han et halsbånd, en slags kjetting, som han festet til hunden som lydig la seg ned ved føttene hans. Peter stanset foran ham, andpusten, rasende. – Vet du for faen ikke at det er båndtvang! Mannen så opp, som om dette ikke angikk ham. – Hunden er i bånd nå. Ser du ikke det? – Hunden angrep min datter! Den skinnkledde mannen ristet på hodet, leppene formet et smil, et hånende smil, og det var noe i dette at hunden ligner sin herre, eller omvendt, at herren etter hvert ligner sin hund, de var sine like. – Han er ikke farlig. – Er ikke farlig? Hva faen kaller du det da? – Han ville bare leke. – Leke! Hunden angrep min datter! – Ro deg ned, mann. Han har aldri bitt noen. Peter tok et skritt nærmere og pekte på hunden. – Den jævla kjøteren skal avlives! Hører du! Avlives! – Og du kan stikke de jævla blomstene opp i ræva. Peter kunne knapt snakke, harmen og redselen gjorde ham tørr i munnen, han ropte. – Først skal jeg legge disse jævla blomstene på graven til mine foreldre. Så skal jeg anmelde deg til politiet! Mannen rykket i halsbåndet og hunden reiste seg. – Du burde heller passe bedre på datteren din, idiot, sa han. Så gikk han, med hunden i bånd, den logrende hunden, 30
den dansende hestehalen, oppover bakken igjen, mot kirkegården. Peter ropte, han skrek det: – Det er faen meg du som skal avlives! Du! Hundeeieren snudde seg og ga ham fingeren. Og Peter skulle til å løpe etter ham, han visste ikke hva han skulle gjøre når han tok igjen denne mannen, han visste bare at han var i stand til å gjøre hva som helst, han var besatt av raseri, men da var Helene der, forbausende rolig, og stanset ham. – Slutt nå. Kaia blir bare enda reddere. Helene måtte holde ham også. – Er hun skadet? – Luen ble ødelagt. – Jeg kunne drept ham. – De er borte nå. Peter besinnet seg, pustet ut og snudde seg mot Kaia, som stod stille i det våte, kalde gresset, barhodet, det mørke håret dekket nesten halve ansiktet hennes, og hun stirret på ham, det var noe fremmed i blikket, noe han ikke hadde sett før, og det skremte ham. Hun sa: – Ikke vær redd, far. Og Peter løftet Kaia, det var han som skulle sagt disse ordene, ikke vær redd, ikke hun, og han kunne ennå kjenne den harske lukten av hund i klærne hennes. – Nå går vi hjem, hvisket han. Nå går vi hjem og lager kakao, eggedosis, krem, pannekaker og bløtkake og spiser opp alt. Kaia bare nikket, alvorlig og taus. – Først drar vi på legevakten, sa Helene. 31
Peter så fort på henne. Helene snudde seg mot Kaia. – Bare for sikkerhets skyld, ikke sant? De fikk tak i en ledig drosje ved porten mot hovedgaten og tok den ned til legevakten i sentrum, der det allerede var åtte pasienter foran dem i køen. Kaia var fremdeles taus, som om hun summet seg, eller var i ferd med å lagre denne erfaringen, men ikke helt visste hvor hun skulle plassere den. Hun holdt Helene i hånden hele tiden. Peter følte seg plutselig overflødig og gikk bort til brusautomaten ute i korridoren, la på tyve kroner, trykket på en knapp, maskinen begynte å riste, det varte en stund, og omsider falt en flaske ned i slusen, ikke den han hadde valgt, Solo, men en cola med kirsebærsmak, en blanding han aldri hadde hørt om. Det fikk så være. Han tok den med seg tilbake til venteværelset. Helene og Kaia var der ikke. Han skrudde av korken, drakk, det smakte forferdelig, som å smøre munnen med lim. Han dro håndbaken fort over munnen og så seg omkring. Det var snart fullt, av tause pasienter, sårete fra helgens slag. Han var satt på gangen, Helene hadde satt ham på gangen. Da fikk Peter øye på en av legene ved skranken, en tykkfallen mann som han så vidt dro kjensel på, nærmest uvillig, et ansikt fra en annen tid, barndommen, nå pløsete og fargerikt, og endelig klarte Peter å plassere det, ansiktet, i klassebildenes galleri, det var Thomas fra folkeskolen, den brutale duksen, Thomas Hammer, som han ikke hadde sett siden den gangen. Peter snudde seg bort, men det var for sent. Thomas var blitt oppmerksom på ham, la noen papirer i en mappe, og kom bort til benken hvor han satt. 32