Velkommen til Løvebakken!
Når du nærmer deg gata vår, Løvebakken, kjenner du duften fra Kolonihagen med én gang. Roser lukter det. Og jord. Særlig nå på seinsommeren, når de små hagene er fulle av frukt og grønnsaker, lukter det godt. Men selv på vinteren kjenner du at det er en helt spesiell luft i akkurat denne delen av byen. Rein og fin. Gata vår snor seg langs parsellhagene. Du bare tar til høyre ved Frandzens Violinmageri, forbi Joker og det lille grønne huset til Beate, der Baltasar, den gamle skipskatten hennes, alltid ligger på lur i vinduet og holder vakt. Nederst i bakken er husene ganske små og slitte, og kattene som bor der, er litt pjuskete. Jo lenger opp du kommer, jo større og staseligere blir husene.
Men hva enn du gjør, må du ikke finne
på å gå på epleslang, da kommer Harriet fra beboerforeningen. Hun er så muggen at hun bare burde blitt kastet rett i komposten. Og hvis et barn, for eksempel ei jente med kort, svart hår, har plukket et eple uten å spørre om lov en gang, så husker hun det. For alltid. Da er du epleslang-slyngelen, og det vil hun påpeke hver gang hun ser deg. Litt rart, ettersom det ikke engang var hennes hage vi gikk på slang i, men sånn er Harriet. Mamma pleier å si at hun har øyne i nakken.
Harriet bor i det gule huset rett nedenfor oss, sammen med den uspiselige Sphynx-katten Sherry. Harriet klipper plenen med saks, så det er ganske lett å se hvilken hage som er hennes.
Den ville jeg ha unngått. Jeg ville heller ha banket på den røde, litt vindskeive hytta inne i Kolonihagen hvor det vokser markjordbær under hengekøya. Der bor Carl-Otto og pappaen hans. Det eneste som er dumt med Carl-Otto, er at han er allergisk mot katter.
Fra vinduet hans kan du se rett over veien og opp mot det hvite huset vårt. Det som det ganske ofte er bilde av i Byens Budstikke. For toppen av Løvebakken er også toppen av den
sosiale rangstigen her i byen, som mamma sier.
Huset vårt ligger nesten helt øverst, det er bare den lille høyden som kalles Pynten som ligger høyere. Derfra kan man faktisk se hele byen.
Og hvis du lurer på hvem moren min er, kan du bare sjekke ut kanalen hennes «Landsmoderen2.0.». Mamma er først og fremst influenser, og så byens borgermester. Ambisjonen hennes er å bli statsminister. Så du er herved advart. Pappa er hjernekirurg og har tidenes dårligste humor. Christina er verdens mest irriterende storesøster.
Og så er det meg, da, Katja.
Og Pus!
Hun er den jeg liker best. Det ser ut som om hun har på seg smoking, for hun har helt svart pels, sett bort fra på halsen, magen og de fire potene, der er hun hvit. Og så har hun en liten hvit strek i panna, akkurat som om noen har blåst et stjerneskudd over ansiktet hennes. Pus er nesten litt magisk, for noen ganger føles det som om hun kan lese tankene mine.
Egentlig burde gata vår hete Kattebakken, for det bor nesten flere katter enn folk her.
Eller, det gjorde i alle fall det, helt til kattene begynte å forsvinne i sommer.
Bursdagen hvor alt gikk galt
Jeg merker det med én gang mamma, pappa og Christina kommer inn på rommet mitt. De synger «Hurra for deg» så falskt at det skjærer i ørene. Selv om det er bursdagen min, så
bare vet jeg det, at i dag kommer alt til å gå galt. Jeg har nesten ikke rukket å tenke tanken ferdig før Pus reiser seg i senga og skyter rygg.
– Pus, da, sier mamma og løfter henne ned med én hånd. – Du har jo ikke lov til å sove i Katjas seng.
I den andre hånda holder mamma bursdagscupcaken. Den er mintgrønn, rosa og lilla og har enhjørningshorn og ører. Og lys, to ett-tall. Elleve år. Hurra, liksom.
Mamma lager alltid temabursdager, det er noe som henger igjen fra tida da hun var influenser på fulltid. I fjor var temaet katt, og jeg fikk en superkul svart og hvit cupcake servert på senga. Den hadde lakrisbåter til ører.
Vi hadde festen ute i hagen, alle naboene kom med kattene sine, og jeg fikk en stor svart og hvit bursdagskake som lignet så mye på Pus at hun freste da hun så den. Det var den beste bursdagen ever.
I år er temaet tydeligvis enhjørninger.
Selv om mamma vet at jeg haaater enhjørninger.
– Husk å ønske deg noe, da, Katja, sier mamma og vifter med cupcaken foran ansiktet mitt.
– Ja da, sier jeg og lukker øynene.
Jeg ønsker at denne dagen skal gå fort, fort over.
Jeg ønsker at bare Carl-Otto kommer i bursdagen min.
Jeg ønsker at …
– Bli ferdig, da, lillesøss, maser Christina.
Og så blåser jeg ut lysene.
– Og nå må vi ta bursdagsbilde, sier mamma.
– Gjør plass til meg og gavene! hoier pappa.
Jeg rekker bare så vidt å ta imot gavene før han slenger seg ned så brillene spretter opp og ned på nesa hans.
– Gratulerer med dagen, Katja, sier han og klemmer meg.
– Jeg blir most, freser jeg og kravler meg innover mot veggen mens jeg prøver å redde cupcaken og gavene. Den ene ser mistenkelig ut som en telefon.
Endelig! tenker jeg.
Christina fikk telefon til bursdagen i juli, og hun har allerede laget en egen kanal som har fått flere tusen følgere. Jeg vil bare ha en telefon så jeg kan se på søte kattevideoer sammen med Carl-Otto.