Mitt liv, min frihet av Ayaan Hirsi Ali

AYAAN HIRSI ALI

Mitt liv, min frihet En selvbiografi Oversatt av Poul Henrik Poulsson

Originalens tittel: Infidel Copyright © Ayaan Hirsi Ali, 2006 Norsk utgave © J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 Omslagsfoto: Juan Vrijdag/AFP/Scanpix Omslag ved: Ingeborg Ousland, CMYK design Satt med 10,7/13,5 Berling hos Heien A.s, Oslo Trykk og innbinding: NordBook Skien, 2007 ISBN 978-82-02-26520-5 ISBN 978-82-525-6508-9 (Bokklubben) www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold

Innledning ...........................................................................

7

Del 1. MIN BARNDOM Kap 1 Kap 2 Kap 3 Kap 4 Kap 5 Kap 6 Kap 7 Kap 8 Kap 9

Blodsbånd ..............................................................

Under talaltreet ...................................................... Å leke sisten i Allahs palass .....................................

Gråtende foreldreløse og etterlatte enker .................

Hemmelige stevnemøter, sex og duften av sukumawiki ............................................................

Tvil og trass ............................................................

Tapte illusjoner og svik ............................................

Flyktningene ...........................................................

Abeh ......................................................................

13 31 52 73 79 112 153 179 200

Del 2 MIN FRIHET Kap 10 Kap 11 Kap 12 Kap 13 Kap 14 Kap 15

Flukten ...................................................................

De eldstes rettssak ..................................................

Haweya ..................................................................

Leiden ....................................................................

Farvel, Gud ............................................................

Trusler ....................................................................

5

225 246 259 287 317 344

Kap 16 Politikk ................................................................... 368 Kap 17 Mordet på Theo ...................................................... 384 Epilog: Lovens bokstav ........................................................ 411 Takk til ............................................................................... 429

Innledning

E

n morgen i november 2004 sto Theo van Gogh opp for å dra på jobb i filmproduksjonsselskapet sitt i Amsterdam. Han satte seg på den svarte sykkelen sin, og trillet mot hovedveien. I nærheten ventet en marokkaner på ham med et håndvåpen og to slakterkniver.

Da Theo syklet ned Linnaeusstraat, angrep Muhammad Bouyeri.

Han trakk skytevåpenet og skjøt flere ganger. Theo falt av sykkelen og ravet over veien før han segnet om. Bouyeri fulgte etter. Theo ba for sitt liv: «Kan vi ikke snakke om dette?» Men Bouyeri skjøt ham fire ganger til. Deretter tok han frem slakterknivene. Med den ene kuttet han over Theos strupe. Med den andre dolket han et fem siders brev fast til brystet hans.

Brevet var til meg.

To måneder tidligere hadde Theo og jeg laget en kortfilm sammen. Vi kalte den Underkastelse, Del 1. Jeg hadde tenkt å lage en Del 2. Theo advarte meg, og sa at han bare ville være med på Del 2 hvis jeg kunne godta litt humor i filmen! Den første delen handlet om trass – om muslimske kvinner som går fra sin totale underkastelse for Gud til en dialog med guddommen. De ber, men senker ikke blikket. I stedet ser de opp på Allah, med ord fra Koranen tatovert på huden. De forteller Ham rett ut at underkastelsen påfører dem mange lidelser som Han forholder seg taus til. Nå vil de kanskje nekte å underkaste seg lenger.

7

En kvinne blir pisket for utroskap. En annen må gifte seg med en mann hun avskyr. En tredje blir banket opp regelmessig av mannen sin. Og enda en blir avskydd av sin egen far når han får vite at broren har voldtatt henne. Gjerningsmennene rettferdiggjør alle disse overgrepene med at de skjer i Guds navn. De siterer vers fra Koranen som står skrevet på kvinnekroppene. Disse kvinnene representerer mange hundre tusen muslimske kvinner over hele kloden.

Theo og jeg visste at dette var en farlig film å lage. Men Theo var en tapper mann. Han var en kriger, enda han ikke virket slik. Han var også svært nederlandsk, og ikke i noe land i verden settes ytringsfriheten høyere enn hos nederlenderne. Han ble rasende over et forslag om at navnet hans kunne strykes fra rulletekstene av sikkerhetsmessige grunner. En gang fortalte han meg: «Hvis jeg ikke kan sette navnet mitt på min egen film, er ikke dette Nederland lenger. Og da er heller ikke jeg meg.»

Mange spør meg om jeg lider av et slags ønske om å dø, siden jeg sier det jeg sier. Svaret er nei. Jeg ønsker å leve. Men visse ting må sies. Det oppstår nemlig situasjoner der taushet er det samme som å medvirke til forbrytelsene.

Dette er livshistorien min. Den er en subjektiv gjengivelse av minnene jeg har, så nøyaktig jeg kan huske dem. Mitt forhold til resten av familien er blitt så splintret at jeg ikke kan oppfriske hukommelsen nå ved å be dem om hjelp. Dette er historien om det jeg har opplevd, det jeg har sett, og hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Jeg har innsett at det er nyttig – ja, til og med viktig – å fortelle denne historien.

Jeg vil klargjøre enkelte ting, og rette opp en rekke feilaktige oppfatninger. Jeg vil også fortelle dere om en annen verden og hvordan den i virkeligheten er.

Jeg ble født i Somalia, og vokste opp der og dessuten i Saudi-Arabia, Etiopia og Kenya. Jeg kom til Europa i 1992. Da var jeg 22 år.

Jeg ble valgt inn i den nederlandske nasjonalforsamlingen. Jeg laget en film med Theo, og nå lever jeg med livvakter og skuddsikre biler.

I april 2006 avsa en nederlandsk domstol kjennelse om at jeg måtte forlate det trygge hjemmet jeg leide av staten. Dommeren konklu8

derte med at naboene hadde rett i sine klagemål om at de følte seg utrygge så lenge jeg var i bygningen. Jeg hadde allerede bestemt meg for å reise til USA før debatten rundt mitt nederlandske statsborgerskap brøt ut.

Denne boken tilegner jeg familien min og de millioner på millioner av muslimske kvinner som har måttet underkaste seg.

DEL 1

MIN BARNDOM

KAPITTEL 1

Blodsbånd

H

vem er du?»

«Jeg er Ayaan, datter av Hirsi, sønn av Magan.»

Jeg sitter sammen med bestemor på en gressmatte under det store talaltreet vårt. Bak oss ligger huset, og treets grener er det eneste som beskytter oss mot solen, som steker ned på den hvite sanden.

«Fortsett,» sier bestemor, mens hun stirrer på meg.

«Og Magan var Isses sønn.»

«Og så?»

«Isse var sønn av Guleid, sønn av Ali, sønn av Wai’ay. Sønn av Muhammad Ali Umar . . .» Jeg nøler et øyeblikk. «Osman. Mahamud!» Jeg får pusten igjen, og er stolt av meg selv.

«Bah?» spør bestemor. «Hvilken gemalinne?»

«Bah Ya’qub, Garab-Sare,» svarer jeg. Jeg nevner den mektigste av Osman Mahamuds koner, datter av Ya’qub, hun i den fornemme grenen av klanen som ble kalt «øvre skulder».

Bestemor nikker motvillig. Jeg har klart meg bra til å være en femåring. Jeg har klart å regne forfedrene mine tre hundre år tilbake i tiden – den viktigste delen av den. Osman Mahamud er navnet på fars underklan, og dermed min egen klan. Det er den jeg hører til, den jeg er.

Senere under oppveksten skulle bestemor lære meg enda mer, og til og med slå meg, slik at jeg kunne ramse opp fars stamtavle åtte hundre år tilbake i tiden – helt til dannelsen av den store Darod-kla-

«

13

nen. Jeg er en darod, en harti, en majerteen, en osman mahamud.

Jeg tilhører «øvre skulder». Jeg er en magan.

«Du må vite dette,» sier bestemor, mens hun hytter mot meg med en tynn kjepp. «Disse navnene vil gjøre deg sterk. De er dine blodsbånd. Hvis du hedrer dem, vil de holde deg i live. Hvis du vanærer dem, blir du overgitt. Da er du ingenting. Du må leve et usselt liv og dø alene. Én gang til!»

Somaliske barn må pugge slektstavlen. Det er viktigere enn nesten alt annet. Når en somalier møter en fremmed, spør de hverandre: «Hvem er du?» Så sporer de hver sin slekt tilbake, helt til de finner en felles forfader.

Har man en felles forfader – selv om det er åtte generasjoner tilbake i tiden – er man knyttet til hverandre som søskenbarn. Da tilhører dere storfamilien som utgjør en klan. Det betyr at dere må tilby hverandre mat og gjestfrihet. Selv om et barn tilhører farens klan, kan det være nyttig også å huske mors blodsbånd, i tilfelle du er på reise og trenger hjelp av en fremmed.

Så mens svetten rant nedover ryggen på oss disse lange ettermiddagene, lærte jeg og storebroren min Mahad å synge vår slektstavle i kor. Senere lærte bestemor min lillesøster Haweya det samme, men kom ikke like langt med henne. Haweya var kvikk i hodet, men satt enda mindre i ro enn Mahad og jeg.

Sannheten var at disse slektskunnskapene virket uvesentlige for oss moderne barn. Vi hadde vokst opp i murhus med takstein – hus som lå bak trygge gjerder. For det meste hoppet vi omkring, og unnslapp bestemors harde piskeslag mot bena våre. Kjeppene brøt hun av treet vårt, som vi elsket å klatre og leke i.

Men mest av alt elsket vi å høre bestemor fortelle historier, mens mamma kokte mat over trekull og vi lå på en matte under treet vårt.

Historiene kom aldri når vi tryglet om å få høre dem. De kom alltid overraskende. Bestemor kunne sitte og flette en matte mens hun mumlet for seg selv. Så, plutselig oppdaget vi at mumlingen hennes hadde gått over i et eventyr.

14

«Det var en gang en ung nomade som giftet seg med en vakker pike, og de fikk en sønn,» begynte bestemor. Da visste vi alle tre at vi måtte sette oss ned og late som vi drev med noe annet. Selv den minste forstyrrelse kunne få henne til å avbryte fortellingen. Da skjelte hun oss ut, før hun gikk tilbake til flettingen av de tynne trådene av tørket gress som hun dag og natt laget store, kunstferdige matter av. Bestemor fortsatte eventyret: «Regnet kom ikke, så nomaden begynte å gå gjennom ørkenen for å finne beiteland til seg og familien. Det tok ikke lang tid før han fant en flekk med ungt, grønt gress. På flekken sto en hytte laget av sterke grener og dekket av nylig vevde matter, som var feid helt ren.

Hytta var tom. Mannen gikk tilbake til sin unge kone og fortalte at han hadde funnet et sted til dem bare en dagsmarsj unna. Men da han kom tilbake til beiteområdet med sin kone og spedbarnet, sto en fremmed mann i døren. Han var ikke høy, men kraftig bygget.

Han hadde hvite tenner og glatt hud.»

Her skalv Haweya av fryd, mens jeg skalv av frykt.

«Den fremmede sa: ’Du har både kone og barn. Ta huset, dere fortjener det.’ Så smilte han. Den unge nomaden syntes denne fremmede var forbausende vennlig, og takket ham. Han ba ham komme på besøk når som helst. Men kona følte uro ved den fremmede. Også gutten gråt straks han fikk øye på denne mannen.

Den kvelden snek et dyr seg inn i hytta og stjal barnet fra sengen.

Mannen hadde spist godt, og sov tungt. Han hørte ingenting. For en ulykke! Den fremmede besøkte nomaden og kona hans for å fortelle hvor ulykkelig han var. Men mens han snakket, merket kona at han hadde små stykker med rødt kjøtt mellom tennene. Og en av de sterke, hvite tennene hans hadde fått et skår.

Mannen ble boende hos paret. Gresset holdt seg grønt et helt år, og da regnet kom var det ingen grunn til å dra videre. Kona hadde fått et nytt barn i hytta – en vakker gutt til. Men igjen, da barnet knapt var en regntid gammelt, kom et dyr om natten og tok ungen i kjeften. Denne gangen løp faren etter dyret, men klarte ikke å ta det igjen.

15

Den tredje gangen nomaden kom over udyret, sloss han med det, men dyret var for sterkt. Nok en gang ble barnet spist! Da det tredje barnet ble oppspist, fortalte nomadens kone at hun ville gå fra ham.

Nå hadde den dumme nomaden mistet alt han eide!»

«Hva har dere lært av dette?» ropte bestemor. Vi visste svaret.

Nomaden hadde vært lat. Han hadde tatt de første gressgangene han fant, selv om det var noe galt med dem. I tillegg hadde han vært dum. Han klarte ikke å se tegnene – tegn som kona og barnet instinktivt følte. Den fremmede var i virkeligheten «Han som gnir seg med en stokk» – monsteret som forvandler seg til en hyene og eter barn. Vi hadde forstått det. Nomaden var treg i tankegangen, treg i lemmene og manglet både styrke og mot. Han fortjente å miste alt.

Bestemors historier kunne være skremmende. Hun fortalte om en stygg, gammel heks, som het «menneskedreperen» eller «menneskeslakteren», som òg hadde makt til å forvandle seg. Hun kunne ta ansiktet til en du likte og respekterte. Så angrep hun deg brått, lo deg opp i ansiktet – HA-HA-HA – før hun slaktet deg med en skarp kniv hun hadde hatt under kjortelen hele tiden. Deretter åt hun deg.

Bestemor fortalte også historier fra da hun var ung, om bandene som herjet i ørkenen, stjal både dyr og kvinner, og brente ned husene til folk. Hun fortalte om alle de udokumenterte katastrofene i sitt eget og i foreldrenes liv. Om pandemier, pest, malaria og tørke som la store landområder øde.

Hun fortalte om sitt eget liv. Om de gode tidene, da regnet kom og gjorde alt grønt, da vannet plutselig strømmet gjennom uttørrede elveleier, og alle fikk melk og kjøtt i overflod. Hun forsøkte å lære oss hvorfor overfloden resulterte i forfall – hvordan gjeterne ble late og ungene fete da gresset var som grønnest. Hvordan kvinner og menn kom sammen i sang og trommespill ved solnedgang, og hvordan det svekket aktpågivenheten deres, slik at de ikke oppdaget farer som truet. Denne typen samvær, formante hun, førte bare til konkurranse, konflikter og ulykker.

I noen av bestemors eventyr fantes det modige kvinner. Det kunne være mødre, som i likhet med moren min brukte sin sluhet 16

og sitt mot til å beskytte barna mot fare. Historiene ga oss på en måte trygghet. Både bestemor og mor var modige og intelligente kvinner. De ville sikkert berge oss når det var vår tur til å stå ansikt til ansikt med uhyrene.

Barn i Somalia lærer raskt å være på vakt mot alt som heter svik.

Ting er ikke alltid som de ser ut på overflaten. Det minste feiltrinn kan bli skjebnesvangert. Moralen i bestemors historier handlet alltid om ære. Vi måtte være sterke, smarte og mistenksomme. Og så måtte vi følge klanens regler.

Mistenksomhet er bra å ha, særlig for jenter. For jenter kan enten tas, eller må gi etter. Blir en jentes møydom tatt, mister hun ikke bare all ære, men vanærer også sin far og sine onkler, brødre og fettere. Ingenting er verre enn å bli utsatt for en slik katastrofe.

Selv om vi elsket historiene hennes, brydde vi ikke oss så mye om det bestemor ellers sa. Hun gjette oss omkring, slik hun også gjette geitene som sto bundet til treet vårt. Men vi var mer uskikkelige enn dem. Vi kranglet og fortalte historier til hverandre. Jeg tror ikke jeg så en barneleke før jeg var åtte år gammel og vi hadde flyttet til Saudi-Arabia. Vi plaget hverandre hele tiden. Haweya og Mahad rottet seg sammen mot meg, eller Haweya og jeg mot Mahad. Men min bror Mahad og jeg var aldri på lag. Vi hatet hverandre. Bestemor sa alltid at det skyldtes at jeg ble født bare ett år etter Mahad.

Dermed stjal jeg mors fang fra ham.

Vi hadde ingen far, for han satt i fengsel. Jeg hadde ingen erindring om ham.

De fleste voksne jeg kjente, hadde vokst opp i Somalias ørken. Landet er det østligste i Afrika og et av de fattigste. Somalia springer frem i Det indiske hav, som omgir sørspissen av Den arabiske halvøy som en beskyttende hånd før det strekker seg sørover langs kysten av Kenya. Familien min var nomader, stadig på vandring gjennom de nordlige og nordøstlige ørkenene for å finne beite til dyrene. Av og til slo de seg ned et sted for en årstid eller to, til det ikke lenger var nok vann og beite. Hvis regnet uteble, tok de ned hyttene, stablet 17

mattene på kamelene og dro av gårde for å finne et bedre sted for dyrene.

Bestemor lærte å flette tørket gress så tett at du kunne frakte vann i mange kilometer i kannene hennes. Hun kunne lage sin egen lille kuppelformede hytte av krokete grener og håndflettede matter.

Slike hytter kunne lett tas ned og lastes på en lunefull bærekamel.

Da bestemor var i tiårsalderen, døde faren hennes, en Isaq-gjeter.

Moren giftet seg med onkelen hennes. (Dette er en utbredt skikk som sparer både medgift og krangel.) Da bestemor var i trettenårsalderen, fikk denne onkelen en anmodning om bestemors hånd fra en velstående nomade som het Artan. Han var rundt førti år og en dhulbahante, som er et godt blodsbånd innen Darod. Han nøt stor respekt, var flink med dyr og en dyktig stifinner. Han kunne lese omgivelsene så godt at han alltid visste hvor man skulle dra for å finne regn. De andre klanmedlemmene kom til ham for å løse sine uoverensstemmelser.

Artan var allerede gift, men han og kona hadde bare ett barn – en datter som var bare litt yngre enn bestemor. Da Artan bestemte seg for å ta en kone til, valgte han først brudens far, som måtte komme fra en god klan og ha godt rykte. Bruden måtte være arbeidsom, sterk, ung og ren. Bestemor, Ibaado, var alt dette. Artan betalte brudepris for henne.

Noen dager etter at ekteskapet ble inngått og Artan tok henne med, rømte bestemor. Hun klarte å gå nesten hele veien tilbake til morens leir før Artan nådde henne igjen. Han lot henne hvile hos moren for å komme til hektene igjen. Men etter en uke tok stefaren henne tilbake til Artans leir og befalte henne: «Dette er din skjebne.»

Resten av sitt liv oppførte bestemor seg uklanderlig på alle mulige måter. Hun oppdro åtte jenter og en gutt, og det var aldri noen som snakket nedsettende om arbeidet deres. Hun innprentet barna viljestyrke, lydighet og stolthet. Hun ledet dyrene på beite, hentet ved og bygget gjerder av stokker som ble knyttet sammen av tornegrener. Hun var hard i klypa og bestemt i hodet. Når mannen ledet 18

klanmøter som megler, holdt hun døtrene på trygg avstand fra mennenes sang og trommespill. Derfra kunne de lytte til diktkonkurransene, og se hvordan mennene utvekslet varer og historier. Bestemor viste ingen sjalusi overfor sin eldre medhustru, men unngikk henne.

Da den eldre kona døde, godtok bestemor at den hovmodige stedatteren, Khadija, fikk være med, enda de var jevngamle.

Artan hadde ni døtre og en ung kone. Å vokte over kvinnenes ære var av største betydning. Han holdt dem unna andre nomader, og kunne lete i ukevis for å finne beiteland der det ikke bodde yngre menn. De fant vei gjennom de fjerneste ørkener. Mens vi satt under talaltreet utenfor huset vårt i Mogadishu, fortalte bestemor ofte om den vakre tomheten hun følte når hun satt foran en hytte hun hadde bygget med egne hender, stirrende ut over det uendelige landskapet.

I en viss forstand levde bestemor i jernalderen. Nomadene hadde ikke noe skriftspråk. Hjelpemidler av metall var sjeldne, og svært verdifulle. Britene og italienerne hevdet at de styrte Somalia, men det betydde ingenting for bestemor. For henne eksisterte det bare klaner: de store nomadeklanene Isaq og Darod og de mindre fremstående bøndene innen Hawiye. Lavest sto den mindreverdige klanen Sab. Bestemor var i trettiårene første gang hun så en hvit mann.

Hun trodde at mannens hud var svidd av.

Moren min, Asha, ble født en gang i begynnelsen av 1940-årene, med sin eneggete tvillingsøster Halimo. Bestemor fødte dem alene under et tre. Tvillingene var de tredje og fjerde barna i flokken, og bestemor var bare atten år den gangen. Veene startet da hun var ute og gjette sauer og geiter. Hun la seg ned og fødte, og kuttet navlestrengene med en kniv. Noen timer senere jaget hun sammen geitene og sauene, og klarte å få dyrene trygt hjem før det ble mørkt – sammen med tvillingene. Ingen lot seg imponere av dette. Hun kom jo bare hjem med to jenter.

Bestemor anså følelser som noe tåpelig og selvopptatt, men stolthet var viktig. Man skulle være stolt av arbeidet og av ens egen styrke. I tillegg var det viktig å ha selvtillit. Var du svak, ville folk baktale deg. Hvis tornegjerdene dine ikke var sterke nok, ville hus19

dyrene bli angrepet av løver, hyener og rever. Mannen din ville ta en annen kone, døtrenes møydom ville bli stjålet og sønnene dine ville bli betraktet som verdiløse.

I hennes øyne var vi barna ubrukelige. Vi hadde vokst opp i et murhus med ordentlig tak, og hadde ingen ferdigheter av verdi. Vi hadde veier å gå på, og selv om veien utenfor huset vårt ennå ikke hadde fast dekke, var den en lett synlig sti gjennom sølen. Vi fikk vann fra springen. Vi kunne aldri ha funnet veien hjem gjennom ørkenen fra dyrenes beite. Ja, vi kunne ikke engang melke en geit uten at den sparket spannet over ende.

Bestemor hadde spesielt stor forakt til overs for meg. Jeg var livredd insekter, og var i hennes øyne dermed et spesielt dumt barn.

Da døtrene hennes var fem eller seks år gamle, hadde bestemor allerede lært dem alle ferdighetene de trengte for å overleve. Jeg manglet dem alle.

Også mor fortalte oss eventyr. Hun hadde lært å ta seg av familiens buskap, og gjete dyrene til trygge steder i ørkenen. Geiter var et lett bytte for rovdyr, det samme var en ung pike. Hvis mor eller søstrene hennes ble angrepet av menn ute i ørkenen, var det deres egen feil, siden de burde ha flyktet straks de så en fremmed kamel. Ble de innhentet, måtte de si tre ganger: «Allah, vær mitt vitne, jeg ønsker ingen strid med deg. La meg være i fred.» Å bli voldtatt var mye verre enn å dø, siden voldtekten ville være en plett på hele familiens ære.

Dersom det ikke hjalp å påkalle Allah, lærte bestemor døtrene sine å løpe bak mannen, dukke, strekke hånden under sarongen mellom bena på ham, og rykke hardt i testiklene hans. Da måtte man ikke slippe taket. Mannen kunne slå eller sparke, men jentene måtte trekke hodet mellom skuldrene og ta slagene, i håp om at de klarte å holde tak lenge nok til at angriperen besvimte. Metoden kalles Qworegoys, og kvinnene i bestemors familie lærte døtrene sine dette, på linje med å lage tornegjerder for å beskytte hyttene mot hyener.

20

Jeg husker en ettermiddag da Haweya og jeg var små. Vi så hvordan bestemor gnidde sauefett inn i et langt, flettet rep. Så dynket hun det i plantefarge for at det skulle bli hardt og svart.

«En enslig kvinne er som et stykke sauefett i solen,» sa hun. «Alt mulig vil komme for å utnytte fettet. Før du vet ordet av det, kryper maur og insekter over det, helt til det ikke finnes mer igjen enn en fettflekk.» Bestemor pekte på en klump med fett som smeltet i solen, like bortenfor talaltreets skygge. Klumpen var svart av maur og mygg. I mange år ble jeg hjemsøkt av dette synet i marerittene mine.

Som liten var mor alltid pliktoppfyllende og alltid lydig, men etter hvert som hun vokste opp, begynte verden å forandre seg. Nomadenes tradisjoner forandret seg i samme takt som det moderne livet trakk dem til landsbyer og byer. Så da hun var 15 år, gikk mor ut av ørkenen. Hun forlot sine foreldre og eldre søstre, ja til og med sin egen tvillingsøster. Hun la i vei til fots, fikk sitte på med en lastebil og kom til havnebyen Berbera. Derfra tok hun båt over Rødehavet til Den arabiske halvøy.

Khadija hadde reist før henne. Hun var mors eldre halvsøster, barn av farens første kone. Også en av mors eldre søstre reiste samme vei. Jeg vet ikke hva som drev dem til det, for mor betrodde seg sjelden til andre når det gjaldt sine egne følelser. Men dette var på 1950-tallet, da det moderne livet presset seg inn selv i verdens fjerneste avkroker. Mor var tross alt ung, og jeg tror hun rett og slett ikke ønsket å bli værende i ørkenen, i en tid da alle unge mennesker reiste til byene.

Mor reiste til Aden, der Khadija allerede hadde slått seg ned. Det var en stor by og et senter for Storbritannias koloniherredømme i Midtøsten. Hun fikk vaskejobb hos en britisk kvinne. Der fikk hun lære om gafler, stoler, badekar og støvkoster. Hun elsket de strenge ritualene for å vaske, rulle og stryke tøy, og det fastboende livets innviklede tilbehør. Mor ble enda mer nidkjær i slike spørsmål enn selv kvinnen hun arbeidet for.

Enda hun levde alene i Aden, uten foreldrenes tilsyn, førte mor et 21

fromt liv. Hun hadde bestemt seg for at ingen skulle få grunnlag til å spre rykter om at hun – Asha Artan – hadde opptrådt usømmelig.

Hun tok aldri en drosje eller buss, av frykt for å måtte sitte ved siden av en fremmed mann. Hun holdt seg unna de somaliske mennene som tygget kat og jentene som brygget te til dem og deltok i euforien som oppsto da de små bladene fikk mennene til å le og snakke over seg. I stedet lærte mor å be på sømmelig islamsk vis i Aden.

Livet i ørkenen ga ikke bestemor særlig tid til å be. I nomadesamfunnet var det heller ingen som ventet at kvinnene skulle be. Det var mennene som bredte ut bønneteppene sine i sanden fem ganger om dagen og vendte seg mot Mekka, mens de leste vers fra Koranen.

Men her, på Den arabiske halvøy, der profeten Muhammad mottok Allahs åpenbaring, lærte mor seg rituell renselse. Hun lærte å tildekke seg med et enkelt klede før hun ba, der hun sto, satt, lå og snudde seg til høyre og venstre – underkastelsens ballett for Allah.

I ørkenen gikk ikke nomadekvinnene med slør. De arbeidet, og det er vanskelig under et langt slør. Når hun gjette og laget mat, innhyllet bestemor seg i et grovt vevd og langt klede – en goh – som viste både armene, håret og nakken. På bestemors tid var mennene ofte til stede når kvinnene ammet barna. Var det opphissende å se noen centimeter med kvinnelig hud, viste mennene det aldri.

Mor hadde ingen beskytter i Aden, verken en far eller bror. Mennene kastet vellystige blikk etter henne og plaget henne på gaten.

Hun begynte å gå med slør, i likhet med de mange arabiske kvinnene som aldri gikk ut uten å ha et langt, svart klede som bare hadde en liten åpning for øynene. Sløret beskyttet henne fra de vellystig kikkende mennene og fra følelsen av å være uanstendig når mennene betraktet henne. Sløret var samtidig et bevis på hennes tro. For å bli elsket av Gud måtte du være beskjeden. Og Asha Artan ønsket å være den reneste og dydigste kvinnen i byen.

En dag kom min bestefar, Artan, til Aden. Han fortalte mor at han hadde en frier til henne, og at han hadde godtatt frieriet. Mor var rundt atten år gammel, og kunne ikke motsette seg sin far. Hun for22

holdt seg derfor taus. En jomfrus taushet er det riktige svaret på et tilbud om ekteskap. Taushet betyr et verdig samtykke.

Mor giftet seg med denne mannen, som het Ahmed, enda hun mislikte ham fra første øyeblikk. Fyren var for kort og for mørk.

Dessuten røykte han, noe som i hennes øyne var like ille som å tygge kat. Ahmed var en darod, i likhet med mor, og begge tilhørte Hartiklanen. Men istedenfor å være en nomade-dhulbahante, som min mor, var han handelsmann – en wersengeli. Mor så derfor ned på denne mannen, trass i at han var velstående.

Denne wersengelien tok mor med til Kuwait, der hun fikk herske over et stort hus, med flisegulv, varmtvann og strøm. Det første mor gjorde var å avskjedige alle tjenestepikene. Ingen kunne rengjøre huset godt nok for Asha Artan. Hun skapte en eksemplarisk husholdning. Hun fikk en sønn hun kalte Muhammad etter profeten – et passende navn for en førstefødt gutt.

Da faren hennes, som nå var blitt en gammel mann, døde, gjorde mor noe uhyre uventet. Hun sa til mannen sin at hun ville skilles.

Ifølge de muslimske lovene hadde mor selvsagt ingen rett til skilsmisse. Den eneste gyldige grunnen var om ektemannen var impotent eller overlot henne i fattigdom. Alle klanfrendene hennes i Kuwait sa at dette var latterlig. Mannen hennes var jo velstående, og enda han hadde råd til å ha en rekke koner, kom han hjem til henne hver kveld. Hva mer kunne hun ønske seg? Dessuten: Hvis hun tok skilsmisse, ville hun bli en brukt vare, siden hun ikke lenger var jomfru. De mente at hun ville få et rykte for ikke å være baari.

En kvinne som er baari, er som en lydig slave. Hun hedrer sin manns familie, og lager mat til alle uten å stille spørsmål eller klage.

Hun beklager seg aldri og krever ikke noe. Hun er flink til å tjene – med bøyd hode. Ektemannen kan være brutal. Han kan voldta henne og håne henne for det etterpå. Han kan bestemme seg for å ta en kone til. Og han kan slå henne. Uansett så senker hun blikket og skjuler tårene. I tillegg arbeider hun hardt og feilfritt. Hun er et hengivent, vennlig og godt dressert arbeidsdyr. Dette er baari.

Alle somaliske kvinner må lære å si til seg selv at Gud er rettferdig 23

og allvitende, og at han vil belønne deg i det hinsidige. Før den tid vil alle som har beundret din tålmodighet og utholdenhet, applaudere den gode jobben din far og mor har gjort i oppdragelsen av deg.

Brødrene dine vil være takknemlige for at du har bevart deres ære.

Overfor andre familier vil de skryte av din heroiske underkastelse.

Til slutt vil kanskje din manns familie anerkjenne din lydighet. Og da kan mannen din en vakker dag behandle deg som et likeverdig menneske.

Hvis du føler sorg, ydmykelse, utmattelse eller evig utnyttelse når du forsøker å være baari, må du skjule det. Lengter du etter kjærlighet og trøst, ber du i stillhet til Allah om at mannen din må bli mer medgjørlig. Bønnen er din styrke. Nomademødre må gi døtrene sine denne ferdigheten og styrken som kalles baari.

I årevis var min mor perfekt. Det gikk gjetord om hvor dydig og arbeidsom hun var. I stor grad lå dette i hennes natur. Mor fant styrke og trøst i enkle regler og den usvikelige sikkerheten som lå i at dersom hun var god, ville hun komme til paradis. I tillegg tror jeg at hun fryktet at faren hennes skulle forbanne henne dersom hun var ulydig. En fars forbannelse er det verste du kan oppleve. Den er en billett direkte til helvete.

Men da faren hennes døde, trasset mor sin ektemann. Hun vendte seg fra ham med en heftighet hun hadde opparbeidet i lang tid. Hun nektet til og med å snakke med ham. Til slutt ga han etter for hennes krav om skilsmisse. En kuwaitisk dommer ga henne rett til å ta seg av sønnen sin i syv år til. Da gutten var ti år gammel, skulle Muhammad dra tilbake til sin far. Frem til da skulle mor oppdra ham alene.

Somalia eksisterte ikke på kartet da mor vokste opp. Selv om klanene snakket samme språk – med visse dialekter – bodde de i atskilte områder og betraktet seg selv som selvstendige. Landområdet som utgjør Somalia i dag, ble delt i to av britene og italienerne som okkuperte landet. I 1961 trakk kolonimaktene seg ut, og etterlot seg en splitter ny, uavhengig stat. En forent nasjon var født.

Dette nye landet – Somalia – hadde demokrati, en president, eget 24

flagg, en hær og til og med sin egen valuta – sepiabrune sedler med stolte portretter av husdyr og folk som arbeidet i åkeren, et syn min mor aldri hadde opplevd. Mennesker som hadde levd på landsbygda i hele sitt liv, begynte å strømme til landets nye hovedstad, som kolonisatorene hadde døpt Mogadishu. De var begeistret over tanken på å bygge en stor og mektig nasjon. Men disse forhåpningene skulle bli knust de kommende årene av klanstrider, korrupsjon og vold, som Somalia og store deler av Afrika så ofte er blitt hjemsøkt av. Men mor kunne jo ikke vite hva som var i emning. Som så mange andre pakket hun veskene sine, tok med seg sønnen og medgiften mannen hadde gitt henne da de giftet seg, og reiste tilbake til Somalia. Turen gikk til hovedstaden Mogadishu, en by hun aldri hadde satt sine ben i før.

Så lenge hun levde, rakket bestemor ned på mors beslutning.

Mogadishu var ikke Darod-land, ikke engang Isaq. Byen lå dypt inne i Hawiye-territoriet, der mor ikke hørte hjemme. Bestemor sa alltid at eksmannen måtte ha forbannet mor for dette tåpelige valget. Kanskje ble en djinn sluppet løs av mors åpenlyse trass mot ekteskapet faren hadde inngått for henne. Bestemor hatet de harde murhusene, de trange gatene og den manglende utsikten i Mogadishu. Dessuten avskydde hun tanken på at familien ikke lenger bodde trygt i Darod-land i nord. Men nok en gang avvek mor fra foreldrenes tradisjon, og igjen fulgte hun etter halvsøsteren, Khadija Artan, som hadde slått seg ned i byen sammen med mannen sin.

Khadija var en usedvanlig kvinne, like høyreist som min mor og like slank. Hun hadde stramme, firskårne ansiktstrekk, haukeblikk og en bydende væremåte. Stemmen var kraftig, og hun gestikulerte på en verdig og sinnrik måte. Bestemor avskydde henne. Khadija var modig, og gikk i fotside, vestlige kjoler som var festet stramt om kroppen med glidelåser og knapper. Hun gikk også i draperte tøyer som den bondske goh og den urbane dirha. Men disse plaggene var laget av de fineste stoffer – dyr silke og chiffon, istedenfor vanlig bomull – og måten hun bar dem på fikk andre kvinner til å virke 25

klumpete. Khadija hadde høyt oppsatt hår, som en turban. Hun var moderne, og voldsomt opptatt av landets uavhengighet. Hun likte politiske diskusjoner og uteliv. Khadidja nøt sin egen betydning i den nye hovedstaden.

Selv om hun var gift – og godt gift – var Khadija ufruktbar. Det var en grusom skjebne. Noen sa det skyldtes at hun var en heks og hadde så sterk vilje. Bestemor mumlet om en forbannelse for hennes ulydighet og egensindighet. Mannen Artan var også en sterk personlighet. Han var en høyt respektert klandommer, med en sterk religiøs overbevisning. Hvis det fantes noen forbannelse, klarte Khadija å ignorere den.

Khadija rådet mor til å kjøpe en tomt ved siden av et lastebilfirma som mannens eldste sønn eide. Det var et nytt boligområde, og selv Darod-folk hadde begynt å flytte dit, nå da byen var blitt landets nye hovedstad. Dette boligstrøket – Hoden – var renere og mer velstående enn byens sentrum, der de staselige gamle italienske bygningene var omgitt av skitne og tett befolkede gater. Veiene var uten fast dekke i nabolaget vårt, og få bygninger hadde innlagt strøm. Vi fikk det aldri. Men mor kjøpte tomten. Hun flyttet til Khadija, og begynte å planlegge å bygge sitt eget hus.

Mors ideer om huset utviklet seg i rykk og napp etter hvert som materialer ble tilgjengelige. Det hadde bare to store rom, med hvitkalkede vegger av sindersblokker og sementgulv. Også området foran inngangsdøren var sementert, mens resten var sand. Det tok lang tid å bygge dette huset. Alt ble hvitmalt, unntatt dørene og vinduslemmene, som var grønne – en farge mor mente passet for en ekte muslimsk dør. Ildstedet var utendørs, under en markise, ved siden av et høyt talaltre. Der kunne en mann bre ut en matte i skyggen en varm ettermiddag.

Khadija var geskjeftig. Hun styrte andres skjebner og arrangerte ekteskap. Mor var ung, og hadde ikke mye å gjøre; det passet seg ikke for henne å arbeide. Khadija foreslo at hun kunne la lille Muhammad være hjemme og gå ut, kanskje for å lære seg å lese og skrive. En ung mann som het Hirsi Magan hadde nettopp kommet 26

hjem fra et universitet i Amerika, og han lærte vanlige folk i Mogadishu å lese og skrive.

Denne unge mannen skulle bli min far. Da jeg var liten, sto han for meg som en eventyrhelt, bare litt mer virkelig enn bestemors varulver. Fars eldre søster, tante Hawo Magan, pleide å komme på besøk og fortelle eventyr om ham og om oppveksten hans i den nordlige ørkenen. Faren deres, Magan, hadde vært en legendarisk kriger.

Navnet betydde «Erobreren». Magan var en osman mahamud, fra Darod-underklanen som alltid påberopte seg retten til å erobre og herske over andre folk. Magan sloss for kong Boqor, som hersket over Majerteen-områdene ved havet, og som rundt 1890 byttet side til fordel for Boqors rival, den yngre Kenaidiid. Sistnevnte var ekstra hissig på å krige og lede raid. (Boqor, Magan og Kenadiid var fettere.)

Kenaidiid og Magan ledet krigerne sine gjennom sørområdene Senag og Mudug, der mindre klaner bodde, blant dem Hawiye.

Hawiyene var fastboende bønder, og hadde ingen hær. Magan foraktet dem. En historie sier at han en gang lot landsbyboerne samle sammen stein i en sirkel, for så å drive dem inn der og drepe dem.

Deretter befalte han krigerne sine å overta kvinnene og bosette seg der, på hawiyenes land nord for Mogadishu. Ifølge bestemor glemte Hawiye-klanen i Mudug-regionen aldri navnet Magan.

Far vokste opp i ørkenen i nord, som sønn av Magans siste og yngste kone. Hun var tolv eller tretten år da hun ble gift med den gamle krigeren, som da nærmet seg 70 år. Far var Magans yngste sønn, og den gamle forgudet ham. Da Magan døde, ble far oppdratt av de eldre brødrene sine. Noen av dem var så gamle at de allerede hadde barnebarn. De tok ham med på ritt gjennom ørkenen nesten før han kunne gå. Magans sønner var rike og mektige handelsmenn og krigere. Far ble tatt godt vare på. Han var gløgg, selvbevisst og bortskjemt.

Han ble kjent med en eldre mann, Oman Yusuf Kenaidiid, som var sønnesønn av kenaidiiden hans far hadde tjent under. Magan hadde alltid gjort narr av denne mannen, som var fåmælt og dekket munnen med et klede fordi ord ikke var noe man burde kaste bort. Ordene burde komme etter dyp og veloverveid refleksjon.

27

Veltalenhet og vakker språkføring blir beundret i denne delen av verden. De store dikternes verker blir lovprist og lært utenat langt utenfor dikternes landsbyer, i noen tilfeller i generasjoner. Men verken diktere eller vanlige folk hadde skrevet ned de somaliske ordene. Skolene som koloniherrene etterlot seg, var rett og slett for få til å kunne gi en hel nasjon med millioner av mennesker en skikkelig utdanning.

Osman Yusuf Kenaidiid var en lærd mann. Han hadde oppfunnet den første skrivemåten for det somaliske talespråket. Folk kalte språket osmaniya. Det var tilpasset, sinnrikt og oppfinnsomt, og far begynte å lære seg det. Osman var en dyktig læremester, med mange forbindelser blant de italienske kolonisatorene. Far var hans protesjé, og begynte på skole i Mogadishu, som var italienernes kolonihovedstad. Han gikk inn i Den somaliske ungdomsliga, der han deltok i hissige diskusjoner om fremtiden, den dagen da kolonimaktene som styrte over det store somaliske riket, kunne kastes ut og en ny nasjon skapes, et land som skulle slå Afrika med undring.

Han lærte seg italiensk, og studerte til og med i Roma en tid. Det var en stor mulighet for en somalier, men Magans etterkommere var velstående. Han giftet seg med Maryan Farah fra Marehan, en underklan av Darod.

Deretter bestemte far seg for å studere ved Columbia University i New York. Han ble inspirert av Amerika og pleide å si: «Kan amerikanerne oppnå det de har klart på bare to hundre år, burde vi somaliere – med vår utholdenhet og seighet – klare å skape et Amerika i Afrika.» Han forlangte at hans kone Maryan ble med, og hun begynte også å studere der. Deres datter Arro, som var født i 1965 og bare et spedbarn, ble igjen i Somalia sammen med sin bestemor.

Etter at han tok eksamen ved Colombia med en grad i antropologi, reiste han tilbake til Somalia for å bidra til å forme sitt eget lands fremtid. Siden Maryan strøk til sin eksamen, forlangte han at hun ble igjen i USA for å fullføre studiet. Det var naturlig for ham å dra videre til den nye statens hovedstad, Mogadishu.

Far mente at dersom en ny og stolt nasjon skulle la seg etablere, 28

måtte folket lære seg å lese og skrive. Han startet derfor en kampanje for å lære folket nettopp det. For å gå foran med et godt eksempel underviste han selv på et av disse kursene.

I Somalia er språket en dyrebar skatt. Det er språket som knytter de stridende klanene sammen til noe som kan kalles én nasjon. Folk strømmet til Hirsi Magans skrivekurs i Mogadishu. Han var en mørkhudet mann med lang nese og høy panne. Far hadde en intellektuell smørsangers sjarm. Enda han ikke var spesielt høy, hadde han et sterkt nærvær. Folk likte å være i nærheten av ham, og så lenge han levde, ble han lyttet til med respekt.

Mor var selv litt av en poet. Hun ble da også en av de flinkeste elevene hans. Hun hadde lett for å lære. En dag tok hun til og med sjansen på å sette spørsmålstegn ved måten læreren hennes uttalte et somalisk ord på, idet hun kastet sjalet bakover i høymodig forakt.

Det var både dristig og overraskende. Hun var vakker, slank og høy, med en rygg så rak som et ungt tre. Far ble tiltrukket av mors rappe tunge og urokkelige standpunkter. Tiltrekningen var gjensidig, og selvsagt oppmuntret Khadija dem.

Foreldrene mine giftet seg i 1966. Mor visste at far fremdeles var gift med sin første kone, Maryan. Men Maryan var fortsatt i New York, og far fortalte aldri Maryan om sin nye brud. Først da hun kom tilbake til Somalia, fikk hun høre om mor. Jeg vet ikke nøyaktig når det skjedde.

Det var alltid spenning mellom far og mor. De ertet og utfordret hverandre. I en kultur der det ikke var meningen at man skulle velge sin egen partner, valgte de hverandre, og samholdet mellom dem var sterkt.

I oktober 1968 ble min bror Mahad født. Foreldrene mine fullførte huset på tomten mor hadde kjøpt i Mogadishu, og flyttet inn.

De hadde med seg min eldre halvbror Muhammad, som da var seks år gammel. Mor ble raskt gravid med meg, og bestemor kom til Mogadishu fra ørkenen for å hjelpe henne gjennom de siste månedene av svangerskapet.

29

Far var modig, lærd, populær og en født leder. Han stilte i parlamentsvalget for den nordlige byen Qardo, men tapte. Han brukte enorme summer på sin kampanje mot analfabetismen, samtidig som han investerte i en sukkerfabrikk. Han engasjerte seg i et damprosjekt i nord, slik at folk fikk vann året rundt og slapp å se elva tørke inn til små sprekker i sanden.

Så, den 21. oktober 1969, ble regjeringen styrtet i et kupp. 23 dager senere ble jeg født, den 13. november 1969, seks uker for tidlig.

Jeg veide under 1,4 kilo. Foreldrene mine var muligens glade. Far må ha tatt meg på fanget av og til, men jeg husker det ikke. Mahad sier at han kan huske far fra den tiden, men bare glimtvis. For far var så ofte borte.

Min søster Haweya ble født i mai 1971. Noen måneder senere fødte fars første kone, Maryan Fara, min halvsøster Ijaabo. Da oppsto det en diskusjon som endte med at far og Maryan skilte seg. Da jeg var to år gammel – i april 1972 – ble far arrestert. Han ble plassert i Mogadishus mest forhatte sted – det gamle italienske fengselet som ble kalt «Hullet».

KAPITTEL 2

Under talaltreet

S

om liten forsøkte jeg å forestille meg far. Hver gang jeg spurte mor om ham, svarte hun at jeg aldri hadde møtt ham. Afwayne, som var et ekte uhyre, og ikke som uhyrene i bestemors eventyr, hadde satt far i et fengsel. Afwayne – Storkjeften – var økenavnet somalierne hadde satt på sin president, Siad Barré. Alle forretninger og offentlige steder i Mogadishu var pyntet med bilder av ham. Han hadde virkelig en stor kjeft, med lange, svære tenner. Afwaynes hemmelige politi kunne bryte seg inn hjemme hos folk og arrestere dem. Politiet torturerte arrestantene til å tilstå de frykteligste forbrytelser. Deretter ble fangene drept. Selv jeg visste det. Plutselig begynte de voksne i huset å tie hver gang vi hørte bøddelens gevær på Tribunka-torget.

Siad Barré hadde avansert til nestkommanderende for den somaliske hæren da uavhengigheten var et faktum i 1960. Senere ble han en tilhenger av marxismen etter å ha fått opplæring av sovjetiske offiserer. Han tilhørte Marehan, en liten underklan av Darod, og kom fra beskjedne kår. Omstendighetene rundt kuppet er ikke særlig godt kjent. Blant annet er det uklart om Barré selv beordret drapet på presidenten, eller om han bare tok makten etterpå. Regimet hans var en kopi av de sovjetiske klientstatene, med ett parti, én fagorganisasjon, én kvinneorganisasjon og én pionerbevegelse for ungdommen. Store summer gikk til det militære, og ikke til landets utvikling. Men det ble bevisst satset penger på skolevesenet, enten 31

målet var å utdanne barna til å hylle regimet, eller å gi dem utdannelse.

Hver kveld frem til jeg var seks år, mens mor sto bøyd over trekullvarmen, pleide vi barna å knele i en halvsirkel og be Allah sørge for at far ble løslatt. Den gang virket det ikke spesielt hensiktsmessig. Mor tok seg egentlig aldri tid til å fortelle oss om Gud – han bare var. Og så verdsatte han bønner fra små barn mer enn alt annet.

Men selv om jeg gjorde mitt beste for å be, så ikke bønnene ut til å ha noen virkning. Da jeg spurte mor hvorfor Allah ikke hadde løslatt pappa ennå, ba hun oss om å be enda hardere.

Mor fikk besøke far i fengselet, men bare broren min Mahad fikk være med. Haweya og jeg måtte være hjemme hos bestemor. Vi var for små til å bli med mor ut, og dessuten var vi jenter. Mahad kom alltid først, i enhver henseende. Broren vår var alltid sint da han kom hjem fra disse besøkene, og mor tvang ham til å love at han ikke skulle fortelle oss andre noe. Vi kunne jo forsnakke oss av ren dumhet, og da kunne det hemmelige politiet få greie på det.

En gang Mahad kom ut av fengselet sammen med mor, gikk han løs på et digert skilt med portrettet av Afwayne ved inngangen. Han må ha vært rundt seks år gammel. «Han kastet stein på bildet og skrek,» fortalte mor til bestemor samme kveld. «Takk Allah for at fengselsvakten var fra klanen vår!» Det virket som om mor beundret Mahads kamplyst, men vakten kunne ha beskyldt henne for å oppdra gutten til å bli en motstander av regjeringen – bli en «anti». Jeg visste at dersom det ikke hadde vært for Allah og klanens beskyttelse, måtte jeg og Haweya ha sittet alene sammen med bestemor under treet den kvelden, i bønn om at Allah også måtte sette mor og vår bror fri fra fengselet.

Allah var et mysterium for meg. Noe av det første jeg husker, muligens fra treårsalderen, er at jeg så bestemor gjøre noe helt uforståelig. Hun satt sammenkrøket på soverommet og presset ansiktet ned mot en matte. Nesen hennes berørte gulvet. Jeg trodde hun lekte en eller annen lek med meg. Jeg hoppet og danset omkring, skar grimaser og drev gjøn med henne. Hun overså meg helt, bøyde seg opp og 32

ned og mumlet ting som var uforståelige for meg. Jeg forsto ikke noe. Da hun endelig var ferdig, snudde hun seg mot meg med et skremmende ansiktsuttrykk. «Din bytting!» utbrøt hun. Hun forbannet meg, slo meg og bet meg i armen. «Måtte den allmektige Allah ta deg bort! Måtte du aldri engang få lukte paradiset!»

Min kusine Sanyar, som var den 13 år gamle datteren til mors tvillingsøster, befridde meg fra bestemors jerngrep og tok meg med utenfor. Sanyar hjalp bestemor med å passe oss når mamma var ute.

Sanyar var snill, og forklarte at jeg hadde forstyrret bestemor i bønnen. Å be var det samme som å snakke med Gud – det viktigste øyeblikket i en voksens liv.

Jeg ble skremt. Jeg visste jo at det ikke hadde vært noen andre enn meg og bestemor i rommet. Men Sanyar sa at jeg var for liten til å forstå. Når jeg ble større, ville nok jeg også få oppleve Allahs nærvær.

Bestemor hadde et innfløkt verdensbilde. En hel kosmologi av magiske størrelser eksisterte der, side om side med den eneste Gud, Allah. Djinnene kunne være av begge kjønn, og levde i en sfære mellom oss og Gud. De kunne bringe ulykke og sykdom. Sjelene til kloke menn og døde forfedre kunne også gå i forbønn for oss overfor Gud. En annen ettermiddag da jeg var litt eldre, lekte Haweya og jeg under talaltreet. Plutselig hørte vi at bestemor snakket. Hun hadde vondt et sted, og vi ville ikke forstyrre henne. Men vi krøp bort til døren for å lytte.

«Kjære forfedre, sett meg fri,» sa bestemor med gråtkvalt røst.

Det kom ikke noe svar, bare et dunk.

«Abokor, sett meg fri!» Dunk.

«Hassan, sett meg fri!» Dunk.

«Kjære forfedre, sett meg fri!»

Haweya og jeg lyttet henført. Vi ville se disse menneskene. Vi åpnet døren langsomt. Bestemor lå på ryggen, kledd i vakre og glitrende klær, som om hun feiret Id. Rommet var fylt av røkelse, og 33

bestemor slo seg hele tiden for brystet. Hvert slag ble etterfulgt av den halvkvalte bønnen: «Kjære forfedre, sett meg fri!» Hun gispet frem ordene, som om hun var nær ved å bli kvalt. Vi så oss forbauset rundt i rommet. Det fantes ingen andre der – ikke noen som hadde den fjerneste likhet med en forfader, ikke det at vi hadde sett noen slik. Jeg skjøv Haweya tilbake, og lukket døren så varsomt jeg kunne. Men for oss var dette mysterium. Noen dager senere begynte vi å leke det samme opptrinnet. Vi lå ved siden av hverandre, og ba til våre innbilte forfedre om å sette oss fri, med halvkvalt røst. Da kom bestemor inn i rommet, fulgt av mor. «Måtte dere brenne i helvete!» skrek bestemor til oss. «Måtte djevelen ta dere!» Hun løp etter oss rundt i rommet, samtidig som hun truet med å pakke sakene sine og reise bort. Mamma måtte straffe oss. Hun trengte bestemor, for selv var hun alltid ute av huset. Og det siste skyldtes også Afwayne.

Siad Barré opprettet en politistat i Somalia. Han forsøkte også å innføre en jukseøkonomi. Han allierte seg med Sovjetunionen, og Somalia ble et kommunistisk land. For vanlige folk betydde det i praksis at alle måtte stå timevis i mange køer i den nådeløse solen i Mogadishu for å få en begrenset mengde viktige matvarer som mel, sukker, olje, durra, ris og bønner. Det fantes verken kjøtt, egg eller frukt, og ikke grønnsaker, olivenolje eller smør. Alt ekstra ble solgt på svartebørsen.

Mamma sa aldri fra til oss når hun la ut på reise. Den ene dagen var hun der, den neste dro hun bort i flere uker. Jeg oppdaget et mønster i disse reisene. Men min fjerne, men likevel pålitelige mor kunne bli fortvilet: «Hva bør jeg gjøre nå, O Allah?» jamret hun. «Jeg er alene med tre barn og en gammel kvinne – fortjener jeg en slik straff?» Mamma gråt, og bestemor trøstet henne. Selv krøp jeg opp i fanget hennes og klappet henne, noe som bare fikk henne til å gråte enda mer. Deretter forsvant hun til en fjern landsby, ofte sammen med en av farens fettere, en handelsmann som for lengst hadde solgt kamelene sine, kjøpt en lastebil og nå fraktet mat til byen.

Av og til kunne jeg se henne komme hjem på lasteplanet av en slik 34

bil, like etter solnedgang. Mennene dro inn sekker med mat – ris, mel, sukker og aluminiumbeholdere med kamelkjøtt, dyppet i kraft med dadler og hvitløk. Lossingene av disse varene skjedde raskt og i det skjulte. Dette var de eneste gangene vi kom i kontakt med menn i det hele tatt. Vi ble bedt om å ikke si ett ord om all denne maten, som vi lagret under sengene, ellers ville mor og søskenbarna hennes havne i fengsel.

En gang kom soldater fra den fryktede Guulwade-brigaden til huset vårt. Mamma var ute. Brigaden var Afwaynes private vaktstyrke, verre enn selv politiet. En ung bevæpnet mann i grønn uniform gikk inn i boligkomplekset. Bestemor satt under talaltreet. I frykt og sinne reiste hun seg. Hun var bare litt høyere enn meg, men like fullt bydende. «Du er av lavere byrd!» innledet hun. «Våpenet ditt vil aldri gi deg din tapte ære tilbake!» Bestemor hatet det nye styret. «Dere duger bare til å herse med gamle kvinner og barn av fedre deres feige mester har sendt i fengsel!» Skrekkslagen løp jeg inn i huset. Jeg så at minst tre andre menn i uniform sto i nærheten av gjerdet vårt. Soldaten gjorde tegn til å angripe huset, og bestemor forsøkte å avskjære ham. Hun var mye kortere enn ham, men så morderisk ut.

Hun strakk halsen frem, og stakk ham med den lange og skarpe nålen hun brukte til å sy matter og flette mugger med. Soldaten kommanderte henne til å gå til side. «Feiging!» brølte bestemor.

Deretter dyttet han henne så hun falt bakover, før hun gikk mot ham med nålen igjen. «Feiging! Feiging!» skrek hun. Han nølte et øyeblikk, og så på kollegene som sto et stykke unna. Jeg trodde han ville gå sin vei, men så skubbet han bestemor over ende. Hun havnet på ryggen. Soldaten og kollegene hans gikk inn i huset vårt, og snudde alt der på hodet.

Deretter forsvant de. Bestemor ropte etter dem: «Horeunger!

Allah vil brenne dere i helvete!» Hun så utslitt ut, og ansiktsuttrykket hennes skremte meg nok til å spare spørsmålene jeg hadde til en annen gang.

Senere samme kveld kom mor tilbake fra sitt besøk hos far i fengselet. Hun var ofte på fangebesøk. Hun laget spesiell mat til ham, 35

valgte ut de beste delene av dyret, skar kjøttet i fingertykke skiver og marinerte og stuet dem i flere dager.

Min lillesøster Quman ble født da jeg var tre år, men det eneste jeg husker av henne er da hun døde. Jeg har et bilde i hukommelsen av en høy mann som står i døren og holder en bylt med et spedbarn i armene. Alle hvisket Innaa Lillaahi wa innaa Illaahi raaji’uun – «Fra Allah vi kommer og til Allah skal vi vende tilbake». Jeg husker at jeg trakk i mors sjal og sa til henne at mannen ville ta fra oss søsteren min. Men mor sang bare de samme ordene om og om igjen, sammen med alle andre. Etter det jeg husker, dro mannen bort med Quman, som gråt bittert. Mor fulgte etter ham, med et ansikt fullt av smerte.

Da jeg mange år senere ble gammel nok til å forstå hva døden var, spurte jeg mor hvorfor Quman hadde skreket hvis hun var død. Mor sa at det var jeg som sto for skrikingen. Den hadde fortsatt i mange timer, som om jeg ikke klarte å stanse.

Jeg opplevde mange begravelser i barndommen. Tante Khadijas mann, onkel Ied, døde da jeg var fire år. Aldri mer skulle han komme kjørende i den svarte bilen sin, ta oss på fanget og spøke med oss. Så ble tante Hawo Magan, fars søster, syk. Hun var en kjærlig kvinne, og hvis vi kunne rope ut vår stamtale riktig, ga hun oss sukkertøy og kokte egg til oss. Haweya og jeg fikk være med mor på sykehuset. Da hun døde, jamret jeg og var utrøstelig. Mor sa: «Hun er borte. Det er ingenting å gjøre med det. Slutt å gråte. Det er slik det er – å bli født betyr at vi må dø en dag. Det finnes et paradis, og gode mennesker som tante Hawo finner fred der.»

Mors eldste søster, som også het Hawo, bodde hos oss da hun ble syk. Hun hadde noe i brystet som gjorde at hun måtte ligge på et teppe på gulvet hele dagen. Jeg skal aldri glemme de endeløse, dempede stønnene av smerte som kom mellom tante Hawos sammenbitte tenner, der hun lå – dag ut og dag inn. Bestemor, mor og mammas tvillingsøster, tante Halimo, byttet på med å smøre malmal-urt på brystet hennes. Da tante Hawo døde, hadde mange kvinner samlet seg utenfor huset vårt. De tente flere bål, laget mat og snakket 36

sammen. Noen av kvinnene svaiet og viftet med armene over hodet og skrek taktfast: Allah ba’eyey O Gud, jeg utslettes Allah hoogayeey O Gud, jeg legges øde Allah Jabayoo dha’ayeey O Gud, jeg er sønderknust og fallen Nafta, nafta, nafta Sjelen, sjelen, sjelen Hver gang de kom til den tredje linjen, kastet kvinnene seg på kne i teatralsk hysteri. Så reiste de seg, klemte om strupen og ropte i fistel: «Nafta, nafta, nafta!» – «Sjelen, sjelen, sjelen!»

Mor iakttok hele opptrinnet med forferdelse, la jeg merke til. «For en mangel på respekt for de døde!» hveste hun. «Isaq-kvinner! De eier verken æresfølelse eller takt! Hvordan kan de gjøre slik skam på seg selv!» Mor sørget i det stille. I et hjørne, slik skikken er i Dhulbahante-klanen – en underklan av Darod. Hun var så sønderknust av sorg for Hawo og så rasende over Isaq-kvinnenes oppførsel at hun knapt la merke til at Haweya og jeg overvar opptrinnet med ærefrykt.

Et par uker senere overrasket mor og bestemor oss mens vi slo oss for brystet og ropte: «O Allah, jeg legges øde!» over hele gårdsplassen, hvoretter vi kastet oss i sanden og skrek «Sjelen, sjelen, sjelen!», og lo av full hals. Bestemor ble vill av raseri. Hun mente at vi utfordret skjebnen, og muligens vekket de usynlige djinnene, som alltid var til stede og ventet på slike påkallelser for å bruke sin ødeleggende kraft. Det gjorde ikke saken bedre at bestemor var fornærmet av mors Darod-snobberi når det gjaldt Isaq-kvinnene, som var bestemors klanfeller.

Når mamma var hjemme, fulgte vi faste rutiner. Frokost og lunsj var obligatoriske måltider. Om ettermiddagen tok vi en blund, og mens mor laget kveldsmat måtte vi be Allah overtale den dårlige regjeringen vår til å sette far på frifot og vise de døde nåde. Så ble vi tvunget til å spise, tvunget til å bade og til slutt tvunget til å legge oss. Når 37

bestemor og Sanyar bestemte, spiste vi ikke hvis vi ikke var sultne.

Vi ble stort sett oversett, og oppførte oss forferdelig.

Jeg var fascinert av radioen. Den var en firkantet boks med håndtak. Stemmene kom ut av en ring med små svarte hull. Jeg trodde at det fantes små mennesker inne i radioen, og ville plukke dem ut med fingrene. Jeg stakk en finger inn i hvert av de små hullene, men da ingen mennesker kom ut, gned jeg radioen mot øret og forsøkte å overtale dem til å komme ut. Jeg ba Allah om hjelp, men ingenting hendte, så jeg fylte alle hullene med sand. Deretter reiste jeg meg og slapp radioen ned på bakken, i håp om at den ville åpne seg. Radioen betydde mye for bestemor. Også hun trodde at det var magi første gang hun så et slikt apparat. I Somalia ble mannen som leste nyheter på BBCs somaliske sendinger, kalt «Han som skremmer de gamle». Radioen var den eneste delen av det moderne liv bestemor visste hvordan hun skulle bruke. Derfor ga hun meg selvsagt juling da jeg ødela den.

En morgen, da jeg var i fire–femårsalderen, kom en lastebil til huset vårt. Men istedenfor å lesse av matvarer, jaget mor oss barna opp på lasteplanet. En av mors fettere løftet oss høyt i været og slapp oss ned på lasteplanet, der det sto sauer og geiter fra før. Ingen hadde fortalt oss at vi skulle reise noe sted; ingen tenkte på å forklare barn noe. Så ble kofferter og kokekar lastet opp til oss, før lastebilen satte seg i bevegelse. Jeg tror kanskje at bestemor hadde overbevist mor om at vi ville oppføre oss bedre dersom vi fikk bo i det sunne miljøet på landsbygda. Eller kanskje hadde mors svartebørshandel skapt problemer.

Kjøreturen ble støyende og humpete. De voksne klaget, og dyrene brekte av skrekk. Men for oss barna var dette en spennende opplevelse, som vi nøt i fulle drag. Etter noen timer sovnet vi likevel.

Jeg våknet på et fremmed sted, i et hus der veggene var av strå, blandet med leire og gjødsel, glattet ut på en ramme av tre. Matter dekket det hardtrampede jordgulvet, og inne i huset var det mørkt.

Det fantes ikke elektrisitet. Jeg lette etter mamma, men fant noen fremmede kvinner i stedet. Gården foran huset besto av rød grus, og 38

det var ikke annet rundt oss enn åpne jorder, noen få trær og spredte hytter av samme type som den jeg nettopp hadde våknet i.

Da jeg fant mamma, fortalte hun at vi var i Matabaan, en landsby om lag 80 kilometer fra Mogadishu, ikke langt fra elva Shabelle. Gjetere fra Hawiye-klanen levde her, og det var nok vann til å drive litt jordbruk på den sandrike jorden. Mors fetter var handelsmann og må ha hatt kontakter i denne landsbyen. Jeg antar at mamma mente vi var trygge her og ville ha god tilgang på mat. Hun forklarte at hun var lei av Mogadishu og av å smugle mat og holde på hemmeligheter. Her, sa hun, trengte vi ikke lenger å hviske eller gjemme oss for myndighetene. «Se hvor mye land det er her. Vi har alt vi trenger, og du kan løpe omkring så mye du vil. Allah vil ta godt vare på oss,» forklarte hun.

Jo lenger vi bodde i Matabaan, desto bedre trivdes vi. Haweya og jeg gikk lange turer sammen med bestemor, mens vi gjette geiter og sauer. Men jeg var redd for alt som beveget seg – hvert insekt og hvert dyr. Av og til forsøkte bestemor å snakke meg til fornuft. «En villhest som løper løpsk ved synet av alt og alle, vil snuble og brekke benet,» fortalte hun. «Hvis du løper for å komme unna et lite insekt, kan du falle i denne busken og dø, for den er giftig. Eller kanskje du faller på denne tuen og dør fordi en slange har gjemt seg der. Du må lære hva du bør være redd for og hva du ikke trenger å frykte.»

Når du er alene i ørkenen, er du fullstendig overlatt til deg selv. Da er det fornuftig å være redd. I Matabaan forsøkte bestemor å lære oss å overleve. Hun fortalte at det overfor visse dyr er best å løpe i skjul, for eksempel hyener, slanger og visse aper som ikke liker å streife så langt bort fra flokken. Ved synet av andre dyr var det lureste å klatre opp i et tre, men da måtte du velge greiner slik at dyret ikke klarte å følge etter. Hvis vi møtte en løve, skulle vi sette oss på huk og unngå øyekontakt. Som regel ville ikke en løve angripe et menneske. De spiste bare menneskekjøtt når det var ekstrem tørke. Men løvene ville ta en av sauene eller geitene dine, og i så fall ville du få straff eller måtte legge deg uten mat. Bestemor ba oss huske at dyrene ikke ville angripe oss, med mindre de følte at vi var redd dem eller trodde at vi ville angripe dem først.

39

Men bestemors verden var ikke vår verden. Forklaringene hennes gjorde meg bare enda reddere. Løver? Hyener? Jeg hadde aldri sett slike vesener før. Vi var byunger, et faktum som ifølge nomadeverdiene hennes bare gjorde oss mer udugelige enn lavtstående bønder og de usle smedklanene. Jeg var ubrukelig til manuelt arbeid og gjeting. Min eneste funksjon i Matabaan ble dermed å hente vann fra den store innsjøen som lå halvannen kilometer fra hytta vår. Jeg gikk dit hver dag, sammen med nabobarna. Vi samlet hennablad langs veien. Vi tygget dem eller laget klossete, oransje mønstre på hendene med dem. Vannet i spannet mitt var brunt av søle. Men da jeg kom hjem med det, slapp mamma en spesiell brusetablett opp i det.

Etterpå kunne du se bunnen av spannet gjennom det klare vannet.

Folk vasket klær i innsjøen, og guttene svømte i den. Mamma var alltid redd for at Hawiye-guttene skulle drukne Mahad, som ikke kunne svømme. Siden han var gutt, kunne han streife fritt omkring, og broren vår var nesten alltid borte. Mamma lot aldri Haweya og meg streife rundt på denne måten. Forresten ville Mahad aldri ha tatt oss med, vennene hans måtte ikke få vite at han pleide å leke med søstrene sine.

Mahad ble i stigende grad klar over sin ære som mann. Her ble han oppmuntret av bestemor. Hun pleide å si at han var mannen i huset. Mahad ba aldri om lov til å forlate huset, og ofte kom han ikke hjem før lenge etter at det var blitt mørkt. Mamma ble så sint at hun stengte gjerdet. Da satt han ved siden av det og hylte mens mor ropte: «Tenk på din ære. Menn gråter ikke.»

Broren min ble i stigende grad en sann plageånd. En gang skulle vi feire Id, festivalen som markerer at fastemåneden Ramadan er over.

Dyr var blitt slaktet til den store festen, og vi hadde fått nye klær.

Jeg fikk en flott ny kjole med en stor, blå sløyfe. Den var stiv av snørebånd, der den svevde rundt anklene mine. Jeg hadde sokker med rynkekant og svarte lakksko. I disse flotte klærne spankulerte jeg stolt omkring, mens jeg omhyggelig unngikk at de skulle bli støvete.

Jeg skulle bades og kles opp som nummer to. Haweya var den første i stampen. Da ropte Mahad på meg fra utsiden av huset.

40

«Kom og se, Ayaan,» ropte han.

Jeg løp bort til ham og spurte: «Hva er det?»

Mahad sto ved inngangen til doen. «Se her!» sa han og rakte ut hånden for å løfte meg opp trinnene.

I Matabaan besto doveggene av sammenflettede kvister. Midt på det hardtråkkede gulvet var det et stort hull, med to steintrinn på hver side. Man skulle stå på disse steinene og gjøre fra seg, mens digre og innpåslitne fluer fulgte med. Haweya og jeg var så redde for dette hullet at vi ikke klarte å bruke doen. Dessuten hadde vi for korte ben til å bøye oss over hullet. Vi gjorde derfor fra oss i buskene, mens mamma eller bestemor passet på.

Men nå klatret jeg opp, og kikket ned i det dype og mørke latrinehullet. Stanken var grusom, og store fluer summet omkring. Plutselig løp Mahad bak meg og dyttet meg ned i hullet. Jeg skrek som jeg aldri hadde gjort før i hele mitt liv. Latrinen var forferdelig og så dyp at den nesten nådde meg til skuldrene. Da mamma fisket meg opp derfra, var jeg i en ubeskrivelig forfatning. Det samme var klærne mine. Mor begynte å skjelle ut Mahad.

«Må den allmektige Allah ta deg bort! Må du råtne i et hull! Må du dø på bålet! Hva kan jeg noen gang vente meg av deg? Din kommunist! Din jøde! Du er en slange, ikke min sønn!» Mamma mistet besinnelsen helt. I fullt raseri grep hun Mahad og kastet ham ned i den forferdelige latrinen.

Nå var det bestemor som måtte fiske opp Mahad. En stor del av festmorgenen ble brukt til å rengjøre oss begge. Jeg måtte gi avkall på min fine kjole og de flotte skoene. Hendene mine var oppskrubbet, og føttene verket. Det ble proklamert at jeg ikke skulle vike fra mammas side, for å hindre Mahad i å få tak i meg. Så senere denne morgenen, mens mamma og bestemor rensket det slaktede kjøttet sammen, satt jeg like ved dem på den røde jorden.

«Mahad har ingen æressans,» sa mor med avsky i røsten.

«Han er bare et barn,» sa bestemor. «Hvordan kan han lære ære, når de eneste mennene han møter er de tåpelige Hawiye-bøndene?»

«Han kommer til å drepe Ayaan en vakker dag,» repliserte mor.

41