Min metode

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 2

25/02/2019 15:38

Min metode Om sakprosaskriving

red.

Kristine Isaksen Hans Petter Blad

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 3

25/02/2019 15:38

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 4

25/02/2019 15:38

Innhold

Forord 9 Kristine Isaksen: Velkommen til metodeboka Toril Moi 15 Toril Moi: Å skrive er å tenke 24 Toril Moi og Tore Rem: Om akademisk skriving Agnes Ravatn 39 Agnes Ravatn og Marte Michelet: Det humoristiske essayet Åsne Seierstad 61 Åsne Seierstad og Cathrine Sandnes: Om dokumentarbokmetode Tore Rem 85 Tore Rem: Biografien om Jens Bjørneboe 102 Hans Petter Blad: Det estetiske utbyttet av å lese sakprosa Espen Søbye 113 Espen Søbye: Biografien Kathe, alltid vært i Norge 119 Espen Søbye og Dag Solstad: Samtale om biografien Kathe, alltid vært i Norge 127 Espen Søbye: Hva er arkivstudien Steffen Kverneland 141 Erle Marie Sørheim: Det skal ikke få ødelegge turen Agnete Øye 171 Agnete Øye: Å virke, men ikke synes 178 Agnete Øye og Per Qvale: Om oversettelse

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 5

25/02/2019 15:38

191

Bjørn Arild Ersland Bjørn Arild Ersland og Liv Gulbrandsen: Lykken ved å finne ut av ting sammen med folk jeg liker. Sakprosa for barn og unge

Ane Farsethås 213 Ane Farsethås og Bernhard Ellefsen: Det som gjør hele greia så utrolig vanskelig.

Om litteraturkritikk Dag O. Hessen 231 Dag O. Hessen og Espen Stueland: Virkelighetens poesi. Motiv og mening med naturfaglig formidling

253

Peter Englund (bonusspor) Peter Englund: Min metode

Etterord 263 Helge Jordheim: Våre felles saker.

Rapport fra en litterær republikk 278

Biografiopplysninger

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 6

25/02/2019 15:38

Forord

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 7

25/02/2019 15:38

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 8

25/02/2019 15:38

Kristine Isaksen — Forord

Velkommen til metodeboka

Boka er basert på ein samtaleserie For to år sidan sette eg i gang samtaleserien «Min metode» i lokala til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i Uranienborgvegen 2 i Oslo. Eg visste allereie då at serien skulle vere ti arrangement der eksepsjonelt gode sakprosa­skribentar skulle få scenetid til å samtale om skrivemetoden sin. Eg ville ha med ein omsetjar sidan denne skribentgruppa ofte er anonym og gløymt. Eg visste ikkje namna på alle dei ti.

Planlegginga forvandla hjernen min til ei kampsone. Eg ville ha med forskjellige sakprosasjangrar, eg ville ha kjønnsbalanse, eg ville ha skribentar som eg hadde tru på at andre vil komme for å høyre på. No hadde eg dessutan sjansen til å få samtidsforfattarar til å fortelje om eigne bøker som allereie har klassikarstatus.

Særleg i biografisjangeren var det vanskeleg å velje sidan me har så mange dyktige biografar. Lang tid nytta eg også på å få på plass samtalestyrarane. For at diskusjonane skulle bli så konsentrerte og konkrete som mogeleg var, ville eg ha ordstyrarar som allereie kjente bøkene godt, og som skribentane ville føle seg trygge på. No når alle er valde, står para fram som skrivne i stein. Eg meinar dei utgjer eit heilskapleg bilete på kva førebiletleg sakprosaskriving er i dag.

Tore Rem var første forfattar ut 15. februar 2017. Samtale­ partnar var skjønnlitterær forfattar Hans Petter Blad, som var litterær konsulent på Jens Bjørneboe-­biografien til Rem. Det kom mykje folk. Rem var personleg, ærleg og konkret om korfor og korleis han skreiv biografien. Blad følgde opp med uventa og interessante problemstillingar. Dei var alt eg ønskte meg. Då 9

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 9

Forord

25/02/2019 15:38

det blei klart at samtaleserien Min metode skulle bli bok – den du les i no – visste eg at eg kom til å trenge Hans Petter Blad som medredaktør.

Boka inneheld tekstar frå dei same ti «para» som har vore på scena og snakka om metode. Alle har dei løyst tekstoppgåva på eige vis, men intervjuforma går igjen i mange av tekstane.

Kvar tekst er merkt med skribent og sjanger, slik at du som lesar alltid skal vete kven skrivarstemmen tilhøyrer.

Om min metode-­magien I sakprosabøker fortel forfattaren om røyndommen på ein så sannferdig måte som han eller ho er i stand til. Sakprosa er ikkje oppspinn, som omsetjar Rune R. Moen plar seie. Ofte får sakprosabøker merksemd for temaa dei handlar om. Med Min metode vil eg gi merksemd til form og litterære verkemiddel – sjølve skrivehandverket eller skrivekunsten om du vil. Korleis er sakprosabøkene skrivne og korfor?

Min metode-­arrangementa var svært godt besøkte. Det er ikkje så merkverdig at medlemmene i ei forfattar-­og omsetjarforeining er interesserte i korleis ein kan skrive – og innforstått – korleis ein kan skrive betre. Men stemninga på Min metode-­ arrangementa var heilt spesiell. Dei på scena hadde førebudd seg så godt. Publikum lytta så merksamt og hugheilt.

Då Dag Solstad samtalestyrte Espen Søbye (13.9.17) tenkte sistnemnde seg godt og vel om før han sa noko. Salen var stappfull. Det sat folk på golvet, i trappa, på lenestolarmstø, på peishylla. Eg høyrde ikkje eit knyst medan Søbye tenkte. Ingen fikla med mobiltelefonane sine, ingen kviskra med naboen, ingen gjekk for å hente seg meir å drikke. Eg sat på første rad og hadde 150 menneskekroppar bak meg som var oppriktig interesserte i å høyre svara til Espen Søbye og hadde ro til å vente. Det var heilt fantastisk.

I etterordet skriv Helge Jordheim at på Min metode møtte publikum opp med ei forventning om at dei skulle få innsyn i ein arbeidsløyndom, få eit verkty som dei kunne ta med heim til skrivebordet. Sjølv om skrivemetode nok ikkje er eit handfast 10

Forord

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 10

25/02/2019 15:38

reiskap som kan gå frå neve til neve, verka det likevel som at publikum forlét arrangementa oppløfta og litt rikare.

Eg håpar at Min metode-­magien også blir lesarane til del og at denne boka opplevast meiningsfull. Forfattarskapane og omsetjarskapen i Min metode er alle verde å lese. No skal du få vete korleis bøkene blei skrivne.

Min metode-­samtaleserien Scene: Uranienborgvegen 2, i lokala til Norsk faglitterær forfatter-­og oversetterforening og Fritt Ord 15. februar 2017: Tore Rem i samtale med Hans Petter Blad 16. mars 2017: Bjørn Arild Ersland i samtale med Liv Guldbrandsen 10. mai 2017: Åsne Seierstad i samtale med Cathrine Sandnes 13. september 2017: Espen Søbye i samtale med Dag Solstad 6. desember 2017: Toril Moi i samtale med Tore Rem 24. januar 2018: Ane Farsethås i samtale med Bernhard Ellefsen 14. februar 2018: Steffen Kverneland i samtale med Erle Marie Sørheim 1. mars 2018: Agnete Øye i samtale med Per Qvale 3. mai 2018: Dag O. Hessen i samtale med Espen Stueland 19. september 2018: Agnes Ravatn i samtale med Marte Michelet

11

Forord

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 11

25/02/2019 15:38

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 12

25/02/2019 15:38

Toril Moi

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 13

25/02/2019 15:38

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 14

25/02/2019 15:38

Toril Moi — Foredragsmanus

Å skrive er å tenke

I Jeg har alltid vært glad i å lese. Som ung tenåring gikk jeg på folkebiblioteket på Tonstad i Sirdal hver eneste uke og lånte en stabel med bøker. Det var ikke noe system i lånene mine. Jeg husker slett ikke hva jeg leste, bortsett fra at jeg er sikker på at jeg jobbet meg gjennom en haug med Angélique-bøker, og at en bok om Madame Curie gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg husker også at jeg leste Mary McCarthys Klikken (The Group), som kom ut på norsk i 1964 oversatt av Helge Simonsen, uten egentlig å forstå den. Men jeg likte at den handlet om en gruppe jenter som studerte og snakket om ideer. Hjemme hadde vi en innbundet serie med Alexandre Dumas den eldres verker.

Jeg leste Greven av Monte Christo, og De tre musketerer, både den første versjonen og bøkene som handlet om musketerenes viderverdigheter både ti og tjue år etter.

Da jeg var 16, leste jeg Simone de Beauvoirs Det annet kjønn i den sterkt forkortete norske utgaven som kom ut på Pax i 1970 oversatt av Rønnaug Eliassen. Jeg leste om Beauvoir i avisene også, og ble dypt fascinert. Tenk at en kvinne kunne leve et fritt liv som intellektuell! Det stod for meg som en uoppnåelig drøm. Jeg tror jeg hadde inntrykk av at en var nødt til å være fransk for å få til noe slikt.

Det falt meg absolutt ikke inn å skrive selv. Jeg kjente ingen som skrev. Dessuten hadde jeg et vagt inntrykk av at forfattere stort sett var fattige. Jeg var interessert i å tjene til livets opphold, for jeg hadde lært av Simone de Beauvoir at det er avgjørende for en kvinnes frihet og selvstendighet at hun kan klare seg selv.

Da jeg dro til Bergen for å studere fransk — formålet var å kunne lese Beauvoir på originalspråket, siden så lite av hennes verk var oversatt til norsk — ble jeg overrasket over å oppdage 15

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 15

25/02/2019 15:38

at jeg i tillegg til syntaks og morfologi også måtte studere litteratur. Det hadde aldri falt meg inn at universitetet anså det å lese romaner som en jobb! Jeg husker hvor fascinert jeg ble da Atle Kittang foreleste i uke etter uke om Stendhals roman Kartusianerklosteret i Parma (La Chartreuse de Parme, 1839). Det var en skjellsettende opplevelse. At det gikk an å få så mye ut av en tekst! At nær og intens oppmerksomhet kunne gi slike resultater! Selv om jeg ikke husker et ord av hva Atle Kittang faktisk sa, er Stendhals roman fremdeles en av mine absolutte favoritter.

Men å lese, å være oppmerksom, å begynne å forstå skriftens kraft, er én ting. Å skrive selv er en annen. Som student måtte jeg skrive eksamensoppgaver. Jeg skrev en semesteroppgave på norsk om den pikareske romanen. Jeg skrev magistergradsavhandling på fransk om Christiane Rocheforts utopiske romaner.

Men det falt meg ikke inn at all denne skrivingen faktisk var skriving. På den tiden hadde magistergradsstudenter ikke noe press på seg til å forsøke å få en avhandling gitt ut som bok.

Dessuten var det vanskelig å oppleve avhandlingsarbeidet som skriving, for det var minst like mye språkarbeid, arbeid med å få fransken til å bli noenlunde velflytende. Helt på slutten av 1970-­tallet skrev jeg noen korte tekster om feminisme og litteraturteori, som jeg ikke lenger husker titlene på. De kom ut i små stensilerte studentblad i Bergen. Og jeg skrev en kronikk i Bergens Tidende om Christiane Rochefort.

Men sannheten er at da jeg gjorde avhandlingen ferdig i 1979, så følte jeg meg ikke som noen skribent, enn si forfatter. Jeg kunne ikke ha sagt fem sammenhengende setninger om hvordan en skriver, hvorfor en skriver. En av grunnene til det, tror jeg, var at ingenting i den høyst litterære akademiske utdanningen oppmuntret oss studenter til å se på oss selv som forfattere.

Forandringen inntraff da jeg dro til Oxford. Der havnet jeg i et miljø der alle så ut til å lese og skrive døgnet rundt. Jeg glemmer aldri sjokket som kom kort tid etter at jeg begynte å følge et seminar om et emne jeg ikke lenger husker. Seminaret hadde et pensum i form av en leseliste. Men det hendte ofte at læreren eller en av studentene nevnte en relevant nyutkommet 16

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 16

25/02/2019 15:38

eller klassisk bok og sa noe spennende om den. Sjokket kom da jeg oppdaget at uken etter hadde ganske mange av deltakerne gått rett ut og lest den boken. Selv om den ikke stod på lista over tekster som skulle leses! Det hadde selvsagt ikke falt meg inn å gjøre noe sånt. Men da lærte jeg plutselig to ting: (1) at begrepet pensum kan virke lukkende på intellektet, i den forstand at vi ubevisst tror at så snart vi har lest alt som står på pensum, så er vi «ferdige.» Men i intellektuelt liv blir vi aldri ferdige. Feltet er uendelig. (2) At det samme begrepet — pensum — også kan virke bremsende på den intellektuelle selvstendigheten og handlekraften. For meg var det noe lokkende og fritt ved tanken på at en leser en akademisk bok ikke fordi en må, men fordi en vil.

I Oxford, og også det året jeg tilbrakte i Cambridge, var jeg ivrig med i feministiske lesegrupper, og deltok i mange og lange debatter. Vi kranglet om kvinnelighetsbegrepet, om kvinnenes antiatomvåpenprotest ved Greenham Common, og om forholdet mellom teori og praktisk politikk. Men jeg tenkte ennå ikke på å skrive en bok. Gjennombruddet kom i en yogatime. På den tiden tok jeg en yogaklasse som varte i tre timer. Vi begynte med fysiske øvelser, og fortsatte med pusteøvelser og meditasjon.

Og så avsluttet vi med femten minutters yoga nidra, en form for dyp avslapning. Hver uke ba læreren oss om å formulere et ønske like før yoga nidra begynte. Ønsket skulle ikke sies høyt, vi skulle ikke dele det med andre, vi skulle bare tenke det. Uke etter uke var jeg blokkert. Jeg kom ikke på noe ønske. Men en kveld da jeg lå der på gulvet, for det gjennom hjernen min: Jeg vil skrive en bok. Og det gjorde jeg. Tre år senere kom Sexual/ Textual Politics (1985) ut.

Jeg var en dypt engasjert feminist. Jeg var ikke redd for å ta ordet i diskusjoner. Men likevel opplevde jeg det øyeblikket da jeg for første gang tenkte «Jeg vil skrive en bok», som noe utilbørlig, noe overskrivende, noe jeg rett og slett ikke torde å si høyt.

Grunnene er blitt klarere etter hvert. Jeg kom ikke fra en klasse der folk skrev. Ingen i familien eller omgangskretsen jeg kjente før jeg studerte, hadde noen gang snakket om skriving som noe vanlige folk drev med. Dessuten var jeg kvinne. Jeg hadde studert ved et universitet som ikke hadde en eneste fast ansatt kvinnelig lærer i fagene mine. Hadde det ikke vært for 17

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 17

25/02/2019 15:38

Elisabeth Aasen, som underviste i kvinnelige franske forfattere i ett semester, som timelærer, hadde jeg kanskje heller ikke kommet til å lese en eneste kvinnelig forfatter før jeg tok eksamen.

Og i mange av de mannlige lærernes timer opplevde jeg om og om igjen å bli overhørt. At når jeg sa noe, nikket læreren vagt og sa hmm. Når en mannlig student sa det samme ti minutter senere, var det plutselig et viktig poeng.

Jeg følte rett og slett at det var noe arrogant ved å skrive.

Var det ikke noe brautende, skrytende, selvhevdende ved selve ønsket om å skrive en bok? Noe som ikke bare brøt med gjeldende kvinnelighetsnormer, men også med noe grunnleggende i den norske ideologien? Janteloven spøkte i hodet mitt: Du skal ikke tro du kan lære oss noe! Slike tanker låste meg fast i et hemmende vrangbilde av hva skriving er. For en kan ikke gi seg i kast med det store arbeidet det er å skrive en bok, om en ikke har mot til å heve stemmen, om en ikke klarer å holde fast på troen på at en har noe viktig å si, noe som andre bør høre på.

Men det er jo noe arrogant med dette ønsket om å skrive.

Hvorfor skal jeg tale når andre ikke kan? Når andre ikke får adgang til skriften i det hele tatt? Hvorfor skulle jeg skrive når min mor ikke fikk mer en sju års folkeskole? Slike spørsmål går det ikke an å svare på, for de springer ut av et ønske om at noen andre skal gi oss den autoriteten vi ikke våger å tilrane oss selv.

Men sannheten er at ingen andre kan autorisere vår tale for oss.

(Om de kunne det, ville de jo også ha autoritet til å forhindre oss fra å uttrykke oss.) Vi autoriserer oss selv idet vi velger å si noe. Å ytre seg trenger jo ikke å være et autoritært prosjekt. Snarere tvert imot. Ekte demokrati forutsetter at enhver stemme er like viktig som enhver annen stemme. At ingen kan ta fra oss retten til å bruke den stemmen vi har. Det betyr ikke at alle vil høre på oss — det betyr bare at vi innser at vår egen stemme er likeverdig med andres stemmer. Verken mer eller mindre. For meg tok det lang tid å komme fram til den innsikten.

18

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 18

25/02/2019 15:38

II Å skrive er å tenke. Først når vi setter ordene ned på papiret, ser vi hva vi tenker. Da kan vi bestemme om det som står på papiret foran oss, er noe vi faktisk vil mene. I mitt tilfelle er svaret stort sett nei. Jeg stryker linjen ut igjen, reviderer setningen, velger et annet ord. Jeg ser at avsnittet ikke henger sammen, og at det dessuten står på feil plass. Så skriver jeg om igjen. Helt til jeg kommer dit hen at jeg tror jeg kan stå for — stå inne for — hva jeg sier. Dette har ingenting med usikkerhethet å gjøre. Snarere handler det om oppmerksomhet, og om språkets væremåte.

Ordene fanger: Det er først når jeg virkelig ser på setningene mine, at jeg blir klar over hvilke mulige meninger de inneholder.

Språket er offentlig, noe vi alle deler. Det hjelper ikke hva jeg tror jeg sier, om ingen andre oppfatter setningen slik. Derfor liker jeg å teste tekstene mine på lesere jeg stoler på. Kan de se hva jeg ser? Om de ikke kan det, skriver jeg om igjen. Til jeg ikke orker det lenger. Målet er alltid å legge fram det jeg ser, så klart og så presist som mulig. Å lære seg å skrive er å lære seg å lese sine egne ord med maksimal oppmerksomhet. Det er derfor gode forfattere også er gode lesere.

For meg er det å skrive førsteutkast en smertefull prosess.

Jeg sliter med å få noe ned på papiret. Jeg aner aldri hvor jeg skal begynne. Jeg begynner med en eller annen observasjon, en uklar følelse av at jeg bør begynne å grave her. Jeg skriver noe. Jeg liker ikke det jeg har skrevet. Jeg bryter av, skriver noe annet. Er like misfornøyd. Jeg skriver i brokker og biter og forsøker å finne ut hva det er jeg faktisk holder på med. Om jeg bare gjør dette lenge nok, begynner arbeidet etter hvert å bli litt lettere, i den forstand at jeg får en vag følelse av at jeg er på sporet av noe. Når jeg har kommet så langt, forsøker jeg å lage en svært foreløpig disposisjon. Den hjelper meg ved å skape et slags overblikk. Men jeg holder meg ikke til den. Jeg bruker den til å sirkle inn et par spørsmål, eller et par emner som jeg i hvert fall føler jeg må ta med. Etter hvert kommer jeg i siget.

Jeg leser mer, forsker mer, skriver mer.

19

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 19

25/02/2019 15:38

Og så begynner jeg å tenke mer konkret på utformingen av boka. Jeg begynner nesten alltid med en struktur, som jeg så å si alltid endrer. Kapitler flyttes fram og tilbake, og revideres fra bunnen og opp. Jeg skriver mange utkast til innledning underveis, men får den aldri ordentlig til. Likevel hjelper forsøkene meg til å ordne tankene. Når jeg virkelig er ferdig med det meste, og har funnet den rette rekkefølgen på bolkene, skriver jeg den endelige innledningen, den som skal gi leserene en rettesnor. Det morsomste i hele skriveprossessen er når jeg driver og skriver om og redigerer meg selv. Om jeg er heldig, får jeg følelsen av at jeg forvandler en grovuthogget marmorblokk til en skulptur. Siden jeg skriver på denne måten, synes jeg skriveprogrammet Scrivener er ideelt, for der kan jeg holde noenlunde styr på alle lappene og fragmentene, flytte dem rundt, flytte kapitler rundt, som om jeg hadde alt i en stor ringperm. Å gjøre noe slikt i Word er helt umulig. Da blir det bare millioner av smådokumenter som ikke henger sammen, og som det er vanskelig å søke i under ett. Skriveprosessen blir egentlig aldri ferdig. Jeg erklærer en bok ferdig når jeg ikke orker mer. Men det er jo sant at denne følelsen oppstår etter utrolig mange utkast. Likevel er det slik at når jeg åpner en tekst jeg har skrevet, så ser jeg alltid noe som kunne ha vært sagt annerledes, et nytt poeng, mulige nye vinklinger.

Akademisk skriving er ikke vesensforskjellig fra andre former for non-­fiction writing. Eller snarere: Den burde ikke være det. Likevel er vi akademikere beryktet for å skrive kronglete og uklart, og for å gjøre det helt umulig for leseren å finne ut hva det egentlig er vi driver på med. I mine fag har det sikkert noe med vår forkjærlighet for teori å gjøre. Men det handler likevel ofte om hvor vanskelig det er å uttrykke kompliserte og innfløkte forhold slik at andre kan forstå dem. Vi har så lett for å tro at vi har sagt noe klart, når vi faktisk ikke har gjort det. Det er det jeg mener med at språket er offentlig, at det er noe alle i språksamfunnet deler. Vi må øve oss opp til å lese våre egne setninger som om de var skrevet av en annen. Da ser vi hva teksten vår viser at vi tenker. Om vi ikke liker det vi ser, har vi heldigvis frihet til å skrive om igjen! Universitetene legger ikke stor nok vekt på evnen til å uttrykke seg godt. Og 20

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 20

25/02/2019 15:38

så har det vel noe med en slags laugsmentalitet å gjøre: Av og til kan det se ut som om vi akademikere beviser hvor kloke vi er, ved å være de eneste som klarer å finne fram i det språklige villnisset alle andre går seg vill i.

Før jeg fortsetter, vil jeg understreke at mange akademikere selvsagt skriver utrolig bra. Men det er ikke det samme som å si at universitetene som institusjoner tar skriving alvorlig som noe som utvikler tankekraften og dermed er helt grunnleggende for forskningen. For de beste skribentene foreligger det ingen motsetning mellom å skrive for avanserte tidskrifter, og for et allment publikum. I hvert fall ikke når det gjelder skriftens form: de gode setningene, de treffende bildene, den gjennomtenkte presentasjonen av emnet.

Forskjellen på å skrive for et elitetidsskrift og et videre publikum ligger et annet sted, nemlig i hva en kan gå ut fra at leseren allerede vet. Akademiske spesialister trenger ikke å få faguttrykk definert. Andre lesere setter pris på en definisjon. Men selv fagfolk trenger faktisk flere forklaringer enn akademiske forfattere gjerne tror. Steven Pinker skriver om noe han kaller «the curse of knowledge,» altså «kunnskapens forbannelse.» Den består i at forfatteren ubevisst går ut fra at alle lesere har lest nøyaktig de samme tekstene hun selv har lest. Men det stemmer aldri. Også når akademikere gir seg til å bruke svært utbredte faguttrykk kreves det flere definisjoner og klargjøringer enn de gjerne tror. Tenk på ord som «makt» eller «diskurs.» Det finnes så mange forskjellige måter å forstå disse begrepene på at ingen kan ta for gitt at leseren forstår hva forfatteren har i tankene. Det samme gjelder omdiskuterte begreper, som for eksempel «Foucaults maktbegrep.» De lærde strides faktisk om hva Foucault forstod med makt. For at leseren ikke skal miste tråden, må forfatteren forklare, definere, presisere. Jeg er altså slett ikke imot bruk av faguttrykk, jeg er imot at vi skal bruke faguttrykk uten å tenke gjennom hva leseren trenger å vite om dem.

Ellers finnes det, tror jeg, tre karakteristiske sjangerkrav til akademisk skriving. Disse sjangerkravene gjelder også i varierende grad for andre former for sakprosa. Forskjellen er bare at for akademisk skrift er de uomgjengelige.

21

Toril Moi — Foredragsmanus

Min metode_Materie_130x205_V3.indd 21

25/02/2019 15:38