David Safier
Min familie og andre monstre ROMAN
Oversatt av Miriam Lane
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Happy Family Copyright © 2011 by Rowohlt Verlag GmbH, Reinbeck bei Hamburg Norsk utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Oversatt fra tysk av Miriam Lane Omslagsdesign: Sperling & Kupfer Omslagsillustrasjon: Ale+Ale Illustrasjoner: Ulf K. Tilrettelegging av design: Nina Hoogland Forfatterfoto: © Andrea Diefenbach Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim 2019 Satt med: 11/13.5 pkt. Minion Pro Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Trykt på: 60 gr Holmen Book Cream 2,0 ISBN 978-82-8087-480-1 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til Marion, Ben og Daniel – dere gjør meg lykkelig! (Du selvfølgelig også, Max)
EMMA «Det finnes et indianerordtak som sier at jo høyere du elsker noen, desto større lyst har du til å drepe dem», erklærte butikkassistenten min. Herregud, som jeg må elske familien min, tenkte jeg for meg selv. Så ringte mobilen, for ørtende gang siden jeg kom på jobb i den lille barnebokhandelen jeg drev. Først hadde tenåringsdatteren min, Fee, ringt for å forberede meg mentalt på at hun hadde strøket i et fag (hun har nå dessverre en mattebegavelse på linje med en labradors). Så ringte lillebroren hennes, Max, for å fortelle at han ikke kom seg inn i leiligheten, fordi han nok en gang hadde glemt nøkkelen (finnes det noe sånt som Alzheimers for barn, tro?). Denne gangen var det mannen min, Frank, ifølge mobilen. Sannsynligvis for å fortelle at han i dag – i likhet med nesten alle andre dager – ville komme senere hjem fra jobben. (Noe som ikke bare innebar at jeg først ville få lov til å krangle med Fee helt alene om den regelrett olympiske latskapen hennes på skolen, men også at jeg uten noen form for hjelp måtte ta opp kampen mot kaoset i leiligheten vår. Noen dager så det ut som om plyndrende hunere hadde streifet gjennom den. Ledsaget av elefanter. Og troll. Og Britney Spears.) Jeg bestemte meg for å la være å ta telefonen, for å spare meg 7
for en samtale der jeg bare ville hisse meg skikkelig opp, og der jeg etterpå ville hisse meg enda mer opp fordi jeg hadde hisset meg sånn opp. I stedet stirret jeg sløvt ut av vinduet i bokhandelen, som het Bokormen. Imens tenkte jeg sørgmodig på at jeg en gang i tiden hadde elsket familien min helt uten negative følelser. Det var før vi ble hjemsøkt av de ufyselige monstrene med navn som Jobbstress, Midtlivskrise og Pubertet. Ja, vi i familien Wünschmann hadde en gang vært en lykkelig familie. Men i løpet av de siste årene hadde vi mistet noe. Dessverre hadde jeg ingen anelse om nøyaktig hva det var, og derfor enda mindre anelse om hvordan jeg kunne finne det igjen. Selv om jeg ønsket det aldri så intenst. Mens jeg satt der og lengtet etter gamledager, gikk en ung mann med en fascinerende bakdel forbi vinduet i bokhandelen. Jeg rettet på brillene og studerte ham nærmere. «Spretten rumpe, ikke sant?» bemerket Cheyenne, den gamle butikkassistenten min. Hun het egentlig Renate, men responderte overhodet ikke på navnet sitt, og med alle blomstene i håret og de flagrende gevantene måtte hun vel være universets eldste hippiedame. «Eh, jeg har ikke sett noen rumpe», løy jeg, ikke særlig overbevisende. Cheyenne smilte bare lurt. «Bortsett fra det, så var den litt for mager», tilføyde jeg derfor raskt. «Da så du den altså likevel, da, Emma», flirte den gamle damen. Jeg så skyldbevisst bort på henne. «Den gutten kunne vært sønnen din», la hun til. Herregud, Cheyenne hadde helt rett. Jeg var i slutten av trettiårene, og fyren kunne høyst være noen og tjue. Og der sto jeg og glodde etter en så ung gutt. Så pinlig. «Når hadde du egentlig sex sist, Emma?» spurte Cheyenne og nippet til Yogi-teen, som luktet som om en veldig gammel yogi hadde vasket føttene sine i den. 8
«Hmm …», sa jeg og nølte med svaret, fordi jeg hadde vanskelig for å huske så langt tilbake i tid. «Det var det jeg tenkte», smilte hun bredt. Med alt det stresset Frank og jeg hadde med jobbene våre og med barna, var sex faktisk som science fiction for oss. «Jeg hadde sex senest i går», kunngjorde Cheyenne blidt. «Jeg mener det, Werner er riktignok litt skrøpelig, men han har en enorm snurrebass …» fortsatte hun, før jeg rakk å be henne om ikke å gå i detalj. «Stopp en halv», sa jeg litt forfjamset, «kaller du utstyret hans for … ‘snurrebass’?» «’Snurrebass’ eller ‘tissefant’.» «Snurrebass, da», avgjorde jeg. «Det mener Werner også.» Hun nippet til teen igjen. «Werner er en nesten like god elsker som Carlos, fra den gangen under høstopptøyene i Italia», fortsatte hun fornøyd. Cheyenne fortalte stadig vekk og med glede om alle de forhenværende elskerne hun hadde feid over i tiårenes løp; om Yussuf, Mumbato eller Mao … og jeg elsket å høre på historiene hennes fra fjerne land. Land som jeg sannsynligvis aldri ville få se, selv om jeg som ung jente alltid hadde drømt om å reise verden rundt. «Jeg må hjem en tur for å slippe lillegutten inn i leiligheten …», sa jeg med et sukk og hentet den slitte skinnjakken fra garderoben. «Bare gå du, Emma, vi har jo knapt nok kunder likevel», smilte den gamle hippiedama. «Å, vi har mange kunder, vi», protesterte jeg. Men det var ikke sant. Også denne formiddagen hadde det bare vært noen få. Den kvinnelige legen, som en gang i uken pumpet meg for boktips i timevis, og som deretter alltid bestilte bøkene på Amazon. En familie, der barna kjøpte ett bind av Det magiske 9
trehuset, men til gjengjeld bladde gjennom tolv dyre hardcoverbøker og ødela dem med softis-hendene sine. Og Cheyennes kjæreste Werner, som gikk til anskaffelse av Conny sover i barnehagen bare for å få treffe sin elskede. «Vi burde selge erotiske romaner», foreslo Cheyenne. «Dette er en barnebokhandel!» «Men det finnes utrolig mange interessante titler i erotikksjangeren», fortsatte hun, «Kosakkslavinnen, for eksempel …» Jeg rynket på nesa. «Eller Sengebytte i Danmark …» Jeg rynket enda mer på nesa. «Eller Tre nøtter til Askepott …» «Det er et barneeventyr», sa jeg. «Ikke denne varianten», flirte Cheyenne. «Jeg vil ikke selge sånne bøker!» protesterte jeg. «Og heller ikke tenke mer på hvorfor det er tre nøtter», tilføyde jeg raskt. «Men ellers går butikken dukken!» insisterte Cheyenne. «Lesesofaen er helt utslitt, lekehjørnet for barn er nesten like gammelt som jeg er, og da jeg tørket støv av hyllene på lageret nå nylig, var det plutselig en kakerlakk som stirret på meg.» Cheyenne ramset opp en rekke upopulære sannheter om bokhandelen min. Sannheter jeg ikke ville høre, fordi det var jeg selv som måtte ta ansvaret for dem. Om jeg hadde hatt mer tid og overskudd til butikken, så ville det ha sett bedre ut her, og omsetningen ville også ha vært en annen. Men hvem har vel tid og energi til sånt, når man har en så utmattende familie som jeg? Cheyenne slengte like godt på en sannhet til, en som var veldig bitter. «Du har bare én mulighet til å øke fortjenesten. Du må gi meg sparken.» «Det kommer ikke på tale», svarte jeg. 10
«Men du trenger meg ikke», sukket Cheyenne sørgmodig og virket med ett skikkelig gammel. «De få bøkene der klarer du å selge selv.» Det er sant, tenkte jeg. «Og jeg regner feil stadig vekk», klaget hun lavt. «Det er sant», sa jeg, høyt denne gangen. «Og i forrige uke stoppet jeg til toalettet.» «Var det deg?!?» ropte jeg forarget, for det tilstoppede toalettet hadde resultert i en ekstremt høy rørleggerregning. «Hvordan i all verden klarte du det?» «Jeg mistet hemoroideplasteret nedi», innrømmet hun forlegen. Cheyenne hadde rett i alt sammen. Dersom jeg ga henne sparken, så ville det være det beste både for kontoen min og sikkert også for butikken. Men uten lønn ville hun måtte overnatte i folkevognbussen sin, det var jo så vidt hun fikk pensjon, fordi hun hele livet hadde reist verden rundt i stedet for å jobbe. Likevel hadde hun – og det var noe jeg alltid tenkte på med vemod – opplevd og levd mer enn jeg noen gang ville gjøre i mitt lille, kjedelige liv. «Jeg kommer aldri til å si deg opp», erklærte jeg bestemt. Cheyenne smilte takknemlig. «Du er god, du», sa hun. Jeg smilte tilbake. Men jeg visste at noe måtte gjøres, om jeg ville at butikken skulle overleve. Uten den ville jeg bare være husmor og mor. Og det var altfor lite. I hvert fall med tanke på den tilstanden familien min befant seg i for øyeblikket. Jeg sendte et ønske om at det måtte finnes en redning for butikken min ut i universet, bare for like etter å slå fast at universet har en veldig underlig sans for humor.
11
Jeg var akkurat i ferd med å gå ut døren, da hun kom inn i butikken. Lena. Og så akkurat Lena, da! Jeg hadde ikke sett henne på femten år, og hun så fortsatt ut omtrent som den gang: slank og slående. Nå var hun i tillegg kledd i elegante, dyre klær som jeg aldri hadde sett annet enn i moteblader. I forhistorisk tid hadde Lena og jeg jobbet sammen som unge, motiverte konsulenter i den tyske avdelingen av Penguinforlaget. Lena var ambisiøs og hadde antydning til spisse albuer. Likevel lå jeg alltid litt foran. Til slutt fikk jeg til og med tilbud om en stilling i London. Det var den definitive drømmejobben, en jobb der også jeg kunne ha erobret verden – slik jeg hadde drømt om som ung jente. Da Lena fikk hørte om det, ble hun grønn av misunnelse. Jeg hadde riktignok truffet Frank på en strandklubb ved Spree-elven noen uker tidligere. Jeg spilte volleyball med noen venner da han kom bort, fortalte at han var jusstudent og ny i byen, og spurte om han kunne få være med. Jeg så inn i de dype, blå øynene hans, og hjernen min takket for seg. Den overlot nøkkelen til kroppen min i hormonenes varetekt, og dro på ferie for å drikke caipirinha og slappe av med limbodansing på en karibisk strand et sted. Samtidig tok også Franks hjerne kvelden. Og når to hjerner legger ned driften på den måten, kan det etter en stund lett oppstå situasjoner der man elskovssyk kaster seg i armene på hverandre og midt i all lidenskapen ikke bryr seg det minste om at kondomet har glidd av. Konsekvensen er at man noen uker senere forbløffet lurer på hva den morgenkvalmen kommer av. Da vi fikk den positive graviditetstesten i hendene, var vi utrolig lykkelige. Samtidig var jeg også klar over at jeg ikke kunne takke ja til drømmejobben i London med et barn. Men jeg elsket Frank slik jeg aldri hadde elsket noen før. Og det 12
å kvitte seg med barnet … bare tanken gjorde meg enda mer morgenkvalm. Da jeg så det lille, svømmende vesenet som vokste i meg på ultralyd hos legen for første gang, ble jeg helt varm i hjertet. Jeg pekte henført på ultralydbildet. «Den er nydelig», hvisket jeg lavt. Og for meg spilte legens kommentar ingen rolle. «Det der er blæren din», sa han. Jeg bestemte meg for å takke nei til London og ja til barnet og til Frank. Lena kunne ikke forstå meg, hun ville ha valgt abort, sa hun. Men hun var overlykkelig over at hun fikk jobben i London i stedet for meg. «Ditt kondom er min lykke», var hennes kommentar. Senere hørte jeg fra tid til annen om Lena, som virkelig hadde gjort karriere i London. Men jeg ville ikke vite mer om livet jeg ikke hadde levd. Først fordi jeg var så happy med familielivet, mens grunnen de senere årene snarere var at jeg stadig vekk tok meg selv i å tenke hva-hvis-tanker, tanker som jeg ikke ville bruke tid på. Nå sto dette livet rett foran meg. I den lille bokhandelen min. «Lena …?» spurte jeg vantro. «I egen høye person», strålte hun. Hva ville hun her? Etter så mange år? «Du … du ser utrolig ut», stammet jeg, «akkurat som før.» «Du også, Emma Wünschmann!» svarte hun, men vi visste begge at det var løgn. Jeg hadde allerede så mange grå hår at jeg flere ganger hadde stått og nølt foran min datters røde hårfarge på badet. Dessuten, og det var egentlig mye verre, så hadde jeg fått tydelig mage etter svangerskapene (Cheyenne hadde til og med gitt meg en t-skjorte med teksten Jeg har overvunnet spiseforstyrrelsen). «Du er gravid igjen også!» utbrøt Lena opprømt og pekte på magen min. Jeg ble mørkerød. 13
Cheyenne måtte bite i seg latteren. Lena så det forlegne ansiktet mitt. «Å, jeg beklager …», stotret hun. «Hva … hva bringer deg hit?» spurte jeg for å vri samtalen bort fra magen min. «Jeg er i Berlin i forbindelse med jobben. Da de i den gamle avdelingen vår fortalte at du driver en liten bokhandel, tenkte jeg at jeg skulle stikke innom», strålte hun. «Og … hvordan går det i London?» spurte jeg, og angret nesten før jeg hadde snakket ferdig. «Veldig bra. Nå leder jeg avdelingen for internasjonale bestselgere, og har hånd om Dan Brown, John Grisham og Cornelia Funke …», fortalte hun i en tilgjort beskjeden tone som bare halvveis dekket over gleden av å kunne skryte. Nå var grunnen til besøket åpenbar. Hun ville gni nesen min i det flotte livet sitt. Smålig. Veldig smålig. Men dessverre vellykket. Jeg måtte anstrenge meg skikkelig for ikke å bli helt grønn av misunnelse. «Jeg kommer meg mye rundt i verden», fortsatte Lena og smilte nonchalant. «Så sent som i forrige uke var jeg på en litteraturfestival på Mauritius.» Nå ble jeg grønn likevel. Hvis hun fortsetter nå, så skriker jeg! tenkte jeg. «Der hadde jeg ansvaret for Hugh Grant.» «AHHHH!!!» ropte jeg høyt. «Går det bra med deg?» spurte Lena bekymret. «Eh, jada …» løy jeg fort, «jeg … jeg ble bare bitt av en kakerlakk.» «Har du kakerlakker i butikken?» spurte hun med vemmelse. «Bare én …», svarte jeg, og ville aller helst ha sunket i gulvet av skam. Etter noen sekunder tok jeg meg likevel sammen, og prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke trengte å være 14
misunnelig på Lena. Karrierekvinner har som regel ikke velfungerende forhold og heller ingen barn, og bak den strålende fasaden er de derfor ulykkelige og tomme innvendig – som vi vet fra filmer og dameblader. «Har du familie?» spurte jeg derfor. «Nei», svarte hun, og jeg frydet meg ved tanken. Ulykkelig, jeg visste det! «Jeg ville leve livet litt først», fortalte hun. «Og jeg hadde veldig mange elskere. Du vet jo hvordan det er.» «Nei, det vet hun ikke», smilte Cheyenne bredt, og jeg hadde mest lyst til å kaste en bok i hodet på henne. Eller tjue. «Å, ja», korrigerte Lena seg selv, «du er jo så heldig å ha gått til sengs med samme mann i femten år alt.» Veldig heldig, sukket jeg innvendig og tenkte på Frank, som den siste tiden hadde vært plaget av stressrelatert tarmgass om natten. «Nå er jeg i alle fall sammen med Liam», strålte Lena, og virket dessverre ikke det aller minste ulykkelig eller tom innvendig. «Han er fondsmegler, og vi bor i en veldig koselig, liten villa i nærheten av London.» Hun ga bildet av det idylliske landlivet tid til å ta form for mitt indre øye, så stilte hun spørsmålet jeg fryktet mest av alt: «Men Emma, hvordan går det med deg?» Jeg ville ikke vise meg svak og ville demonstrere tydelig at jeg også hadde gjort alt riktig her i livet. «Jeg har to veldig, veldig flotte barn!» utbrøt jeg derfor. Cheyenne fniste. «Si meg», spurte jeg den gamle butikkassistenten min, «har du ikke noen bøker du må sortere?» «Næh, jeg har ikke det», smilte hun. Hippiedama ville ikke gå glipp av underholdningen. Jeg snudde meg mot Lena igjen. «Frank og jeg har i femten år hatt et veldig godt ekteskap», sa jeg med et påtatt smil 15
Cheyenne fniste igjen. Si meg, har du ikke en vegg du må løpe mot? hadde jeg mest lyst til å spørre henne om. «Og hvordan går det med bokhandelen?» ville Lena vite. «Ganske bra», svarte jeg. Nå begynte Cheyenne å skrattle. Jeg så stygt på henne, og hun skjønte tegningen. «Jeg må bare en liten tur på rommet med hjerte på døren», kunngjorde hun og forsvant. Lena så forvirret etter den gamle damen og hvisket: «En så underlig assistent hadde jeg gitt sparken med det samme.» «Det ville jeg aldri gjøre», svarte jeg bestemt. Lena ble tydelig forbløffet, men hun skiftet raskt tema. «Jeg håper at jeg en gang får en like lykkelig familie som din.» Vi hørte høylytt latter fra do. «Hva er det med henne?» ville Lena vite. «Å, inkontinenstablettene hennes har bivirkninger», svarte jeg. «Det der hørte jeg!» protesterte Cheyenne bak toalettdøren. «Jeg har en idé for butikken din», sa Lena plutselig. Hun var fullstendig klar over at den ikke gikk særlig bra, og nå nøt hun åpenbart å spille reddende engel for meg. «Stephenie Meyer skal presentere den nye boken sin Ved daggry på Ritz-Carlton i kveld. Og du kan gjette tre ganger hvem det er som har ansvaret for henne?» Jeg trengte ikke å gjette en eneste gang. «Jeg kan presentere deg for henne under lanseringen, så kunne vi kanskje få til at hun holder en høytlesning i butikken din …» Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Noe sånt ville gjøre butikken min kjent i hele byen! Aller helst ville jeg ha slynget armene rundt Lenas hals av ren og skjær takknemlighet, selv om jeg visste at den eneste grunnen til at hun inviterte meg, var at jeg på nært hold skulle få se hva slags drømmekarriere hun hadde fått. 16
«Lanseringen blir skikkelig stor», sa Lena oppglødd. «Med nydelig mat. Og ville monsterkostymer. Hør her, du kan jo ta med familien din! Så får jeg treffe dem.» «Det gjør jeg!» svarte jeg og lo. På en måte var jeg glad for denne store sjansen. Men jeg tenkte samtidig at når Lena fikk se familien min, så ville hun kanskje bli misunnelig på meg. En familie var tross alt det eneste jeg hadde som hun ikke hadde! Og dersom Lena var misunnelig … tja, da trengte ikke jeg å være så misunnelig på henne. Lena tok farvel med et antydet kyss på hvert kinn og bruste ut av butikken. Hun hadde så vidt rukket å komme seg ut før jeg hørte at toalettet spylte. Cheyenne kom inn igjen. «Glem det, den dama der er lykkeligere enn deg», slo hun fast. Men jeg svarte besluttsomt: «Det skal vi nå se på!»
FEE Jeg skulle så gjerne ha vært et polyppdyr. I flere uker hadde den åndsforlatte biologilæreren vår kjedet vettet av oss med maneter og andre polyppdyr, mens han fortvilt forsøkte å tviholde på illusjonen om at det av en eller annen grunn skulle være viktig å vite om disse krypene. Så mye bortkastet tid for alle sammen! For selv om det helt usannsynlige skulle skje, og du som voksen ble sittende i en stol og tenke: Jøss, nå skulle jeg virkelig ha likt å vite hvordan disse idiotiske polyppdyrene formerer seg! så kunne du jo bare ha sjekket på Wikipedia eller på en eller annen hundre ganger bedre søkeside på Internett, som garantert eksisterer innen den tid. I dag tenkte jeg for første gang ordentlig over polyppdyr. De har det egentlig utrolig bra. Et polyppdyr har ikke noen masete mor, ingen stresset far, ingen irriterende bror og heller 17
ingen undervisning der det må kjede livet av seg med polyppdyr. Fremfor alt ville ikke et polyppdyr ha strøket i et fag, bare fordi det ikke hadde peiling på polyppdyr. Pappa ville nok bare være middels interessert i æresrunden min, han var jo så overarbeidet på grunn av jobben sin i banken at han sikkert ikke visste hvilken klasse jeg gikk i, engang. Mens mamma sannsynligvis ville bli helt psycho-mamma. Hun maste stadig vekk om at jeg måtte tenke på fremtiden. Hun mente det selvfølgelig bare godt, det skjønte jeg jo, for jeg er jo ikke stokk dum. Men desto mer hun fortsatte å mase om det, jo mindre gadd jeg å høre på henne. Hvis du hadde søkt opp ordet «kontraproduktivt» på Wikipedia, så hadde du garantert fått opp et bilde av moren min. Og hvordan skulle jeg klare å tenke på fremtiden, når jeg knapt nok hadde kontroll på nåtiden? Nåtiden satt to rader foran meg, het Jannis, var en ganske god gitarist og lignet på Pete Doherty, bare litt friskere. I går hadde jeg ikke bare røykt gress sammen med Jannis, jeg hadde klint med ham på sofaen på øvingsrommet hans også. Men vi hadde ikke gått hele veien. Delvis fordi jeg aldri hadde ligget med noen før, og delvis fordi jeg ikke helt visste hva Jannis følte for meg. Men det hadde vært utrolig kult om han var ute etter noe mer, for han var skikkelig øm, spesielt da han kysset de to sommerfugltatoveringene på skuldrene mine forsiktig. (Guttene jeg har vært sammen med før, har ikke vært på langt nær så flinke som Jannis. Noen våget ikke å ta på meg, mens andre forvekslet puppene mine med plastilin.) Dessverre var Jannis kjent for å mene det like alvorlig som Dracula når det kom til jenter. Og selv om han for alvor skulle falle for en, så ville det garantert ikke bli meg. De guttene jeg forelsket meg i, pleide som regel å svikte meg. 18