TOR ÅGE BRINGSVÆRD
MIKKEL Skaper, hjelper, luring og demon
Myter, eventyr og folketro fra hele verden
Mikkel_Materie org.indd 1
21.05.2021 11:17
Ved femti års alder kan en rev forvandle seg til en kvinne. Når den er hundre år kan den forvandle seg til en vakker ungjente eller en trollmann, eller en kvinnebedårer; den har kunnskap om det som skjer mange tusen mil borte; den kan forhekse folk, føre dem på villspor og gjøre at de mister forstanden. Når reven er tusen år gammel, kan den samtale med de udødelige og bli en himmelsk rev. – Guo Po, kinesisk historiker og forfatter, 276–324 e.Kr.
Mikkel_Materie org.indd 3
21.05.2021 11:17
INNHOLD Snute 7 I begynnelsen 11 I begynnelsen var det bare vann 13 Skapelsen 17 Fem tusen år gamle ordtak fra Sumer 20 Reven, fiskene og Leviathan 23 Guden som ble rev 28 Reven og stjernene 30 Reven som gjeter 33 Lamaens advarsel 35 Hvorfor reven har så bredt flir 37
Venn og hjelper 39 Vel gjort og ille lønnet 41 Revekvinnen 44 Den halte reven 46 Åndereven 55 De takknemlige revene 57 Utdrag fra Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry 62 Revene og risguden 66 Hvordan reven fikk sitt japanske navn: Kitsuné 69 Reve-enka 73
Luring 79 Reven og bjørnen fisker 81 Reven snyter bjørnen for julekosten 88 Dyrene i det dype hullet 90 Reven, ørnen og leoparden 92
Mikkel_Materie org.indd 4
21.05.2021 11:17
De fem små revene og tigeren 97 Reven og bonden 100 Reven som skriftefar 103 Fabler 105 Renard, Reinaert, Reinhart, Rainardo, Reynard – og kanskje Reinert? 109 Reven og Nils Fiskar 118 Historien om en rev som ble drept mens den lot som om den var et sedertre 121 Tømmermannen Tokutarô og revene 123 Reven i Valdres 129
Demon og åndevesen 133 Den greske monsterreven 135 Kongen av De ni fjell 139 Musa som brølte 142 Revesøster 144 Tamamo-no-Maé 148
Hale 155 Kilder 157
Mikkel_Materie org.indd 5
21.05.2021 11:17
Mikkel_Materie org.indd 6
21.05.2021 11:17
SNUTE Rev ble på norrønt kalt refr eller skaufhali (buskhale). Ordet «refr» stammer antagelig fra det urnordiske reba – «den rødbrune» – som igjen er beslektet med det germanske erba (som også «jerv» kommer fra). En annen teori er at «refr» egentlig er lånt fra et finsk-ugrisk språk, hvor grunnformen for rev er repäs. Det vanligste norske kallenavnet er Mikkel. Første gang ordet sto på trykk var i en dansk «ræffue bog», oversatt fra platt-tysk i 1555. Herman Weigere bearbeidet på knittelvers en klassisk middelalderfortelling om den listige revens mange viderverdigheter. Da boken ble gjenutgitt i 1827, ble tittelen endret til Mikkel Ræv. Og under det kallenavnet fant reven tidlig veien inn i nordiske eventyr. Men hvorfor heter reven Mikkel? Mange mener at forklaringen ligger i havet. På Shetland fantes det nemlig et fryktet sjøtroll som ble kalt mukkelevi. Navnet kommer antagelig fra norrønt hin mikilhæfi, «den stormektige». Og går vi til norske kystbygder, var det vanlig før i tiden at fikk man en ufisk på kroken, så slengte man den ut igjen med ordene: «Den skal han Mikkel ha!» «Den stormektige» er et navn som også forbindes med djevelen, og slik vokste det etter hvert frem en from folketro om at reven og djevelen sto hverandre nær. Når han ville spionere på folk, kunne Den onde kle seg i reveham og luske usett omkring, ble det sagt. Reven er kjent som en luring. Derfor er det kanskje ikke så merkelig at den også unngår de fleste vitenskapelige arkivskuffer og ødelegger alle forsøk på systema-
snute 7
Mikkel_Materie org.indd 7
21.05.2021 11:17
tikk. For eksempel virker det som om forskerne rett og slett er i tvil om hvor mange revearter det faktisk finnes her i verden. Tallene skifter etter som hvilken bok man leser. Men uten å ha relevant kunnskap til å blande meg i diskusjonen, velger jeg i all enkelhet å ha tillit til Store norske leksikon, som mener at det finnes 23 arter i 4 slekter. Nok om det. Men hvorfor er det blitt slik tvil og usikkerhet? Antagelig skyldes det vår trang til å ordne alt på rad og rekke. Da vi sent på 1700-tallet for alvor begynte å katalogisere skaperverket – lage oversiktlige tabeller og registre for både planter og dyr – tok vi som vanlig utgangspunkt i det som for oss alltid har vært verdens navle, nemlig Europa. Men nå begynte naturforskerne etter hvert å oppdage også andre deler av verden, og der støtte de på mange dyr som de ikke var vant til hjemmefra, men som lignet litt på dem man kjente. For eksempel skapninger som klart tilhørte det vi var enige om å kalle «hundefamilien», men som hverken var hunder eller ulver, og som man prøvde å få inn i systemet ved å omtale som rever. Og vi brukte konsekvent latinske eller greske navn på alt vi kom over, uten at vi lot oss distrahere av hva dyrene ble kalt av de innfødte. Vår egen rødrev ble nå standardmålet for andre rever, som av og til lignet mye, av og til bare nesten. Rødreven kalles derfor på latin Vulpes vulpes, altså «rev rev». Med det mener vi å slå fast at rødreven – og bare den – er den sanne, egentlige rev, som alle andre må tåle å bli sammenlignet med. Derfor kan vi for eksempel kalle søramerikanske rever «falske», for de ligner jo bare bitte litt og noen direkte luringer er de heller ikke. Det beviste Charles Darwin ganske grundig en desemberdag i 1834, da han var på sin berømte seilas med HMS Beagle, og skipet lå for anker ved San Pedro, en øy utenfor kysten av Chile. Darwin fikk øye på en liten revetass som satt og betraktet skipet og mannskapet. Han listet seg helt bort til den. Men dyret ble ikke det minste skremt, bare satt der, nysgjerrig og godtroende. Så i vitenskapens navn – og for å bevise at det her aldeles ikke dreide seg om en våken, lur og ordentlig rev, som opplagt og for lengst ville ha reddet seg unna – slo Darwin det dumme dyret i hodet med en hammer. Denne lærerike dyrehistorien kan vi lese i Darwins berømte reiseberetning The Voyage of the Beagle (1839), og den lille falske reven står utstoppet i zoologisk museum i London. I Mikkel vil vi ikke gjøre noen forskjell på «ekte» og «falske» rever. Alle får bli med. Boken står åpen. Her er det ikke høyde, vekt og gener det dreier seg om. Vi skal konsentrere oss om tradisjoner og folketro, myter og eventyr. Alt det mer-
8 mikkel
Mikkel_Materie org.indd 8
21.05.2021 11:17
kelige og mystiske som bestandig har omgitt dette dyret, i nesten alle land, og særlig nord for ekvator. Finnes det et fellestrekk? Det må i så fall være at reven er lite likt. Motvillig beundret for å være slu og listig, men nesten alltid i rollen som uvenn og motstander. Slik de allierte styrkene i Nord-Afrika under 2. verdenskrig beundret den tyske pansergeneralen Erwin Rommel, og kalte ham «ørkenreven». De fleste steder regnes reven i dag som et skadedyr. I Europa begynte man tidlig å snakke nedsettende om den. Allerede Aristoteles regnet reven som en lavtstående og foraktelig skapning, særlig fordi dyret gravde seg ned i jorden og gjemte seg bort i et nettverk av ganger og huler. En stor og romslig revebolig kan være gravd ut av flere generasjoner rever, og for å unngå trøbbel har den naturligvis flere utganger – noen synlige, andre hemmelige. I den jødisk-kristne inndelingen mellom dyr og mennesker kommer reven like ille ut. Ikke bare fordi den er «underjordisk»(og slik nesten har sitt hjem i helvete), men også fordi den er lur, falsk og aldri kan la hønsene våre i fred. En, to, tre, fire, fem, seks, syv – reven er en hønsetyv! Slik lærte vi å telle da jeg var barn, lenge før man sa sju og tjue. Physiologus – en kristen «naturlære» skrevet anonymt i Alexandria i tiden mellom år 100 og 300 – fordømmer reven som en djevel og demon. Og slik fortsatte det opp igjennom århundrene. Men uansett fant man Mikkel Rev fascinerende. Ifølge Beryl Rowland1 var reven i hele middelalderen det dyret som ble mest avbildet i kirkekunst og arkitektur, men nesten bestandig som skurken i fortellingen. Rundt midten av 1700-tallet begynte «storhetstiden» for den engelske revejakten – en årlig adspredelse for adelen og det finere borgerskap. Eller som Oscar Wilde karakteriserer den: The English country gentleman galloping after a fox: The unspeakable in full pursuit of the uneatable. I dag er denne «jakten» heldigvis forbudt. Omtrent på samme tid begynte også pelsmarkedet å vokse frem for alvor. 1 Animals with Human Faces: A Guide to Animal Symbolism, University of Tennessee Press, Knoxville 1973.
snute 9
Mikkel_Materie org.indd 9
21.05.2021 11:17
Riktignok hadde pelsverk vært brukt i uminnelige tider, men mest av menn. Først fra rundt 1300-tallet begynte det flere steder å bli vanlig også blant kvinner. Men i de større europeiske byene rynket man stadig på nesen. Før 1700-tallet var det nesten ingen engelsk frue som gikk med pels. Å kle seg slik var noe primitive barbarer gjorde, mente de fleste i London og Paris. Men fint folk førte an – Napoleons keiserinne Josephine brukte klær kantet av pels, i 1777 fikk kong Gustav III av Sverige en blårevjakke av Russlands mektige Katharina den store – og snart var pels blitt mote. På 1800-tallet kan vi snakke om pelsindustri, og i den geskjeften ble rev mer og mer etterspurt. Det var fete tider for pelsjegere. Og en usikker tilværelse, særlig for den blå polarreven. Etter hvert som det ble færre dyr å jakte på – for frittlevende skapninger er ingen utømmelig ressurs, begynte man å ale opp rever i fangenskap. Dette ufyselige påfunnet med å la ville dyr leve hele livet sitt i små nettingbur, har vart like til våre dager, og fremdeles er det mange – også her i Norge – som mener at det er en respektabel måte å tjene penger på og en helt naturlig del av et moderne landbruk. I det gamle Egypt prøvde man å temme rever for å bruke dem som mat, men uten særlig hell. For reven er ikke – og vil nok aldri bli – et husdyr. Den vil alltid leve nær oss – hvem husker vel ikke det korte Dagsrevy-glimtet av reven i Downing Street, som svinset frekt forbi, like bak Boris Johnsons talerstol! Men den vil bestandig være en «fredløs», en nabo vi aldri riktig vet hvor vi har. På spansk er Zorro ordet for rev. Fra bøker, tegneserier og filmer er vi blitt kjent med en californisk eventyrskikkelse og frihetshelt med samme navn. Det er lett å kjenne igjen reven i alle Zorros krumspring, ideer og lure utveier. «Hele verden er et levende ikon av Guds ansikt,» sa Johannes av Damaskus (675– 749). For egen del vil jeg gjerne tilføye: I så fall er reven utvilsomt en smilerynke.
Tor Åge Bringsværd
Mikkel_Materie org.indd 10
21.05.2021 11:17
I BEGYNNELSEN Livet, som det kalles, har en rev bak øret. Men griper en til, setter Mikkel på spring, og en fanger noe annet – eller ingenting. – Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)
Mikkel_Materie org.indd 11
21.05.2021 11:17
12 mikkel
Mikkel_Materie org.indd 12
21.05.2021 11:17
Achomawi er en urfolk-rest som lever nord-øst i California. Achomawai betyr «elvefolk». De var fiskere og jegere, og opprinnelig hørte de hjemme på begge sider av Pit River (som de kalte «Achoma»). Denne skapelsesberetningen er hentet fra Roland B. Dixon: Achomawi and Atsugewi Tales. Journal of American Folk-Lore, vol. 21, no. 81. University of Illinois Press, Champaign 1908.
I begynnelsen var det bare vann (Achomawi, Nord-Amerika)
I begynnelsen var det bare vann. Og over alt vannet var himmelen ren og klar. Det dukket opp en sky, den vokste, fikk form og forvandlet seg til Coyote. Så kom det en tåke, den formet seg, den også, og ble til Sølvrev. De to figurene ble personer. De begynte å tenke. Det de tenkte var en kano. Og de sa til hverandre: «La oss bli i den. La oss gjøre denne kanoen til hjemmet vårt.» Så fløt de omkring. I mange år lot de seg bare drive. Kanoen ble gammel og mosegrodd. De begynte å bli lei av den. «Legg deg ned og hvil deg litt,» sa Sølvrev til Coyote, og Coyote lot seg ikke be to ganger. Mens Coyote sov, kjemmet Sølvrev håret sitt, og han tok vare på alt han gredde ut. Da han hadde samlet nok, rullet han stråene i hendene sine, trakk og dro i dem, flatet hårtullene ut – og så la han dem på vannet, spredde dem rundt, inntil de dekket hele vannflaten som et tynt teppe. Så tenkte Sølvrev: «Det burde vært er tre her.» Og straks kom det et tre. På samme måten tenkte han busker og kratt, og han la steiner på den tynne jorden, for at den skulle få litt vekt og ikke bli tatt av vinden. Han gjorde slik at det ble helt riktig – alt det som skulle bli verden. Kanoen drev sakte helt ut til kanten, for nå var verden der. Da ropte Sølvrev til Coyote: «Våkne opp! Vi er i ferd med å synke!» Coyote åpnet øynene. Han kikket opp, og like over hodet hans hang det kir-
i begynnelsen 13
Mikkel_Materie org.indd 13
21.05.2021 11:17
sebær og plommer, og fra jordoverflaten hørte han lyden av gresshopper. Coyote begynte straks å spise kirsebærene og plommene – ja, gresshoppene også. Etter en stund sa han: «Men hvor er vi? Hva er det for et sted vi er kommet til?» «Jeg vet ikke,» svarte Sølvrev. «Vi bare er her. Og vi har nettopp drevet i land.» Han ville ikke innrømme at han hadde skapt verden. Han ville ikke at Coyote skulle vite at verden var hans skaperverk. I stedet sa han: «Hva synes du vi skal gjøre? Her er det fast grunn. Jeg for min del, går i land, for her har jeg tenkt å bo.» Så gikk de i land, begge to. De bygget et svettehus [en slags badstue] og i det bodde de. Etter en stund fikk de lyst til å lage mennesker. De spikket små pinner av tresøtmispel, som de kastet opp i taket. Og litt etter litt ble pinnene til alle slags mennesker, fugler, dyr og fisker. I en variant heter det at det var Sølvrev alene som spikket og pusset de første pinnene, og ved solnedgang neste dag forvandlet han dem til levende mennesker og sendte dem av sted i forskjellige retninger. Senere ville Coyote prøve på det samme. Han etterlignet alt han hadde sett Sølvrev gjøre, og også hans egne pinner ble virkelig til mennesker. Men straks de var gått sin vei, fikk Coyote lyst på noen av jentene. Han løp etter dem, men da han tok på dem, ble de igjen til pinner og fliser. Også svettehuset hører vi mer om. I en annen achomawi-fortelling heter det: Da Sølvrev forlot denne verden, sa han til svettehuset sitt: «Ingen skal noen gang få komme inn her.» Og til å vokte huset, skapte han en sterk vind. Ingen våget å gå nær, for hvis noen prøvde, kom det straks en mektig virvel ut av huset, en vind som blåste med tordenlyd. Bare sjamaner kunne nærme seg, men alle som prøvde å gå inn, ble straks forvandlet til stein. For både Ulv og Sølvrev hadde lagt igjen vindkreftene sine i det huset. Selv i dag vil ulver fange dem som går for nær, og de som likevel greier å smyge seg inn, forvandles til hvite klippesteiner. En gang var det en berømt sjaman som drømte at det var en ulv i svettehuset. Han kom seg inn. Straks han var innenfor, sluttet vinden å blåse. Han gikk omkring der inne, men begynte å hoste blod. Senere kunne han fortelle at det var et utrolig digert svettehus, omtrent halvannen kilometer fra den ene enden til den andre! Da han kom ut igjen, falt han sammen og var like ved å dø. Men en annen sjaman
14 mikkel
Mikkel_Materie org.indd 14
21.05.2021 11:17
helbredet ham. Det er ingenting å se, fortalte han. Alt jeg fant der inne var forsteina mennesker. I løpet av natten ble håret hans hvitt som snø.
Det finnes også en slags «fortsettelse» – en achomawi-beretning om noe av det som hendte etter at Sølvrev hadde forlatt denne verden. Her er den kort gjenfortalt fra nettstedet First People of America (www.firstpeople.us): Det har falt snø hver eneste dag i flere måneder. Det finnes nesten ikke mat. Alle dyr fryser, er sultne og redde. Ingen vet hva som må gjøres. Sølvrev har skapt hele verden gjennom sang og dans. Men han har trukket seg tilbake, lever et sted over skyene. Nå prøver Blåskrike og Hakkespett å synge og danse for å vekke hans oppmerksomhet, få ham til å se hvordan det står til – og kanskje hjelpe. Men snøen bare fortsetter å dale ned. Til slutt bestemmer dyrene seg for å snakke med Coyote, for han har jo vært med helt fra begynnelsen. Og Coyote prøver å kontakte Sølvrev, synger så høyt han kan, men Sølvrev svarer ikke, eller vil ikke svare. Det var jo tross alt all den ugagn Coyote gjorde den gang verden var ny som førte til at Sølvrev gikk lei og trakk seg tilbake til ro og fred over skyene. Men nå vil Coyote prøve å gjøre sitt til at alt blir greit igjen. Og det er da han får øye på Edderkoppkvinnen, som svinger seg på silketråden sin fra et høyt tre. Edderkoppkvinnen forstår hva han mener. «Men jeg er for gammel,» sier hun. «Til denne oppgaven trenger vi de to yngste sønnene mine! De er lette som løvetannfnokk, og de raskeste spinnerne i nettet mitt.» Et stort følge av alle slags dyr strever seg frem gjennom snøen og helt opp til toppen av Mount Shasta. Her tar Coyote kommandoen. Han sier: «For å trenge igjennom skyene og nå frem til Sølvrev må vi trå til med alle våre krefter, våre tanker, våre drømmer og våre sanger. Alle må gjøre sitt ytterste!» Han ber de to beste bueskytterne tre frem. De to Hvitbeinte Musebrødrene løfter stolt buene sine. Coyote ber dem skyte slik at begge treffer nøyaktig det samme punktet på himmelen. Og musene svikter ikke. De treffer. Straks slynger Edderkoppguttene ut lange silketråder, vever så fort de kan med alle bena. Og de andre dyrene synger frem en
i begynnelsen 15
Mikkel_Materie org.indd 15
21.05.2021 11:17
virvelvind av toner, som løfter silketrådene så høyt at de fester seg til pilene der oppe. Så begynner Edderkoppguttene å klatre – fort, fort – mens de andre dyrene fortsetter å synge, rasle og tromme av alle krefter. De to Edderkoppguttene når åpningen i himmelen og kryper igjennom. Der inne synker de andpustent sammen. Sølvrev ser dem. Han spør strengt hva de har her å gjøre. «O store Sølvrev,» sier guttene. «Vi har med hilsener fra vår mor, Edderkoppkvinnen, og fra alle de andre skapningene i verden under oss. Vi er kommet for å be deg være så snill å la solen skinne igjen. For hele verden er kald. Alle er sultne. Vi er redd for at våren aldri mer vil komme.» Lytt, sier de. Kan han ikke høre at alle synger? Kan han ikke høre alle trommene og ranglene? Sølvrev lytter. Han liker det han hører. «Det gjør meg glad når skapninger samarbeider,» sier han. «Og særlig er jeg glad for å høre at også Coyote er med og hjelper til!» For å vise at han setter pris på alle anstrengelsene deres, vil Sølvrev gi verden et tegn, og han ber de to guttene hjelpe til med å lage det. Han ber dem se for seg den ene fargen etter den andre – «Tenk hardt!» sier han – og til slutt har Sølvrev og de to Edderkoppguttene sammen tenkt frem en vakker, fargerik bue tvers over himmelen: Den aller første regnbuen. Sølvrev vil også gi en gave til de to Edderkoppguttene. «Det er en helt spesiell gave,» sier han. «På en våt morgen, når solen begynner å skinne, da vil dere se hva det er!» Det blir stor glede da guttene kommer klatrende ned til verden igjen. Og over dem glir skyene til side, slik at alle kan se den strålende regnbuen som binder himmel og jord sammen. Den dag i dag, når det har regnet og solen kommer frem igjen, kan vi se duggdråpene skinne som ørsmå regnbuer på edderkoppnettet. Det er den spesielle gaven Sølvrev ga til de to Edderkoppguttene.
16 mikkel
Mikkel_Materie org.indd 16
21.05.2021 11:17