Midnattsmøte by Cappelen Damm AS

Midnattsmøte

TIDLIGERE BØKER AV LEE CHILD: SYNDEBUKK FELLEN SLAKTEREN GJESTEN HAIKEREN LIVVAKTEN ETT SKUDD HARDT MOT HARDT FIENDEN INGENTING Å TAPE REACHERS HEVN DET ØYET IKKE SER 61 TIMER UTEN SVIK VERDT Å DØ FOR EN HEMMELIG AFFÆRE ETTERLYST VEND ALDRI TILBAKE PERSONLIG DEN ÅTTENDE MANN UNDER RADAREN

For mer informasjon om Lee Child og bøkene hans: www.cappelendamm.no www.leechild.com

Lee Child

Midnattsmøte Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: The Midnight Line Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2017 All rights reserved Lee Child has asserted his right under the Copyright, Designs and Patents Act 1988 to be identified as the author of this work. Opprinnelig utgave: Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2019 ISBN 978-82-02-64508-3 1.utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Stephen Mulcahey/TW Figur: © Jonathan Ring Bakgrunnsbilde: Shutterstock/Getty Images/Alamy/Plainpicture Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hittil i amerikansk historie er det blitt utdelt nesten to millioner Purple Heart-medaljer. Denne boken er tilegnet hver enkelt mottaker, med respekt.

Jack Reacher og Michelle Chang tilbrakte tre dager sammen i Milwaukee. Den fjerde morgenen var hun borte. Da Reacher kom tilbake til rommet med kaffe, fant han en lapp på hodeputen sin. Han hadde sett sånne lapper før. Det sto alltid det samme på dem, enten direkte eller indirekte. Changs lapp var indirekte, og mer elegant enn de fleste. Ikke når det gjaldt presentasjonen. Den var klort ned med kulepenn på motellets brevpapir, som hadde bølget seg av fuktighet. Men uttrykksformen var elegant. Hun brukte et bilde som både forklarte og smigret og ba om unnskyldning. Hun hadde skrevet: Du er som New York City. Jeg liker å være på besøk, men jeg kunne aldri ha bodd der. Han gjorde som han alltid gjorde: Han lot henne gå. Han forsto. Det trengtes ingen unnskyldning. Han kunne ikke bo hvor som helst. Hele livet hans var et besøk. Hvem ville orke noe sånt? Han drakk først sin kaffe, deretter hennes, tok med seg tannbørsten fra glasset på badet og gikk sin vei, gjennom et virvar av gater, venstre og høyre, i retning bussterminalen. Hun satt nok i en taxi, antok han. På vei til flyplassen. Hun hadde gullkort og mobiltelefon. På bussterminalen gjorde han som han alltid gjorde. Han kjøpte billett til første bussavgang, uansett hvor den gikk. Og det viste seg å være til en endestasjon som lå langt mot 7

nord og vest, ved bredden av Lake Superior. Fundamentalt feil retning. Kaldere, ikke varmere. Men regler var regler, så han gikk om bord. Han ble sittende og se ut av vinduet. Wisconsin feide forbi, på åkrene lå høyballene på stubbmarken, beitemarkene var oppspist, trærne var mørke og tunge. Sommeren gikk mot slutten. Det var slutten på flere ting. Hun hadde stilt de vanlige spørsmålene, som egentlig var forkledte beslutninger. Hun kunne forstå ett år. Absolutt. En guttunge som hadde vokst opp på militærbaser i utlandet og deretter ble utplassert på militærbaser i utlandet – bare avbrutt av fire år på West Point, som ikke akkurat var kjent som et hvilehjem – en sånn fyr ville selvsagt reise rundt et år og se seg om før han slo seg til ro. Kanskje to år. Men ikke mer. Og ikke permanent. Innse sannheten. Det rykket i patologimåleren. Alt ble sagt med medfølelse, og ikke fordømmende. Ikke noe å bry seg om. Bare en kort samtale. Men budskapet var klart. Så tydelig som et sånt budskap kunne være. Et eller annet om fornektelse. Fornekte hva da, spurte han. Selv syntes han ikke at livet hans var et problem. Det er bevis nok, sa hun. Dermed satte han seg på bussen for å ta den til endestasjonen, og han ville ha sittet på den hele veien, fordi regler var regler, hadde det ikke vært for at han tok seg en spasertur under den andre tissepausen, og da fikk han øye på en ring hos en pantelåner. Den andre tissepausen kom sent på dagen, og fant sted i den fattigslige delen av en liten by. Muligens en fylkeshovedstad eller en mindre del av en fylkeshovedstad. Fylkespolitiet hadde kanskje hovedkvarter der. Det var et fengsel i 8

byen, det var klart. Reacher kunne se kausjonskontorer og en pantelåner. Alt man trengte på samme sted, side om side i en trist gate bak huset med toalettene. Han var stiv i kroppen etter å ha sittet så lenge. Han studerte gaten bak huset med toalettene, og begynte å gå mot den. Uten noen spesiell grunn. Bare en spasertur. Bare løsne litt på kroppen. Da han kom nærmere, talte han gitarene i vinduet hos pantelåneren. Sju. Triste historier, alle som én. Som å høre på en country-radiostasjon. Drømmer som ikke hadde gått i oppfyllelse. Lenger nede i vinduet var det glasshyller med småsaker. Forskjellige smykker. Inkludert ringer. Inkludert skoleringer fra alle slags videregående skoler. Bortsett fra at en av dem ikke var det. En av dem var fra West Point 2005. Det var en pen ring. Den hadde vanlig form og vanlig stil, med intrikat filigransarbeid og en svart stein – kanskje halvedelstein, kanskje glass – omgitt av et ovalt bånd der det sto West Point øverst og 2005 nederst. Gammeldagse bokstaver. En klassisk framgangsmåte, enten av respekt for tidligere tider eller av mangel på fantasi. West Point-studenter designet ringene sine selv, slik de ville ha dem. Det var en gammel tradisjon. Eller kanskje en gammel rettighet, fordi West Point var stedet hvor man begynte med skoleringer. Det var en veldig liten ring. Reacher ville ikke ha fått den på noen av sine fingre. Ikke på lillefingeren på venstre hånd engang, ikke forbi neglen engang. I hvert fall ikke forbi første knoke. Den var knøttliten. Det var en kvinnes ring, muligens en kopi til en kjæreste eller en forlovede. Det var ikke uvanlig. Som en hyllest eller en suvenir. Men muligens ikke. 9

Reacher åpnet døren til pantelånersjappa og gikk inn. En fyr bak kassen kikket opp. En svær bamse av en mann, sjuskete og ustelt. Kanskje midt i trettiårene, mørk, men med rikelig med fett på den svære kroppen. Med et slags slu blikk. I hvert fall nok til at han hadde perfeksjonert hvordan han skulle reagere på den nyankomne på én nittifem, og hundre og tretten kilo. Det gikk helt på instinkt. Fyren var ikke redd. Han hadde et ladet våpen under disken. Med mindre han var en idiot. Hvilket han ikke så ut som. Likevel ville ikke fyren risikere å virke aggressiv, men han ville heller ikke virke servil. Det var et spørsmål om stolthet. Dermed sa han: «Hvordan går det?» Ikke så bra, tenkte Reacher. For å være ærlig. Chang var nok tilbake i Seattle nå. Tilbake i livet sitt. Men han sa: «Kan ikke klage.» «Kan jeg hjelpe deg med noe?» «Jeg vil se på skoleringene dine.» Fyren trakk brettet baklengs ut av hyllen og satte det på disken. West Point-ringen hadde rullet over på siden, som en golfball. Reacher tok den opp. Den var gravert på innsiden. Hvilket betydde at det ikke var en kopi. Ikke til en forlovede eller en kjæreste. Kopier ble aldri gravert. En gammel tradisjon. Ingen visste hvorfor. Ikke en hyllest, ikke en suvenir. Dette var ekte saker. Ringen til en kadett, som hadde gjort seg fortjent til den etter fire harde år. Båret med stolthet. Selvsagt. Hadde man ikke vært stolt av skolen sin, ville man ikke ha kjøpt en ring. Det var ikke obligatorisk. Det var gravert inn S.R.S. 2005. Bussen tutet tre ganger. Den var klar til å kjøre, men den manglet en passasjer. Reacher la fra seg ringen og sa: «Takk 10

skal du ha», og gikk ut av butikken. Han skyndte seg tilbake forbi huset med toalettene, bøyde seg inn gjennom bussdøren og sa til sjåføren: «Jeg blir her». «Billetten refunderes ikke.» «Det trenger jeg ikke.» «Har du en bag i bagasjerommet?» «Ingen bag.» «Ha en fin dag.» Fyren dro i et håndtak, og døren lukket seg med en sugende lyd rett foran ansiktet på Reacher. Motoren brølte, og bussen kjørte sin vei uten ham. Han snudde seg bort fra dieseleksosen og gikk tilbake til pantelåneren.

Fyren i pantelånersjappa var litt misfornøyd med å måtte ta fram brettet med ringer igjen, så snart etter at han hadde satt det på plass. Men han gjorde det, og han satte det på samme sted på disken. West Point-ringen hadde rullet over på siden igjen. Reacher tok den opp. Han sa: «Husker du kvinnen som pantsatte denne?» «Hvordan skulle jeg det?» sa fyren. «Jeg har en million ting her inne.» «Fører du lister?» «Er du politi?» «Nei,» sa Reacher. «Alt her inne er lovlig.» «Det bryr jeg meg ikke om. Det eneste jeg vil ha, er navnet på kvinnen som kom med denne ringen.» «Hvorfor det?» «Vi gikk på samme skole.» «Hvor er det? Et annet sted i delstaten?» «Lenger øst,» sa Reacher. «Du kan ikke være en klassekamerat. Ikke fra 2005. Ikke for å være uhøflig.» «Det er greit. Jeg tilhører et tidligere årskull. Men skolen har ikke forandret seg noe særlig. Dermed vet jeg hvor hardt hun har jobbet for denne ringen. Og da lurer jeg på 12

hva slags uheldige omstendigheter som fikk henne til å gi den fra seg.» Fyren sa: «Hva slags skole var dette?» «De lærte oss praktiske ting.» «Som en yrkesskole?» «På en måte.» «Hun døde kanskje i en ulykke.» «Kanskje,» sa Reacher. Eller ikke i en ulykke, tenkte han. Først hadde det vært Irak, og så hadde det vært Afghanistan. 2005 hadde vært et tøft år å ta eksamen. Han sa: «Men jeg vil gjerne være helt sikker.» «Hvorfor?» gjentok fyren. «Det kan jeg ikke forklare helt.» «Har det med ære å gjøre?» «Det har det kanskje.» «Har man sånt på en yrkesskole?» «På noen.» «Det var ikke en kvinne. Jeg kjøpte den ringen. Sammen med masse andre greier.» «Når da?» «For omtrent en måned siden.» «Av hvem?» «Jeg har ikke tenkt å fortelle deg hvordan jeg gjør forretninger. Hvorfor skulle jeg det? Alt er lovlig. Alt er etter boka, slik delstatslovene sier. Jeg har lisens, og jeg består alle inspeksjoner.» «Hvorfor vil du da ikke si noe?» «Det er private opplysninger.» Reacher sa: «Hva om jeg kjøper ringen?» «Den koster femti dollar.» «Tretti.» 13

«Førti.» «Avtale,» sa Reacher. «Og nå har jeg rett til å få vite hvor den kommer fra.» «Dette er ikke Sotheby’s auksjonshus.» «Likevel.» Fyren nølte. Så sa han: «Den kom fra en fyr som hjelper til i en veldedig organisasjon. Folk donerer ting og får skattefradrag. Stort sett gamle biler og båter, men også andre ting. Fyren gir dem en oppblåst kvittering til selvangivelsen, og så selger han tingene der han kan, og tar det han får, og så sender han en sjekk til den veldedige organisasjonen. Jeg kjøper småtingene fra ham. Jeg får det jeg får, og håper å gå med overskudd på det.» «Så du tror at noen ga ringen til en veldedig organisasjon og fikk et skattefradrag som de kunne trekke fra på inntekten?» «Det gir mening hvis den opprinnelige eieren var død. Fra 2005. En del av boet.» «Det tror jeg ikke,» sa Reacher. «Jeg tror en slektning ville ha beholdt den.» «Det kommer an på om slektningen hadde nok å spise.» «Er det tøffe tider her?» «Det går bra for meg. Men jeg eier pantesjappa.» «Likevel donerer folk ting til veldedige formål.» «I bytte mot falske kvitteringer. Til slutt spiser myndighetene skattefradraget. Et annet ord for trygd.» Reacher sa: «Hvem er denne veldedighetsfyren?» «Det har jeg ikke tenkt å fortelle deg.» «Hvorfor ikke?» «Det har ikke du noe med. Jeg mener, hvem faen er du?» 14

«Bare en fyr som allerede har hatt en ganske dårlig dag. Det er selvsagt ikke din skyld, men hvis jeg skulle bli spurt om å gi et råd, ville jeg nok ha sagt at det ville være en elendig idé å gjøre dagen min verre. Du er kanskje dråpen som får begeret til å renne over.» «Truer du meg?» «Mer som en værmelding. En offentlig tjeneste. Som et tornadovarsel. Gjør deg klar til å søke dekning.» «Kom deg ut av butikken min.» «Heldigvis har jeg ikke hodepine lenger. Jeg ble slått i hodet, men det er mye bedre nå. Det sa legen. En venn fikk meg til å oppsøke lege. To ganger. Hun var bekymret for meg.» Pantelåneren nølte igjen. Så sa han: «Nøyaktig hva slags skole kom den ringen fra?» Reacher sa: «Det var et militærakademi.» «Unnskyld meg, men sånne skoler er for problembarn. Eller forstyrrede barn. Ikke ta det ille opp.» «Ikke legg skylden på ungene,» sa Reacher. «Se heller på familiene. Når sant skal sies, var det mange foreldre på vår skole som hadde drept folk.» «Er det sant?» «Over gjennomsnittet.» «Så dere holder sammen for alltid?» «Vi lar ingen bli igjen.» «Fyren kommer ikke til å snakke med en fremmed.» «Har han lisens, og består han delstatens inspeksjoner?» «Det jeg driver med her, er lovlig. Det sier advokaten min. Så lenge jeg virkelig tror på det, og det gjør jeg. Tingene kommer fra veldedige stiftelser. Jeg har sett papirene. 15

Alle slags folk driver med det. De reklamerer til og med for det på tv. Mest biler. Av og til båter.» «Men akkurat denne fyren vil ikke snakke med meg?» «Det ville overraske meg.» «Har han ingen manerer?» «Jeg ville ikke ha invitert ham med på piknik.» «Hva heter han?» «Jimmy Rat.» «Tuller du?» «Det er det han kaller seg.» «Og hvor finner jeg Mr. Rat?» «Let etter minimum seks Harley-Davidson-sykler. Du finner Jimmy på den baren de står utenfor.»

Byen var forholdsvis liten. Bortenfor det fattigslige området lå en bydel som kanskje ville bli fattig om fem år. Kanskje mer. Kanskje ti. Det fantes håp. Det var noen foretak som hadde spikret planker for vinduene, men ikke mange. De fleste forretningene var fortsatt i drift, i et rolig, landlig tempo. Svære pickuper rullet sakte gjennom gatene. Det var en biljardsalong der. Ikke så mange gatelykter. Det var i ferd med å bli mørkt. Et eller annet med arkitekturen gjorde det klart at dette var et meieriområde. Butikkene var formet som gammeldagse melkefjøs. Det samme DNA-et fantes fortsatt et eller annet sted der inne. Det lå en bar i en frittstående trebygning, med en overgrodd grusflekk som parkeringsplass, og på grusen sto sju Harley-Davidson-sykler pent oppstilt på rekke og rad. Muligens ikke ordentlige Hell’s Angels som sådan. Muligens en av mange andre lignende sekter. Motorsykkelgjengene var like splittet som baptistene. Alle var like, men forskjellige. Akkurat disse karene likte svarte skinnfrynser og forkrommet metall. De likte å lene seg bakover og kjøre med spredte bein, med føttene stikkende ut foran seg. Det ga muligens en kjøleeffekt. Kanskje nødvendig. De gikk vanligvis i tykke skinnvester og bukser og støvler. Alt sammen svart. Det ble varmt på sensommeren. 17

Alle syklene var lakkert i mørke, skinnende farger, fire hadde oransje flammer, tre hadde runelignende symboler med sølvomriss. Baren var matt av elde, og en og annen takstein hadde falt av. Et klimaanlegg var plassert i et vindu. Det anstrengte seg for å holde tritt med temperaturen, vannet dryppet ned i en dam nedenfor. En politibil rullet langsomt forbi, dekkene suste mot asfalten. Fylkespolitiet. Hadde sikkert brukt første halvdel av skiftet til å øke de offentlige inntektene ved hjelp av en radarkontroll på motorveien, og nå streifet de rundt i bakgatene i de byene der de hadde jurisdiksjon. Viste flagg. Fulgte med på de stedene der det var problemer. Politimannen i bilen vendte hodet og stirret på Reacher. Fyren var helt annerledes enn pantelåneren. Han hadde skarpe kanter. Ansiktet var magert, og blikket var klokt. Han satt rett opp og ned bak rattet, med nyklippet hår. Piggsveis, barbert på sidene. Kanskje bare én dag gammel. Ikke mer enn to. Reacher sto stille og fulgte med på bilen som rullet bortover. I det fjerne hørte han lyden av eksosanlegget til en motorsykkel, den kom nærmere, ble kraftigere, tung som en hammer. En åttende Harley kom rundt svingen, så sakte som tyngdekraften tillot, en svær, tung maskin med brøl og smell. Føreren lå tilbakelent med føttene på stenger som stakk ut langt der framme. Han lente seg til siden for å svinge og stoppet på grusen. Han hadde på seg svart skinnvest over en svart T-skjorte. Han parkerte sist i rekken. Motoren gikk på tomgang, som en grovsmed som slo på en ambolt. Så slo han den av og dro sykkelen opp på støtten. Stillheten vendte tilbake. Reacher sa: «Jeg leter etter Jimmy Rat.» Fyren kikket på en av de andre syklene. Kunne ikke 18

noe for det. Men han sa: «Kjenner ham ikke», og gikk stiv og hjulbeint bort til døren til baren. Han var pæreformet, og kanskje førti år gammel. Kanskje én syttiåtte, og rund. Han hadde en gulblek hudfarge, som om noen hadde gnidd ham inn med motorolje. Han åpnet døren og gikk inn. Reacher ble stående der han var. Motorsykkelen som den nye fyren hadde kastet et blikk på, var en av de tre med sølvruner. Den var like svær som de andre, men fotstøttene og styret var plassert litt nærmere setet. Omtrent fem centimeter nærmere enn styret til den nye fyren, for eksempel. Dermed var kanskje Jimmy Rat omtrent én syttitre. Kanskje tynn, slik at det passet til navnet. Kanskje bevæpnet med kniv eller pistol. Kanskje ondskapsfull. Reacher gikk bort til døren til baren. Han åpnet den og gikk inn. Luften var mørk og varm, og det luktet sølt øl. Rommet var rektangulært, med en lang kobberbardisk til venstre og bord til høyre. Det var en bueformet åpning på bakveggen, med en smal korridor bak. Toaletter og telefoner og en branndør. Fire vinduer. Totalt seks potensielle utganger. Det første en tidligere militærpolitimann telte. De åtte i motorsykkelgjengen hadde samlet seg rundt to firemannsbord som var skjøvet sammen ved et vindu. De hadde øl foran seg, i tykke, duggete glass. Den nye fyren hadde presset seg inn, han satt pæreformet på en stol med det fulleste glasset. Seks av de andre tilhørte en lignende kategori når det gjaldt størrelse og form og generell visuell appell. Én var verre. Omtrent én syttiåtte, senete, med et smalt ansikt og et rastløst blikk. Reacher stoppet ved baren og ba om kaffe. «Har ikke,» sa bartenderen. «Beklager.» 19

«Er det Jimmy Rat som sitter der borte? Den lille fyren?» «Hvis du har noe uoppgjort med ham, så ta det utenfor, ok?» Bartenderen flyttet seg unna. Reacher ventet. Den ene motorsyklisten tømte glasset sitt, reiste seg og gikk mot toalettkorridoren. Reacher krysset rommet og satte seg på den ledige stolen. Treverket føltes glovarmt. Den åttende fyren skjønte sammenhengen. Han stirret på Reacher, så kikket han bort på Jimmy Rat. Som sa: «Dette er en privat gruppe, kompis. Du er’ke invitert.» Reacher sa: «Jeg trenger litt informasjon.» «Om hva da?» «Donasjoner til veldedighet.» Jimmy Rat stirret uforstående på ham. Men så husket han. Han kikket bort på døren. Et sted utenfor den befant pantelånersjappa seg, der han hadde forsikret eieren om at alt var greit. Han sa: «Stikk av, kompis.» Reacher la venstre neve på bordet. På størrelse med en kylling man kjøper på et supermarked. Lange, tykke fingre med knoker som valnøtter. Gamle sår og arr som var hvite mot den solbrune huden. Han sa: «Jeg bryr meg ikke om hva slags svindel du holder på med eller hvem du stjeler fra eller hvem du bedriver heleri for. Jeg er ikke interessert i noe av det. Det eneste jeg vil vite, er hvor du fikk denne ringen fra.» Han åpnet neven. Ringen lå i håndflaten. West Point 2005. Filigransarbeidet, den svarte steinen. Den knøttlille størrelsen. Jimmy Rat sa ingenting, men et eller annet i blikket hans fikk Reacher til å tro at han kjente den igjen. Reacher sa: «Et annet navn på West Point er Det ame20

rikanske militærakademiet. Det er et hint der, i det andre ordet. Dette er en føderal sak.» «Er du politi?» «Nei, men jeg har tjuefem cent til telefonen.» Den siste fyren kom tilbake fra toalettet. Han stilte seg bak Reachers stol, med armene spredt ut i overdreven forfjamselse, som for å si: Hva i helvete er det som foregår her? Hvem er denne fyren? Reacher hadde ett øye på Jimmy Rat og ett på vinduet ved siden av ham, der han kunne se et spøkelsesaktig speilbilde av det som foregikk bak skulderen hans. Jimmy Rat sa: «Det sitter noen i den stolen.» «Ja, jeg,» sa Reacher. «Du har fem sekunder.» «Jeg har den tiden du bruker på å svare på spørsmålet mitt.» «Føler du deg heldig i kveld?» «Det trenger jeg ikke.» Reacher la høyre hånd på bordet. Den var litt større enn den venstre. Normalt for høyrehendte. Den hadde noen flere sår og arr, inkludert en hvit, V-formet flekk som lignet på et slangebitt, men den var laget av en spiker. Jimmy Rat trakk på skuldrene, som om hele samtalen egentlig ikke var noe å bry seg om. Han sa: «Jeg er en del av en distribusjonskjede. Jeg får ting fra andre, som får dem fra andre. Ringen ble donert eller solgt eller pantsatt og ikke hentet igjen. Jeg vet ikke mer enn det.» «Hvilke andre folk fikk du den fra?» Jimmy Rat sa ingenting. Reacher fulgte med på vinduet med venstre øye. Med høyre så han at Jimmy Rat nikket. 21

Speilbildet i glasset viste at fyren bak ham gjorde seg klar til en svær høyresving. Planen var tydeligvis å slå til Reacher bak øret. Kanskje velte ham ned fra stolen. I hvert fall mørne ham litt. Det fungerte ikke. Reacher valgte minste motstands vei. Han dukket med hodet og lot slaget svinge gjennom tomme luften over seg. Deretter spratt han opp, tok sats med føttene og vred seg rundt, og brukte farten han fikk da han falt bakover til å sette albuen i mannens nyre, som akkurat da roterte i riktig posisjon. Det ble et solid treff. Fyren ramlet sammen med et dunk. Reacher sank ned på stolen igjen og satt der som om absolutt ingenting hadde skjedd. Jimmy Rat stirret på ham. Bartenderen ropte: «Gå ut og slåss, kompis. Som jeg sa til deg.» Det hørtes ut som om han mente det. Jimmy Rat sa: «Nå får du trøbbel.» Det hørtes ut som om han også mente det. Akkurat da var nok Chang ute og handlet inn til middag. Kanskje en liten dagligvareforretning i nærheten av der hun bodde. Sunne ingredienser. Men enkle. Hun var sikkert sliten. En dårlig dag. Reacher sa: «Jeg har seks feite karer og en spjæling. Det er en enkel sak.» Han reiste seg og snudde seg og tråkket på fyren på gulvet og gikk over ham. Mot døren. Ut til grusen og rekken med blanke sykler. Han snudde seg og så at de andre kom ut etter ham. De sju ikke så veldig uovervinnelige. Generelt sett stive og hjulbeinte og sammensunkne på forskjel22

lige måter, på grunn av ølmager og dårlig kroppsholdning. Men likevel, mye vekt til sammen. Pluss fjorten knyttnever og fjorten støvler. Muligens med ståltupp. Kanskje en veldig dårlig dag. Men hvem brydde seg egentlig? De sju karene spredte seg ut i en halvsirkel, tre til venstre for Jimmy Rat og tre til høyre. Reacher holdt seg i bevegelse, roterte dem slik han ville, så han hadde ryggen mot gaten. Han ville ikke bli presset inn mot et hagegjerde. Han ville ikke bli fanget i et hjørne. Han hadde ikke planer om å stikke av, men det var alltid greit å ha en valgmulighet. De sju mennene stilte seg tettere sammen, men ikke nok. De holdt seg på omtrent tre meters avstand, med mer enn en meter mellom hverandre. Og da var de to første trekkene opplagte. De ville subbe langsomt mot ham mens de kanskje gryntet og glodde stygt. Reacher ville reagere kjapt og slå seg gjennom rekken, og etterpå ville alle snu seg, så Reacher ville stå overfor en ny, omvendt halvsirkel hvor det nå bare var seks stykker. Deretter skyll og gjenta, noe som ville redusere dem til fem. Tredje gang ville de ikke falle for det, så på det tidspunktet ville de spre seg – unntatt Jimmy Rat, som Reacher trodde ikke ville slåss i det hele tatt. Altfor smart. Noe som til slutt ville gjøre det til en nærkamp hvor det var fire mot én. En dårlig dag. For noen. «Siste sjanse,» sa Reacher. «Si at den lille mannen skal svare på spørsmålet mitt, så kan dere gå tilbake og drikke øl.» Ingen sa noe. De stilte seg enda tettere og huket seg sam23

men og subbet framover med hendene ut til siden, klare til kamp. Reacher valgte seg sitt første mål og ventet. Han ville ha ham halvannen meter unna. Ett skritt, ikke to. Best å spare den ekstra energien til senere. Da hørte han bildekk på veien bak seg igjen. De sju mennene foran ham rettet seg opp og så seg rundt med overdrevent store øyne og et uskyldig uttrykk i ansiktet. Reacher snudde seg og fikk se politibilen igjen. Den samme fyren. Fylkespolitiet. Bilen rullet framover og stoppet, og fyren tok en grundig kikk på det han hadde foran seg. Han senket vinduet på passasjersiden, bøyde seg over setet og møtte Reachers blikk og sa: «Sir, vær så vennlig å komme bort til bilen.» Hvilket Reacher gjorde, men ikke på passasjersiden. Han ville ikke snu ryggen til dem. Isteden gikk han rundt bagasjerommet og bort til vinduet på førersiden. Politimannen hadde pistolen i hånden. Avslappet, lavt i fanget. Politimannen sa: «Har du lyst til å fortelle meg hva som skjer her?» Reacher sa: «Var du i hæren eller i Marineinfanteriet?» «Hvorfor skulle jeg ha vært noen av delene?» «Det er de fleste som deg på et sted som dette. Spesielt de som drar helt til nærmeste militærleir for å få klippet håret.» «Jeg var i hæren.» «Jeg også. Det skjer ingenting her.» «Jeg vil høre hele historien. Det er mange som har vært i hæren. Jeg kjenner ikke deg.» «Jack Reacher, 110. MP. Sluttet som major. Hyggelig å hilse på deg.» Politimannen sa: «Jeg har hørt om 110. MP.» 24

«På en god måte, håper jeg.» «Dere hadde hovedkvarter i Pentagon, ikke sant?» «Nei, hovedkvarteret var i Rock Creek i Virginia, et stykke nordvest for Pentagon. Jeg hadde det fineste kontoret der i et par års tid. Var det sikkerhetsspørsmålet ditt?» «Du besto prøven. Det var Rock Creek. Og nå kan du fortelle meg hva som skjer. Det så ut som om du hadde tenkt å slåss med de karene.» «Hittil snakker vi bare,» sa Reacher. «Jeg spurte dem om noe. De gjorde det klart at de foretrakk å svare utendørs. Jeg vet ikke hvorfor. De er kanskje redde for at noen skal overhøre oss.» «Hva spurte du dem om?» «Hvor de fikk denne ringen fra.» Reacher la håndleddet på døren og åpnet hånden. «West Point,» sa politimannen. «Solgt til pantelåneren av disse folkene. Jeg vil vite hvor de fikk den fra.» «Hvorfor det?» «Jeg vet ikke helt. Jeg vil bare høre historien bak den.» «De gutta kommer ikke til å fortelle deg noe.» «Kjenner du dem?» «Ingenting vi kan bevise.» «Men?» «De frakter saker inn fra Sør-Dakota gjennom Minnesota. To delstater unna. Men aldri så store mengder at det vekker FBIs interesse. Og aldri så store mengder at de setter en politietterforsker fra Sør-Dakota på flyet. Så det er mer eller mindre risikofritt for dem.» «Hvor i Sør-Dakota?» «Det vet vi ikke.» 25

Reacher sa ingenting. Politimannen sa: «Du burde sette deg inn i bilen. De er sju stykker.» «Det går bra,» sa Reacher. «Hvis du vil, kan jeg godt arrestere deg. Det ser bedre ut. Men du bør komme deg unna. For nå må jeg dra. Jeg kan ikke bli her hele skiftet mitt.» «Du trenger ikke bekymre deg for meg.» «Kanskje jeg likevel skal arrestere deg.» «For hva da? Noe som ikke har skjedd ennå?» «For din egen sikkerhets skyld.» «Jeg kunne ta det fornærmende opp,» sa Reacher. «Du virker ikke så veldig bekymret for deres sikkerhet. Du snakker som om det er opp- og avgjort.» «Sett deg inn i bilen. Kall det en taktisk retrett. Du kan finne ut om ringen på en annen måte.» «Hvilken annen måte?» «Da får du heller glemme den. Jeg vedder på at den ikke har noen historie. Fyren kom sikkert tilbake, bitter og trist, og solgte ringen så fort han bare kunne, for å betale leien på campingvognen sin.» «Er det sånn her omkring?» «Ganske ofte.» «Du klarer deg bra.» «Det er en skala.» «Det var ikke en mann. Ringen er for liten. Det var en kvinne.» «Kvinner bor også i campingvogn.» Reacher nikket. Han sa: «Du har rett, det er sikkert ingenting. Men jeg vil bare være helt sikker. Sånn i tilfelle.» 26

Det ble stille et øyeblikk. Bare motoren som hvisket på tomgang og brisen i telefonledningene. «Siste sjanse,» sa politimannen. «Vær smart nå. Sett deg inn i bilen.» «Det går bra,» sa Reacher en gang til. Han tok et skritt tilbake og rettet seg opp. Politimannen ristet oppgitt på hodet og ventet et øyeblikk, før han ga opp og kjørte sin vei, langsomt. Dekkene suste mot asfalten, eksosen lå i striper bak den. Reacher fulgte ham med blikket hele veien til hjørnet, så gikk han opp på fortauet igjen, der den svartkledde halvsirkelen formet seg rundt ham på nytt.

De sju i motorsykkelgjengen gjenopptok sine tidligere stillinger, med bred beinstilling og utstrakte hender, klare til kamp. Men de rørte seg ikke. De ville ikke. Ikke med en gang. Fra deres synspunkt var en ny faktor blitt introdusert. Motstanderen deres var fullstendig sprø. Han hadde bevist det. Fylkespolitiet hadde tilbudt ham en verdig utgang, som han hadde avslått. Han hadde blitt værende for å slåss ferdig. Hvorfor? Det visste de ikke. Reacher ventet. På dette tidspunktet var nok Chang i ferd med å bære hjem varene. Dumpet dem på kjøkkenbenken. Blandet ingrediensene. Tok en kniv fra en skuff. Satte kanskje på komfyren. Middag til én. En stille kveld. Kanskje en lettelse. Fortsatt hadde ikke motorsykkelkarene rørt seg. Reacher sa: «Har dere fått kalde føtter?» Ikke noe svar. Reacher sa: «Svar på spørsmålet, så skal dere få gå.» Ingen beveget seg. Reacher ventet. Til slutt sa han: «En mindre tålmodig person enn meg ville kanskje tenke at det er på tide å få ut fingeren.» 28

Fortsatt ikke noe svar. Reacher smilte. Han sa: «Da er jeg vel bare født heldig, da. Dette er som å vinne på en spilleautomat i Vegas. Ding, ding, ding. Jeg har sju store jenter på rekke og rad.» Og det framkalte en reaksjon, som han hadde regnet med. Som han trengte. Bevegelse var hans venn. Han ville ha en masse som var i bevegelse og hadde framdrift. Han ville at de skulle oppføre seg rasende og klossete. Og det ønsket ble oppfylt. De kikket indignert på hverandre, men ingen ville være den første til å gjøre noe, og heller ikke den siste. Men så, på et slags usagt signal, rykket alle framover, og plutselig var de sinte som faen, opphissete og sårbare. Reacher iverksatte sin opprinnelige plan. Den holdt fortsatt vann. Var fortsatt førstevalget. Han ventet til de var halvannen meter unna, før han kastet seg fram og slo seg gjennom linjen med en horisontal albue i ansiktet på det første målet. Så bråsnudde han og kastet seg fram igjen, uten noen form for forsinkelse, trampet foten hardt i bakken for å stoppe den gamle framdriften, samtidig som han fikk ny framdrift i en annen retning, sendte albuen i en bue mot fyren til høyre for den nye åpningen. Fyren gikk rett inn i den, snudde seg forover i full fart og møtte slaget som en front-mot-front-kollisjon på motorveien. To nede. Reacher snudde seg igjen og ble stående stille. De fem overlevende dannet en ny halvsirkel. Reacher tok et langt skritt tilbake, bare for å vurdere hvilke hensikter de hadde. Og de var nøyaktig som forutsagt: Jimmy Rat trakk seg bakover, og de fire andre kom framover. Reacher hadde tatt de fleste spesialstridsskursene som 29

hæren hadde å tilby, de fleste av dem på baser som lå innenfor den gamle Konføderasjonen. Alle ble ledet av gamle, gråhårede veteraner som hadde gjort ting som ingen normale mennesker kunne forestille seg. Sånne kurs ble avsluttet med hemmelige notater i hemmelige mapper, med masse blåmerker og kanskje til og med brukne bein. Når man sto overfor fire motstandere, var tommelfingerregelen på sånne kurs at man fort som faen sørget for at man hadde bare tre motstandere, og deretter reduserte det like fort til to motstandere. Og da hadde man vunnet hele slagsmålet, for selvsagt ville ikke en som hadde gått på et sånt kurs, ha det minste problem med å være én mot to. Hadde han det, ville det bety at instruktørene hadde gjort en dårlig jobb, og i hæren var det selvsagt logisk umulig. Reacher kalte det å være først ute med å ta igjen. De fire mennene hadde huket seg sammen igjen, armene ut til siden, hjulbeinte og med føttene fra hverandre. De trodde kanskje at posituren så truende ut. For Reacher så det mer ut som et målrikt miljø. Han pilte fram og plukket ned fyren på venstrekant med et spark i ballene, før han danset i rett vinkel mot høyre, på linje med dem. De tre andre karene kunne ikke nå ham uten å måtte ta turen rundt fyren på enden, som på det tidspunkt hadde krøket seg sammen og brakk seg og spydde og gispet. Reacher tok et skritt bakover igjen. De tre andre fulgte etter ham, tok turen rundt, den første til høyre, den andre til venstre, den tredje til høyre igjen. Det ga Reacher tid til å komme seg rundt rekken med motorsykler, til den andre siden. Nå måtte de tre mennene ta en beslutning. Selvsagt måtte to følge etter den ene veien og én den andre – men hvem av dem, og hvilken vei? Selvsagt var det størst risiko 30

for han som gikk alene. Han var det svake punktet og ville bli slått først, og kanskje hardest. Hvem ville ha den oppgaven? Reacher så at Jimmy Rat sto på fortauet og fulgte med. De tre karene skilte lag, to og én, de to kom rundt på Reachers høyre side, den enslige fyren fra venstre. Reacher snudde seg kjapt for å møte ham. Tankene konsentrerte seg om den usynlige geometrien som rullet seg ut bak ham, han regnet ut at han hadde nesten tre sekunder på å slåss én mot én, før de andre to kom bak ham. Tre sekunder var rikelig. Den enslige fyren trodde at han var forberedt, men det var han ikke. Han tenkte helt feil. Den underbevisste delen av hjernen hans sa ham at det smarteste var å holde seg litt på avstand. Menneskenaturen – millioner av år med evolusjon. Men så sa forhjernen nei, hvis en konfrontasjon var uunngåelig, ville det mest logiske være å iverksette konfrontasjonen så nær forsterkningene som mulig. Derfor burde han flytte seg mot de to andre, ikke bort fra dem. Denne stopp-start-impulsen i hodet forårsaket en brå framrykning, som førte mannen altfor langt altfor fort. Den mentale båndbredden var fullt opptatt av bevegelse. Tid og rom. Han tenkte ikke på hvordan han skulle forsvare seg. Før det var for sent. Og selv ikke da viste han tegn på fantasi. Han hadde sett albuer og føtter, og improviserte en slags altomfattende forsvarspositur mot begge deler, men Reacher ignorerte det og tok et siste, uventet skritt i full fart og ga fyren en springskalle mot nesen. Bevegelig masse og framdrift. Gjett om. Det var game over, der og da. Ett og et halvt sekund. Reacher snudde seg fort, og oppdaget at de to gjenvæ31

rende karene allerede hadde kommet seg bak rekken av motorsykler, tre og en halv meter unna. De beveget seg i middels tempo, et sted midt mellom iver og pliktfølelse. Reacher tok et skritt tilbake, over offeret som han hadde skallet ned, og tok en runde rundt motorsyklene på den siden som vendte mot gaten. Han så på de to siste da de fulgte etter. Så på mens det gikk opp for dem: De befant seg på en oval bane. De kunne gå rundt og rundt hele natten. De delte seg, én og én. De kikket og stoppet og koordinerte. De ventet, én bak den siste motorsykkelen til venstre, én bak den siste til høyre. De overlevende. De beste i gruppen. I hvert fall de smarteste. Alltid bedre å være nummer fem og seks istedenfor nummer én og to. De tok et skritt fram etter å ha talt til tre i taushet. Ikke det verste Reacher hadde sett. Hastigheten var riktig, og vinkelen deres var riktig. Ifølge læreboken var det stor sannsynlighet for at Reacher ville bli truffet fra den ene eller den andre retningen. Det var nærmest uunngåelig. De ville nå fram samtidig. Han ville være kalkunen i sandwichen. På dette tidspunktet hadde Chang sikkert satt seg for å spise hva hun enn hadde laget. Ved kjøkkenbordet sitt. Med et glass vin. Kanskje en liten feiring. Trygt hjemme. For Reacher var det en sjelden opplevelse å bli truffet av et slag, og han hadde ikke tenkt å forandre på det. Det skyldtes ikke bare forfengelighet, det var lite effektivt å bli truffet. Det reduserte den framtidige yteevnen. Han tok et skritt fram, akkurat idet de to mennene rundet enden på rekken med motorsykler. Nå var vinkelen flatere, mer en rett linje enn en trekant. Han trakk pusten. De to mennene kom nærmere, én fra venstre, én fra høyre. De trippet framover skritt for skritt, mens de fulgte med for å 32

beregne den relative avstanden. De tok sikte på å nå fram samtidig. Menneskenaturen. Millioner av år med evolusjon. Reacher pilte mot venstre, og da skjedde to ting. Fyren til venstre rykket bakover, fordi han ble overrasket, og fyren til høyre satte opp farten for å lukke åpningen, fordi han var i fullt jaktmodus, og byttet var i ferd med å slippe unna. Så Reacher virvlet øyeblikkelig rundt igjen, og mannen fra høyre løp i full fart rett inn i den svingende albuen hans. Deretter snudde Reacher seg igjen og oppdaget at han hadde et halvt sekund til overs, fordi fyren fra venstre brukte usedvanlig lang tid på å gjøre kreftene han brukte til å rykke bakover, om til framdrift igjen. Det ga Reacher tid til å velge hvor han skulle treffe. Han sparket fyren i kneet, og da han gikk på trynet i grusen, bang, så sparket Reacher ham i hodet – men med venstre fot, som var hans svake side. Det er normalt for høyrehendte mennesker. Og passende. Ingen grunn til å gå for langt. Det var ikke dødsstraff for å være dum. Det var faktisk ikke en forbrytelse i det hele tatt. Bare et handikap. Han pustet ut. Ubeseiret. Fra fortauet sa Jimmy Rat: «Føler du deg bedre nå?» Reacher sa: «Litt.» «Du kan få jobbe for meg, hvis du vil.» «Det vil jeg ikke.» «Er det dametrøbbel?» Reacher svarte ikke. Isteden presset han seg inn mellom sykkelstyrene, svingte beinet over og satte seg på motorsykkelen til Jimmy Rat. Han presset seg bakover i sadelen, fant en behagelig sittestilling og satte foten på en stang. 33

«Hei,» sa Jimmy Rat. «Det der kan du ikke gjøre. Du kan ikke sette deg på en annens motorsykkel. Det er respektløst. Det er bare en greie, mann.» «Hvor stor greie er det?» «Det er regel nummer én.» «Så hva har du tenkt å gjøre med det?» Jimmy Rat sa ingenting. Reacher sa: «Svar på spørsmålet mitt, så forsvinner jeg.» «Hvilket spørsmål?» «Jeg vil ha et sted og et navn i Sør-Dakota, der du fikk ringen fra.» Ikke noe svar. Reacher sa: «Jeg blir gjerne sittende her i natt. Akkurat nå er det ingen vitner, men før eller senere kommer det noen. De vil se at jeg sitter på sykkelen din, uten at du gjør noe med det. Som en pusekatt, ikke en rotte. Da er du ferdig.» Jimmy Rat kikket rundt seg. Han sa: «Dette er ikke en fyr du har lyst til å treffe.» «Det var ikke du heller,» sa Reacher. «Men her er jeg likevel.» De hørte lyden av trafikk et kvartal unna. Kanskje en pickup som rullet sakte bortover. Jimmy Rat fulgte med på gatehjørnet. Ville den svinge inn? Det gjorde den ikke. Den suste videre i det fjerne, og stillheten kom tilbake. Reacher ventet. De hørte lyden av en annen bil, et kvartal unna den andre veien. Jimmy Rat sa: «Han driver operasjonen sin fra et myntvaskeri i Rapid City. Han heter Arthur Scorpio.» Bilen i det parallelle kvartalet satte ned farten. Forbe34

redte seg på å svinge mot dem. Den var tretti sekunder fra gatehjørnet. Reacher gikk av sykkelen og presset seg tilbake mellom sykkelstyrene igjen og ut på fortauet. Jimmy Rat gikk i den andre retningen, rundt motorsyklene, inn i skyggene bak bygningen. Kanskje inn gjennom bakdøren. Bilen dukket opp på gatehjørnet akkurat da den skulle. Det var fylkespolitiet. Tilbake igjen.

Politimannen nølte litt med foten på bremsen, før han vred på rattet og stoppet ved den samme fortauskanten som sist. Han senket vinduet og studerte scenen. Seks menn, alle horisontale, noen av dem rørte på seg. Pluss Reacher på fortauet, oppreist. Politimannen sa: «Sir, vær så vennlig å komme bort til bilen.» Reacher gikk bort til ham. Politimannen sa: «Gratulerer.» «Med hva da?» «Det du har gjort her.» «Nei, alt det der er selvpåført. Jeg var bare tilskuer. Det ble en voldsom krangel om et eller annet. Jeg tror noen satte seg på feil motorsykkel.» «Er det historien din?» «Tror du ikke på den?» «Teoretisk sett: Hadde du regnet med det?» «Pantelånerens advokat sier at det ville være best for oss alle hvis du gjorde det.» «Jeg vil ha deg ut av fylket.» «Greit for meg. Jeg har tenkt å ta første buss.» «Ikke fort nok.» «Vil du at jeg skal stjele en motorsykkel?» 36

«Jeg skal kjøre deg.» «Vil du så gjerne bli kvitt meg?» «Det ville spare mye papirarbeid. For oss begge.» «Hvor ville du kjøre meg?» «Jeg regner med at de svarte på spørsmålet ditt. Så nå er du på vei vestover. Fylkesgrensen der ute fører rett til påkjøringsrampen til I-90. Massevis av hyggelige folk der. Du får sikkert haik.» Dermed satte Reacher seg inn, og førti begivenhetsløse minutter senere gikk han ut av bilen igjen, midt ute i ingen steder, på en mørk tofeltsvei ved siden av et skilt hvor det sto at han forlot ett fylke og var på vei inn i et annet. Han vinket farvel til politimannen og gikk bortover, hundre meter, to hundre, før han stoppet og så seg tilbake. Politimannen blinket med lysene, rygget og snudde og kjørte sin vei. Reacher fulgte ham med blikket til baklysene forsvant, og så gikk han videre, til et sted der veikanten ble litt bredere. Der ventet han. Foran ham lå nesten hundre kilometer tofeltsvei, og deretter I-90. Som førte vestover gjennom Minnesota, inn i Sør-Dakota, gjennom Sioux Falls og hele veien til Rapid City. Og videre. Helt til Seattle, hvis det var det han ville. I samme øyeblikk, over to hundre og femti mil unna, satt Michelle Chang ved kjøkkenbordet og spiste en pizza som hun hadde fått levert på døren. Med et glass vann, ikke vin. Ingen feiring. Bare kalorier. Hun hadde hatt en travel ettermiddag, siden hun måtte ta igjen en ukes ugjorte plikter. Hun var sliten, og både glad og ikke glad for å være alene igjen. Hun regnet med at Reacher hadde dratt videre til Chicago. Mange muligheter derfra. Hun savnet ham. Men det 37

ville ikke ha fungert, det visste hun. Hun visste det like godt som hun visste alt annet. Også i samme øyeblikk, nesten hundre og femten mil unna, ringte en telefon på et skrivebord i Avdelingen for vinningsforbrytelser hos politiet i Rapid City. Den ble tatt av en etterforsker ved navn Gloria Nakamura. Hun var liten og mørk, og hadde vært i jobben i tre år. Ikke lenger en grønnskolling, men heller ikke noen veteran. Det var en time igjen av skiftet hennes. Hun sa: «Tyveriavsnittet, Nakamura.» Det var en tekniker fra Datakrim som gjorde henne en tjeneste. Han sa: «Min kontakt hos telefonselskapet ringte. En fyr som heter Jimmy ringte akkurat fra et Wisconsinnummer og la igjen en beskjed hos Arthur Scorpio. På hans private mobil. En slags advarsel.» Nakamura sa: «Hva slags?» «Jeg sender deg den på e-post.» «Da skylder jeg deg en tjeneste,» sa Nakamura og la på. Det plinget fra e-posten. Hun klikket på meldingen og klikket på et vedlegg og trykket på volumknappen. Hun hørte noe som virket som lyder fra en bar, deretter en nervøs stemme som snakket fort. Den sa: «Arthur, det er Jimmy. Det var akkurat en fyr her og spurte om en gjenstand som jeg fikk fra deg. Han virker fast bestemt på å jobbe seg langs distribusjonslinjen. Jeg sa ingenting, men han har allerede funnet meg på en eller annen måte, så da tenker jeg at han kanskje også finner deg på en eller annen måte. Hvis han gjør det, må du ta ham på alvor. Det er mitt råd. Det er som om Bigfoot har kommet ut av skogen. Ta ham på alvor, ok?» 38

Så skranglet det i plast da et svært, gammeldags telefonrør ble lagt på plass på gaffelen. Kanskje en telefonautomat på en vegg. I en bar i Wisconsin. Arthur Scorpio-mappen var allerede sju og en halv centimeter tykk. Ingenting bet på ham. Men kriminalpolitiet i Rapid City ga aldri opp. Hver eneste lille opplysning ble loggført. Før eller siden ville noe falle på plass. Nakamura skrev det ned. Etter oppsummeringen av meldingen la hun til sine egne notater. Ikke noe fellende bevis, men tyder på at det eksisterer en distribusjonslinje. Deretter åpnet hun en søkemotor og tastet Bigfoot. Hun skjønte tegningen. Et mytisk apemenneske, hårete, to meter og femten centimeter høy, fra skogene nordvest i USA. Hun åpnet dokumentet igjen, og la til: Kanskje Bigfoot får ristet løs noe! Hun sendte en kopi til avdelingssjefen. Etterpå fikk hun dårlig samvittighet på grunn av utropstegnet. Det så jenteaktig ut, men det måtte være der. Egentlig var det fordi hun ville at sjefen skulle lese notatet og gi ordre om en øyeblikkelig gjenopptakelse av overvåkningen, i tilfelle Scorpios kommende gjest skulle vise seg å være betydningsfull. Det måtte da være åpenbart. Jimmy fra Wisconsin løy selvfølgelig da han sa at han ikke hadde fortalt fyren noe. Den påstanden var ikke logisk. En fyr som er så skummel at han får noen til å legge igjen en advarsel på telefonsvareren, er skummel nok til å få svar på omtrent alle de spørsmål han måtte stille. Så det var klart at fyren allerede var på vei. Følgelig hadde de dårlig tid. Men sjefen ville ha siste ord i alle avgjørelser. Det virket mot sin hensikt å mase på ham – følgelig den fnisete avledningen for å ta vekk stikket. For å få sjefen til å tro at det hadde vært hans idé hele tiden. 39

Så kom nattskiftet på jobb, og Nakamura gikk hjem. Hun bestemte seg for å ta en tur innom Scorpios myntvaskeri neste morgen, på vei tilbake til jobb. En halv time eller en time. Bare for å ta en kikk. Det var mulig at Bigfoot hadde kommet da. Reacher hadde ingen grunn til å tvile på politimannen da han sa at Vest-Wisconsin var befolket av hyggelige mennesker. Problemet var kvantitet, ikke kvalitet. Det var en ensom landevei, midt ute i ingen steder, og på dette tidspunktet var det sent på kveld. Det var ingen trafikk. Eller nesten ingen, for å være nøyaktig. En Dodge pickup hadde feid forbi i et varmt vindkast, og fem minutter senere hadde en Ford F-150 senket farten for å ta en kikk, før den gasset på igjen og kjørte videre uten å stoppe. Nå var østhorisonten mørk og stille. Men Reacher forble optimistisk. Det skulle bare én bil til, og det var rikelig med tid. Det var ingen stor strategisk hast. Ringen hadde ligget hos pantelåneren i en måned. Det var ikke noe glødende varmt spor å følge. Jeg vedder på at den ikke har noen historie. Reacher ventet, og til slutt så han frontlykter langt borte i øst, som fjerne stjerner som blinket svakt. I et helt minutt virket det som om de ikke kom nærmere, fordi de pekte rett mot ham, men så ble bildet skarpere. En pickup, tenkte han, eller en SUV, på grunn av høyden og avstanden mellom lyktene. Han stilte seg en meter ute på veien og stakk ut tommelen. Han vendte seg halvt sidelengs, som en Hollywood-posering, slik at profilen kom i vinkel, og kroppen hans rent visuelt ble mindre. Ingenting å gjøre med høyden. Men jo mindre truende, desto bedre. Han var en erfaren 40

haiker. Han visste at han var gjenstand for brå beslutninger. Det var en pickup. Diger. Med stort førerhus. Japansk. Masse krom og masse glinsende lakk. Den satte ned farten. Kom nærmere. Sjåførens ansikt skinte rødt i lyset fra instrumentpanelet. Kommer ikke til å skje, tenkte Reacher. Sjåføren var en kvinne. Hun måtte være sprø. Pickupen stoppet. Det var en Honda. Mørkerød metallic. Vinduet ble senket. Det satt en hund i baksetet. Som en schæfer, men større. Omtrent på størrelse med en ponni. Kanskje en slags syk mutasjon. Tennene var på størrelse med rifleammunisjon. Kvinnen bøyde seg over midtkonsollen. Hun hadde samlet det mørke håret i en knute. Hun hadde på seg en mørkerød skjorte, og var omtrent førtifem år gammel. Hun sa: «Hvor skal du?» Reacher sa: «Jeg må komme meg til I-90.» «Hopp inn. Det er ikke så langt fra dit jeg skal.» «Er du sikker?» «På hvor jeg skal?» «På at jeg skal hoppe inn. Fra et sikkerhetsmessig synspunkt. Du kjenner meg ikke. Jeg er faktisk ikke en trussel, men det ville jeg ha sagt uansett, ikke sant?» «Jeg har en farlig hund med meg.» «Jeg er kanskje bevæpnet. Den opplagte framgangsmåten ville være å skyte hunden først, eller skjære over strupen på den, og så gå løs på deg. Det er det jeg ville vært bekymret for. Profesjonelt sett, mener jeg.» «Er du politi?» «Jeg var i militærpolitiet.» «Er du bevæpnet?» 41

«Nei.» «Så hopp inn.» Hun var gårdbruker, sa hun, med mange melkekyr på mange mål. Klarte seg bra, trodde Reacher, skulle man dømme etter bilen. Den føltes like bred som en Humvee på innsiden. Den var polstret med quiltet skinn. Den var like stillegående som en limousin. De pratet. Han spurte om hun alltid hadde vært gårdbruker, og hun sa ja, fire generasjoner. Hun spurte hva han jobbet med, og han sa at han var mellom jobber. Kjempehunden fulgte med på samtalen fra baksetet, den snudde det skumle hodet først mot den ene, så mot den andre. En time senere stoppet hun og slapp ham av ved motorveikrysset til I-90. Han takket henne og vinket henne av sted. Hun var et hyggelig menneske. Et av de tilfeldige møtene som hadde gjort livet hans til det det var. Deretter gikk han bort til vestgående rampe og begynte på nytt – stilte seg i vinkel, med den ene foten på rumlestripen, den andre i veibanen og tommelen stukket langt ut. Nesten hundre og femten mil unna, på kontoret bak myntvaskeriet sitt i Rapid City, gikk Arthur Scorpio gjennom dagens siste tekstmeldinger og e-poster og telefonbeskjeder på mobilen. Han kom til Jimmy Rats beskjed og hørte Jeg sa ingenting, men han har allerede funnet meg på en eller annen måte, så da tenker jeg at han kanskje også finner deg på en eller annen måte. Oversatt til vanlig engelsk betydde det Jeg fortalte om deg, og en fyr er helt klart på vei. Så i det lange løp – ikke mer forretninger med Jimmy Rat, og på kort sikt måtte man vurdere å sette inn forsvarstiltak. 42

Scorpio ringte hjem til sekretæren sin. Hun skulle til å legge seg. Han spurte: «Hvem eller hva er Bigfoot?» Hun sa: «Det er et gigantisk apemenneske som bor i skogene, i skråningene i nordvest. Omtrent to meter og femten centimeter høy, og dekket med hår. Spiser bjørn og kveg. En rancheier mistet tusen dyr i årenes løp.» «Hvor var dette?» «Ingen steder,» sa sekretæren. «Det er fantasi. Som et eventyr.» Scorpio sa: «Høh.» Så la han på og tok to telefoner til, begge til pålitelige folk som han kjente, og så låste han myntvaskeriet og kjørte hjem.