Issuu on Google+


Herman Koch

middagen oversatt fra nederlandsk av hedda vormeland

pax forlag a/s, oslo 2011


originalens tittel: het diner copyright: © 2009 by herman koch originally published by ambo | anthos uitgevers, amsterdam norsk utgave: © pax forlag 2011 omslag: roald triebels, amsterdam / pax forlag forsidefoto: millenium images ltd, london trykk: scandbook ab printed in sweden isbn 978-82-530-3412-6 isbn 978-82-525-7707-5 (bokklubben) Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening innkjøpt av norsk kulturråd utgitt med støtte fra

4


nice guy eddie C’mon, throw in a buck. mr pink Uh-huh. I don’t tip. nice guy eddie Whaddaya mean, you don’t tip? mr pink I don’t believe in it. Quentin Tarantino Reservoir Dogs

5


6


APERITIFF

7


8


1

Vi skulle spise på restaurant. Jeg har ikke tenkt å si hvilken restaurant, for da er den sannsynligvis stuvende full neste gang av folk som kommer for å se om vi også er der igjen. Serge hadde bestilt bord. Det er alltid han som gjør det, bestiller bord. Restauranten er av det slaget hvor man må ringe tre måneder i forveien – eller seks, eller åtte, jeg har kommet ut av tellingen. Selv har jeg overhodet ikke lyst til å vite tre måneder i forveien hvor jeg skal spise en bestemt kveld, men tydeligvis finnes det folk som ikke har det minste problem med det. Hvis ­historikerne om et par hundre år vil vite hvor tilbakestående menneskeheten var på begynnelsen av det tjueførste århundret, trenger de bare å ta en titt i datamaskinene til de såkalte stjerne­ restaurantene, for alle de opplysningene blir lagret, det vet jeg tilfeldigvis. Siden herr L. var parat til å vente tre måneder på et bord ved vinduet sist gang, venter han nok sikkert fem måneder på et bord ved døra til toalettet nå – dette er det de kaller «å ivareta kundedatabasen» på slike restauranter. Serge bestiller aldri bord tre måneder i forveien. Serge bestil­ ler bord samme dag, det har det gått sport i for ham, sier han. Det finnes restauranter som alltid holder av et bord for folk som Serge Lohman, og denne restauranten er en av dem. En 9


av mange, bør jeg vel si. Man kan spørre seg om det går an å finne en eneste restaurant i landet lenger hvor de ikke farer sammen når de hører navnet Lohman i telefonen. Han ringer selvfølgelig ikke selv, det overlater han til sekretæren eller en av de nærmeste medarbeiderne. «Ta det med ro», sa han da jeg hadde ham på tråden for noen dager siden. «De kjenner meg der, jeg skal ordne bord.» Jeg hadde bare spurt om vi skulle ringes igjen i tilfelle det ikke var plass, og hvor vi i så fall skulle gå. Stemmen hans fikk en medfølende klang i den andre enden, jeg kunne nesten se hvordan han rystet på hodet. En sport. Det var én bestemt ting jeg ikke hadde lyst til den kvelden. Jeg ville ikke være til stede når Serge Lohman skulle tas imot som en gammel venn av restauranteieren eller kveldens hovmester, når han skulle geleides av servitørene til det beste ­bordet på hagesiden, og når Serge selv skulle late som om det alt sammen ikke betydde noe som helst, at han innerst inne alltid hadde fortsatt å være en vanlig mann og derfor følte seg ualminne­lig vel blant andre vanlige folk. Derfor hadde jeg sagt til ham at vi kunne treffe hverandre på restauranten og ikke, slik han hadde foreslått, på kafeen rundt hjørnet. Det var en kafé hvor det også vanket mange vanlige folk. Å se Serge Lohman tre inn der, som en vanlig mann, med et glis som fortalte at alle de vanlige folkene for all del måtte fortsette å prate og late som om han ikke var der – heller ikke det hadde jeg lyst til den kvelden.

10


2

Siden restauranten ligger bare noen kvartaler hjemmefra, gikk vi til fots. Dermed passerte vi også kafeen hvor jeg ikke hadde villet treffe Serge. Jeg hadde lagt armen om livet på min kone, hånden hennes befant seg et eller annet sted under jakken min. På kafeens fasade strålte den varme røde og hvite lysreklamen for ølmerket som ble servert innenfor. «Vi er for tidlig ute», sa jeg. «Eller rettere sagt: Hvis vi går alt nå, kommer vi fryktelig presis.» Min kone, det må jeg slutte å si. Hun heter Claire. Foreldrene hennes ga henne navnet Marie Claire, men senere ville ikke Claire hete det samme som et blad. Iblant kaller jeg henne Marie for å erte henne. Men jeg kaller henne sjelden min kone – i formelle sammenhenger av og til, i setninger som «Min kone kan ikke ta telefonen akkurat nå», eller «Min kone er faktisk helt sikker på at hun bestilte et rom med havutsikt.» På kvelder som denne hegner Claire og jeg om de øyeblikkene hvor vi ennå en stund er på tomannshånd. Da er det akkurat som om alt fremdeles ligger åpent, det virker endatil som om middagsavtalen beror på en feiltakelse, at vi ganske enkelt er ute på tomannshånd. Om jeg skulle bli nødt til å gi en definisjon på lykke, da ville det bli denne: Lykken har nok med seg selv, den trenger ingen vitner. «Alle lykkelige familier 11


likner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte», lyder den første setningen i Tolstojs Anna Karenina. I høyden kunne jeg ha føyd til at de ulykkelige familiene – og da, blant de familiene, i første rekke de ulykkelige ekteparene – aldri har nok med seg selv. Jo flere vitner, desto bedre. Ulykken er alltid på jakt etter selskap. Ulykken orker ikke stillhet – først og fremst orker den ikke de ubehagelige stillhetene som faller når den er alene. Altså smilte Claire og jeg til hverandre på kafeen da vi fikk ølen vår, vel vitende om at vi snart skulle tilbringe en hel kveld sammen med ekteparet Lohman, at dette var kveldens fineste stund, og at det bare kunne gå nedover herfra. Jeg hadde ikke lyst til å gå og spise på restauranten. Jeg har aldri lyst. En definitiv avtale i den nærmeste framtid er helvetes forgård, den faktiske kvelden er selve helvete. Det begynner allerede om morgenen foran speilet: med hva du må ha på deg, og om du skal eller ikke skal barbere deg. Alt slikt er tross alt en ytring, en dongeribukse full av rifter og flekker like mye som en strøket skjorte. Lar du éndagsskjegget være, var du for lat til å barbere deg, med todagersskjegg slipper du ikke unna spørs­ målet om hvorvidt skjegget hører med til en ny stil, og ved tre eller flere dager er det bare et lite skritt igjen til totalt forfall. «Hvordan går det egentlig med deg? Du er vel ikke syk eller noe?» Uansett er du ikke fri. Du barberer deg, men du er ikke fri. Også å barbere seg er en ytring. Du syntes tydeligvis at denne kvelden var så viktig at du tok deg bryet med å barbere deg, kan du se de andre tenke – ved å barbere deg ligger du faktisk allerede etter med 0–1. Og dessuten har jeg på kvelder som denne alltid Claire til å minne meg på at det ikke er noen vanlig kveld. Claire er skarpere enn jeg. Det er ikke ut fra skrullete feministiske motiver 12


eller for å komme i kritthuset hos kvinner jeg sier det. Jeg ­kommer heller aldri til å påstå at kvinner «stort sett» er ­skarpere enn menn. Eller mer følsomme, mer intuitive, eller at de «står midt i livet» og alt det andre sludderet som jo faktisk oftere forkynnes av de såkalt myke menn enn av kvinnene selv. Claire er ganske enkelt skarpere enn jeg, jeg skal ærlig innrømme at det tok en stund før jeg kunne erkjenne det. I de første årene av forholdet vårt syntes jeg riktignok at hun var intelligent, men alminnelig intelligent, egentlig akkurat så intelligent som man kunne forvente av en kvinne jeg var sammen med. En dum kvinne ville jeg da vel ikke kunne holde ut med mer enn en måned? Så intelligent var altså Claire i hvert fall, at jeg etter en måned fremdeles holdt ut sammen med henne. Og nå, etter nesten tjue år, fremdeles. Greit, Claire er altså skarpere enn jeg, men på kvelder som denne spør hun likevel alltid etter min mening om hva hun skal ha på seg, hvilke øredobber hun skal bruke, om hun skal eller ikke skal sette opp håret. Øredobber er for kvinner litt det samme som barbering er for menn: jo større øredobber, desto mer høytidelig kveld. Claire har øredobber for enhver ­anledning. Man kunne si at det ikke vitner om intelligens å være så usikker på antrekket. Men det har jeg andre tanker om. Nettopp en dum kvinne ville tenke at hun så visst kunne klare det selv. Hva vet vel en mann om slike ting? ville den dumme kvinnen tenke, for så å fatte en gal beslutning. Jeg prøver noen ganger å forestille meg at Babette spør Serge om hun har riktig kjole på seg. Om håret hennes er for langt. Hva Serge mener om disse skoene. Er ikke hælene for lave? Eller tvert om for høye? Og straks er det noe i den tanken som butter, noe som tydeligvis er utenkelig. «Nei, det er da vel fint», hører jeg Serge 13


si. Men han er bare halvveis til stede, det interesserer ham egentlig ikke, og dessuten: Selv om kona hans skulle komme til å ta på seg feil kjole, ville likevel alle menn snu hodet når hun gikk forbi. Alt kler henne jo. Hva gnåler hun for? Dette var ikke noe hipt serveringssted, ingen moteriktige figurer gikk hit – ikke kult, ville Michel ha sagt. Vanlige folk var i overlegent flertall. Ikke spesielt unge eller gamle, en blanding av alt mulig, egentlig, men tross alt først og fremst vanlige. Slik burde alle kafeer være. Det var fullt. Vi sto tett inntil hverandre, ved døra til herre­ toalettet. I den ene hånden holdt Claire ølen sin, med fingrene på den andre klemte hun forsiktig om håndleddet mitt. «Jeg vet ikke helt», sa hun, «men i det siste har jeg fått inntrykk av at Michel oppfører seg rart. Eller ikke rart, men annerledes enn ellers. Tilbakeholdende. Synes ikke du også det?» Michel er sønnen vår. Han blir seksten neste uke. Nei, vi har ikke flere barn. Det var ikke noen forhåndsuttenkt plan å sette et enebarn til verden, men på et tidspunkt var det ganske enkelt for sent å få et til. «Å?» sa jeg. «Det kan tenkes.» Jeg måtte unngå å se på Claire, vi kjente hverandre for godt, øynene mine ville avslørt meg. Derfor lot jeg som om jeg så meg rundt i lokalet, som om jeg var ualminnelig fengslet av opptrinnet av vanlige folk viklet inn i engasjerte samtaler. Jeg var glad jeg hadde stått på mitt og at vi hadde avtalt å treffe Lohmans på restauranten; i tankene så jeg Serge komme inn gjennom klappdørene, og gliset hans, som skulle anspore de vanlige folkene til for all del å fortsette med det de holdt på med og ikke bry seg om ham. «Har han ikke sagt noe til deg?» spurte Claire. «Jeg mener, dere prater jo sammen om andre ting enn Michel og jeg gjør. 14


Kanskje det er noe med ei jente? Noe han har lettere for å fortelle deg?» Vi måtte ta et skritt til siden fordi døra til herretoalettet gikk opp, og dermed ble vi stående enda nærmere hverandre. Jeg kjente Claires ølglass klirre mot mitt. «Er det noe med jenter?» spurte hun igjen, Hadde det enda vært det, kunne jeg ikke la være å tenke. Noe med jenter … Så deilig det ville ha vært, deilig normalt, det vanlige fjortisstyret. «Kan Chantal/Merel/Roos få overnatte?» «Vet foreldrene hennes om det? Hvis Chantals/Merels/Roos’ foreldre synes det er greit, er det ikke noe i veien for det for vår del heller. Bare du husker på … bare du passer godt på … nå ja, du vet hva jeg prøver å si, jeg trenger sikkert ikke fortelle deg om det. Ikke sant? Michel?» Det var ofte nok jenter hjemme, den ene penere enn den andre, de satt i sofaen eller ved kjøkkenbordet og sa høflig god dag når jeg kom hjem. «God dag, herr.» «Du trenger ikke si herr til meg. Og ikke etternavn heller.» Dermed sa de «Paul» én gang, men et par dager senere var det likevel bare «herr» og etternavn igjen. Iblant fikk jeg en på telefonen, og mens jeg spurte om jeg kunne gi Michel noen beskjed, lukket jeg øynene og prøvde å knytte jentestemmen (de sa sjelden navnet sitt, de var rett på sak: «Er Michel der?») i den andre enden til et bestemt ansikt. «Nei, det trengs ikke. Det var bare det at mobilen hans var slått av, så da prøvde jeg her.» En og annen gang fikk jeg inntrykk av at jeg kom inn og tok dem på fersken, Michel og Chantal/Merel/Roos, at de ikke bare satt og så på The Fabulous Life på MTV i all uskyldighet slik det så ut som, men at de nettopp hadde klådd på hverandre, at de i all hast hadde glattet på klærne og ordnet håret da de 15


hørte meg komme. Noe i rosene i Michels kinn – noe opp­hisset, innbilte jeg meg. Men skal jeg være ærlig, hadde jeg ikke den fjerneste anelse. Kanskje skjedde det faktisk absolutt ingenting, kanskje så alle de pene jentene først og fremst på sønnen min som en god venn: en snill, rimelig kjekk gutt, en de kunne komme på en fest sammen med – en gutt de stolte på fordi han nettopp ikke var den typen som vil klå overalt med en gang. «Nei, jeg tror ikke det er noe med ei jente», sa jeg mens jeg nå faktisk så rett på Claire. Det er lykkens ubehagelige side, at alt ligger på bordet som en åpen bok: Hadde jeg fortsatt å unngå å se på henne, ville hun ha visst med sikkerhet at det var noe – med jenter, eller noe enda verre. «Jeg tror vel heller det er noe med skolen», sa jeg. «Han er nettopp ferdig med tentamen; han er ganske enkelt sliten, spør du meg. Jeg tror han har undervurdert hvor tungt dette skoleåret faktisk er.» Lød dette troverdig? Og viktigst: Så jeg troverdig ut mens jeg sa det? Claires blikk spratt fram og tilbake fra det høyre til det venstre øyet mitt, deretter løftet hun hånden til skjortekragen min, som om noe lå feil og ennå kunne glattes ut så jeg ikke skulle gå der og se dum ut på restauranten etterpå. Hun smilte og la hånden på brystet mitt med sprikende fingre, jeg kjente to fingertupper mot huden, der hvor den øverste knappen i skjorta var åpen. «Kanskje er det det», sa hun. «Men jeg synes bare at vi begge to må unngå at han plutselig en dag ikke forteller oss noe som helst lenger. At vi venner oss til det, mener jeg.» «Nei, det er klart. Det er bare det at i hans alder må han ha lov til å ha noen hemmeligheter. Vi må ikke prøve å få vite alt om ham, da kan det hende han lukker seg helt.» 16


Jeg så Claire i øynene. Min kone, tenkte jeg i det øyeblikket. Hvorfor skulle jeg ikke få kalle henne min kone? Min kone. Jeg la armen om livet på henne og klemte henne inntil meg. Om så bare så lenge denne kvelden varte. Min kone og jeg, sa jeg i tankene. Min kone og jeg vil gjerne få se på vinkartet. «Hva smiler du av?» sa Claire. Sa min kone. Jeg så på ­ølglassene våre. Mitt var tomt, hennes fremdeles tre fjerdedeler fullt. Som alltid. Min kone drakk ikke like fort som jeg, og også derfor var jeg glad i henne, i kveld kanskje enda mer enn andre kvelder. «Ikke noe», sa jeg. «Jeg tenkte … jeg tenkte på oss.» Det gikk svært fort: I det ene øyeblikket så jeg fremdeles på Claire, på min kone, sikkert med kjærlig blikk, eller i alle fall med et muntert glimt i øyet, og i neste øyeblikk kjente jeg en fuktig hinne legge seg foran øynene. Ettersom hun ikke under noen omstendigheter måtte merke noe på meg, gjemte jeg ansiktet i håret hennes. Jeg la armen tettere om livet hennes og snuste: sjampo. Sjampo og dessuten noe annet, noe varmt – duften av lykke, tenkte jeg. Hvordan ville denne kvelden ha sett ut dersom jeg bare en time tidligere rett og slett hadde blitt sittende nede og vente til det var på tide å gå til restauranten, i stedet for å gå ovenpå, opp trappa til Michels rom? Hvordan ville resten av livet vårt ha sett ut da? Ville duften av lykke som jeg snuste inn fra min kones hår i det øyeblikket, ganske enkelt ha duftet som lykke fremdeles, og ikke, som nå, som et minne fra en fjern fortid – som duften av noe som man fra et sekund til det neste kan miste?

17


3

«Michel?» Jeg sto i døra til rommet hans. Han var ikke der. Eller la meg være ærlig: Jeg visste at han ikke var der. Han var i hagen, hvor han holdt på med å lappe bakdekket på sykkelen sin. Jeg lot som om jeg ikke hadde fått det med meg, jeg spilte at jeg trodde at han bare var på rommet. «Michel?» Jeg banket på døra, som sto halvåpen. Claire var på soverommet vårt og rotet i klesskapet, om en snau time skulle vi til restauranten, hun vaklet fremdeles i valget mellom det svarte skjørtet med svarte støvletter til og de svarte buksene med DKNYjoggesko til. «Hvilke øredobber?» kom hun snart til å spørre meg. «Disse eller disse?» Jeg kom til å svare at de minste kledde henne best, enten det var til skjørtet eller buksene. Nå sto jeg inne på Michels rom. Jeg så straks det jeg lette etter. Jeg vil med ettertrykk understreke at jeg aldri hadde gjort noe slikt før. Aldri. Når Michel satt og chattet ved datamaskinen sin, stilte jeg meg alltid ved siden av ham, med ryggen halvveis mot skrivebordet, slik at jeg ikke kunne se på skjermen. Jeg ville at han skulle kunne se på kroppsholdningen min at jeg ikke spionerte eller lurte meg til å lese over skulderen på 18


ham det han hadde skrevet. Iblant lød et panfløyteaktig pip fra mobiltelefonen hans som tegn på at det var kommet en sms. Ofte lot han telefonen ligge og slenge, jeg skal ikke nekte for at jeg en og annen gang var fristet til å ta en kikk, særlig når han var ute av huset. «Hvem sender ham melding? Hva skriver han/hun?» Én gang sto jeg med Michels mobiltelefon i hånden, jeg visste at han ikke kom hjem fra trening før om en time og at han bare hadde glemt den – det var den gamle telefonen hans, en Sony Ericsson uten klaff: «1 ny melding» sto det under en tegning av en konvolutt på skjermen. «Jeg vet ikke hva som gikk av meg, før jeg visste ordet av det, sto jeg med telefonen din i hånden og hadde lest meldingen din.» Kanskje kom det aldri ut, men kanskje gjorde det det. Han ville ikke sagt noe, men likevel mistenke meg eller moren sin: en sprekk, som i tidens løp ville utvide seg til en skikkelig kløft. Vårt liv som lykkelig familie ville aldri mer bli det samme. Det var bare et par skritt bort til skrivebordet hans ved ­vinduet. Hvis jeg lente meg fram, kunne jeg se ham sitte i hagen, på den flislagte plassen utenfor kjøkkendøra hvor han holdt på med å lappe dekket sitt – og hvis Michel kikket opp, ville han få se faren sin stå ved vinduet på rommet hans. Jeg tok telefonen hans, en splitter ny svart Samsung, fra skrivebordet og skjøv klaffen opp. Jeg visste ikke hva PIN-koden hans var, så hvis den var skrudd av, ville jeg ikke komme noen vei, men på skjermen lyste et uskarpt bilde av Nike-logoen opp nesten med det samme, sannsynligvis tatt fra et av hans egne plagg: skoene hans, eller den svarte lua som han alltid gikk med, også i sommertemperatur og innendørs, trukket ned til like over øynene. Jeg lette raskt gjennom menyen, som var noenlunde den samme som på min egen telefon, også en Samsung, men en 19


seks måneder gammel modell og bare av den grunn allerede håpløst utdatert. Jeg klikket meg fram til Mine filer og deretter til Videoer. Raskere enn jeg hadde ventet, fant jeg den jeg lette etter. Jeg så på den og kjente hodet langsomt bli kaldt. Det var den typen kulde man kjenner hvis man tar en for stor bit av en is eller drikker for grådig av en iskald drikk. Det var en kulde som gjorde vondt – innenfra. Jeg så på den en gang til, og deretter så jeg videre: Det var enda mer, så jeg, men hvor mye var det ikke mulig å anslå på stående fot. «Pappa?» Michels stemme kom nedenfra, men jeg hørte ham komme opp trappa. Raskt skjøv jeg igjen klaffen på telefonen hans og la den tilbake på skrivebordet. «Pappa?» Det var for sent å smette inn på soverommet vårt, ta en skjorte eller jakke ut av skapet der og stille seg opp foran ­speilet; den eneste muligheten som gjensto, var å komme så ubesværet og troverdig som mulig ut av Michels eget rom – som om jeg hadde lett etter noe. Som om jeg hadde lett etter ham. «Pappa.» Han var blitt stående øverst i trappa og så forbi meg inn på rommet sitt. Deretter så han på meg. Han hadde på seg Nike-lua, den svarte iPod nano-en hans dinglet i en snor på brystet, om halsen hang en hodetelefon på snei: Det skulle han ha, han brydde seg ikke om status og hadde allerede etter et par uker skiftet ut de hvite ørepluggene med en vanlig hodetelefon fordi den ga bedre lyd. Alle lykkelige familier likner hverandre, fór det for første gang gjennom meg den kvelden. 20


«Jeg lette etter …», begynte jeg. «Jeg lurte på hvor du var.» Ved fødselen var Michel nesten død. Jeg tenkte fremdeles ofte nok tilbake på den blå, rynkete lille kroppen i kuvøsen like etter keisersnittet: At han fantes, var intet mindre enn en gave, også det var lykke. «Jeg lappet dekket mitt», sa han. «Det var det jeg ville spørre deg om. Om du vet om vi har ventiler liggende noe sted.» «Ventiler», gjentok jeg. Jeg er en sånn fyr som aldri lapper et dekk selv, som det ikke kunne falle inn å gjøre noe slikt. Likevel trodde sønnen min mot bedre vitende fremdeles på en annen utgave av faren sin, en utgave som visste hvor ventilene lå hen. «Hva gjorde du her oppe?» spurte han plutselig. «Du sa du lette etter meg. Hvorfor lette du etter meg?» Jeg så på ham, jeg så inn i de klare øynene under den svarte lua, de ærlige øynene som, hadde jeg alltid forestilt meg, ­utgjorde en viktig del av lykken vår. «Ikke for noe», sa jeg. «Jeg lette etter deg.»

21


Middagen av Herman Koch