Issuu on Google+


P.C. Cast og Kristin Cast

Merket House of Night Bok 1

Oversatt av Silje Beite Løken


P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel: Marked Oversatt av Silje Beite Løken Copyright 2007 © P.C. Cast og Kristin Cast Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America by St. Martin's Press LLC, 2007 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-31860-4 1. utgave, 4. opplag 2010 Omslagsdesign: Cara E. Petrus Omslagsfoto © Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt og trykt på Munkem pocket cream 80 g 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til vür fantastiske agent, Meredith Bernstein, som kom med det forløsende uttrykket: vampyrskolen. Vi hjerter deg!


Takk til Jeg vil gjerne takke en av mine fantastiske studenter, John Maslin, for å ha hjulpet til med undersøkelser, gjennomlesning og tilbakemeldinger på de tidlige utkastene av boka. Hans bidrag var uvurderlige. Et stort TUSEN TAKK, ALLE SAMMEN, går til alle som deltok i timene mine i kreativ skriving i skoleåret 2005/2006. Idémyldringen deres var til stor hjelp (og ganske så underholdende). Dessuten vil jeg takke min fabelaktige datter, Kristin, for å gå god for at vi høres ut som tenåringer. Jeg kunne ikke gjort dette uten deg. (Hun fikk meg til å skrive dette.) PC Jeg vil takke min flotte mor, kjent som PC, for å være en fantastisk flink forfatter, og for å være så lett å jobbe med. (Greit, det var hun som fikk meg til å skrive dette.) Kristin Både PC og Kristin vil takk deres far/farfar, Dick Cast, for den biologiske hypotesen han hjalp dem med å skape som et grunnlag for House of Nights vampyrer. Vi er glad i deg pappa/bestefar!


Fra Hesiods dikt til Nyx, den greske personifiseringen av natten: … den mørkladne Nats forfærdende bolig finder man der bedækket og skjult af mørkeblå skyer. Foran den bærer Japetos’ søn den vidstrakte himmel, stående støtter han den med utrættet hoved og hænder urokket, just på det sted, hvor Natten og Dagen passerer samtidig fra hver sin kant den mægtige malmklædte tærskel, og hvor de hilser hinanden; den ene går ind, men til værket skrider den anden, og aldrig en stund er de begge i huset … Theogonien av Hesiod ca. 700 f.Kr. Oversatt av Lene Andersen, dansk Gyldendal 1973


Sitater lånt fra: Lord Byrons «Hun skjøn som stjernenatten er», oversatt av J. Andresen Halmrast, Jacob Dybwads forlag, 1889. William Shakespeare, Othello, oversatt av Erik Bystad, Aschehoug, 1995.


1

Akkurat i det øyeblikket jeg trodde at dagen ikke kunne bli verre, fikk jeg øye på en fyr som sto ved siden av skapet mitt i gangen på skolen. Kayla pratet uavbrutt om alt og ingenting, slik hun som regel gjør, og hun la ikke engang merke til ham. Ikke med det første. Faktisk, når jeg tenker over det, var det ingen andre som la merke til ham før han åpnet munnen. Nok et tragisk bevis på at jeg aldri kan være som alle andre. «Nei, men Zoey, jeg sverger, Heath ble ikke så full etter kampen. Du burde ikke være så beinhard mot ham.» «Nei da,» sa jeg åndsfraværende. «Selvfølgelig ikke.» Deretter hostet jeg. Igjen. Jeg følte meg helt elendig. Jeg måtte ha blitt smittet av det biomannen, den halvgale biologilæreren vår, kalte tenåringspest. Hvis jeg kom til å dø, ville jeg da slippe matteprøven i morgen? Det var bare å krysse fingrene. «Zoey, hallo, gidder du å høre etter? Jeg tror bare at han hadde drukket fire eller kanskje seks øl, liksom, og kanskje tre shots. Men det er ikke det som betyr noe. Han hadde sikkert ikke drukket noe særlig hvis ikke de dumme foreldrene dine sa at du måtte gå hjem rett etter kampen.» Vi vekslet et langt og lidende blikk, og det hersket full11


stendig enighet om at det var blodig urettferdig at min mor og min idiotiske stefar (som hun hadde giftet seg med for tre lange år siden) var så strenge mot meg. Og så, etter et knapt utpust, bablet Kayla i vei igjen. «Og dessuten måtte han jo feire. Jeg mener, vi slo Union!» Kayla dunket meg i skulderen og stilte seg med ansiktet sitt rett foran mitt. «Hallo! Kjæresten din …» «Nestenkjæresten min,» rettet jeg henne mens jeg tok meg sammen for ikke å hoste på henne. «Ja ja. Heath er quarterback på skolelaget, så han må jo selvfølgelig feire. Det er liksom tusen år siden Broken Arrow High School slo Union.» «Seksten.» Jeg er dritdårlig i matte, men Kaylas mattekunnskaper får meg til å framstå som et geni. «Ja ja, et eller annet. Poenget er at han var kjempeglad. Ikke vær så streng mot ham.» «Poenget er at han var dritings for omtrent femte gang denne uken. Beklager, men jeg gidder ikke deite en fyr som har skiftet stil fra å være en seriøs idrettsmann til å synes at det kuleste han kan gjøre, er å bøtte nedpå en sekspakning uten å spy. For ikke å snakke om at han kommer til å bli feit av alt ølet.» Her måtte jeg ta en pause for å hoste. Jeg følte meg litt svimmel og var nødt til å konsentrere meg om å trekke et par dype pust da hosteanfallet var overstått. Ikke det at Kayla lot seg affisere. «Æsj! Heath, feit! Det bildet orker jeg ikke å se for meg.» Jeg klarte å overvinne en ny hosteri. «Å kline med ham er som å sutte på alkoholmarinerte tær.» Kayla skar en grimase. «Ok, det var litt sykt. Bare synd at han er så hot.» Jeg himlet med øynene og gadd ikke prøve å skjule hvor irriterende den overfladiske innstillingen hennes var. 12


«Du er så sur når du er syk. Uansett, du aner ikke hvordan Heath så ut da du bare gikk rett forbi ham i lunsjen – som en skuffet hundevalp. Han klarte ikke engang å …» Det var da jeg fikk øye på ham. Den døde fyren. Tja, jeg innså ganske raskt at han ikke var «død» rent teknisk. Han var vandød. Eller ikke-menneskelig. Et eller annet. Vitenskapsfolk hadde én forklaring, folk flest mente noe annet, men det var uansett en kjensgjerning at han var noe helt annet enn et menneske. Det var ikke mulig å misforstå hva han var, og selv om jeg ikke hadde fornemmet den sterke utstrålingen og mørket i ham, hadde jeg i alle fall oppdaget merket hans: en safirblå halvmåne i pannen, og tatoveringen, et buktende mønster, som rammet inn de like blå øynene hans. Han var en vampyr, og enda verre. Han var en sporer. Helvete heller! Han sto ved siden av skapet mitt. «Zoey, du hører ikke etter!» Da begynte vampyren å snakke, og den messende måten han snakket på, fylte tomrommet mellom oss med noe farlig, forførende, som blod smeltet sammen med sjokolade. «Zoey Montgomery! Natten har kalt på deg, og din død skal bli din fødsel. Natten kaller deg, lytt til hennes sødmefylte stemme. Din skjebne venter deg i House of Night!» Han løftet en hånd og pekte på meg med en lang, hvit finger. Idet jeg kjente pannen eksplodere i smerte, satte Kayla i et hyl. Da de hissige lysglimtene forsvant fra øynene mine, kikket jeg opp og rett inn i Kaylas bleke ansikt. Som vanlig sa jeg det første som slo meg. «Kayla, øy13


nene dine står på stilk, det ser ut som om de skal trille ut av hodet på deg.» «Han har merket deg. Å Zoey! Du har fått det der mønsteret i pannen!» Deretter la hun en skjelvende hånd over de hvite leppene sine og hikstet. Jeg satte meg opp og hostet. Hodet verket, og jeg masserte punktet mellom øyenbrynene. Det stakk som om jeg hadde fått et vepsestikk, og jeg kjente smerteilinger rundt øynene mine og nedover kinnbeina. Det føltes som om jeg kom til å kaste opp. «Zoey!» Nå gråt faktisk Kayla, og hun stotret mellom gråtkvalte hulk: «Å, herregud. Den fyren var en sporer – en vampyrsporer!» «Kayla.» Jeg måtte blunke flere ganger for å prøve å bli kvitt hodepinen. «Ikke gråt. Du vet at jeg ikke kan fordra at du gråter.» Jeg strakte ut armen for å forsøke å klappe henne på skulderen. Hun skvatt instinktivt unna og rygget bort fra meg. Jeg kunne ikke tro det. Hun skvatt faktisk unna, som om hun var redd for meg. Hun må ha sett hvor såret jeg ble, for hun begynte å skravle som en gal. «Å, herregud, Zoey! Hva skal du gjøre nå? Du kan ikke dra til det stedet. Du kan ikke bli en sånn en. Jeg nekter å tro at dette skjer! Hvem skal jeg gå på alle fotballkampene med hvis du blir borte?» Jeg la merke til at hun ikke kom en centimeter nærmere mens hun sto og snakket. Jeg undertrykte den vonde, ekle og såre følelsen som jeg visste kunne få meg til å bryte ut i gråt. Tårene forsvant fra øyekroken med det samme. Jeg var flink til å skjule gråt. Og det skulle bare mangle, etter tre års øving. «Det går bra. Jeg skal finne ut av det. Det er sikkert en … en merkelig misforståelse,» løy jeg. 14


Jeg snakket egentlig ikke, ordene bare rant ut av munnen min. Fremdeles fikk de voldsomme hodesmertene meg til å skjære grimaser. Jeg reiste meg. Da jeg så meg rundt, kjente jeg en viss lettelse over at Kayla og jeg var de eneste i gangen utenfor matterommet, og plutselig måtte jeg holde tilbake det jeg visste lå an til å bli et hysterisk latteranfall. Hvis jeg ikke hadde vært helt psykostresset for matteprøven i morgen, og hadde løpt tilbake til skapet mitt for å hente bøkene, for å pugge (forgjeves) i kveld, ville sporeren ha funnet meg utenfor hovedinngangen sammen med mesteparten av de 1300 elevene som gikk på Broken Arrow’s South Intermediate High School, mens vi ventet på det min dumme barbieaktige søster likte å kalle «de store gule limousinene». Jeg har egen bil, men det å stå og vente sammen med de mindre privilegerte, som må ta de gule skolebussene for å komme seg hjem, er blitt en god tradisjon – for ikke å snakke om en strålende mulighet til å finne ut hvem som flørter med hvem. Nå var det kun én annen elev i gangen sammen med oss – en tynn nerdetype med rare tenner, som jeg dessverre så litt for mye av siden han sto og stirret på meg med munnen på vidt gap, som om jeg nettopp hadde født et kull flygende grisunger inne på skolen. Jeg hostet igjen, og denne gangen var det en surklende, ekkel hoste. Den tynne fyren hvinte og pilte bortover gangen i retning av Mrs. Days klasserom, mens han holdt et brett tett opp mot spurvebrystet sitt. Sjakkforeningen hadde åpenbart fått nye møtetider – mandager etter skoleslutt. Spilte vampyrer sjakk, forresten? Fantes det vampyrnerder? Hva med barbieaktige vampyr-cheerleadere? Hadde vampyrer skolekorps? Fins det vampyr-emoer 15


som går rundt i sånne trange femibukser og har fæle pannelugger som dekker halve ansiktet? Eller er alle sammen sære gothere som ikke gidder bry seg om kroppshygiene? Kom jeg til å bli en gother? Eller enda verre, en emo? Jeg var ikke så begeistret for svarte klær, i alle fall ikke bare det, og jeg kjente ikke en plutselig og usunn aversjon mot såpe og vann. Jeg ble heller ikke grepet av en voldsom trang til å få ny frisyre og lesse på med eyeliner. Alle disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg kjente at nok et hysterisk latteranfall var i anmarsj, og jeg ble nesten takknemlig da et nytt hosteanfall tok over. «Zoey! Går det bra med deg?» Kayla snakket med skjærende stemme, som om noen sto og kløp henne, og hun hadde rygget enda et steg bort fra meg. Jeg sukket, og for første gang kjente jeg at jeg ble sint. Jeg hadde ikke bedt om dette. Kayla og jeg hadde vært bestevenninner siden tredje klasse, og nå stirret hun på meg som om jeg var et monster. «Kayla, det er bare meg. Den samme jeg var for et par sekunder siden, for et par timer siden og for et par dager siden.» Jeg pekte frustrert mot det verkende hodet mitt. «Dette endrer ikke den jeg er.» Kayla fikk tårer i øynene igjen, men heldigvis ringte mobilen hennes: Ringetonen var Madonnas «Material Girl». Hun gløttet instinktivt mot den lille skjermen. Ut fra det litt ivrige kaninsnusende ansiktsuttrykket hun fikk, forsto jeg at det var kjæresten hennes, Jared. «Bare gå,» sa jeg med flat og trøtt stemme. «Du kan jo sitte på med ham.» Hennes synlige lettelse var som å få et slag i trynet. «Ringer du meg seinere?» ropte hun over skulderen mens hun foretok en rask tilbaketrekning mot sideinngangen. 16


Jeg betraktet henne mens hun sprang over plenen mot parkeringsplassen på østsiden av skolen. Mobilen hennes var som limt fast til øret, og jeg så at hun snakket snublende ivrig med Jared. Hun hadde helt sikkert rukket å informere ham om at jeg var blitt et monster. Problemet var selvsagt det at å bli et monster var det beste av de to valgene jeg sto overfor. Valg nummer 1: Jeg blir vampyr, noe som er likestilt med et monster etter så å si ethvert menneskes oppfatning. Valg nummer 2: Kroppen min klarer ikke forvandlingen og jeg dør. For alltid. De gode nyhetene var at jeg slapp matteprøven i morgen. De dårlige nyhetene var at jeg ble nødt til å flytte til House of Night, en privatskole sentralt i Tulsa, et sted vi kalte Vampyrfabrikken, og der måtte jeg bo de neste fire årene mens jeg gjennomgikk høyst underlige og unevnelige fysiske forandringer, i tillegg til å få livet fullstendig og permanent snudd på hodet. Hvis ikke selve prosessen førte til en tidlig død. Herlig. Jeg hadde ikke lyst til noen av delene. Jeg hadde bare lyst til å være normal, til tross for at jeg måtte drasse på superfirkantede foreldre, en utspekulert lillebror og en liksom perfekt storesøster. Jeg hadde lyst til å stå i matte. Jeg hadde lyst til å gå ut av high school med gode resultater, slik at jeg kunne komme inn på veterinærhøyskolen, og på den måten komme meg bort fra byen Broken Arrow i Oklahoma. Men aller mest hadde jeg lyst til å passe inn – i alle fall på skolen. Det var uansett håpløst hjemme, derfor var det bare vennene og livet utenfor familien jeg kunne satse på. Nå var det også tatt fra meg. Jeg gned meg i pannen og bustet til håret slik at det falt 17


ned i ansiktet, og hvis jeg var heldig, skjulte det merket. Jeg gikk med bøyd hode, som om jeg var veldig fascinert av klissete godterirester jeg hadde funnet i vesken, og fortet meg mot døren som førte ut til elevparkeringen. Rett før jeg skulle til å gå ut, stanset jeg. Gjennom glasset i de institusjonsaktige ytterdørene fikk jeg øye på Heath. Han var omringet av poserende jenter som kastet på håret, mens guttene der ute freste rundt i latterlig store pickuper og prøvde (men mislyktes i) å se tøffe ut. Typisk at jeg likte en sånn fyr. Nei, nei. For å være helt ærlig måtte jeg innrømme at Heath pleide å være en veldig fin gutt, og at han fremdeles kunne ha sine lyse øyeblikk. Men det skjedde for det meste når han var edru. Hvinende jenteknis hørtes helt inn der jeg sto. Strålende. Kathy Richter, den verste tøsen på skolen, lot som om hun skulle fike til Heath. Selv fra der jeg befant meg, var det tydelig at hun trodde at det var en del av et paringsritual. Og som vanlig sto bare Heath der og gliste. Helvete heller, denne dagen ble bare verre og verre. Og rett ved siden av dem sto den gamle bobla mi, en lyseblå 1966-modell, parkert. Nei, jeg kunne ikke gå den veien. Jeg kunne ikke pløye meg gjennom folkemassen med dette brennemerket i pannen. Da ville jeg ødelegge alle muligheter til å bli en av dem igjen. Jeg visste så altfor godt hvordan de kom til å reagere. Jeg husker sist en av elevene ved skolen vår ble merket av sporeren. Det skjedde i begynnelsen av høstsemesteret i fjor. Sporeren var kommet før første time, og hadde sett seg ut eleven mens han var på vei til klasserommet. Jeg så ikke sporeren den gangen, men jeg så eleven i et par sekunder etterpå, etter at han hadde kastet fra seg bøkene sine og løpt ut av skolebygningen. Det nye mer18


ket glødet på den likbleke pannen hans, og han strigråt. Jeg glemmer aldri hvor stappfullt det hadde vært i alle korridorene den morgenen, og hvordan alle hadde rygget bort fra ham da han sprang mot utgangen, som om han var smittet av svartedauden. Jeg hadde vært en av dem som hadde tatt noen steg bakover og glodd, selv om jeg syntes ordentlig synd på ham. Det var bare det at jeg ikke ville bli stemplet som en av de jentene som er venner med duster og særinger. Ganske ironisk etter i dag, eller hva? Nå var turen kommet til meg, men isteden for å gå til bilen satte jeg kurs for nærmeste jentedo, som heldigvis var tom. Det var tre avlukker der inne – og ja, jeg kikket under dørene på alle tre og dobbeltsjekket om det var noen der. På en av veggene var det et par vasker, og over dem hang det to speil. På motsatt vegg, overfor vaskene, hang det et større speil. Under det store speilet var det satt opp en hylle for børster, sminke og sånt. Jeg la fra meg vesken og matteboka der, pustet dypt inn, og med en håndbevegelse gredde jeg håret bakover. Det var som å stirre rett inn i et nytt ansikt, men samtidig oppdage noen trekk man dro kjensel på. Som de gangene man får øye på noen i en menneskemengde, en man kunne veddet på at man kjente, men så er vedkommende en fremmed. Nå sto jeg her – ansikt til ansikt med en fremmed det var noe underlig kjent ved. Hun hadde mine øyne. Den samme nøttebrune fargen som ikke kunne bestemme seg for om den skulle gå mot grønt eller blått, men mine øyne hadde aldri vært så store og runde. Eller hadde de det? Hun hadde mitt hår – langt og stritt, og nesten like mørkt som bestemors før hun ble grå. Den fremmede hadde mine høye kinnbein, lange, markerte nese og brede munn – flere trekk jeg 19


hadde arvet fra bestemor og cherokee-forfedrene våre. Men jeg hadde aldri noensinne vært så blek. Huden min hadde alltid vært olivenfarget – mørkere enn hos noen av de andre i familien. Kanskje det ikke var det at huden min plutselig var blitt hvit … kanskje det bare var omrisset av en halvmåne, akkurat midt på pannen min, som gjorde at jeg virket lysere. Eller så var det det grusomme lyset fra lysstoffrørene. Det var bare å håpe på det siste. Jeg ble stående og glane på den eksotiske tatoveringen. Sammen med de tydelige cherokee-ansiktstrekkene kunne jeg minne om en villmann … som om jeg hørte hjemme i svunne tider, da verden var større … mer primitiv. Fra og med denne dagen kom aldri livet mitt til å bli det samme. Og i et øyeblikk glemte jeg alle bekymringer om ikke å passe inn. Jeg ble snarere fylt av en overraskende lykkefølelse, og dypt inne i kroppen kjente jeg indianerblodet mitt pumpe av glede.


Merket