Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Omslagsdesign og sats: Gisle Vagstein | deTuria Design
Omslagsfoto: Jan Kruger - FIFA | Christian Kaspar-Bartke - UEFA | Nigel French/Allstar | Alle via Getty Images
Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cappelendamm.no
N N H O L D
Marcus Rashford: Barnas superhelt 24
Iñaki og Nico Williams jr.: Brødrene som erobret Europa
40
Ada Hegerberg: Spiller for andres drømmer
56
Kylian Mbappé: Kaptein på bortebane 72
Morten Thorsby: Grønn action
88
Carson Pickett: De vonde blikkene 100
Asbjørn Halvorsen: Nordmannen som slo Hitlers lag 114
«Fotballspillere er verdens mest innflytelsesrike mennesker.» Ordene kommer fra den norske midtbanespilleren Morten Thorsby, som bruker sin popularitet til å få flere til å bli opptatt av klimasaken. De største stjernene når ut til flere hundre millioner gjennom sosiale medier, og de påvirker måten vi handler og tenker på.
Dessverre bruker mange stjerner statusen sin kun til å reklamere for biler, klokker og telefoner. Men hva kan skje hvis spillerne bruker populariteten sin til å snakke om viktige ting? Kan de få oss til å endre måten vi ser verden på? Kan fotballspillere få oss mer interessert i dyrevelferd og likestilling mellom kjønnene? I menneskerettigheter og politikk? I miljøkampen? Kan fotballspillere endre verden?
Denne boken har fått navnet Mer enn en spiller og handler om fotballspillere som har et engasjement for viktige saker i samfunnet. Det har ikke vært enkelt å velge, for det er heldigvis en god del fotballspillere som gjør bra ting utenfor banen. Men for å komme med i denne boken, holder det ikke å bare gi penger til gode saker. Spillerne må virkelig bruke sin stemme, de må vise at de ønsker å gjøre en ekte forskjell.
Marcus Rashford er en sånn spiller. Han vokste opp i en familie med dårlig råd og opplevde selv å gå sulten som liten. Da han ble fotballstjerne, brukte han berømmelsen sin til å hjelpe fattige barn i England. Afghanske Khalida Popal er en annen spiller som har gjort en forskjell. Hun har trosset dødstrusler og kjemper for jenters rettigheter til å spille fotball i Afghanistan. Franske Kylian Mbappé er den største stjernen i denne boken. Lenge lot han være å si noe om den politiske situasjonen i Frankrike, men til slutt klarte han ikke å være stille.
Noen av spillerne i boken er også valgt ut fordi de har en annerledes historie. De har opplevd ting som ikke alle andre har. Spanskghanesiske Iñaki Williams lå i morens mage da hun krysset Saharaørkenen i håp om å skaffe et bedre liv i Europa. Du får også en glemt historie om den norske treneren Asbjørn Halvorsen, som kjempet mot nazistene under andre verdenskrig og ble sendt i konsentrasjonsleir. Hvis du ikke finner din favorittspiller her, vil du forhåpentligvis få noen nye etter å ha lest eller hørt denne boken. Kanskje kan den fotballspilleren få deg til å gjøre en forskjell der du bor?
B A R N A S
Marcus Rashford vet hvordan det er å sove uten å være mett. Da den britiske regjeringen ville kutte i tilbudet med gratis
skolemat, gjorde fotballspilleren alt han kunne for at statsministeren skulle ombestemme seg.
En vårdag i 2020 satt en ryggskadet Marcus Rashford hjemme i sofaen. Egentlig hadde han god grunn til å synes synd på seg selv. Skaden gjorde at han ikke kunne spille fotball på flere måneder. Likevel var ikke det så viktig, fordi verden var midt inne i en stor krise. Det var covid-pandemi, og England var hardt rammet. Gatene burde ha vært fulle av mennesker, av barn som lekte og voksne som drakk kaffe. Det var tiden for skrubbsår på knærne og årets første iskrem utendørs, men gatene var nesten helt tomme. Det eneste man kunne se, var en og annen ambulanse med blinkende lys eller hunder som ble tatt med ut på en rask luftetur av eierne. Manchester og resten av landet var stengt ned. Skoler, butikker, fotballstadioner. Stengt på ubestemt tid.
Marcus Rashford tenkte på alle barna som ikke fikk gå på skolen, og særlig tenkte han på barna fra fattige familier. På skolen fikk de et skikkelig måltid om dagen, nå var det tatt fra dem. Han visste hvor viktig dette måltidet var. Nå var han en berømt og søkkrik fotballspiller, men det var ikke mange årene siden han sto i kø for å få gratis mat. Marcus Rashford tenkte på hva han kunne gjøre. Han ville hjelpe til. Men hvordan? Det enkleste var å gi masse penger til en organisasjon som hjalp fattige familier, men Rashford ville gjøre enda mer. Han ville bruke sin stjernestatus til å få landets politikere til å forstå at barnefattigdom var et stort samfunnsproblem. Statsminister Boris Johnson og hans regjering hadde nettopp foreslått å fjerne tilbudet om gratis mat til barn i sommerferien. Forsto ikke politikerne hvor viktig dette tilbudet var? Og hvor mange som trengte det?
Denne kvelden ville det sitte tusenvis av sultne barn i Manchester. Det var fint å score mål på Old Trafford, men det var enda viktigere å hjelpe barna. Marcus Rashford bestemte seg for å skrive et brev til statsministeren.
En oppvekst i fattigdom
Marcus Rashford ble født 31. oktober 1997 i Manchester. Han har fire eldre søsken. Storebrødrene Dwaine og Dane, og storesøstrene Chantelle og Claire. Faren Robert Rashford og moren Melanie Maynard gikk fra hverandre da Marcus var liten, og barna vokste opp sammen med moren. De bodde i et område av Manchester som heter Wythenshawe, som ligger sør for sentrum og rundt 20 minutter i bil fra Old Trafford.
Moren hadde på det meste tre jobber for å få økonomien til å gå rundt. Den faste jobben hadde hun i skranken hos tippeselskapet
Ladbrokes. Når hun var ferdig med vakten der, måtte hun ofte videre til forskjellige jobber som renholder. Men selv med tre jobber var det ikke alltid nok til å brødfø familien. «Det var veldig vanskelig. Jeg ville heller gi barna mat enn meg selv. Noen ganger spurte de meg om jeg hadde spist. Jeg svarte ‘ja’, men jeg hadde ikke spist. Noen ganger hadde vi ikke engang en brødskive i huset. Det er flaut å si det, men vi hadde det ikke.» Det hendte flere ganger at Marcus Rashford måtte legge seg sulten.
Situasjonen var ikke spesiell for familien Rashford-Maynard. I Wythenshawe bodde det mange familier som strevde økonomisk. Det var et fattig nabolag. Det hjalp ikke engang å ha én eller tre jobber. Lønningene var så lave. Den engelske staten var ikke kjent for å gjøre veldig mye for å hjelpe familier i vanskelige situasjoner, men det fantes noen støtteordninger. Et eksempel var utdelingen av gratis matkuponger til barn fra fattige hjem. Med kupongene kunne familiene kjøpe ett måltid med næringsrik mat til barna per dag. I tillegg fantes det noen frivillige organisasjoner som delte ut gratis matvarer.
For å få tak i dem måtte man stå i lange køer og vente på at det ble sin tur. Når de kjøpte mat, gikk familien til billige butikker som Pound World, der alt kostet under ett pund. Moren planla så godt hun kunne hva familien skulle spise. Hvis hun fant yoghurt på tilbud, kunne hun kjøpe syv stykker, slik at Marcus kunne spise én yoghurt per dag.
Barna måtte være mye alene. Når Marcus ikke var på skolen, spilte han stort sett fotball. Siden moren ofte var borte på kveldene, kunne han spille fotball inne. Han sto i stua og trikset og øvde på finter. Moren var ikke veldig fornøyd med de knuste bildene og blomstervasene. Fotball passet best utendørs, mente hun. Snart fikk Marcus muligheten hos den lokale klubben Fletcher Moss Rangers. Storebror Dwaine fulgte den fem år gamle Marcus til hans første fotballtrening
med laget med de gule og blå draktene. Av alle posisjoner på banen ville Marcus Rashford først være keeper, men trenerne flyttet ham raskt framover på banen. Han var enda bedre på å score mål enn på å stoppe motstanderne som målvakt. Det tok ikke lang tid før de analytiske speiderøynene så noe spesielt i Marcus’ tynne kropp. Noen av øynene kom fra verdens største klubb, Manchester United. De overtalte Rashford til å spille for dem fra han var sju år gammel.
FLETCHER MOSS RANGERS
Fletcher Moss Rangers er i dag kjent for å ha utviklet flere Premier League-spillere. Guttene og jentene i klubben kommer som oftest fra fattige familier. Rundt 75 prosent er fra familier som benytter seg av tilbudet om gratis matkuponger. Klubben selv har også dårlig økonomi, garderobene er slitte og målstengene kan være rustne og skjeve.
Men klubben krever nesten ingen treningsavgifter fra spillerne, fordi de vet at familiene ikke har råd. Fletcher Moss Rangers ble stiftet i 1986 og har betydd mye for mange. Dette er en klubb som endrer liv.
I stedet for å henge på gata og kanskje bli fristet til å drive med kriminalitet, har barn og unge fått muligheten til å spille fotball. «Barna som spiller for oss, har noe mer ved seg, de er mer sultne på å vinne», har treneren David Horrocks sagt. Nettopp derfor er de store klubbene i Premier League og Championship ofte på besøk hos Fletcher Moss Rangers. De er på jakt etter den nye Marcus Rashford og støvsuger de små klubbene for talenter, men de gir ingenting igjen. Det er rett og slett ganske trist å tenke på. Toppklubbene tenker bare på seg selv og forstår ikke at de små klubbene også er viktige.
Lyden av vinden
Klubbskiftet bød på noen vanskeligheter. Det var ikke lenger like enkelt for Marcus å komme seg på trening. Manchester Uniteds treningsanlegg lå et godt stykke unna Wythenshawe. For å få Marcus til og fra trening måtte klubben organisere henting. Én av sjåførene het Tony Whelan, som var ungdomstrener for Manchester United og hadde en lignende bakgrunn som Marcus. Han var en av de første svarte spillerne i klubben og kom fra samme del av byen. Marcus trengte ikke å si noe om familiens økonomiske vanskeligheter, Whelan forsto. I voksen alder har Marcus Rashford trukket fram Tony Whelan som en av de viktigste personene i oppveksten og takket ham for all hjelpen. Og Tony Whelan skulle få god grunn til å bli stolt over sin gamle elev i årene som fulgte. Hvis ikke Whelan eller noen andre kunne hente, måtte Marcus ta bussen gjennom byen. På sine reiser så han at det var flere som slet. Noen steder lå hjemløse utslått på gata. Det syntes Marcus var vondt å se, og han glemte dem ikke.
Da Marcus var elleve år gammel, tenkte moren at noe måtte skje.
Hun klarte ikke å skaffe nok mat på bordet, i hvert fall ikke til en ung fotballspiller som trengte sunn og næringsrik kost. Når barna i Manchester United fylte tolv år kunne de få tilbud om å bli med i et skoleprogram. Det betød også at de kunne få flytte nærmere treningsanlegget og bo hos en vertsfamilie. Marcus var ett år for ung, men moren snakket likevel med Tony Whelan og andre ledere i klubben. Kanskje Manchester United var villig til å gjøre et unntak?
Marcus fikk begynne på programmet og flyttet. Han skulle fortsatt bo i Manchester og kunne besøke familien når han ville. «Først da jeg flyttet, forsto jeg virkelig hvor tøft det hadde vært for moren min. Til å begynne med var jeg ikke helt komfortabel i det nye huset. Der jeg kom ifra, var det lyd og støy hele tiden. Fra familien min, fra biler
utenfor, politi, folk på gata, takeaway-restauranter som stengte klokken fire, fem på natta. Jeg var ikke vant til å ha det stille. Den første natten fikk jeg ikke sove. Jeg kunne bare høre vinden som blåste.»
Drømmestarten
Årene gikk fort, og alle i Manchester United kunne se at det var noe spesielt med Marcus Rashford. Han elsket å trene og lyttet til trenernes råd. Han fikk også lov til å øve med eldre spillere og ble raskt tatt under vingene til Paul Pogba, det store midtbanetalentet fra Frankrike. Da Rashford fylte 16 år, begynte han å trene med førstelaget. Han hadde funnet veien ut av fattigdommen, aldri hadde han vært nærmere drømmen. Den var til å ta og føle på. Selv om han fortsatt hadde juniorkontrakt og ikke tjente de store pengene, delte han nå garderobe med noen av de best betalte fotballspillerne i verden. Han spilte ikke fotball på grunn av penger, men penger var en stor del av fotballen. Hvis han lyktes, kunne han hjelpe moren og søsknene. Jo eldre Rashford ble, desto mer må han ha tenkt på dette.
Vinteren 2016 hadde Manchester United store skadeproblemer. Lagets nederlandske trener, Louis van Gaal, ga Rashford beskjed om å gjøre seg klar. Den 25. februar møtte engelskmennene FC Midtjylland fra Danmark i Europa League. Marcus Rashford fikk plass i startoppstillingen på Old Trafford, med nummer 39 på ryggen. Danskene tok ledelsen, men utover i andre omgang kjørte Manchester United over dem. I det 63. minuttet serverte spanske Juan Mata den 19 år gamle engelskmannen en ball, som han bredsidet i mål fra seks–sju meter. Rashford feiret sammen med supporterne, de elsker når lokale gutter scorer for klubben. Han hadde fått en drømmedebut, og bare tolv minutter senere scoret Rashford igjen. Da dommeren blåste av kampen, sto det 5–1 til Manchester United på resultattavlen.
Marcus Rashford feirer sitt andre mål mot FC Midtjylland.
Louis van Gaal var naturligvis fornøyd med det han så. Tre dager senere fikk Marcus Rashford sin debut i Premier League. Motstanderen var Arsenal. Igjen scoret Rashford to mål og hadde én målgivende, i en kamp Manchester United vant 3–2. Fotball-England måpte. Hvem var denne unggutten? Hvordan var det mulig å være så god og trygg i en alder av 19 år? Over natten ble Marcus Rashford kjendis.
