Menneskehavn

Menneskehavn

John Ajvide Lindqvist

Menneskehavn Oversatt av Henning J. Gundersen

John Ajvide Lindqvist Originalens tittel: Människohamn Oversatt fra svensk av Henning J. Gundersen Copyright © John Ajvide Lindqvist 2008 Published by agreement with Ordfronts Förlag, Stockholm and Leonhardt & Høier Literary Agency aps, Copenhagen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60207-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til pappa Ingemar Pettersson (1938 – 1998) Som ga meg havet Som havet tok ifra meg

Velkommen til Domarö Den finner du ikke på sjøkartet, med mindre du ser veldig godt etter. Den ligger drøyt to sjømil øst for Refsnäs i den søndre delen av Roslagens skjærgård, godt innaskjærs fra Søderarm og Tjärven.

Du må luke ut noen øyer og utvide horisonten litt før du får øye på Domarö. Da ser du også fyret på Gåvasten og alle de andre landemerkene som dukker opp i denne historien.

Dukker opp, ja. Det var sannelig det rette ordet. Vi skal tilbringe tiden på et sted der intet menneske har satt sin fot. Det har ligget under vann i årtusener. Men så kommer øyene til overflaten, og til øyene kommer menneskene, og med menneskene historien.

Da begynner vi.

7

1 UTSTØTT Där vågorna brusar och stormarna gnyr.

Där brenningen dånar och saltvattnet yr, Där stiger ur havet den bygd som är vår.

Det arv som från fäder till ungdomen går.

Lennart Albinsson – Rådmansö

Havet ga og havet tok Vem flyger i fjäderhamn dit, vem stiger dit uppfra svartblanka vattnen?

Gunnar Ekelöf – Tjärven

Om hagtorn For tre tusen år siden var Domarö bare et stort, flatt skvalpeskjær, kronet med en flyttblokk som den siste isbreen hadde lagt igjen etter seg. En sjømil lenger øst kunne man skimte den runde holmen som senere skulle stige opp av havet og få navnet Gåvasten. Resten var åpent hav. Det skulle ta enda tusen år til før undervannsskjærene i området våget å bryte vannflaten og starte dannelsen av det arkipelet som i dag kalles Domaröskjærgården.

Da hadde hagtornen allerede fått feste på Domarö.

Under den enorme flyttblokken isen la etter seg hadde det dannet seg en strandlinje. I grusen under blokken hadde hagtornen funnet feste for røttene sine og nyttiggjorde seg næringen fra råtnende tang. Den vokste der det ikke var noe å vokse i, klorte seg fast i grusen. Hagtornen. Den mest hardføre blant de hardføre.

Og Hagtornens røtter krøp videre i vannkanten og vokste til et irrgrønt belte som omkranset de ubebodde strendene på Domarö. Fugler spiste de gule bærene med den bitre appelsinsmaken og brakte dem med seg til an11

dre holmer og skjær der de spredte hagtornens evangelium til nye steinete strender, og i løpet av noen hundre år lå den grønne kransen rundt alt som stakk opp av havet.

Men hagtornen gravde sin egen grav.

Humusen som ble dannet av hagtornens råtnende blader ga næringsgrunnlag til andre arter, og da så orekrattet sin sjanse. Det spirte villig i hagtornens etterlatenskaper og vokste seg stadig sterkere. Hagtornen tålte verken det nitrogenrike jordsmonnet som orekrattet produserte eller den skyggen bladverket ga, og trakk seg derfor stadig nærmere vannet.

Orekrattet tiltrakk seg andre, mer næringskrevende vekster som kjempet om plassen. Hagtornen ble forvist til en strandlinje som vokste altfor sakte. Fem centimeters landheving på ett hundre år. Selv om den hadde gitt opphav til de andre vekstene, ble hagtornen utstøtt og forvist.

Så der står den i vannkanten og kan ikke annet. Under de smale, fløyelsgrønne bladene sitter det torner. Store, spisse torner.

To små mennesker og en stor stein (juli 1984) De holdt hverandre i hendene.

Han var tretten og hun var tolv. Hvis noen av de andre fikk øye på dem, kom de til å dø på flekken. De smøg seg gjennom granskogen, vare for hver eneste lyd og hver eneste bevegelse, som om de var på et hemmelig oppdrag. Det var de jo også på en måte: De skulle bli et par, men det visste de ikke ennå.

Klokka var nesten ti på kvelden, men det var fortsatt 12

lyst nok til at de kunne se hverandres armer og bein som bleke bevegelser over den ennå solvarme skogbunnen.

De turte ikke å se hverandre inn i øynene, for da måtte noe sies, og det fantes ingen brukbare ord.

De hadde bestemt seg for å gå opp til steinen. Et stykke inne på skogstien hadde hendene deres kommet borti hverandre og en av dem hadde grepet tak og sånn hadde det blitt. Nå holdt de hverandre i hendene og hvis noe ble sagt ville det enkle bli vanskelig.

Huden til Anders føltes som om han hadde vært ute i solsteiken hele dagen. Det stakk og sved overalt og han var susete i hodet som av solstikk. Han var redd for å snuble i en rot og redd for å bli svett i hånden, redd for at det han gjorde var en slags overtredelse, på en måte han ikke forsto.

Det var noen i gjengen som var sammen. Nå var Martin sammen med Malin. Før hadde Malin vært sammen med Joel. De kunne ligge og kysse mens alle så det, og Martin sa at han og Malin hadde drevet med petting nede ved sjøbodene. Enten det var sant eller ikke, så kunne de si sånne ting, gjøre sånne ting. Delvis fordi de var ett år eldre og delvis fordi de var pene, kule. Da ble plutselig en masse ting tillatt og de kunne bruke et annet språk. Det nyttet ikke å prøve å følge opp stilen, det ble bare pinlig. Man skulle sitte og måpe beundrende og forsøke å le på de rette stedene. Sånn var det bare.

Verken Anders eller Cecilia var mobbeofre. De var ikke utenfor som Henrik og Björn, eller Hubba og Bubba som de ble kalt, men de tilhørte heller ikke den innerste klikken som satte spillereglene og bestemte hvilke vitser og påfunn som var morsomme.

At Anders og Cecilia skulle gå hånd i hånd var rett 13

og slett latterlig. Det visste de godt. Anders var kort og på grensen til spinkel, det brune håret hans var for tynt til å la seg forme til noen brukbar frisyre og han ante ikke hvordan Martin og Joel gjorde det. Han hadde forsøkt å gre håret bakover med gelé, men det så helt teit ut og han vasket det ut igjen før han turte å vise seg for noen.

Det var noe flatt ved Cecilia. Kroppen hennes var kantet og skuldrene brede, selv om hun var tynn. Nesten ingen hofter og nesten ingen bryster. Ansiktet virket lite mellom de brede skuldrene. Hun hadde halvlangt, lyst hår og en uvanlig liten nese spekket med fregner. Når hun hadde håret oppsatt i hestehale, syntes Anders at hun var verdens søteste. De blå øynene hennes så alltid litt triste ut, og det likte Anders. Det så ut som om hun visste.

Martin og Joel visste ikke. Malin og Elin visste ikke.

De hadde draget, sa de rette tingene og kunne gå i sandaler uten at det så fjollete ut. Men de visste ikke. De bare gjorde. Sandra leste bøker og var skarp, men det fantes ingenting i blikket hennes som tydet på at hun visste.

Cecilia visste, og siden Anders kunne se at hun gjorde det, var det et bevis på at han også visste. De gjenkjente hverandre. Han kunne ikke beskrive hva de visste, men noe var det. Noe om livet, hvordan allting var.

Terrenget ble brattere etter hvert som de fortsatte oppover mot steinen, granskogen ble tynnere. Om noen minutter ville de bli nødt til å slippe hverandre for å kunne klatre.

Anders kikket skrått bort på Cecilia. Hun hadde på seg en gul og hvitstripet t-skjorte med vid hals som blottet kragebeina. Det var helt utrolig at hun nå i sikkert 14

fem minutter hadde vært sammenkoblet med ham, hatt huden sin mot hans.

Vært hans.

Hun hadde vært hans i fem minutter nå. Snart måtte de slippe taket, skilles og bli vanlige mennesker igjen.

Hva skulle de si da?

Anders kikket ned. Bakken begynte å bli steinete nå, han måtte følge med på hvor han satte føttene. Hvert sekund ventet han at Cecilia skulle slippe taket, men hun slapp ikke. Han tenkte at han kanskje holdt så hardt at hun ikke kunne slippe. Det var en pinlig tanke, så han løsnet litt på grepet. Da slapp hun.

Han brukte de to minuttene det tok å klatre opp på klippeblokken til å analysere hvorvidt det var som han hadde tenkt: at han hadde holdt for hardt, eller om det at han løsnet grepet hadde fått henne til å tro at han var på vei til å slippe og derfor hadde sluppet først.

Uansett hva han visste eller ikke visste, var han overbevist om at Joel og Martin aldri hadde den slags problemer. Godt skjult tørket han hånden på buksene. Den var litt stiv og ganske svett.

Hodet føltes større enn vanlig da de nådde toppen av steinen, blodet suste i ørene og han var antakelig rød i ansiktet. Han så ned på brystet sitt der et lite spøkelse stakk ut gjennom et forbudsskilt. Ghostbusters. Det var favorittgenseren hans og den hadde blitt vasket så mange ganger at konturene til spøkelset begynte å bli utydelige.

«Så fint det er.»

Cecilia sto ved kanten av steinen og speidet ut over havet. De befant seg over grantoppene. Langt under dem kunne de se feriebyen der nesten alle kameratene deres bodde. Ute mot horisonten gled en finlandsferge over havet, et knippe lyspunkter over vannet. Bortenfor den 15

og enda lenger ut fantes det andre øygrupper som Anders ikke visste navnet på.

Han stilte seg så tett inntil henne som han turte og sa: «Det er nok det fineste som fins.» Og angret seg i samme øyeblikk som ordene hadde forlatt munnen hans. Det var en idiotisk ting å si, og han forsøkte å rette det opp ved å legge til: «For å si det sånn.» Men det ble også feil, så han gikk bort fra henne, fulgte kanten av steinen.

Da han hadde gått hele runden, kanskje tretti meter, og nærmet seg henne igjen, sa hun: «Det er rare greier, ikke sant? Denne steinen her?»

Det hadde han derimot svar på. «Det er en flyttblokk.

Det sier i hvert fall pappa.»

«Hva er det?»

Han kikket ut over havet, festet blikket på Gåvasten fyr og prøvde å huske hva faren hans hadde fortalt. Anders lot hånden gli over omgivelsene. Gamlehavna, misjonshuset, stormklokka ved siden av landhandelen.

«Altså … da det var is. Over alt sammen. Istiden. Da tok isen med seg steiner. Og da den smeltet, så havnet de steinene litt her og der.»

«Hvor kom de fra, da? Til å begynne med?»

Det hadde også faren fortalt, men nå kunne han ikke huske det. Hvor kunne de ha kommet fra? Han trakk på skuldrene.

«Nordfra, vel. Fra fjellene. Der er det jo … mye stein.»

Cecilia kikket ut over kanten på flyttblokken. Den var nesten flat på oversiden, men sikkert ti meter høy. Hun sa: «Det må ha vært mye is.»

Da begynte Anders å huske farens forklaring. Han pekte opp mot himmelen. «En kilometer tykk.»

16

Cecilia rynket på nesen så det gikk et støt gjennom brystet til Anders. «Nææ?» sa hun. «Du tuller?»

«Det sier pappa.»

«En kilometer?»

«Ja, og at … øyene og alt sammen, at det liksom fortsatt er på vei opp av havet, litt hvert år.» Cecilia nikket. «Det er fordi isen var så tung at den liksom trykket ned alt sammen og derfor er det fortsatt … på vei opp igjen. Lite grann hele tiden.»

Nå var han i gang. Nå husket han. Ettersom Cecilia fortsatt så interessert på ham, fortsatte han. Han pekte ut mot Gåvasten.

«For rundt to tusen år siden var det bare vann her.

Det eneste som stakk opp var det fyret der. Eller skjæret da, som fyret står på. Det var jo ikke noe fyr der den gangen. Også denne steinen. Alt annet lå under vann.»

Han kikket ned på føttene sine, sparket i det tynne laget av mose og lav som vokste på steinen. Da han løftet blikket igjen sto Cecilia og speidet over havet, fastlandet, Domarö. Hun la den ene hånden over brystbeinet som om hun hadde blitt skremt og sa: «Er det sant?»

«Jeg tror det.»

Noe forandret seg i hodet til Anders. Han begynte å se det samme som henne. Da han og pappa hadde vært her oppe i fjor sommer, hadde ordene bare gått inn som fakta i hodet hans, og selv om han syntes at det var spennende så hadde han egentlig aldri tenkt på det. Sett det.

Nå så han hvor nytt allting var. Det hadde bare eksistert en kort stund. Deres egen øy, grunnen som huset deres sto på, til og med de eldgamle sjøbodene 17

av laftetømmer nede ved havna var bare legoklosser på grunnfjellet. Han ble litt svimmel, en slags høydeskrekk for tidens dyp. Han la armene rundt seg og følte seg plutselig helt alene i verden. Blikket søkte mot horisonten uten å finne trøst. Den var stum og uendelig.

Da hørte han en lyd Til venstre for seg. Pusting. Han snudde på hodet og oppdaget ansiktet til Cecilia bare et par desimeter fra sitt eget. Hun så rett inn i øynene hans. Og pustet. Munnen hennes var så nær hans at han kjente utåndingene hennes som en varm trekk over leppene, en svak duft av Juicy Fruit i nesen.

Etterpå kunne han ikke fatte at han hadde gjort det, men det var det som skjedde: Han hadde lent seg fram og kysset henne. Uten å nøle eller vurdere om eller hvordan. Han hadde bare gjort det.

Leppene hennes var stramme og litt harde. Med samme ufattelige besluttsomhet presset han tungen sin inn mellom dem. Tungen hennes kom fram og møtte hans. Den var varm og myk og han slikket på den. Det var en helt ny opplevelse: å slikke på noe som var det samme som slikket. Han tenkte ikke akkurat det, men han tenkte noe liknende, og i det øyeblikket ble alt usikkert og merkelig og han visste ikke hva han skulle gjøre.

Han slikket litt til på tungen hennes, og en del av ham nøt det og syntes det var fantastisk, mens en annen del tenkte: Er det sånn det foregår? Er det sånn man gjør det? Det kunne det ikke være og han ante at det var her man gikk over til petting. Men selv om pikken hans begynte å bli stiv mens tungen hans gled over hennes, så var det ikke mulig – helt utenkelig – at han skulle begynne å … berøre henne på den måten. Ikke tale om.

18

Han kunne ikke, han visste ikke og … nei, han ville ikke engang.

Opptatt av slike spørsmål hadde han sluttet å bevege tungen uten å legge merke til det. Nå var det hun som slikket på hans. Han tok imot det med takknemlighet, nytelsen økte, tvilen forsvant. Da hun trakk til seg tungen og kysset ham lett på munnen en gang før ansiktene deres gled fra hverandre, konstaterte han at: Dette gikk jo bra.

Han hadde kysset en jente for første gang og det hadde gått bra. Han var varm i kinnene og mo i knærne, men han hadde klart seg greit. Han kikket på henne og det så ut til at hun syntes det samme. Da han så at hun smilte litt, smilte han også. Hun så det og smilte mer.

Et sekund så de hverandre i øynene og smilte begge to. Så ble det for mye og begge stirret ut mot havet igjen. Anders syntes ikke lenger at det virket det minste skremmende, kunne ikke skjønne at han hadde følt det sånn.

Det er nok det fineste som fins.

Han hadde sagt det. Nå stemte det.

De klatret ned igjen. Da de hadde kommet forbi det mest steinete partiet, tok de hverandres hender igjen.

Anders ville rope høyt, ville hoppe og slå i stykker tørre greiner mot stammer, noe ville ut.

Han holdt hånden hennes og kokte innvendig av en glede som var så sterk at det gjorde vondt.

Vi er sammen. Jeg og Cecilia. Nå er vi sammen.

19

Gåvasten (februar 2004) «For en dag. Det er helt fantastisk.»

Cecilia og Anders sto ved stuevinduet og myste ut over havet. Isen var dekket av nysnø og solen strålte fra skyfri himmel, visket ut konturene av bukta, brygga og stranda som på et overeksponert fotografi.

«Jeg vil se, jeg vil se!»

Maja kom springende i full fart fra kjøkkenet og Anders rakk bare å åpne munnen for å advare henne for hundrede gang. Så gled raggsokkene hennes på det lakkerte tregulvet og hun falt pladask på ryggen ved føttene hans.

Han bøyde seg ned for å trøste, men Maja rullet øyeblikkelig til side og trakk seg en meter bakover. Tårene presset seg fram i øynene hennes. Hun skrek: «Jævla dumme ladder!» og rev av seg raggsokkene og kastet dem i veggen. Så reiste hun seg og sprang ut på kjøkkenet igjen.

Anders og Cecilia så på hverandre og sukket. De hørte Maja rote i kjøkkenskuffene.

Hvem?

Cecilia blunket og påtok seg oppgaven med å stoppe Maja før hun tømte ut innholdet i skuffene eller ødela noe. Hun gikk ut i kjøkkenet og Anders snudde seg igjen mot den strålende dagen.

«Nei, Maja! Vent!»

Maja kom springende inn i stua med en saks i hånden, Cecilia var like i hælene på henne. Før noen av dem rakk å stoppe henne hadde Maja fått tak i den ene raggsokken og begynt å klippe.

Anders grep armene hennes og klarte å få henne til å slippe saksen. Hun skalv av sinne i hele kroppen 20

og sparket etter sokkene. «Jeg hater dere dumme ladder!»

Anders holdt rundt henne, låste de fektende armene hennes med sine egne. «Maja, det hjelper ikke. Laddene skjønner ikke sånt.»

Maja var en skjelvende bylt i favnen hans. «Jeg hater dem!»

«Ja, men du trenger ikke å …»

«Skal klippe dem opp og brenne dem!»

«Kom, lille venn. Kom her.»

Anders satte seg i sofaen uten å løsne grepet om Maja.

Cecilia satte seg ved siden av. De snakket mykt og strøk henne over håret, over den blå fleecedressen som var det eneste plagget hun ville gå med. Etter et par minutter sluttet Maja å skjelve, pulsen roet seg og hun slappet av i armene til Anders. Han sa: «Du kan bruke sko i stedet, hvis du vil.»

«Jeg vil gå barbeint.»

«Det går ikke. Det er altfor kaldt på gulvene.»

«Barbeint.»

Cecilia trakk på skuldrene. Maja frøs nesten aldri.

Hun kunne springe ute i bare t-skjorte i temperaturer helt ned mot null, hvis ingen passet på. Hun sov toppen åtte timer hver natt. Likevel var det svært sjelden hun ble syk eller trøtt.

Cecilia tok føttene til Maja i hendene sine og blåste på dem. «Nå må du i alle fall ta på deg strømper. Vi hadde tenkt å dra på tur.»

Maja satte seg opp i fanget til Anders. «Hvor da?»

Cecilia pekte ut gjennom stuevinduet, mot nordøst.

«Til Gåvasten. Fyret.»

Maja lente seg fram og myste mot sollyset. Det gamle fyret var bare synlig som en utydelig sprekk i himmelen 21

der den møtte horisonten. Det var omtrent to kilometer dit, og de hadde ventet på en dag som denne for å ta den turen de hadde snakket om hele vinteren.

Skuldrene til Maja sank. «Skal vi gå dit?»

«Ja. På ski,» sa Anders, og rakk knapt å avslutte setningen før Maja spratt opp fra fanget hans og sprang ut i gangen. Hun hadde fått sine første ski på seksårsdagen to uker tidligere, og allerede andre gang de prøvde dem gikk det riktig fint. Hun var et naturtalent. To minutter senere kom hun tilbake iført parkdress, lue og vanter.

«Kom igjen, da!»

De trosset Majas protester og laget en nistepakke til å spise ute på fyret. Kaffe, sjokolade og smørbrød. Deretter hentet de ski og staver og gikk ned til bukta. Lyset var blendende. Det hadde ikke blåst på flere dager, og nysnøen lå fortsatt på greinene. Samme hvor man snudde seg var allting hvitt, blendende hvitt. Det var ikke mulig å forestille seg at det kunne fins varme og grønne områder noe sted. Selv fra verdensrommet måtte jorda se ut som en perfekt snøball, hvit og rund.

Det tok litt tid å få på Maja skiene ettersom hun var så ivrig at hun ikke kunne stå stille. Da bindingene omsider var spent og remmene på stavene trædd over hendene hennes, la hun i vei utover isen mens hun ropte: «Se på meg! Se på meg!»

For en gangs skyld behøvde de ikke å bekymre seg når hun for av sted på egen hånd. Selv om hun hadde kommet seg flere hunder meter fra brygga før Anders og Cecilia hadde fått på seg skiene, syntes hun som en lysende, rød flekk midt i alt det hvite.

Det var annerledes i byen. Etter at Maja hadde forsvunnet av sted på egen hånd et utall ganger fordi hun hadde fått øye på et eller annet eller kommet til å tenke 22

på noe, hadde de spøkt med å feste en gps-sender på henne. Skjønt spøkt og spøkt. De hadde vurdert det seriøst, men det føltes som en vel ekstrem foranstaltning.

De la i vei. Langt der ute falt Maja overende, men var raskt på beina og satte av sted igjen. Anders og Cecilia fulgte sporene hennes. Da de hadde kommet drøyt femti meter fra land, stoppet Anders og så seg tilbake.

Rønna, huset deres, lå ytterst på odden, innrammet av to snøtunge grantrær. Det røk svakt fra begge pipene.

Det var et ordentlig rukkel, dårlig bygget og dårlig vedlikeholdt, men akkurat nå og på denne avstanden så det ut som paradis på jord.

Anders fiklet fram det gamle Nikon-kameraet sitt fra ryggsekken, zoomet inn og tok et bilde. Et minne til hjelp når han bannet over utette vegger og skjeve gulv.

At det var et paradis på jord. Også. Han stappet kameraet i sekken og fulgte etter familien sin.

I løpet av et par minutter hadde han tatt dem igjen.

Han foreslo å gå foran og tråkke opp sporet så det ble lettere for Maja og Cecilia å gli gjennom det desimetertykke snølaget, men Maja nektet. Det var hun som var veiviser og ekspedisjonsleder, de skulle følge etter henne.

Isen var mer enn sikker nok, hvilket de fikk bekreftet da de hørte brumming innefra fastlandet. En bil kom kjørende fra dampskipsbrygga i Nåten med kurs for Domarö. På denne avstanden var den bare en liten prikk på snøen. Maja stoppet og stirret på den.

«Er det en ordentlig bil?»

«Ja,» sa Anders, «hva skulle det ellers være?»

Maja svarte ikke, ble bare stående og se på bilen som nærmet seg odden på motsatt side av øya.

«Hvem er det som kjører?»

«Sikkert en av badegjestene.»

23

Maja flirte og kikket på ham med det besserwisseruttrykket hun fikk iblant og sa: «Pappa. Badegjest? Nå?»

Anders og Cecilia lo. Bilen forsvant bak odden og etterlot seg en liten sky av snøføyk.

«Stockholmer, da. Byklædd. Skal vel ut for å se til hytta og … se på det islagte havet, hva vet jeg?»

Maja så seg fornøyd med svaret og snudde for å gå videre. Så kom hun på noe og snudde seg tilbake igjen.

«Hvorfor er ikke vi Stockholmere, da? Vi bor jo i Stockholm.»

Cecilia sa: «Du og jeg er Stockholmere, men pappa er ikke egentlig det fordi pappaen hans ikke var det.»

«Farfar?»

«Ja.» «Hva var han for noe, da?»

Cecilia gjorde en ubestemmelig bevegelse med leppene og kikket bort på Anders, som sa: «Sildefisker.»

Maja nikket og gikk videre mot fyret som nå begynte å tegne seg tydeligere mot den lyseblå himmelen.

Simon sto på glassverandaen og fulgte ferden deres med kikkerten. Han så at de stoppet og pratet, så at de fortsatte med Maja i front. Han smilte for seg selv. Det var midt i blinken for Maja, det. Jobbe og stå på, slite seg helt ut. Den jenta hadde eget kraftverk, og et sted måtte jo energien ta veien.

I alle sammenhenger unntatt rent genetisk var han hennes oldefar, på samme måte som han var farfaren til Anders. Han hadde kjent dem begge to fra før de kunne feste blikket på ansiktet hans. Han var et utenbys medlem av denne familien som ikke var hans egen.

Mens han ladet kaffetrakteren kikket han av gammel 24

vane opp mot huset til Anna-Greta. Han visste at hun hadde dratt inn til fastlandet med morgenbåten og ikke kom tilbake før med kveldsbåten. Likevel kikket han opp dit, og tok seg selv i å lengte etter henne allerede.

Over førti år sammen og fortsatt lengsel. Ikke verst.

Det kunne kanskje komme av at de bodde hver for seg.

Han hadde blitt såret til å begynne med da Anna-Greta hadde sagt at, ja, hun elsket ham, men nei, hun hadde ikke tenkt å flytte sammen med ham. Han fikk fortsette å leie huset sitt av henne som før, og hvis herren hadde problemer med det, så var det synd, men sånn lå det altså an.

Han hadde føyd seg og håpet at ting ville forandre seg med tiden. Det gjorde de, men ikke på den måten han hadde tenkt. Det ble han som forandret mening, og etter en ti års tid syntes han at det var en utmerket ordning.

Han betalte en symbolsk leie. Den hadde ikke gått opp én krone siden kontrakten ble underskrevet i 1955. Ett tusen kroner i året. De pengene pleide de å bruke på en tur med finlandsferga, spise og drikke godt i luksuriøse omgivelser. Det hadde blitt en tradisjon, nærmest et lite ritual.

De var ikke gift – Anna-Greta hadde konkludert med at den gangen hun hadde vært gift med Erik hadde vært en gang for mye – men i alle praktiske sammenhenger var Simon mannen hennes og farfar og oldefar til barna.

Han gikk ut på glassverandaen igjen og tok opp kikkerten. De strevde i vei der ute, var nesten framme ved fyret. De hadde stanset opp, men han kunne ikke se hva de drev med. Han forsøkte å finstille fokus idet ytterdøra gikk opp.

«Hallo!»

Simon skar en grimase. Det hadde tatt ham noen år å 25

venne seg til at de fastboende klampet inn til hverandre uten å banke på. I begynnelsen banket han alltid på hos folk og ble alltid stående og vente. Når døra omsider ble åpnet, ble han møtt av et blikk som sa: Hva er det du står her ute og glaner etter? Du får da komme deg inn.

Støvler ble tatt av, det kremtet i gangen og inn kom Elof Lundberg med sin medfødte sixpence på hodet. Han nikket til Simon.

«God dag, godseier.»

«Takk, det samme.»

Elof slikket seg på leppene som var tørre av kulden, og så seg rundt i rommet. Det han observerte ga ingen åpenbare innspill til kommentarer, så han sa: «Jaha. Er det noe nytt?»

Simon ristet på hodet. «Nei, kan ikke annet enn klage.»

Enkelte ganger syntes han det var morsomt, men i dag var han ikke i humør til å utveksle alle floskelfrasene med Elof før de kom fram til hva som egentlig var årsaken til besøket, så han brøt med etiketten og spurte: «Gjelder det boret, eller?»

Elof kneip sammen øynene som om uttalelsen kom totalt overraskende og betydningen måtte vurderes, men etter to sekunders analysering, sa han: «Ja, boret, ja.

Tenkte jeg skulle …» Han nikket ut mot det islagte havet, «… prøve fiskelykken litt.»

«Står der det pleier å stå, under trappa.»

Forrige gang det frøs til her, for tre år siden, hadde Elof kommet til Simon et par ganger i uka for å låne isboret hans. Simon hadde sagt at han bare kunne hente det når han trengte det og sette det tilbake når han var ferdig med det. Elof hadde mumlet medhold til den ordningen og fortsatt å komme inn for å spørre hver gang.

26

Nå syntes dermed ærendet avsluttet for denne gang, men han viste ikke særlig tegn til å gå igjen. Ville kanskje varme seg litt før han skulle ut i kulda igjen. Han nikket mot kikkerten Simon holdt i hånden.

«Hva er det du står og glaner på, da?»

Simon pekte mot fyret. «Familien er ute på isen, jeg … står her og passer på dem litt.»

Elof myste ut gjennom vinduet, men kunne selvsagt ikke se noe som helst. «Hvor ser du dem hen, da?»

«Ute ved fyret.»

«Er de ute ved fyret?»

«Ja.» Elof fortsatte å stirre ut gjennom vinduet, kjevene hans beveget seg som om han tygget på noe usynlig. Simon ville ha besøket overstått før Elof kjente kaffelukta og ba seg selv inn. Elof sugde på leppene og spurte plutselig: «Har han Anders en sånn … mobiltelefon?»

«Ja. Hvordan det?»

Elof pustet tungt mens han stirret ut gjennom vinduet og speidet etter det som ikke kunne ses. Simon skjønte ikke hvor han ville, så han spurte igjen.

«Hvorfor lurer du på om han har mobiltelefon?»

Det ble stille noen sekunder. Simon kunne høre kaffetrakteren putre ut de siste vanndråpene. Elof snudde seg bort fra vinduet og så ned i gulvet da han sa: «Jeg tror du skal ringe ham og si at … han bør gå hjem igjen nå.»

«Hvorfor det?»

Igjen ble det stille og Simon kjente kaffeduften bre seg utover fra kjøkkenet. Elof lot ikke til å bry seg om den.

Han sukket og sa: «Isen kan være usikker der ute.»

Simon fnøs. «Den ligger jo en halvmeter hele veien!»

Elof sukket enda tyngre og studerte mønsteret i tep27

pet. Så gjorde han noe uventet. Han løftet hodet, så Simon rett i øynene og sa: «Gjør nå som jeg sier. Ring gutten. Be ham om å samle familien sin. Og gå hjem.»

Simon så inn i de blasse, blå øynene til Elof. Det lå et stort alvor i dem. Simon forsto ikke hva dette kunne dreie seg om, men det ble uttrykt med et alvor og en tyngde han aldri før hadde hørt fra Elof. Noe passerte mellom dem, noe han ikke kunne sette fingeren på, men som fikk ham til å gå til telefonen og slå mobilnummeret til Anders.

«Hei, det er Anders. Si noe etter pipetonen.»

Simon la på røret.

«Han svarer ikke. Har vel slått den av. Hva dreier det seg om?»

Elof kikket ut over havet igjen. Så knep han sammen leppene som om han hadde bestemt seg for noe. «Det går nok bra likevel.» Han snudde seg mot gangen og sa: «Da tar jeg boret et par timer.»

Simon hørte at ytterdøra ble åpnet og lukket. Et kaldt gufs virvlet rundt føttene hans. Han løftet kikkerten og speidet ut mot fyret. Tre små maur var akkurat i ferd med å klatre opp på skjæret.

«Vent litt!»

Anders gestikulerte til Maja og Cecilia hvordan de skulle stå, og tok et bilde, to bilder, tre bilder med forskjellige innzoominger. Maja strittet imot hele tiden for å komme videre, men Cecilia holdt henne inntil seg. Det så storslagent ut med de to små menneskene i snøen og fyrtårnet som raget bak dem. Anders viste tommelen opp og stuet ned kameraet igjen.

Maja og Cecilia gikk opp mot den signalrøde inngangsdøra til fyret. Anders ble stående med hendene i 28

lommene og betrakte det drøyt tjue meter høye tårnet.

Det var murt i stein. Ikke murstein, men granitt. Et byggverk som så ut til å kunne stå imot hva som helst.

For en jobb det må ha vært. Frakte all den steinen ut hit, løfte den, sette den på plass …

«Pappa! Pappa, kom!»

Maja sto ved døra til fyret og hoppet av opphisselse, viftet med vantene i lufta.

«Hva er det?» spurte Anders mens han gikk mot dem.

«Det er åpent!»

Ganske riktig. Innenfor døra sto det en innsamlingsbøsse og et stativ med brosjyrer.

Et skilt opplyste om at Skjærgårdsstiftelsen ønsket velkommen til Gåvasten fyr. Ta gjerne en brosjyre og stig opp i fyret, alle bidrag mottas med takk.

Anders rotet i lommene og fant en krøllete femtilapp som han med glede stappet ned i den tomme bøssen.

Dette overgikk alle hans forventninger. Han hadde aldri trodd at fyret skulle være åpent, særlig ikke om vinteren.

Maja var allerede på vei oppover trappa, Anders og Cecilia fulgte etter. Den nedslitte steintrappa var så smal at det ikke var mulig å gå to i bredden. Vindusgluggene var tettet med stålplater på innsiden, skrudd fast med store vingemuttere.

Cecilia stoppet opp. Anders hørte at hun trakk pusten dypt. Hun strakte den ene hånden bakover mot Anders. Han tok den og spurte: «Hvordan går det?»

«Jo da.»

Cecilia fortsatte oppover trappa mens hun holdt Anders hardt i hånden. Hun hadde anlegg for klaustrofobi, og i så måte var fyrtårnet rene marerittet. De massive steinveggene i det trange rommet slukte alle lyder, og 29

det eneste lyset som trengte inn kom fra den åpne døra under dem og en svakere lyskilde over dem.

Omtrent førti trappetrinn senere var det helt mørkt under dem, mens lyset ovenfra begynte å bli sterkere.

Over seg hørte de Majas stemme: «Kom og se! Kom og se!»

Trappa endte i en åpen luke i et tregulv. De kom opp i et rundt rom der noen smale vinduer med tykt glass slapp inn en del lys. Midt i rommet var det enda en åpen dør inn til et tårn inni tårnet som det strålte lys ut fra.

Cecilia satte seg på gulvet og strøk seg over ansiktet. Da Anders huket seg ned viftet hun avvergende med hånden. «Ingen fare. Må bare …»

Maja ropte oppe fra tårnet, og Cecilia sa at han kunne gå opp, så skulle hun komme straks. Anders strøk henne over håret og gikk bort til den åpne døra som førte inn til enda en spiraltrapp, denne var av stål. Lyset skar i øynene da han gikk de tjue trinnene opp til fyrets hjerte og hjerne, reflektoren.

Anders ble stående og måpe. Det var så vakkert.

Fra mørket stiger vi mot lyset. Etter oppstigningen langs den mørke trappa var det rene sjokket å komme til toppen. Bortsett fra en hvitkalket kant nede ved gulvet var resten av rommet en sammenhengende, rund glassvegg og alt var himmel og sollys. Midt i rommet sto reflektoren, en obelisk av prismer og tykke glassplater i forskjellige farger. En helligdom tilegnet lyset.

Maja sto med nesen og hendene presset mot glassveggen. Da hun hørte Anders komme, pekte hun ut på isen mot nordøst.

«Pappa, hva er det der?»

Anders myste mot det sterke lyset og speidet ut over 30

isen. Han kunne ikke se annet enn det hvite snødekket, og litt av Ledinge-skjærgården langt borte ved horisonten.

«Hva for noe da?»

Maja pekte. «Det der. På isen.»

Et vindkast virvlet opp løssnøen og fikk den til å bevege seg som et åndevesen over den rene, hvite flaten.

Anders ristet på hodet og snudde seg inn mot rommet.

«Har du sett den her, da?»

De undersøkte reflektoren og Anders tok en serie bilder av Maja gjennom reflektoren, bak reflektoren og foran reflektoren. Den lille jenta og kaleidoskopet av lys som ble brutt i alle retninger. Da de var ferdige kom Cecilia opp trappa, og hun ble også stående og måpe.

De spiste nisten i glassrommet mens de kikket ut over skjærgården, forsøkte å finne kjente landemerker. Maja interesserte seg for skribleriene på den hvite veggen, men ettersom en del av det som sto der krevde forklaringer som ikke egnet seg for småbarnsører, tok Anders opp brosjyren og leste høyt.

De nederste delene av fyrtårnet ble bygget allerede på 1500-tallet, som en plattform til å tenne bål på som viste båtene leia inn til Stockholm. Senere ble tårnet bygget og det ble montert en primitiv reflektor som ble belyst av en oljelampe, senere gikk man over til parafin.

Allerede der hadde Maja fått nok og var på vei nedover trappa. Anders grep tak i parkdressen hennes.

«Hei, Hvor skal du hen?»

«Kikke på det som jeg viste deg.»

«Du må ikke gå langt av sted.»

«Nei, da.»

Anders slapp taket og Maja fortsatte ned trappa. Cecilia kikket etter henne.

31

«Burde vi ikke …?»

«Jo, men hvor kan hun gå?»

De brukte to minutter på å lese ferdig brosjyren, fikk vite at det etter hvert ble montert et Aga-aggregat, at fyret ble nedlagt i 1973 og da ble overtatt av skjærgårdsstiftelsen som satte inn en symbolsk hundrewatts pære som i dag ble drevet av solceller.

De lot blikkene gli over skribleriene og kunne konstatere at minst ett samleie måtte ha funnet sted på dette gulvet, med mindre det bare var fantasier eller ønsketenking fra forfatterens side. Deretter pakket de sammen utstyret og begynte nedstigningen. Cecilia måtte gå langsomt for å holde pulsen rolig og hodet kaldt, og Anders ventet på henne.

Da de kom ut av døra var Maja ikke å se. Det hadde begynt å blåse opp og snøen drev gjennom lufta som tynne slør og glitret i sollyset. Anders lukket øynene og trakk pusten dypt. Det hadde vært en fantastisk tur, men nå var det på tide å komme seg hjem.

«Maaaja,» ropte han. Ikke noe svar. De gikk en runde rundt fyret og lette etter henne. Skjæret som fyret sto på var ikke store knatten, omtrent hundre meter i omkrets. Maja var ikke å se noe sted og Anders sveipte med blikket over isen. Ingen rød, liten skikkelse dukket opp.

«Maaaja!»

Denne gangen ropte han litt høyere og hjertet begynte å slå litt fortere. Selvfølgelig en grunnløs frykt. Det var ikke mulig for henne å bli borte her. Han kjente hånden til Cecilia på skulderen sin. Hun pekte ned i snøen.

«Det er ingen spor her.»

De gikk tilbake til utgangspunktet, ved døra til fyret.

Anders stakk hodet inn og ropte oppover i tårnet, i til32

felle Maja hadde kommet tilbake uten at de hadde hørt det. Ikke noe svar.

Utenfor døra var det fullt av spor fra alles føtter, men ingen av sporene gikk til høyre eller venstre. Anders gikk noen skritt nedover holmen. Han kunne se deres egne spor som gikk fra isen opp mot fyret, også spor av Majas støvler som gikk i motsatt retning. Han speidet ut over isen. Ingen Maja. Han blunket, gned seg i øynene. Hun kunne ikke ha gått så langt at hun var ute av syne. Konturene av Domarö gled sammen med fastlandet, en tykkere blyantstrek over en tynnere. Han snudde seg den andre veien og møtte blikket til Cecilia som nå var konsentrert, anstrengt.

Datteren deres var ikke å se i den retningen heller.

Cecilia passerte ham på vei ut på isen. Hun gikk med bøyd hode, fulgte sporene med blikket.

«Jeg sjekker fyret,» ropte Anders. «Hun må ha gjemt seg eller noe.»

Han sprang opp til døra og fortsatte oppover trappa mens han ropte på Maja, uten å få noe svar. Nå banket hjertet hans hardt, og han forsøkte å roe seg ned, tenke klart.

Det fins rett og slett ingen mulighet.

Det fins alltid muligheter.

Nei, det gjør det ikke. Ikke her. Det er ingen steder hun kan gjemme seg.

Nei. Nettopp.

Stopp. Stans.

Gjemsel var Majas favorittlek. Hun var god til å finne gjemmesteder. Selv om hun i andre sammenhenger kunne være ivrig og utålmodig, så kunne hun sitte musestille i evigheter når hun lekte gjemsel.

Han gikk oppover trappa med armene ut til siden, 33

foroverbøyd som en ape for å stryke med fingrene langs kantene av trappa. I tilfelle hun hadde falt. I tilfelle hun lå i mørket der han ikke kunne se henne.

I tilfelle hun hadde falt og slått hodet, i tilfelle hun …

Men han kjente ingenting, så ingenting.

Han gjennomsøkte rommet på toppen av trappa, fant to skap som var for smale til at Maja kunne gjemme seg der. Åpnet dem likevel. Alt han fant var rustne metalldeler han ikke kunne identifisere og noen flasker med håndskrevne etiketter. Ingen Maja.

Han gikk fram til døra som førte inn til den øverste delen av tårnet, lukket øynene et par sekunder før han gikk inn.

Nå er hun der oppe. Nå er hun der. Så går vi hjem og føyer denne hendelsen til alle de andre gangene hun hadde vært borte en stund og så kommet tilbake.

Ved siden av trappa hang det et system av lodd og kjettinger, og ved siden av dem igjen et stålskap med en hengelås på. Han kjente på døra og konstaterte at det var låst, at Maja ikke kunne være der. Han gikk sakte opp trappa, ropte navnet hennes. Ikke noe svar. Nå suste det i ørene hans og knærne begynte å svikte.

Han kom opp i rommet der reflektoren sto. Ingen Maja.

For bare en halvtime siden hadde han fotografert henne her. Nå fantes det ikke spor etter henne. Ingenting. Han skrek: «Maaaajaaaa! Kom fram! Dette er ikke morsomt lenger!»

Lyden ble kastet rundt i det trange rommet så det skranglet i glasset.

Han gikk rundt hele rommet, kikket ut over isen.

Langt der nede så han Cecilia følge sporene de hadde laget på veien hit. Men den røde parkdressen var ikke å 34

se noe sted. Han gispet etter luft. Tungen klistret seg til ganen. Dette var umulig. Det kunne ikke skje. Desperat sveipte han med blikket i alle himmelretninger.

Hvor er hun? Hvor er hun?

Han kunne så vidt høre Cecilia rope det samme som han selv hadde gjort så mange ganger nå. Heller ikke hun fikk noe svar.

Tenk, idiot. Tenk.

Han så ut over isen. Det var ingenting som hindret sikten. Ingenting som kunne skjule henne. Hadde det vært en råk i isen, ville den vært synlig. Samme hvor god man er til å gjemme seg, må man likevel ha et sted å gjemme seg på.

Han stoppet opp. Øynene smalnet. Han hørte stemmen til Maja i hodet.

Pappa, hva er det der?

Han gikk til det stedet hun hadde stått da hun spurte, kikket i den retningen hun hadde pekt. Ingenting. Bare is og snø.

Hva var det hun hadde sett?

Han anstrengte øynene for å se noe. Så kom han på at han fortsatt hadde på seg ryggsekken. Han fant fram kameraet og kikket gjennom søkeren, zoomet inn og førte objektivet over området hun hadde pekt på. Ingenting.

Ikke så mye som en nyanseforskjell i alt det hvite, ingenting.

Han skalv på hendene da han slengte kameraet ned i sekken igjen. På isen var alt hvitt, men himmelen hadde blitt en anelse mørkere. Det gikk mot kveld, kom til å være mørkt om et par timer.

Han slo hendene for munnen, stirret ut mot det store intet, hørte Cecilias rop i det fjerne. Maja var borte. Hun hadde rett og slett forsvunnet.

35

Hold opp, hold opp.

Likevel var det noe inni ham som visste at det var akkurat det som hadde skjedd. * Klokka hadde så vidt passert to da Simons telefon ringte.

Den siste timen hadde han sittet og fiklet med gamle tryllesaker som de revmatiske hendene hans ikke lenger kunne betjene. Han hadde vurdert å selge dem, men bestemt seg for å beholde dem som et lite familieklenodium.

Da telefonen ringte, svarte han etter det andre signalet. Han rakk knapt å si hallo før stemmen til Anders avbrøt ham.

«Hei, det er Anders. Har du sett Maja?»

«Er ikke hun sammen med dere, da?»

En kort pause. Et skjelvende utpust i den andre enden.

Simon ante at han nettopp hadde knust et håp. «Hva er det?»

«Hun er borte. Jeg visste at hun ikke hadde kunnet komme seg til land, men jeg tenkte at, jeg vet ikke, Simon, hun er borte. Hun er borte.»

«Er dere ute ved fyret?»

«Ja. Og hun kan ikke … det er ikke mulig … det er ingen steder å … men hun er ikke her … hvor er hun?

Hvor er hun?»

To minutter senere hadde Simon fått på seg ytterklærne og startet varemopeden. Han kjørte ut på isen der Elof satt på en campingstol og stirret ned i hullet han hadde boret med Simons bor. Han løftet hodet da han hørte mopeden komme. Simon stoppet ved siden av ham.

«Hei. Har du sett Maja, datteren til Anders?»

«Neeei … her? Nå?»

36

«Ja. I løpet av den siste timen.»

«Nei, det har ikke vært en levende sjel her. Ingen fisk heller, for den saks skyld. Hvordan det?»

«Hun har forsvunnet. Ute ved fyret.»

Elof snudde hodet mot fyret, så på det noen sekunder og klødde seg i pannen.

«Kan de ikke finne henne?»

Simon bet tennene sammen så kjevemusklene spente seg. Denne forbannede omstendeligheten. Elof nikket og sveivet inn snøret.

«Jeg får vel … samle sammen noen, da. Så kommer vi.»

Simon takket og kjørte videre ut mot fyret. Da han etter drøye femti meter snudde seg og så bakover, sto Elof fortsatt og fiklet med fiskeutstyret sitt for å pakke det ordentlig før han satte i gang. Simon skar tenner og kjørte så snøføyka sto mens skumringen falt på.

Fem minutter senere nådde Simon fyret og begynte søket, selv om det ikke var noen steder å lete. Han kjørte rundt på isen for å sjekke om det kunne stemme det Elof hadde sagt, at det fantes svake punkter i isen. Han fant ingen.

Etter et kvarters tid dukket det opp noen prikker på isen. Fire varemopeder nærmet seg fyret fra Domarö.

Elof og broren hans, Johan, kom på hver sin. Mats, som drev landhandelen, hadde kona Ingrid på lasteplanet. Sist kom Margareta Bergwall, en av de få kvinnene i bygda som hadde egen moped.

De kjørte rundt fyret i stadig videre sirkler, undersøkte hver kvadratmeter av isen. Anders og Cecilia vandret planløst omkring på holmen uten å si noe. Etter en time hadde det blitt så mørkt at månen lyste sterkere 37

enn den lille resten av dagslys som hang igjen på himmelen.

Simon gikk opp til Anders og Cecilia som satt ved døra til fyret med ansiktene hendene. Langt ute på isen syntes de svake lysene fra de fire varemopedene som fortsatte å sirkle rundt fyret som satellitter rundt en øde planet.

Et politihelikopter med lyskaster hadde ankommet for å utvide søkeområdet.

Det knaket i leddene da Simon satte seg på huk framfor dem. Blikkene deres var tomme. Simon strøk Cecilia over kneet.

«Hva var det med sporet, sa du?»

Cecilia gjorde en kraftløs gest i retning Domarö. Stemmen hennes var så svak at Simon måtte bøye seg fram for å høre.

«Det fins ingen spor.»

«Du mener at de ikke vek av i noen retning?»

«De stoppet. Som om hun hadde … blitt løftet opp i himmelen.»

Anders klynket svakt. «Dette kan ikke skje. Hvordan kan noe sånt skje?»

Han så på Simon, rett gjennom Simon, som om han søkte svaret i en kunnskap som befant seg bak netthinnen.

Simon reiste seg og gikk ned på isen, satte seg på planet til varemopeden sin og så seg rundt.

Hvis det bare fantes et sted å begynne.

En brytning, en skygge, hva som helst som kunne illudere en flik man kunne begynne å rive i. Han stakk hånden ned i jakkelomma og lukket den rundt fyrstikkesken som lå der. Så la han fingertuppene på den andre hånden mot isen og ba den om å smelte.

Først smeltet snøen, deretter kom det til syne en sta38

dig dypere grop som fyltes med vann. Etter tjue sekunder hadde det blitt et knyttnevestort, svart hull i isen.

Han slapp fyrstikkesken og presset med en viss anstrengelse armen ned i det kalde vannet. Han fikk den ned til et stykke over albuen før han kunne bøye fingrene inn under isflaten.

Isen var tykk. Maja kunne umulig ha gått gjennom noe sted.

Så hva er det som har skjedd?

Det fantes ingen flik. Ikke noe sted tanken kunne pirke, utvide sprekken, bringe klarhet. Det var bare umulig.

Han gikk opp og satte seg hos Anders og Cecilia, holdt rundt dem og sa noen ord innimellom, til det omsider hadde blitt helt mørkt og mopedene begynte å sirkle innover mot fyret igjen.

Maja var borte.

Om Domarö og tiden Etter hvert som denne fortellingen skrider fram, blir vi iblant nødt til å gå tilbake i tid for å forklare enkelte ting som skjer i dag. Det er beklagelig, men uunngåelig.

Domarö er ingen stor øy. Alt som har skjedd består og påvirker det nåværende. Steder og gjenstander er fulle av betydninger som ikke glemmes med det første. Vi kommer ikke utenom.

I et større perspektiv er dette en ganske liten historie.

Den får faktisk plass i en fyrstikkeske.

39

Hva katta dro med seg inn (mai 1996) Det var siste uka i mai, og abboren hadde kommet. Simon hadde en enkel fiskemetode. Etter flere års utprøving av forskjellige fiskeplasser, hadde han kommet fram til at det var unødvendig å kjøre rundt omkring. Det gikk like fint å feste enden av garnet med en tamp i brygga og ro ut den andre enden av garnet med jolla. Enkelt å sette og enda enklere å trekke. Han halte inn garnet fra brygga, kunne som oftest plukke ut skrotfisken på stedet og kaste den uti igjen.

Morgenens sju abborer lå ferdigrenset i kjøleskapet, frigjort mort hadde fått svømme sin vei. Simon sto ved stakittgjerdet og renset garnet for tang og sjøgress mens måkene forsynte seg av fiskesloet. Det var en klar og varm morgen, solen brant i nakken og han svettet i kjeledressen.

Hannkatten Dante hadde fulgt etter ham hele morgenen. Den skjønte ikke at det hørte til sjeldenhetene at det satt sild i garnet. De få gangene den hadde fått en enkelt sild var nok til at håpet var evig tent, og den fulgte alltid Simon ned til brygga.

Da Dante hadde innsett at det ikke hadde sneket seg inn en sild i garnet denne morgenen heller, satte den seg på brygga og fulgte med på måkenes kamp om fiskesloet. Dante hadde aldri turt å angripe en måke, men han hadde vel sine fantasier, som alle levende vesener.

Simon la garnet over skulderen og gikk mot sjøboden for å henge det til tørk. På veien dit så han at katta holdt på med noe ute på brygga.

Eller snarere sloss med noe. Dante hoppet fram og tilbake og opp i lufta, slo med potene mot noe som Simon ikke kunne se. Det så ut som om den danset, men Si40

mon hadde sett katta leke med mus på den måten. Dette var likevel annerledes. Leken med mus og småfrosk var en lek, katta lot som om byttet var vanskeligere å fange enn det egentlig var. Nå virket det som om katta virkelig var … engstelig?

Ryggpelsen sto rett opp og kattas hopp og nølende utfall kunne ikke tolkes annerledes enn at den var konfrontert med noe som krevde respekt. Hvilket var vanskelig å forstå, i og med at det ikke var synlig på tjue meters hold, og Simon hadde godt syn.

Han tvinnet sammen garnet for ikke å få vase på det, la det på svaberget og gikk for å se hva katta drev på med.

Da han kom ut på brygga kunne han fortsatt ikke se hva det var som skremte katta. Eller, jo, det lå en taustump der som katta sirklet rundt. Det liknet ikke Dante, han var elleve år gammel og lot seg ikke lenger affisere av papirballer eller garnnøster. Men denne taustumpen var tydeligvis morsom.

Dante gjorde et raskt framstøt og fikk begge forlabbene på taustumpen, men ble kastet tilbake med et rykk, som om tauet var elektrisk. Dante vaklet og falt over på siden, ble liggende rett ut på brygga.

Da Simon kom fram lå katta stille ved en av de ytterste pålene. Det den hadde lekt med var i hvert fall ikke noen taustump, ettersom den beveget seg. Det var et eller annet slags insekt, et snegleliknende kryp. Simon ignorerte den og huket seg ned ved siden av katta.

«Dantegutten, hva er det?»

Kattas øyne var vidåpne, og kroppen rykket til et par ganger som om den hikstet. Det rant noe ut av munnen på den. Simon løftet opp kattehodet og så at det var vann. En strøm av vann rant ut av munnen på den.

41

Dante hostet til en gang og det sprutet ut vann. Så ble han liggende stille. Blikket var tomt.

En bevegelse i øyekroken. Insektet buktet seg på brygga. Simon bøyde seg over det og studerte det nærmere. Det var helt svart, på tykkelse med en blyant og lang som en lillefinger. Skinnet glinset i solen. Dantes klør hadde laget et risp, og der kom et rosa muskelvev til syne.

Simon gispet og så seg rundt. En gjenglemt kaffekopp sto igjen på brygga. Simon grep koppen og plasserte den opp ned over insektet.

Det er ikke mulig. Det kan ikke være …

Dette insektet var ikke å finne i noe oppslagsverk, og Simon var antakelig det eneste mennesket i mils omkrets som visste hva det var for noe. Han hadde sett det en gang før, i California for førti år siden, men det hadde vært dødt, inntørket. Hvis det ikke hadde vært for det som skjedde med katta, hadde han aldri kommet til å tenke på det.

Dante.

Den opprinnelige Dante, han som alle kattene til Simon hadde blitt oppkalt etter. Tryllekunstneren, den største av dem alle. Etter årtier med turneer og filminnspillinger, hadde han slått seg til ro på en ranch i California, og dit hadde Simon fått audiens da han var tjuefire år gammel, og et løfte.

Dante hadde vist ham rundt i sitt private museum.

Håndlagete rekvisitter fra forskjellige epoker: De kinesiske fontenene som var glansnummeret hans i mange år, Substitution Trunk i flere utførelser, skap og vanntanker som Dante hadde brutt seg ut av i sirkusmanesjer over hele verden.

42

Da rundturen var over hadde Simon pekt på en liten glassmonter som sto i et hjørne. Midt i monteren sto det en liten pidestall, og på den lå det noe som liknet en bit av en skinnsnor. Han hadde spurt hva det var.

Dante hadde hevet det ene øyebrynet dramatisk, en nøye innøvd gest, og på sitt barndoms dansk spurt Simon om han trodde på magi.

«De mener … ordentlig magi?»

Dante nikket.

«Jeg får vel si at jeg er … agnostiker, da. Jeg har ikke sett noen bevis, men jeg utelukker ikke muligheten. Hvis det høres fornuftig ut?»

Dante virket tilfreds med svaret og løftet glasset. Simon skjønte at det ble forventet av ham at han skulle ta den nærmere i øyesyn og gjorde det. Han oppdaget da at skinnsnora var et inntørket insekt som liknet et tusenbein, bortsett fra at det bare hadde noen få bein.

«Hva er det for noe?»

Dante kikket så lenge på Simon at han følte seg ille til mote. Deretter nikket tryllekunstneren som om han hadde tatt en beslutning, satte glasset tilbake på plass og fant fram en bok med skinnpermer som han bladde igjennom. Fargesterke bilder flimret forbi øynene til Simon før Dante stoppet ved en side og holdt fram boka.

Bildet som dekket hele siden var håndtegnet. Det viste et markliknende insekt som var så godt tegnet at lyset skinte i den blanke svarte huden. Simon ristet på hodet.

Dante sukket og slo igjen boka.

«Det er en Spiritus,» sa han.

Simon kikket på monteren, på tryllekunstneren, på monteren igjen. Så sa han: «En ekte en?»

«Ja.» Simon bøyde seg nærmere glasset. Den inntørkede 43

skapningen der inne så virkelig ikke ut til å inneha noen spesielle krefter. Simon så lenge på den.

«Hvordan kan den være død? For den er vel død?»

«Jeg vet ikke er svaret på begge spørsmålene. Den var sånn da jeg fikk den.»

«Hvordan fikk du tak i den?»

«Det vil jeg helst ikke gå inn på.»

Dante gjorde en gest for å vise Simon at audiensen i museet var over. Før Simon rev seg løs fra monteren, spurte han: «Hvilket element?»

Tryllekunstneren smilte skjevt. «Vann. Naturligvis.»

De drakk kaffe og utvekslet høflighetsfraser før Simon forlot ranchen. To år senere døde Dante, og Simon leste i avisen at eiendelene hans skulle auksjoneres bort. Simon vurderte å reise over og by på den mystiske tingen i monteren, men for det første var han midt i en turné, og for det andre ville det bli for dyrt med reise og det hele. Han lot det være.

I de følgende årene tenkte han iblant på det møtet.

Kolleger som fikk høre at han hadde truffet Dante, ville vite alt. Simon fortalte, men utelot det han husket best, Dantes Spiritus.

Det kunne selvfølgelig ha vært en spøk. Tryllekunstneren hadde ikke bare vært berømt for kunstene sine, men også for den smarte måten han hadde markedsført seg selv, med oppsiktsvekkende offentlige opptredener.

Han hadde klart å skape en aura av mystikk rundt sin person. Utseendet hans, med fippskjegget og de mørke øynene var selve varemerket for en magiker i flere årtier. Det kunne være en bløff, alt sammen.

Noe som talte imot det var at Dante aldri hadde gått ut offentlig med at han eide en Spiritus, at Simon aldri hadde hørt noen nevne det. Dante understøttet gjerne 44

spekulasjonene om at han hadde inngått en pakt med djevelen, at han var alliert med mørkets makter. Det var god PR og selvfølgelig rent nonsens.

Men i og med tryllekunstnerens siste replikk i museet, hadde Simon spekulert seg fram til en annen teori, en som gjorde Dante til en løgner på en annen måte. At Dante egentlig hadde løyet om at hans Spiritus allerede var død da han fikk den.

Vann. Naturligvis.

Det var sine magiske triks med vann Dante var mest berømt for. Hans utbrytinger fra vannfylte kar og tanker sto ikke tilbake for det Houdini presterte. Det ble sagt at han kunne holde pusten i fem minutter, minst.

Han drev også med forflytting av vann fra ett sted til et annet, et av triksene hans gikk ut på at mengder av vann åpenbarte seg der det for et øyeblikk siden hadde vært tomt.

Vann. Naturligvis.

Dersom Dante virkelig hadde eid en Spiritus av elementet vann, forklarte det en hel del: Det hadde vært ekte magi, og Dante hadde bare begrenset den for at folk ikke skulle ane hva det virkelig dreide seg om. Eller hadde Spiritus begrensede krefter?

Simon leste alt han kom over om emnet.

Hans agnostiske legning måtte vike stadig mer for en tro på det fantastiske, i hvert fall når det gjaldt Spiritus.

Det lot til at enkelte mennesker gjennom historiens løp faktisk hadde eid et eksemplar av arten. Det dreide seg alltid om et svart insekt av samme form som det han hadde sett i museet til Dante, enten det var jord, ild, luft eller vann.

Han forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd med den Spiritusen han hadde sett, men kom ingen vei og 45

angret bittert at han ikke hadde gjort alvor av saken og reist over mens muligheten fortsatt var til stede. Han kom aldri til å se en Spiritus igjen.

Trodde han.

Blikket flakket mellom den døde katta og kaffekoppen.

Det var en skjebnens ironi at det var Dante som skulle finne en Spiritus til ham, og i tillegg måtte bøte med livet.

Noen timer senere hadde Simon snekret en kisteliknende kasse til Dante og begravd den ved hasselbusken der katta pleide å sitte og følge med på småfuglene. Først da begynte opphisselsen hans over å ha fått en Spiritus å vike litt for en smule sorg. Han var ikke sentimental, hadde hatt fire forskjellige katter med samme navn, men likevel representerte den en epoke, en periode i livet som gikk i graven med Dante den fjerde. Et lite vitne som hadde lusket rundt beina hans i elleve år.

«Adjø, min venn. Takk for denne tiden. Du var en fin katt. Håper du får det godt dit du kommer. At du kan fiske din egen sild med potene. At det fins noen som … er glad i deg.»

Simon ble tykk i halsen og tørket en tåre fra øyet.

Han nikket og sa: «Amen,» så gikk han inn i huset.

På kjøkkenbordet lå det en fyrstikkeske.

Uten å berøre insektet hadde Simon klart å få det inn i esken og lukke den. Han nærmet seg esken forsiktig, la øret inntil den. Ikke en lyd.

Han hadde lest seg til det. Han visste hva som ble forventet av ham. Spørsmålet var om han ville gjøre det.

Det var ikke lett å skille ut hva i bøkene som var spekulasjoner og hva som faktisk var sant, men én ting regnet han som sikkert: Det å binde seg til Spiritus innebar 46

en forpliktelse. Et løfte til den makt som hadde gitt den fra seg.

Er det verd det?

Nei, egentlig ikke.

I sin ungdom hadde han blitt ellevill av bare tanken, men nå var han syttitre år og hadde lagt de magiske rekvisittene på hylla for to år siden. Han tryllet bare til husbruk når bekjente ba ham om det. Partytriks. Sigaretten i brystlomma, saltkaret gjennom bordplata. Ikke noe avansert. Han hadde altså ikke noe behov for ekte magi.

Han kunne resonnere fram og tilbake så mye han ville, han visste at han likevel kom til å gjøre det. Han hadde tilbrakt et liv i salongmagiens tjeneste. Skulle han trekke seg nå som den ekte varen lå foran fingertuppene hans?

Idiot. Idiot. Du kommer til å gjøre det, ikke sant?

Forsiktig skjøv han opp esken og så på insektet. Det var ingenting ved det som tydet på at det var en forbindelse mellom menneskenes verden og den vanvittige, vakre magien. Det var nærmest ekkelt. Liknet mest på et indre organ som hadde blitt skåret ut og svartnet.

Simon harket, samlet opp spytt.

Så gjorde han det.

Spyttet trengte ut mellom leppene hans. Han bøyde hodet over esken og så det seige slimet sige ned mot insektet. En tynn tråd hang fortsatt igjen i leppene idet spyttet nådde sitt mål og spredte seg over den glinsende huden.

Den tynne tråden av spytt ga en direkte kontakt, og som om den hadde vært en kanyle, injiserte den en smak i Simon gjennom leppene. Ja, den ble umiddelbart sprøytet inn i hele kroppen, og det var en helt unik smak. Den nærmeste sammenlikningen måtte være en harsk nøtt.

47

Råttent treverk, men bitter og søt samtidig. En ufyselig smak.

Simon svelget tørt og smekket med tungen mot ganen.

Den tynne strengen røk, men smaken fortsatte å bre seg i kroppen hans. Insektet rykket til og riften i huden begynte å leges. Simon reiste seg og følte et ubehag i hele kroppen.

Dette var ikke bra.

Han fikk fram en lettøl fra kjøleskapet og tok en slurk som han skylte munnen med. Litt bedre, men ubehaget satt fortsatt i kroppen og han brakk seg et par ganger.

Insektet hadde kviknet til og krøp nå ut av fyrstikkesken og bortover kjøkkenbordet, med kurs rett mot Simon. Han rygget mot oppvaskbenken mens han stirret på den svarte klumpen som buktet seg fram mot bordkanten, der den lot seg falle til gulvet med et mykt, fuktig klask.

Simon takk seg til siden, mot vedovnen. Insektet forandret retning, fulgte ham. Simon kjente at han var på vei til å kaste opp. Han trakk pusten dypt et par ganger og gned seg i øynene.

Ro deg ned. Du visste det ville bli sånn.

Likevel klarte han ikke å stå stille da insektet nesten var framme ved foten hans. Han sprang ut i gangen og satte seg på sjømannskista der han hadde regntøyet, presset hendene mot tinningene og prøvde å tenke klart. Ubehaget i kroppen begynte å avta, smaken var ikke lenger like intens.

Det han følte som en smak i kroppen, oppfattet insektet som en lukt. Det skulle spore ham, følge ham til det fikk være hos ham. Det var dets eneste oppgave. Å være hos ham – til døden skiller oss ad.

48

– dele kraften sin med ham. Han visste det. Med spyttet sitt hadde han inngått et forbund som ikke lot seg bryte.

Med mindre …

Jo, det fantes en utvei. Men det alternativet var ikke aktuelt nå som insektet nok en gang var på vei mot foten hans. Nå var det hans. For alltid. Inntil videre.

Han tok et raskt byks forbi insektet som umiddelbart forandret retning, hentet fyrstikkesken fra kjøkkenbordet, la bunnen over den svarte, kravlende kroppen og skjøv den forsiktig sammen. Simon veide esken i hånden.

Han knep sammen leppene for å holde tilbake kvalmen da insektet beveget seg inni esken og han kjente varmen fra det mot håndflaten. Ja. Det var varmt. Det trivdes nå, hadde fått føde og en eier.

Han puttet fyrstikkesken i lomma.

49

Rundt Rønna For slike foler finner livet tungt, som ikke tåler spore eller pisk.

Ved hver en smerte som påføres dem, skjener de av sted på ville veier, mot gapende avgrunder.

Selma Lagerlöf – Gösta Berlings saga

Ormebregne (oktober 2006) Det var ormebregnen som avgjorde saken.

Anders hadde sittet og stirret på den i tjue minutter, røkt to sigaretter. Han så ormebregnen gjennom et slør av røyk og støvpartikler som snodde seg rundt i sollyset. Vinduet hadde ikke blitt pusset på lenge og glasset var fullt av fettflekker, spor fra alle de kveldene Anders hadde stått med pannen lent mot ruta og kikket ned på parkeringsplassen i påvente av at noe skulle skje som kunne forandre. Hva som helst, et mirakel.

Ormebregnen sto i vinduskarmen over panelovnen.

En lang kvist vaiet i den varme luftstrømmen. Bladene var små og brune, inntørkede.

Anders tente nok en sigarett for å skjerpe tankene, eller som en belønning for at han hadde fått tak i en virkelig tanke, en klar tanke. Røyken sved i øynene, han hostet og fortsatte å stirre på ormebregnen.

Den er død.

50

De fleste kvistene hang slapt ned langs siden av potta, lysbrune mot pottas rødfarge. Oppi potta lå jordklumpen som veksten sto i, så tørr at den begynte å bli hvit.

Anders tok et dypt magedrag av sigaretten og prøvde å huske; hvor lenge hadde ormebregnen sett sånn ut, hvor lenge hadde den vært død?

Han tenkte tilbake på dager og kvelder han hadde sittet i sofaen eller vandret omkring i leiligheten eller stått ved vinduet. De fløt sammen i en tåke og han kunne ikke se noen vissen ormebregne gjennom disen.

Ved nærmere ettertanke kunne han ikke engang huske når han hadde skaffet seg planta, hvorfor han i det hele tatt hadde gått til det skritt å kjøpe en levende vekst.

Hadde han fått den av noen?

Muligens.

Han reiste seg opp fra sofaen og kjente at han var litt ustø på beina. Han vurderte å fylle en flaske med vann og helle på ormebregnen, men visste at det lå så mye oppvask i kummen at han ikke ville få flaska inn under krana. I utslagsvasken var det ikke mulig å vinkle flaska så det kom noe vann i den. Altså måtte han skru av dusjhåndtaket …

Den er likevel død.

Dessuten orket han ikke.

Han fant åtte sneiper i blomsterpotta. Noen var trykket halvt ned i den harde jorda. Altså måtte han ha stått her og røkt. Han kunne ikke huske det. Da han dro fingrene over de tørre kvistene, drysset det noen tørre blader ned på gulvet.

Hvor kommer du fra?

Han tenkte at planta bare hadde ramlet inn i eksistensen på samme måte som Maja hadde ramlet ut av den.

Gjennom en glipe i tid og rom, plutselig vært der, ak51

kurat som datteren hans plutselig ikke hadde vært der.

Borte.

Hva var det Simon pleide å si når han tryllet for dem?

Ikke noe her, ikke noe der … så pekt på hodet sitt … og absolutt ikke noe her.

Anders trakk på smilebåndet da han mintes Majas ansiktsuttrykk første gang Simon hadde tryllet for henne, bare et par måneder før hun forsvant. En skumgummiball han holdt i den ene hånden forsvant, og den ene ballen som Maja nettopp hadde holdt i var nå blitt to.

Maja hadde bare fortsatt å se like forventningsfullt på Simon: Jaha? Og nå da?

Magi er ikke noe stort under når man er fem år, snarere noe naturlig.

Anders stumpet sigaretten i blomsterpotta, føyde nok en sneip til samlingen og i samme øyeblikk husket han: Mamma.

Det var moren hans som hadde hatt med seg planta sist hun hadde vært på besøk, for fire måneder siden.

Hun hadde gjort rent i leiligheten for ham og plassert ormebregnen der. Selv hadde han vært inne i en apatisk periode og bare ligget i senga og sett på henne.

Deretter hadde hun dratt tilbake til sitt eget liv i Göteborg.

Ormebregnen var ikke blant de ting som var nødvendige, og dermed hadde han glemt den, ikke tatt mer notis av den enn en flekk på tapetet.

Men nå så han den. Nå kikket han på den. Nå tenkte han igjen den tanken.

Det er det styggeste jeg har sett.

Ja. Det var det han hadde tenkt da han omsider la merke til den. Den ensomme, døde ormebregnen i den støvete vinduskarmen mot en bakgrunn av skittent sol52

lys gjennom et uvasket vindu. At det var det styggeste han noensinne hadde sett.

Til en forandring stoppet ikke tanken der, men spant videre over det livet som kunne resultere i et sånt monster, og det var et uskjønt liv.

Han kunne tåle at hans eget liv var uskjønt. Han visste det, han hadde innrettet det slik, han hadde vent seg til det og var forberedt på å dø i løpet av noen år som en følge av sitt uskjønne liv.

Men ormebregnen …

Ormebregnen ble for mye. Den var uutholdelig.

Anders begynte å hoste og slepte seg inn på soverommet. Det føltes som om lungene hadde krympet til en knyttneves størrelse. En hardt knyttet neve. Fra nattbordet plukket han opp fotografiet av Maja og tok det med seg bort til vinduet.

Bildet var tatt på seksårsdagen hennes, to uker før hun forsvant. Oppå hodet hadde hun en maske som hun hadde laget i barnehagen og kalte for djeveltrollet. Han hadde knipset bildet akkurat i det øyeblikket hun skjøv masken opp på hodet og forventningsfullt kikket opp på ham for å se hvilken effekt «skremmingen», som hun sa, hadde hatt.

Smilehullene i kinnene kom tydelig fram, det tynne, brune håret hennes var strøket bakover av masken så de lett utstående ørene kom til syne. Øynene, som ellers var uvanlig små, var oppsperrede og så rett inn kameraet.

Han kunne bildet utenat, hver minste partikkel som hadde festet seg på filmen som en hvit prikk, hvert eneste fjon på overleppen hennes. Han kunne se det for seg når som helst.

«Maja,» sa han. «Jeg orker ikke lenger. Her. Se.» 53

Han vendte bildet så blikket til Maja så rett på ormebregnen.

«Det går ikke.»

Han satte bildet ved siden av potteplanta og åpnet vinduet. Leiligheten hans lå i øverste etasje, og når han lente seg ut kunne han se bort til Haninge sentrum og jernbanestasjonen. Han kikket ned. Det var i overkant av ti meter ned til asfalten på parkeringsplassen, ingen mennesker var å se.

Han løftet opp bildet igjen, presset det mot hjertet.

Striper av røyk søkte seg ut i sollyset, steg oppover.

«Dette går ikke lenger.»

Han tok tak i kanten på blomsterpotta og holdt ormebregnen ut av vinduet. Så slapp han. Øyeblikket etter hørtes den fjerne lyden av potta som knustes mot asfalten. Han vendte ansiktet mot solen og lukket øynene.

«Det må bli en slutt på dette.»

Om ankeret På stranda ved kirkegården i Nåten ligger det et anker.

Et digert støpejernsanker med stokk av tjæret tre. Det er større enn noen gravstein, større enn alt annet på kirkegården, bortsett fra selve kirken. Nesten alle som besøker kirkegården kommer før eller siden til ankeret, stopper opp og betrakter det en stund før de fortsetter.

På ankerstokken er det plassert en plakett i ansiktshøyde. Der står det: «Til minne om dem som ga sitt liv på havet.» Ankeret er altså et monument over dem hvis kropper ikke kunne legges i jorda, hvis aske man ikke kunne spre i lunder. De som reiste ut for aldri å komme tilbake.

54

Ankeret er fire og en halv meter langt og veier nesten ett tonn.

Tenk dere det skipet! Hvor er det nå?

Kanskje går det en usynlig kjetting fra ankeret på kirkegården i Nåten. Den går opp i himmelen, ned i jorda eller ut på havet. Og der, i enden av kjettingen, finner vi skipet.

Mannskapet og passasjerene er de savnede. De går omkring på dekket og speider mot den tomme horisonten.

De venter på dem som skal komme og se dem. Lyden av en dieselmotor eller en mastetopp langt borte. Et par øyne som skal komme og se dem.

De vil fortsette sin reise for endelig å nå sitt mål, de vil ned i graven, de vil brenne. Men de er forankret til bunnen med en usynlig kjetting og kan bare stirre ut over et tomt hav i evig blikkstille.

Tilbake Da rutebåten bakket ut fra kaia, hevet Anders armen og vinket farvel til Roger på broa. De var nesten jevngamle, men hadde aldri vært omgangsvenner. Hilse gjorde de likevel, som alle på øya hilste når de møttes. Kanskje med unntak av enkelte badegjester.

Han satte seg på bagen sin og fulgte rutebåten med blikket der den bakket ut, snudde og satte kursen mot den nordre odden, på veien tilbake til Nåten. Han kneppet opp jakka. Det var et par grader varmere her enn inne i byen. Havet hadde fortsatt litt solvarme igjen etter sommeren.

Det å komme til Domarö hadde for ham alltid vært 55

forbundet med en viss lukt: en blanding av saltvann, tang, bartrær og diesel fra tanken på kaia. Han trakk pusten dypt gjennom nesen. Kjente nesten ingenting. To års intens røyking hadde ødelagt slimhinnene. Han tok en pakke Marlboro opp av lomma, tente en sigarett og betraktet rutebåten som rundet Nordodden, farlig nær land for et utrent øye.

Han hadde ikke vært her siden Maja forsvant, og visste fortsatt ikke om det hadde vært en feiltakelse å komme tilbake. Foreløpig følte han bare hjemkomstens stille, melankolske glede. Et sted der man vet hvor hver eneste stein ligger.

Hagtornkrattet ved kaia så ut som alltid, verken større eller mindre. Som om alt på øya var evig, alltid hadde vært der. Han hadde brukt det som gjemmested når de lekte gjemsel, senere som lagerplass for sprit fra Ålandsferga som han ikke ville at faren skulle se.

Anders tok bagen og gikk ned på den søndre veien til havna. Bebyggelsen i området nærmest havna besto for det meste av gamle skipperhus som i de fleste tilfellene hadde blitt renovert eller ombygd. Domarö hadde hatt losstasjon helt siden losvesenet ble opprettet, hvilket var årsaken til øyas relativt høye velstand på atten- og begynnelsen av nittenhundretallet.

Anders ville ikke treffe folk, så han tok snarveien langs svabergene opp mot pensjonatet som var stengt for sesongen. Veien smalnet og delte seg. Han satte ned bagen og nølte. Veien til venstre gikk til husene til farmor og Simon, veien til høyre gikk til Rønna. Etter en stunds overveielse slo han inn på veien til venstre.

Simon var det eneste mennesket han hadde opprettholdt kontakten med i løpet av de siste par årene, den eneste han følte det gikk an å ringe til selv når han ikke 56

hadde noe å snakke om. Farmoren ringte iblant, moren hans ringte ikke fullt så ofte, men Simon var den eneste han selv ringte til når han fikk behov for å høre stemmen til et annet menneske.

Simon sto og spavendte potetåkeren og så ikke ut til å ha blitt noe særlig eldre siden sist Anders så ham for to år siden. Han var vel i den alderen da det ikke spiller noen rolle lenger. Dessuten hadde Anders alltid sett på ham som like gammel, det vil si veldig gammel. Bare når han så på fotografier fra sin egen barndom, da Simon var seksti, kunne han se at de tjue årene utgjorde en forskjell.

Simon omfavnet ham og strøk ham over ryggen.

«Velkommen hjem, gutten min.»

Det halvlange hvite håret som var Simons stolthet, kilte Anders i pannen da han la kinnet mot skulderen til Simon og lukket øynene. De korte øyeblikkene når man ikke behøver å være et voksent ansvarsbevisst menneske. De må tas vare på.

De gikk inn i huset og Simon satte på kaffen. Det var ikke mye som var forandret i kjøkkenet siden Anders hadde sittet der om somrene da han var liten. En varmtvannsbereder hadde blitt montert over oppvaskbenken, en mikrobølgeovn. Men ilden i vedovnen knitret akkurat som før og varmet opp de samme tapetene og møblene som før. Han sank sammen i stolen, slappet av. Han hadde en historie og et hjem som besto selv om alt annet hadde gått til helvete. Kanskje det var minnene som legitimerte hans fortsatte eksistens.

Simon satte en plastboks med saltstenger på bordet og skjenket opp kaffe. Anders løftet koppen sin.

«Jeg husker da du … hva var det du gjorde? Du hadde tre kopper og så var det en papirbit som ble flyttet fram 57