Issuu on Google+


Dag én: Mordmysteriet i Krebs’ gate 25

I 4. april var i 1968 siste torsdag før påskeferien. Til lunsj feiret jeg alene med et kakestykke et aldri så lite tre måneders jubileum, for innflyttingen i mitt nye og større kontor på hovedpolitistasjonen i Møllergata 19. Datoen huskes oftest fordi det var den kvelden borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble skutt ned og drept på en hotellbalkong i Memphis i Tennessee, noe som utløste en stor bølge av raseuroligheter i USA. Langt mindre omtale i historiebøkene, men likevel langt større betydning for livet til meg og andre berørte mennesker, fikk et mord som nesten samtidig ble begått i en leilighet på Torshov i Oslo. Torsdag 4. april 1968 ble en av dagene da telefonen ringte sent i mitt hjem på Hegdehaugen, og hvor en opphisset stemme i all hast forsikret seg om at den var kommet frem til «førstebetjent Kolbjørn Kristiansen». Det var like før klokken elleve den kvelden en andpusten konstabel Asbjørn Eriksen ringte, for å melde at en eldre mann var skutt ned og drept i sin leilighet i Krebs’ gate 25. Omstendighetene var «ytterst merkverdige», ifølge en oppspilt Eriksen. Eriksen hadde jeg alltid oppfattet som en litt enkel og svært sindig konstabel. Jeg kjente derfor en bølge av spenning gå gjennom kroppen, allerede før han nevnte navnet på den myrdede. Bare sekunder etter at han hadde sagt «Det er Harald Olesen!», var jeg ute i kveldsmørket og i fullt firsprang mot bilen. 7


Harald Olesen var i 1968 ikke hva man i dag vil kalle en A-kjendis. Det kunne gå måneder mellom hver gang hans navn ble nevnt i riksavisene. Men for oss som hadde vært unge i årene like etter krigen, var bildet av hans senete kropp og haukeansikt fortsatt et helteportrett. Harald Olesen hadde vært en velkjent arbeiderpartipolitiker på 1930-tallet. Sitt nasjonale gjennombrudd fikk han likevel først da han nærmet seg 50, som en av de myteomspunne heltene fra motstandskampen. Olesen selv hadde vært svært tilbakeholden med å fortelle om sine opplevelser fra krigsårene. Det hadde ikke bidratt til å avkrefte til dels eventyrlige historier som verserte om hans bravader som leder for motstandsbevegelsen i sin hjemregion. Etter krigen hadde han fått sin sjanse som statsråd, og blitt sittende fire år i Kongens råd. Gjennom et par høye embetsmannsstillinger forble Olesen et kjent navn og ansikt til han, 70 år gammel, gikk av med pensjon i 1965. Nå, tre år senere, lå den tidligere motstandshelten og statsråden altså skutt ned og drept – på gulvet i sin egen stue. Da jeg etter to timers åstedsbefaring og vitneavhør kjørte hjem ved ett-tiden samme natt, måtte jeg motvillig erkjenne at konstabel Eriksens konklusjon fortsatt sto seg godt. Vi hadde et lik, et åsted og et udiskutabelt mord. Men vi manglet ikke bare et motiv, et mordvåpen og en mistenkt. Vi manglet også enhver idé om hvordan morderen kunne ha unnsluppet fra offerets leilighet etter å ha avfyrt det dødelige skuddet.

II Krebs’ gate 25 var en sett utenfra ganske alminnelig tre etasjes murgård på Torshov. Den eldre vaktmesterkonen som møtte meg ved inngangsdøren kunne fortelle at gården var blitt solgt og pusset opp tre år tidligere. Da var det blant annet blitt installert en enkel heis i oppgangen 8


og bad i alle leilighetene. Ellers sto bygningen slik den var blitt reist på 1920-tallet: Grå, hard og stor. Det slo meg raskt at både gården og vaktmesterkonen kunne vært hentet rett ut fra Oskar Braatens roman Ulvehiet. Dramaet som utspant seg i Krebs’ gate 25 torsdag 4. april 1968, bråstartet tilsynelatende klokken kvart over ti. Fra tredje etasjes høyre leilighet smalt et skudd som kunne høres helt ned i første etasje. Olesens nabo i 3B var på vei opp til sin leilighet, og sto akkurat i en vennlig trappepassiar med en av naboene fra første etasje. Da skuddet lød fra Olesens leilighet i 3A, løp de begge umiddelbart opp de to trappene dit. Døren til Olesens leilighet var låst, og det var ingen lyd å høre innefra. De to fikk i løpet av et par minutter selskap først av en mannlig beboer fra andre etasje, som etterlot sin kone og lille sønn i leiligheten og selv løp opp til tredje. Deretter kom vaktmesterens kone løpende opp trappene. Den ene beboeren i første etasje brukte rullestol, og kom derfor først opp med heisen flere minutter senere. Den siste av de åtte voksne beboerne, en ung svensk kvinne, holdt seg innelåst i sin leilighet i andre etasje til politiet ringte på døren en halv time senere. Døren til Harald Olesens leilighet fikk naboene i oppgangen først åpnet med vaktmesterkonens hovednøkkel. De valgte etter noe diskusjon ikke å krysse dørstokken før konstabel Eriksen ankom en halv time senere. Frykten for et skuddrama viste seg da raskt ubegrunnet. Det fantes ikke tegn til verken våpen eller liv i leiligheten. Harald Olesen lå midt på stuegulvet, med et skuddsår i venstre side av brystet. Kulen hadde gått tvers gjennom ham og stoppet i veggen. Ellers sto leiligheten slik vaktmesterkonen husket den fra sitt siste besøk – uten verken morder eller mordvåpen. At våpenet manglet utelukket selvsagt enhver teori om selvmord. Det var imidlertid ikke spor etter noe levende menneske i leiligheten, og ei heller noen indikasjon på 9


hvordan morderen hadde forlatt åstedet. Leiligheten til Harald Olesen var en enkel og praktisk tre roms leilighet, med eget bad og kjøkken – men uten noen veranda. Ni meters fall ned til asfalten gjorde vinduene til en lite nærliggende rømningsvei. Alle luftige ideer om en flukt via branntau eller fjellklatringsutstyr, strandet dessuten på at alle vinduene var lukket fra innsiden. Inngangsdøren gjensto kort sagt som eneste realistiske mulighet. Hadde morderen først kommet seg inn, kunne han eller hun nok saktens ta seg ut den veien. Døren hadde smekklås, og sikkerhetslenken var ikke på. Men første spørsmål var da hvordan morderen kunne ha tatt seg ut av leiligheten på de få sekundene som gikk fra skuddet hørtes og til de første naboenes ankomst. Og andre spørsmål var hvilken vei morderen i så fall hadde tatt videre ut av bygningen. Tredje etasje var husets øverste, og eneste vei ned gikk via trappen eller heisen. Flyktet man den veien ville man ha møtt de andre leieboerne som kom løpende opp. De to først ankomne leieboerne ga hverandre alibi. En konspirasjon mellom dem falt både på manglende våpen og manglende tid før de neste naboene kom til. At heisen hadde stått stille i første etasje minuttene før og etter skuddet, var alle beboerne enige om. Heisen var tom både da vaktmesterkonen passerte den, og da den handikappede beboeren i første etasje noen minutter senere åpnet døren. Det var dessuten umulig å se for seg at noen via heisen kunne sneket seg forbi både naboene på vei opp og vaktmesterkonen ved utgangen. Tilgjengelige politistyrker ransaket fra halv tolv effektivt samtlige leiligheter i bygningen, uten å finne verken våpen eller noe annet som kunne bidra til å oppklare mordmysteriet. Vaktmesterkonen hadde fått fire timers betaling for å vaske avdødes leilighet helgen før, og hadde brukt tiden effektivt. Foruten hennes egne fingeravtrykk var Harald Olesens egne de eneste vi fant i leiligheten hans. 10


Jeg funderte i mellomtiden på om løsningen kunne være at morderen aldri var inne i leiligheten, men skjøt med gevær fra et annet hus. Det var en, ut fra eliminasjonsmetoden, nærliggende teori. Den strandet imidlertid på at Harald Olesen etter alt å dømme hadde stått eller sittet vendt mot en massiv murvegg uten vinduer da skuddet falt. Som om ikke det var besværlig nok, var alle vinduene i rommet dessuten fullt intakte. Rent bortsett fra en død mann med et kulehull i brystet, og en kule i veggen bak ham, var det i det hele tatt ingen tegn til dramatikk i leiligheten. Harald Olesen lå på gulvet ved et stuebord dekket med kake og kaffe til to. Han hadde drukket av sin kopp og satt fingeravtrykk på den, mens koppen på motsatt side av bordet sto urørt. Det så ut som Harald Olesen hadde ventet besøk. Men det var ikke noe grunnlag for å si hvem som hadde besøkt ham – eller om denne inviterte gjesten var morderen. Restene etter dagens kjøttkakemiddag sto igjen på komfyren og oppvaskbenken. I kjøleskapet lå melk, brød og pålegg til neste morgens frokost. Ved kjøkkenbordet sto radioen med kontakten i. På stereoanleggets platespiller lå en plate med wienerfilharmonikerne klar til avspilling. Døden hadde åpenbart kommet plutselig til Krebs’ gate 25 leilighet 3A. Ved ett-tiden natt til 5. april 1968 syntes det klart for meg at det foreløpig ikke var mye mer å hente på åstedet. Jeg satte igjen en konstabel som nattevakt i tredje etasje og en annen på gaten utenfor bygningen. Så ba jeg om snarest mulig å få rapport fra patologen, samt utskrifter fra folkeregisteret og strafferegisteret om alle i Krebs’ gate 25. Deretter sendte jeg beboerne i seng, etter å ha bedt dem holde seg hjemme og tilgjengelig for avhør neste formiddag. Det sto allerede mordkvelden klart for meg at morderen med stor sannsynlighet måtte være en av den av11


dødes naboer. Ingenting tydet så langt på at noen andre hadde vært i bygningen den kvelden. Heldigvis ante jeg ikke hvor vanskelig det skulle vise seg å finne ut hvilken leilighet morderen hadde kommet fra.


Dag to: Sju beboere – og en eierløs blå regnfrakk

I Fredag 5. april 1968 var jeg uvanlig tidlig oppe. Klokken halv sju satt jeg ved frokostbordet i fascinert diskusjon med mitt eget speilbilde fra kaffekannen. Vi ble snart enige om at dette var en sak jeg ikke burde la gå fra meg til noen av de eldre førstebetjentene. De var troende til å gi meg mest mulig av det kjedelige arbeidet, og selv ta æren for oppklaringen. Sjefen kom heldigvis på jobb før noen av dem. Denne dagen kom jeg derfor enda tidligere enn ham. Kvart på åtte satt jeg klar på gangen utenfor da han ankom sitt kontor på hovedpolitistasjonen. Min sjef var en vidsynt mann i sekstiårene, som visste å sette pris på arbeidsomme unge menn med overdrevne ambisjoner. Han hadde ved opp til flere festlige anledninger bemerket at han jo selv hadde vært en av de unge overambisiøse helt til sin femtiårsdag. Ikke helt uventet syntes han nå at jeg utviste en prisverdig entusiasme og interesse for saken. Han sa seg enig i at det ikke var noen ulempe at jeg hadde vært første førstebetjent på stedet. Og idet klokken slo åtte den morgenen, tok vi hverandre i hånden på at jeg alene skulle lede denne etterforskningen og ha utvidete fullmakter til håndtering av den. Jeg nikket som snarest til at jeg da selvsagt skulle innhente råd fra ham og andre mer erfarne kollegaer hvis det viste seg nødvendig. Deretter gikk jeg med faste skritt i gang 13


med min første mordetterforskning, beruset av tro på at den ville bringe meg både heder og ære. Fredagsavisene hadde lite å melde om mordet i Krebs’ gate 25. To av dem hadde fått med korte notiser om mordet, og den ene antydet uten å nevne navn at den drepte var «en godt kjent og høyt aktet borger med bakgrunn blant annet fra motstandsbevegelsen». Allerede under min raske mellomlanding i Møllergata 19 morgenen 5. april, fikk jeg imidlertid bekreftet fra sentralbordet at medias interesse for saken var raskt økende. Jeg utformet før avreisen til Krebs’ gate i all hast en kort pressemelding. Den slo først og viktigst fast at jeg var oppnevnt som hovedansvarlig for mordetterforskningen. Ellers bekreftet pressemeldingen kort at det var tidligere statsråd og motstandsmann Harald Olesen som var blitt skutt ned og drept i sitt hjem i Krebs’ gate kvelden 4. april – og avviste av hensyn til den pågående etterforskningen noen ytterligere kommentarer. Etter min ankomst til åstedet om morgenen 5. april begynte jeg med det åpenbare startpunktet: Et ryddig lite vaktmesterbord like innenfor inngangen. Vaktmesterkonen som satt der het Randi Hansen, og var en smårund og grånende kvinne tidlig i sekstiårene. Hun bodde selv i en to roms vaktmesterleilighet i kjelleretasjen. Hennes mann hadde jobben som vaktmester, men var ifølge henne bortreist denne uken. Barna hadde flyttet ut for mange år siden, så hun satt stort sett alene på sin post ved utgangen, en trapp under leilighetene i første etasje. Hun hadde ansvar for Krebs’ gate 25 og 27, og vekslet mellom å være i de to bygningene, samtidig som hun satte over inngående og utgående telefoner for begge. 4. april hadde hun til alt hell sittet i nummer 25. Hun lovte å holde seg på post der til etterforskningen var avsluttet. Randi Hansen viste seg å være et sjeldent pliktoppfyllende menneske, som hadde notert ned utgående og inngående personer hele ettermiddagen og kvelden. Som 14


vaktmesterkoner flest hadde hun også rimelig god oversikt over sin oppgangs beboere og deres daglige vaner. Vaktmesterkonen understreket pliktskyldig at hun bare satt i denne oppgangen annenhver hverdag, og at det hendte at hun var syk eller måtte forlate plassen sin noen timer. Likevel trodde hun at inntrykkene av leieboerne og deres aktiviteter skulle være ganske riktige. Jeg så ingen grunn til å tvile på det, men merket meg straks at det var over 50 % sjanse for at besøkende eller hendelser kunne ha passert usett. Dessuten var korridorene og dørene til leilighetene, også i første etasje, umulige å se fra hennes post. Den myrdede Harald Olesen hadde selv bodd i tredje etasje siden like før krigen. Som statsråd hadde han vært en av bydelens mest kjente menn, og gatens store stolthet. I sine siste år levde han en rolig pensjonisttilværelse, men kom og gikk fortsatt til noe uregelmessige tider. Vaktmesterkonen hadde sett ham sammen med mang en rikspolitiker, eller med andre kjente motstandsmenn i årenes løp, men sjeldnere de siste årene. Familiebesøk hadde det også vært færre av etter hans kones død fem år tidligere. Vaktmesterkonen trodde at det hadde gått hardt inn på Olesen å bli enkemann, selv om han utad holdt masken. Bortsett fra sine handleturer til Samvirkelaget på hjørnet, hadde Olesen også gått stadig mindre ut. Han var en vennlig og korrekt mann, som alltid hilste og nikket når han passerte. Ønsket han vasking eller andre ekstratjenester, spurte han høflig og betalte godt. Vaktmesterkonen hadde aldri registrert noen motsetninger mellom ham og andre beboere. Hun kunne i det hele tatt ikke fatte hvem som kunne ville myrde slik en snill og respektert samfunnsstøtte. Olesens nabo i tredje etasje var en amerikaner ved navn Darrell Williams, som vaktmesterkonen mente måtte være tidlig i førtiårene. Han hadde bare bodd der i knapt åtte måneder, og leien ble betalt av USAs ambassade. Vaktme15


sterkonen hadde ikke spurt nærmere om hva han gjorde ved ambassaden, men trodde det var en høy stilling – hun oppfattet Williams som en «alltid velkledd og sikkert viktig» mann. Han snakket godt norsk etter få uker. Darrell Williams gikk vanligvis på jobb tidlig på morgenen og kom ofte hjem først sent på kvelden, men dro aldri med seg besøkende. I leiligheten under Olesen bodde frøken Sara Sundqvist. Hun var en ung svensk student som hadde bodd der siden studieåret hennes startet i august, og som ved innflyttingen hadde overrasket vaktmesterkonen med blomster og konfekt. Sara Sundqvist var velkledd og elegant. Hun kunne kanskje virke litt fjern, men hilste og smilte alltid. «Fröken Sundqvist» fulgte sine studier svært pliktoppfyllende, og levde et ganske regelmessig liv. Vanligvis gikk hun ut hver morgen mellom åtte og ni, og kom tilbake mellom tre og fem om ettermiddagen. Den første tiden hadde det en sjelden gang hendt at hun fikk besøk av en eller flere medstudenter. De hadde da alltid oppført seg eksemplarisk og gått i god tid før klokken elleve. Det var tydelig at Sara Sundqvist hadde sjarmert vaktmesterkonen. Likevel var det noe med ansiktet hennes som fikk meg til å ane at hun skjulte et eller annet. Et stivt ansiktsuttrykk ble hengende igjen mens hun snakket om det unge ekteparet Kristian og Karen Lund, som bodde i andre etasjes venstre leilighet. Det var hyggelige og hjelpsomme unge mennesker, som virket lykkelig nyforelskede selv etter å ha fått sitt første barn. Ekteparet Lund hadde flyttet inn som nygifte knapt to år tidligere, og bodde her nå med en vel ett år gammel sønn. Fru Lund var 25 år, og datter av en fabrikkeier fra Oslos aller beste vestkant. Mannen hennes var to år eldre, og jobbet som butikksjef for en sportsforretning på Hammersborg. I første etasjes venstre leilighet bodde drosjesjåfør Konrad Jensen, som var en enslig mann i femtiårsalderen. Vaktmesterkonen hadde hørt sagt av en nevø som også 16


var sjåfør at Konrad Jensen kjørte en av Oslos eldste drosjer, men likevel kom raskere frem i byens mange kronglete sidegater enn de fleste av kollegaene. Konrad Jensen jobbet mye og ofte sent. Ellers gikk han stort sett bare ut på et og annet idrettsarrangement. Han hadde hva vaktmesterkonen kunne huske aldri hatt besøk av noe slag, selv om han hadde bodd her i rundt 20 år. Vaktmesterkonen åpnet og lukket munnen to ganger etter å ha snakket om Konrad Jensen. Det ble igjen hengende et eller annet usagt i luften. Jeg forsto ikke helt hva, men så foreløpig ingen grunn til å presse den vennlige vaktmesterkonen på det. Siste beboer holdt til i første etasjes høyre leilighet, og var en funksjonshemmet mann ved navn Andreas Gullestad. Han var rundt førti år gammel, og levde etter hva vaktmesterkonen forsto som rentenist på formue fra en arv. Arven måtte ha vært ganske stor, for han kledde seg elegant og levde tilsynelatende uten bekymringer ut over sitt fysiske handikap. Tross sin besværlige hverdag var Andreas Gullestad alltid i godt humør, og vennlig mot alle som kom i hans vei. Han hadde flyttet hit fra vestkanten etter ombyggingen tre år tidligere. En ulykke hadde da nettopp gjort ham avhengig av rullestol, og han var begeistret over å finne en lett tilgjengelig leilighet i første etasje. Som den eneste utenom Harald Olesen hadde Gullestad tatt imot tilbudet om å kjøpe sin leilighet av gårdeieren. Andreas Gullestad fikk fra tid til annen besøk av sin søster og niese, men levde ellers et stille og kanskje litt ensomt liv. Sommerstid hendte det at han i godvær bega seg ut på fortauene. Men vinterstid holdt han seg helst innendørs, og ba ofte vaktmesterkonen ordne sine ukentlige innkjøp. Han ga henne raust med penger til å besørge dem, og kom med innpakkede gaver til henne og mannen både til jul og bursdager. Så langt vaktmesterkonen hadde oppfattet var Gullestad helt ute av stand til å be17


vege seg uten rullestolen, men han virket å være funksjonsfrisk i overkroppen og armene. Hodet var det definitivt ingen ting galt med: Han virket som en uvanlig intelligent og kunnskapsrik mann. Til alt hell hadde vaktmesterkonen ikke bare sittet på sin post hele ettermiddagen og kvelden morddagen, men også ført liste over beboernes ankomster og avganger. Harald Olesen selv hadde vært ute på en kort handletur om formiddagen, men hadde kommet tilbake i tolvtiden, og siden holdt seg hjemme de siste ti timene av sitt liv. Ingen hadde ringt etter ham den dagen. De eneste telefonene av mulig interesse registrert fra ukene før hans død, var flere samtaler til og fra hans advokat i firmaet Rønning, Rønning & Rønning. Hva angikk de andre beboerne hadde den funksjonshemmede Andreas Gullestad som vanlig vært hjemme hele dagen. Fru Lund hadde holdt seg inne med sin lille sønn. Herr Lund hadde ifølge vaktmesterkonens liste gått ut ved åttetiden om morgenen, og først kommet hjem klokken ni om kvelden. Den eneste telefonen til ekteparet Lunds leilighet kom da han ringte hjem vel fire timer tidligere. Sara Sundqvist hadde gått ut til en morgenforelesning klokken halv ti, og kommet hjem kvart over fire. Darrell Williams hadde gått ut like før ni om morgenen, og først vært tilbake like før åtte om kvelden. Konrad Jensen jobbet sent ettermiddagsskift denne uken. Han hadde kjørt av gårde ved tolvtiden, og kommet inn av døren få skritt etter Williams. Den eneste beboeren som senere hadde vært ute av huset, var så langt vaktmesterkonen hadde registrert Darrell Williams. Han hadde gått ut en kveldstur klokken fem på ti, og kommet tilbake et kvarter senere. Vaktmesterkonen hadde ikke sett noen fremmede i bygningen morddagen, og det var lite sannsynlig at noen hadde klart å snike seg forbi henne usett. Bare hun og beboerne hadde nøkkel til utgangsdøren, alle andre måtte 18


først komme seg inn ytterdøren og så forbi henne. Torsdag 4. april hadde hun hatt utgangsdøren innen synsvidde så godt som sammenhengende de siste seks timene før mordet. Før jeg forlot henne, spurte jeg vaktmesterkonen om hun fra sin post skulle ha merket seg noe spesielt i timene før eller etter mordet. «Det er en ting jeg stusser veldig over, da,» svarte hun og reiste seg. Hun signaliserte at jeg skulle følge etter henne inn på et lite bakrom. På bordet der lå en stor blå regnfrakk med hette og et rødt skjerf. «Begge disse fant jeg øverst i søppelkassen ved utgangsdøren da jeg tømte den i dag morges. Jeg har aldri sett noen av leieboerne bruke en slik regnfrakk eller skjerf. Begge plaggene virker nærmest ubrukte. Og begge synes å ha blitt vasket like før de ble kastet, for de er fortsatt våte. Jeg har ikke sett noen kaste dem. Men de var ikke der da jeg gikk i søppelkassen med noen matrester tidlig på ettermiddagen. Det er vel merkelig nok til å nevne?» Jeg var helt enig med henne. Det var merkelig nok til å nevne at noen samme dag som et mord ble foretatt i bygningen, skulle kaste en nesten ny og helt nyvasket regnfrakk der. Den blå regnfrakken kom straks på min liste over spørsmål til beboerne.


Menneskefluene av Hans Olav Lahlum