FORORD
Denne fortellingen handler om mine turer med sommerfuglhåven til Brasil og spesielt Amazonas, men også til noen av de nærliggende landene.
Hvorfor med sommerfuglhåv?
Det er flere grunner til dette, men kanskje den aller viktigste var at jeg på denne måten visste at jeg kom i nær kontakt med naturen og de menneskene som holdt til der. Utstyrt med denne håven, var jeg ikke en vanlig turist, ikke en vestlig kikker eller inntrenger; jeg var der i et oppdrag med øye for det vakre i naturen. I mitt tilfelle sommerfugler. Et oppdrag som ikke var noen trussel mot innbyggerne dit jeg kom. Enten det var i dypet av jungelen i Amazonas, på cerradoen i Mato Grosso eller ved våtmarkene i Pantanal. Jeg ville få vite, og kanskje ta del i, levemåten og problemer innbyggerne hadde, men også lære om gleden og naturforståelsen hos fremmede kulturer vi ikke kjenner så godt.
Men det var selvfølgelig også selve sommerfuglsamlingen. I Norge hadde jeg fått øynene opp for denne artige og ikke minst lærerike hobbyen. Sommerfugler er på sin måte et barometer på hvordan det står til i naturen. Derfor har vi sommerfuglsamlere – lepidopterologer – et ansvar for å registrere og rapportere om biotoper som forsvinner, om fôrplanter til larvene som blir borte, om monokulturer som fortrenger ville planter, og om andre trusler vårt sterkt økende og ødeleggende forbruk av uberørt natur medfører.
En sommerfugl er for meg ren estetikk. De vakre fargene og de intrikate mønstrene. De små variasjonene fra art til art. Som om de var fløyet ut av Pierre-Auguste Renoirs blomsterhager. Og det at denne naturens skapning er så vakker, gjør den også til et pedagogisk objekt. Utallige ganger har jeg hatt gleden av å vise frem noen av insektkassene mine på besøk i skoler, leseforeninger
eller bibliotek. Jeg forteller da om hvor viktig det er å ta vare på naturen slik at disse skapningene ikke forsvinner, og blir hver gang belønnet med engasjement både fra voksne og skoleelever.
Innen entomologien – læren om insekter – er jeg en ren amatør. Jeg har ingen basiskunnskap slik en utdannet forsker vil kunne ha. Men jeg kan kanskje våge å kalle meg naturalist. På samme måte som noen av 1800-tallets naturalister fartet rundt til noen av klodens utilgjengelig steder for å finne og registrere nye dyrearter, planter og insekter. De fleste av disse hadde heller ingen fagutdannelse, så også jeg hadde et lønnlig håp om å finne sommerfuglarter som ikke tidligere var registrert, selv om jeg regnet det som svært usannsynlig. Dette var da heller ikke noe mål for meg; det viktigste var å komme tett på en natur jeg ikke kjente til. Se og lære.
Det skal ikke stikkes under stol at mine opphold i Amazonas-jungelen var det som ga inspirasjon til mine fem romaner om jungelgutten Mino Aquiles Portoguesa, som startet med Mengele Zoo. Uten alt det jeg hadde sett og erfart i landene i Sør-Amerika, ville neppe disse bøkene ha blitt til. I romanene kunne jeg la fiksjonen slippe til, mens menneskene og naturen jeg opplevde var bakteppet.
I denne boken har jeg avbildet over 80 av de sommerfuglene jeg fant på mine reiser. Samtlige av disse artene, og mange flere, er vel forvart i mine insektkasser, med sine utspente vinger og klare farger. Forhåpentligvis til glede for generasjoner som kommer etter meg, da fargene på en sommerfugl aldri forsvinner. Måtte naturen de levde i heller aldri forsvinne.
Lier, februar 2024
Gert Nygårdshaug
Hvordan det hele startet
Hvorfor begynte jeg å samle sommerfugler? Det kan finnes mange forklaringer på det, men la oss si at det startet oppe i en fjellbygd i Nord-Østerdal, Tynset. En vakker sommerdag, på setra, jeg kunne vel være en fire–fem år. Min mor fortalte at hun hadde sett meg krabbe rundt ute på setervangen blant engsoleie, stemor, blåklokker og aurikkel med et tomt syltetøyglass i hånden som jeg gjentatte ganger slo ned over blomstene. Hun spurte hva i all verden jeg drev med. Jeg skal fange en sommerfugl! skal jeg ha svart.
Jeg tviler sterkt på at jeg den gang, ved denne metoden, maktet å fange noen sommerfugler i glasset. Opp gjennom barne- og ungdomstiden slukte jeg bøker om Tarzan og jungelgutten Bomba. Ingen av dem var det minste interessert i sommerfugler, men under hele oppveksten der hjemme på bondegården eller på setra var jeg levende opptatt av alt som spirte, grodde og levde i naturen. Jeg var rett og slett en uforbederlig nysgjerrigper som ville ta rede på naturens mange mirakler.
Det skulle gå mange år før jeg virkelig ga meg ut på sommerfugljakt. Og at det ble slik, skyldtes nok også at jeg i studietiden hadde stiftet bekjentskap med berømte naturalister og vitenskapsmenn fra 1800-tallet. For ved siden av pensumbøker i filosofi og historie, satt jeg ofte fordypet i reiseskildringene til oppdagere som Alexander von Humboldt (1769–1859), Henry Bates (1825–1892) eller Alfred Russel Wallace (1823–1913).
1800-tallet var de store naturoppdagelsenes tid. Da dro herremenn som de som nevnt ovenfor til strøk på vår klode der europeere knapt hadde satt sine føtter, og langt mindre utforsket naturens mange fremtoninger og artsrike mangfold. Steder som jungelen i Amazonas var terra incognita for en naturalist som eksempelvis Henry Bates. Og i kjølvannet av alle nye oppdagelser, ble grunnlaget for selve evolusjonsteorien skapt. Sammen med Charles Darwin (1809–1882) la Alfred Russel Wallace grunnen for det som skulle bli vitenskapen om livet – biologi.
Jeg var dypt fascinert av beretningene om slike oppdagelsesreiser. Hvordan nye planter og dyr ble oppdaget, beskrevet og klassifisert. Og ikke minst den rike forekomsten av de vakreste av alle insekter: Dagsommerfuglene. Bøker som Wallaces A Narrative of travels on the Amazon and Rio Negro (1853) og Henry Bates’ The naturalist on the River Amazons (1863) spøkte hele tiden i underbevisstheten min. Skulle jeg noen gang få oppleve noe – bare litt – av det disse oppdagerne følte i de dype regnskogene? Jeg hadde mine tvil, livet mitt førte meg på helt andre veier, som lærer, som ungdomsarbeider og som snekker.
Men drømmen lå der. Noe alvorlig ble tent da jeg var godt ut i 30-årene. Jeg hadde lest en bok – husker ikke lenger hvilken – der hovedpersonen samlet sommerfugler. Samle sommerfugler, tenkte jeg, kunne ikke det være en spennende hobby? Komme seg ut i naturen på forskjellige steder i landet, jakte på disse vakre skapningene? Jeg begynte å lese mer om sommerfuglsamling, og når jeg nå – og fremover – snakker om sommerfugler, så mener jeg dagsommerfugler.
Jeg studerte faglitteratur om den retningen innen entomologien som kaltes lepidopterologi, læren om sommerfugler. Etter hvert meldte jeg meg også inn i en lokal entomologisk forening, men der fikk jeg ikke mye hjelp. Jeg måtte selv lære meg hvordan jeg fanget og preparerte sommerfugler, før jeg til slutt kunne plassere dem inn i spesielle insektkasser. Veien frem dit var ikke lett.
Foreløpig var alt bare teori. Men snart skulle jeg også bevege meg ut i felten. Jeg fant frem til et firma i Danmark som hadde spesialisert seg på utstyr for insektsamlere. Her bestilte jeg håv, en flaske med ethylacetat, eddiketer, noen passelig store spennbrett og insektnåler i litt forskjellig tykkelse. Dessuten noen flotte kasser med glass og ramme som de ferdige sommerfuglene kunne monteres inn i.
Spennbrett var viktig. Uten spennbrett var det umulig å preparere sommerfugler, forsto jeg. Det besto av en avlang korkplate om lag 30 centimeter lang og 8–12 centimeter bred. Oppå denne var det limt fast to langsgående trelister, slik at det mellom disse var en smal sprekk der insektnålen med sommerfuglen kunne stikkes ned og festes. Meningen var at nå kunne sommerfuglens vinger spres forsiktig ut over disse listene på hver side og dekkes med langsgående striper av pergamynpapir festet til listene. Så kunne man forsiktig med en nål spre ut insektets vinger under det gjennomsiktige papiret til de fikk riktig stilling. Når stillingen var perfekt ble det stukket nåler ned i papiret på trelistene tett inntil vingene slik at de holdt seg på plass. Sommerfuglen skulle være på spennbrettet et par ukers tid, inntil den var helt uttørket og stiv og kunne plasseres i en insektkasse. Dette hørtes virkelig komplisert ut, tenkte jeg, i ferd med å miste motet. For i tillegg skulle også de skjøre følehornene spres ut til en perfekt V-form. Og under hele denne prosessen måtte man for all del ikke komme borti vingene med fingrene og ødelegge støvet der! For det er slik at sommerfuglens farger er bestemt av dette støvet, disse ørsmå skjellene som dekker vingene. Slik kan man si at sommerfuglens farger er strukturbestemt, og kan ikke blekne eller på annen måte forringes med tiden. Om man tar seg en tur til London og kikker på samlingene i Natural History Museum – der mange av sommerfuglene er samlet inn nettopp av Wallace og Bates for 170
år siden – virker det som om de kunne ha vært fanget i går. Fargene er like sterke og klare.
Jeg leste, og ble mer og mer skeptisk. Jeg hadde nå utstyret i orden, men skulle jeg våge å gå i gang med dette? Det virket nesten uoverkommelig vanskelig. Først måtte sommerfuglen fanges i håven, så skulle jeg få den ut av denne og opp i en blikkeske der det lå en bomullsdott dynket med eter. Deretter skulle jeg stikke en insektnål gjennom thorax, brystet på insektet, hvorpå det skulle plasseres i sprekken på spennbrettet. Til slutt skulle vingene spres ut og nåles fast. Vinger og følehorn måtte ha en perfekt stilling. Og alt dette uten at jeg kom borti sommerfuglens vinger med fingre eller nålespiss, eller ødela dens følehorn.
Botanisk hage på Tøyen
Jeg skulle bli fullstendig hekta.
Men la oss ta det fra starten. En sommerdag i 1984 ankom jeg Botanisk hage på Tøyen medbringende sommerfuglhåv og esken med eter. Innenfor porten ble jeg stående og stusse: Var det tillatt å fange sommerfugler her? Jeg var ikke lite nervøs, men fant etter hvert en ansatt, der jeg høflig spurte om jeg kunne fange noen av de hvite kålsommerfuglene – pierider, visste jeg de het – som fløy omkring? Det ble bare smil og latter fra denne, hun sa at jeg var hjertelig velkommen; disse hvite sommerfuglene var det nok av der.
Og for å gjøre en lang historie kort: I løpet av noen uker denne sommeren massakrerte jeg et ukjent antall kålsommerfugler i Tøyenparken før jeg endelig klarte å frembringe et perfekt eksemplar til tørk på spennbrettet. Stor kålsommerfugl, Pieris brassicae, er regnet som skadedyr på ulike kålplanter i korsblomstfamilien og finnes stort sett over hele landet. Her er et bilde, og legg merke til vingenes og følehornenes perfekte form; slik skal den se ut på spennbrettet i ferdig preparert stand:
Pieris brassicae
Det var gjort. Jeg hadde skaffet meg en artig og interessant hobby!
En sommerfugls liv kan beskrives i fire stadier: Først som egg, deretter som larve, så blir den en puppe, der en fullstendig metamorfose finner sted og skaper det fjerde og siste stadiet, den ferdige sommerfuglen. Livet til en sommerfugl er som regel kort, og varierer fra art til art. Kanskje lever den bare en uke, i beste fall et par måneder. Og den ender som regel sitt liv ved å bli spist av fugler, eller havne på bakken med ødelagte vinger. Slik sett blir det ‘etterlivet’ vi sommerfuglsamlere gir denne vakre skapningen meningsfull.
Om vi ikke regner med Hesperiidae, hesperidene, finnes det fem sommerfuglfamilier i Norge, hver med sine spesielle særtrekk. Jeg skulle snart bli godt kjent med alle disse fem. Hver familie hadde sine arter, og totalt skal det finnes 88 arter dagsommerfugler i Norge. (Her er altså ikke hesperidene regnet med, og tallet kan ha bli opp- eller nedjustert de seneste år.) Mange av disse har tilpasset seg og lever på spesielle biotoper, det kan være myrlandskap, på fjellet, eller i skog, hager og åkrer på ulike steder i landet.
I dag er to av disse artene rødlistet. Den ene er fra familien Papilionidae, svalehaler. Den lever gjerne høyt til fjells, som i skråningene rundt Gjende, og har det vakre navnet Parnassius apollo. Den andre er en blåvinge fra familien Lycaenidae, og har artsnavnet Plebeius argyrognomon, eller lakrismjeltblåvinge på norsk. Men flere andre er i dag kritisk truet.
Jeg ble ganske raskt kjent med den strenge etikken vi sommerfuglsamlere må bekjenne oss til. Vi skulle hele tiden forsøke å skjerme truede arter, selvfølgelig først og fremst ved ikke å fange disse selv, men ved å observere og registrere. Og vi skulle aldri røpe lokalitetene der disse fantes overfor fremmede.
Jeg er ofte blitt konfrontert med ulike spørsmål og påstander når jeg forteller om min sommerfuglsamling, som: Men hvorfor dreper du disse vakre skapningene? Eller: Dere utrydder jo sommerfuglene når dere jakter på dem. Til det første svarer jeg som regel at istedenfor å bli spist
av predatorer, eller ligge og dø sakte på bakken, så vil de i min samling få et evig ‘liv’, og kunne inspirere andre til å ta vare på disse vakre skapningene. Til det andre spørsmålet svarer jeg at vi lepidopterologer aldri kan utrydde noen art. Det er når sommerfuglenes naturlige leveområde og larvens fôrplanter blir ødelagt og forsvinner, at artene kan bli borte. Gjennom eksempelvis rasering av skogområder, som i Amazonas, eller ved monokulturelt landbruk her i Europa. Vi som samler sommerfugler, hjelper faktisk til med å bevare artsmangfoldet, ved at vi registrerer og rapporterer om tilstanden ute i naturen.
Men tilbake til begynnelsen: Årene er altså 1984, -85 og -86. Disse somrene fartet jeg rundt i skog og på fjell, i myr og på jorder med min sommerfuglhåv. Snart hadde jeg mange av våre norske dagsommerfugler vakkert plassert i sirlige rekker i mine insektkasser. Gleden var stor og ekte hver gang jeg kunne loggføre en ny art.
Jeg var virkelig hekta.
Og etter hvert begynte fortellingene til de store naturalistene fra 1800-tallet igjen å spøke i mitt hode. Alfred Russel Wallaces og Henry Bates’ reiser og oppdagelser i Amazonas hadde vel aldri sluppet taket i meg, og var det ikke nettopp etter inspirasjon fra disse jeg hadde begynt å samle sommerfugler? Tenke seg til å få anledning til å jakte på alle de fantastiske sommerfuglene som måtte finnes der! Tusenvis av arter, ville jeg tippe. Samtlige sannsynligvis for lengst funnet og registrert, men det spilte mindre rolle for meg. Det var selve opplevelsen som lokket. Men hadde jeg skikkelig flaks, kunne det jo dukke opp en art som ikke var registrert …
Jeg merket at utferdstrangen økte utover forsommeren 1986. Det begynte å bli skralt med nye arter å finne for meg her i Norge. Så tok jeg det første skrittet: Fra spesialforretningen i Danmark bestilte jeg noen søkkdyre og flotte bøker om sommerfuglene i Sør-Amerika. Fem tykke bind med fargerike plansjer. Jeg satt betatt og så på alle de nydelige insektene. Drømte meg bort. Skulle det bare bli med drømmen? Nei, sa jeg bestemt til meg selv.
Caracas
Canaima
Cumaná
Macuto
Caracas
Det måtte bli Venezuela først, tenkte jeg. Om jeg senere skulle dykke inn i det store ukjente, våge å ta spranget inn i dypet av selveste Amazonas-jungelen, trengte jeg å ta en liten prøvetur, begynne forsiktig, nærme meg dette kontinentet fra et ståsted der ikke alt forekom meg fullstendig fremmed. Venezuela virket å være et bra sted for å teste meg selv med sommerfuglhåven under tropiske forhold, og hvilke sommerfugler kunne jeg vel ikke finne der? Men det hadde ikke blitt Venezuela – og kanskje senere heller ikke Amazonas – hadde det ikke vært for min gode kompis Peter Røren.
Peter og jeg hadde kjent hverandre i mange år. Først som sosialarbeidere i Oslos kommunale fritidsklubber, Peter som klubbleder i Grorud fritidsklubb, jeg som leder av Uranienborg fritidsklubb. En dag – etter et langt og slitsomt møte på Ungdomskontoret i Krebs’ gate på Torshov – kom Peter bort til meg.
«Jeg har lyst til å slutte, Gert,» sa han.
«Slutte?» undret jeg.
«Ja, dette ungdomsarbeidet tærer på sjela, jeg tar med meg jobben hjem og forsøker å løse problemer det ikke ligger i min makt å løse. Jeg føler at vi jobber i motbakke hele tiden.»
Jeg kunne ikke si meg mer enig. Vi arbeidet med og konfronterte ungdom i drift, men hadde ikke makt eller midler til å hjelpe der hjelp trengtes mest; kommunen ga oss
ikke økonomi og albuerom nok til å kunne bringe skakkkjørte unge inn til en stabil tilværelse.
For å gjøre en lang historie kort: Vi bestemte oss denne kvelden over en halvliter på Casino – vårt vannhull på den tiden – for å begynne med noe helt annet. Vi skulle starte som frilans-snekkere! Intet mindre. Men vi var begge relativt brukbare «handymen», jeg var fra oppvekst og ungdom på en fjellgård på Tynset godt kjent med snekring og tømring. Hvor Peter hadde det fra, aner jeg ikke, men maken til kreativitet og gåpåhumør som den mannen utviste fantes ikke, en evne han også har beholdt i alle de årene jeg har kjent ham. Og som vi skal se, var det denne beslutningen som førte til at jeg først kom meg til Venezuela, og senere til andre land på det søramerikanske kontinentet. Grunnen til det var en vågal beslutning fra Peters side, en beslutning som også skulle ende svært dramatisk. Han ville nemlig bygge seg en seilbåt, treskute, og dra på jordomseiling!
Ja vel, vi arbeidet som snekkere i Oslo i et par–tre år, det gikk riktig bra, vi restaurerte blant annet mye av den gamle trehusbebyggelsen på Rodeløkka. Og i hagen hjemme hos Peter tok sakte, men sikkert en vakker Colin Archer treskute form, den skulle etter hvert døpes S/Y Fredag, men skulle også havne på bunnen i Det karibiske hav. Og hadde den ikke gått på et rev og forlist ved en idyllisk tropeøy kalt Bequia, hadde hverken Peters eller mitt liv blitt det det skulle bli. Vent og se!
Som snekkere skulle vi få realisert våre drømmer. Min drøm var langt mindre vågal og uten særlig dramatiske konsekvenser: Jeg skulle rett og slett – med hodet renset for uoverstigelige problemer for vanskeligstilt ungdom – skaffe meg såpass økonomi at jeg kunne ta meg noen måneder fri og skrive mine første prosabøker. Hvilket ble gjort.
Peter Rørens jordomseiling startet ved Rådhuskaia –lykkeønsket av ordfører Albert Nordengen – men endte altså med forlis i Karibia. Men Peter var ikke den som ga opp. Han fikk på mirakuløs måte hevet skuta, og det karibiske
folkelynnet tiltalte ham såpass mye at han likegodt bestemte seg for å slå seg til der nede. Han startet et verksted på Bequia, kalte seg Fixman, og seilte mellom øyene på stadige oppdrag, men også som regel med en last med god rom gjemt under dekk. Peter og Fredag ble etter hvert en legende blant Karibias øyboere, noe han fremdeles er. Han bor fremdeles der nede på sin paradisøy mens dette skrives. (Og her må skytes inn: Peter Rørens utrolige liv kan det leses om i hans egen bok Kunsten å forlise, utgitt på Cappelen Damm i 2012.)
At Peter befant seg der han gjorde, i nærheten av det søramerikanske fastland, gjorde at min drøm om å reise av gårde med sommerfuglhåven til dette kontinentet lettere kunne realiseres. Jeg hadde plutselig et påskudd for å dra. Jeg skulle besøke min gode kompis. Vi hadde sporadisk telefonkontakt, og på denne måten fikk jeg vite at Fredag skulle seile til en øy i nærheten av det venezuelanske fastland og være der en måneds tid fra begynnelsen av september. Øya det var snakk om, het Isla Margarita, en ganske stor øy ved østkysten av landet. Kunne ikke jeg komme og besøke ham der?
Tanken slo straks rot i meg, jeg gikk straks i gang med å undersøke flybilletter til Caracas. Fly fra Norge via Amsterdam og strake veien over Atlanteren ble uten lang betenkningstid bestilt. Kofferten ble pakket, med sommerfuglhåv og prepareringsutstyr må vite, insektnåler og spennbrett. I slutten av august 1986 satte jeg meg på flyet som skulle starte min beskjedne karriere som naturalist og amatørentomolog.
Jeg hadde selvfølgelig lest meg grundig opp på Venezuela og hovedstaden Caracas. Det var et relativt fredelig land, forsto jeg, og Caracas skulle være en stor og moderne by. I 1986 hadde den godt over to millioner innbyggere, den lå omkring 900 meter over havet og ikke langt fra den karibiske kysten. Den var dessuten fødebyen til frigjøringshelten Simón Bolívar (1783–1830) som sto for frigjøringen av Venezuela, Colombia og Peru fra det spanske veldet.
Venezuelas historie hadde vært preget av politisk ustabile regjeringer, leste jeg, med skiftende diktaturer og revolusjonær uro, og selv om jeg selv befant meg på den ytterste revolusjonære venstresiden, skulle jeg slett ikke begi meg til fattigbyene oppe i åssidene for å yppe til opprør. Det var ikke politikk som skulle oppta meg på denne turen. Det var naturen og alle dens vidunderlige skapninger.
Jeg satt og glodde øynene ut av skallen da flyet gikk inn for landing i Caracas. Jeg så et svært kupert landskap, men mest av alt så jeg en stor by med skyskrapere og brede gater. Jeg hadde en svært beskjeden reisekasse, og på flyplassen fikk jeg vekslet inn mine dollar og reisesjekker til den lokale valutaen, som selvfølgelig het bolivarer! Selv om vi befant oss nærmere tusen meter over havet, slo den tropiske varmen inn mot meg.
Jeg smilte. Varmen kjentes behagelig. Jeg var her!
Det tok litt tid før jeg fant et rimelig hotell. Det befant seg midt i byen. Jeg hadde skaffet meg et bykart og tok en liten rusletur ut i gatene og inntok mitt første måltid på et fremmed kontinent. Jeg satt på en uteservering med ølglasset, snuste inn atmosfæren, luften, glodde på folk. Jeg var full av lykke. Jeg, en bondesønn fra Nord-Østerdal, følte meg som den aller første nordmannen som reiste ut i verden. En verden som for lengst var bereist og oppdaget av Ola og Kari. En verden der alt var beskrevet og forstått. Eller kanskje var det ikke slik? Det var vel ikke så altfor mange nordmenn som hadde brakt med seg sommerfuglhåv og en flaske med eddiketer, til Sør-Amerika?
For meg var dette virkelig starten på noe. Men her i denne millionbyen ville jeg helst ikke befinne meg lenge. Det var fremdeles nesten tre uker til jeg skulle møte Peter og hans seilskute på Isla Margarita. I en moderne storby ville det være langt mellom sommerfuglene, tenkte jeg. Jeg skulle ta feil. For jeg ble i Caracas i fire døgn, nettopp takket være at jeg fant en sommerfugllokalitet, midt i byen, mellom trafikkerte gater og skyskrapere!
Dagen etter, da jeg studerte bykartet grundig, fant jeg
ganske snart noe som fortonte seg som et grønt område, og det lå ikke langt fra hotellet. Jeg tok med meg håven og en blikkeske der det lå en bomullsdott dynket med eter, og ga meg av gårde. Og ganske raskt fant jeg dette grøntområdet. Det var slett ikke en flat park, slik jeg hadde forestilt meg, men derimot en liten høyde, en kolle kledd med grønne busker og trær. Og det snodde seg en gangvei, nærmest en sti, oppover mot toppen, og langs denne vokste villblomster, kunne jeg se.
Jeg merket pulsen øke. Det var insekter her, rikelig med insekter, og der – der! – flakset en gulaktig sommerfugl, det kunne ikke være noe annet enn en Pieridae, tenkte jeg. Hvitvinger, eller altså pierider som de heter på norsk. Det måtte være et lokalt eksemplar av denne artsrike familien, hvor det i Norge fantes tolv forskjellige arter. Men hvordan så en venezuelansk pieride ut? Jeg fulgte det flagrende vesenet der det satte seg til ro på en blomst et stykke fra veikanten. Jeg listet meg nærmere med håven, den satt stille, og vips! så hadde jeg den.
Et par ungdommer og en eldre mann hadde stanset og ble stående og glo, men jeg brydde meg ikke. Med skjelvende fingre fikk jeg festet et forsiktig grep over sommerfuglens thorax, bryst, inne i håven og klemte varsomt til, holdt den forsiktig, rolig slik en stund, inntil den var besvimt. Deretter fikk jeg puttet den i blikkesken til bomullsdotten med eter. Min aller første søramerikanske sommerfugl var fanget!
Jeg fant flere sommerfugler denne dagen ved stien opp mot toppen av den lille høyden. Midt i Caracas by! Og blant disse var det helt sikkert ulike arter, visste jeg. Nå gledet jeg meg til jeg kom tilbake til hotellrommet, slik at jeg kunne slå opp i mitt oppslagsverk for å foreta en artsbestemmelse etter at jeg hadde montert dem opp på spennbrettet til tørk. Jeg hadde brakt med meg en ganske omfangsrik bok med fargeplansjer, Mariposas de Venezuela.
La det være sagt med en gang: De mest spennende øyeblikkene i en lepidopterologs liv, er da han setter seg ned med sine oppslagsbøker for å kunne artsbestemme de ek-
