Øistein Borge
Matadorens siste dans
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70465-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Noen av de 957 innbyggerne i den andalusiske landsbyen Montepaz
Lennox Hartly 65 år. Pensjonert kriminalbetjent fra Greater Manchester Police (GMP) Emma Hartly 63 år. Gift med Lennox i 44 av disse Penelope «Penny» Hudson 63 år. Emma Hartlys bestevenninne, pleierske og selskapsdame Sergio Moncayo 54 år. Meksikaner. Skamløst rik forretningsmann Rob Schenk 33 år. Nederlender. Forlovet med Sergio Moncayo Margot Smith 58 år. Britiskfødt kokk og pasjonert ryktespreder 5
Erik Petersen 53 år. Nordmann. Eks-rørlegger og Lotto-millionær Johan Petersen 28 år. Erik Petersens sønn Ambrosius «Zappa» Young 67 år. Amerikansk antikvitetshandler, sjakkspiller og potdyrker Sean O’Sullivan 31 år. Irsk forfatter Ana og Diego Bautista 46 og 47 år. Innfødt ektepar. Driver «Bar Descanso» Paula Bautista 26 år. Datter av Ana og Diego
Tiden er lunefull. Den kan fly eller stå stille, alt ettersom. Hvor lenge har han stått og sett på den døde? Gutten ligger på magen i den store messingsenga, naken, med strupebåndet rundt halsen. De har praktisert dette rollespillet flere ganger tidligere. Herre og ulydig hund. Til å begynne med var gutten skeptisk, men etter hvert ble han vant til leken. Sa til og med at han likte det. Denne gangen hadde opphisselsen drevet dem et hakk lenger. For langt. Så noen ham da han ankom leiligheten? Han tror ikke det. Dessuten har gutten ofte besøk. Alltid av menn, ulike menn i alle aldre. Det var sånn han finansierte oppholdet sitt i Milano. Det finnes bare én fornuftig ting å gjøre. Komme seg vekk, uten å bli sett når han forlater bygningen. Han må ringe til noen som kan hente ham. Et menneske han kan stole på. Mauritzio. Han fisker frem mobiltelefonen fra jakka på stumtjeneren. Et nyhetsvarsel fra BBC på skjermen. 7
Breaking news: … 84 persons were shot dead by a gunman at a youth summer camp in the island of Utoya, after an explosion at government buildings in Oslo killed at least seven. A large number of other people have been injured. The police have charged a 32-year-old Norwegian man over both attacks … Han stirrer på displayet. 84 ungdommer skutt og drept. Blikket hans glir over på den døde gutten i senga. Tilbake på mobilen. Så taster han nummeret.
1
Montepaz, Andalucía Høst 2018 Han står ved vinduet og betrakter likbilen som passerer nede på hovedveien. Landsbyens eldste, nittisju år gamle Beatriz Florentino, gjør sin siste reise i en svart Volvo 245 med hevet tak. En tidlig nittimodell, gjetter han. En av de siste som ble produsert. Lennox Hartly kan se slike ting. Han har vært opptatt av biler siden tiden med Matchbox og Corgi Toys, den gang gulvet på gutterommet var Monza-banen og Rally Monte Carlo ble avviklet i senga, med fartsfylte etapper på fjelloverganger bestående av dyner og hodeputer. I voksen alder har han hatt trauste, alminnelige biler. Man ble ikke rik som kriminalbetjent i Manchester-politiet, verken på penger eller illusjoner. Lennox vet ikke hvor mange ganger han har banket på fremmede dører, identifisert seg som DC Hartly og bedt om å få komme inn. Som regel for å fortelle at en ektefelle eller nær slektning var død, i mange tilfeller 9
myrdet, ofte med kniv eller stump vold mot hodet. Det er hjembesøk av denne typen han savner minst, etter at kollegene drakk ham ut av etaten og inn i pensjonsalderen på The King’s Arms for fem år siden. En minneverdig kveld, som han ikke husket stort av da han våknet neste morgen. Døra bak ham åpnes. Penny, familiens gode fe. Emma Hartlys bestevenninne siden skoledagene, og selvskreven forlover da Lennox tok mot til seg og gikk ned på kne foran Emma i 1974. Nå ubetalt pleierske, selskapsdame og husholderske i den lille landsbyen Montepaz i Andalucía. Skal han takke Gud for noe, må det bli Penelope Hudson. «Hun spør etter deg, Lennox.» «Hvordan er dagen hennes?» «På det jevne. Hun var våken nok til å klage over at jeg hadde byttet tetype. Vi er tomme for Harney’s Earl Grey.» Det har bestandig vært noe med Pennys stemme. Noe mildt og melodiøst som gjør ham lett til sinns, slik han blir av de gule sommerfuglenes vimsende dans mellom blomster og busker i hagen. «Jeg er der om fem minutter,» sier han. Hun nikker bifallende og lukker døra. Lennox vender seg mot vinduet igjen. Et lett regn har begynt å falle der ute. Det er høst i Montepaz. * Emma sitter i den lille vinterhagen. Han stanser i døråpningen, blir stående og studere henne noen sekunder i smug. Knappe førtifem kilo. Liten og forsvarsløs, 10
hun som i ungdommen feide all motstand til side på judomatta. Synet av henne utløser et sammensurium av følelser. Kjærlighet, bitterhet, ømhet, tristhet … en cocktail som gjør ham mo i knærne og trang i halsen. Hun forsvant i løpet av de to første årene her nede i Andalucía. I ettertid ser han at den siste tiden hjemme i Manchester ga visse hint. Nøkler som ble forlagt. Avtaler som gikk i glemmeboka. Quiz-kveldene på den lokale puben, dit hun ikke lenger ville gå. Jeg vet jo at svaret er Helen Mirren, klaget hun. Jeg makter bare ikke å komme på navnet der og da. Penny beroliget henne, sa at hun hadde det på samme måte, at det var en naturlig del av aldringsprosessen, at man ikke behøvde bekymre seg med mindre man var like blank hvis noen nevnte Mirrens navn. Nå snur Emma seg. Ser på ham med et blikk som ikke bærer bud om noe som helst. Ikke glede, ikke uro, ikke bebreidelse. Et blikk hun i gamle dager kunne sendt en kelner når han kom til bordet med regningen. «Hvor er du blitt?» sier hun. Sykdommen har stablet om på både ord og grammatikk, men han er blitt god til å tyde. «Jeg spaserte en tur på formiddagen. Før regnet satte inn.» Hun smiler bredt, nærmest begeistret, som om han har sagt noe morsomt, eller gitt henne en kompliment. Han setter seg ved siden av henne i sofaen, legger armen rundt de magre skuldrene hennes og tar den lille hånden i sin grove. Stryker tommelen varsomt over håndbaken hennes, der blå årer danner et nett 11
av mikroskopiske elver i den nesten gjennomsiktige huden. Slik blir de sittende i stillhet mens han betrakter det økende regnet og kjenner takknemlighet for at hun fremdeles finnes.