John le CarrĂŠ

Marionetten

Den gylne regel er å hjelpe dem vi elsker, til å flykte fra oss Friedrich von Hügel

Til mine barnebarn, fødte og ufødte

1

En tyrkisk tungvektsmester i boksing på vei gjennom en gate i Hamburg, arm i arm med sin mor, kan knapt bebreides for å overse at han skygges av en skinnmager ung mann i svart frakk. Store Melik, som han beundrende ble kalt i nabolaget, var en kjempediger brande, tjafsete, uflidd og jovial, med et naturlig bredt glis, det svarte håret i en hestehale og et gyngende, lett og ledig ganglag som selv uten moren, opptok halve fortauet. Med sine tjue år var han en berømthet i sin lille verden, og ikke bare for sine ferdigheter i bokseringen: Han var blitt valgt til ungdomsrepresentant i sin muslimske idrettsklubb og hadde vært finalist tre ganger i det tyske mesterskapet i hundre meter butterfly. Og som om ikke alt det var nok, var han også stjernekeeper på fotballaget som pleide å spille på lørdager. I likhet med de fleste storvokste mennesker var han mer vant til å bli betraktet enn selv å betrakte, hvilket var enda en grunn til at den skinnmagre unggutten hadde klart å skygge ham ubemerket tre døgn på rad. De to mennene fikk øyekontakt først da Melik og moren hans, Leyla, kom ut fra reisebyrået al-Umma, hvor de nettopp 9

hadde kjøpt flybilletter for å kunne innfinne seg i bryllupet til Meliks søster i deres fødelandsby utenfor Ankara. Melik kjente et stirrende blikk på seg, så seg om og ble stående ansikt til ansikt med en radmager yngling av samme høyde som bokseren selv, og med bustete skjegg, rødsprengte, dyptliggende øyne og en lang, svart frakk som kunne rommet tre tryllekunstnere. Han hadde en svart og hvit kefiyeh rundt halsen og en turistaktig saltaske av kamelskinn slengt over skulderen. Han stirret først på Melik og deretter på Leyla. Så tilbake på Melik, uten å blunke, men med en bønn i de ildfulle, innsunkne øynene. Den unge mannens desperate mine hadde ikke behøvd å uroe Melik noe særlig, ettersom reisebyrået lå i utkanten av Bahnhofsvorplatz, den store plassen foran Hamburgs sentrale jernbanestasjon, Hauptbahnhof, hvor alle varianter av fortapte sjeler – tyske boms, asiater, arabere, afrikanere og tyrkere som han selv, om enn litt mindre heldigstilte – hang omkring hele dagen, for ikke å snakke om benløse menn i elektriske rullestoler, narkolangere og deres klientell, tiggere og bikkjene deres samt en sytti år gammel cowboy med Stetson-hatt og ridebukse av lær med sølvnagler. Få av dem hadde arbeid, og en liten gjeng hadde ingenting med å befinne seg på tysk jord overhodet, men ble i beste fall tolerert på grunn av en bevisst fattiggjøringspolitikk mens de ventet på summarisk deportasjon, som regel ved daggry. Men bare nyankomne og bevisst dumdristige tok risken på dette. Mer forsiktige illegale immigranter holdt seg unna Hauptbahnhof. Ytterligere en god grunn til å overse ham var den klassiske musikken som jernbanemyndighetene lot drønne på 10

full styrke over denne delen av plassen fra et batteri av godt innsiktede høyttalere. Formålet med disse var, fjernt fra å spre karma blant lytterne, å jage dem vekk. Tross disse hindringene etset den magre unge mannens ansikt deg inn i Meliks bevissthet, og i et flyktig øyeblikk ble han pinlig berørt av sin egen lykke. Skjønt hvorfor i all verden skulle han det? Det hadde nylig inntruffet noe aldeles fantastisk, og han gledet seg til å ringe søsteren og fortelle at moren deres, Leyla, som hadde stelt sin døende mann i et halvt år og sørget av hele sitt hjerte over ham etterpå, nå boblet av glede over utsikten til å delta i datterens bryllup og engasjere seg i hva hun skulle ha på seg, lure på om medgiften var stor nok, og hvorvidt brudgommen var så pen som alle, Meliks søster inkludert, hadde sagt at han var. Så hvorfor skulle ikke Melik bare skravle videre med moren sin? Vel, det gjorde han jo, entusiastisk, hele veien hjem. Senere kom han til at det hadde vært noe med den unge mannens stillferdige vesen. Aldersrynker i et fjes på min egen alder. Det vinterlige uttrykket en herlig vårdag. Dette var på torsdag. Fredag kveld, da Melik og Leyla sammen kom ut av moskeen, sto han der igjen, den samme unge mannen, med den samme kefiyehen og den altfor store frakken, hengende i skyggen av en møkkete oppgang. Denne gang la Melik merke til at den radmagre kroppen krenget litt til siden, som om han var blitt slått ut av balanse og blitt stående i den vinkelen i påvente av at noen skulle si til ham at han kunne rette seg opp. Og det ildfulle blikket skinte enda skarpere 11

enn det hadde gjort dagen før. Melik møtte dette blikket rett på, men skulle ønske han ikke hadde gjort det, og så bort. Og dette andre møtet var enda mindre sannsynlig fordi Leyla og Melik sjelden gikk til noen moské, selv en moderat, tyrkiskspråklig sådan. Etter Tvillingtårnenes fall var Hamburgs moskeer blitt farlige. Gikk man til feil moské, eller til riktig moské med feil imam, kunne hele familien havne på politiets overvåkningsliste for resten av livet. Ingen tvilte på at det i hver eneste bønnerekke fantes en informant som ville innynde seg hos myndighetene. Det var knapt mulig å glemme, enten man var muslim, politispion eller begge deler, at delstaten Hamburg uten å være klar over det hadde vært vertskap for tre av septemberkaprerne, for ikke å snakke om deres medsammensvorne cellekamerater og planleggere og at Mohammed Atta, som hadde styrt det første flyet inn i Tvillingtårnene, hadde bedt til sin vrede gud i en beskjeden moské i nettopp Hamburg. Det var også en kjensgjerning at Leyla og sønnen hennes hadde vært mindre lydige mot sin tro etter at hennes mann døde. Mannen hadde naturligvis vært muslim og samtidig verdslig. Men han hadde også vært en militant aktivist i kampen for arbeidernes rettigheter, og det var derfor han i sin tid var blitt fordrevet fra hjemlandet. Den eneste grunnen til at de overhodet hadde gått i moskeen, var at hun ved en ren innskytelse hadde følt behov for det. Hun var lykkelig. Sorgens tyngde var i ferd med å letne. Ikke desto mindre var den første årsdagen for ektemannens død nær forestående. Hun hadde behov for en dialog med ham og fortelle ham den gode nyheten. De hadde allerede gått glipp av den viktige 12

fredagsbønnen og kunne like godt blitt hjemme og bedt der. Men Leylas innskytelser var og ble loven. Hun hadde helt korrekt argumentert med at personlige bønner hadde større sjanse til å bli hørt om kvelden, og dermed insistert på å delta i dagens siste bønnetime, noe som tilfeldigvis betydde at moskeen var så godt som tom. Så Meliks andre møte med den magre unge mannen var, i likhet med det første, en ren tilfeldighet. Hva annet kunne det være? Slik tenkte i hvert fall den godhjertede Melik på sin enkle måte. Ettersom neste dag var lørdag, tok Melik bussen tvers gjennom byen for å besøke sin velstående onkel på farssiden i familiens stearinlysfabrikk. Forholdet mellom onkelen og Meliks far hadde til tider vært anstrengt, men etter farens død hadde Melik lært å respektere onkelen og å være venner med ham. Idet han hoppet på bussen – hvem andre skulle han få se enn den magre unge mannen, som satt i glassleskuret, og så Melik dra av gårde? Og da Melik seks timer senere kom tilbake til det samme busstoppet, var gutten der fremdeles, innpakket i kefiyehen og tryllekunstnerfrakken, sammenkrøkt og ventende i hjørnet av leskuret. Ved synet av ham ble Melik, som vanligvis følte seg forpliktet til å elske menneskeheten fordomsfritt, grepet av en ubarmhjertig avsky. Han følte at den magre unge mannen anklaget ham for et eller annet, og det likte han dårlig. Dessuten var det noe overlegent i væremåten hans til tross for den miserable forfatningen han var i. Hva trodde fyren han kunne oppnå med den latterlige svarte frakken? At den skulle gjøre ham usynlig, liksom? Eller prøvde han å få fram 13

at han var så ukjent med våre vestlige skikker at han ikke ante noe om det imaget han hadde skapt seg? Uansett var Melik fast besluttet på å riste ham av seg. Så i stedet for å gå bort til ham og spørre om han trengte hjelp eller var syk, hvilket han ville gjort under andre omstendigheter, langet han ut hjemover i springmarsj, hellig overbevist om at den skinnmagre unge mannen ikke hadde sjanse til å holde tritt. Det var en uvanlig varm dag for årstiden, og solen stekte det folksomme fortauet. Men som ved et mirakel klarte den skinnmagre fyren å holde følge med Melik. Han haltet og prustet, hveste og svettet og hoppet nå og da høyt i været som i smerte, men seilte likevel opp på siden av Melik ved fotgjengerovergangene. Og da Melik låste seg inn i det vesle murhuset moren hans eide, og som etter at familien hadde spinket og spart i mange år, nå var nesten gjeldfritt, behøvde han bare å trekke pusten et par ganger før dørklokken spilte sin trille. Og da han gikk nedenunder igjen, sto den magre unge mannen ute på trappen med saltasken over skulderen, med brennende øyne etter anstrengelsen og svetten silende nedover fjeset som sommerregn. I den skjelvende hånden sin holdt han en brun papplate hvor det sto skrevet på tyrkisk: Jeg er muslimsk medisinstudent. Jeg er sliten og vil gjerne bli i huset Deres. Issa. Og, som for å understreke budskapet, hadde han rundt håndleddet et armbånd av fineste gull, med en dinglende bitteliten forgylt modell av Koranen. Melik hadde nå rukket å bli rasende. Riktignok hadde han ikke vært den mest intellektuelle eleven skolen hans hadde opplevd, men han skulle ha seg frabedt å føle seg skyldig 14

og mindreverdig, og å bli skygget og forfulgt av en hoven tigger. Etter at faren døde, hadde Melik stolt overtatt rollen som herren i huset og morens beskytter, og som en ytterligere bekreftelse på sin autoritet hadde han gjort det som faren ikke hadde klart før han døde: Som andregenerasjons tyrkisk immigrant hadde han sendt seg selv og moren ut på den lange, steinete veien til tysk statsborgerskap, hvilket innebar at alle sider av familiens levesett ble lagt under lupen, og åtte års plettfri vandel var første forutsetning. Det siste han og moren trengte, var en sinnsforvirret boms som hevdet å være medisinstudent stående og tigge på dørstokken deres. «Kom deg vekk herfra, for pokker,» beordret han på brutalt tyrkisk og stengte veien for ham i døråpningen. «Kom deg vekk, slutt å skygge oss, og kom aldri mer tilbake.» Da det ikke viste seg noen reaksjon i det utmagrede fjeset, bortsett fra en grimase som om han hadde fått en ørefik, gjentok Melik ordren på tysk. Men idet han skulle til å slamre igjen døren, så han Leyla stå i trappen bak ham og stirre over skulderen hans, på papplaten som ristet ukontrollert i hånden på den unge mannen. Og Melik så at hun alt hadde tårer i øynene av medfølelse. Søndagen gikk, og mandag morgen fant Melik på unnskyldninger for å skulke jobben i fetterens grønnsakhandel i Wellingsbüttel. Han måtte bli hjemme og trene til det åpne mesterskapet i amatørboksing, sa han til moren sin. Han måtte ta økter i treningsstudioet og i OL-bassenget. I virkeligheten hadde han kommet til at det ikke var trygt å la henne være alene med en høy, stormannsgal gærning som, når han ikke ba eller stirret i veggen, trasket omkring i huset 15

og tok kjærlig på alt mulig, som om han mintes det fra lang tid tilbake. Leyla var etter sønnens oppfatning en makeløs kvinne, men etter at mannen hennes døde, var hun blitt uberegnelig og fullstendig styrt av sine følelser. De menneskene som hun hadde lagt sin elsk på, kunne aldri gjøre noe galt. Issas milde væremåte, hans forsagthet og plutselige anfall av gryende lykke gjorde ham øyeblikkelig til medlem av dette utvalgte selskapet. På mandag, og deretter på tirsdag, gjorde Issa lite annet enn å sove, be og bade. Hans kommunikasjon besto av gebrokkent tyrkisk med en merkverdig, guttural aksent. Han snakket stjålent og rykkvis, som om det var forbudt å si noe, skjønt han på ufattelig vis virket belærende på Melik. Ellers spiste gutten så det holdt. Hvor i all verden gjorde han av all den maten? Når Melik kom inn på kjøkkenet, når som helst på dagen, kunne Issa sitte bøyd over en porsjon ris med lammekjøtt og grønnsaker. Skjeen var aldri i ro, og blikket hans pilte hit og dit som om han var redd for at noen skulle snappe maten fra ham. Når han var ferdig, feide han tallerkenen ren med et stykke brød, som han så spiste, og med en liten takk til Gud og et svakt glis i fjeset som om han hadde en hemmelighet som var for god til å fortelles, tok han tallerkenen bort til vasken og skylte den under kranen, noe som Leyla ytterst sjelden ville latt sin egen sønn eller ektemann få lov til. Kjøkkenet var hennes domene, forbudt for mannfolk. «Når regner du med å begynne på medisinstudiene dine, Issa?» spurte Melik liksom tilfeldig, i morens påhør. «Hvis Gud vil, blir det snart. Jeg må bli sterk først. Jeg må ikke være tigger.» 16

«Du trenger oppholdstillatelse, vet du. Pluss studiekort. For ikke å snakke om cirka hundre tusen euro til kost og losji. Og en pen liten toseter for å kjøre tur med kjæresten.» «Gud er nådig. Når jeg ikke er tigger, Han vil sørge for.» Slik selvsikkerhet var i Meliks øyne å strekke fromheten langt. «Han koster oss en god del penger, mor,» erklærte han idet han braste inn på kjøkkenet etter at Issa var trygt stuet unna på loftet. «Og sånn som han eter. Og all den badingen.» «Ikke mer enn deg, Melik.» «Nei vel, men han er ikke meg, er han vel? Vi vet jo ikke hvem han er.» «Issa er vår gjest. Når helsen hans kommer seg, skal vi tenke over hans fremtid, med Allahs hjelp,» svarte moren svevende. Issas ubegrunnede forsøk på selvutslettelse gjorde ham enda mer påfallende. Når han smøg seg gjennom den stappfulle gangen eller gjorde seg klar til å klatre opp stigen til kvisten, der Leyla hadde redd opp en køye til ham, utviste han noe Melik betraktet som overdreven varsomhet. Dådyrøynene hans ba liksom om tillatelse der han klemte seg opp mot veggen når Melik eller Leyla måtte forbi ham. «Issa har sittet i fengsel,» kunngjorde Leyla tilfreds en morgen. Melik ble forskrekket. «Er du sikker på det? Huser vi en fengselsfugl? Vet politiet det? Har han fortalt deg det?» «I fengselet i Istanbul, sa han, fikk man bare ett stykke brød og én skål ris per dag,» svarte Leyla, og før Melik rakk flere innvendinger, kom hun med et av sin avdøde ektemanns mottoer: «Vi gjør ære på gjesten og hjelper de nødstedte. 17

Ingen barmhjertighetsgjerning går upåaktet hen i paradiset,» messet hun. «Satt ikke din egen far i fengsel i Tyrkia, Melik? Ikke alle som havner i fengsel, er kriminelle. For folk som Issa og din far er fengselsopphold et hederstegn.» Men Melik skjønte at hun hadde andre kort i ermet, tanker som hun var mindre tilbøyelig til å meddele. Allah hadde hørt hennes bønner. Han hadde sendt henne en ny sønn som erstatning for ektemannen hun hadde mistet. Det at han var en illegal og halvgal fengselsfugl med vrangforestillinger om seg selv, var irrelevant for henne. Han var fra Tsjetsjenia. Så pass fikk de klarhet i den tredje kvelden, da Leyla forbløffet dem begge med å lire av seg et par setninger på tsjetsjensk, noe Melik aldri i sitt liv hadde hørt henne gjøre. Issas utmagrede ansikt lyste opp i et brått, forbauset smil som forsvant like fort, og deretter virket han fullstendig stum. Men Leylas forklaring på sine lingvistiske ferdigheter viste seg å være temmelig enkel. Som ung jente i Tyrkia hadde hun lekt med tsjetsjenske barn i landsbyen og plukket opp brokker av språket deres. Hun hadde gjettet at Issa var tsjetsjensk fra det øyeblikk hun så ham, men hun hadde holdt det for seg selv, for med tsjetsjenere kunne man aldri vite. Ja, han var fra Tsjetsjenia, og moren var død. Den eneste minnegjenstanden han hadde etter henne, var gullarmbåndet med Koranen på. Det hadde hun trædd på armen hans like før hun døde. Men når og hvor hun døde, og hvor gammel han hadde vært da han arvet armbåndet, var spørsmål som han enten ikke forsto eller ikke ønsket å forstå. «Tsjetsjenerne er forhatt overalt,» forklarte Leyla for 18

Melik, mens Issa satt med bøyd hode og spiste videre. «Men ikke hos oss. Hører du, Melik?» «Selvfølgelig, mor.» «Alle unntatt vi forfølger tsjetsjenerne,» fortsatte hun. «Det er helt normalt både i hele Russland og resten av verden. Og ikke bare tsjetsjenerne, men også russiske muslimer overalt. Putin forfølger dem, og Mr. Bush oppmuntrer ham. Så lenge Putin kaller det krig mot terrorisme, kan han gjøre som han vil med tsjetsjenerne uten at noen hindrer ham. Stemmer ikke det, Issa?» Men Issas korte gledesstund var for lengst over. Skyggene var tilbake i det herjede ansiktet, og lidelsens gnist var på plass i dådyrøynene, og en mager hånd lukket seg beskyttende over armbåndet. Snakk, for pokker, beordret Melik indignert, men bare inni seg. Hvis noen overrasker meg med å snakke tyrkisk til meg, svarer jeg på tyrkisk, det er jo bare alminnelig høflighet! Så hvorfor svarer du ikke moren min bare med noen obligatoriske fraser på tsjetsjensk, eller har du det for travelt med å legge i deg gratismaten? Melik hadde også andre bekymringer. Under en sikkerhetssjekk på kvisten, som Issa nå betraktet som sitt suverene territorium – stjålent, mens Issa var på kjøkkenet og snakket med hans mor som vanlig – hadde han gjort visse urovekkende oppdagelser – sammenraskede matrester som om han planla å flykte, et miniatyrportrett i forgylt ramme av Meliks forlovede søster, rappet fra morens skattede samling av familieportretter i stuen, farens forstørrelsesglass liggende på et eksemplar av Hamburgs Gule Sider, som lå oppslått på fortegnelsen over byens mange banker. «Gud har gitt din søster et ømt smil,» bemerket Leyla til19

freds som svar på Meliks rasende påstander om at de huset en seksualavviker som attpåtil var illegal immigrant. «Hennes smil lindrer nok Issas lidelser.» Issa var altså fra Tsjetsjenia, enten han snakket språket eller ikke. Begge foreldrene hans var døde, men når han ble spurt om dem, virket han like forvirret som vertskapet. Han bare stirret mildt inn i et hjørne, med hevede øyenbryn. Han var en statsløs, hjemløs eksfange og illegal immigrant, men Allah ville altså sørge for midler til medisinstudiene hans så snart han ikke lenger var noen tigger. Vel, Melik hadde også en gang drømt om å bli lege og hadde til og med fått faren og onklene til å garantere finansiering av utdannelsen hans, noe som ville satt hele familien i alvorlig klemme. Og hvis han hadde vært flinkere til eksamen og kanskje spilt litt mindre, ville han vært akkurat der i dag: på medisinsk fakultet som førsteårsstudent og slitt seg i hjel for familiens ære. Det var derfor fullt forståelig at Issas luftige antakelser om at Allah på en eller annen måte skulle sette ham i stand til å klare det som Melik selv så åpenlyst hadde mislykkes med, skulle få ham til å sette til side Leylas innvendinger og, så langt hans ellers sjenerøse hjerte tillot, iverksette en granskning av den ubudne gjesten. Han hadde huset for seg selv. Leyla var gått for å handle og ville ikke være tilbake før utpå ettermiddagen. «Du har altså studert medisin, ikke sant?» spurte han og satte seg ved siden av Issa for å skape fortrolighet, mens han forestilte seg selv som den giftigste forhørsoffiser i verden. «Flotte greier.» «Jeg var i sykehus, min herre.» 20

«Som student?» «Jeg var syk, min herre.» Hvorfor dette «min herre»? Var dette også noe fra fengselet? «Å være pasient er ikke det samme som å være lege, er det vel? En lege må vite hva som er i veien med folk. En pasient sitter bare der og venter på at legen skal rette på det.» Issa overveide dette utsagnet på den samme kompliserte måten han overveide alle utsagn, uansett rekkevidde. Snart smilte han ut i luften, snart klødde han seg i skjegget med edderkoppfingrene, og til slutt gliste han strålende, men uten å svare. «Hvor gammel er du?» spurte Melik, som ble mer direkte enn han hadde planlagt. «Om jeg tør spørre?» – sarkastisk. «Tjuetre, min herre.» Men igjen først etter lang tids overveielse. «Så du er ganske gammel, altså, ikke sant? Om du så fikk oppholdstillatelse i morgen den dag, er du ferdig lege først når du er trettifem eller noe. Pluss at du må lære deg tysk. Og du må betale for det også.» «Med Guds vilje jeg gifte seg med god kone og ha mange barn, to gutter, to jenter.» «Men ikke med søsteren min. Hun skal gifte seg i neste måned, dessverre.» «Med Guds vilje hun skal ha mange sønner, min herre.» Melik tenkte ut sitt neste fremstøt og gjøv løs: «Hvordan kom du deg i det hele tatt til Hamburg?» spurte han. «Det er uvedkommende.» Uvedkommende? Hvor hadde han det ordet fra? Og så på tyrkisk? 21

«Vet du ikke at man behandler flyktninger verre i denne byen enn noe annet sted i Tyskland?» «Hamburg vil være mitt hjem, min herre. Det er hvor de bringer meg. Det er Allahs guddommelige bud.» «Hvem har brakt deg hit? Hvem er de?» «Det var kombinasjon, min herre.» «Kombinasjon av hva da?» «Kanskje tyrkisk folk. Kanskje tsjetsjensk folk. Vi betaler dem. De tar oss til båt. Legger i konteiner. Konteiner har lite luft.» Issa begynte å svette, men Melik hadde gått for langt til å trekke seg nå. «Vi? Hvem er vi?» «Det var gruppe, min herre. Fra Istanbul. Slem gruppe. Onde menn. Jeg respekterer ikke disse menn.» Den overlegne tonen igjen, selv på dårlig tyrkisk. «Hvor mange var dere?» «Kanskje tjue. Konteiner var kald. Etter få timer konteiner var veldig kald. Dette skip skulle gå i Danmark. Jeg var glad.» «Til København? København i Danmark? Hovedstaden?» «Ja.» Lyser opp som om København var en god idé. «Til København. I København jeg skulle bli ordnet. Jeg skulle bli fri fra onde menn. Men dette skip gikk ikke til København. Dette skip må først gå i Sverige. I Göteborg. Ja?» «Det finnes en svensk havneby som heter Göteborg, ja,» vedgikk Melik. «I Göteborg skip vil gå i havn. Skip vil ta inn last. Da skip kom i Göteborg, vi var veldig syk, veldig sulten. På skipet de sier til oss: ’Ikke lage bråk. Svensker brutal. Svensker dreper dere.’ Vi lager ikke bråk. Men svensker liker 22

ikke vår konteiner. Svensker har hund.» Han tenker seg om. «’Hva heter du?’» imiterer han, høyt nok til at Melik retter seg opp. «’Hvilke papirer, takk? Du er fra fengsel? Hvilke forbrytelser? Du flyktet fra fengsel? Hvordan, takk?’ Leger er effektiv. Jeg beundrer disse leger. De lot oss sove. Jeg er takknemlig for disse leger. En dag jeg skal bli lege. Men med Guds vilje jeg må flykte. Flykte i Sverige er ingen sjanse. Det er Nato-piggtråd. Mange vakter. Men det er også toalett. Fra toalett er vindu. Etter vindu er port til havn. Min venn kan åpne port. Jeg går tilbake i båt. Båt tar meg i København. Til slutt. I København var lastebil til Hamburg. Min herre, jeg elsker Gud. Men Vesten jeg også elsker. I Vesten jeg skal være fri til å tilbe Ham.» «Du kom til Hamburg med lastebil?» «Var arrangert, min herre.» «En tsjetsjensk lastebil?» «Min venn må først ta meg til veien.» «Din venn fra mannskapet? Den vennen? Den samme fyren?» «Nei, min herre. Det var en annen venn. Det var vanskelig å komme til vei. Før lastebilen vi må sove en natt på marken.» Han så opp, og et uttrykk av pur glede dempet de utmagrede trekkene for et øyeblikk. «Det var stjerner. Gud er nådig. Lovet være Ham.» Melik, som kjempet med det usannsynlige i denne beretningen og ble overveldet av det ildfulle i den, men samtidig hissig, like mye på grunn av utelatelsene som sin egen manglende evne til å overvinne dem, kjente frustrasjonen spre seg til armer og never, og boksernervene spente seg i mageregionen. 23

«Hvor slapp den deg av, da, denne lastebilen som dukket opp fra intet? Hvor slapp den deg av?» Men Issa hørte ikke lenger etter, om han i det hele tatt hadde gjort det. Plutselig – eller plutselig i den uforstående Meliks øyne – slapp alt som hadde bygd seg opp i ham, løs. Han reiste seg halvt i ørske, og med hånden for munnen sjanglet han krokrygget til døren, brøt den åpen selv om den ikke var låst, og subbet gjennom korridoren til badet. Et øyeblikk senere ble huset fylt av hyl og brekningslyder som Melik ikke hadde hørt maken til siden farens død. Etter hvert stilnet de og ble etterfulgt av vannskvetting, lyden av baderomsdøren som åpnes og lukkes, samt knirking i loftsstigen idet Issa smøg seg ovenpå. Etter dette fulgte en dyp, foruroligende stillhet, brutt hvert kvarter av kvitringen i Leylas elektroniske gjøkur. Klokken fire samme ettermiddag kom Leyla hjem, fullastet med handlevarer. Da hun tolket atomsfæren, bebreidet hun Melik for å ha overtrådt grensene for vertens plikter og for å ha vanæret sin fars navn. Også hun trakk seg tilbake til rommet sitt, hvor hun ble værende i hardnakket isolasjon helt til det var på tide å lage i stand kveldsmåltidet. Snart trengte duftene fra matlagingen gjennom huset, men Melik ble liggende på sengen. Klokken halv ni slo hun på matgongongen, en dyrebar bryllupspresang som for Melik alltid lød som en anklage. Klar over at hun aldri tålte noen forsinkelse i slike øyeblikk, trasket han nedenunder uten å møte blikket hennes. «Issa, kjære, kom ned, vær så snill!» ropte Leyla. Da hun ikke fikk noe svar, grep hun sin avdøde ektemanns spaser24

stokk og dunket i taket med gummisokken. Hun så anklagende på Melik, som under det iskalde blikket hennes tok mot til seg og gikk opp stigen. Issa lå på madrassen i bare underbuksene, dyvåt av svette og i fosterstilling. Han hadde tatt av seg morens armbånd og holdt det i den svette hånden sin. Rundt halsen hadde han en skitten lærpung knyttet med en stropp. Øynene hans var vidåpne, men likevel lot han ikke til å merke Meliks nærvær. Melik strakte fram hånden for å ta på skulderen hans, men trakk den tilbake i vemmelse. Issas overkropp var et morass av blå og oransje skrammer på kryss og tvers. Noen så ut til å stamme fra piskesnert, andre fra køller. Under fotsålene – på de samme føttene som hadde trampet langs Hamburgs fortauer – kunne Melik skjelne væskende sår på størrelse med svimerker etter sigaretter. Han la armene rundt Issas brystkasse, med et teppe rundt midjen hans for anstendighetens skyld og firte den passive Issa gjennom loftsluken, til Leylas ventende armer. «Få ham til sengs,» hvisket Melik gjennom tårer. «Jeg sover på gulvet. Samme for meg. Jeg skal til og med la søsteren min smile til ham,» tilføyde han idet han kom på det stjålne miniportrettet på kvisten – og klatret opp igjen for å hente det. Issas forslåtte kropp lå innhyllet i Meliks badekåpe. De oppskrubbede leggene stakk ut over Meliks seng. Han holdt fremdeles gullarmbåndet i hånden og det urokkelige blikket resolutt festet på Meliks premievegg, med pressefotografier av den triumferende mesteren, boksebeltene og vinnerhanskene. På gulvet ved siden av hadde Melik selv slått seg ned. 25

Han hadde villet tilkalle lege for egen regning, men Leyla hadde nedlagt veto mot å tilkalle noen som helst. Det var for farlig. Ikke bare for Issa – men også for oss to. Hva med vår søknad om statsborgerskap? I morgen er temperaturen hans gått ned, og da begynner han å komme seg. Temperaturen hans sank ikke. Innpakket i et digert tørkle tok hun drosje deler av veien for å avlede eventuelle forfølgere; Leyla dro på uanmeldt visitt til en moské på den andre siden av byen, hvor en ny tyrkisk lege ble sagt å gå. Tre timer senere kom hun hjem, rasende. Den unge legen var en tulling og en svindler og kunne ingenting. Han manglet de mest elementære kvalifikasjoner. Han hadde ingen forstand på religiøst ansvar. Han var sikkert ikke lege i det hele tatt. Mens hun var borte, hadde Issas temperatur i mellomtiden gått noe ned likevel, så hun var i stand til å benytte seg av de primitive sykepleiekunstene hun hadde lært seg den gang familien ikke hadde råd til lege eller ikke våget å oppsøke en. Hvis Issa hadde fått indre skader, hevdet hun, ville han aldri vært i stand til å gulpe ned all den maten, så hun var ikke redd for å gi ham aspirin mot feberen, som var på vei ned, eller piske i hop en av suppene sine av risvann spedd ut med tyrkiske urtesafter. Leyla visste godt at Issa, verken død eller levende, ville tillate henne å berøre kroppen hans, så hun utstyrte Melik med håndklær, et omslag til pannen hans og en skål med kaldt vann å dynke ham med hver time. For å få til dette så den angrende Melik seg nødt til å løsne stroppen på lærpungen rundt Issas hals. Først etter lang tids nøling og kun i den syke gjestens 26

interesse – forsikret han seg selv om – og ikke før Issa hadde snudd ansiktet mot veggen og i halvsøvne hadde henfalt til brokker av mumling på russisk, knyttet han opp snoren og åpnet pungen. Det første han fant, var en bunke falmede russiske avisutklipp rullet sammen og med gummistrikk rundt. Han skrellet av strikken og bredte ut klippene på gulvet. Felles for alle var et fotografi av en offiser i den røde armé i uniform. Han så ut til å være midt i sekstiårene og virket brutal, med bred panne og tykke kjever. To av klippene inneholdt nekrologer med ortodokse kors og regimentssymboler. Meliks neste funn var en bunke på femti splitter nye amerikanske femtidollarsedler, ti stykker, holdt sammen med en binders. Ved synet av dem flommet alle hans mistanker fram igjen. En utsultet, hjemløs, pengelens og forslått flyktning med fem hundre uberørte dollar i pungen? Hadde han stjålet dem? Forfalsket dem? Var det derfor han hadde sittet i fengsel? Var dette det som var igjen etter at han hadde betalt smuglerne i Istanbul, den vennligsinnede sjømannen som hadde hjulpet ham, og lastebilsjåføren som hadde tryllet ham fra København til Hamburg? Hvis han har fem hundre igjen nå, hvor mye startet han da med? Kanskje hans medisinske fantasier ikke er så malplassert når det kommer til stykket. Det tredje varpet besto av en møkkete hvit konvolutt krøllet hard sammen som om noen hadde ment å kaste den, men hadde ombestemt seg. Det fantes verken stempel eller adresse på den, og flippen på baksiden var åpen. Melik glattet ut konvolutten og trakk ut et enslig ark med et brev med kyrillisk maskinskrift. Det var forsynt med en trykt adresse, dato og avsendernavn – gikk han ut fra – med store, svarte 27

trykkbokstaver øverst. Under den uleselige teksten var det en like uleselig signatur med blått blekk, etterfulgt av et håndskrevet sekssifret tall, meget sirlig formet. Hvert siffer var streket opp flere ganger som for å si husk dette. Det siste han kom over, var en nøkkel, en liten hul nøkkel, ikke større enn en knoke på bokserens neve. Den var maskindreid og hadde et komplisert tannsystem på tre sider – for liten til en fengselsdør, tenkte han, og for liten for porten som førte til skipet i Göteborg. Men akkurat passe til et par håndjern. Han la Issas eiendeler tilbake i pungen og dyttet den under den svettedynkede puten slik at Issa kunne finne den når han våknet. Men den skyldfølelsen som hadde grepet ham, ville heller ikke neste morgen slippe taket. Hele våkenatten igjennom hadde han ligget utstrakt på gulvet med Issa på sengen, pint av bilder av sin gjests svidde og forslåtte kropp, og av erkjennelsen av sin egen utilstrekkelighet. Som bokser visste han hva smerte var, eller trodde han gjorde det. Som tyrkisk gategutt hadde han både gitt og tatt imot juling. I en mesterskapskamp nylig hadde en haglskur av slag sendt ham hodestups inn i det røde mørket som boksere er redde for aldri å vende tilbake fra. Når han svømte mot innfødte tyskere, hadde han testet yttergrensene for sin utholdenhet, eller trodde han hadde det. Men sammenlignet med Issa var han uprøvd. Issa er en mann, mens jeg fremdeles bare er en guttunge. Jeg har alltid ønsket meg en bror, og her blir han levert rett på dørstokken hos meg, og så avviser jeg ham. Han har lidd som trofast forsvarer av sin overbevisning, mens jeg har flørtet med billig ære i bokseringen. 28

I de tidlige morgentimene gikk den ujevne pusten som hadde holdt Melik på nåler, over til stødig rasping. Mens han skiftet omslag på ham, oppdaget han til sin lettelse at Issas feber var gått tilbake. Utpå formiddagen ble han støttet opp i halvt sittende stilling som en pasja blant en gyllen haug av Leylas duskprydede fløyelsputer fra stua, og hun fôret ham med en livgivende grøt hun selv hadde komponert. Og gullarmbåndet var på plass på håndleddet hans. Kvalm av skam ventet Melik på at Leyla skulle lukke døren bak seg. Han satte seg på kne ved Issa, med bøyd hode. «Jeg har kikket i pungen din,» sa han. «Jeg skammer meg veldig over det. Måtte den nådige Allah forlate min synd.» Issa henfalt til en av sine evinnelige taushetsperioder, men så la han en utmagret hånd på Meliks skulder. «Du må aldri tilstå, min venn,» rådet han ham matt og grep Meliks hånd. «Hvis du tilstår, de holder deg for bestandig.»

2

Klokken var seks om kvelden påfølgende fredag da privatbanken Brue Frères PLC, tidligere basert i Glasgow, Rio de Janeiro og Wien, nå Hamburg, tok kvelden for helgen. På slaget halv seks hadde en muskuløs vaktmester stengt hovedinngangen til den pene terrassevillaen ved innsjøen Binnenalster. På noen minutter hadde sjefkassereren låst velvet og satt på alarmen, mens førstefullmektigen hadde vinket av gårde den siste av jentene og sjekket computerne og papirkurvene deres, og bankens eldste medarbeider, Frau Ellenberger, hadde viderekoblet telefonene, trukket på seg alpeluen, låst opp kjettingen på sykkelen, løsnet den fra stativet i bakgården og tråkket i vei for å hente grandniesen fra danseskolen. Men ikke før hun hadde stoppet opp for å avlevere en spøkefull reprimande til sin arbeidsgiver, Mr. Tommy Brue, bankens eneste gjenlevende partner og bærer av det berømte firmanavnet: «Neimen, Mr. Tommy, du er jo verre enn oss tyskere,» bebreidet hun ham på sitt perfekt tillærte engelsk idet hun stakk hodet inn i hans aller helligste. «Hvorfor piner du deg selv med arbeid? Våren er jo over oss! Har du ikke sett krokusen og magnoliaen? Du er seksti nå, husk det. Du 30

burde dra hjem og ta et glass vin sammen med Mrs. Brue i den vakre hagen deres! Hvis ikke, blir du aldeles tynnslitt,» – worn to a ravelling – formante hun, mer for å demonstrere sin beundring for Beatrix Potter enn ut fra et håp om å forandre sin arbeidsgivers levesett. Brue løftet høyre hånd og roterte den i luften i en jovial parodi på pavens velsignelse. «Farvel, Frau Elli,» oppfordret han lakonisk resignert. «Når mine ansatte nekter å jobbe i arbeidsuken, har jeg ikke annet valg enn å arbeide for dem i helgen. Tschüss,» tilføyde han og serverte et slengkyss. «Tschüss til deg også, Mr. Tommy, og hils din gode hustru.» «Det skal jeg.» Som de begge visste, var virkeligheten annerledes. Nå da telefonene og korridorene var stille, og ingen kunder kjempet om hans oppmerksomhet, og hans kone, Mitzi, var ute på bridgekvelden sin med sine venner ekteparet von Essen, hadde Brue sitt kongerike for seg selv. Han kunne ta et overblikk over uken som var gått og innlede den neste. Og hvis han var i humør til det, kunne han konsultere sin udødelige sjel. I aktelse for det uvanlig varme været for årstiden satt Brue med oppbrettede skjorteermer og blottede bukseseler. Jakken til den skreddersydde dressen hang pent drapert over en alderstegen stumtjener av tre ved døren – Randles of Glasgow, skreddere for Brue-familien gjennom fire generasjoner. Skrivebordet han satt og arbeidet ved, var det samme som Duncan Brue, bankens grunnlegger, hadde hatt med seg om 31

bord da han i 1908 satte seil fra Skottland med intet mer enn et håp i sitt hjerte og femti gull-sovereign i lommen. Det overdimensjonerte mahognibokskapet som fylte en hel vegg, tilhørte familielegenden på lignende måte. Bak den ornamenterte glassfronten hvilte rad på rad av skinninnbundne mesterverker i verdens kulturhistorie: Dante, Goethe, Platon, Sokrates, Tolstoj, Dickens, Shakespeare og, av en litt mystisk grunn, Jack London. Brues bestefar hadde godtatt bokskapet, inkludert bøkene, som delbetaling av en stygg gjeld. Hadde han følt seg forpliktet til å lese bøkene? Nei, ifølge legenden. Han hadde satt dem i banken. Og på veggen rett overfor Brue hang den håndmalte, gullinnrammede originalen av familiens stamtre som et varselskilt i trafikken i hans vei. Røttene til det gamle eiketreet stakk dypt ned i breddene ved den sølvblanke Tay-elven. Greinene spredte seg østover til Det gamle Europa og vestover til Den nye verden. Forgylte eikenøtter markerte byene hvor giftermål med utlendinger hadde beriket Brue-familiens blod, for ikke å snakke om dens disponible reserver. Brue selv var en verdig etterfølger i denne noble arverekken, selv om han var den siste. Innerst inne visste han kanskje at Frères, som kun familien kalte den, var en oase med forkastede handlingsmønstre. Frères ville dø ut med ham, men hadde fulgt sitt naturlige leie. Riktignok hadde han datteren Georgie med sin første kone, Sue, men Georgies siste kjente adresse var en ashram utenfor San Francisco. Bankvirksomhet hadde aldri stått høyt på hennes agenda. Men av utseende var Brue alt annet enn gammeldags. Han var velbygd og pen på en avmålt måte, med bred, fregnete panne og en skotsk manke stritt, rødbrunt hår som han på et 32

vis hadde temmet og laget skill i. Han utstrålte velstandens selvsikkerhet, men ikke dens arroganse. Når ansiktstrekkene ikke var avstengt med tanke på yrkesmessig uutgrunnelighet, var de elskverdige og forfriskende uten rynker til tross for et helt liv i bankbransjen, eller på grunn av det. Når tyskerne betegnet ham som typisk engelsk, brøt han ut i hjertelig latter og lovet å tåle fornærmelsen med skotsk tapperhet. Om han tilhørte en utdøende art, var han også i all hemmelighet nokså fornøyd med det: Tommy Brue, jordens salt, en god mann på en mørk kveld, ingen stor streber og takk for det, med en førsteklasses hustru, han selv et vidunderlig tilskudd ved middagsbordet og en anstendig golfspiller. Det var i hvert fall hans rykte, trodde han, og slik skulle det være. Etter et siste blikk på markedet ved stengetid og en kalkyle over innvirkningene på bankens aktiva – den vanlige fredagsnedturen, ingenting å bli het under snippen av – slo Brue av computeren og lot blikket gli over bunken med mapper som Frau Ellenberger hadde øremerket for hans oppmerksomhet. Hele uken hadde han stridd med de nesten-uforståelige innfløkthetene i den moderne bankverden, hvor det å vite hvem man lånte penger til, var omtrent like lett som å vite hvem som hadde trykket dem. Hans prioriteringer under disse fredagsseansene avhang mer av humør enn av nødvendighet. Hvis Brue var i det velvillige hjørnet, kunne han bruke hele kvelden på å reorganisere en kundes veldedighetsstiftelse uten vederlag, om han var lunefull kunne han ta seg av et stutteri, et spa eller en kasinokjede. Hvis tiden var inne for kompliserte talloperasjoner, et felt han behersket mer på grunn av iherdig flid enn gener, var det ikke usannsynlig at 33

han satte på Mahler mens han grublet over meglerprospekter, risikokapital og konkurrerende pensjonsfond. I kveld hadde han imidlertid ingen slik valgfrihet. En verdifull kunde var blitt gjenstand for granskning fra Hamburgbørsens side, og skjønt Brue hadde fått forsikringer fra komiteens formann, Haug von Westerheim, om at innstevning ikke var aktuelt, følte han seg forpliktet til å engasjere seg i de siste vendingene i saken. Men først lente han seg tilbake på stolen og gjenopplevde det utrolige øyeblikket da gamle Haug hadde brutt sine egne jernharde regler for fortrolighet: I den praktfulle marmorkledde engelsk-tyske klubben nærmer en overdådig middag seg sitt høydepunkt. Hamburgs beste og mest glitrende finanskretser feirer en av sine egne. Tommy Brue fyller seksti i kveld, og det bør han helst tro på, for, som hans far, Edward Amadeus, pleide å si: Tommy, min sønn, aritmetikk er det eneste i vår bransje som ikke lyver. Stemningen er euforisk, maten er god, vinen enda bedre, de rike er glade, og Haug von Westerheim, den sytti år gamle anglofile rederen, lobbyisten og vittigperen, er i ferd med å skåle for Brue. «Tommy, kjære venn, vi har kommet til at du har lest for mye Oscar Wilde,» piper han på engelsk, med sjampanjeglasset i hånden der han står foran portrettet av dronningen som ung. «Du har kanskje hørt om Dorian Gray? Vi tror nok det. Vi tror du har lånt litt av Dorian Gray. Vi tror at du et sted i dine bankhvelv har et grufullt portrett av Tommy så gammel som han virkelig er i dag. I motsetning til deres kjære dronning vil du i mellomtiden nekte å aldres med ynde, men sitte og smile til oss som en femogtyve år gammel alv, nøyaktig slik du smilte til oss da du kom hit fra 34

Wien for syv år siden for å ribbe oss for våre sårt ervervede midler.» Applausen fortsetter mens von Westerheim tar Brues kone Mitzis elegante hånd, kysser den ekstra galant siden hun er fra Wien, og opplyser forsamlingen om at hennes skjønnhet, i motsetning til Brues egen, er evig. Revet med av oppriktige følelser reiser Brue seg fra plassen sin for å gripe von Westerheims hånd, men gamlingen, som er beruset like mye av sin triumf som av vinen, innhyller ham i en bamseklem og hvisker grøtete i øret hans: «Kjære Tommy … den granskningen av en viss kunde hos deg … den blir tatt hånd om … først får vi den utsatt av formelle grunner … så kaster vi den i Elben … gratulerer med dagen, Tommy, min venn … du er en grepa kar …» Brue tok på seg halvbrillene og studerte anklagene mot kunden en gang til. En annen bankmann, tenkte han, ville for lengst ha ringt von Westerheim og takket ham for den stillferdige meldingen og dermed forpliktet ham til den. Men det hadde ikke Brue gjort. Han hadde ikke klart å belemre gamlingen med et hastig løfte avgitt midt i sekstiårsdagens hete. Han grep en penn og skrev en beskjed til Frau Ellenberger: «Vær snill å ringe sekretariatet i Handelsüberwachung omgående mandag morgen og spør om en dato er berammet. På forhånd takk. TB.» Ferdig med det, tenkte han. Nå kan gamlingen velge i ro og mak om han vil gå videre med granskningen eller legge den død. Det andre av kveldens absolutt presserende gjøremål gjaldt Gale Marianne, som Brue kalte henne, men bare overfor 35

Frau Ellenberger. Marianne, enke etter en velstående trelasthandler i Hamburg, var Brue Frères’ eldste såpeopera og den typen kunde som gjør alle klisjeer i privatbankbransjen til virkelighet. I kveldens episode har hun nylig opplevd en religiøs omvendelse i hendene på en tretti år gammel dansk lutheransk pastor og er på nippet til å gi avkall på sitt jordiske gods – mer relevant: én trettiendedel av bankens reserver – til fordel for en mystisk ideell stiftelse under pastorens kontroll. Resultatene av den private granskningen Brue satte i verk på eget initiativ, ligger foran ham og er ikke oppmuntrende. Pastoren er nylig blitt anklaget for svindel, men frikjent da vitnene har nektet å stå fram. Han er far til elskovsbarn med flere kvinner. Men hvordan skal bankmann Brue fortelle denne nyheten til sin forgapte kunde uten å miste kontoen hennes? Gale Marianne har i beste fall lav terskel for dårlige nyheter, noe Brue har erfart mer enn én gang på egen bekostning. Det har tatt all hans sjarm – unntatt å ta den helt ut, vil han forsikre deg om! – å hindre henne i å flytte kontoen sin til en eller annen smiskende snørrunge hos Goldman Sachs. Det finnes en sønn som har en formue å tape, og Marianne har sine øyeblikk da hun forguder ham, men – enda en hake! – han er for øyeblikket på en rehabiliteringsinstitusjon i Taunus-fjellene. En diskré tur til Frankfurt kan vise seg å være løsningen … Brue skribler en ny beskjed til sin evig lojale Frau Ellenberger: «Vær snill å kontakte direktøren for klinikken og finn ut om gutten er i en slik tilstand at han kan ta imot besøk (av meg)!» Brue ble avledet av summingen i telefonsystemet ved siden 36

av skrivebordet og kikket på lampene på apparatet. Hvis den innkommende samtalen var på den hemmelige linjen, ville han ta den. Det var den ikke, så han kastet seg i stedet over utkastet til Frères’ halvårsrapport, som, selv om den var ganske sunn, trengte litt oppspriting. Han hadde ikke engasjert seg i den særlig lenge før telefonsystemet igjen forstyrret ham. Var dette en ny melding, eller var det bare den tidligere summingen som hadde etset seg inn i hukommelsen hans? Klokken sju fredag kveld? På den åpne linjen? Det måtte være feil nummer. Han ga etter for nysgjerrigheten og trykket på avspillingsknappen. Først kom et elektronisk pip, avbrutt av Frau Ellenbergers høflige råd til oppringeren på tysk, deretter engelsk, om å legge igjen en beskjed eller ringe i kontortiden. Så en kvinnestemme, ung, tysk og ren som hos en korgutt. Etter en whisky eller to i vennskapelig selskap likte Brue å påpeke at kjernen i en privatbankmanns liv ikke var, slik man skulle vente, penger. Det var heller ikke kursstigning, kursfall, hedgefond eller derivativer. Det var faenskap. Det var den konstante, ja, han ville gå så langt som til å si den permanente, for ikke å si det altfor pent, lyden av ekskrementer som traff den berømmelige viften. Så hvis du ikke tilfeldigvis elsket å leve i en ubønnhørlig beleiringstilstand, var det meget sannsynlig at bankvirksomhet ikke var noe for deg. Han hadde med en viss suksess presentert dette samme poenget i sin forhåndsskrevne svartale til von Westerheim. Som veteran i slike faenskapsituasjoner hadde Brue i årenes løp utviklet to distinkte reaksjoner på det kritiske øye37

blikket. Hvis han satt i et styremøte med verdens øyne på seg, ville han reise seg, stikke tommelfingrene innenfor bukselinningen og vandre rundt i rommet med et uttrykk av eksemplarisk ro. Hvis han ikke ble iakttatt, var det mer sannsynlig at han ville foretrekke det andre alternativet, nemlig å stivne i den posituren han hadde hatt da nyheten inntraff, plukke seg på underleppen med pekefingeren, hvilket var det han gjorde nå, mens han spilte av meldingen for andre og tredje gang, fra og med den første pipetonen. «God kveld. Jeg heter Annabel Richter. Jeg er advokat, og jeg vil gjerne snakke med Mr. Tommy Brue så snart som mulig på vegne av klienten jeg representerer.» Representerer, men ikke nevner med navn, merket Brue seg for tredje gang. Et hardt, men dog sørtysk tonefall, dannet og uten tålmodighet med utenomsnakk. «Min klient har bedt meg videreformidle sine beste hilsener til en Mr. –» pause, som om hun konsulterer et manuskript – «til en Mr. Lipizzaner. Jeg gjentar: Navnet er Lipizzaner. De liker hester, ja, Mr. Brue? De berømte hvite hestene fra den spanske rideskolen i Wien, der hvor Deres bank tidligere holdt til? Jeg tror Deres bank kjenner Lipizzanerne veldig godt.» Tonen hennes stiger. En faktamelding om hvite hester blir til en korgutt i nød. «Mr. Brue, min klient har svært liten tid til disposisjon. Naturlig nok har jeg ikke lyst til å si mer på telefon. Det er også mulig at De er bedre kjent med hans situasjon enn jeg er, noe som vil påskynde saken. Jeg vil derfor være takknemlig hvis De ringer meg tilbake på min mobiltelefon etter at 38

De har fått denne beskjeden, slik at vi kan gjøre en avtale om å møtes.» Hun kunne ha stanset der, men det gjør hun ikke. Korguttens sang får skarpere brodd: «Det er sent på kveld, Mr. Brue, det forstår jeg. Til og med veldig sent. Jeg så lys idet jeg passerte Deres kontor nå nettopp. Kanskje det ikke er De personlig som er på jobb, men en annen. I så fall, vil den personen være så vennlig å videreformidle denne meldingen omgående til Mr. Tommy Brue, for det er ingen andre enn Mr. Brue som har fullmakt til å handle i denne saken. Takk for at De tok Dem tid.» Og takk for at De tok Dem tid, Frau Annabel Richter, tenkte Brue idet han reiste seg. Med tommelen og pekefingeren fremdeles i grep om underleppa gikk han bort til karnappvinduet som om det var den nærmeste rømningsveien. Ja visst, banken min kjenner Lipizzanerne veldig godt, madam, hvis De med bank mener meg og min fortrolige Frau Elli og ikke en levende sjel for øvrig. Min bank ville betalt astronomiske summer for å se sine overlevende Lipizzanere galoppere bak horisonten tilbake til Wien, hvor de kom fra, og aldri komme tilbake. Kanskje De vet det også. En kvalmende tanke slo ham. Eller kanskje den hadde vært der i alle disse sju årene og først nå bestemte seg for å tre ut av skyggen. Er det astronomiske summer De er ute etter, Frau Annabel Richter? De og Deres helgenaktige klient som har så dårlig tid? Det skulle vel aldri være utpressing De driver med? Kommer De med Deres korguttrenhet og Deres profesjonelt målrettede mine med et hint til meg – De og Deres medsammensvorne, unnskyld, klient – om at Lipizzaner-hestene 39

besitter den merkverdige egenskap å være født beksvarte og bli hvite med alderen? – for det var slik de kom til å låne sitt navn til en viss type eksotisk bankkonto inspirert av den eminente Edward Amadeus Brue, med det britiske imperiums orden, min elskede salige far, som i alle andre henseender jeg fortsatt respekterer som selve pilaren i rettskaffenhet innen bankbransjen, i hans siste dager i Wien, da svarte penger fra det smuldrende ondskapens rike sivet som blod gjennom det hurtig raknende jernteppet i billass etter billass? Brue tok en langsom tur rundt i rommet. Hvorfor gjorde du det, min kjære far? Hvorfor, etter at du hele ditt liv hadde drevet din forretning på ditt eget og dine forfedres gode navn og rykte og levd etter det både privat og offentlig, med den skotske tradisjonens beste omtanke, hederlighet og pålitelighet? Hvorfor sette alt dette på spill på grunn av en gjeng russiske skurker og svindlere som aldri hadde oppnådd mer enn å stjele sitt eget lands rikdommer i den stunden da landet trengte dem som mest? Hvorfor åpne banken din for dem? Din elskede bank, det dyrebareste du eide? Hvorfor tilby trygt tilholdssted for deres tilranede bytte i tillegg til uhørte vilkår for hemmeligholdelse og beskyttelse? Hvorfor tøye enhver lov og regel til det ytterste og enda lenger i et desperat – og, som Brue hadde oppfattet allerede den gang – dumdristig forsøk på å presentere seg som Wiens yndlingsbank for en bande russiske gangstere? Vel vel, du hatet kommunismen, og kommunismen lå på dødsleiet. Du kunne nesten ikke vente på begravelsen. Men de kjeltringene du var så snill mot, var jo en del av regimet! 40

Ingen navn nevnt, kamerater! Bare gi oss byttet i fem år, så gir vi dere et nummer! Og neste gang dere kommer til oss, kommer Lipizzanerne deres til å være snøhvite, fullvoksne, løpedyktige investeringer! Vi gjør akkurat som sveitserne, men fordi vi er briter, gjør vi det enda bedre! Bortsett fra at vi ikke gjør det, tenkte Brue trist, med hendene foldet bak ryggen idet han stanset og kikket ut av karnappvinduet. Vi gjør det ikke, for store menn som mister grepet i alderdommen, dør, fordi penger flytter på seg, og det samme gjør banker, og fordi merkelige folk som kalles regulerere, dukker opp på scenen, og så forsvinner fortiden. Skjønt den aldri gjør det helt, gjør den vel? Noen ord fra en korguttstemme, så kommer alt sammen galopperende tilbake. Mindre enn ti meter under ham drønnet hele panserkavaleriet i Europas rikeste by hjemover for å omfavne sine barn, spise, se på fjernsyn, elske og sove. På innsjøen gled prammer og små lystbåter gjennom den røde skumringen. Hun er der ute, tenkte han. Hun så at lyset var tent hos meg. Hun er der ute og driver med skalaøvelser sammen med sin såkalte klient mens de diskuterer veddemålet om hvor mye de kan loppe meg for at jeg lot være å blåse i fløyta angående Lipizzaner-kontoen. Det er også mulig at De er bedre kjent med min klients situasjon enn jeg selv er. Vel, det er mulig at jeg ikke er det, Frau Annabel Richter. Og for å være ærlig har jeg ikke lyst til det, selv om det ser ut til at jeg må. 41

Og siden De ikke vil fortelle meg mer om klienten Deres på telefonen – en tilbakeholdenhet jeg respekterer – og siden jeg ikke besitter overnaturlige evner og derfor sannsynligvis ikke kan identifisere ham blant de fem–seks overlevende av Lipizzanerne – hvis det finnes noen – som ikke er blitt skutt, fengslet eller simpelthen glemt der hvor de enn måtte ha stuet unna disse millionene, så har jeg ikke annet valg enn å gå med på Deres anmodning, i beste utpressingstradisjon. Han slo nummeret hennes. «Richter.» «Dette er Tommy Brue i Brues Bank. God kveld, Frau Richter.» «God kveld, Mr. Brue. Jeg vil gjerne snakke med Dem så snart det passer for Dem, takk.» Som for eksempel nå. Med litt mindre melodi og med litt mer brodd enn da hun ba om hans oppmerksomhet. Atlantic Hotell lå ti minutters gange fra banken, ved en folksom, gruslagt gangsti ved innsjøen. På en annen sti ved siden av klirret og surret det til akkompagnement av edene fra syklister på vei hjem. En kjølig bris hadde blåst opp, og himmelen var blitt blåsvart. Avlange regndråper begynte å falle. I Hamburg kalles de hyssing. Es regnet Bindfäden. Sju år tidligere, da Brue var ny i byen, ville hans fremdrift gjennom folkemengden vært sinket av hans britiske beskjedenhet. I kveld skar han seg ut sin egen fure og holdt albuen klar mot rovgriske paraplyer. En portier i rød kappe lettet på flosshatten for ham ved hotellinngangen. I lobbyen gled conciergen, Herr Schwarz, til side og førte ham til det bordet Brue foretrakk når han 42

ville snakke forretning med kundene utenfor bankens lokaler. Det sto i det borteste hjørnet, mellom en marmorsøyle og noen oljemalerier av hansaskip, under keiser Wilhelm den andres gretne blikk, i havblå mosaikk. «Jeg venter en dame jeg ikke har hatt æren av å treffe før, Peter,» betrodde Brue ham med et smil som betydde fortrolighet mellom menn. «En viss Frau Richter. Jeg har mistanke om at hun er ung. Vær snill å sørge for at hun er vakker også.» «Jeg skal gjøre mitt beste,» lovet Herr Schwarz gravalvorlig, nå tjue euro rikere. Ut av intet ble Brue minnet om en smertelig samtale han hadde hatt med datteren, Georgie, da hun var hele ni år. Han hadde forklart henne at mamma og pappa fremdeles var glad i hverandre, men skulle bo hver for seg. Det var bedre å bo atskilt i et kjærlig forhold enn i krangel, sa han til henne etter råd fra en psykiater han avskydde. Og at to lykkelige hjem var bedre enn ett ulykkelig. Og at Georgie kunne treffe mamma og pappa så ofte hun ville, bare ikke samtidig, slik som før. Men Georgie var mer interessert i den nye valpen sin. «Hvis du bare hadde en eneste østerriksk schilling igjen i hele verden, hva ville du da gjort med den?» ville hun vite, mens hun klødde valpen tankefullt på magen. «Kjære vene, investere den, selvfølgelig. Hva ville du gjort?» «Gi tips,» svarte hun og kjælte med øret til valpen. Brue var mer forundret over seg selv enn over Georgie og prøvde å fatte hvorfor han skulle straffe seg selv med denne historien nå. Det måtte være at stemmene deres var så like, kom han til, mens han holdt øye med svingdørene. Kom hun 43

til å ha mikrofon på seg? Og «klienten», hvis hun hadde ham med – kom han til å ha mikrofon på seg? I så fall ville de ha uflaks. Han minnet seg selv på forrige gang han hadde møtt en utpresser – i et annet hotell og med en annen kvinne, britisk og bosatt i Wien. Han var blitt overtalt av en Frères-kunde som ikke ville betro seg om problemet sitt til noen annen, og hadde møtt henne til te i Sachers diskré paviljonger. Hun var en majestetisk madame kledd i sørgeklær. Jenta hennes het Sophie. «Sophie, hun er en av mine aller beste, så jeg skammer meg naturligvis,» forklarte hun under bremmen på den svarte stråhatten. «Men hun tenker på å gå til avisene, skjønner De. Jeg har sagt at hun ikke må gjøre det, men hun hører ikke på meg, ung som hun er. Han er litt røff av seg, denne vennen din, og det er ikke alltid så hyggelig. Vel, ingen har lyst til å lese om seg selv, vel? Ikke i avisene. Ikke når man er direktør i et stort og offentlig selskap. Det gjør vondt.» Men Brue hadde på forhånd samrådd seg med Wiens politimester, som også tilfeldigvis var kunde hos Frères. Etter råd fra politiet gikk Brue ydmykt med på en heidundrende sum under-bordet-penger mens to sivilkledde fra Wien-politiet satt ved nabobordet og tok opp hele samtalen på bånd. Denne gangen hadde han imidlertid ingen politimester på sin side. Det påtenkte offeret var ikke en kunde, men ham selv. Som på gaten utenfor var det rushtid i den store hallen i Atlantic. Fra sitt utsiktspunkt kunne Brue lett, mente han selv, observere gjestene som kom og gikk. Noen i pels og boa, 44

andre i den moderne forretningsmanns begravelsesantrekk, andre igjen i millionær-rølpens hullete jeans. En prosesjon av eldre menn i smoking og kvinner i paljettsmykkede ballkjoler kom ut fra en indre korridor, anført av en pikkolo med en vogn full av buketter i cellofan. Noen rike, gamle mennesker feiret en fødselsdag, mente Brue, som et øyeblikk lurte på om det var en av kundene hans, og hadde Frau Elli i så fall sendt en flaske? Antakelig ikke eldre enn meg, tenkte han tappert. Betraktet folk ham virkelig som gammel? Antakelig gjorde de det. Hans første kone, Sue, pleide å jamre over at han var født gammel. Vel, seksti hadde alltid vært passabelt, hvis man var så heldig å komme så langt. Hva var det Georgie en gang hadde sagt til ham da hun begynte å bli buddhistisk? «Dødsårsaken er fødsel.» Han kikket på gullarmbåndsuret, en gave fra Edward Amadeus på tjueenårsdagen. Om to minutter ville hun være for sen, men advokater og bankmenn kommer aldri for sent. Heller ikke utpressere, antok han. På den andre siden av svingdørene feide et plutselig vindkast gjennom gatene. Portierkappen med flosshatten flagret som ubrukelige vinger fra den ene limousinen til den andre. Et dramatisk regnskyll brøt løs over biler og folk, som forsvant i melkehvit tåke. Ut av den, som en enslig overlevende etter et skred, kom en liten, kraftig skikkelse i formløse klær og et tørkle rundt hodet og halsen. Et skrekkelig øyeblikk forestilte Brue seg at hun hadde en unge slengt over skulderen, inntil han skjønte at det var en ryggsekk i herrestørrelse. Hun besteg trappen, lot svingdørene feie henne med seg, trippet inn i lobbyen og stanset. Hun hindret folk bak henne 45

i å passere, men om hun var klar over det, brydde hun seg ikke om det. Hun tok av seg de regnflekkede brillene, trakk en flik av tørkleet opp av anorakkens dyp, tørket av brillene og satte dem på nesen igjen. Herr Schwarz snakket til henne, og hun nikket kort. Begge myste i retning av Brue. Herr Schwarz ville følge henne dit, men hun ristet på hodet. Hun flyttet ryggsekken over på den ene skulderen og gikk mot ham mellom bordene, med blikket rett fram, uten å se på de andre gjestene underveis. Ingen sminke og ikke en synlig kvadratcentimeter hud fra halsen og ned, observerte Brue idet han reiste seg for å hilse. Faste, flytende bevegelser i en liten, energisk kropp inni det snerpete antrekket. Litt krigersk, men det var jo kvinner i våre dager. Runde brilleglass uten innfatning, med refleks fra lysekronen. Ingen blunking. Barnehud. Omtrent tretti år yngre enn meg og tretti centimeter kortere, men utpressere kommer jo i alle størrelser og blir yngre og yngre for hver dag. Et korguttfjes som matcher korguttstemmen. Ingen synlig medsammensvoren. Marineblå jeans, militærstøvler. En forkledd skjønnhet i lommeformat. Tøff, men sårbar, fast bestemt på å skjule sin kvinnelige varme, uten å klare det. Georgie. «Frau Richter? Glimrende. Jeg er Tommy Brue. Hva kan jeg bestille?» Hånden så liten at han instinktivt løsnet grepet. «Har de vann her?» spurte hun og glodde olmt på ham gjennom brillene. «Selvfølgelig.» Han vinket på en servitør. «Kom De til fots?» «På sykkel. Uten kullsyre. Ikke sitron. Romtemperatur.» 46