© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37632-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Asbjørn Jensen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2012 Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt. og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Et løfte
Johannes stopper midt i veien. Ser at de kommer mot ham. De to plageåndene fra femte klasse. Kledd i blå og hvite fotballdrakter. Den ene lys, den andre mørk. Han presser beina mot asfalten. Tenker at hvis han står helt stille, merker de ikke at han er der. De kommer mot ham. Munnene sprekker opp i brede flir. – Hei, Mongo! roper de. – Er du ute og lufter deg? Den ene gir ham en dytt i ryggen. Han farer framover og støter mot den andre. – Hei, hei, ta det med ro, flirer den lyshårete. Han bøyer kneet og smeller det i magen på Johannes. Johannes gir fra seg et klynk og faller på kne på asfalten. En sko treffer ham i ryggen og presser hodet hans ned. – Nå er du vår fange, roper den ene. – Du må svare på et spørsmål for å slippe fri. Han napper lua av Johannes og kaster den ned i grøfta. – Hva er én ganger én? spør han. Johannes ligger helt stille. – Svar, skriker de og ler mens skotuppene hamrer mot kroppen hans. Han løfter hodet så vidt fra asfalten. Kjenner at noe renner fra nesa – To, støter han fram. 5
Guttene brøler. – Mongo er en idiot, skriker den lyshårete. Så lar de ham slippe. Går oppover mot idrettsbanen mens de synger: Mongo, Mongo, tjukk i hue. Han blir liggende stille. Vil ikke reise seg. Han hører at det kommer noen. Kjenner en hånd på ryggen. – Gå vekk, snufser han. Hånden tar forsiktig tak i armen hans. Han snur hodet og ser en jente i rød kjole med en lang gulhvit flette. Det er Maria fra det hvite huset oppe i åsen. Han drar hånden over ansiktet. Stryker vekk det våte fra nesa. Hun hjelper ham på beina. Leier ham bort fra veien og dytter ham ned på en veltet trestamme. – Du blør, sier hun. Hun spytter på skjørtet sitt og tørker blodet vekk fra nesa hans. – Sånn, nå er du fin. Hun setter seg ved siden av ham på trestammen. Stikker hånden i lomma og drar opp en pakke med tyggegummi. Åpner esken og rister en ned i den åpne hånden hans. – Du er snill. Han putter tyggegummien inn i munnen. – Jeg skal passe på deg, sier hun og blåser en tyggegummiboble som sprekker med et smell. Han ser på henne, opp og ned. – Du er veldig liten, sier han. – Jeg er snart sju år. Hun bøyer armen og spenner musklene. – Jeg er veldig sterk. Kjenn her. Johannes kjenner. – Du er veldig sterk, sier han. Maria nikker fornøyd. Hun setter seg tett inntil ham. Tar ham i hånden. – De er så feige, sier hun. 6
Han tørker seg under nesa med håndbaken. Nikker med det store hodet. – De er dumme, sier han. – Dumminger. Et lykkelig smil brer seg over ansiktet hans.
Kap. 1
Sigrid lente seg over verandarekkverket og kikket ned i hagen. Det var gule blader på eiketreet ved garasjen. De lyste som blinker mellom alt det grønne. Et dovent vindkast fikk duken på hagebordet til å blafre. Hun bøyde seg lenger ut slik at hun kunne se fyret. Det runde granittårnet med den røde hatten klorte seg fast ytterst ute på neset. Kveldsola lekte i prismene på lampene og fikk et grønt lysskjær til å bre seg på himmelen. Havet var grått og stille. Sommeren var snart over. Det gjorde henne trist. Som om noe godt var i ferd med å glippe ut av hendene. En venn som hun ikke skulle se igjen på mange måneder. Hun strøk håret vekk fra pannen og festet det bak ørene. Det var ennå over en uke igjen til skolen begynte. Og den skulle hun tilbringe sammen med Leyla og Ida i båthuset til onkel Fredrik. Et støt av fryd kilte i brystet. Onkel Fredrik var fisker. Han og tante Åse skulle på ferie til Mallorca. Men onkelen var bekymret for båten. I fjor sommer hadde noen ungdommer fra Oslo stjålet den og kjørt den på skjæret. Han måtte ha noen til å se etter båten mens han var borte. Og det ville de tre jentene mer enn gjerne. Særlig når onkelen tilbød overnatting i båthuset på brygga. 9
Sigrid løp ned trappa og trillet fram sykkelen. Hun måtte dra ut til onkelen og tanten og hente nøkkelen til båthuset. De skulle reise tidlig med morgenflyet dagen etter. Onkel Fredrik og tante Åse bodde i et hvitt skipperhus like utenfor byen. Fredrik var broren til mamma. Han og Åse hadde ikke barn, men en katt som het Flyndre, og som var onkelens øyenstein. Hun syklet langs Strandveien og tok av den smale humpete stien ned til Krabbevika. Satte fra seg sykkelen ved porten og gikk ned i hagen. Onkel Fredrik satt i en fluktstol med Flyndre på fanget. Katten het Flyndre fordi han minnet onkelen om en fisk når han bølget grasiøst gjennom gresset. Tante Åse kom ut fra huset. Hun hadde frisørhår og rødlakkerte tånegler. Hun bar på et brett med glass og en mugge saft. – Hvis det blåser opp, må dere sikre båten så den ikke sliter seg, sa onkelen. – Liner og tau finner dere i båthuset. En kraftig lommelykt også. Sjekk et par ganger i løpet av natta at alt er i orden. Og ring til lensmannen hvis dere har mistanke om noe kokkelimonke. Tante Åse himlet med øynene. – Skulle tro det var selveste kronjuvelene, snøftet hun. – Ikke bare en båt. Hun løftet muggen og helte en rød stråle ned i et av glassene og rakte det til Sigrid. Onkel Fredrik sendte henne et drepende blikk. – Hvis den båten blir stjælt, kan du legge Visakortet på hylla. Da blir det ikke mye shopping. Et fly tordnet over hodene deres på vei til landing. En hvit stripe kondens hang som en snor i kjølvannet. Onkel Fredrik rugget urolig i stolen. Så opp på himmelen. Knuget katten til brystet. – Ta vare på Flyndre hvis vi ikke kommer tilbake, 10
sa han med skjelving i stemmen da lyden av flyet døde bort. Han reiste seg og slapp Flyndre ned fra fanget, og gikk oppover mot huset for å hente nøkkelen til båthuset. – Aviatofobi, sa tanten og fulgte den bøyde ryggen hans med øynene. – Avihvafornoe, sa Sigrid. – Flyskrekk, sa tanten. Hun ristet på muggen før hun helte resten av saften i Sigrids glass. – Din onkel har flyskrekk. Han er helt sikker på at flyet kommer til å styrte, og at vi aldri kommer tilbake. – Hvordan fikk du ham med? spurte Sigrid nysgjerrig. – Vi har bryllupsdag på onsdag, sa tanten. – 25 år. Jeg syntes han skyldte meg såpass. Sigrid gled ned på kne og lokket på katten. Den stirret skeptisk på henne med smale gule øyne før den nådigst lot seg klappe. Hun løftet den opp i armene og gikk etter onkelen oppover mot huset. De stive værhårene kilte mot halsen. Pelsen var myk som silke. – Vi skal nok passe godt på deg, hvisket hun inn i det oppspilte katteøret. Hun fikk en svak murring til svar. Da hun kom hjem, satt Leyla på terrassen sammen med mamma. Sigrid hørte latteren hennes på lang avstand. Latteren til Leyla vellet opp fra magen og ble støtt ut av munnen i små brekende hikst. Det hørtes ut som et lydspor som hadde hengt seg opp. – Fikk du nøkkelen? ropte hun da hun så Sigrid. Sigrid la nøkkelen på hagebordet. – Vi må passe katten også, sa hun. – Stilig, sa Leyla. Leyla var bestevennen til Sigrid. De hadde kjent hver11
andre fra første klasse. Leyla flyttet til byen på høsten. Sigrid husket at hun sto i døra til klasserommet. Vettskremt. Øynene flakket rundt i rommet før blikket boret seg ned i den grønne linoleumen foran henne. Turid, læreren deres, hadde tatt henne i hånden og leid henne bort til den ledige plassen ved siden av Sigrid. Foreldrene til Leyla var fra Egypt. Faren var blitt arrestert og torturert, men hadde klart å rømme sammen med kona. Kommet seg over havet til Italia. Der hadde de fått asyl. Leyla og de to småbrødrene hennes var født i Italia. De hadde flyttet videre til Norge da faren mistet jobben. Nå jobbet han som dataingeniør på Nordicom AS. Moren jobbet i kantina på samme sted. – Hjelp henne til rette, hadde Turid sagt. Det var lettere sagt enn gjort. For Leyla kunne ikke et ord norsk. Men hun hadde lært seg språket i rekordfart. Nå var det bare en svak italiensk aksent som vitnet om at hun ikke var født og oppvokst i Norge. Sigrid likte henne fra første stund. Det var som om de hadde kjent hverandre bestandig. Det første norske ordet Leyla lærte seg var hvorfor. Det var stadig noe hun undret seg over i det nye landet hun var kommet til. Leyla lo den brekende latteren sin når Sigrid viftet med armer og bein og vred ansiktet og kroppen i alle retninger for å få henne til å forstå. De var så forskjellige, tenkte Sigrid. Leyla hadde krusete hår som var piggete å ta på. Sigrids hår var tynt og rødt. Armene til Leyla var glatte og solbrune selv om vinteren når Sigrids armer ble bleke og nesten gjennomsiktige som blåsur melk. De var helt forskjellige, men like likevel. De digget den samme musikken, så de samme filmene og lo av de samme vitsene. Senere begynte Ida i klassen, og de ble tre. 12
Sigrid frydet seg ved tanken på oppholdet i båthuset. Ligge i mørket og se ut på sjøen. Spise digg og fortelle spøkelseshistorier. Hun sendte en from tanke til onkel Fredrik. Håpet at flyet ikke ville ramle ned.