Page 1


Blodroser


Margie Orford

Blodroser Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO


Margie Orford Originalens tittel Blood Rose Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Margie Orford 2007 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen and Blake Friedmann Literary, TV and Film Agency Ltd, London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-50236-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt Sabon og trykt på Ensolux cream 70 g 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til mine foreldre Jock og Rosie


Stjernebildet skorpionen stiger …

Ingen måne. Ørkenvinden skjærer gjennom ravinen og rusker i det tørre gresset. Stjernene henger tungt over sanddynene. I øst er himmelen klar. I vest henger tåken over havet, i ferd med å løse seg opp. Bilen runder toppen på sanddyna, frontlyktene ligner to truende måner. Dørene blir åpnet, og ut strømmer høy latter, musikk og duften av tobakk. Senere, tyngden av en pistol i hånden din. Perfekt. Pekefinger og tommel glir nedover løpet som en ring. En fingertupp i munningen gir næring til lysten, varmer den kalde kroppen din. Ett skritt tilbake, to. Han ser på deg, offeret. Hendene er bundet. Holder pusten. Blikket stivt. Fylt av håp om at du mener noe annet. Ikke dette. Ikke du. Fingeren din ligger rundt avtrekkeren og føler på trykket som kreves for å trekke av. Retter seg ut, forlenger ekstasen. Blikket ditt er festet på kornet, en stiv brystvorte på løpet. Pust ut. Ånden din damper i ørkenluften. Pust inn. Pust ut mens du sikter. Avtrekk. Kraften eksploderer gjennom deg: armen, brystet, lysken og visker ut alt. Du snur deg og tar en sigarett. Fyrstikken flammer opp i mørket, som igjen fylles av lyder og stjerner. Sigaretten gløder; nikotinet stilner det brusende blodet ditt. Du lengter etter det som skal komme. Åh. Hans siste åndedrag kiler deg på ryggen. Du snur deg for å se. Forundringen henger igjen i de døde øynene, som ligner mandler der de ligger over de høye kinnbeina. Den spiralformede øremuslingen er urørt av blodet i pannen. De åpne øynene blir glassaktige. Du drar hjem for å sove, baklysene skinner rødt i mørket. Skorpionens hale krummer seg opp fra den gåtefulle 7


stjernen ved haleroten. Stjerneøyet i midten av konstellasjonen blunker ertende til det døde ansiktet. Blodet trenger ned i sanden og tiltrekker seg den første bølgen av små åtseletere. Insekter, fluer og bakterier gjør seg klare til angrep.


En

Lyden skar gjennom Clare Harts mandagsmorgen og dro henne ut av en dyp søvn. Hun satte seg opp med hamrende hjerte og strøk en hårlokk bort fra ansiktet. Det var mobilen hennes som vibrerte på nattbordet. Hun strakte seg etter den, veltet et vannglass, ristet vanndråpene av telefonen og ned på den sovende katten. Fritz freste og satte klørne i matmors nakne lår. Clare fanget den lille bloddråpen med neglen før den rakk å renne ned på lakenet. «Din heks!» freste hun. Katten spankulerte ut av rommet mens den viftet kongelig fornærmet med halen. «Dr. Hart?» sprakte det i telefonen. Clare dro dyna rundt den nakne kroppen sin. «Hvem er det jeg snakker med?» Det var alltid dårlig dekning på soverommet. «Førstebetjent Riedwaan Faizal. Det sørafrikanske politiet.» Clare satte seg opp, fra null til full beredskap på et blunk. «Hvor er du?» Den andre siden av senga hennes var tom. «Jeg er nede. Slipp meg inn.» «Din drittunge!» Clare klarte ikke å skjule lettelsen i stemmen. «Si det til moren min.» «Hvor er teen min?» «Kom igjen, Clare. Det er iskaldt her ute og sikkerhetsvakten begynner å bli mistenksom.» «Du kjenner betingelsene, Riedwaan. Du får sex og en seng for natta; jeg får te når jeg våkner.» «Jeg prøver å vende vanen din. Jeg har kjøpt cappuccino og varm croissant til deg i stedet.» 9


Clare dro morgenkåpen rundt seg. «Greit. Vent litt.» Hun trykket på den røde knappen på porttelefonen, lyttet etter dunket fra Riedwaans skulder mot glassdøra. Han kom opp med et drag av kald morgenluft og to rykende kaffekrus. «Giovannis. Min favoritt.» Clare tok fra ham krusene og gikk foran inn på kjøkkenet. Riedwaan fulgte etter henne bortover gangen. «Kanskje du skulle gi meg egne nøkler. Da kunne jeg servert deg dette på senga.» Han vippet croissantene ut på en asjett og åpnet mikroen. Clare åpnet plastlokket på kaffekruset. «Kanskje det.» Hun snappet til seg Cape Times, som han holdt klemt fast under armen, og gikk tilbake til senga. Clare hadde senket guarden én gang, for lenge siden. Konsekvensene hadde vært katastrofale. Det skulle mer til enn frokost på senga for at hun skulle blottstille seg en gang til. Men Riedwaan plinget mikroen optimistisk i gang for en ny runde, og satte kaffen og croissanten sin på et fat. Clare hadde satt seg opp i senga med putene i ryggen. Det myke stoffet i morgenkåpen hennes gled til side da hun strakte seg etter en croissant. «Jeg elsker dette ved deg.» «Hva da?» spurte Clare med munnen full. «At du våkner skrubbsulten.» Riedwaan strakte seg fram og la en hånd rundt brystet hennes. Luften virket tynn, som om det så vidt var nok oksygen, og det måtte brukes med omhu. Han flyttet hånden til kroppen hennes, ned på hoften. Clare satte kruset sitt på bordet og gled ned i senga. Hun dro ham mot seg, åpnet knappene med rutinerte hender, oppsøkte varmen fra den silkemyke huden på magen hans, og på ryggen. «Jeg er glad for at du kom tilbake,» hvisket hun. Riedwaan smilte ned til henne. «Med en sånn mottakelse kommer jeg tilbake når som helst.» Da han tok kaffen sin igjen, var den kald … «På tide å stå opp,» sa Clare. 10


«Ligg litt til.» Riedwaan strammet grepet rundt henne. «Du skal jo reise bort.» «Jeg har en del å gjøre.» Clare gled ut av grepet hans og gikk inn på det tilstøtende badet. Riedwaan hørte at hun nynnet mens hun plasket med vann og åpnet og lukket skapene. «Nynner du når jeg ikke er her?» spurte han. Nynningen stoppet. «Det raker deg ikke.» Han rullet seg rundt og så ut på det grå havet som slo mot klippene. Kona hans hadde bestemt seg for å flytte tilbake til Sør-Afrika, og det hadde han tenkt å fortelle Clare i går. Da hun kom ut fra badet, hadde hun treningstøy på. «Blir du med?» Hun bøyde seg ned og tok på seg løpeskoene. «Tuller du?» Clare stakk hendene under dyna, de var kalde mot brystet til Riedwaan. «Nei. Du trenger mer trim enn du får av å ligge med meg av og til.» Da hun kom til døra, snudde hun seg mot ham, solen falt på det svakt smilende ansiktet hennes. «Clare, jeg hadde tenkt å …» «Hva da?» Hun hevet et øyenbryn. Men Riedwaan klarte ikke å ødelegge lykken han hadde lokket fram i henne. «Vil du ha speilegg eller eggerøre?» «Hardkokt egg er vel mest passende, eller hva?» Så satte hun av sted nedover trappen, to trinn om gangen. «Mat Fritz,» ropte hun nede i trappa. «Da unngår du at hun overfaller deg.» Døra slo igjen med et smell, og så var hun borte.


To

Ett tusen seks hundre kilometer nordover, i luftlinje, lå Herman Shipanga og ventet. Kulden bet gjennom den tynne madrassen hans. Husene lå klemt inntil hverandre for å skape ly for vinden som ulte over de nakne sanddynene i Namibørkenen. Den lød som hyenehyl når den presset seg mellom husene. Vinden trengte seg inn gjennom sprekker mellom mursteinene, gliper der dørene og vinduene hadde krympet i rammene, og fant veien til naken hud der pleddene hadde glidd av i løpet av natta. Omsider kom det: hylet fra sirenen. Det skar gjennom Walvis Bay. Shipanga kastet av seg pleddene, til protester fra den skadde hoften. Han skrittet over klyngen av sovende barn på gulvet, fylte en bolle med vann og gikk ut for å vaske seg. Idet han slo ut det iskalde vannet, hylte sirenen igjen. Fiskemelfabrikken spydde ut røyk der den raget opp over de inneklemte husene. Shipanga brekte seg av stanken. Kona hans hadde stått opp. Hun sto og rørte i grøten ved hybelkomfyren. «Du burde ha vent deg til dette nå. Lukten av penger,» sa hun som hilsen idet hun rakte ham en bolle. Han skyflet i seg grøten uten appetitt. Deretter dro han en jakke utenpå den blå kjeledressen. Barna begynte å røre på seg, som valper som presser seg sammen for å søke varme hos hverandre. Han bøyde seg ned for å stryke minstemann over pannen før han gikk. Da han kom ut, trasket han fort av gårde. Skrittene hans ga gjenlyd i de tomme gatene. Den fæle tåken åpnet seg litt for ham. En søppelkasse, en fastlåst sykkel og en kvinne 12


som luftet hunden sin kom til syne akkurat tidsnok til at han unngikk kollisjon. Han tok en snarvei gjennom smuget mellom de sanddekte gårdsplassene, og ble nærmest spyttet ut på baksiden av skolen. Walvis Bay skole for gutter og jenter lå i utkanten av byen. Her presset den røde sanden mot skolegjerdet som om den lette etter en vei inn. Shipanga smatt inn gjennom en glipe i gjerdet og hentet en rake i vaktmesterskuret. Deretter gikk han til lekeplassen for de minste, og lukket den høye treporten etter seg. Klatrestativet raget opp i tåken. Huskene hang stille i stativene. Tomme, bortsett fra den siste. Guttungen hadde trukket knærne opp til brystet. Han lente seg ungdommelig nonsjalant mot kjettingen til den gule husken. «Hva er det du driver med?» ropte Shipanga. Gutten svarte ikke. Disse kjepphøye eldre guttene pleide å erte Shipanga, tegnet kopier av de rituelle arrene han hadde i ansiktet, på sine egne kinn med penn. De tre vertikale arrene var siste spor etter hjemmet Shipanga hadde forlatt for å søke lykken i denne solløse havnebyen. Vinden rusket lett i husken, men gutten sa fortsatt ingenting. Sinnet boblet opp i brystet til Shipanga, varmt og vondt. Han dro tak i kjettingen så gutten ble dreid rundt med ansiktet mot ham. De forskremte insektene stoppet opp et lite øyeblikk før de gjenopptok fråtsingen sin. Der pannen skulle vært, hadde gutten et gapende tredje øye. Shipangas sinne slo over i forskrekkelse. Han rygget unna med blikket naglet til den som satt på husken. Da han kom til porten, snudde han seg og løp mot et par billykter som sveipet over parkeringsplassen. «Mr. Erasmus,» peste han, sår i brystet av anstrengelse og sjokk. «Hva er det?» Rektoren var i ferd med å låse opp koffertlokket på bilen sin. Han gadd ikke se opp. 13


«Det er noen der.» Shipanga la den trælete hånden sin på armen til rektoren. «På huskene.» «Snakk med Darlene Ruyters. Hun tar seg av det.» Erasmus tok dokumentmappen sin ut av bagasjerommet. «Det er et barn, sir.» Shipanga sperret veien for mannen, sinnet boblet opp igjen. «Enda en gutt.» «Samme som de andre?» spurte Erasmus og så på vaktmesteren nå. Shipanga nikket. Erasmus gikk mot det inngjerdede lekeområdet, åpnet porten og fikk øye på skikkelsen som satt på den dinglende, knallgule husken. «Hvem fikk ham hit?» Svetten piplet i pannen på Erasmus. «Jeg vet ikke.» «Den første i byen,» sa Erasmus og åpnet mobilen sin. Å ringe etter ambulanse holdt liv i et forgjeves håp. «Gå og vent på politiet, Herman. Jeg skal holde øye med ham. Og ikke slipp noen inn gjennom porten.» Shipanga gikk mot porten. Den dødes stirrende øyne ga ham frysninger på ryggen. Den blygrå himmelen ga et sølvskimrende skjær til pickupen som kom kjørende mot porten. George Meyer, alltid førstemann, rullet ned vinduet. «Hva er det?» spurte Meyer. «En ulykke,» sa Shipanga. «På lekeplassen. Vi venter på politiet for å høre hva de har å si, Mr. Meyer.» «Takk,» sa Meyer. Han kikket skrått på den lille, rødhårete gutten som satt ved siden av ham. Oscar strakte hals for å se hva som hadde skjedd. Mrs. Ruyters var læreren til Oscar. Bilen hennes sto der. Det var som det skulle. Men at Herman Shipanga stoppet dem ved porten, var ikke som det skulle, selv om det velkjente smilet var som et beroligende hvitt lys i ansiktet hans. En blank, ny Mercedes bråstoppet bak dem. Herman Shipanga gikk bort til bilen, da en mann spratt ut fra førersetet og satte hånden mot brystet til vaktmesteren. Shipanga knekket med fingrene og vek ikke unna. Tjue år på fisketrålere ga ham et overtak over en manikyrert mann som tilbrakte dagene på et varmt kontor. 14


«Hvorfor står denne bilen i veien for meg?» sa mannen bryskt. «Ingen skole i dag, Mr. Goagab,» sa Shipanga. «Du må vennligst vente her. Det har skjedd en ulykke på –» «Jeg må snakke med Mr. Erasmus.» Goagab dro fram mobilen sin, men før han rakk å taste nummeret, dukket Erasmus opp, tiltrukket av oppstyret. «Forklar dette, Erasmus,» ropte Goagab. «Hvorfor kan jeg ikke levere sønnene mine? Jeg krever en forklaring.» «Beklager, Mr. Goagab, men du må nok vente. Alle må vente. Politiet er på vei. De avgjør dette.» Erasmus ble lettet da han så et blålys gjennom tåken i det fjerne. Et par biler kom kjørende og stoppet. To menn kom ut fra en firehjulstrekker. Elias Karamata var mørk, barbert på hodet og kompakt i kroppen, med et lite hint av en ølmage som presset mot den kakifargede skjorta. Kevin van Wyk var slank og kvikk. I det rette lyset kunne man ta ham for å være filmstjerne. «Hvem er sjefen her?» spurte Erasmus og så fra den ene til den andre. En kvinne halte seg ut av den andre bilen, en sliten pickup. «Det er meg,» sa hun. «Førstebetjent Tamar Damases.» Erasmus undertrykte et sukk og håndhilste på henne. Hånden hennes var myk. «Takk for at dere kom så raskt. Kjenner du Mr. Goagab?» spurte han. «Det gjør jeg. God morgen, Calvin.» «Hva med møtet mitt? Jeg må komme meg til ordføreren,» ropte Goagab. Kjeven til Tamar Damases strammet seg under den myke huden. «Du venter her. Enten i bilen din eller utenfor. Velg selv.» «Jeg skal rapportere deg til ordfører D’Almeida, førstebetjent Damases,» sa Goagab. «Jaså?» sa hun. «Han vil nok sette pris på å få tid til å informere mediene om at vi må begrave det tredje barnet på like mange uker.» 15


Goagab så rasende ut, men da Karamata la de muskuløse armene sine i kors og tok et skritt fram, trakk han seg tilbake. Sønnene hans fulgte etter inn i bilen. «Nå,» sa førstebetjent Damases og snudde seg mot Erasmus. «Hvor er den døde?» Rektor åpnet porten til barnehagens lekeplass. Det høye plankegjerdet skjermet bare tre sider av området. Den fjerde siden var en åpen grusplass som skrånet ned mot gjerdet rundt skolen. Et rødt klatrestativ, en blå karusell, en mur med påmalte harer og ekorn i forklær og hatter. De gule huskene. Et vindkast fikk den døde til å dreie. Kjettingen knirket, skar gjennom stillheten. «Åh!» Stemmen til Tamar Damases var dempet og preget av smerte. «Strange fruit,» mumlet van Wyk. Tamar så forundret på ham. Hun hadde ikke trodd at han var jazzinteressert. «Skal jeg sende åstedsgranskerne hit når de kommer, førstebetjent Damases?» spurte Erasmus. «Du har sett for mye amerikansk TV,» sa Tamar med et ørlite smil. «Dette er Walvis Bay. Åstedsgransker? Det er meg. Politifotograf? Det er meg. Krimtekniker? Det er meg. Ballistikk? Det er også meg.» Erasmus så uforstående på henne, og hun ble mildere i stemmen: «Kan du ringe likhuset og høre hvilken patolog som har vakt? Det skal være dr. Kotze. Be henne sende en bil hit.» «Da overlater jeg dette til dere.» Erasmus skyndte seg av sted, lettet over å ha fått en oppgave. «Betjent van Wyk, kan du sette opp sperrebånd?» Stemmen til Tamar Damases spraket av autoritet. «Sperr av området. Jeg vil begrense tilgangen til åstedet. Begge de foregående etterforskningene ble kompromittert av at alle tråkket rundt overalt.» «Synd du ikke var der og tok styringen, førstebetjent.» Van Wyk gadd ikke å skjule den spydige tonen. «Det må 16


være vanskelig å gjøre en god jobb» – han så på den gravide magen hennes – «i din tilstand.» Tamar så etter ham da han gikk, lettet over å være alene med den døde. Sønnavinden økte på, kald og fæl. Hun dro glidelåsen i jakka helt opp til halsen og snudde seg for å undersøke liket. Når hun så ham der på husken, med ryggen mot henne, kunne han vært et vanlig barn som dro leken akkurat litt for langt. Hadde han kunnet klatre ned fra husken og stilt seg med ryggen mot hennes, slik barn som vokser liker å gjøre, ville de vært like høye. Da hun gikk mot husken og samtidig merket opp veien hun tok, var det som om guttens øyne fulgte henne, akkurat som på et portrettmaleri med den effekten, og lokket henne til seg. Tamar lot seg lokke. Føttene hennes lignet små barneføtter, der hun pirket med dem i sanden og steinene mens hun filmet alle detaljer med kameraet sitt. Det var små spor i sanden under husken, kileformede hull. Hun puttet en finger ned i et av dem. Det var omtrent fem centimeter dypt. Husken der den døde satt, var vendt mot nord. Det var den eneste som sto på skrå. Det var også den som var høyest over bakken, den som var vanskeligst å rekke opp til. Hvis Tamar skulle tippe, ville hun si at den hadde blitt valgt på grunn av utsikten, men den ublide tåken lå lavt, og hun kunne ikke se noe av ørkenen. Hun konsentrerte seg om å filme det makabre synet før hun gikk ned til enden av lekeplassen. Det var flere hull i gjerdet. Hun bøyde seg ned og støttet kameraet med albuene på knærne. Tamar var vant til å sitte på huk på denne måten. Hun hadde lært det av bestemoren sin, der hun satt ved siden av henne mens den gamle damen fortalte det oppvakte barnet hvordan man skulle lese spor etter dyr som hadde vært i området, om en person hadde stoppet for å tenke eller spise, eller om en kvinne hadde vært der for å gjøre sine hemmelige ærender. Rask gange. Rolig gange. Jakt. Gjemsel. Alle handlinger satte spor etter seg, man måtte bare vite hva man skulle se etter. Klatrestativet sto i kontrast til de grå tåkestrimene. 17


Tåken fikk alt til å virke flatt, visket ut detaljer i landskapet. Tamar rettet seg opp, ventet på at tåken skulle bli tynnere og at en blek sol skulle kaste sine flyktige skygger. Da den gjorde det, kunne hun så vidt se sporene. De var så svake at de nesten ikke var synlige: gresstrå som lå bøyd i samme retning, et avtrykk i den saltholdige sanden, like svakt som et håndavtrykk på et glass. Hun justerte kontrasten på kameraet og tok bilder til solen forsvant. Deretter løsnet hun rullen med gult sperrebånd fra beltet sitt og streifet i forbifarten borti tjenestepistolen som lå klemt under den runde magen. Hun gikk tilbake i sine egne spor mens hun sperret av området, og var akkurat i ferd med å avslutte da telefonen hennes ringte. «Helena,» sa hun. Hun behøvde ikke å sjekke hvem det var. «Hva gjelder det?» spurte Helena Kotze. «Enda en knivstikking etter helgen?» Jobben i havnebyen hadde herdet den unge legen og gitt henne et skarpt blikk. «Skulle nesten ønske det,» sa Tamar. «Men det er enda en gutt som er drept.» «På samme måte som de andre?» «Ser sånn ut,» sa Tamar, stemmen sviktet litt. «Enda en gutt. Ung. Kanskje fjorten. Denne gangen på en huske ved skolen i 11th Street. Ser ut som et kulehull i pannen. Merker rundt begge håndleddene. Surret inn i et skittent laken.» «Ble han drept der?» spurte Helena. «Nei. Det er ikke noe blod å snakke om her. Ingenting på bakken. Lukter som om han har vært død i noen dager også.» «Jeg er midt i en obduksjon. Kan ikke komme før om en drøy time. Kan du gjøre forarbeidet?» «Jeg holder på,» sa Tamar. «Karene dine er her. Vi snakkes senere.» Tamar kikket opp på de to teknikerne fra likhuset. De sto og hang ved porten. De to Willemene, pleide hun å kalle dem. «Hvordan går det, gutter?» sa hun. 18


«Bra. Og du?» mumlet den høyeste av dem. Huden hans var sår etter en hastig barbering. «Det går bra med meg,» sa Tamar. Hun ristet ut to bevisposer. «Hvem er det der?» spurte den andre. «Vet ikke ennå,» sa Tamar. «Vi får ikke ID før senere.» De to Willemene puttet hendene i lommene og heiste skuldrene, som to lurvete kråker. «Hvorfor henger dere med nebbet?» sa Tamar. De trakk på skuldrene. Den høyeste av dem tente en sigarett. Tamar visste at de ikke var nedslått på grunn av den døde gutten. De jobbet på si for Human & Pitt, det mest foretaksomme av de innbringende begravelsesbyråene i Walvis Bay. Sjefen der betalte dem hundre namibiske dollar cash for å få første tips om et nytt lik hvis det medførte at byrået fikk jobben. En gutt som hadde vært død i tre dager, og som ingen hadde meldt savnet, var ikke verdt å hoppe i dressen for tidlig en mandag morgen. De så giddeløst på mens Tamar gikk tilbake til gutten og holdt husken stødig mot stativet med kneet. Stanken av forråtnelse hang rundt den døde. Én dag til, og den ville vært uutholdelig. Tamar pustet dypt og dro en pose over hendene til den døde. De var bundet sammen med et nylontau. Skoene til den døde var dekket av fin sand. Hun dro poser over dem også. Deretter så hun på såret han hadde midt i pannen. Det var fullt av larver. To, kanskje tre dager inne i livssyklusen til en spyflue, gjettet Tamar. Armene var surret fast rundt knærne, men surringen hadde løsnet. Det var et stort felt med blodig hud der guttens vide trøye hadde glidd opp. Tamar pirket i den kravlende massen av larver som spiste, kvalmen ga seg etter hvert som hun jobbet. Hun sjekket guttens lommer, stolte ikke på de to karene ved porten. Hvis det skulle være noe av verdi på den døde, ville det være borte før liket ble lagt på en likhusbåre. I den ene bukselomma lå det bare en svart stein. Tamar holdt den i hånden. Hun skjønte hvorfor gutten hadde 19


plukket den opp. Den var symmetrisk og glatt. I den andre lomma var det noen mynter, og en flekkete kassalapp for en betaling på tjuefire namibiske dollar. Den la hun i en egen pose. I samme lomme var det også en blyantstump. På den ene siden av blyanten var det skrevet en initial med penn, det så ut som en K. Det kunne være en av initialene hans, eller han kunne ha funnet blyantstumpen i en søppelkasse. Tamar rettet seg opp og ga tegn til de to karene. Som akolytter kom de gående med båren, la den spinkle kroppen på den og dekket den med et klede. Tamar åpnet porten og fulgte dem mens de bar den lette kroppen til varebilen, der Karamata og van Wyk holdt skuelystne unna. De to Willemene satte fra seg båren for å åpne dørene. «Samme greia?» spurte Karamata. «Ser sånn ut,» sa Tamar. «Ta en kikk. Se hva du tror.» Karamata stilte seg på kne ved siden av den døde gutten og løftet kledet. Han skjøv det skitne stoffet til side og dro fingeren over guttens forråtnende kinn. «Kjenner du gutten?» spurte Tamar da hun registrerte mannens ømhet. «Han spilte fotball med guttene mine.» Karamata var blank i øynene da han reiste seg. «Vær forsiktig med ham,» sa han idet de to teknikerne løftet opp båren. Den høyeste Willemen flirte, men den bråkjekke holdningen hans stoppet ved hoftene, og han løftet gutten varsomt opp. «Hva heter han?» spurte Tamar. «Alle kalte ham Kaiser,» svarte Karamata. Tamar nikket. Blyanten med K på var altså hans. Smellene fra dørene på varebilen fikk flokken av skuelystne til å løse seg opp. De dro fram mobilene sine for å fortelle de som hadde vært så uheldige å gå glipp av den spennende hendelsen, hva som hadde skjedd: enda et lik, enda en gutt som var død, enda et av disse gatebarna som tigde penger ved trafikklysene nå for tiden. «Etternavnet hans?» spurte Tamar. «Apollis,» sa van Wyk. «Han har en søster. Sylvia. Pros20


tituert, akkurat som han var. Det er nok derfor han ligger i bilen der nå.» «Kjente du ham også?» spurte Tamar. Van Wyk spyttet ut fyrstikken han hadde brukt som tannpirker. «Det er en liten by, førstebetjent.» Førstebetjent Tamar Damases så etter bilen der den humpet bortover veien. Dette hadde hendt to ganger tidligere, og hun hadde ikke kunnet gjøre noe som helst. Gutter som ble fanget, drept, satt på utstilling og deretter begravd. Voldsmerkene på likene var som hemmeligheter, og de fikk henne til å tenke på dr. Clare Hart.


Tre

Riedwaan Faizal skjøv dyna til side og gikk bort til vinduet mens han dro et håndkle rundt livet. Etter noen minutter dukket Clare opp i det fjerne, der hun løp gjennom svingen på Sea Point Boulevard. På denne avstanden, i den bleke septembersolen, virket hun fremmed for ham. Til tross for at han kjente henne så intimt, var hun en gåte. Han så på henne til hun ble borte, før han dro fingrene gjennom håret. Det hadde skapt mye problemer for ham på videregående, slik det vokste rett opp. Han hadde stadig blitt sendt til rektor for å bevise at han ikke hadde hatt gelé i det. Det var lenge siden nå. To tiår, pluss minus et år eller noe sånt. Nå hadde håret grå striper her og der. Riedwaan gikk rundt i leiligheten til Clare, plukket opp tingene hennes og la dem fra seg igjen, dro en finger over de alfabetisk ordnede bokryggene. For det meste innbundne. Over TV-en hang det et par hyller med Clares dokumentarer, VHS-kopier av tidligere sendte programmer med gravende journalistikk, og en pris hun hadde blitt tildelt for en film om menneskehandel i Kongo. Rette opp urett, det var det det undersøkende arbeidet hennes dreide seg om. Overbevisningen hennes drev henne til å oppsøke situasjoner, uten sikkerhetsnett som kunne fange henne opp hvis hun skulle falle. Det passet med profileringsarbeidet hennes, denne overbevisningen om at hun kunne finne ondskapens kilde og eliminere den. Riedwaan var ikke fullt så overbevist om det. Han bladde gjennom haugen med CD-er, klassisk og akustisk musikk. «Hvor mye Moby kan man høre på?» spurte han Fritz. Katten la ørene bakover og freste til svar. 22


Han gikk inn på badet, åpnet en av de små boksene med krem og holdt den under nesen. Det var hennes lukt: mild og hemmelighetsfull. Riedwaan satte den fra seg. Dette hadde han ofte gjort hjemme hos fremmede. Det hadde blitt en vane for ham å gå igjennom de dagligdagse tingene i en kvinnes liv etter at hun var blitt funnet mishandlet og drept, på jakt etter grunner til hvorfor vedkommende hadde gått ut en liten tur og aldri kommet tilbake for å bruke opp de halvtomme krukkene med dyre kremer, eller servere måltidet som sto i ovnen. Clare var sliten – det merket han – utslitt etter saken de hadde jobbet med sammen, profileringen av en drapsmann som benyttet så grusomme metoder at det veltet seg i magen, selv hos dem som trodde de var immune mot slikt. Hun burde besøke sin tvillingsøster, Constance, som levde tilbaketrukket. Hun måtte være alene, komme seg bort. Men Riedwaan ville ikke at hun skulle reise fra ham. Han likte å bo sammen med kvinnen han hadde sex med. Rutinene etter et langt ekteskap som hans stakk dypt, selv om ekteskapet var over. Han så seg selv i speilet. Han kunne komme unna med å droppe barberingen. I stedet dusjet han og kledde på seg, undertrykte engstelsen som dro nedover ryggraden. Han matet Fritz. Clare ville være tilbake om en halvtime. Han gikk for å se etter henne. Stua var sparsomt møblert, slik hun likte det. Tregulvet var en lys flate som gikk i ett med bølgene der de slo mot moloen langs strandpromenaden. Han satte seg på sofaen og plukket opp stabelen med bøker hun hadde jobbet med før han kom kvelden i forveien. Det var en bok der om ørkenplanter, med gamle pollenflekker på innholdsfortegnelsen. En historiebok om Richtersveld, det ugjestmilde området rundt Orange River. En roman om en tidlig, drepende tur inn i ørkenen der: Coetzees Skumringsland. Hun hadde skrevet notater i sin oversikt over afrikanske sjøfugler. Han smekket igjen boka, smilte ved tanken på Clare med kikkert rundt halsen og en fuglebok i hånden. 23


På kjøkkenet sto Fritz og skulte på Riedwaan, som ventet på at vannkokeren skulle koke opp. Han tok med seg kaffen til gjesterommet. Kofferten til Clare lå åpen på senga, halvveis pakket. Klærne lå i systematisk rekkefølge og ventet på å bli pakket ned. Han tok opp en kjole, dro det glatte, svarte stoffet gjennom hendene og holdt det opp mot ansiktet. Hun måtte ha brukt den nylig, for berøringen hans frigjorde svettelukten som lå like under duften av parfymen hun alltid brukte. Han kjente et stikk av sjalusi. Hvem hadde hun gått ut med i den kjolen? Hvem hadde fått henne til å svette? Han la den fra seg og plukket opp en behå med matchende truse – kostbar, silkemyk, lavt skåret. Hvem skulle dette være for? Riedwaan kunne høre den ertende stemmen hennes: for meg, ville hun sagt. Hun hadde rett, men selvstendigheten hennes fikk ham til å føle seg som en tenåring. Han brettet kjolen sammen igjen. Deretter brettet han sammen behåen. Trusa puttet han i lomma. Et minne mens hun var bortreist. Riedwaan gikk inn på kjøkkenet og satte tomater til steking og egg til koking. Han så at de siste gatelyktene ble slukket. Cape Town i morgenlys lignet en stripper hvis glansdager var på hell, syntes han. Formene var fine, brystene faste, men det var silikon og sminke som gjorde jobben. Ytterdøra ble åpnet. Riedwaan lukket hånden rundt forskjærkniven på benken. «Clare,» ropte han. «Du gikk glipp av den fineste tiden på dagen.» Riedwaan så overrasket på kniven han hadde i hånden. Han la et oppvaskhåndkle over den og tok opp en moden melon. Clare kom inn, dyvåt og rød i kinnene. «Jeg vil ikke kysse deg,» sa hun og unngikk ham. «Jeg er svett og ekkel.» «Akkurat sånn jeg liker deg.» Riedwaan skar opp melonen. Han var ikke så glad i frukt, men Clare elsket det. Hun tok opp en bit og satte tennene i den. «Perfekt.» 24


Hun åpnet vinduet og la skallet på vinduskarmen, til fuglene som ventet der. «Kom og snakk med meg mens jeg dusjer.» Hun kledde av seg og la det svette tøyet i vaskemaskinen. «Kommer straks,» sa Riedwaan, og kikket etter henne der hun gikk naken bortover gangen. Clare stilte seg under dusjen. Hun elsket å kjenne den varme vannstrålen mot ansiktet mens svetten ble skyllet bort. Men den tok også med seg følelsen av Riedwaans varme hud mot hennes. Hun kom til å savne ham, nå som hun skulle være borte i en måned. Hun masserte sjampoen inn i det blonde håret, jobbet den inn i tuppene, som rakk henne til under livet. Faen. Hun skulle jo ha klippet det før hun dro. «Du distraherer meg når du er naken.» Clare hadde ikke hørt at Riedwaan kom inn på badet. «Særlig når du ser skyldig ut på den måten. Tenkte du skitne tanker?» «Det sier jeg ikke.» Clare tok såpen og vasket skuldrene. «Det der kan jeg gjøre for deg.» Riedwaan så på de rutinerte hendene hennes såpe inn kroppen. «Du har sett alt dette før.» «Men jeg kommer ikke til å få se det på mange uker,» sa han bedende. Clare skyllet håret. Det snodde seg over skuldrene som en slange, og vannet gjorde det nesten like mørkt som Riedwaans. Hun stengte krana og gikk ut av dusjen. «Jeg visste ikke at du var interessert i fugler.» Riedwaan tok ikke blikket fra henne. Hun var like ledig og uberørt naken som hun var med klær på. «Vel, jeg er det. Far lærte oss om fugler. Han kunne bråbremse midt på motorveien, ta en U-sving og suse tilbake for å se på en eller annen brun fjærball. Jeg tenkte at hvis jeg skulle bli drept, burde jeg i det minste vite hva jeg døde for.» «Hvorfor har du ikke fortalt det?» spurte Riedwaan. Clare så ansiktsuttrykket hans og begynte å le. «Du har ikke spurt.» Hun smurte seg med krem, glattet ut de buede 25


øyenbrynene. Deretter tok hun på seg den røde kimonoen og strammet beltet slik at hoftekurven ble fremhevet. «Jeg skal oppsøke deg i Namaqualand. Så kan du vise en bygutt hva som er så betagende ved de plantene og fuglene.» Tanken på ham på gården til søsteren hennes duppet som en sluk, og skjulte kroken som hang under. «Det hadde jeg satt pris på.» Iveren i stemmen hennes overrasket dem begge. Riedwaan åpnet døra. Kald luft sivet inn. Han lette etter ord for å fortelle henne at saken var litt mer komplisert enn dette morgenritualet. At Shazia skulle komme tilbake. Kona hans. I stedet dro han Clare inntil seg. «Ikke nå,» sa hun. «Det er iskaldt med døra åpen, og jeg vil ha frokost.» Hun kysset ham på munnen og smatt ut av favntaket. «Jeg skal kle på meg.»


Fire

På Afrikas øde sørvestkyst snodde Mara Thomson seg mellom husene for å ta en snarvei til skolen. Hun hadde kommet til Namibia som frivillig lærer for et år siden, med håp og to kofferter. Sommervarmen hadde fått knærne hennes til å svikte da hun gikk ut av flyet i hovedstaden, Windhoek. Lyset skar henne i øynene, men det sang i hjertet, og hun hadde gått over den brennhete asfalten som om hun var kommet hjem. Hun hadde ventet å se akasietrær i silhuett mot en oransje himmel. I stedet ble hun sendt til Walvis Bay. Hun gråt seg i søvn hver natt i en uke, men så bestemte hun seg for å skape seg et liv blant støvet og tåken. Et liv hun kom til å savne nå som hun skulle reise. Mara hoppet av sykkelen og trillet den opp det trange smuget mens hun lurte på hvorfor hundene bjeffet. Elias Karamata sto vakt ved et hull i gjerdet, som var lappet med rutete teip. Svart og gul, naturens faresignal. «God morgen, Mara,» sa Elias Karamata til jenta. Hun var tynn og brun, og kledd i hettejakke og olabukser lignet hun mer på en av guttene hun underviste enn på en frivillig lærer. «Hva er i veien?» spurte Mara. De korte konsonantene røpet at hun var utlending. Engelsk. «Kaiser Apollis,» sa Karamata, og la en hånd forsiktig på armen hennes. «Han ble funnet død på lekeplassen.» Han kjente at Mara skalv. Med sine nitten år var hun fortsatt et storøyd barn selv. «Gå rundt den andre veien.» Mara gikk rundt til skolens hovedinngang, glad for at hun hadde sykkelen å støtte seg til. Beina hennes skalv. «Hvor skal du, miss Thomson?» 27


Mara la ikke merke til betjent van Wyk før han gikk ut fra veggen han hadde lent seg til og sperret veien for henne. «Jeg underviser her,» sa hun. «Det gjør du sikkert. Legitimasjon.» Mara ga ham den, selv om han godt visste hvem hun var. Van Wyk gransket passet hennes. «Visumet ditt er bare gyldig i to uker til.» «Når begynte du med grensekontroll?» svarte hun. «Den døde gutten,» sa van Wyk med dødt blikk. «Han har på seg en av fotballtrøyene dine.» Mara ble blek. «Interessant tilfeldighet.» «Jeg vet hva du gjorde mot ham. Mot Kaiser,» sa Mara. «Jeg rapporterte deg.» «Ja, jeg vet det,» sa van Wyk avvisende. «Det hjalp visst verken deg eller den lille vennen din noe særlig, eller hva?» Mara gikk mot inngangen. Van Wyk flyttet seg sånn at hun ble presset mot dørkarmen. Pusten hans var varm, nær og truende. «Jeg har hørt at du har plukket opp gutter på klubbene.» Neven hans, som var hard og ute av syne, støtte mot den myke hvelvingen mellom beina hennes. «Et steg opp fra en søppelplass, men sjømenn er farlige saker, ikke sant?» «Hvorfor vil du ikke la meg være i fred?» hvisket Mara. Leppene til van Wyk dro seg opp i et smil. «Det var du som begynte …» «Betjent,» avbrøt Karamata. Han sto ved veggen med armene i kors. «De ansatte venter på å bli avhørt.» Van Wyk senket neven, og Mara presset seg forbi ham, med tårer i øynene. «Jeg bare undersøkte miss Thomsons bevegelser,» sa van Wyk til Karamata idet de gikk tilbake til lekeplassen. Tamar var i ferd med å forsegle den siste bevisposen og merke alle med dato og klokkeslett. Karamata ga henne listen over folk som hadde vært på skolen før de kom. «Hvem har du her, Elias?» spurte hun. 28


«Calvin Goagab, naturligvis, og sønnene hans,» sa Karamata. «Det gjorde virkelig dagen min perfekt, å treffe ham så tidlig på morgenen,» sa Tamar og skar en grimase. «Hvem andre?» «Erasmus, rektoren. Herman Shipanga har du jo truffet, vaktmesteren som fant gutten. Darlene Ruyters, læreren for førsteklasse. Hun kom hit halv sju, men sier at hun ikke så noe. Den eneste som var her utenom henne, var George Meyer. Han leverer stesønnen Oscar tidlig. Darlene Ruyters er læreren hans, og hun passer på ham til skolen begynner.» «Moren til Oscar,» sa Tamar, «ble ikke hun drept i den bilulykken for et halvt års tid siden?» «Det stemmer,» sa Karamata. Han holdt døra åpen for Tamar. De ansatte ble stille da hun kom inn i den tette luften på lærerværelset. Det forberedende arbeidet var fort gjort: kort redegjørelse, tidspunkt for avhørene, tiltak for å stenge skolen – og så ble de ansatte fristilt resten av dagen. Tamar kjørte tilbake til stasjonen, lettet over å kunne lukke kontordøra bak seg. Hun la hodet i hendene og lot de første tårene trille ned på skrivebordet. Det var ingen vits i å prøve å demme opp for dem. Da hun syntes det var nok, lagde hun te mens hun ventet på at bildene hennes skulle bli lastet ned. Hun la hendene rundt det varme kruset og stirret på bildene av det døde barnet på skjermen. Igjen tenkte hun på Clare Hart. Hun fant nummeret til Riedwaan Faizal og ringte. «Førstebetjent Faizal? Det er Tamar Damases her, Walvis Bay-politiet.» «Tamar, det var lenge siden,» sa Riedwaan. «Du har vel et lik, siden du ringer meg.» «En død gutt på lekeplassen til en skole. Ser ut som det tredje drapet i en serie,» sa Tamar. «Jeg må nok ha hjelp av din venninne, profileringseksperten, dr. Clare Hart.» «Det må vi ta via tjenestevei,» sa Riedwaan. «Men hvis du kan få det godkjent av Phiri, skal jeg overtale Clare.» 29


«Så dere er på fornavn nå?» «Ja, du kan jo si det på den måten,» sa Riedwaan og smilte. Clare lukket kofferten sin og gikk inn på kjøkkenet. Olabukser og hvit T-skjorte. Ingen sminke ennå. Det fuktige håret var satt opp i en knute. Riedwaan lente seg mot kjøkkenbenken, avisa lå åpen foran ham. Det rumlet i magen hennes da hun kysset ham. «Jeg er sulten,» sa hun. «Du ser fin ut.» Riedwaan dro henne inntil seg. Clare undertrykte stikket av begjær som blusset opp mellom hendene hans. Hun ville ødelegge dagsrytmen hvis hun lot kroppen distrahere henne. «Vi kommer for sent,» sa hun og rev seg løs, før hun satte seg og forsynte seg av frokosten. «Hvem var det du snakket med?» «Phiri.» «Og hvor er liket?» Riedwaan lette etter sigaretter i lommene sine. «Ikke røyk. Det er for tidlig,» sa Clare. Riedwaan trakk på skuldrene og begynte å rydde inn i oppvaskmaskinen. Hun gjorde seg ferdig med frokosten mens hun betraktet ryggmusklene hans der de spente seg under skjorta. «Svært så huslig,» sa hun. «Kanskje jeg bare skulle bli her med deg og leke husmor.» Hun rakte ham den tomme tallerkenen og slo armene rundt ham. Riedwaan lo. «Ja, særlig.» «Den andre samtalen?» sa hun spørrende og sperret ham inne mellom seg selv og oppvaskmaskinen. «Da jeg var i dusjen?» «Førstebetjent Tamar Damases. Fra Namibia,» sa Riedwaan. Clare fikk med seg alt. Hvorfor glemte han stadig det? «Hun var på forelesningen din om seriemordere i fjor.» Clare hevet det høyre øyenbrynet. «Pen. Mild stemme. Smal rundt livet,» sa Riedwaan. 30


«Ikke rart du husker henne,» sa Clare. «Akkurat din type.» «Var min type. Du er min type nå. Hud, hår og holdning.» «Så det er altså et lik.» «Det er mandag morgen,» sa Riedwaan. «Da er det alltid et lik.»

Profile for Cappelen Damm AS

Margie Orford Blodroser  

Profileringsekspert Clare Hart trekkes inn i en mordetterforskning da en hjemløs tenåringsgutt blir funnet drept. Det ser ut som en metodisk...

Margie Orford Blodroser  

Profileringsekspert Clare Hart trekkes inn i en mordetterforskning da en hjemløs tenåringsgutt blir funnet drept. Det ser ut som en metodisk...