Mansours øyne

Ryad Girod

Mansours øyne Oversatt av Egil Halmøy

Ryad Girod Originalens tittel: Les yeux de Mansour Oversatt av Egil Halmøy Copyright © Ryad Girod 2018 Les yeux de Mansour © P.O.L. Editeur, Paris 2019 Opprinnelig utgitt av Editions Barzakh, Alger 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-66648-4 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: Getty Images / SoulPhotography Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2021 Satt med 10,5/12,7 pkt. Sabon Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord ved Cecilie Hellestveit: Et herjet og forpint Arabia Denne boken gir leseren et uvanlig innblikk i en verden som er oss svært fremmed. Saudi-Arabia, dette oljerike monarkiet som dekker store deler av Den arabiske halvøy, er hjemsøkt av dype motsetninger. Her dominerer fordums tiders strenge religiøse og sosiale lover, tilpasset et enkelt, men nådeløst liv i ørkenen. På stadig voldsommere vis kolliderer denne kulturen med en moderne, urban og kosmopolitisk verden som er kompleks og sammensatt. Mansours øyne handler om et arabisk samfunn i kamp med seg selv.

Sverd-drager, sayyaf, er fortsatt et yrke i Saudi-Arabia.

En sayyaf svinger sverdet over de dødsdømte, og er bøddelen som får hodene til å rulle. På tilviste møtepunkt i Saudi-Arabia har sayyafen sin plass foran publikum hvor de som er dømt til døden for drap, forræderi, utroskap eller gudsbespottelse møter sin endelige skjebne. Som et gufs fra en svunnen tid domineres domstolene i SaudiArabia av strenge sunnimuslimske wahhabister, satt til å forvalte Allahs lov på jord. En presset kongemakt utnytter også rettssystemet til å bli kvitt farlige stemmer. Bare mellom 2016 og 2021 ble over 800 mennesker henrettet i her. Det er harde bud i våre dagers Saudi-Arabia.

For et halvt år hundre siden var Saudi-Arabias hovedv

ryad girod

stad Riyadh en ørkenutpost i innlands-Arabia. Regionen rundt Riyadh bærer navnet Najd og er en varm og karrig region. Her har livsvilkårene i uminnelige tider vært harde, noe som gjenspeiles i en streng og gudfryktig kultur. Den gamle samfunnsstrukturen hvor familiebånd trumfer alt, har de siste femti år blitt katapultet inn i en hypermoderne virkelighet. Oljerikdommen brakte med seg materiell velstandsøkning for hele Saudi-Arabia, og gjorde at Najds enkle og pietistiske verdensanskuelse la seg som et slør over de mer kosmopolitiske tradisjonene langs Rødehavskysten Hijaz, hvor byen Jedda ligger. Det klare skillet mellom kjønnene i Saudi-Arabia har vært kjærkomment både for Allahs overoppsynsmenn og for beduin-familienes behov for kontroll over sine døtre.

Men nå har beduinteltet blitt byttet ut med skyskrapere, og kamel-karavanene har blitt til 7-felts veier med raske biler. Kjøpesentrene har blitt de nye oasene hvor folks veier krysses. Her holder det religiøse politiet til – et moralpoliti som skal besørge at møter mellom kjønnene utenfor slekten fortsatt ikke forekommer uten behørig sosial kontroll. Denne kollisjonen mellom strenge normer og en urban virkelighet avføder friksjon og frustrasjon.

Unge menn henfaller gjerne til raske biler, dop eller radikalt tankegods.

Men de strenge lovene fra Najd og wahhabistene har de siste 40 år også blitt eksportvare utenfor Den arabiske halvøy. I boken mimrer fortelleren over talen til SaudiArabias Kong Faisal, som i sin tid kalte på felles innsats for palestinerne mot Israel. Men dette er lenge siden nå.

I samme periode som araberverdenens republikker langs Middelhavet har henfalt til korrupte regimer og stedvis borgerkrig, har Saudi-Arabias pietisme og sjekkhefte-diplomati gjort full entré også her. Kultur-kollisjonen har særlig vært hard i de delene av den arabiske vervi

mansours øyne

den som huser den arabiske kulturens store sivilisasjonssentra – Kairo, Damaskus, og Bagdad.

Her finner denne boken sted, i skjæringspunktet i tid og rom mellom de arabiske kulturene som hører hjemme langs Middelhavet: Nord-Afrikas Algerie og Levantens Syria som fortelleren og Mansour al-Jazairi – «algerieren» – kommer fra, og hjertet av Gulfen, Saudi-Arabias Najd-region hvor hovedstaden Riyadh ligger og hvor bokens handling foregår. Disse to delene av den arabiske verden – den som vender mot Europa og den som ligger mellom India og Afrika – er som to ulike kultursfærer i verdensanskuelse, styreform, sosiale normer og gudstro.

Boken er skrevet av en forfatter fra Nord-Afrika, som skriver via hovedpersoner fra Syria og deres møte med sine «nye herrer» i Arabia. Boken syder av motsetningene mellom disse to delene av den arabiske verden.

For arabernes sivilisasjonsbærere kommer fra andre steder og andre tider. Abbasid-lederen Harun al-Rashid (som har tilnavnet al-Mamun) fra den arabiske gullalderen på 800-tallet holdt til i Bagdad på en tid da vitenskapsmannen al-Khwarizmi skrev om algebra og religiøse mørkemenn ble holdt i tøyler. Vitenskapsmannen og tenkeren Ibn Sina (Avicenna), som har blitt kalt en av de viktigste filosofene i før-moderne tid, den sufiske vitenskapsmann og poet Ibn Arabi, og antropologiens opphavsmann Ibn Khaldoun, hører alle til Middelhavets arabiske kultur.

En særlig sentral figur i boken er Abdelkader al-Jazairi – «algerieren». Han var en sufi-lærd politisk og militær leder som sto i front i kampen mot fransk kolonialisering i Nord-Afrika på 1830-tallet. Abdelkader skal ha vært etterkommer av Profeten Muhammed, og ledet en hær av algeriske klaner som holdt franskmennene i sjakk i mange år. Abdelkader benyttet gerilja-taktikk, mens vii

franskmennene gjerne svarte med kollektiv avstraffelse og brent jords taktikk. Han ble dessuten viden kjent for sine humane prinsipper, og skal ha sluppet franske krigsfanger løs da han ikke hadde nok mat til å brødfø dem. Abdelkaders blanding av åndelig, politisk og militær makt gjorde at han ble omtalt «blant prinser som Den hellige, og blant de hellige som Prinsen». Abdelkader var fengslet i Frankrike i noen år, men dro så til Damaskus i 1855. Her ble han særlig berømmet for å ha intervenert personlig for å redde det kristne miljøet fra en massakre i 1860.

Modernistene i republikkene Irak, Syria og Egypt har alltid sett med misbilligelse på den økende makten til de som i stor grad ble oppfattet som enkle ørkenfolk som «ved en tilfeldighet» hadde blitt søkkrike og nå kunne måle seg i makt og innflytelse med de gamle kulturene fra Kairo, Damaskus og Bagdad. Etter den arabiske våren i 2011 sementerte Gulfstatene posisjonen som de nye sjefene i den arabiske verden. Sjekkheftediplomatiet fungerte særlig godt i korrupte republikker med eliter som gjorde hva som helst for å holde seg ved makten og holde politiske opposisjonelle og utsiktene til «en ny orden» unna.

Bokens handling foregår rundt 2013. Dette var året da amerikanerne og europeerne valgte å ikke gripe inn i borgerkrigen i Syria, og da det demret for folk og stater i regionen at utviklingen her i større grad skulle overlates til regionens egne krefter. Og her finner denne spennende men dypt foruroligende boken sted – i maktkampen mellom Middelhavets arabere, bærerne av arabisk historisk kultur og sivilisasjon på den ene siden, og ørkenkongene på den andre, de nye sjefene i araberverdenen som regjerer særlig gjennom gudsmakt og pengemakt. Det er en sivilisasjonskamp. Velkommen til et herjet og forpint Arabia.

Min Gud, nå som stemmene har stilnet og alt har blitt fredelig Nå som alle har trukket seg tilbake med sin elskede trekker jeg meg tilbake med Deg, min Elskede La denne natten i tilbaketrukkenhet befri meg fra ilden rabi’a al-adawiya

1

Vi venter. Hele Riyadh synes å vente. Klokken er snart ti, og Al-Safa Square er allerede stappfull. Det drøyer nok ikke lenge nå. Alle butikkene i området har stengt, og gatene fylles opp med folk etter at en hvit firehjulstrekker med høyttalerne på fullt har kunngjort henrettelsen av en vantro på denne langfredagen. Alle har samlet seg på den store plassen, også kjent som Dirah-plassen, der samfunnet avliver sine syndere. Vi venter. Det er varmt allerede, veldig varmt, og solen flommer ubarmhjertig inn over stedet. En sandstorm har blåst hele natten og fylt luften med svevestøv, som synes å gjøre lyset mer intenst. Himmelen er hvit. Vi utgjør en stadig mer kompakt menneskemengde rundt vannbøtta og kluten som rettens ansatte har plassert på det de mener er midtpunktet, det nøyaktige sentrum, av denne store plassen som vanligvis er full av kvinner og barn. Denne morgenen er det bare menn her, ekte menn, nødvendigvis. Om noen minutter skal et sabelblad hugge over halsen på en kropp som vil bli delt i to. Man må være mann for å se på sånt.

Klokken er snart ti, og jeg forlater plassen for å tilbakelegge de tre hundre meterne som skiller den fra retts1

ryad girod

bygningen, som min venn Mansour al-Jazairi snart skal komme ut av. Politimenn kløyver mengden og danner en kjede for å utvide ringen rundt vannbøtta og kluten. En av dem ruller ut et teppe, eller snarere en matte, som er stor nok til å få plass til de to adskilte delene av kroppen. Spenningen stiger, utålmodigheten og frykten også.

Folk tar frem mobiltelefoner, enkelte begynner å filme, og man hører allerede at det ropes Gassouh! Gassouh!

Hugg det av! Hugg det av! Jeg tråkler meg videre gjennom trengselen av arabere, afghanere og asiater som for anledningen blander seg med hverandre langs disse tre hundre meterne som Mansour må gå før han kan knele, bøye hodet, strekke nakken og frigjøre seg fra sin skyld.

Lutre seg. Gassouh! Gassouh! Politimenn stiller seg nå opp foran den store døren til rettsbygningen. Det drøyer nok ikke lenge nå.

Du skjønner, sa Mansour til meg, det er som å elske uten å komme. Et tomt løfte, uten håp om innfrielse.

I måneder har jeg spart for å få råd til denne bilen, og nå … ingenting! Jeg har den, men det er også alt. Det er ikke noe mer! Ingenting! Ingenting! gjentok han med jevne mellomrom hele den tiden vi satt der på tomannshånd på Starbucks i Royal Mall og drakk kaffe, mens han kastet triste blikk på omgivelsene. Enda vi hadde kommet dit for å feire at han nettopp hadde gått til anskaffelse av en lekker rød Camaro 6.2L V8, som kunne gå fra null til to hundre og seksti kilometer i timen på femten sekunder. Ingenting, gjentok han. Mens jeg satt der og trippet foran kaffekoppen jeg hadde fortet meg å tømme, utålmodig etter å sette meg inn i sportsbilens skinnkledde kupé, spent som en unge på å høre motoren brøle, kjenne magen stramme seg idet bilen akselererte, misunnelig … ja misunnelig, fryktelig misunnelig og samtidig glad på Mansours vegne. Man2

mansours øyne

sour, som satt åndsfraværende foran kaffekoppen sin, tom i blikket. Mansour, som satt som forsteinet på stolen, fjern, innovervendt og fremmed for den hektiske travelheten som hersket i dette kjøpesenteret, som var fullt av mennesker som gikk frem og tilbake med alle slags poser i hendene – enslige mennesker, grupper, familier, fra butikk til butikk, som om hele byen samlet seg her i dette kjøpesenteret for å bo der. Mennesker som kom og gikk, som møttes, og likevel syntes å drive i samme retning, følge samme spor, samme bane, bevege seg mot den samme skjebnen … helt til en far og datter fanget oppmerksomheten vår.

De passerte rett forbi oss og sendte oss et blikk som var overrasket og nysgjerrig på én gang, og som de vendte bort igjen, nesten samtidig, før de fortsatte rolig videre mot Royal Malls midtsirkel, eller hva jeg skal kalle det. Spanjoler eller franskmenn, tenkte jeg mens jeg fortsatte å betrakte denne faren som holdt sin tre–fire år gamle datter i den ene hånden og bar et titalls poser i den andre. Også Mansour fulgte dem med blikket der de unngikk trengselen og satte kursen mot den første ledige benken, der faren satte fra seg posene før han slo seg ned og slapp hånden til datteren, som straks gikk inn i den svarte ringen som markerte yttergrensen av Royal Malls midtsirkel, der hun begynte å løpe rundt i ring mens hun lo høyt. Kanskje for å motvirke treghetskraften, som dro henne inn mot midten, eller kanskje rett og slett bare på gøy, svingte jenta med den ene armen som en slags propell, noe som fikk henne til å le enda mer og tiltrakk seg oppmerksomheten til andre barn. Faren på sin side stirret ut i tomme luften mens han ventet på at hun skulle bli ferdig med leken, eller på at kona skulle komme tilbake fra butikkene som la beslag på henne, eller ganske enkelt på at ting skulle skje, av seg selv, med tidens hjelp, og 3

ryad girod

hver gang datteren passerte ham, ropte han mekanisk: Forsiktig, Azadeh! … eller Aziadeh … hvorpå den nydelige jenta hver gang svarte: Oui, papa! Altså franskmenn av iransk eller tyrkisk opprinnelse, eller iranere som snakket fransk. Ikke godt å vite. Så kom en Starbucksansatt og rev oss ut av distraksjonen ved å rydde vekk kaffekoppene han mente var tomme og dra en klut dynket med Dettol over bordet. Hvert drag med kluten etterlot seg fuktige spor som forsvant nesten med en gang og ga glassplaten som dekket bordet et litt matt preg. Da vi ville vende oppmerksomheten tilbake til faren og hans nydelige lille datter, så vi bare en tom benk og en midtsirkel som ble krysset av svartkledde kvinner. De hadde gått. De var som forduftet. Hele denne tiden hadde Mansour beholdt steinansiktet sitt, som han nå plutselig bestemte seg for å oppløse ved å si: Som om de aldri har eksistert.

Idet Mansour reiste seg, kjente han en voldsom smerte i hodet som tvang ham til å stanse opp og støtte seg til armen min. Han ble stående og se mot midtsirkelen mens han holdt seg for pannen og sa: Jeg har vondt i hodet … jeg har stadig oftere vondt i hodet, skjønner du. Han fortalte at den siste tiden hadde det bare blitt verre og verre, at smertene kom stadig oftere og var stadig mer intense, at de til og med vekket ham midt på natten, at hodepinetablettene ikke lenger hjalp noe særlig, og at han burde se å komme seg til lege. Stadig flere mennesker strømmet gjennom galleriene, som var fylt med duften av en blanding av ulike oud-parfymer, som bredte seg over det skinnende hvite flisgulvet og klebet seg til de gnistrende butikkvinduene. Gallerier som vi hastet gjennom for å finne en utgang og komme oss ut i frisk luft, i håp om å lindre Mansours smerter. På parkeringsplassen var vennen min fremdeles tom i blikket der han sto foran sin 4