Mørkets tjener
Anne Elvedal
Mørkets tjener Bok 3 i Dødens spill-trilogien
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-66466-4 utgave, 1. opplag 2022 Omslagsillustrasjon: Mona Stenseth Erlandsen Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
til mamma
martin
kapittel en
En grå spurv lander på den brannfarlige gressmatta utafor buret mitt. Hopper nærmere. Stopper. Det lille hodet beveger seg i raske rykk til sidene, opp, ned. Den ser nervøs ut. Paranoid. Jeg forstår den godt. Hvem som helst kan angripe, når som helst. Man bør ha øyne i nakken. Nå ser den magre skrotten på meg. Jeg ser på den. Tenker den? Skjønner den at det er ei glassrute mellom oss? At jeg ikke kan bykse frem og sette kjevene mine i den? At jeg ikke er en katt? Kanskje den tror jeg er et farligere dyr. Det er sikkert spennende for den å stå der og studere meg. Den har hørt rykter. Det er det fuglesangen som holder meg våken om nettene handler om: Den sladrer om gratis underholdning utafor det røde huset på Lian i Trondheim, der gærne menneskebarn står sperra inne bak hvert sitt vindu, dømt til å følge andres ordre. En av ungdommene ble så sinna en gang at han knuste ruta, skratter de. Jeg husker det ikke selv. Men arrene på knokene minner meg på det. Det er så mye jeg ikke husker. Den første tida her på sykehuset. Dagene før jeg kom hit. Seks uker er helt sletta fra hukommelsen min. Et sort hull uten innhold. Bortsett fra en følelse. En ekkel, kvalmende følelse som jeg er 9
sikker på at er skyld i det nye arret på høyre skulder. Det er ikke det første arret mitt. Kroppen min er et vandrende kart av minneløse flekker som andre har putta ord inni. Og jeg har ikke sagt det til noen. At jeg ikke har klart å kvitte meg med den kvalmende følelsen ennå. En liten bit av den brenner fortsatt bak ribbeina, som en spinkel flamme som aldri slukner. Men jeg ignorerer den. Det er mange måter å miste friheten på. Den verste er å ikke ha kontroll over sine egne tanker og følelser. Nå har jeg kontroll. For jeg er ikke dum. Selv om det er vanskelig å overbevise alle andre om det når jeg har gjort så mange dumme ting. «Martin?» Spurven slår ut vingene og flakser av sted. Jeg tror ikke den hørte stemmen bak meg, men den ble sikkert skremt av at jeg skvatt. Spurven følger instinktene sine. Jeg kan ikke lenger følge mine instinkter. Det er de som førte meg hit. Jeg snur meg. Hun står i døråpninga. I ei tynn sommerbukse og ei blå skjorte som er kneppa stramt igjen i halsen. Det halvlange håret er strøket bak ørene, det har blitt mer grått siden sist. Fortennene hviler som vanlig på underleppa, gir henne et uttrykk som om hun alltid undrer seg over noe. Meg. Jeg har alltid vært en gåte for henne. Det er jeg som gir henne grå hår. «Mamma? Hva gjør du her?» Den barnlige gløden i øynene hennes visner. Hodet synker ned mellom skuldrene som en punktert ballong. Jeg burde ha tenkt meg mer om før jeg åpna kjeften. Det er jo ikke det at jeg ikke er glad for å se henne, men jeg visste ikke at jeg plutselig fikk lov til å ta imot besøk. Jeg 10
som ikke engang har fått ringe til noen. Ikke har fått gå ut alene. De sier at jeg fortsatt er skjør. At jeg må skjermes mot for mange inntrykk så jeg ikke blir syk igjen. Gal. Jeg har visst aldri vært normal. Alltid vært en stein i skoen til andre. «Jeg kommer for å hente deg,» sier mamma. «Hente meg?» «Du skal skrives ut i dag.» «Hva?» «Jeg skal hjelpe deg å pakke.» Med korte, lydløse skritt glir hun inn i rommet og drar opp to tøynett fra veska si. Bretter dem langsomt ut. Da hun gir meg det ene, tar jeg imot lukta av henne. Hun lukter hjemme. Den søte, bitre røkelsen hun alltid tenner for å skjule at hun smugrøyker under kjøkkenvifta. Men jeg kan ikke dra hjem nå. «Du kan ikke bestemme at jeg skal skrives ut,» sier jeg. «Det er ikke jeg som har bestemt det. Han ringte meg.» «Hvem?» «Psykologen din.» «Petter?» Jeg har knapt sagt navnet, før han også dukker opp i døra. Som om han har stått utafor rommet og venta på et signal. «Hallo, hallo,» smiler han til mamma. «Jeg fikk nettopp beskjed om at du var kommet. Ja, det er jeg som er Petter.» Mammas hånd forsvinner inn i den svære bamsepoten hans. Den som har skrevet ned alt jeg har turt å fortelle ham. Har han fortalt det videre til mamma nå? Mamma gir ham et forsiktig smil tilbake. «May-Liss Moen,» sier hun, før hun limer øynene fast i gulvet. 11
Petter studerer mamma, så meg. «Er du sikker på at dette er mora di? Dere ligner ikke …» «Hvorfor har du ikke sagt noe om at jeg skal skrives ut i dag?» sier jeg. Petter presser frem en grimase, som om han ikke helt vet om jeg er seriøs eller prøver meg på en like teit vits som hans. «Vi har da snakka om dette, Martin?» Bak de brede skuldrene hans møter jeg det engstelige blikket til mamma. Jeg gjør henne alltid så engstelig. Jeg skynder meg å sette giret i toppetasjen i revers. Rygger tilbake i tid. Jeg har prata med Petter hver dag. Spurt ham om når jeg kan skrives ut. Og hver gang har han svart at det er for tidlig. Han sa jo det i går også? «Ja, selvfølgelig,» smiler jeg, og legger på en latter så han skal tro at jeg fleipa. Han knuser skuldra mi med neven. «Du, dette kommer til å gå kjempebra, Martin. Du har jo blitt så mye bedre. Virkelig. Og nå trenger noen andre plassen her, vet du. Det er kø herfra til månen.» «Hva med … medisinene …» stotrer mamma. Petter ser oppmuntrende på meg, men jeg svarer ikke, jeg prøver fortsatt å huske om han har fortalt meg at jeg skal utskrives i dag. Eller om han juger. Om han pønsker på noe. Om han og mamma pønsker på noe sammen. Man må ha øyne i nakken. «Martin fikk ei depotsprøyte i går,» sier Petter. «Og så vil han få en ny injeksjon hver fjerde uke.» Jeg husker sprøyta. Så jeg er ikke helt borte vekk. «Så bra,» smiler mamma. «Depotsprøyte er bedre enn tabletter, ikke sant, Martin? Tabletter er det jo så lett å glemme å ta hver dag.» 12
Jeg nikker. Hun vet ikke at jeg aldri ville ha droppa tablettene en gang til. Jeg vil ikke ha kontakt med flere døde personer. Negative energier. Onde sjeler. Eller hva det nå var som sørga for at jeg ble innlagt her. Jeg vil ikke ha flere arr. «Fire uker er hvor mange dager, Martin?» fortsetter mamma. Jeg trykker jekslene sammen. Hun kan ikke begynne med dette nå. Her. Men Petter ser avventende på meg. Det er ingen vei unna. «Tjueåtte,» mumler jeg. «Og hva er tjueåtte ganger fire?» «Hundre og tolv.» «Bra, Martin!» Mamma klapper i hendene. Jeg kaster et blikk ut vinduet for å se om spurven har kommet tilbake, om den holder på å le seg i hjel over at jeg nettopp krympa til å bli like liten som den. Men det er bare den stekende sola som gliser tilbake mot meg. «Si ifra når alt er pakka og klart, dere,» sier Petter, og forlater oss. «Ta klærne, du,» sier mamma. «Så tar jeg bøkene og alt det andre.» Jeg gjør som hun sier. Legger klærne mine oppi tøynettet. Det er ikke så mye. Et par ekstra lyse skjorter og en shorts, alle i lin. Det er det eneste jeg klarer å ha på meg. Alt annet stikker, klør eller er for stramt. Og det er egentlig unødvendig å pakke ned de blå sneakersene. Barfot er best. Jeg gløtter bort på mamma. Hun bruker lang tid på å surre tannbørsten min inn i et tørkepapir. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite at hun også har vært sperra inne. 13
På det samme psykiatriske sykehuset i Mosjøen hun pleier å bli innlagt på når hun må hvile. Når hun blir for engstelig for meg. Jeg har lyst til å spørre om når hun ble skrevet ut, men jeg lar det være. Hun liker ikke å rippe opp i ting som har skjedd før. Det er derfor hun ikke sier noe om fuglebrettet som står i vinduskarmen. Det jeg har limt sammen av hundre og tjuefem ispinner, en for hver dag jeg har vært her. Hun sier ikke noe om bestefars stråhatt, heller. Men jeg ser at leppene hennes strammer seg mens hun pakker den ned i nettet. Jeg kommer ikke til å sette meg på toget hjem, men det trenger jeg ikke å si til henne ennå. Da vi tråkker ut av avdelinga, har det begynt å mørkne. Den varme lufta klistrer seg som et svett laken rundt huden. Noen har hengt opp ei adventsstjerne i et vindu. Den ser helt malplassert ut. Ingen glitrende snø å skinne på. Bare et tørt landskap som skriker etter kaldere dager. Under fotsålene knitrer det i sprøtt løv da jeg følger etter Petter bort til den gamle folkevognbussen hans. Jeg har sittet i den en gang før. Da jeg fikk være med ham og et par andre pasienter på en liten kveldstur. Nå er jeg ikke pasient lenger. Jeg burde vært glad. Jeg er glad. Men spent også. Jeg skal la Petter sette oss av på jernbanestasjonen, og så snart han har kjørt, skal jeg fortelle mamma at hun må ta toget alene. Hun kommer ikke til å like det, men jeg må overbevise henne om at jeg ikke kan dra hjem. Jeg må tilbake til Hommelvik. Jeg må til Rebekka. Gjennom bussvinduene ser jeg at en gutt sitter i det bak14
erste setet. En på min alder, med lyst hår og hestehale. Jeg har ikke sett ham på avdelinga, kanskje det er han som skal ta over plassen min. Jeg skjønner ikke hvorfor han skal bli med oss nå, men jeg spør ikke. Kanskje Petter har fortalt meg det også før. Jeg klatrer bare inn i bussen og sklir ned i setet foran ham, mens mamma tar plass i forsetet. Det lugger i hele karosseriet da den ruskete motoren endelig starter. Og da kommer jeg på at det er uhøflig å ikke hilse. At mamma kommer til å snu seg snart og spørre om jeg har glemt alt hun har lært meg. At jeg i alle fall kan late som at jeg er litt normal. Så jeg snur meg mot den fremmede gutten bak meg. Men baksetet er tomt. Jeg ser meg rundt, men gutten med hestehalen er ikke lenger i bussen. «Alt bra?» sier Petter. Jeg møter blikket hans i sladrespeilet. «Ja, ja,» sier jeg. «Alt er bra.» Jeg må ha sett feil. Det må ha vært mitt eget speilbilde jeg så i vinduet. Eller så snek gutten seg ut før motoren starta. Jeg har kontroll.
kapittel to
Petter kjører ikke til jernbanestasjonen. Isteden kjører han ut på motorveien nordover. Vi skal altså fly hjem. Så klart. De har sørga for at jeg ikke kan stikke av. Petter skal sikkert følge oss helt til gaten, kanskje inn i flyet, til og med. I forsetet ler mamma. Jeg burde ha skjønt det. Eller har jeg fått beskjed om dette også? Utafor bussruta blir trærne og åkrene gradvis mer fargefattige, noe som må bety at vi nærmer oss Hommelvik. Veien til flyplassen går forbi den brennhete bygda. Selve episenteret til den unormale hetebølgen som har herja i store deler av Trøndelag i over åtte måneder nå. Idet vi triller inn i en tunnel, prøver jeg å legge en ny plan. Jeg kan si at jeg må pisse, så Petter må stoppe på bensinstasjonen, og så kan jeg snike meg unna? Dårlig idé. Da vil det sikkert bli satt i gang en ny leteaksjon etter meg. Slik de sa det hadde blitt gjort før jeg havna på sykehuset. Jeg kan si at jeg har flyskrekk og nekte å gå om bord? Nei, da vil de proppe meg full med mer medisiner. Jeg kan gjemme meg på do på flyplassen, slik at vi ikke rekker flyet? 16
Men kanskje jeg ikke får gå på do alene. Det var en lang periode jeg måtte ha dodøra åpen på Lian, fordi de var redde for hva jeg ville finne på. Om jeg ville skade meg selv. Lage flere arr. En tikkelyd planter seg i ørene. Hodet mitt har begynt å telle ned før det vil eksplodere. Tror jeg, før jeg oppdager at det er blinklyset som lager lyden. Vi er ute av tunnelen nå, og Petter svinger den skranglete bussen inn en avkjørsel hvor et skilt viser vei mot … Hommelvik? Jeg søker øynene hans i sladrespeilet igjen, men han holder blikket på veien. Det samme gjør mamma. De har slutta å prate. Stemninga er med ett tett og trykkende, som om vi beveger oss inn i et område vi ikke bør være i. Vi humper inn på en vei hvor døde åkere strekker seg ut på hver side. Til tross for skinnet fra gatelysene og den klare stjernehimmelen, er de sorte som aske. Jeg skal til å spørre om det har brent her, da åkrene plutselig rører på seg. De løfter seg opp som to sorte tepper og blir liggende og vibrere noen centimeter over bakken – før de skyter opp mot himmelen og samles til en tjukk sommerfuglsverm. Mamma spenner skuldrene. Jeg gjør det samme selv. For svermen blåser liv i den kvalmende flammen bak ribbeina, får den til å krype opp i halsen. Jeg svelger den kjapt ned igjen. Petter slakker farten og fortsetter mot sentrum. Det er ingen andre biler å se. Ingen mennesker. Husene virker også døde, bortsett fra adventsstjernene i vinduene, som vitner om at her bor det noen som gleder seg til jul. Nedenfor jernbanesporene sover fjorden, mørk og stille. Det eneste tegnet til liv er to menn i gule vester som står utafor matbutikken. De er nesten like stive som statuen av plankebæreren som 17
vi sakte snirkler oss forbi idet vi tar av fra fylkesveien. Og der, på torget foran oss, sprekker stillheten. Her har familier, unger, kanskje hele bygda, samla seg rundt ei høy og bred julegran. Ungene glitrer like mye som stjerna i toppen. Synger. Glaaade jul. Jeg har aldri gleda meg til jul. Petter lar den tradisjonelle julegrantenninga holde på videre uten oss, og svinger isteden av foran rådhuset, opp en liten bakke. Det aner meg nå hvor vi er på vei. Og sekunder etterpå parkerer vi utafor et blått hus. Huset hvor Rebekka bor. Jeg har ikke sett henne siden sommerferien. Jeg har ikke fått besøk av henne. Ikke en telefon, ikke ei melding. Du må skjermes for inntrykk, er beskjeden jeg har fått da jeg har spurt om jeg kan kontakte henne. Jeg har prøvd å ikke tenke at det er motsatt. At de har skjerma henne fra meg. At den sjefete kusina hennes har klart å overbevise henne om at jeg er gæren. Farlig. Jeg har hørt hva jeg skal ha gjort før jeg ble innlagt. Da jeg mista kontrollen. Men det siste jeg husker er at jeg kyssa Rebekka. Dørene foran smeller igjen, og da Petter skyver opp bakdøra, kryper jeg nølende ut. Asfalten svir under føttene. Den glødende lufta etser seg nedover brystet. Det var varmt i byen, men det er enda varmere her. Det er snart desember, vanligvis en kald vintermåned, slik det er i andre deler av landet, men her er det Syden-temperatur. Og tørt som en ørken. For mens nabokommunene har vært så heldige å få litt nedbør i ny og ne, har ikke en dråpe falt ned her i Hommelvik. Mamma beveger leppene, men jeg hører ikke hva hun 18
sier. Jeg følger bare etter henne mens jeg prøver å forstå hvorfor vi er her. Er det mer jeg ikke husker? Petter låser opp porten foran oppkjørselen. Den pleide ikke å være låst da jeg var her sist, men det er ikke det eneste som er annerledes. I hagen, under det nakne epletreet hvor flere lyslykter skinner, sitter to gamle, fremmede gubber og døser av i hver sin bambusstol. I ei solseng ligger ei dame. Ei feit hårflette snor seg som en slange nedover kjolen hennes. Ansiktet er gjemt bak skyggen fra ei grein, men jeg kan føle det skulende blikket hun skyter mot meg. Jeg skynder meg etter mamma og Petter, som går inn i huset uten å ringe på. Ei stram lukt slår mot meg da jeg tramper inn i gangen. Urin. Blanda med klor og grønnsåpe. Stua er også forandra. Den er helt strippa for bilder og pyntegjenstander, bare sofaen og den blå lenestolen står igjen. Alle sitteputene er dekt med tisselaken. Jeg konsentrerer meg om å puste gjennom munnen, og ikke nesa, for ikke å bli kvalm igjen. «Hallo?» roper Petter. «Vivi?» Fra overetasjen høres lyden av et toalett som trekkes ned, etterfulgt av et stort dunk fra et rør i veggen. Så raske fottrinn ned trappa. I et kort sekund tror jeg at det er Rebekka som kommer til syne foran oss. Det mørke, lange håret. Måten hun beveger hodet på. Men dama som smiler mot meg i en blomstret kjole og trøtte øyne, er tretti år eldre. Det må være mora. «Hei, Martin! Velkommen!» Hun drar av seg et par plasthansker. «Beklager lukta, men en av beboerne hadde et lite uhell, så jeg måtte jage dem ut mens jeg fikk vaska alle gulvene her.» Hun skyver brillene lenger opp på nesa, som for å se meg tydeligere. «Ja, vi har vel egentlig aldri hilst 19
ordentlig, vi to, men Vivi heter altså jeg. Det blir så hyggelig å ha deg her.» Jeg ser på mamma. Hun smiler også. «Ja … Vi skal bo her hos Vivi ei stund fremover nå.» Jeg ser på Petter. Alle smiler. «Vivi er jo, som du kanskje vet, psykiatrisk sykepleier,» sier han. «Og nå driver hun et … ja, hva skal vi kalle det, et psykiatrisk pleiehjem for de som ikke har pårørende som kan passe på dem?» «Noe sånt,» sier Vivi, og snur seg mot meg igjen. «Alle sykehusene i fylket er jo overfylte nå, og helsetunet borti gata her er helt sprengt, så jeg har fått til ei ordning gjennom jobben min i byen. Det er ikke så mange plasser her ennå, men det skal bli flere på sikt. Den varmen her … den tar jo knekken på alle.» Hun stryker bort et par hårstrå fra panna. Kjolen har to store svetteflekker under armene. «Så jeg … skal bli sperra inne her nå?» sier jeg. Vivi slipper ut en høy latter. «Nei, nei. Jeg håper du også kan hjelpe meg litt? Jeg har fått så god hjelp fra May-Liss i det siste.» «Å, synes du?» Mamma sluker til seg komplimentet som en støvsuger. «Det er fint å ha en ingeniør i huset som kan hjelpe til med alt det praktiske,» sier Vivi. «Og da slipper jeg å mase så mye på Petter, han har jo mer enn nok å gjøre på sin jobb.» Først nå legger jeg merke til at Petter har tatt med bagasjen min. Han gir meg tøynettene, før han knuser skuldra mi igjen. «Vi sees snart. Jeg stikker innom.» Idet han tramper ut med brede skritt, vinker Vivi på meg. «Kom, jeg skal vise deg rommet ditt.» 20
Mamma nærmest dytter meg etter, opp trappa. Husets andre etasje er like ribba for møbler og gjenstander. De søte barnebildene av Rebekka som hang på veggen er borte. Det lukter sterkere såpe her. Desinfeksjonsmiddel. Slik det lukter på sykehus. Lyset er dunkelt. Alle de fire dørene i gangen er lukka. «Vi slo jo ned noen vegger her da vi overtok barndomshjemmet til mannen min,» sier Vivi. «Men nå har jeg tenkt å få dem opp igjen så det blir flere rom.» Hun åpner den ene døra. «Her skal du sove.» Jeg stopper. Gjennom dørglippen kan jeg se Rebekkas seng. Og selv om jeg har lengta så lenge etter dette øyeblikket, er jeg plutselig ikke forberedt på å møte henne. Hva skal jeg si? Hva vil hun si? Hva er det siste hun husker av meg? «Er … Rebekka der inne?» spør jeg. Jeg må ha sagt noe galt. For smilet til Vivi erstattes av et merkelig uttrykk jeg ikke greier å tolke. Så hvisker hun til mamma: «Vet han det ikke?» Mamma blir rød i kinnene og begynner å stamme. «Jeg … fant ikke en anledning til å fortelle det.» «Fortelle hva?» sier jeg. Mamma får beskjed om å passe på gamlingene, mens Vivi ber meg om å bli med henne. Jeg ser at mamma ikke liker å bli igjen alene i huset. Hun har aldri vært så flink med gamle mennesker. Hjemme i Mosjøen bor vi sammen med mormor, men mamma krangler med henne hele tida. Vivi går hurtig ut porten. Jeg tør ikke spørre hvor vi skal. Hun virker så alvorlig. Stressa. Sandalene hennes klasker bortover asfalten da vi beveger oss gjennom det livløse 21
boligfeltet. Julesangene på torget har stilnet. Bare sirener fra en ambulanse uler i det fjerne. Kvalmen er tilbake og har satt seg fast i halsen, jeg får ikke svelga den ned. Kanskje er det fordi alt virker så annerledes her i gatene også. De nakne, døde trærne, buskene, bedene. Plankene som er spikra over enkelte vinduer. Den sura lukta. Det er som om hele bygda er et stort og innestengt rom hvor noen ikke har lufta ut på veldig lenge. Vi skal sikkert til Låven, tenker jeg. Det er der Rebekka er. Det er derfor Vivi er så forknytt, fordi hun fortsatt misliker at Rebekka henger med de ville ungdommene på farens bilverksted. Men Vivi fortsetter ikke på veien mot Låven. Isteden svinger hun inn på kirkegården. Da smeller det i panna. Eller er det et ribbein som knekker og punkterer lungene. For jeg skjønner det nå. Hvorfor Rebekka ikke har besøkt meg. Hvorfor jeg ikke har fått ei eneste melding. Hvorfor ingen har villet si noe som helst om henne til meg. Jeg rister på hodet, vil riste bort de fæle tankene. Jeg tar feil, selvfølgelig tar jeg feil, Vivi skal sikkert bare innom for å vanne grava til Rebekkas far. Så skal vi fortsette videre til Låven etterpå. Vivi går målbevisst forbi gravstøttene som lyses opp av batteridrevne lykter. Jeg går sakte. Og enda saktere da jeg ser at hun stopper i det ene hjørnet av kirkegården, foran en tørr jordhaug med visna blomster. Et hvitt kors er stukket ned i bakken der ei gravstøtte senere skal få plass. Det er over fem måneder siden Rebekkas far døde. Vivi står ikke foran ei fem måneder gammel grav. Vær så snill. Noen. Si at jeg tar feil … 22
På vei bort til Vivi passerer jeg to gravstøtter uten lys, og jeg ser heller på dem enn på henne, fordi jeg hører at hun gråter nå. Begge gravene er gamle og ustelte. De lysegrå steinene er dekket med et svart belegg og har hvert sitt porselensbilde av de avdøde. Ei lyshåra jente. En mørkhåra gutt. Jeg ser ikke ansiktene deres. Kanskje fordi det er for mørkt. Kanskje fordi jeg heller ikke klarer å holde tårene unna, men jeg ser årstallene under bildene, regner meg frem til at de begge var seksten år da de døde. Like gamle som jeg er nå. Som Rebekka er. Var? Er dette ungdomsavdelinga? Jeg stopper og ser opp på kirkespiret som prøver å stikke hull på mørket. Sorte flekker flakser rundt det spisse spydet. Jeg blir kvalmere. Jeg skulle ikke ha mista kontrollen. Jeg skulle ha vært her sammen med Rebekka. Jeg lukker øynene. Husker. Det siste kysset vårt. Det tjukke, mørke håret som hun farga rosa. De kraftige øyenbrynene. De søte fregnene. Føflekken på den venstre øreflippen. Den lille musetanna ved høyre fortann. Det varme smilet. De myke fingrene. Det morsomme knipset hun kan gjøre med langtåa og stortåa. Den fine rumpa. Den fine stemmen. Den snille sjelen som lå gjemt inni de store, blå øynene som virka så kjent fra første gang jeg så henne. Jeg har aldri åpna meg så mye for et annet menneske før. Aldri kjent et så sterkt bånd. Aldri kjent en så boblende og intens kiling under huden. Hun var mitt første kyss. Mitt første alt. Nå er jeg redd for at jeg skal glemme alt. At jeg skal glemme henne. Jeg husker ikke lenger hvordan hun lukter. Vivi griper hånda mi og klemmer den. Jeg åpner øynene og ser på det hvite korset. Et navn er skrevet med en sort, tynn skrift: Iselin Stav Melhus.
kapittel tre
Jeg er en spurv som letter fra bakken. Jeg flyr. Ett sekund, kanskje to, før jeg krasjlander og blir til en råtten frukt. For her står jeg og er glad for at Rebekkas kusine er død? Selvfølgelig er jeg ikke det. Men jeg er glad for at det ikke er Rebekkas navn som er rissa inn i korset. Jeg håper ikke jeg smilte og at Vivi så det? Jeg titter på henne i smug. Hun trekker pusten, ujevnt. Svetten fra håndflata hennes borer seg gjennom huden min og sprer en kriblende uro. Jeg burde ha gitt henne en klem, men isteden trekker jeg hånda til meg og stirrer på de solbleika sløyfene som er festa til de visne blomsterkransene oppå grava. I ei fin løkkeskrift er noen siste hilsninger formulert: For alltid gjemt i våre hjerter. Mamma og pappa. Ditt smil og din godhet vil alltid bli husket. Tante Vivi. Savner deg. Rebekka. «Hvordan døde hun?» spør jeg. «Av varmen.» Det kommer raskt. Bestemt. «Hun … døde av heteslag, eller noe sånt?» Vivi tørker bort tårene med en flik av kjolen. «Du vet … familien vår har vært gjennom så mye, og stakkars Iselin … hun ble tynnere og tynnere i høst, og med denne varmen 24
på toppen av det hele … kroppen hennes tålte det ikke, den bare kollapsa til slutt …» Det er vanskelig å se for seg at en på min alder bare kollapser og dør, men jeg vet at Iselin har opplevd mer enn en sekstenåring bør. For et par år siden fikk mora hennes hjerneslag, ble lam, mista språket, og måtte flytte inn på helsetunet. Så, i sommer, døde onkelen hennes, Rebekkas far. Og noen uker senere tilstod kjæresten hennes et drap som skjedde på Låven for et par år siden, da en tenåring ble knivstukket. Men jeg vet også hva jeg skal ha gjort mot Iselin i den første uka jeg ikke husker noe av. Jeg har tenkt mye på om det er derfor Rebekka ikke har besøkt meg. Nå tenker jeg at det også kan være en av grunnene til at Iselin ble tynnere i høst? «Når døde hun?» spør jeg. «For fire uker siden. Og det er derfor du er her nå.» Hun snur seg mot meg. Den dype sorgen i øynene hennes legger seg som et stramt skjerf rundt halsen min. «Rebekka er nemlig forsvunnet,» hvisker hun. «Forsvunnet?» «Da Iselin døde … Det ble for mye for Rebekka … Hun og Iselin … De var jo bestevenner.» De var ikke bestevenner i sommerferien. Iselin var ikke særlig snill mot Rebekka da. De var kusiner, men veldig forskjellige. Iselin var lys i håret og mørk på innsida, Rebekka er motsatt. Jeg er på vei til å si det høyt, men Vivi fortsetter: «Rebekka har blitt alvorlig syk. Psykisk syk. Samme dag som Iselin døde, stakk hun av. Vi klarte til slutt å finne 25
henne, men så stakk hun av igjen, og dette har skjedd flere ganger nå. Hun vil ikke ha noe med meg å gjøre, og nå har jeg ikke sett henne på over to uker. Politiet vil ikke lete mer etter henne, siden hun rømmer frivillig. De mener hun ikke er syk, at hun bare er en opprørsk tenåring, og at de har alvorligere ting å bruke ressursene sine på. Det er jo så mye uro i bygda nå på grunn av varmen. Så mye krangling. Så mange dødsfall. Så mange det … rabler for. Det er det det har gjort for Rebekka også. Men jeg vet at hun gjemmer seg her i bygda et sted. Det er flere som har sett henne, og det er derfor jeg fikk ordna at du kom hit nå. Rebekka ble så glad i deg. Jeg tror du er den eneste hun vil snakke med nå. Jeg tror du er den eneste som kan få henne hjem igjen.» Jeg hører lyden av neglene mine som skraper mot nakken. Noe kiler meg på foten. Jeg ser ned. En maur kravler over tærne. En arbeidsmaur er drevet av instinkter. Den har fått tildelt en bestemt oppgave. Sanke mat. Samle byggemateriale. Eller kanskje transportere en kamerat. Jeg har også fått en oppgave nå. Men i motsetning til mauren, kaster jeg meg ikke rett ut i arbeidet. Isteden skyver jeg unna alt som river i meg på innsida. Til jeg blir blank. Nummen. Til jeg har kontroll. Ørene revner. En metallisk lyd. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at det er kirkeklokkene. De slår tre slag. «Dette er et varsel om at det er tjue minutter til portforbudet,» sier Vivi. «Alle må være inne fra klokka åtte hver kveld nå, og frem til klokka seks om morgenen.» «Hvorfor det?» Hun sukker. «Det er mye som har forandra seg siden du 26
var her, Martin. Jeg skal prøve å sette deg inn i alt, men akkurat nå må vi skynde oss hjem.» Da vi haster ut fra kirkegården, tar hun meg i armen. «Du trenger ikke å lete etter Rebekka. Jeg tror det bare vil skremme henne bort om du begynner å jage etter henne. Og du får ikke tak i henne på mobilen, for hennes ligger hjemme. Men jeg er sikker på at hun vil oppdage at du er kommet tilbake, og da vil hun oppsøke deg, når hun er klar for det.» Jeg ser meg rundt. Stumme gater glor tilbake. Følger Rebekka med på oss nå? Fra bak et hushjørne, en busk? «Men du må love meg én ting,» sier Vivi. «Og det er å holde deg unna Låven. For er det ett sted Rebekka ikke er, så er det der.» Hun sier ikke noe om hvorfor. Hagen er tom da vi kommer tilbake til det blå huset. Mamma serverer kveldsmat til gamlegutta på kjøkkenet. Havregrøt og melk. Jeg er ikke sulten, men mamma tvinger meg ned på en stol mellom gubbene likevel. De lukter svette. Mugg. Jeg tror de skrukkete kroppene har begynt å råtne i varmen. Grøten svulmer i munnen, og det blir ikke bedre av at den ene gamlingen gråter så mye at tårer og sikkel blander seg i skjegget. Den andre gubben, som har et par ullsokker tredd over de tynne anklene, er mest opptatt av å blåse ut det batteridrevne lyset i adventsstaken. Slangedama ser jeg ikke. Vivi plukker ned et skjema fra kjøleskapsdøra hvor hun noterer hvor mye gubbene drikker. Da gråteskjegget kniper leppene sammen og nekter å slippe inn så mye som en dråpe 27
melk, peker Vivi på en rad med inntørka blomster i vinduskarmen. «Sånn går det med de som ikke får i seg nok væske i denne varmen,» sier hun. Da drikker skjegget to store slurker og får et plastbeger med flytende avføringsmiddel som premie. Etterpå hjelper jeg mamma med å vaske opp, mens Vivi gir gamlegutta sovepiller og hjelper dem med å stelle seg for natta. De sover på hvert sitt rom i samme etasje som meg. Herreavdelinga, som Vivi kaller det. Hun låser ytterdøra med to ekstra sikkerhetslåser. Lukker alle vinduene, som også har ekstra låser. Så gir hun meg en rask innføring i de viktigste reglene. Jeg vet ikke om jeg får med meg alle, men vannrestriksjonene er i alle fall enda strengere her enn i byen. Selv om bygda får vann fra nabokommunen, kan jeg kun dusje en gang i uka. Det er bare to liter springvann å drikke per person per dag. Resten må vi kjøpe på butikken, men det er rasjoner på hvor mye man kan kjøpe i løpet av ei uke. Vaskemaskinen kan brukes to ganger i uka, men det er ikke lov å bruke oppvaskmaskinen, alt må vaskes opp for hånd. Bilvask og all vanning av plen er forbudt. Vannmålere er installert i hvert hus og blir jevnlig kontrollert. Bryter man reglene, kan man få bot. To dager i uka er vannet dessuten helt stengt av, som i dag. Og det er forbud mot all åpen ild, selv en fyrstikk er det ikke lov å tenne, på grunn av den høye brannfaren. Noe som er en av grunnene til de strenge vannrestriksjonene, for man kan ikke slukke en brann med lavt vanntrykk i rørene. Vivi sier ikke noe mer om Rebekka. Jeg spør ikke, heller. Hjernen er nær kokepunktet. Og da klokka bikker ti, slår Vivi opp to feltsenger på stua til seg selv og mamma, og jeg kan endelig flykte opp på soverommet. 28
Jeg lukker døra og slenger meg oppå dyna uten å ta av meg klærne. Og da eksploderer hodet. Alle tankene jeg har kjempa for å holde unna de siste timene kleber seg sammen til en seig hjernegrøt: Hvor er Rebekka nå? I skogen? I en garasje? Hvorfor gjemmer hun seg? Hvor syk er hun? Er hun redd? Hva tenker hun, tenker hun på meg? Er det sant at hun er glad i meg? Til slutt er det bare fire ord igjen. Fire spisse ord som vokser ut fra den kvalmende flammen bak ribbeina og gir meg indre blødninger: Dette er min skyld. For det var jeg som overbeviste Rebekka om at vi måtte hjelpe faren hennes da vi fant ut noe ingen andre vet: at han ikke døde i ei ulykke på Låven, men ble drept. Det var jeg som lovte Rebekka å ta i bruk evnene mine til å kommunisere med døde, så jeg kunne løse drapsgåten. Så farens sjel kunne få fred og gå videre til Den andre siden, der de døde er. Men jeg feila. Dumma meg ut. Tryna. For istedenfor å få kontakt med faren, som kunne ha fortalt oss hvem som drepte ham, må jeg ha fått kontakt med noen negative energier. Noen døde, forvirra, onde sjeler som på en eller annen måte begynte å styre meg. Det har skjedd før. Det gamle arret på magen min er et bevis på det. Og nå skjedde det igjen. Jeg mista kontrollen og forsvant, vekk fra Rebekka. Og nå er hun forsvunnet, og kusina hennes er død. Ingenting er tilfeldig. Alt er en stor kjedereaksjon. Det du gjør i dag har en konsekvens for det som skjer i morgen. Karma, hørt om det?
29
Jeg bråvåkner av et høyt brak. Jeg hiver meg opp av senga. Taklyset står på. Jeg har det alltid på. Jeg liker ikke mørket. Nå hører jeg at huset fylles av hissige stemmer. Jeg dytter hjertet ned fra halsen og lister meg bort til døra. Noen roper i underetasjen. Så knuses hodet mitt. I refleks faller jeg ned på gulvet. Men det er ikke hodet mitt som har gått i stykker. Glasskår ligger strødd på parketten, og da jeg løfter blikket, ser jeg et stort hull i vinduet, som om noen har kasta noe inn gjennom ruta. Og da får jeg øye på steinen. En grå og hard klump, på størrelse med en tennisball. Den ligger i senga. Oppå hodeputa mi.