Luca D'Andrea Det ondes substans

Det ondes substans

Luca D’Andrea

Det ondes substans Oversatt av Astrid Nordang

Luca D’Andrea Originalens tittel: La sostanza del male Oversatt av Astrid Nordang Copyright © 2016 Luca D’Andrea This edition published in agreement with Piergiorgio Nicolazzini Literary Agency (PNLA) Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-53053-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (fjell) Christoph Oberschneider/Arcangel Images og (ulv) cynoclub/Fotolia Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,8/12 pkt Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

til Alessandra, mitt kompass på stormfulle hav

Det er det samme hver gang. Det første du hører i isen er Dyrets stemme, så dør du.

Tinder og avgrunner identiske med stedet jeg befant meg på, med lik etter klatrere som først hadde mistet kreftene, deretter forstanden og til slutt livet, på grunn av denne stemmen.

En del av hjernen min, den dyriske som kjente til skrekken fordi den har ferdes blant skrekken i millioner av år, forsto det Dyret hveste.

Fem bokstaver: Stikk.

Jeg var ikke forberedt på Dyrets stemme.

Jeg hadde behov for noe velkjent, noe menneskelig, som holdt meg samlet i breens isnende ensomhet. Jeg løftet blikket og så over kanten øverst i denne bresprekken, så etter Dolomittenes fjellredningstjenestes røde helikoptersilhuett, EC135. Men over meg var himmelen tom. Et vidåpent lynnedslag i et blendende blått.

Det var dette som fikk meg til å bryte sammen.

Jeg ga meg til å vugge fram og tilbake, pusten gikk fortere, blodet var tømt for krefter. Som Jonas i hvalens buk sto jeg ensom overfor Guds åsyn.

Og Gud snerret: Stikk.

Klokken 13.29, den jævla dagen 15. september, hørtes en stemme i denne messingen som ikke tilhørte Dyret. Det var stemmen til Manny, den røde uniformen avtegnet seg skarpt mot alt det hvite. Han gjentok navnet mitt, igjen og igjen, mens han sakte låret seg ned mot meg i vinsjen.

Fem meter.

7

To. Hendene og blikket hans lette etter sår som kunne forklare atferden min. Spørsmålene hans, hundrevis av ting jeg ikke kunne svare på. Dyrets stemme var for sterkt. Det var i ferd med å sluke meg.

– Hører du det ikke? mumlet jeg, – Dyret, dy…

Dyret, ville jeg forklare ham, denne urgamle isen, fant tanken på et varmt hjerte begravd i dypet hans utålelig. Mitt varme hjerte. Og hans.

Her var vi, fjorten tjueto.

Det forbausede ansiktet til Manny som omdannes til ren skrekk. Wiren i vinsjen som løfter ham opp som en liten dukke. Manny som blir skvist der oppe. Brummingen fra helikopterrotoren som blir til et kvalt skrik.

Endelig.

Guds skrik. Skredet som utsletter himmelen.

Stikk!

Det var da jeg så det. Stående igjen alene, hinsides tid og rom, så jeg det.

Mørket.

Det totale mørke. Men jeg døde ikke. Å nei. Dyret moret seg med meg. Det lot meg leve. Nå hveste Dyret: «Du vil være hos meg for alltid, for alltid …»

Det var ikke løgn.

En del av meg er der ennå.

Men som datteren min Clara ville ha sagt, smilende som bare hun kan: Det var ikke enden av regnbuen. Det var ikke enden på historien min. Tvert imot. Dette var ikke annet enn starten.

Fem bokstaver: start. Fem bokstaver: dyret.

Akkurat som: frykt.

(We are) the Road Crew

1.

I livet, som i kunsten, er det bare én ting som teller. Fakta.

For å få kjennskap til fakta, for å få vite om Evi, Kurt og Markus natten 28. april 1985, er det avgjørende at du får vite alt om meg også. Fordi det ikke bare handler om 1985 og massakren i Bletterbach, det handler også om 2014. Og det handler ikke bare om Evi, Kurt og Markus, det handler samtidig om Salinger, Annelise og Clara.

Alt henger sammen.

2.

Klokken fjorten tjueto den 15. september det året, det vil si fram til det øyeblikket Dyret var så nær ved å drepe meg, var jeg definert som en del av en stigende stjerne i dokumentaravdelingen, som i stedet for stjerner har en tendens til å produsere miniatyrmeteorer og flatulenståker.

Mike McMellan, den andre halvdelen av denne stjernen, yndet å si at selv om vi var fallende stjerner på kollisjonskurs med en planet kalt Den Totale Fiasko, ville vi få privilegiet det er å forsvinne i dampskyen som er reservert for helter.

Fra og med den tredje ølen sa jeg meg så avgjort enig med ham. Om ikke annet var det en utmerket unnskyldning for en skål.

Mike var ikke bare kompanjongen min. Han var også min beste venn, jeg hadde hatt flaks som møtte ham. Han var irriterende, bedrevitende og egosentrisk som et svart hull, besatt på et nivå som var helt uspiselig, og med like stor evne til å 9

konsentrere seg om én ting om gangen som en kanarifugl på speed. Han var også den eneste sanne kunstneren jeg noen gang har kjent.

Det var Mike som forsto at vi den gang ikke var annet enn et middels talentfullt vennepar av de mindre kule på hele School of Cinematic Arts of New York (regikurs for Mike, scenografi for undertegnede). Hadde vi fulgt Hollywoodambisjonene, ville vi ha endt opp med et spark i rumpa og rett ut, like bitre og plaprende som vår jævla professor «Kall meg Jerry» Calhoun, eks-hippien som mer enn noe fikk gjennomgå i våre første verk.

Det var virkelig et magisk øyeblikk, dette. En åpenbaring som skulle endre livskursen vår. Muligens en smule mindre episk enn i en Sam Peckinpah-film («La oss gå og dø», sier William Holden i Den ville gjengen, og Ernest Borgnine svarer «Hvorfor ikke?»), der vi satt og skyflet i oss pommes frites på en McDonald’s med en selvtillit langt under hælen og så på forbipasserende som en bøling kyr på den glamorøse boulevarden i hamburgernes rike, men like fullt unikt. Tro meg.

– Til helvete med Hollywood, Salinger, hadde Mike sagt, – folk er sultefôra på virkelighet, ikke på dataanimasjon. Det eneste vi kan gjøre er å surfe på denne zeitgeist-dritten, la fiksjon være fiksjon og vie oss til den gode, gamle virkeligheten.

Hundre prosent sikkert.

Jeg hevet et øyebryn. – Zeitgeist?

– Det er du som er surkåleksperten, makker.

Moren min var opprinnelig tysk, men ingen sure miner, jeg var lysår fra å kjenne meg mobbet av Mike. Det var jeg som hadde vokst opp i Brooklyn, han kom fra det bedritne Midtvesten.

Men om vi ser bort fra disse genealogiske betraktningene; det Mike prøvde å fortelle meg denne fuktige novemberdagen for så mange år siden, var at jeg burde kaste alle (de dårlige) scenografiutkastene mine og i stedet, sammen med ham, begynne å lage dokumentarer. Jobbe med å blåse opp enkeltøyeblikk, som sømløst blir omdannet til en narrasjon, 10

punktvis fra A til Å i henhold til Vladimir Jakovlevic Propps evangelium (han hadde samme forhold til historier som Jim Morrison hadde til paranoia).

Kaos, med andre ord.

– Mike …, snøftet jeg, – det er bare én kategori mennesker som er verre enn dem som ønsker å gjøre det stort innenfor film, og det er dokumentaristene. De har bunker med National Geographic som har tårnet seg opp siden 1800-tallet.

Mange av dem har forfedre som døde i jakten på Nilens kilder. De har tatoveringer og kashmirskjerf rundt halsen. Eller de er bare tjukke i huet, men føler seg høyt hevet over loven fordi de er noen liberale drittsekker. For det tredje, men ikke mindre viktig av den grunn, de har familier som har ræva full av penger og som punger ut for disse safariturene deres rundt om i verden.

– Salinger, noen ganger er du bare så inn i hampen, så innmari …, sa Mike og ristet på hodet. – Bare glem det og hør på meg. Vi trenger et tema. Et sterkt tema for en dokumentar som får banken til å hoste opp. Noe folk allerede kjenner til, noe velkjent, men som du og jeg skal vise dem på en helt ny måte, som de aldri før har sett. Skjerp hjernen din nå, tenk på noe …

Om du tror det eller ei var det mer eller mindre på slump at vi fant ut hvordan vi skulle gjøre selv det underligste gresskaret om til en gyllen vogn. For ja. Jeg hadde det. Jeg aner ikke hvordan og heller ikke hvorfor, men mens Mike satt og stirret på meg med blikket til en seriemorder, og en million grunner til å forkaste forslaget raste gjennom hodet mitt, kjente jeg et gigantisk klikk eksplodere i brystet. En absurd idé. Galskap. Glødende. En så fullstendig idiotisk idé at den risikerte å fungere jævla bra.

Hva var vel mer spennende, kraftfullt og sexy enn god, gammeldags rock’n’roll?

Det var religion for millioner av mennesker. Det var piskeslag av energi som tente hele generasjoner. Ikke en sjel på denne kloden kunne ha unngått å høre om Elvis, Hendrix, Rolling Stones, Nirvana, Metallica og all galskapen og gla11

mouren som hadde gitt oss det tjuende århundrets eneste sanne revolusjon.

Enkelt, ikke sant?

Nei. Fordi rock også var svære og svartkledde sluggere av noen beist, hærskarer med pitbullblikk som fikk betalt for å avvise luringer som oss. Noe de antakelig også ville ha gjort helt gratis.

Den første gangen vi prøvde å skru sammen denne planen vår (Bruce Springsteen på en gitt dato da han holdt oppvarmingskonsert for en turné nede i Village), endte jeg opp med noen slag og et par blåmerker. Det gikk atskillig dårligere for Mike. Halve trynet hans liknet det skotske flagget.

For å toppe det var det så vidt vi unngikk å bli anmeldt. Etter Springsteen fulgte jeg konsertene til White Stripes, Michael Stipe, Red Hot Chili Peppers, Neil Young og Black Eyed Peas, som på den tiden var på høyden av sin berømmelse.

Vi pådro oss en god del blåmerker og fint lite materiale, og var fristet til å gi opp hele greia.

Det var da Rockeguden så vår vei. Den så våre patetiske anstrengelser for å hylle ham og viste oss veien til suksess med et velvillig blikk.

3.

Halvveis ut i april greide jeg å få tak i et oppdrag for to med å rigge opp en scene i Battery Park. Og det var ikke et hvilket som helst band heller, det var tidenes mest kontroversielle, djevelske og nedsabla band. Mine damer og herrer: Kiss.

Vi jobbet mer iherdig enn noen av karene, og da muskelgutta gikk sin vei, gjemte vi oss i en søppelhaug. Stille som snipers. Da de første, mørke doningene kom, trykket Mike ned REC-tasten. Vi var i den sjuende himmel. Det var vår store sjanse. Og alt sammen skjedde selvfølgelig veldig fort.

12

Gene Simmons steg ut av en limousin like lang som et transatlantisk skip, strakte på ryggen og beordret lakeiene om å fjerne båndet på hans firbeinte, nusselige kjæledyr. Den var knapt sluppet løs da den lille hunden, en lys og grusom puddel med et djevelsk oppsyn, begynte å pisse i vår retning, lik de infernalske bikkjene Robert Johnson synger om (And the day keeps on remindin’ me, there’s a hellhound on my trail / Hellhound on my trail, hellhound on my trail).

I to hopp var det vesle beistet på meg. Den siktet rett mot strupen min, den vesle tispa. Hårballen hadde tenkt å drepe meg – Jeg skrek.

Og noe sånt som tolv tusen bøller, som kunne vært utstilt i Hall of Fame for strupekuttere, grep fatt i oss, de sparket og slo oss og slepte oss av sted mot utgangen, hvor de med et grynt tenkte å gjøre oss til fiskemat. Det gjorde de imidlertid ikke. De etterlot oss i stedet mørbanka, forslåtte, men hele, på en liten benk omgitt av søppel for å reflektere over vår Per Ulv-tilstand. Der ble vi liggende, ute av stand til å godta nederlaget, og lytte til ekkoet av konserten som gikk sin gang. Da alt var over, fulgte vi mengden med blikket, og da tanken omsider kom opp i et visst turtall igjen og noen svære karer med Hell’s Angels-skjegg og fengselstatoveringer begynte å lempe kasser og forsterkere inn i bandets Peterbilt, kom Rockeguden hoppende ned fra Valhall og pekte ut veien for meg.

– Mike, mumlet jeg og skulte mot dem, – vi har tatt feil av alt. Rocken er død, leve rocken. Hvis vi vil gjøre en dokumentar om rock, om ekte rock, må vi rette kameraet mot den andre siden av scenen. Den andre siden, kompis. Det er de karene der som er de egentlige rockerne. Dessuten, la jeg til og gliste, – er det ikke copyright på dem.

De karene der.

Roadiene. De som gjorde møkkajobben. De som lempet inn og ut av lastebilene, fraktet disse åtteakslede beistene fra den ene siden av landet til den andre, som lesset av, monterte scenen, klargjorde utstyret, stilte seg opp med armene i kors 13

og ventet til showet var over, som demonterte utstyr, demonterte scenen og så la ut på veien igjen. Som i det Frost-diktet var det «miles to go before I sleep». Å ja.

La meg bare få sagt det, Mike var utrolig. Ved hjelp av smiger, utsikter til penger og gratis PR overbeviste han en turnémanager som kjedet vettet av seg, til å gi oss tillatelse til å gjøre noen opptak. Roadiene, som overhodet ikke var vant til all denne oppmerksomheten, tok oss under sine beskyttende vinger. Og ikke nok med det, det var disse skjeggapene som overtalte manageren og advokaten til å gi oss tillatelse til å følge dem (dem, ikke bandet – Jolly var den som for alvor overbeviste dem) på absolutt hele turneen.

På den måten så Født til å svette: Roadies, den mørke siden av rock’n’roll dagens lys.

Vi jobbet ræva av oss, tro meg. Seks uker med galskap, hodepine, trøtthet til du stuper og svette, hvor sluttresultatet var to ødelagte kameraer, inntak av diverse giftkost, en skulderskade (jeg hadde klatret opp på taket til en campingvogn som viste seg å være like skjør som en tekjeks – helt nykter, jeg sverger) og lært tolv ulike måter å uttale fuck you på.

Montasjen gjorde vi i førti grader, uten aircondition, en sommer som ble tilbragt med å klippe på en monitor mens vi gradvis smeltet bort, men i begynnelsen av september 2003 (det magiske året, om noe sånt finnes) hadde vi ikke bare ferdigstilt dokumentaren vår, vi var også fornøyd med den.

Vi viste den til en produsent som het Smith, og som av pur vrangvilje innvilget oss fem-minutter-fem. Vil du tro meg når jeg sier at vi brukte tre?

– En factual, fastslo mister Smith, enehersker for kanalen, – tolv episoder. Tjuefem minutter på hver. Jeg vil ha den ferdig til primo november. Kan dere greie det?

Smil og håndtrykk. Omsider tok en stinkende buss oss hjem, og vi gikk måpende og en smule overveldet inn på Wikipedia for å sjekke hva en factual var. Svaret var: en hemsk blanding av en tv-serie og dokumentar. Med andre 14

ord: Vi hadde under to måneder på oss til å remikse alt fra begynnelsen og skape vår «factual». Umulig?

Vi lå ikke på latsiden.

1. desember samme år ble Road Crew sendt over eteren.

Med et ufattelig høyt seertall.

Med ett var vi på alles lepper. Professor Calhoun tok bilde av seg selv og ga oss noe som virket som en monstrøs detalj av Dalí, men som i virkeligheten var en pris forbeholdt de av studentene hans som hadde utmerket seg på særlig vis. Jeg gjentar: utmerket seg. Man blogget om roadies, den trykte pressen skrev om roadies. MTV gjorde en special presentert av selveste Ozzy Osbourne, som til Mikes store skuffelse ikke spiste så mye som en flaggermus på scenen.

Men ikke alt var en dans på roser.

Maddie Grady i The New Yorker gjorde hakkemat av oss med en dårlig slipt øks. En artikkel på fem tusen ord som skulle hjemsøke meg i måneder. Ifølge GQ var vi misogyne.

Ifølge Life var vi to misantroper. Ifølge Vogue inkarnerte vi sinnbildet til Generasjon X. Det siste var dødelig sårende.

Enkelte nerder i kanalen begynte å pepre oss med analyser av arbeidet vårt, og både når det gjaldt ordrikdom og pedanteri kunne de ha gått Encyclopædia Britannica en høy gang.

På internett, det virtuelle demokratiets arnested for drittsekker, begynte de å spre rykter som spente fra det latterlige til det urovekkende. De dårligst informerte mente at Mike og jeg drev med heroin, speedball, kokain og amfetamin.

Roadiene viste oss Sodomas hundre og en synder. En av oss hadde mistet livet under opptakene («Mike, her står det at du er død.» «Her står det at en av oss er død, hvorfor akkurat meg?» «Har du sett deg selv i speilet i det siste, kompis?»).

Den jeg likte best, var likevel denne: Vi hadde gjort en groupie kalt Pam gravid (har du lagt merke til at groupiene alltid heter Pam?) og fått henne til å ta abort i et satanistisk ritual vi hadde lært av Jimmy Page.

I mars det påfølgende året, i 2004, fikk mister Smith, som vi nå var nødt til å kalle Tom, oss til å undertegne en kon15

trakt for en ny sesong av Road Crew. Vi hadde verden i vår hule hånd. Men så, like før vi skulle i gang med de nye opptakene, skjedde noe som overrasket alle, ikke minst meg.

Jeg forelsket meg.

4 Og underlig nok skyldtes alt dette Kall meg Jerry Calhoun.

Han arrangerte en spesialvisning av den første episoden av Road Crew, etterfulgt av en uforglemmelig debatt for studentene. Debatten stinket av bakholdsangrep, men Mike (som kanskje håpet på å ta hevn over den gamle læreren vår og hele verden for øvrig) hadde insistert på å godta det, og jeg begrenset meg til å dilte etter ham, som alltid når Mike satte seg noe i hodet.

Vesenet som brøytet seg vei inn i hjertet mitt, satt på tredje rad, halvt skjult bak en fyr på hundre og femti kilo som tygde pommes frites med vidåpen munn og hadde et Mark Chapman-blikk (jeg så for meg at han var av dem som digget blogger og kommentatorfelt), i Calhouns fryktede Aula 13, det som enkelte studenter i School of Cinematic Arts i New York kalte The Fight Club.

Mot slutten av visningen var den feite sluggeren den første som ville si noe. Det vil si, han holdt et trettifem minutters foredrag som best kan oppsummeres med: «Dét var dritt og dét var dritt, det meste mellom himmel og jord var bare dritt!» Hvorpå han tilfreds tørket bort en spyttstrime fra de slimete leppene, satte seg igjen og la armene i kors med et utfordrende, lite smil i pizzatrynet etter hvert som han trakk seg ut av samtalen.

Jeg var veldig fristet til å skyte tilbake med en lang (veldig lang) remse med grusomt lite korrekte betraktninger om pedantiske sluggere, da det umulige skjedde.

Den blonde jenta løftet hånden og en høytidelig Calhoun ga henne ordet. Hun reiste seg (hun var virkelig høy og grasiøs) og sa, med kraftig tysk aksent: – Jeg ville bare spørre 16

dere om én ting. Hva er den ordrette oversettelsen av ordet «Neid»?

Jeg brast i latter og sendte min kjære Mutti en takknemlig tanke for alle timene hun hadde brukt på å lære meg morsmålet hennes. Jeg så plutselig for meg disse fordums timene med å piske meg selv for å få dette språket til å sitte, med å sno vokaler rundt skarre-r-er rundt i kjeften, i et helt annet lys.

– Mein liebes Fräulein, begynte jeg mens jeg nøt lyden av det som minnet meg om nyttår, framkalt av de lysende øynene til denne kåte studentmassen (inkludert sluggere), – Sie sollten nicht fragen, wie wir «Neid » sagen, sondern wie wir «Idiot » sagen.

Kjære frøken, De burde ikke spørre om hvordan vi sier «misunnelse», men hvordan vi sier «idiot».

Hun het Annelise.

Hun var nitten år gammel og hadde vært i USA en knapp måned som praktikant. Annelise var verken tysk eller østerriksk, og heller ikke sveitsisk. Hun kom fra en bitte liten provins i Nord-Italia, der størstedelen av befolkningen snakket tysk. Alto Adige / Syd-Tyrol var de to navnene på dette underlige stedet.

Natten før avreisen for turneen elsket vi mens Springsteen spilte Nebraska, noe som gjorde meg en smule mer forsonlig stemt overfor The Boss.

Morgenen etter var hard. Jeg trodde jeg aldri mer skulle få se min deilige Annelise fra Alpene igjen, men slik ble det ikke.

Annelise gjorde praktikantplassen om til et vanlig studium.

Jeg vet at det høres sprøtt ut, men dere må bare tro meg.

Annelise elsket meg, og jeg elsket henne. I 2007, da Mike og jeg gjorde oss klare til å legge ut på den tredje (og siste, som vi hadde lovt oss selv) sesong med Road Crew, fridde jeg til Annelise i en liten Hells’ Kitchen-restaurant. Hun svarte ja så fort at jeg måtte ta meg sammen for ikke å strigrine.

Hva mer kunne jeg vel ønske meg? Året 2008. For det var i 2008 at Clara, datteren vår, ble født på en klinikk i det grønne i New Jersey en deilig mai17

dag Mike og jeg, fullstendig utslitte, tok en pause etter å ha fått tredje sesong av vår fucktual på lufta. Etter det: et berg av bleier, nattevåking og timer som ble tilbragt med å se på at Clara gradvis ble kjent med verden. Hvordan kan jeg glemme Mikes besøk sammen med den daværende kjæresten (de varte fra to til fire uker, med et maksopphold på halvannen måned, denne gangen dreide det seg om frøken Juli), der han på alle mulige måter prøvde å lære min datter hans navn før Clara greide å uttale ordet «pappa»?

Sommeren 2009 ble jeg kjent med foreldrene til Annelise, Werner og Herta Mair. Vi visste ikke da at den «trøttheten» som Herta forklarte svimmelheten og blekheten med, var en svulst på et langt fremskredent stadium. Hun døde noen få måneder senere, mot slutten av året. Annelise ville ikke at jeg skulle delta i begravelsen.

2010 og 2011 var ufattelig vakre og frustrerende år.

Vakre: Clara som lærte å gå, Clara som spurte «Hva er det?» på tre forskjellige språk (det tredje, italiensk, lærte Annelise både henne og meg, og jeg greide meg temmelig bra, jeg var en motivert student med en temmelig sexy lærerinne), Clara som ganske enkelt vokste. Frustrerende? Absolutt. Fordi vi, etter å ha presentert noe sånt som hundre tusen ulike prosjekter (alle refusert), mot slutten av 2011, begynte opptakene på en fjerde sesong av Road Crew. Den vi hadde sverget på aldri ville se dagens lys.

Det gikk dårlig fra begynnelse til slutt. Magien var borte, og vi visste det. Den fjerde sesongen av Road Crew er en eneste lang, ulykkelig svanesang over en svunnen æra. Men som generasjoner av copywriters er klar over, elsker publikum å kjenne seg triste. Seertallene var enda høyere enn de tre foregående sesongene. Til og med The New Yorker roste oss ved å omtale det som «historien til en drøm med åpne øyne som faller i grus».

Mike og jeg endte opp utslitte, apatiske. Deprimerte. Den jobben som hadde gitt oss det dårligste ryktet i bransjen, ble nå hyllet, også av dem som inntil ganske nylig hadde behandlet oss som jordens avskum. Slik endte det året hvor jeg tok 18

imot Annelises tilbud om å tilbringe noen måneder i hjemlandet hennes, en flekk på kartet kalt Siebenhoch, i Alto Adige, Syd-Tyrol, Italia. Langt fra alt og alle.

En god idé.

Fjellets helter

1.

Bildene Annelise hadde vist meg av Siebenhoch ytte ikke denne vesle husklyngen av en landsby på 1400 meter over havet rettferdighet. Det er sant, vinduene med geraniene var de samme, de trange gatene for å holde på varmen. Men de snødekte fjellene og skogkledde åsene rundt? På bildene var det nøyaktig de samme. Men i virkeligheten var det … annerledes.

Det var et fantastisk sted.

Jeg likte den vesle kirken omgitt av en gravlund som ikke fikk deg til å tenke på døden, men på bønnenes evige hvile.

Jeg likte de spisse hustakene, jeg likte de velstelte blomsterbedene, veiene uten hull i, jeg likte den tidvis ubegripelige dialekten som med sin dissonans radbrekte min mors språk (og påvirkningen fra barndommen) og omdannet det til en atonal og kaudervelsk dialokt.

Jeg likte også det eneste supermarkedet på stedet, et døsig Despar på et gudsforlatt sted utenfor landsbyen, riksveiene som snodde seg av gårde. På samme måte som jeg likte de halvt gjengrodde stiene i søla, edelgranene.

Jeg likte uttrykket i ansiktet til kona mi hver gang hun viste meg noe nytt. Et smil som fikk henne til å likne på den lille jenta som, innbilte jeg meg, hadde løpt rundt i skogene her og lekt med snøballer fram til hun, så snart hun var stor nok, rett etter videregående, tok mot til seg og la skjebnen i egne hender, krysset Atlanteren og endte i USA, i mine armer.

Hva mer?

Jeg likte speck, særlig den lagrede som svigerfaren min tok med seg hjem uten noensinne å røpe kilden til denne delika20

tessen, ganske sikkert ikke fra Despar, eller de butikkene vi kalte «turistsjapper», og raspeballer, som sikkert ble tilberedt på minst førti ulike måter. Jeg slukte tertene, eplestrudelen og de andre bakverkene. Jeg la på meg fire skamløse kilo og kjente meg ikke det minste skamfull.

Huset vi bodde i tilhørte Werner, Annelises far. Det lå på vestsiden av Siebenhoch (gitt at en landsby med sju hundre innbyggere kunne ha ordentlige grenser), ved foten av fjellet som berører himmelen. I andre etasje var det to soverom, et lite kontor og et bad. I første etasje et kjøkken som eiendomsmeklerne ville ha kalt «beboelig», et spiskammers og det Annelise kalte stua, selv om ordet «stue» var en beskjeden betegnelse for dette rommet. Det var enormt, med et bord i midten og møbler som Werner hadde bygget med sine egne hender, framstilt av bøk, og sveisede materialer. Lyset kom fra to enorme franske vinduer som vendte ut mot en eng, og allerede første dagen plasserte jeg en lenestol foran dem, for å få gleden av å kunne se alt dette vidstrakte – fjellene og det grønne (som da vi kom, var dekket av et tjukt snølag) – og ta det inn.

Det var da jeg satt i denne lenestolen, den 25. februar, at jeg så helikopteret sirkle på himmelen over Siebenhoch. Det var lakkert i en fin, flammende rødfarge. Å si at synet traff meg, ville være å underdrive. Jeg tenkte på det hele natten.

Den 26. februar ble helikopteret omdannet til en idé.

En fiks idé.

Den 27. forsto jeg at jeg hadde behov for å snakke med noen. Noen som visste. Noen som ville skjønne hva jeg snakket om.

Den 28. gjorde jeg det.

2.

Werner Mair bodde noen kilometer fra oss i luftlinje, i et lite hus med svært liten komfort som folk på stedet kalte Welschboden.

21

Han var en streng mann som sjelden smilte (noe han ikke hadde det minste problem med når det gjaldt Clara), gråstenkt hår ved tinningene, gjennomtrengende blå øyne i overgang til grå, en skarp nese med rynker som liknet arr.

Han nærmet seg åtti, men den fysiske formen hans var strålende der han møtte meg i bare skjorteermene, klar til å kappe ved til tross for at temperaturen var litt under null.

Så snart han fikk øye på meg, la han øksen på hoggestabben og hilste på meg. Jeg skrudde av motoren og gikk ut av bilen. Luften var oppkvikkende, ren. Jeg trakk den inn i store munnfuller.

– Mer ved, Werner?

Han tok hånden min. – Vil du ha kaffe?

Jeg smilte og vi gikk inn.

Jeg tok av meg jakka og lua og rigget meg til foran ovnen.

Under røyklukten fra veden, den behagelige lukten av kvae.

Werner lagde kaffe i en Moka-brygger til oss (han lagde en fjellvariant av italiensk kaffe, en svart og seig guffe som holdt deg våken i ukevis) og satte seg. Hentet et askebeger på en liten kommode og sendte meg et langt blikk.

Werner fortalte at han hadde sluttet å røyke den dagen Herta fødte Annelise. Men etter at kona døde, kanskje av kjedsomhet eller (mistenkte han) av nostalgi, hadde han begynt igjen. I skjul, for om Annelise fikk se ham med en sigarett i hånden, ville hun ha flådd ham levende. Selv om jeg kjente meg litt skyldig for å ha oppmuntret ham med mitt selskap (og mitt hemmelighold), var det en fin stund da Werner tente fyrstikken på tommelfingerneglen. Tobakksvirksomhet hos svigerfar var noe for seg selv. Ingenting slår vel det å utveksle litt tobakk og noen ord menn imellom?

Jeg så stort på det. Vi utvekslet noen selvfølgeligheter. Om tiden, om Clara, Annelise, New York. Vi røykte. Vi drakk kaffe og litt Welschboden-vann, for å skylle bort det bitre.

Så spyttet jeg ut.

– Jeg så et helikopter i går, begynte jeg. – Det var rødt.

Blikket til Werner målte meg opp og ned. – Og nå lurer du på om det ikke ville gjøre seg på tv, ikke sant?

22

Bingo.

Det helikopteret ville ikke bare dukke opp på skjermen, det ville ha sprengt den.

Werner slo av asken fra sigaretten på gulvet.

– Har du noen gang tenkt på de ideene som forandrer livet ditt?

Jeg tenkte på Mike.

Jeg tenkte på Annelise. Og på Clara, så klart.

– Ellers ville jeg ikke vært her, var svaret mitt.

– Jeg var mye yngre enn deg da jeg fikk min idé. Den ble ikke til ut av tomme luften, men av sorg. Det er aldri en god ting når en idé blir til av sorg, Jeremiah. Men det skjer, og da kan man ikke gjøre noe med det. Ideen kommer, ferdig med det, ikke sant? Noen ganger forsvinner den igjen, andre ganger fester den seg. Akkurat som planter. Og på samme måte som planter vokser den seg større og får sitt eget liv.

Werner stanset opp for å studere gloen på sigaretten, før han kastet den i ovnen. – Hvor mye tid har du, Jeremiah?

– All den tiden jeg vil, svarte jeg glad.

Werners blikk fikk smilet til å stivne på leppene mine.

– Niks. Du har den tiden kona di og barnet ditt gir deg.

For en familiemann må det være førsteprioritet. Alltid.

– Selvfølgelig …, svarte jeg, antakelig rødmet jeg litt.

– Men du trenger ikke så altfor mye tid hvis du vil høre denne historien. Ser du det bildet der?

Han pekte på et innrammet fotografi som var hengt opp under korset. Werner gikk bort til det og strøk over det med fingrene. Som tilfellet er med så mange fjellfolk manglet han også en finger eller tå, i hans tilfelle det ytterste av lilletåa og av ringfingeren.

Svart-hvitt-fotoet viste fem unge menn. Han som sto til venstre, en røslig kar i forgrunnen med sekken nede ved føttene, var Werner.

– Det ble tatt i 1950. Vi var seksten år, kanskje litt yngre, jeg husker ikke hvilken måned det var. Men jeg husker dem.

Og jeg husker latteren deres. Det er sånt du ikke glemmer selv om man blir eldre. Du glemmer bursdager, årsdager. Du 23

glemmer ansikter. Du glemmer heldigvis også smerten, lidelsene. Men latteren fra den tiden, da du ikke lenger er barn, før du blir mann, den bevarer du.

Selv om jeg var veldig mange vårer yngre enn ham, skjønte jeg hva han mente. Jeg tvilte likevel på om hukommelsen hans var helt til å stole på, ettersom Werner tilhørte en mennesketype som var støpt i stål. Til tross for det hvite håret og de mange rynkene var det umulig for meg å se på ham som gammel.

– Livet var hardt her oppe i Siebenhoch. Skole om morgenen, nede i dalen, og om ettermiddagen og fram til kvelden var det å slite ryggen av seg på jordene, på beitet, i skauen og i fjøset. Jeg var heldig fordi faren min, Annelises bestefar, hadde sluppet fra det med livet i behold da gruven raste sammen. Mange av vennene mine ble farløse den gangen. Det å vokse opp uten en far i Syd-Tyrol i de årene var alt annet enn en ferietur.

– Det kan jeg tenke meg.

– Tenke seg, ja, kanskje det, svarte Werner uten å ta blikket fra fotoet, – men jeg tviler på om du virkelig kan forstå det. Har du noen gang sultet, Jeremiah?

Jeg hadde en gang opplevd å bli overmannet av et hosteanfall som hadde fått dem til å stikke en nål inn i munnen, og en veldig god venn av meg var blitt knivstukket på vei hjem fra en konsert i Madison Square Garden, men nei, sult hadde jeg aldri opplevd.

Så jeg svarte ikke.

– Vi var unge, uvitende og følgelig lykkelige, om du skjønner hva jeg mener. Det jeg likte best var å gå opp i fjellet.

Noe midt imellom melankoli og ironi dro over ansiktet hans og forsvant med det samme. – På den tiden var fjellvandring noe for underlige skruer og drømmere. Ikke en respektabel sport som i dag. Vi var på en måte pionerer, vet du. Med tiden er jo fjellvandring blitt en turistnæring, og i dag er turisme den største inntektskilden i hele Alto Adige.

Det var sant. Overalt var det hoteller, restauranter og kabelvogner som førte deg opp til skiheisene oppe i fjellene 24

uten at du måtte anstrenge deg. Om vinteren kom turistene først og fremst til skitrekkene, og om sommeren ville de ha utflukter i skogen. Det var ikke noe å si på det, så snart det ble mildere i været og snøen smeltet, hadde jeg planer om å kjøpe meg et par robuste sko og, med Clara som påskudd for å få litt frisk luft, se om denne valpen fra Brooklyn kunne måle seg med stedets fjellfolk.

– Uten turismen, fortsatte Werner, – ville Alto Adige vært en fattig provins, bare befolket av stadig eldre mennesker.

Siebenhoch ville vært utradert fra kartet, det er jeg temmelig sikker på.

– Det ville vært trist.

– Veldig, veldig trist. Men sånn gikk det jo ikke … Han trommet med fingrene. – Og likevel, for datidens mennesker, særlig for folk her omkring, var det å gå i fjellet ensbetydende med å jobbe i fjellet. Føre kyrne på beite, hogge ved og så videre. Dyrke ting. Sånn var fjellet for dem. For oss, derimot, var det bare moro. Men vi var uforsiktige. Altfor uforsiktige. Vi konkurrerte om hvem som kunne forsere den bratteste fjellveggen, vi veddet om hvem som kom først. Vi trosset værmeldingen, den tok jo feil hele tiden. Og utstyret?

Werner ga seg et klaps på låret. – Tau av hamp. Vet du hva det vil si å falle når du er sikret med et hampetau?

– Jeg har ikke den fjerneste idé, sa jeg intetanende.

– Hamp er ikke elastisk. Faller du med et moderne tau, de nylongreiene og hvem vet hva annet de er laget av, er det nesten moro. De strekker seg og tilpasser seg vekten din. Med hamp er det noe helt annet. Du risikerer å bli delt på midten.

Eller enda verre. Og så … naglene, hammerne, alle de greiene der ble laget av lokale folk. Jern er skjørt, veldig skjørt, men det var alt vi hadde. Det kostet, men vi hadde ikke kino, vi hadde ikke biler. Vi hadde ikke noe annet enn fjellet. Dessuten var vi opplært til å spare på hver minste øre. Og vi var glad for å kunne bruke pengene våre på fjellklatring.

Werner klarnet stemmen. – Vi følte oss udødelige.

– Men det var dere ikke?

– Ingen er det. Få måneder etter at dette bildet ble tatt, 25

skjedde det en ulykke. Vi var fire som hadde klatret opp.

Croda dei Toni, har du noen gang vært der? På bellunesisk dialekt betyr det Tordenkronen, for når det regner og lyner og tordner, da er det en forestilling der oppe som gir deg gåsehud. Flott sted. Men det gjør ikke døden mindre bitter.

Død er død, resten teller ikke.

Jeg leste det i ansiktet hans. Han tenkte på Herta, som døde etter å ha blitt slukt av et monster i hjernen. Jeg respekterte stillheten hans til han følte seg klar for å fortsette.

– Tre av dem greide seg ikke. Jeg greide meg bare fordi jeg hadde flaks. Josef døde i armene mine mens jeg ropte og ropte og ba om hjelp. Men selv om noen hadde hørt meg … vet du hvor mange kilometer det er fra stedet der tauet røk til nærmeste sykehus? Tjue. Umulig å redde ham. Umulig. Jeg ventet til døden tok ham, ba en bønn og lot ham bli liggende.

Det var da jeg fikk ideen. Eller snarere, ideen kom til meg.

Etter begravelsene kom vi sammen, vi og noen få andre, for å drikke til minne om de døde. Her hos oss, det har du sikkert lagt merke til, er det å drikke noe man gjør sammen.

Den kvelden drakk vi som svamper. Vi sang, vi lo, vi grein, vi svor. Da morgenen grydde, lanserte jeg ideen. For alle andre, for alle andre enn oss, var vi gærningene som dro for å lete.

Ingen sa det rett ut, men visse ting trenger du ikke ører for å høre. Poenget er at ingen verken kunne eller ville ha gitt oss en håndsrekning hvis vi sto fast der oppe.

– Dere måtte stole på deres egne krefter for å bli reddet.

– Nettopp, Jeremiah. Det var foranledningen til at vi grunnla Dolomittenes fjellredningstjeneste. Vi hadde ikke penger, vi hadde ingen politisk støtte, og vi måtte betale for alt utstyret av våre egne lommepenger, men det fungerte.

Werner ga meg et av de smilene som egentlig bare var forbeholdt Clara. – Stefan kjøpte en håndbok i førstehjelp.

Munn-til-munn-metoden, hjertemassasje. Vi lærte oss hvordan vi skulle spjelke et brudd, kjenne igjen hjerneslag. Sånne ting. Men det var ikke nok. Det var på den tiden da de første feriefolkene begynte å komme, det var det vi kalte dem da, og med dem kom alle disse menneskene som ikke forsto seg 26

på utstyr og som dro opp ulykkesstatistikken. Alt skjedde til fots, den første terrengbilen kjøpte vi i 65, en skranglekjerre som kunne ta oss fram til et visst punkt. Deretter var det bare å gjøre det på gamlemåten. Frakte de sårede over skulderen.

Da ble det jo gjerne å ta de døde over skulderen også.

Jeg forsøkte å se det for meg. Jeg kjente jeg fikk skjelven.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, skalv jeg ikke bare for den gruen han fortalte om, men også fordi jeg, på samme måte som Werner, hadde fått denne ideen i hodet.

– Vi kom dit, fant liket, sa en bønn og påla den eldste i gruppa å la lommelerka med konjakk eller grappa gå rundt. Én slurk på hver, og den yngste måtte ta den døde over skulderen. Så gikk vi tilbake til basen. Utenom baren i Siebenhoch var det det eneste stedet med telefon.

– I helvete, mumlet jeg.

– For å gjøre en lang historie kort. Her i Siebenhoch kom turismen først i begynnelsen av nittiårene, da Manfred Kagol fikk ideen om Besøkssenteret, men i åttiårene hadde andre dalfører hendene fulle med å møte alle turistkravene. Turistene kom med penger. Og når det begynner å bli penger i omløp, det vet jo du også, da kommer politikerne, og har du en smule omløp i hodet, kan du styre politikerne akkurat dit det passer deg.

Jeg ville ikke likt å være i politikernes sko den gang de hadde med Werner Mair å gjøre.

– Vi fikk økonomisk bistand. Vi fikk i stand en avtale med Sivilforsvaret og Røde Kors. I slutten av syttiårene støttet de oss med et spesialprosjekt med helikopter fra hæren. Resultatet var forbløffende. Hvis det før var tre av sju sårede som overlevde en ulykke, fikk du reddet fem av ti sårede med helikopter. Ikke verst?

– Nei, ikke så verst.

– Men vi ville noe mer. For det første, sa Werner og satte tommelen i været, – ville vi ha et helikopter som sto til vår disposisjon hele tiden, uten å måtte overtale en eller annen lunefull løytnant hver jævla gang.

Werner la til pekefingeren. – For det andre. Ville vi høyne 27

statistikken. Vi ville ikke ha flere døde i det hele tatt. Derfor …

– Ville dere ha med dere en lege om bord.

– Nettopp. Helikopter kortet ned tiden, legen stabiliserte pasienten. Vi greide å få på plass det første helikopteret i 83.

En Alouette som i praksis var to tuber sveiset sammen og påsatt en gressklippermotor. Vi flyttet basen hit til Pontives, i nærheten av Ortisei, fordi vi da hadde muligheten til å bygge en hangar og en heliport. Legen kom om bord i 1985, etter at Herta og jeg hadde forlatt Siebenhoch.

– Hvorfor det?

Et skjelmsk smil bredte seg i Werners ansikt. – Området døde bort. Turismen var ikke kommet ennå. Besøkssenteret var ennå bare en idé som sydet i Manfreds hode … Har du lagt merke til at vi stadig kommer tilbake til disse ideene? Og jeg hadde et barn med en mage som skulle mettes.

– Du kunne jo blitt igjen her og drevet med førstehjelp …

– Husker du hva jeg fortalte deg før jeg fortalte deg alt dette?

– For å være ærlig, så …, stammet jeg fram, noe forvirret.

– I en manns hode er det bare én ting som er hans førsteprioritet. Familien. Da Annelise ble født, var jeg, om ikke gammel, så …, vel, jeg var ingen ungsau lenger. Det er sant, Herta var tjue år yngre enn meg og vant til å tilbringe nettene med å vite at jeg drev og klatret opp på en eller annen fjelltopp for å redde klatrere i trøbbel, men da barnet kom, endret alt seg. Jeg var blitt far, skjønner du?

Ja, det skjønte jeg.

– En venn av meg hadde funnet en jobb til meg hos en typograf i Cles, i nærheten av Trento. Vi flyttet dit da Annelise var fem måneder. Først da hun var ferdig med ungdomsskolen bestemte vi oss for å vende tilbake hit. Ja, det var faktisk hun som insisterte. Hun elsket dette stedet. For Annelise var dette området ferie, og vi var på en måte knyttet til det. Resten er, som man sier …

– Historie.

Werner studerte meg lenge.

28

Werner så ikke på deg. Han undersøkte deg. Har du noen gang sett en rovfugl? Werner hadde akkurat det blikket. Det man kalte karisma.

– Er du overbevist om at du virkelig vil gjøre det du har i sinne, kan jeg ta et par telefoner for deg. Så er det opptil deg å gjøre deg fortjent til respekten deres.

Ideen.

Jeg hadde alt klart i hodet allerede. Montasjen. Voice overen. Alt. En factual i likhet med Road Crew, men situert her, mellom disse fjellene, med mennene fra Dolomittenes fjellredningstjeneste. Jeg visste at Mike ville bli helt i hundre.

Jeg hadde til og med tittelen klar. Den skulle hete Mountain Angels, og den ville bli en suksess. Garantert.

Jeg kjente det på meg.

– Men jeg må advare deg. Det blir ikke som du tror, Jeremiah.

Dyrets stemme

1.

1. april snakket jeg med Annelise. Så ringte jeg Mike. Nei, det var ingen spøk. Og ja, jeg var et helvetes geni. Jeg hadde alltid visst det, men takk likevel.

4. april kom Mike til Siebenhoch. Han hadde en pelsjegerhatt trukket ned over skallen og et Harry Potter-skjerf rundt halsen. Clara ropte: «Onkel Mike! Onkel Mike!»

6. april startet vi opptakene til Mountain Angels i Pontives, Val Gardena, operativt sete for Dolomittenes fjellredningstjeneste, like gira som en quarterback på Super Bowl.

2.

Pontives-basen var ikke stort annet enn en bygning på to etasjer lagt inn i alt det grønne. En moderne bygning, med all tenkelig komfort, fryktelig ren og pen og ordentlig.

Det var Moses Gostner, mannen som hadde tatt Werners plass som leder for Dolomittenes fjellredningstjeneste, som tok oss med på den første rekognoseringsrunden og presenterte oss for resten av teamet. Folk som hadde reddet liv, med flere nuller bak.

Jeg skal ikke legge skjul på det. Vi var vettskremte.

Vi ble stående på banen helt til ti på formiddagen, da sprakingen i radioen ble samlet i én, monoton stemme.

«Papa Charlie til Dolomittenes fjellredningstjeneste».

Papa Charlie sto for posto commando – kommandoposten.

30

– Dolomittenes fjellredningstjeneste her, bare snakk du, Papa Charlie, svarte Moses inn i mikrofonen.

– Vi har en tysk turist her, på østsiden av Seceda … I nærheten av Margheri-hytta. Over.

– Perfekt, Papa Charlie, slutt.

Mens datoen for opptakene nærmet seg hadde jeg allerede skapt meg en egen film i hodet, den innbefattet staute marinekarer som føyk hit og dit som flipperkuler, alarmer på høyt volum, røde, blinkende lys og talemåter av typen «Kom igjen, jenter, lett på ræva!»

I stedet var det null oppstyr.

Jeg skulle snart skjønne hvorfor. Fjellet er det siste stedet der det ennå hersker en forskjell mellom autoritære holdninger og autoritet.

6. april var det imidlertid ikke tid til å henge seg opp i sånne tanker. Moses Gostner snudde seg (så langsomt at det var rent utmattende) mot Mike.

– Blir du med?

Langsomt reiste Mike seg fra stolen. Langsomt la han Sonyen over skulderen. Langsomt sendte han meg et forferdet blikk og langsomt så jeg ham gå om bord i EC135 med lyden av motoren som steg en oktav. Langsomt reiste jeg meg og styrte mot hangardøren, akkurat i tide til å bli truffet av lufttrykket fra rotorbladene idet helikopteret tok av. I neste nå så jeg EC135s røde profil forsvinne i luften.

De var tilbake omtrent en halvtime senere. Et rutineoppdrag for Dolomittenes fjellredningstjeneste. Helikopteret var kommet til stedet, legen hadde sjekket såret (en forstuing), den ulykkelige var blitt fraktet inn i helikopteret og siden ført av sted til sykehuset i Bolzano, og så hadde EC135 tatt av igjen. Mike fikk sin luftdåp på tilbakeveien.

– Vi har lekt Luftwaffe, og Mike …, flirte Christof, legen om bord, før han kastet opp en diger ladning mens makkeren min, hvit som et laken, løp i retning badet.

Velkommen til Dolomittenes fjellredningstjeneste.

31

3.

De to neste månedene strømmer gjennom minnet som en film i dobbel hastighet. Først og fremst er det ansiktene til de sårede som blandes sammen.

Helikopteret som tar av med en sikt som praktisk talt er null, og replikkvekslingen mellom Mike og Ismaele, helikopterpiloten (Ismaele var Moses’ bror, mor og far Gostner måtte være svorne Bibel-fans): «Er det ikke du som sier at loven pålegger deg to hundre meter sikt?» «Men dette er to hundre meter sikt. Lukker jeg øynene er det til og med tre hundre, spør du meg.»

Skrekken i guttens paniske blikk. Smerten til gjeteren med det brukne beinet etter et steinras. Den halvt ihjelfrosne turisten. Paret som har gått seg bort i tåka. En uendelighet av brukne bein, hoftebein ute av ledd, uartikulerte utrop, blod, svette og mange tårer. Lite nåde. Mike som sover fire timer om natten, oppskrudd av adrenalinet. Radiokommunikasjon som slår i magen. Mike som blir stukket av tretten ulike mygg. Mitt initieringsritual: å bli mumifisert i en vakuumpose og etterlatt på stedet for å prøve ut klaustrofobiens rus. Mike som rister på hodet for å signalisere et nei til meg, ikke noe intervju nå, det passer ikke. Behovet for «mental krisehjelp» som plager deg natt og dag.

Og så er det selvfølgelig Reglene.

Mennene i Dolomittenes fjellredningstjeneste hadde bare én profet (Moses Gostner), én ildvogn å tre inn i Himmeriket med (EC135) og minst to hundre regler som ble overlevert fra munn til munn. Det var vanskelig å holde tritt. Reglene poppet opp som sopp etter regnet.

Måltidsregelen er kanskje den merkeligste (og i en viss grad den mest urovekkende). Det spiller ingen rolle om det er sju om morgenen eller fire om ettermiddagen, så snart du setter deg til bords, går alarmen, og teamet må bryte opp for å komme noen til unnsetning. Første gang det skjedde, sa jeg til meg selv at det bare var et sammentreff. Den andre gangen flirte jeg av det. Men det er underlig hvordan verden er 32

skrudd sammen. Fra og med den tiende gangen begynte jeg å trekke Gud og meningen med universet inn i det hele. Etter at fenomenet hadde gjentatt seg i to måneder, gjorde jeg ikke lenger noe nummer av det.

Det bare var sånn, hvorfor vri hjernen sin nevneverdig?

For meg, som i egenskap av forfatter ikke deltok direkte i aksjonene (med Mike McMellans udødelige ord: «Du må bare vite hvordan i helvete du skal få fortalt disse greiene, så skal jeg ta meg av Sonyen»), fikk måltidsregelen uventede positive virkninger. I det øyeblikket alarmen gikk, bega teamet seg ned til hangaren, helikopteret tok av, og jeg kunne gjøre meg ferdig med isen eller desserten i ro og fred, sittende i lenestolen ved siden av radioen. Pennen blir feitere enn kameraet.

Alt dette tok slutt etter lunsj 15. september.

4.

Mike hadde allerede i flere dager vist tegn på trøtthet. Han var blek, dratt.

Den første operasjonen den dagen var gått glatt. Været var bra, og det var ingenting i veien med de milanesiske turistene foruten ren frykt og en holdning som fikk dem til å tro at helikopteret til Dolomittenes fjellredningstjeneste var en slags taxi som skulle bringe dem ned i dalen i ro og mak. Den andre operasjonen dreide seg om å fly helt til Sasso Lungo.

Da han kom tilbake fra den andre turen, la jeg merke til at Mike dro litt på føttene. Han byttet batteri i kameraet (vår regel nummer en), og kastet seg ned i en stol. Der sovnet han etter bare få minutter, med Sonyen liggende på brystet.

Klokken ett besluttet Moses med rumlende mage at det var på tide å utfordre måltidsregelen. Lapskaus. Poteter. Strudel.

Strudelen fikk vi aldri spist. Synd, den så virkelig innbydende ut.

Alarmen gikk så snart vi hadde begynt å spise. Mike reiste seg, grep kameraet og falt tilbake i stolen med et stønn.

33

Det var nok til at Christof sa: – En Paracet, varm mat, bestemors suppe og god natt til deg.

Mike ristet på hodet, så reiste han seg. – Det går bra, ikke noe problem.

Han rakk ikke å legge kameraet over skulderen før Moses tok det under armen og stanset ham.

– Du blir ikke med. Send ham om du vil. Men du går ikke inn i det helikopteret.

Ham var selvfølgelig meg.

Etter å ha sagt det snudde han seg og bega seg ned trappen.

Et øyeblikk ble Mike og jeg stående og se på hverandre.

Mike falt ned i lenestolen igjen, så ristet han på hodet.

Jeg forsøkte å virke selvsikker. – Gi meg Sonyen, kompis, jeg skal skaffe oss en Oscar.

– Oscar er for film, mumlet Mike. – Vi lager tv, Salinger.

Motstrebende ga han meg kameraet. Det var tungt.

– Bare trykk ned REC-tasten.

– Amen.

Stemmen til Christof fra trappen. – Kommer du?

Jeg dro.

Jeg hadde aldri vært i EC135-en før. Sitteplassen som var reservert Mike, var minimal. Helikopteret er ikke et av de transportbeistene du ser på film, det er et farlig helikopter, smidig og kraftig. Det beste hjelpemiddelet når du skal hjelpe folk som står fast mellom de dolomittiske fjelltoppene, men dessverre temmelig ukomfortabelt hvis du vil gjøre opptak.

Da Ismaele ga gass, skjøt innvollene opp i kjeften. Jeg så ut av det lille vinduet. Så basen i Pontives krympe og svelget et par ganger for ikke å kaste opp. Manny, hjelperen ved siden av meg, ga meg et håndtrykk. Underarmen hans var like stor som hånden min. En beroligende gest fra fjellfolket, og tro meg, det virket.

Ingen frykt, bare himmelen. Så klar.

Gud, så flott det var.

Christof gjorde tegn med blikket om at jeg skulle ta på meg hodetelefonene.

– Hvordan går det, Salinger?

34

– Utmerket.

Jeg skulle til å si noe mer, men Moses’ stemme avbrøt meg.

– Dolomittenes fjellredningstjeneste til Papa Charlie, gryntet stemmen til Moses i radioen, – har dere noe informasjon til oss?

Jeg begynte å gjøre ordentlige opptak, håpet at min beskjedne erfaring ikke ville få Mike til å steile når han fikk se bildene i etterkant.

Jeg visste at han kunne være en diger klyse når han ville.

«Papa Charlie her. Det er en tysk turist nede i Ortles,» kvekket stemmen på 118-sentralen over radioen. «Han har havnet i en sprekk på 3200 meters høyde. På Schuckrinne.»

– Mottatt, Papa Charlie. Vi er der om …

– … sju minutter, sa Ismaele.

– … sju minutter. Over.

Moses satte radiomikken på plass og snudde seg mot meg.

Jeg hevet kameraet og fikk en god close-up av ham.

– Har du noen gang sett Ortles? spurte han meg bryskt.

– Bare på bilde.

Moses nikket for seg selv. – Det blir en fin operasjon, vent og se.

Så snudde han seg bort igjen og visket meg ut av sin verden.

– Hva er Schuckrinne? spurte jeg Christof.

– Det er flere måter å komme seg til toppen av Ortles på, svarte legen mørk i ansiktet. – Den enkleste måten er rett nord, da må du vite hva du gjør og ikke tulle, for du går ikke ut på en bre uten å være forberedt, gjør du vel?

– En gang på disse kanter trakk vi opp en type i flipp flopper, brøt en glad Ismaele inn på intercomen.

– Flipp flopper?

– I tre tusen meters høyde, sa han og lo hånlig. – Folk er rare, hva?

Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig.

Christof fortsatte forklaringen. – Schuckrinne er den verste ruta. Fjellet er porøst, det er stigning på femtifem grader og isen … du aner ikke hva den kan finne på. Selv for de mest 35

erfarne fjellfolkene er det et helvete. Papa Charlie sa at turisten har havnet i en sprekk, ingen bra ting å gjøre.

– Hvorfor ikke?

– Fordi hun kan ha brukket et bein. Eller begge. Eller kanskje også hoften. Hun kan ha slått hodet. Og i bånn av en isbresprekk er det stygt. Det er vann der. Det er som …, Christof forsøkte å finne det rette bildet og gliste da han fant det, – det er som å være inne i et granittbeger.

– Det kan faktisk bli artig, sa Ismaele og ga kameraet et av sine uutgrunnelige smil, noe midt mellom en forlatt valp og en frekk guttunge.

Fjellredningstjenestens andre regel. Ingenting er vanskelig.

Aldri. For som Moses Gostner sa: «Bare det du ikke vet hvordan du skal gjøre, er vanskelig.» Eller: Er det vanskelig, så bli hjemme.

Jeg tenkte på den tyske turisten som hadde gjort lurt i å følge Moses’ regel. Det falt meg ikke inn at jeg også burde ha fulgt den helvetes regelen.

Sju minutter senere sirklet EC135 over Ortles’ blanke kant. Jeg hadde aldri sett en isbre i hele mitt liv, og denne var intet mindre enn majestetisk.

Jeg skulle ganske snart endre oppfatning.

Moses åpnet luka på vidt gap og synet av en isnende elv åpenbarte seg.

– Her er den.

Jeg forsøkte å filme det punktet som sjefen for Dolomittenes fjellredningstjeneste pekte på.

– Ser du den sprekken? Der er turisten.

Jeg forsto ikke hvordan Moses kunne være så sikker på at det var den rette sprekken. Det var minst tre eller fire av dem i den retningen han pekte.

EC135 vibrerte som en blender. Vi gikk ned ytterligere hundre meter, helt til Sonyen fikk rammet inn stedet Moses’ blikk hadde øynet lenge før meg. En serie fotavtrykk i snøen som sluttet brått.

EC135 sto stille i lufta.

– Får ikke landet, gutter, det er umulig, sa Ismaele.

36

Jeg ble stående med åpen munn.

Ismael var ikke en hvilken som helst pilot. Han var piloten over alle helikopterpiloter. Jeg hadde sett ham lande (parkere var uttrykket han brukte) på flekker knapt større enn et eple, surfe på luftstrømmer som ville most Den røde baron og tatt EC135 så nær en fjellvegg at du så for deg rotorbladene bli knust fra det ene øyeblikket til det neste. Hver gang med det samme, frekke smilet om leppene. Nemlig. Og nå var denne selvsamme Ismaele bekymret.

I svarte.

– Manny? Gå ned med vinsjen. Huk tak i henne og heis henne opp med det samme. Ingen får gå ned. Ikke noe kamerastativ her. Det er for inn i helvetes varmt. Og med den vinden …

Jeg skjønte det ikke. Vi var jo på en isbre, eller hva? Isbreer er kalde, eller tok jeg feil? Hva mente han egentlig med at det var «for inn i helvetes varmt»? Og hva hadde vinden med det å gjøre?

Det var ikke tiden til å stille spørsmål. Manny var allerede i ferd med å sikre vinsjen.

Jeg så på ham og kjente meg udødelig. Hjertet pumpet krutt. Mens EC135 brummet mellom to fjelltopper over isbreen hørte jeg de ordene komme fra munnen min som skulle snu livet mitt på hodet.

– Får jeg bli med deg?

Manny sendte Moses et blikk. Han sto allerede klar på helikoptermeiene, med vinsjen godt festet på høyre side og hånden dekket av en lærhanske.

– Hva? – Får jeg bli med Manny ned? Jeg vil ta det opp.

– Vi kan ikke trekke opp tre. For mye vind, sa Ismaele.

– Dessuten er temperaturen …

Til helvete med temperaturen.

Til helvete med alt. Jeg ville ned.

– Jeg kan bli igjen der nede. Manny får opp turisten og så henter han meg etterpå.

Lett, ikke sant?

37

Moses nølte. Manny smilte. – Gjerne for meg.

Moses så hardt på meg.

– Ok, sa han. – Men skynd dere.

Jeg reiste meg fra plassen (den var ikke lenger Mikes, plassen var min nå), Christof rakte meg en sele som jeg tok på og som jeg bandt meg fast til Manny med. Vi stilte oss opp i døråpningen. Christof ga meg tommelen opp. Manny ga meg et klapp på skulderen.

Tre, to, en.

Så slukte tomheten oss.

Jeg var redd. Nei, ikke redd. Jeg var skrekkslagen.

Og jeg hadde helt klart aldri følt meg så levende noen gang.

– Ti meter …, hørte jeg Manny si.

Jeg kikket ned.

Nede i sprekken var det altfor mørkt til å se noe som helst.

Jeg rettet kameraet mot den og begynte opptaket.

– En meter.

Manny støttet armen mot kanten av sprekken.

– Stopp.

Mannys føtter berørte bresprekken.

– Stopp.

Vinsjen stanset låringen.

Manny tente hodelykten på hjelmen. Lysstrimen skar gjennom dunkelheten. Vi fikk øye på henne med det samme.

Kvinnen hadde på seg en selvlysende, oransje jakke. Hun var støttet opp av isveggene. Nå løftet hun hånden.

– Tretti meter, Moses, sa Manny. – Rolig, ned.

Vinsjen begynte å brumme igjen.

Ortles lysende overflate forsvant og nok en gang var jeg blind, mens Manny sjekket nedstigningen. Jeg åpnet og lukket øynene stadig oftere for å venne meg til mørket.

– Fem meter.

Sa Manny.

– Tre. Det var et merkelig lys der nede. Sollyset ble brutt i tusener av lysglimt som forvirret synet og dannet regnbuer og glitter.

38

Bunnen av sprekken var to og en halv meter bred, og den var dekket av vann. Og i det vannet lå det, akkurat som Christof hadde sagt, isbiter i ulike størrelser og duppet. Det var faktisk som å være inne i et digert granittglass.

– Stopp.

Manny hektet av seg sine egne stropper først, så mine.

Jeg sto til knes i det iskalde vannet.

– Er De alene?

Kvinnen lot ikke til å forstå spørsmålet.

– Beinet.

Hun snakket over seg.

– Hun er i sjokk, forklarte Manny. – Still deg så langt borte som du klarer. Vi må kjappe oss.

Jeg presset ryggen mot isveggen. Pustet frostrøyk. Jeg håpet pusten min ikke kom med i bildet.

Turisten så først på Manny, så på beinet sitt. – Det gjør vondt.

– Ser du det helikopteret? Der er det en lege som vil gi deg en solid dose smertestillende.

Kvinnen ristet på hodet.

Manny sikret stroppene til vinsjkabelen og trakk i tauet, hektet så stroppene på kvinnen.

– Vinsj, Moses.

Vinsjen trakk dem opp, begge to.

Kvinnen skrek med det hun hadde igjen av stemme. Impulsen var å legge hendene for ørene. Men hadde jeg gjort det, ville hele kameraet ha endt opp i denne granittsuppa, og da ville Mike ha drept meg.

Sakte og svært smertefullt.

Oppheisingen gikk etter boka. Vinsjkabelen dannet en snorrett linje.

Jeg så Manny og kvinnen stige opp, stige opp i det uendelige inntil de omsider var ute av sprekken.

Jeg var igjen alene.

39

5.

Hva viser Sony-bildene på det tidspunktet?

Veggene nede i sprekken. Skarpe, dansende reflekser som glir over i et totalt mørke. Lysstrålen fra kameraet som går fra den ene siden til den andre, noen ganger sakte, andre ganger hysterisk. Opplyste isbiter som skvalper i vannpytten rundt beina mine. Gjenskinnet av ansiktet mitt i isen. Først et smilende ansikt, så et ansikt som blir oppmerksom på sitt eget uttrykk og forsøker å føre en samtale med seg selv, før det forvrenges i en grimase, blikket til et dyr fanget i en felle, lepper som blir mørkere av kulden og tenner flekket i et snerr jeg likte dårlig. En dødsmaske fra middelalderen.

Og over det hele: Ortles’ stemme. Den knitrende isen.

Massen til Ortles som visler og rører på seg i en ustanselig bevegelse, nøyaktig som for to tusen år siden.

Dyrets stemme.

Manny som låres ned igjen, bekymret. Dyrets stemme.

Navnet mitt som gjentas flere ganger.

Gudsropet som slukte Manny.

Sekundene som slutter å gi mening. Den grusomme bevisstheten om at isbreens tid ikke er en menneskelig tid.

Men en fremmed tid, fiendtlig.

Og mørket.

Jeg sank ned i det mørket som sluker verdener. Jeg fant meg selv igjen drivende i det dype rommet. En eneste, diger, utdødd, evig natt med spektralskinn.

Fem bokstaver: mørke. Fem bokstaver: istid.

Og omsider, redningen.

Altfor varmt, hadde Moses sagt. Altfor varmt betydde: snøskred. Gudsskriket. Og skredet tok Manny. Og sammen med Manny, idet han ble låret ned med vinsjen, tok Dyret tak i EC135 og trakk det ned, mot bakken, knuste det som man knuser et irriterende insekt. Hvorfor kappet ikke Moses vinsjkabelen? Ble han tatt av skredet, ville det ikke greid å ha fått tak i helikopteret også. Politiet spurte om det, journalistene spurte om det. Ikke hjelpearbeiderne som fikk meg 40

ut i sikkerhet. De visste. Det står skrevet i Reglene, alt sammen.

Du kapper ikke vinsjkabelen, fordi du etterlater ikke noen i fjellet. Ikke av noen grunn. Sånn er det og sånn må det være.

Det var ingenting igjen av Moses, Ismaele, Manny, Christof og turisten. Snøskredets vrede idet massen slet seg løs på grunn av varmen og vinden, feide dem avgårde og gjorde kroppene deres ugjenkjennelige. EC135 var nok et rødt vrak i dalen.

Ulykken på Ortles betydde imidlertid ikke slutten på Dolomittenes fjellredningstjeneste, på samme måte som den ikke er slutten på historien min. Som jeg allerede har sagt: Fem bokstaver: Start.