Lokkedue
Flynn Berry
Lokkedue Oversatt av Stian Omland, MNO
Flynn Berry Originalens tittel: Under the Harrow Oversatt av Stian Omland Copyright © 2016 by Flynn Berry This edition published by arrangement with Penguin Books, an imprint of Penguin Publishing Group, a division of Penguin Random House LLC, through Uld Töregård Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-55328-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Sitatet fra En sorg som min av C. S. Lewis (Luther, 2008) er oversatt av Harry Mikkelsen. Sitatet fra Rebecca av Daphne du Maurier (Gyldendal, 1939/1994) er oversatt av Helen Stibolt. Sitatet fra Kong Lear av William Shakespeare (Aschehoug, 1995) er gjendiktet av Arthur O. Sandved. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til J. A. B.
Hør her, hva vinner vi ved unnvikelser? Vi er under harven og kan ikke unnslippe. – C. S. Lewis, En sorg som min
Innhold
DEL 1
JEGERE 11
DEL 2
MARLOW 119
DEL 3
REVER 227
del 1
JEGERE
1
En kvinne er savnet i East Riding. Hun forsvant i Hedon, like ved der vi vokste opp. Når Rachel får høre om forsvinningen, kommer hun til å tro det er ham. Skiltet til The Surprise, et maleri av et klipperskip på grønt hav, henger og knirker i vinden. Puben ligger i en stille gate i Chelsea. Etter å ha gjort ferdig jobben i Phene Street dro jeg innom på lunsj og et glass hvitvin. Jeg jobber som assistent for en landskapsarkitekt. Spesialiteten hennes er enger. De ser ut som de ikke er anlagt av mennesker i det hele tatt. På skjermen beveger en reporter seg gjennom parken der kvinnen ble sett sist. Politi og hunder sprer seg utover åsene utenfor byen. Jeg kunne fortelle Rachel om henne i kveld, men det ville ødelegge besøket. Det har kanskje ingenting å gjøre med det som skjedde med henne. Kvinnen er kanskje ikke blitt skadet i det hele tatt. Bygningsarbeiderne i huset på den andre siden av veien er ferdige med å spise, de hvite papirposene ligger sammenkrøllet på bakken foran dem, og de sitter bakoverlent på trappa i det kalde solskinnet. Jeg burde allerede ha gått for å ta toget til Oxford, men jeg venter ved bardisken i jakke og skjerf mens en etterforsker fra politistasjonen i Hull ber publikum om opplysninger om forsvinningen. 13
Så snart sendingen går videre til uværet nordpå, rusler jeg ut under det hengende skiltet og fortsetter rundt neste hjørne mot Royal Hospital Road. Jeg går forbi Burton Courts kortklipte firkanter. Forbi eiendomsmekleren. Solrike boliger i Chelsea og Kensington. Jeg bor fortsatt i en høyblokk i Kilburn der trappeoppgangen alltid lukter nymalt og måker stuper mot balkongene. Jeg har naturlig nok ikke noen hage. Skomakerens barn har ikke sko, osv. Svarte drosjer kjører bortover Sloane Street. Utydelige lyskuler skinner på veggene til bygningene, speilet i vinduene midt imot. Bokhandelen har stilt ut en stabel med en ny oversettelse av Tusen og én natt. I en av fortellingene drakk en trollmann et brygg laget på en urt som holdt ham ung. Problemet var at urten ikke vokste noe annet sted enn på toppen av fjellet, så hvert år lurte trollmannen en ung gutt til å klatre opp på fjellet. Kast ned urten, sa trollmannen. Så skal jeg komme og hente deg. Den unge gutten kastet ned urten. Jeg husker ikke hvordan den slutter. Det kan ha vært alt. Jeg har glemt slutten på de fleste fortellingene, bortsett fra den viktige, at Sjeherasad overlever. Noen minutter på undergrunnen, og så er jeg ute igjen, på vei opp trappa til Paddington stasjon. Jeg kjøper billetten og en flaske rødvin på Whistlestop. På perrongen brummer togmotorene. Jeg skulle ønske Rachel ville flytte til London. «Men da hadde jo ikke du kommet deg hit», sier hun, og jeg elsker jo huset hennes, et gammelt våningshus i en slak skråning med et eldgammelt almetre på hver side. Lyden av almene som suser i vinden fyller soverommene i annen etasje. Og hun liker å bo der, å 14
bo alene. For to år siden holdt hun på å gifte seg. «Det var nære på», sa hun. På toget presser jeg hodet mot seteryggen og ser vinterjordene passere vinduet. Vogna mi er tom, bortsett fra noen få pendlere som har tatt helg tidlig. Himmelen er grå, med et lilla bånd i horisonten. Her, utenfor byen, er det kaldere. Du kan se det i ansiktene til de som venter på lokalstasjonene. En tynn strøm av luft plystrer gjennom en sprekk under vindusruta. Toget er en opplyst kapsel som reiser gjennom et landskap tegnet med kullstift. To gutter med hetter løper langsmed vogna. Før jeg kommer på høyde med dem, hopper de over en lav mur og forsvinner ned vollen. Toget raser gjennom en tett hekk. Om sommeren gjør den lyset i vogna grønt og flakkende, som å være under vann. Nå er hekken naken nok til at lyset ikke forandrer seg i det hele tatt. Jeg kan se småfugler i sprekkene mellom greinene, omgitt av eføy. For noen uker siden nevnte Rachel at hun skal begynne å avle frem geiter. Hun sa at hagtorntreet nederst i hagen er perfekt å klatre i for dem. Hun har allerede en hund, en stor sjæfer. «Hva kommer Fenno til å synes om geitene?» spurte jeg. «Han blir vel fra seg av lykke, antakeligvis», sa hun. Jeg lurer på om alle geiter klatrer i trær, eller bare visse typer. Jeg trodde ikke noe på henne før hun viste meg bilder av en geit som balanserte ytterst på en sedertregrein, og en hel gruppe i et hvitt morbærtre. Men ingen av bildene viste hvordan geitene kom seg opp i treet. «De bruker klovene, Nora», sa Rachel, og det gir jo ingen mening. En dame kommer bortover midtgangen med en vogn og jeg kjøper en Twix-sjokolade til meg selv og en Aero til 15
Rachel. Pappa kalte oss grådige småjenter. «Det kan du banne på», sa Rachel. Jeg ser jordene rulle forbi. I kveld skal jeg fortelle henne om kunstnerstipendet mitt som begynner om to måneder, midt i januar. Tre måneder i Frankrike med losji og en liten godtgjørelse. Jeg søkte på et skuespill jeg skrev på universitetet, Raner og brudgom. Det er flaut at jeg ikke har gjort noe bedre siden, men nå spiller det ingen rolle lenger, for i Frankrike skal jeg skrive noe nytt. Rachel kommer til å bli glad på mine vegne. Hun kommer til å skjenke noe godt for å feire. Senere, til middag, kommer hun til å fortelle meg historier fra uka på jobben, og jeg kommer ikke til å fortelle henne om den savnede kvinnen i Yorkshire. Toget tuter med hornet, en lang, dyp lyd, på vei gjennom kalksteinsåsene. Jeg prøver å komme på hva Rachel sa hun skulle lage til middag i kveld. Jeg ser for meg at hun går rundt på kjøkkenet og flytter den digre skiferbollen med kastanjer ut på kanten av benken. Coq au vin med polenta, tror jeg. Hun liker å lage mat, delvis på grunn av jobben. Hun sier at pasientene hennes snakker om mat hele tiden nå som de ikke kan spise hva de vil. De spør ofte hva hun lager, og hun vil gjerne gi dem et godt svar. Rødbrune takstein og skorsteiner rager over en høy mursteinsmur ved siden av meg, og så buer den innover igjen, omslutter landsbyen. Utenfor muren ligger en eng med tørre busker og hekker med noen stier på kryss og tvers. Helt i utkanten steller en mann med grønn hatt en søppelbrann. Svidd løv stiger opp i røyken, virvler mot den hvite himmelen og svever utover jordet. Jeg tar en brosjyre opp av bagen, steder som er til leie i 16
Cornwall. I sommer leide Rachel og jeg et hus i Polperro. Vi har begge fri i jula i år, og planen er å gjøre en leieavtale i løpet av helga. Polperro er bygget inn i de bølgende skråningene i en bratt vik på kysten. Hvitmalte hus med skifertak kryper sammen mellom grønne krusninger. Mellom de to åssidene ligger en havn, og innenfor en molo er det en indre havn med plass til ti–tolv seilbåter, og med hus og puber helt ned i vannkanten. Ved lavvann ligger båtene på skroget i gjørma i indre havn. På vestsiden av vika ligger det to store, kantete pakkhus – det ene av tweedbrun murstein, det andre hvitt. Over dem står pinjetrærne i silhuett mot himmelen. Videre forbi pakkhusene, ute på pynten, ligger en fiskerbu i le mellom steinene. Bua er bygget av grov granitt, så på tåkete dager går den i ett med fjellet rundt. Huset vi leide lå på et nes omtrent ti minutters gange bortover kyststien fra Polperro, og hadde blant annet en privat trapp med 71 trinn oppover fjellet fra stranda. Jeg elsket Cornwall med en vanvittig, sjalu iver. Jeg var 29 og hadde akkurat oppdaget det, men det tilhørte meg. Lista over ting jeg elsket ved Cornwall var lang, men ikke komplett. Den inkluderte huset vårt, så klart, og byen, halvøya The Lizard, og legenden om kong Arthur som hadde sitt sete på kysten noen mil nordover, i Tintagel. Byen Mousehole, som skulle uttales «mouzall». Daphne du Maurier og Jeg drømte i natt at jeg kom tilbake til Manderley. Selvfølgelig gjorde du det, enhver som reiste derfra ville gjort det. «Enkeverandaene» på takene. Fotografiene i pubene, av skipbrudd, og av landsbyfolk i lange brune skjørt og jakker, bitte små ved siden av de knuste skrogene. 17
Lista måtte skrives om hver eneste dag. Jeg føyde til pinjene og Crumplehorn Inn. Korniske kjøttpaier og kornisk øl. Å bade, både i åpen sjø og i de stille, dryppende grottene. Egentlig hvert eneste minutt, selv de som kom og gikk når vi sov. «Alt er bedre her», sa jeg. Og Rachel sa: «Vel.» «Hva liker du aller best ved Cornwall?» spurte jeg, og hun stønnet. «Eller så kan jeg si hva det er for meg.» Men så sa hun: «Vel, for det første er det jo havet.» Om mulig elsket hun det enda høyere enn jeg gjorde, og hun gleder seg enda mer enn jeg til å reise tilbake. Hun har ikke vært helt seg selv i det siste. Hun virker tynnslitt av jobben, og hun er alltid trøtt. På neste stasjon advarer konduktøren passasjerene mot mulige forsinkelser i morgen på grunn av uværet. Strålende, tenker jeg, det blir altså snø. Vi kjører gjennom en ny småby der bilene har slått på lyktene, lysegule klinkekuler i det svake ettermiddagslyset, og så svinger toget rundt en poppelhekk og retter seg opp igjen på vei inn i Marlow. Rachel er ikke på stasjonen. Det er ikke uvanlig. Hun må ofte jobbe overtid på sykehuset. Jeg går ned fra perrongen i et lys som er så grått at det allerede er som om hustakene i sentrum er dekket av snø. Jeg går ut av landsbyen, mot huset hennes, og snart er jeg på den åpne strekningen, et smalt asfaltbånd mellom bondegårder. Jeg lurer på om hun kommer meg i møte med Fenno. Flaska med rødvin dulter meg i ryggen. Jeg ser for meg kjøkkenet til Rachel. Bollen med kastanjer, polentaen som putrer på kokeplata. En bil kommer mot meg, og jeg går 18
ut i veikanten. Den senker farta, kommer nesten krypende mot meg, og kvinnen bak rattet nikker til meg før hun øker farta bortover veien igjen. Jeg går fortere, kjenner pusten varme i brystet, kalde fingre krøllet sammen i lommene. Tunge skyer tårner seg opp på himmelen og i stillheten får lufta et pipende drag av tinnitus. Og så kan jeg se huset hennes. Jeg går opp bakken, og grusen knaser under føttene mine. Bilen hennes står parkert i innkjørselen, så hun må nettopp ha kommet hjem. Jeg åpner døra. Allerede før jeg skjønner at noe er galt med huset snubler jeg bakover, som om noe har fløyet rett mot meg. Det første jeg ser, er hunden. Hunden henger i kobbelet fra toppen av trappa. Tauet knirker mens hunden roterer langsomt. Jeg skjønner at det er ille, men det er ganske forbløffende også. Hvordan klarte du det, undrer jeg. Kobbelet er surret rundt en stolpe i rekkverket. Han må ha viklet det rundt og falt utfor, og blitt kvalt. Men det er blod på gulvet og veggene. Jeg hyperventilerer, selv om alt rundt er stille og rolig. Det er helt nødvendig at jeg gjør noe, men jeg vet ikke hva. Jeg roper ikke på Rachel. Jeg går opp trappa. Litt under skulderhøyde er det en blodstripe på veggen, som om noen har sunket inntil den på vei opp. Der stripa tar slutt, er det røde håndavtrykk på det neste trinnet, og det neste, og så oppe på avsatsen. I gangen oppe blir flekkene grisete. Jeg ser ingen håndavtrykk. Det ser ut som noen krabbet eller ble slept. Jeg stirrer på flekkene, og så, etter en stund, ser jeg bortover i gangen. Jeg hører at jeg hylgråter mens jeg krabber mot henne. 19
Forsiden av T-skjorta er svart og fuktig, og jeg løfter henne forsiktig opp i fanget. Jeg legger hånda på halsen hennes, prøver å finne pulsen, og så senker jeg øret til ansiktet for å høre henne puste. Kinnet mitt kommer borti nesetippen hennes og frysninger jager nedover halsen. Jeg blåser luft inn i munnen hennes og pumper på brystet, og stopper igjen. Jeg kan gjøre mer skade. Jeg senker panna mot Rachels og gangen blir mørk. Pusten min ruller mot huden hennes og inn i håret. Gangen lukker seg rundt oss. Mobilen min har aldri dekning hjemme hos henne. Jeg blir nødt til å gå ut for å ringe etter en sykebil. Jeg kan ikke forlate henne, men så snubler jeg ned trappa og ut av døra. Så snart samtalen er over, kan jeg ikke huske hva jeg sa. Jeg ser ingen i noen retninger, bare husene til naboene og åsryggen bak dem, og i den summende stillheten tror jeg at jeg kan høre havet. Himmelen kverner over meg. Jeg ser opp. Presser hendene mot hodet. Det piper i ørene, som om noen roper veldig høyt. Jeg venter på at Rachel skal dukke opp i døråpningen. Med forvirring og utmattelse i ansiktet mens øynene hennes finner mine. Jeg lytter etter de bløte fottrinnene hennes når jeg hører sirenene. Hun må komme ned før sykebilen kommer fram. Hvis noen andre ser henne, er det over. Jeg trygler henne om å komme ned. Sirenene blir høyere og ørene mine kryper oppover fra kjeven, som om jeg gliser. Jeg ser etter henne i døra. Og så kommer sykebilen til syne, kommer rasende bortover veien mellom gårdene. Den kommer opp innkjørselen hennes så grusen spruter av dekkene, og når dørene går opp og ambulansefolka løper mot meg, klarer jeg ikke å snakke. 20
Den første av personalet går inn i huset og den andre spør om jeg er såret. Jeg ser ned og blusen min er blodflekket. Når jeg ikke svarer begynner han å undersøke meg. Jeg trekker meg løs fra ham og løper opp trappa bak den første ambulansearbeideren. Ansiktet til Rachel er vendt mot taket, det mørke håret som en dam på gulvet, armene ned langs kroppen. Jeg ser føttene hennes, i tykke ullsokker. Jeg vil krype rundt kvinnen og klemme dem med hendene. Ambulansearbeideren peker på et sted på halsen til Rachel, og så tar hun på det samme stedet på seg selv, under kjeven. Jeg lager så mye lyd at jeg ikke kan høre henne. Hun hjelper meg ned trappa. Hun åpner bakdørene på ambulansen og får meg til å sette meg på kanten og legger et sølvfoliepledd om skuldrene mine. Fuktigheten på blusen min blir kald og klistrer stoffet til magen. Jeg hakker tenner. Ambulansearbeideren slår på en vifte så varme renner ut av sykebilen bak meg, varmer meg på ryggen, forsvinner som damp i den kalde lufta. Snart ankommer patruljebilene, politi i svarte uniformer samler seg på veien og kommer oppover plenen. Jeg stirrer på dem, øynene mine flakker fra det ene ansiktet til det neste. En sprakelyd fra beltet til en av dem. Jeg venter på at noen skal smile og avsløre leken. En konstabel setter en stake i jorda og drar teip foran døra, og båndet dupper opp og ned mens det rulles ut bak ham. Utkanten av synsfeltet mitt blir utydelig, og så forsvinner det helt. Jeg er så sliten. Jeg prøver å holde øye med politiet så jeg kan fortelle Rachel hvordan dette var. Himmelen skummer, som om sjøsprøyten på en enorm, usynlig bølge er i ferd med å bryte over oss. Hvem gjorde dette mot deg, spør jeg meg selv, men det er ikke det viktige, 21
det viktige er at du kommer tilbake. Ved huset på den andre siden av veien er den åpne låven der de vanligvis parkerer, tom. En Oxford-professor bor der. «Gentleman-bonden», kaller Rachel ham. Bak huset til professoren er åsen et nesten loddrett stup, med bratte stier hogget inn i steinen. Jeg stirrer på åsryggen til det er som om den løsner og begynner å sveve mot meg. Ingen går inn i huset. Alle venter på noen. Konstabelen som rullet ut teipen står foran døra, vokter inngangen. I paddocken ved siden av huset til professoren rir en kvinne på en hest. Det lille huset hennes ligger bak paddocken, helt ved foten av åsen. Hesten og rytteren galopperer i en stor ring under den stadig mørkere himmelen. Mens kvinnen bøyer seg framover mot vinden lurer jeg på om hun kan se oss. Huset, sykebilen, de uniformerte politifolka som står på plenen. En dør smeller igjen nederst i innkjørselen og en mann og en kvinne kommer ut på grusen. Alle ser på at de to kommer opp bakken. Begge har mellombrune frakker, hendene i lommene og frakkeskjøter som flagrer bak dem. De har blikket rettet mot huset, og så kikker kvinnen bort mot meg og øynene våre får tak i hverandre. Jeg blir skubbet på av vind, av kald luft. Kvinnen løfter på teipen og går inn i huset. Jeg lukker øynene. Jeg hører fottrinn nærme seg på grusen. Mannen setter seg på huk ved siden av meg. Han venter. Farge feier over øyelokkene mine. Snart vil den være redusert til svart og så kommer jeg til å høre almetrærne suse over meg. Hvis jeg går ned trappa, kommer jeg til å se oppvasken vår i vasken og på komfyren. Polentarestene som har tørket i bunnen av gryta. Kastanjeskallene på ben22
ken, der vi slapp dem da vi skrellet dem og brant oss på fingrene. Hvis jeg går inn på rommet hennes, kommer jeg til å se skyggene fra den sydvendte almen flakke på gulvplankene. Hunden sovende, liggende nedenfor senga, nær nok til at Rachel kan slippe armen utfor kanten på madrassen og klappe ham. Og Rachel som sover. Jeg åpner øynene.