Lofotveggen

Tidligere utgitt: Den elektriske elefanten, roman 2004 Costa Blanca, roman 2006 Indre anliggender, roman 2012 Ordføreren i Oslo, (roman 2018) Årets døde, (roman 2020)

Stig Aasvik

Lofotveggen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66071-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsfoto: Tom Sandberg: Uten tittel, 2005 © Tom Sandberg / BONO 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg ser på de nye skoa og tenker på de gamle, jeg ser livet sånn det har vært og sånn det er, men også litt sånn det skal bli, alle de gamle skoa og alle mine framtidige, i dette nye paret. Jeg har i de fleste av livets avgjørende øyeblikk hatt på meg et par sko, som regel et par godt brukte sko, ikke utgåtte, ikke mugne, ikke hullete, men et par inngåtte, solide og dugelige sko, som for eksempel de brune og litt for store lærskoa jeg hadde på meg da jeg reiste til Lofoten for å bli kjent med pappa og slekta hans. Jeg var tjuefire år gammel, en valp, det var sommer, sol. Jeg fant pappas slekt, det som var igjen av den, jeg bodde i pappas hus, det vil si, det huset han bodde i i sine første barneår, det huset han sommer etter sommer reiste tilbake til med sin egen familie. Jeg satte fra meg skoa utenfor utgangsdøra, installerte meg på pappas gamle rom, stablet opp mine medbrakte bøker i vinduskarmen, la fram mine notisbøker og mine blyanter på skrivebordet. Utenfor vinduet: hav og fjell. Innenfor så jeg for meg fotturer, lange tankebevegelser i fjæra, utsiktspunkt, eventyr. Men aller helst ville jeg finne ut mer om pappa og familien hans. Det var derfor jeg hadde reist til Lofoten. Jeg hadde mista kontakten 5

med pappa flere år tidligere. Han bodde sørpå, hadde fått seg en ny familie. Det aller enkleste hadde vært å oppsøke ham direkte, men det greide jeg ikke. Jeg valgte den vanskelige omveien. Dyrket den pubertale og fornærma følelsen av å være «farløs». Jeg fant ut litt av hvert om pappa denne lofotsommeren, men jeg fant også ut at jeg ikke kjente meg selv, for jeg skjøv mitt opprinnelige forsett fra meg, alt jeg ville vite om pappa, alt jeg ville se og høre og føle, ja, ikke minst føle, det var viktig for meg, den gang, å føle, på den måten kunne jeg kanskje forstå meg selv, pappa og mamma, resten av familien, venner, kjærester, og resten av verden, alt skulle liksom gjennom huden og inn i blodet og videre rundt i kropp og hode, sneie innom alt, tralle rundt, og så skulle jeg tolke, hale opp innmaten, føle, ta det til meg eller kaste det fra meg, det var min måte, min kropp og mitt intellekt, den måten jeg definerte meg selv på. Jeg så ikke den gang hvor sårbar jeg selv var, hvor skjøre skottene mellom hjerte og hjerne var, tilfeldigheter kunne slå meg til jorden, eventuelt føre meg til havs, jeg grøsser bare ved tanken på flere av bagatellene, som jeg i kampens hete forstørret til vanskelige og vonde og akutte problemstillinger, og som jeg lot de såkalte følelsene mine avgjøre, men jeg kom meg gjennom, sto det over, eller av, i Lofoten den avgjørende sommeren, men også andre somre, til og med vinterkvelder kom jeg meg gjennom, utrolig nok, jeg overlevde følelsene mine, meg selv, de pubertale temaene som dengte løs på meg, inni meg, hvorenn jeg var, i Lofoten, i Oslo, i Horten, i Paris, på de greske øyer, mine steder, de stedene 6

som har blitt mine omdreiningspunkt, enten jeg vil det eller ikke. Men altså, lofotsommeren da jeg var tjuefire år, den gang jeg leita etter pappa. Oppsøkte barndommen hans. I altfor store sko. Og med urealistiske forventninger. Sentimentale og pubertale behov. Og dermed også med et fortvilt og desperat behov. Likevel greide jeg å miste pappa og slekta hans av syne. Hva skjedde? Snubla jeg? I mine egne sko? La meg se. Jeg kom til Kabelvåg og pappas barndomshus, et hus jeg kjente godt fra før etter mange besøk under oppveksten, nå kom jeg tilbake som ung mann, jeg var tjuefire år og cand.mag. Jeg gikk med en forfatter i magen og et savn etter pappa, det vi hadde hatt sammen da jeg vokste opp. Kabelvåg, Lofoten. Alt lå til rette for å bli bedre kjent med pappa, men nei, jeg hadde ingenting å stille opp med, pappa og slekta hans måtte melde pass, hjerte og hjerne hadde ingenting å stille opp med da jeg ble forelska. Brått. Fantastisk. På en måte som jeg verken før eller seinere har vært. Men det var én hake.

Jeg hadde forelska meg i en gift kvinne, en kvinne som var en god del eldre enn meg, og småbarnsmor. Jeg skvetter når jeg tenker på at det er over tjue år siden, at jeg lever uten denne fantastiske kvinnen som jeg forelska meg i, at jeg ikke veit noe om hva hun har gjort siden den gang, hvordan hun har det nå. Jeg husker alt som skjedde denne lofotsommeren, hva C og jeg gjorde, hvor hodestups og komplett idiotisk forelska jeg var, men jeg er ikke sikker på om jeg i morges husket på å pusse tennene til Simon, gutten min som fyller sju år i neste uke, eller hva jeg brukte som pålegg på brødskivene da jeg smurte matpakka hans.

7

Jeg er ikke herre over kortidsminner eller langtidsminner, ingen minner når alt kommer til alt, jeg bestemmer ikke selv hvor lenge et minne skal vare, heller ikke øyeblikkene rår jeg over, de som flimrer forbi, melder seg hulter til bulter, strekker på seg, forstørres eller krympes, alt etter situasjon eller humør eller livet sånn det velter mot meg eller sneier meg i forbifarta. Jeg har i dag etablert meg med kvinnen i mitt liv, Kristin og jeg har en gutt sammen, han heter som nevnt Simon, vi bor i en flott og passe stor leilighet med balkong, i den delen av byen der jeg har bodd i nesten hele mitt voksne liv, i min by, i Oslo, kvinnen i mitt liv har det bra og sønnen min har det bra, jeg kan se meg tilbake i visshet om at alt har gått bra for oss, utsiktene er heller ikke ille, bortsett fra at jeg strir med en ugrei sak når det gjelder fast jobb, for jeg mista jobben min for noen måneder siden, det kom brått og ufortjent, og jeg forsto egentlig ikke konsekvensen av dette inntil for et par dager siden, da jeg var nødt til å begynne på et fire ukers jobbsøkerkurs i regi av Nav, jeg sitter faktisk på det kurset og skriver dette, i et lite klasserom med tilsammen tretti jobbsøkere, i en nitrist sjuetasjes betongblokk med glassfasade, på Helsfyr, rett ved E6 og Østre Gravlund; likevel, jeg kjenner meg trygg, sikker på at alt ordner seg. Jeg er som tjuefireåringen i meg ville kalt satt, eller etablert, likevel ser jeg meg altså tilbake, stadig vekk, og når jeg minst venter det, det forundrer meg, at jeg aldri blir ferdig med fortida, for enten jeg vil det eller ikke, leiter underbevisstheten min etter fortida, øyeblikk, nye synsvinkler og nye innganger, men også utganger og svar. Enten 8

jeg vil det eller ikke så ser jeg pappa, sånn han var, og mamma, sånn hun var, og innimellom, overraskende ofte, dukker resten av familien opp, og kameratene mine, kjærestene mine, alle jeg har brydd meg om, og som jeg ikke greier å slutte å tenke på. Fortida dundrer videre i meg, ødelegger til tider nåtida, og dermed det som ligger foran meg. Alle som har betydd noe for meg flimrer gjennom meg, i meg. Menneskene og stedene. Landskapene. Opplevelsene. Mellomrommene.

En evig strøm. Jeg bruker mer tid på å se og forstå alt dette i etterkant enn jeg gjorde da jeg sto i det. Sånn er det for mange. Men det gjør det ikke mindre frustrerende for meg. Det er faktisk et slit. Tida, den jeg står i her og nå, glir fra meg. Fokus, i den grad jeg greier å nagle blikk og tanker fast i noe, glir fra meg.

Folk, steder, opplevelser. Jeg bruker mer tid på dette «etterarbeidet» enn på noe annet, for eksempel venner. Jeg har forresten ikke fått flere venner siden sist, ikke mista noen heller. Jeg veit ikke om jeg har blitt mer eller mindre meg selv, eller meg sjøl, siden sist. Jeg vingler fortsatt i bruken av radikal og normal bokmål.

Jeg er snart meg selv, snart meg sjøl. Jeg vet, jeg veit.

Jeg sparker meg selv stadig i rompa, men like ofte, om ikke oftere, i ræva. Jeg veit ikke om jeg har lagt det beste eller verste bak meg. Jeg veit ikke hva som venter meg. Jeg aner ikke om jeg vil lengte tilbake eller framover, aner ikke om jeg greier å holde fast øyeblikkene, holde fast tankene, aner ikke om jeg vil være den samme eller en annen for menneskene i mitt liv i tida som venter. Jeg aner ikke en gang om jeg har tida foran meg. Jeg er urolig for dette og for mye annet.

9

Jeg har aldri vært en rolig person, jeg har ønsket det, prøvd på det, å bli rolig, men jeg har oppdaget at jeg ikke har det i meg. Jeg kjenner ingen ro. Jeg har lett etter ro, oppsøkt og trodd at jeg har funnet ro, men bare funnet uro. Jeg har ikke forsona meg med at det er sånn, uroen er en del av meg, natt og dag, jeg har ikke store forhåpninger om at dette vil endre seg. Jeg er ikke ukjent med forandringer, plutselige eller gradvise. Jeg har for eksempel skiftet jobb, det har jeg ofte gjort, det ligger i uroens natur, men siden sist har jeg både skiftet jobb og mista den. For å ta det første først. Jeg jobber ikke lenger på Stortinget, jeg kan ikke lenger skrive om de grå hverdagene som språkkonsulent i Norges nasjonalforsamling, jeg kan ikke lenger skildre hva jeg ser og hører fra maktens korridorer, kan ikke lenger skildre hva jeg tenker om mine kolleger eller om mine overordnede eller om politikerne, synsvinkelen fra Stortinget er avskåret, den litterære stemmen jeg fant på stortingskontoret er kuttet, et tilbakelagt kapittel. Jeg kan likevel, i min nye hverdag, tenke tilbake på stortingshverdagene. Jeg gjør ikke det veldig ofte, men det skjer, som når jeg går eller sykler forbi en kjent eller halvkjent politiker på gata, eller når jeg ser dem på tv eller hører dem på radio eller leser om dem i avisa. Jeg kjenner stort sett vemmelse når jeg ser og hører politikere. Jeg har alltid gjort det.

Jeg skammer meg over dem, ikke alle, det fins unntak, selvfølgelig gjør det det, men herregud, de vemmeligste av dem kaller seg selv for samfunnsbyggere, de fekter med sine oppblåste selvbilder i alle arenaer, og tråkker ned mennesker og hverandre for å komme 10

dit, men jeg skammer meg også over meg selv, at jeg har jobbet for disse pompøse politikerne, vært en del av administrasjonen på Stortinget, men mest av alt skammer jeg meg over en sommerjobb jeg hadde fra tida på Stortinget, det var den sommeren jeg sa ja til en skrivejobb istedenfor å reise på ferie med familien, det var også andre argumenter for å si nei, temmelig overbevisende argumenter, likevel tok jeg på meg oppdraget. Jeg gjorde det først og fremst på grunn av pengene, men også fordi jeg var nysgjerrig. Jeg husker at det begynte med en mail fra en redaktør i Cappelen Damm. Jeg kjente henne litt fra før: Hei Stig, kan du skrive en bok for en av Norges mest kjente politikere denne sommeren? Ring meg hvis du er interessert. Jeg satt på kontoret mitt på Stortinget da jeg fikk mailen, det var i begynnelsen av juni. Jeg satt som vanlig med beina på bordet og stirra ut på Wessels plass, på folk som gikk forbi, da mailen tikket inn. Jeg fjernet beina fra skrivebordet, plasserte dem på golvet og bøyde meg fram mot skjermen, leste mailen én gang til. Jeg hadde akkurat fylt førti da denne ulykkelige historien begynte. Jeg jobbet som språkkonsulent på Stortinget, en nitrist jobb som gikk ut på å lese, korrigere og redigere det Stortinget produserte av tekst, en jobb jeg hatet når jeg hadde den, men som jeg nå hadde takket ja til å få tilbake hvis muligheten bød seg. Jeg gikk på jobb hver dag, gjorde det som var forventet av meg, men ikke mer. Jeg oppdaget tidlig at det var mange muligheter til å sluntre unna, og jeg benyttet meg av dem alle. Jeg jobbet bare når jeg var nødt, ellers satt jeg og skrev på en roman, og når jeg 11

ikke jobbet eller skrev på en roman, tok jeg meg en tur på Steen & Strøm, eller til en av de mange bokhandlene i nærheten. Jeg kunne også sitte med beina på pulten, stirre ut eller inn i meg sjøl, på den måten lengte meg bort, til en gresk øy, til Paris, til Lofoten, til de plassene jeg pleide å lengte til når jeg drømte meg bort. Jeg hadde på den tida allerede skrevet en del bøker for andre da jeg fikk denne mailen som skulle endre på sommerplanene mine. Jeg hadde tatt på meg flere underbetalte jobber i bokbransjen. Jeg var en etablert ghostwriter. Skrøt av det til fjern og nær. Jeg ville for alt i verden ikke ha navnet mitt i bøkene, men jeg skrøt gjerne av at jeg hadde «skrevet» dem hvis anledningen bød seg. Jeg var, ved siden av dayjoben på Stortinget, en av bokbransjens mange hardtarbeidende og underbetalte skyggeskrivere. Jeg hadde skrevet en drøss med bøker i andres navn, kjappe og kommersielle bøker som krevde lite annet enn en digital båndopptaker, tid til overs, en evne til å skrive ut opptakene og til slutt å sette sammen tekstene. Jeg hadde fått de fleste oppdragene av Kjetil, av hans lille forlag i min fødeby Horten, men jeg hadde også fått oppdrag fra andre, mer kjente og seriøse oppdragsgivere. Jeg var altså en relativt etablert ghostwriter da jeg fikk tilbud om å skrive en bok for en av landets mest kjente politikere. Jeg trengte sommerferie, men jeg trengte også penger. Jeg ringte redaktøren, og noen dager seinere var det kontraktsmøte. Jeg gikk de få meterne fra Stortinget opp til Cappelen Damms lokaler i Akersgata. Jeg hadde på meg sorte jeans, en sort T-skjorte fra Paul Smith og en sort Armani-jakke. Jeg 12