Issuu on Google+


Vareopptelling


Erlend Loe

Vareopptelling


Det fantes dem som mente at Nina Faber burde fått Nordisk Råds Litteraturpris på 1970-tallet. På sitt eget forsiktige vis var hun en fin lyriker, men aldri tilstrekkelig i takt med den tidens forserte politiske melodi. Der andre skrev om Mao, skrev Nina om myrflangre, mønsteret i øyenstikkervinger og om været i byer hun aldri hadde vært i. Den gjeve litteraturprisen, og ikke minst prispengene, gikk stadig vekk til andre. Danskene fikk den, finnene, svenskene, forsmedelig nok til og med islendingene. Nina kunne ha trengt både anerkjennelsen og pengene. Det gjorde sikkert de andre også. Mot 80-tallets formeksperimenter var Ninas skjøre lyrikk dømt til å tape, og mot 90-tallets sofistikerte doble og triple lag av metabetydning hadde den ikke en sjanse i havet. I starten av det nye årtusenet ville det antakelig ha vært rom for henne igjen, men selvtilliten var redusert, og de som kjente Nina, var overbevist om at hennes tid var over. Hun hadde ikke arbeidsro, det var for mye som skurret. Hun kranglet med sønnen sin, la seg ut med vennene og var generelt skuffet over livets ublide måte å fare frem med henne på. 5


I løpet av noen år gikk hun nedenom. Av gamle kolleger i Det litterære råd fikk hun et treårig arbeidsstipend. Da gråt hun av glede. Så forsvant hun fra radaren. Det gikk rykter om drikking og lite skriving og om noe som kanskje var en kjæreste i Istanbul. Plutselig kom hun hjem, fikk endelig tak i den kolonihagehytten i Sogn Hagekoloni som hun i årevis hadde stått på venteliste for å få, og gjenopptok kontakten med sønnen Ludvig. Hun drakk mindre og fylte sekstifem uten å gjøre noe nummer av det. I fjorten måneder bearbeidet hun de hundrevis av sidene med notater hun hadde med hjem fra Istanbul. Tekstene strømmet på, hun blomstret, det var nesten for enkelt. Ett hundre og sytti dikt hadde hun da hun etter nesten tolv års taushet tok kontakt med sin gamle redaktør, Cato Vold, jevngammel med Nina, gift og skilt, så klart, og gift og skilt igjen, en vel ansett redaktør, om enn langt fra den beste i bransjen. Han hadde nok vært genuint interessert i litteratur en gang, men var det neppe lenger. Til tross for det var han et relativt anstendig menneske. Han gikk mye på teater, og på ski, og var ikke ute etter å lure noen. Under tittelen Bosporos hadde Nina skrevet variasjoner av utsikten fra den vesle leiligheten i Istanbul. På impresjonistisk vis beskrev hun det samme synet, stredet, broen, byen og landskapet rundt, under ulike atmosfæriske forhold og med ulike tankemessige assossiasjoner fra dag til dag og time til time. Cato Vold leste og likte. Han hadde ikke trodd at Nina hadde det i seg lenger. Sammen plukket de ut åtti dikt som skulle åpne dørene som hadde vært lukket i flere tiår, og gi Nina selvrespekten tilbake. Leserne hennes skulle nå bli 6


fortalt at hun ikke bare fortsatt levde, men at hun skrev, og dessuten bedre enn noen sinne. Det følte i hvert fall Cato. Han hevdet til og med at lyrikkbokklubben kom til å bite på kroken, det skulle den riktignok ikke komme til å gjøre, men likevel, begeistringen for Bosporos var stor, enn så lenge. Selv var Nina fornøyd med det hun hadde skrevet, men følte seg langt ifra sikker på at mottakelsen kom til å bli det triumftoget Cato og forlaget håpet på. Mye hadde endret seg siden sist. Flere toneangivende kritikere, både de hun hadde ligget med og ikke, hadde gått ut av tiden og blitt erstattet av yngre hoder som uten unntak skuet fremover og som det ikke var enkelt å få ligge med. Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker, men det hadde vært en fantastisk tid hvor grensene mellom de som skrev og de som kritiserte hadde vært deilig utydelige, ja mennesker fra begge sider, alle sider, hadde så å si vært en eneste stor familie. Praktisk og koselig hadde det vært. Men nå var det toget gått for mange år siden, og denne septembermorgenen tidlig i andre tiår av det nye årtusenet, utgivelsesdagen for Bosporos, er Nina oppfarende og på vakt. Hun har vært nervøs i flere uker. Irritabel. Som hun i grunnen har vært i store deler av det siste tiåret. Det er lenge siden hun gjennomskuet seg selv. Hun hadde en rekke muligheter en gang i tiden. Hun kunne ha kommet inn på hva det skulle være av utdannelser, til og med legestudiet. Det tenker hun på nå. Livet ville ha vært et annet. Dr. Faber. Hvilken naturlig autoritet og ærefrykt ville ikke den tittelen ha vekket. Og hvilken helt annerledes pensjonsutbetaling hun kunne ha ventet seg på 67-årsda7


gen. Eller sorenskriver. Eller noe annet fint. Eller lærer, i all beskjedenhet. Det ville i det minste ha plassert henne blant de vanlige, og hun ville ha hatt vanlig økonomi, med betalte ferier og halv skatt i desember. Nina syns selv hun er en dilettant. Hun har ikke alltid vært det. Men hun har blitt det. Hun trodde at med alder og erfaring ville det også komme grundighet og ro, men tvert imot har det kommet mer stress og en stadig økende prestasjonsangst. Følelsen av at hun har noe å bevise, har bare blitt sterkere. * Nina syns selv at hun egentlig ikke kan noe som helst. Hun har hatt noen heldige øyeblikk hvor ordene har vært enkle å sette sammen, og da har hun satt dem sammen og gitt dem ut, men hvordan hun fikk det til, vet hun ikke, det har vært hinsides rasjonell forklaring. Noe har hun fått gjort, det vitner utgivelsene hennes om, men hvordan hun har lyktes med det er uklart. Nina har aldri fått til å sirkle det inn, det kommer når det kommer, og siden det verken avføder penger eller spesielt mye allmenn begeistring, kan det lett avfeies, spesielt av Nina selv, og særlig når hun har en tung periode, som hun ofte har. Når Nina oppsummerer for seg selv, tenker hun at hun noen ganger kan det som ikke teller, men at hun aldri riktig har kunnet det som teller, det vil si den konkrete delen av livet, det praktiske og det mellommenneskelige, hun har alltid hatet å bli spurt om hva hun jobber med. De fleste andre gjør såkalt ordentlige ting, noen er til og med eksperter. De utfører tjenester som etterspørres og som andre er villige til å betale dyrt for. Herre8


gud, har Nina tenkt mange ganger, elektrikere tjener flere ganger mer i året enn hun har gjort i sine beste år, de har kort læretid og kan deretter noe nyttig resten av livet. Det skal alltid byttes ledninger og installeres kontakter og skiftes sikringsskap, men Ninas dikt forholder seg ikke til de elektromagnetiske naturlovene, bidrar ikke til bruttonasjonalproduktet, er for svermere og drømmere. Hun hadde en slags leserkrets en gang, men de av Ninas jevnaldrende som svermet med lyrikken som ung, har endt opp med politikerbiografier, som alle andre. * I starten var Nina stolt av å tilhøre skaren av idealister og risikovillige, de som kunne suge ut selve essensen av livet, av hvert eneste øyeblikk, mens andre samlet pensjonspoeng, men i mange år nå har hun foraktet de som skriver, inkludert seg selv og alt hun skriver og har skrevet. Men samtidig fortsetter tankene hennes, mer eller mindre kontinuerlig, å sirkle rundt hva hun skal skrive neste gang. Det presser på, hun har fortsatt ikke forstått hvorfor, men ut vil det, uansett hvor mye hun stritter imot, det er kvalmende. Hun har vært det hun er så lenge at det bare er å bite tennene sammen. Om to år får hun sin minstepensjon. Det blir en trygghet. Penger hver måned. Hvis hun legger erter i bløt og en gang iblant sper på suppen med bacon, kan hun leve i ukevis på noen hundrelapper, såfremt hun ikke drikker, og det gjør hun stort sett ikke lenger. Det hun forakter mest ved seg selv er mangelen på systematikk og grundighet. Helt fra hun var ganske ung, har 9


hun for eksempel ønsket å ta pilotsertifikat for småfly, det har vært en drøm hun har skjøvet foran seg, til en gang hun har penger til overs, tenk å fly over ørkenen, av en eller annen grunn er det særlig dette hun har sett for seg; at hun sitter i et småfly og flyr lavt over et ørkenlandskap hvor vinden har gitt sanddynene stjerneform og at hun fotograferer for et anerkjent magasin. Det blir ingenting av. Nina har gitt det opp, ikke først og fremst på grunn av pengene, selv om det også er et problem, men fordi hun vet med seg selv at hun ikke er nøyaktig nok. Hun vil ikke klare å avveie alt som skal avveies. Hun vet det. Hun kommer til å fly selv om forholdene ikke er optimale. Hun kommer til å bli en av de overskriftene hvor et småfly har truffet en fjellvegg i tåken, eller gått tomt for bensin et sted langs Helgelandskysten. Intuisjonen hjelper henne en sjelden gang i diktverdenen, men i virkelighetens verden kan mangelen på nøyaktighet bety døden. Denne manglende grundigheten har over lang tid resultert i en selvforakt som har blitt forsøkt kurert med hagearbeid, lesing, barfotgang i vått gress og tidvis også med alkohol, med vekslende hell. Og denne septembermorgenen topper engstelsen seg. Hvis det ikke fungerer denne gangen heller, hva da? Kan Nina leve videre i den samme krenkede følelsen? Hun ønsker å reise seg igjen, hun ønsker å betale regningene sine i tide og innerst inne ønsker hun også å skinne. * Nina våkner grytidlig, forsøker å sove videre, er i en slags halvdrøm hvor hun danser så fint, sensuelt til og med, og 10


grasiøst og trygt. Hun danser midt i gaten. Folk og trafikk trekker seg unna, som om hun er en hellig ku. Nina har lenge lengtet slik etter å danse, virkelig gi seg hen til musikken, slik hun gjorde før i tiden, gi seg over, la rytmen bli et sort hull som suger henne inn. Før danset hun både titt og ofte. Hele netter. Nå har Ninas liv blitt et slikt hvor det ikke danses. Hun har sett for seg at Bosporos skal bøte på dette. Atter en gang skal hun bli invitert til opplesninger, til festivaler, med vin og med dans. Men først må den forbannede diktsamlingen komme ut og bli godt mottatt, og danskene og svenskene må høre ryktene om dens suksess, da vil invitasjonene strømme inn, ser Nina for seg, og det vil bli sene netter med musikk, som før i tiden. * Rundt klokken seks forstår Nina at det ikke blir mer søvn, og står opp. Hun våger ikke å skru på radioen av frykt for at anmelderen i P2 skal hugge henne ned før hun har fått på seg skallet sitt. Avisen henter hun ikke. Hun venter på at Cato skal ringe og si hvilke aviser hun kan lese og hvilke hun kan la ligge. Han burde ha ringt allerede. Nina er irritert fordi Cato ikke skjønner at han må stå opp i otta og gi henne beskjed før dagen egentlig har startet. Hun tenker at hun burde skifte redaktør. Kanskje også forlag. Det som er ekstra stressende er at Cato, etter tips fra markedsavdelingen, for en måneds tid siden foreslo at Nina burde skrive en kronikk i en av de store avisene, og Nina, svak etter år med tomhet og motgang, lot seg overtale. I et par dager satt hun hjemme og kjente på sin oppdemmede ag11


gresjon, og så skrev hun, i én eneste hatefull bevegelse, en slags brannfakkel om lyrikkens stilling, om hvordan den behandles stemoderlig, til og med dårligere enn barnelitteraturen, og om lyrikernes stilling i samfunnet og om at anmeldernes mangel på interesse kanskje skyldes deres inkompetanse. Nina sparte ikke på noe. Det ble noen dagers debatt av det. Nina var på radio og alt mulig, hun følte at hun fikk godt med vind i seilene. Hun skinte i noen dager. Det var gode dager. Det kom støtteerklæringer fra gamle lyrikervenner. Men da det ble stille igjen, demret det for henne at hun hadde løpt markedsavdelingens ærend. Det hun egentlig hadde gjort, var å si: Jeg kommer straks med en ny bok, dere husker vel meg? Anmelderne hadde fått ekstra god grunn til å finlese Bosporos med tanke på gjengjeldelse, og ifølge Cato forteller ryktene at flere av de sentrale avisene vil anmelde boken hennes på utgivelsesdagen, noe som ellers er uhørt for diktsamlinger skrevet av gamle mennesker. * Mens hun venter på telefon, går Nina ut med soyamelk til pinnsvinet. Før ga hun alltid kumelk til pinnsvin, men det har hun forstått at de ikke skal ha. De små, søte krekene er laktoseintolerante. Nina strevde med en viss kognitiv dissonans en god stund etter at hun oppdaget det. Her har hun i årevis trodd at hun hjalp de små dyrene, mens hun i virkeligheten kanskje har tatt livet av dem, eller i det minste gjort dem syke og nedstemte. Nina ser seg rundt i den vesle, men perfekte hagen hvor de grove redskapene står på skrå mot veggen slik de bruker 12


å gjøre i Homes & Gardens, som Nina leser når hun har råd. De små redskapene ligger pertentlig side om side i et lite skap med glassdør, hvor pottene med spirer for øvrig står før hun setter dem ut om våren. Denne ryddigheten er en trøst for henne. Det har vært nok av kaos på andre hold, så hun har satt mye inn på at hagen skal være velholdt, en pryd for hele kolonihagebyen. Blomstene er en konstant kilde til glede, syns Nina, og lettere å forholde seg til enn mennesker, som sjelden oppfører seg som Nina syns de bør, ikke engang om hun steller aldri så godt med dem. Som vanlig kjenner Nina en intens trang til å klippe gresset, selv om det strengt tatt ikke er helt nødvendig, og uansett går det ikke, kutymen i kolonihagebyen er å vente til etter klokken ti, det vet hun godt. Men hun kjenner på behovet. Gresset er ikke langt. Men heller ikke helt kort. Det kan godt klippes litte grann. Pinnsvinet, som Nina kaller Jussi, kommer luskende. Det lepjer i seg soyamelken. Nina bøyer seg ned og klapper det. De er venner, disse to. «Så fint at du kommer, Jussi», sier hun, «Jeg følte meg så alene i morges, men når jeg ser deg, går det litt bedre.» Pinnsvinet drikker og drikker. «Du er heldig som ikke skal gi ut bok i dag», sier Nina. «Ikke en eneste bok skal du gi ut, verken i dag eller noen annen dag. For et heldig lite pinnsvin du er. Og så vet du ikke om det engang.» Jussi skvetter litt idet Ninas mobiltelefon ringer inne på stuebordet, Nina går inn, og Jussi løfter ikke hodet og ser etter henne. I motsetning til hva Nina kanskje innbil13


ler seg, er ikke Jussi interessert i henne, bare i soyamelken. Det misliker henne ikke på noe vis, men har heller ikke følelser knyttet til henne, bare til melken. For Jussi er Nina et slags nødvendig onde som dukker opp i forbindelse med melken. Når det ser henne, vet det at melken ikke er langt unna, og blir forventningsfull og glad, noe Nina legger merke til og tolker som bevis på at det fins et bånd mellom henne og Jussi. * Ninas plan for dagen er å kle seg pent og deretter spasere til Akademika Bokhandel på universitetet på Blindern. Der skal hun lese opp og signere Bosporos. Etter det har hun tenkt å sitte litt på biblioteket på Majorstuen, spise lunsj på et hensiktsmessig lunsjsted og kanskje gå i noen butikker og se på slike produkter som hun liker å se på, men sjelden har råd til å kjøpe, det vil si sko og enkelte typer klær, for eksempel bluser, kanskje til og med en veske, og i hvert fall bøker, og så, mot kvelden, vil hun ankomme Litteraturhuset, hvor det for lengst er avtalt at hun skal lese opp en håndfull dikt. Etterpå blir det middag med redaktøren. Slik er bokutgivelsens logikk ifølge Nina. Det er så lenge siden hun har gitt ut bok at hun ikke har fått med seg at middag med redaktøren er noe som nå for tiden er forbeholdt noen ganske få forfattere. De som selger virkelig godt får middag. Det får også de som selger lite eller til og med oppsiktsvekkende lite, men som til gjengjeld er spesielt gode. Men de som bare selger lite uten å være eksepsjonelle, kan bare drømme om middag. Slik har det blitt, og det skulle da også bare mangle, så mange 14


bøker som kommer ut nå for tiden. De stakkars redaktørene hadde måttet spise ute flere ganger i uken, og det kan man naturligvis ikke forlange. Redaktører, som andre mennesker, har familie, venner, hus og hytter, før var de sjeleglade hvis de hadde én av delene, men Nina tror fortsatt ting er ved det gamle, og Cato har ikke tatt seg bryet med å oppdatere henne. Han syns nok også det er litt hjerterått ikke å tilby en gammel lyriker middag etter et strevsomt tiår og en nervøs dag. Jussis plan er mindre omfattende. Det skal bare drikke opp soyamelken og deretter forsvinne inn i nypebusken. Etter det får det se hva som skjer. Det er vant til å ta det litt som det kommer. «Hei, Nina, det er meg, er du våken?» «Våken? Jeg har vært våken i flere timer.» «Skulle jeg ha ringt før?» «Ja.» Nina syns at stemmen til Cato røper engstelse. Han kan ha forsovet seg, kanskje var han ute med en annen forfatter kvelden før. Slike ting har forandret seg de siste årene. Før hadde han ikke mange forfattere å ta vare på, men først og fremst Nina, i hvert fall slik Nina husker det. Når hun for eksempel skulle ut og reise, ble Cato ofte med, for å passe på henne, hjelpe henne med taxier og flytog og språk og alkoholkonsum. Nå gjør de sjelden noe sammen, og Nina syns hun stadig oftere hører, eller leser, om andre forfattere som Cato hjelper frem, debutanter og alle mulige figurer, noen av dem skriver til og med bøker som selger, og Cato representerer i middager og diverse andre sammenhenger, har Nina inntrykk av. En annen ting som har end15


ret seg, er redaktørens forhold til markedsfolkene i forlaget. I flere tiår var de ett menneske, nærmere bestemt en som het Rutger, en trivelig fyr som markedsførte litt om høsten og var mye i Syden om vinteren og våren. Nå har denne avdelingen svellet til nesten komiske proporsjoner, den består av horder av mennesker, syns Nina. Og Cato sitter stadig vekk i møter og seminarer med disse markedsføringsmenneskene og sender Nina mailer og sms-er om hva markedsføringsmenneskene tenker og tror og hvilke konsekvenser det får for blant annet titler og omslag. I mars, lenge før de fleste av høstens bøker er skrevet ferdig, skal det foreligge en katalogtekst, kort og fengende, som gir bokhandlerne lyst til å satse på boken og som får journalistene til, allerede lenge før sommeren, å merke seg hvem de kan tenke seg å intervjue når høsten kommer. Nina syns det er sykt. Om Bosporos heter det i forlagskatalogen: I Nina Fabers eminente og etterlengtede penn er Bosporos så vel et sted som en tilstand hvor hjemlengsel, dødslengsel og livslengsel skildres suggererende og nært. Fabers mange lesere vil glede seg over at denne særpregede forfatteren endelig er tilbake – og skriver bedre enn noensinne! Nina fikk ikke se teksten før den sto på trykk og hun holdt på å kaste opp da hun omsider leste den. Hun syns den er gjennomført problematisk, men det aller verste er det avsluttende utropstegnet. Illsint og med høy stemme ringte Nina til Cato, som igjen ringte markedsføringsmenneskene, som skulle finne ut hva som hadde skjedd og ringe tilbake, noe som tok et par dager. Da hadde Ninas sinne gått over i resignasjon, Cato beklaget så mye og fortalte at 16


teksten var skrevet av en nylig ansatt markedsføringsperson som fortjente å få prøve seg, og at det dessverre ikke kunne bli snakk om å trekke de femten tusen katalogene tilbake, ting var som de var og dessuten er det jo ingen som leser disse tekstene som noe annet enn en slags pekepinn på hva som kommer, ingen tar dem alvorlig, folk har fått med seg at du har skrevet noe som heter Bosporos og det er det, ingen skade skjedd. Dette var i april. Nina har brukt sommeren til å forsøke å forsone seg med den vemmelige katalogteksten, uten å klare det. Nå er det september, fortsatt varmt, men ganske snart høst, vintereplene blir fine, kan Nina se utenfor vinduet. Hun setter seg på sofaen. Hører Catos nøling i den andre enden. «Det er ikke så mange anmeldelser foreløpig, Nina.» «Nei vel?» «Markedsavdelingen sier det kan være fordi boken ble sendt ut fredag, og i dag er det tross alt bare tirsdag.» «Ja, det er jo bare tirsdag.» «Jeg tenkte kanskje at det burde være lenge nok, men det er tydeligvis ikke det.» «Nei.» «Det har vært fint vær også.» «Ja, det har det.» «Men det er jo en flott bok, Nina, så vi får bare smøre oss med tålmodighet.» «Er det ingen anmeldelser?» Cato blir stille akkurat så lenge at Nina skjønner at hun straks vil få høre en dårlig nyhet. 17


«Dagbladet har en.» «Javel?» «Jeg tror ikke du skal lese den.» «Hvem er det?» «Hvem tror du?» «Er det mulig? Hva er vitsen med å gi boken til en de vet ikke vil like den?» «Det er en takk for sist, rett og slett. Han har gledet seg til å ta deg, og så tar han deg. Dette ser alle som kjenner deg.» «Det er jo nesten femten år siden jeg kranglet med ham.» «Jo, men han glemmer ingenting. Det gjør jo ikke du heller. Dessuten har han ikke hatt det tipp topp siden sist, det har vært skilsmisser og det ene med det andre, jeg syns til og med jeg hørte at datteren hans pådro seg et virus i Asia et sted, og har vært inn og ut med ulike infeksjoner i et par år nå, et sted må jo han også få utløp for ting.» «Så du mener det er greit?» «Nei, det er det ikke. Det står et par ting han godt kunne ha spart seg for. Men i morgen er det glemt, du, dette har du vært med på før.» «Jeg har ikke så lyst til å lese opp i kveld.» «Kom igjen, vi trekker oss ikke bare på grunn av det her. Dette kommer til å gå bra. Har du funnet ut hva du skal lese?» «Jeg tror det.» «Fint. Og så er forresten Klassekampen heller ikke så positiv.» «Hva?» «Det er en anmelder med et tyrkiskklingende navn, og hun sauser ting sammen og forsøker å ta deg på geografien, på 18


hva som ligger hvor, og mener at du har skrevet navnet på broen feil og at den butikken som du påstår er en tebutikk, i virkeligheten først og fremst selger belgfrukter.» «Dette er jo to butikker. De ligger vegg i vegg.» «Men kanskje du har blandet sammen navnene?» «Nei!» «Jeg har ikke vært der, Nina, så du behøver ikke være sint på meg.» «Så utrolig urettferdig.» «Ja, det er sikkert litt urettferdig. Hun mener også det er feigt av deg ikke å skrive om de politiske forholdene, du tar ikke stilling, skriver hun.» «Tar jeg ikke stilling?» «Det er heldigvis ikke så mange som leser Klassekampen.» «Men de som gjør det, er jo nettopp mine lesere. Det har jeg alltid følt.» «Noen av dem er kanskje de samme, men ikke mange, Nina, en liten håndfull, bare, og de ser jo at dette er urimelig.» «Dere burde ikke planlegge forfatteraktiviteter på selve utgivelsesdagen.» «Det har blitt veldig vanlig nå.» «Men dere burde ikke gjøre det. Instinktet er å sitte musestille i sofaen hele dagen, med et ullteppe over hodet og den tekoppen jeg kjøpte under trebåtfestivalen i Risør.» «Jeg skjønner hva du sier.» «Påkjenningen blir for stor. Si det til markedsføringsmenneskene når du ser dem.» «Jeg forstår deg godt, og jeg skal bringe det videre. Men da ses vi i kveld?» 19


«Vi gjør vel det.» «Det er alltid en glede å høre deg lese, Nina, alltid.» «Javisst.» «Vårt Land har forresten også en anmeldelse.» «Javel?» «Jaja men, kristenfolket har alltid vært gode lesere av dine ting, Nina.» «Så anmeldelsen er positiv?» «Jeg vil kanskje ikke gå så langt som til å si positiv. Men ikke helt negativ heller. Litt både og, tror jeg vi kan si.» «Men altså mest negativ?» «Det var mitt inntrykk. De syntes det var litt smått.» «Smått?» «Det var det det sto. At blikket ikke løftet seg og at variasjonene på en måte ikke var varierte nok.» «Ok.» «Blir du lei deg?» «Jeg vet ikke.» «Ikke bli det, Nina. Dette kan fortsatt gå veldig bra. Og uansett er dine lesere en veldig selvstendig tenkende gruppe.» «Nå forsøker du å trøste meg.» «Opp med hodet, Nina. Dette overlever du. Vi ses i kveld.» «Mmm.» «Og lykke til i bokhandelen.» «Takk.» «Hei så lenge.» «Ha det.» 20


Nina blir sittende i sofaen. Det har aldri vært enkelt å gi ut bok, men med årene har det blitt stadig vanskeligere. Det at leserne inviteres til å forstå og misforstå som de vil, og til å lete etter møtepunkter og forbindelser der hvor slike kanskje slett ikke fins, er en kompleks ting. Møtet mellom leser og tekst er vakkert når det klaffer, men smertefullt og traumatisk når det går galt. Det er vondt når teksten nører opp under tilfeldige innskytelser og tolkes i verste mening mange nok ganger til at summen blir negativ. Anmelderen er dessuten ofte en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig. Anmeldelsen er anmelderens vindu mot verden. Det har Nina alltid forsøkt å si til alle som vil høre. Det er i anmeldelsen anmelderen kan få et navn og et liv, og jo tydeligere utsagn, jo tydeligere liv. Nyanserte forbehold er kjedelige å trykke. Men det er tilfredsstillende å være hun som mener noe kontroversielt, som tar verkets skaper ned fra pidestallen og er den første som sier at keiseren egentlig er naken. Nina syns ikke bare det er problematisk at noen velger å være anmelder, hun syns det er direkte ynkelig. Å leve av å kommentere andres verk, som det i mange tilfeller har tatt årevis å produsere, er en svært spesiell og særdeles kom21


plisert oppgave. Spesielt når kommentatoren selv kanskje aldri har forsøkt å skape noe av ingenting. Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet. Telefonen ringer igjen, og Nina rykker til og tenker at det sikkert er Cato som ringer tilbake, med ferske nyheter om nok en dårlig anmeldelse, hun gidder jammen ikke å ta den. Lar den ringe ut. Men så ringer det på nytt. Hun må se på nummeret, kjenner det ikke igjen. Tenker naivt at det kan være en åpning, et tilbud, en mulighet. Det er fra Akademika på Blindern. Han som ringer presenterer seg som Bjørn Hansen og sier han beklager så mye, men de er nødt til å avlyse avtalen fordi butikken beklageligvis skal ha vareopptelling. Nina burde ha fått beskjed om det for flere dager siden, men på grunn av en inkurie ble det ikke varslet. Det er ytterst uheldig, og Bjørn Hansen håper det ikke skaper vanskeligheter for Nina, og forresten syns han den nye diktsamlingen er veldig fin, altså virkelig, virkelig fin, til lykke med den. Nina er for perpleks til å komme med innvendinger. I stedet blir hun sittende en stund med telefonen i hånden etter at samtalen er over. Her er det noe som ikke føles riktig. Skal hun finne seg i å bli behandlet på denne måten? Har hun blitt en slik som folk kan avlyse avtaler med etter eget forgodtbefinnende? Hun tenker litt på det. Nei, kommer hun frem til. Faen heller. En slik har hun ikke blitt.

22


Vareopptelling