Kunsten å være normal
Lisa Williamson
Kunsten å være normal Oversatt av Cecilie Winger
Lisa Williamson Originalens tittel The art of being normal Oversatt av Cecilie Winger Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-53047-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag og vignetter: © Alice Todd, 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10.2/14.4 pkt. Sabon og HelveticaNeue-Roman og trykt på Ensolux cream 80 g/1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Isla
1 En ettermiddag da jeg var åtte år, ble klassen min bedt om å skrive ned hva vi ville bli når vi ble store. Miss Box gikk fra den ene til den andre i klasserommet og ba hver og en om å reise seg og fortelle hva vi hadde skrevet. Zachary Olsen ville spille i eliteserien. Lexi Taylor ville bli skuespiller. Harry Beaumont planla å bli statsminister. Simon Allen ville så gjerne bli Harry Potter at han året i forveien hadde rispet inn et lyn i pannen med rusten saks. Men jeg ville ikke bli noen av disse tingene. Det var dette jeg skrev: Jeg vil bli jente.
2 Bursdagsgjestene mine synger «Happy Birthday». Det høres ikke bra ut. Lillesøsteren min, Livvy, synger nesten ikke. Hun er elleve og har allerede bestemt seg for at det er tragisk kleint med familiebursdager, så hun lar mamma og pappa få kvekke resten av sangen alene. Mammas pipete sopran krasjer med pappas flate bass. Det er så ille at Phil, hunden vår, kommer seg opp fra kurven og lusker sin vei midt i sangen i avsky. Jeg skjønner ham godt. Hele festen er temmelig deprimerende. Til og med de ballongene pappa har brukt hele formiddagen på å blåse opp, ser bleke og triste ut, særlig dem det står skriblet «14 i dag!» på med svart sprittusj. Jeg er ikke engang sikker på om begivenheten som for øyeblikket utspiller seg foran øynene på meg, kvalifiserer som fest. «Ønsk deg noe!» sier mamma. Hun har plassert kaken i en sånn vinkel at jeg ikke skal legge merke til at den er helt skjev. Det står «Gratulerer med dagen, David!» med blodrød glasur over hele toppen av den, men «avid» i «David» er helt sammentrengt fordi hun ikke fikk plass nok. Fjor8
ten blå lys er plassert i en sirkel rundt kanten av kaken, og det drypper stearin ned i smørkremen. «Skynd deg!» sier Livvy. Men jeg vil ikke skynde meg. Jeg vil gjøre akkurat dette på en ordentlig måte. Jeg bøyer meg fremover, stryker håret bak ørene og lukker øynene. Jeg stenger ute Livvys masing, mammas godsnakking og pappas fikling med innstillingene på kameraet. Og plutselig lyder alt dempet og fjernt, omtrent som når man dukker hodet under vann i badekaret. Jeg venter noen sekunder før jeg åpner øynene og blåser ut lysene med ett pust. Alle klapper. Pappa avfyrer en partypopper, men den «popper» ikke skikkelig, og innen han har fått en ny ut av pakken, har mamma tent lampene igjen. Og så er øyeblikket over. «Hva ønsket du deg? Skal vedde på at det var noe dustete,» sier Livvy anklagende mens hun snurrer en lokk av det gyllenbrune håret rundt langfingeren. «Han kan ikke fortelle deg det, dumma, for da går det ikke i oppfyllelse,» sier mamma mens hun tar med kaken ut på kjøkkenet for å skjære den opp. «Nemlig,» sier jeg og geiper til Livvy. Hun geiper straks tilbake. «Hvor er de to vennene dine igjen?» spør hun, og legger litt ekstra trykk på «to». «Jeg har jo sagt det, Felix er i Florida og Essie er på Leamington Spa.» «Uff, så dumt,» sier Livvy med null sympati. «Pappa, hvor mange hadde jeg i elleveårsdagen min?» «Førtifem. Alle sammen på rulleskøyter. Totalt blodbad,» mumler pappa dystert mens han fjerner minne9
kortet fra kameraet og stikker det inn på siden av pc-en sin. Det første fotografiet som dukker opp på skjermen, er et av meg som sitter ved bordet med et kjempedigert jakkemerke som det står «Bursdag Gutt» på og en spiss festhatt av papp. Øynene mine er lukket midt i et blunk og pannen er skinnende blank. «Pappa,» stønner jeg. «Er du nødt til å gjøre det akkurat nå?» «Skal bare mekke litt rødøye-fjerning før jeg mailer dem over til Besta,» sier han og klikker i vei med musen. «Hun var veldig lei seg for at hun ikke kunne komme.» Det er ikke sant. Besta er på bridge på onsdagskvelder, og hun går ikke glipp av brigdekveldene sine for noens skyld, aller minst for anti-yndlingsbarnebarnet sitt. Livvy er yndlingsbarnebarnet til Besta, men så er jo Livvy alles favoritt. Mamma hadde bedt tante Jane og onkel Trevor også, og søskenbarna mine Keira og Alfie. Men i morges våknet Alfie med noen rare prikker over hele brystkassen. Det kan muligens være vannkopper, så de var nødt til å takke nei, slik at vi fire måtte «feire» alene. Mamma kommer inn igjen i stuen med ferdig oppskåret kake, hun setter den ned på bordet. «Se på alle disse restene,» sier hun mens hun betrakter fjellene med mat vi nesten bare så vidt har pirket i. «Vi kommer til å ha nok innbakt pølse og minibløtkaker minst helt fram til jul. Jeg håper bare at jeg har nok plastfolie til å pakke inn alt sammen.» Kult. Et kjøleskap fullt av mat som kan minne meg på hvor sykt upopulær jeg er. 10
Etter kaken og intensiv plastfolie-innpakking er det gaver. Fra mamma og pappa får jeg en ny ryggsekk til skolebruk, alle sesongene med Gossip Girl og 100 pund. Livvy gir meg en eske Cadbury Heroes-sjokolade og et skinnende rødt deksel til iPhonen min. Om kvelden sitter vi alle sammen i sofaen og ser en film som heter Freaky Friday. Den handler om en mor og en datter som spiser en forhekset kinesisk lykkekake som gjør at de på magisk vis bytter kropper en hel dag. Selvsagt får alle seg en nyttig lærepenge før filmen uunngåelig får en lykkelig slutt, og for omtrent hundrede gang denne sommeren sørger jeg over det katastrofale livet mitt og skulle ønske det var mer likt plottet i stilige tenåringsfilmer. Pappa gir opp halvveis og begynner isteden å snorke ordentlig høyt. Den natten får jeg ikke sove. Jeg ligger våken så lenge at øynene mine venner seg til mørket, og jeg kan skjelne omrisset av plakatene mine på veggen og den lille skyggen av en mygg som piler fram og tilbake over taket. Jeg er fjorten år og tiden er i ferd med å renne ut.
3 Det er den siste fredagen i sommerferien. På mandag er jeg tilbake på skolen igjen. Jeg har vært fjorten i nøyaktig ni dager. Jeg ligger på sofaen med lukkede gardiner. Mamma og pappa er på jobb. Livvy er borte hos bestevenninnen sin, Cressy. Jeg ser en gammel episode av America’s Next Top Model med en pakke Maryland Double Chocolate Chipkjeks balanserende på magen. Tyra Banks har akkurat fortalt Ashley at hun ikke er Amerikas neste toppmodell. Ashley gråter bøttevis og alle de andre jentene klemmer henne, selv om de brukte neste hele denne episoden til å prate om hvor mye de hatet Ashley og håpet at hun skulle dra. America’s Next Top Model-huset er et brutalt sted. Ashleys tårer blir avbrutt av lyden av en nøkkel som blir vridd om i inngangsdøren. Jeg setter meg opp. «David, jeg er hjemme,» roper mamma. Hun er tidlig tilbake fra et møte. Jeg rynker pannen mens jeg hører henne sparke av seg skoene og slippe nøklene i bollen ved døren med 12
et klirr. Jeg napper raskt til meg heklepleddet ved fotenden, drar det opp over kroppen min og stikker det inn under haken akkurat idet mamma kommer inn i stuen. Hun skjærer øyeblikkelig en grimase. «Hva er det?» spør jeg med munnen full av kjekssmuler. «Du burde kanskje dra fra gardinene, David,» sier hun med hendene i hoften. «Men da klarer jeg ikke å se skjermen ordentlig.» Hun overhører meg, tramper bort til vinduet og trekker gardinene til side. Ettermiddagssolen flommer inn i rommet og får luften til å se støvete ut. Jeg bukter meg i sofaen, skjermer øynene. «For guds skyld da, David,» sier mamma, «du er vel ikke noen vampyr heller.» «Kan hende at jeg er,» mumler jeg. Hun stønner. «Se,» sier hun og nikker mot vinduet, «det er helt nydelig ute. Prøver du seriøst å fortelle meg at du foretrekker å ligge på sofaen i mørke hele dagen?» «Korrekt.» Øynene hennes smalner før hun setter seg i sofaen ved føttene mine. «Ikke rart at du er så gusten,» sier hun og drar en finger ned langs siden av den nakne foten min. Jeg sparker henne unna. «Ville du foretrekke at jeg lå ute i solen hele dagen og fikk hudkreft?» «Nei, David,» sukker hun. «Det jeg heller vil, er å se deg gjøre noe annet med sommerferien din enn å holde 13
deg innendørs og se søppel-tv hele dagen. Hvis du ikke ser på tv, stenger du deg inne på rommet ditt med datamaskinen.» Telefonen ringer. Reddet av gongongen. Idet mamma reiser seg, hekter pleddet mitt seg fast i ringen hennes. Jeg skynder meg å gripe tak i det, men det er for sent. Hun ser allerede ned på meg med et spørrende uttrykk i ansiktet. Jeg stivner. «Har du på deg min nattkjole, David?» Det er den nattkjolen mamma pakket for å ha med seg til sykehuset da hun skulle føde Livvy. Jeg tror ikke hun har hatt den på seg siden. Vanligvis sover mamma og pappa nakne. Dette vet jeg fordi jeg har støtt på dem i trappen midt på natten mange nok ganger til å være merket for livet. «Jeg tenkte det kunne være svalt å ha den på seg,» stammer jeg, «sånn som de der lange, hvite kjolegreiene arabiske menn pleier å bruke.» «Hmmmmm,» sier mamma. «Du må huske å ta den der,» sier jeg og nikker mot telefonen. Jeg har på meg nattkjolen mens vi spiser middag, siden jeg tenker at det blir mindre mistenkelig på den måten. «Du ser ut som en gærning,» sier Livvy. Øynene hennes er smale av avsky. «Så så, Livvy,» sier mamma. «Men han gjør det!» protesterer Livvy. Mamma og pappa veksler blikk. Jeg konsentrerer meg skikkelig hardt om å balansere erter på gaffelen.
14
Etter middag går jeg opp i andre etasje. Jeg finner fram listen jeg skrev i begynnelsen av sommerferien, og setter meg i buddhastilling i sengen med den foran meg. Ting å utrette denne sommeren av David Piper: 1. La håret vokse langt nok til at jeg kan ha det i hestehale 2. Se alle sesongene av Project Runway USA i kronologisk rekkefølge 3. Slå pappa i Wii Tennis 4. Lære opp Phil til å danse, så vi kan bli med i Britain’s Got Talent neste år og vinne 250 000 pund 5. Gjøre ferdig særoppgaven i geografi 6. Fortelle det til mamma og pappa
Jeg hadde én herlig uke da jeg klarte å skrape håret inn i verdens minste hestehale. Men skolereglene forbyr gutter å ha lengre hår enn til skjortekragen, så i forrige uke tok mamma meg med til frisør for å klippe av alt sammen. 2 og 3 klarte jeg lett å fullføre i løpet av de to første ukene av ferien. Jeg skjønte raskt at nr. 4 var en tapt sak. Bikkja, Phil, er ikke den fødte artist. Jeg har utsatt 5 og 6 mange ganger. Jeg har øvd meg masse på nr. 6. Jeg har forberedt en hel tale. Jeg deklamerer den inni hodet mens jeg dusjer og hvisker den ut i mørket når jeg ligger i sengen om natten. Her en dag satte jeg noen gamle leker, Big Ted og Havfrue-Barbie, oppå puten og fremførte den for dem. De var veldig forståelsesfulle. Jeg har prøvd å skrive det ned også. Hvis foreldrene mine skulle finne på å lete ordentlig, ville de ha funnet 15
utallige ufullførte kladder stappet ned i skrivebordsskuffen min. Men i forrige uke fullførte jeg faktisk et brev. Ikke bare det, det var like før jeg dyttet det innunder døren til mamma og pappas soverom også. Jeg sto rett utenfor og bøyde meg ned mot den smale strimen av lys og hørte hvordan de gjorde seg klare for å gå til sengs. Det eneste som skulle til var en liten dytt, og så ville det vært gjort. Da ville hemmeligheten min ligge der, klar til å bli oppdaget, blank og sårbar på gulvteppet. Men i akkurat det øyeblikket var det som om hånden min ble lammet. Og til slutt klarte jeg ikke å gjøre det, så jeg skyndte meg tilbake til rommet mitt, fortsatt med brevet i hånden og et hjerte som dundret sinnssykt i brystet. Mamma og pappa liker å tro at de er skikkelig kule og frisinnede, bare fordi de en gang så Red Hot Chili Peppers spille i Glastonbury og fordi de stemte på De grønne ved sist valg, men jeg er ikke like sikker. Da jeg var mindre, pleide jeg å overhøre dem snakke om meg når de trodde jeg ikke hørte det. De snakket med lave stemmer, og de fortalte hverandre at det var «en fase», og at jeg kom til «å vokse det av meg». De snakket på nøyaktig samme måte som man snakker om et barn som er sengevæter. Essie og Felix vet det selvsagt. Essie, Felix og jeg forteller hverandre alt mulig. Det er derfor denne sommeren har vært så tøff. Uten dem å snakke med er det noen dager jeg har følt at jeg kommer til å revne. Men det holder ikke at Essie og Felix vet det. Hvis jeg vil at ting skal begynne å skje, må jeg fortelle det til mamma og pappa. I morgen. Jeg skal uten tvil fortelle dem det i morgen. Rett etter at jeg har gjort ferdig særoppgaven i geografi. Jeg krabber ut av sengen, åpner døren min på noen få 16
centimeters gløtt og lytter. Mamma, pappa og Livvy sitter nede og ser på tv. Lyden av dempet, hermetisk latter driver opp trappen. Selv om jeg er temmelig sikker på at de blir værende der nede, i det minste til programmet er slutt, setter jeg skrivebordstolen min under dørhåndtaket. Fornøyd med at jeg ikke kommer til å bli forstyrret, faller jeg ned på hender og knær og plukker opp en liten lilla notisbok og et målebånd som jeg har låst inn i metallskrinet i bunnen av sokkeskuffen. Jeg stiller meg opp foran speilet som henger på innsiden av soveromsdøren, drar T-skjorten over hodet og skritter ut av underbuksa. På tide med en inspeksjon. Som vanlig begynner jeg med å presse håndflatene mot brystet. Jeg håper at det skal være mykt og bløtt, men musklene under huden føles harde som stein. Jeg finner fram målebåndet og legger det rundt hoften. Ingen forandring. Jeg står rett opp og ned, som en menneskelig linjal. Jeg er det motsatte av mamma, hun har massevis av fyldige kurver – hofter og rumpe og pupper. Etterpå stiller jeg meg opp mot dørkarmen og måler høyden min. 167,5. Ingen endring der heller. Jeg slipper ut et bitte lite sukk av lettelse. Jeg flytter meg nedover til penisen min, som jeg hater inderlig. Jeg hater alt ved den: størrelsen, fargen, at jeg alltid kjenner den, at den bare henger der, at den har sin egen vilje. Jeg oppdager at den har vokst hele to millimeter siden forrige uke. Jeg dobbeltsjekker, men målebåndet lyver ikke. Jeg rynker pannen og skriver det ned. Jeg flytter meg nærmere speilet så glasset bare er noen få centimeter fra nesen og jeg må anstrenge meg for å 17
slutte å blingse. Først lar jeg fingeren gli over hake og kinn. Noen dager er jeg helt sikker på at jeg kjenner skjeggstubber presse seg hardt mot huden, skarpe og stikkete, men enn så lenge er i hvert fall hudoverflaten glatt og uberørt. Jeg lager trutmunn og skulle ønske at leppene var fyldigere, rødere. Jeg har pappas lepper – smale, med en ujevn amorbue. Jeg har så å si alt fra pappa. Skikkelig uflaks. Jeg hopper over håret (gjørmebrunt og umulig å temme uansett hvor mange produkter jeg bruker i det), øynene (grå, kjedelige), nese (spiss-ish) og ørene (utstående), og isteden snur jeg hodet langsomt, til jeg nesten er i profil, slik at jeg kan beundre kinnbena mine. De er markerte og høye og omtrent det eneste jeg liker med ansiktet mitt. Helt til slutt inspiserer jeg hendene og føttene. Noen ganger tenker jeg at det er dem jeg hater aller mest, kanskje enda mer enn kjønnsorganene, fordi de alltid er der, på utstilling. De er så klumsete og hårete og så bleke at de nesten er gjennomsiktige, som om huden er tynn kakedeig som er strukket over edderkoppaktige blå blodårer og lange knoklete fingre og tær. Det verste er at de er digre og hele tiden vokser. De nye skoleskoene mine er hele to størrelser større enn dem jeg hadde forrige skoleår. Da jeg prøvde dem på Clarks i begynnelsen av ferien, følte jeg meg som en sirkusklovn. Jeg tar en siste kikk i speilet, på den fremmede som ser tilbake på meg. Jeg skjelver. Ukas inspeksjon er over.
4 «Leo!» Lillesøstera mi, Tia, roper opp trappa. Jeg lukker øynene og prøver å stenge henne ute. Det er varmt. Det har vært varmt i dagevis. Det eldgamle termometeret som henger på kjøkkenet, viser 33 grader. Jeg har åpnet alle vinduer og dører, og likevel dør jeg. Luften er tjukk og klebrig som glovarm sirup. Jeg ligger i køyesenga til tvillingsøstera mi, Amber, og sutter på en bringebærsaftis. Den har gjort tungen min helt blå. Veit ikke hvorfor. Sist jeg sjekka, var bringebær røde. Om natten sover jeg i underkøya fordi Amber mener hun får klaustrofobi, men når hun ikke er hjemme, pleier jeg å chille i køya hennes. Hvis man ligger med hodet i fotenden nærmest vinduet, kan man ikke se de andre husene, søppelkassene eller den gærne, gamle dama som bor på den andre siden av veien. Hun som pleier å stå ute i hagen og bare hyle i timevis i strekk. Det eneste du kan se, er himmelen og tretoppene, og hvis du konsentrerer deg ordentlig hardt, kan du nesten forestille deg at du ikke er i Cloverdale i det hele tatt. «Leo!» roper Tia igjen. 19
Jeg sukker og setter meg opp. Hun er sju og utrolig plagsom. Mutter lot henne få et par høyhæla sko til forrige bursdag, og når hun ikke ser på tv, tramper hun rundt i huset med dem mens hun snakker med amerikansk aksent. Faren til Tia heter Tony. Han er i fengsel, soner en dom for heleri. Faren min heter Jimmy. Jeg savner han. «Leo, jeg er sulten!» sutrer Tia. «Så mekk deg noe mat!» «Vi har ikke noe!» «Synd for deg!» Hun begynner å gråte. Lyden skjærer i ørene. Jeg sukker og kommer meg ut av køyesenga. Jeg finner Tia nederst i trappen, store tårer triller nedover ansiktet hennes. Hun er lav til å være sju og mager som en binders. I det samme hun ser meg, slutter hun å gråte og lyser opp i et digert, tåpelig smil. Hun følger etter meg inn på kjøkkenet, der det er helt kaos. Det står stabler med oppvask i kummen. Jeg leter i matskapet og kjøleskapet. Tia har rett, kjøkkenet er tomt, og ingen andre enn Gud veit når mutter kommer tilbake. Hun gikk rett før lunsj. Sa hun skulle bort på bingoen. Det er ikke penger i glasset, så jeg tar ut alle putene fra salongen og sjekker inni vaskemaskinen og i lommene på alle jakkene som henger i gangen. Det blir en bra fangst til slutt – 4,82 pund. «Du må bli her, ikke åpne døra for noen,» sier jeg til Tia. Hun kommer bare til å forsinke meg hvis jeg tar henne med for å handle. Jeg tar på meg hettegenseren og går raskt, med bøyd hode, mens svetten pipler nedover hele meg. Utenfor butikken står det en gjeng med karer fra gamlesko20
len min. Heldigvis er de opptatt med å trikse på syklene sine, så jeg tar på meg hetten og drar glidelåsen helt opp så ingen kan se annet enn øynene mine. Jeg kjøper tebrød, rødbrus, oppvasksåpe og en sjokorullekake som har gått over best førdatoen. Vel hjemme igjen setter jeg på To på rømmen på dvd for Tia og gir henne et halvliterglass med brus og et stykke av rullekaken, mens jeg vasker opp og stapper noen tebrød i brødristeren. Når jeg setter meg ned på salongen, spretter hun bort til meg og planter et vått kyss på kinnet mitt. «Takk, Leo,» sier hun med sjokoladeklissete munn. «Stikk,» sier jeg. Men hun klamrer seg enda fastere, som en apekatt, og jeg er for sliten til å dytte henne vekk. Hun lukter salt og eddik etter potetgullet hun spiste til frokost. Senere samme kveld legger jeg Tia. Mutter er fortsatt ute og Amber er borte hos Carl, kjæresten. Hun er nesten alltid der. Carl er seksten, et år eldre enn oss. Han bor borte i den andre enden av boligfeltet. Amber traff han på skøytebanen i byen. Hun drev og prøvde å skøyte baklengs, og så falt hun og slo hodet i isen. Carl tok seg av henne og kjøpte en slush-is med kirsebærsmak. Amber sa det var som en scene fra en film. Hun kan godt bli litt tåredryppende sentimental noen ganger. Når hun ikke er sentimental, er hun tøff som faen. Jeg ser en teit actionfilm med masse våpen og eksplosjoner på tv. Den er nesten ferdig når lyset utenfor inngangsdøra blir tent. Jeg setter meg opp og ser skygger bak det ruglete glasset. Mutter ler mens hun prøver å få nøkkelen sin inn i låsen, men bommer gang på gang. Jeg hører en annen som ler – en fyr. Herlig. Mer fomling. Omsider åpner døra seg og de faller inn, kollapser i trappen, knisende. Mutter løfter hodet og legger merke til at jeg ser på dem. Hun slutter å knise og karrer 21
seg opp i stående. Hun legger en ustø hånd på dørkarmen og glor sint på meg. «Hva gjør du oppe?» spør hun og sparker igjen døra bak seg. Jeg bare trekker på skulderen. Fyren kommer seg også opp. Han tørker av hånden på jeansen. Jeg har aldri sett han før. «Hei, din unge?» sier han og stikker fram hånden for å hilse. «Jeg heter Spike.» Spike har kullsvart hår og har på seg en gammel skinnjakke. Han har en merkelig aksent. Når han sier at han er fra «her og der og rundt forbi,» begynner mutter å le som om han har sagt noe utrolig morsomt. Hun går ut på kjøkkenet for å hente noe å drikke til han. Spike setter seg i sofaen, tar av seg skoene og slenger føttene opp på salongbordet. Sokkene hans matcher ikke. «Hvem er du, da?» spør han mens han vifter med tærne og legger hendene bak hodet. «Har ikke du noe med,» svarer jeg. Mutter kommer inn igjen med en boks Strongbow-sider i hver hånd. «Ikke vær så frekk,» sier hun og rekker Spike en boks. «Fortell Spike hva du heter.» «Leo,» sier jeg og himler med øynene. «Jeg så det!» bjeffer mutter. Hun tar en slurk av sideren og snur seg mot Spike. «Han er litt av en drittunge, denne lille karen her. Aner ikke hvor han har det fra. Må være fra farssiden.» «Ikke prat om pappa på den måten,» sier jeg. «Jeg snakker om han akkurat som jeg vil, takk,» svarer mutter mens hun leter etter noe i veska. «Han er en udugelig drittsekk.» 22
«Det. Er. Han. Ikke,» knurrer jeg, med vekt på hvert ord. «Nei?» Hun tenner en røyk og tar et grådig drag av den. «Hvor er han hen da? Hvis han er så jævla vidunderlig, hvor i svarte er han hen da, Leo? Hæ?» Jeg kan ikke svare henne. «Nettopp,» sier hun og tar en triumferende slurk av sideren. Jeg merker at den velkjente knuten i magen vokser, kroppen spenner seg, huden blir varm og klam, synet blir tåkete. Jeg prøver å bruke teknikkene Jenny har lært meg, jeg ruller med skuldrene, teller til ti, lukker øynene, ser for meg at jeg er på en øde strand, et cetera. Når jeg åpner øynene, har mutter og Spike flytta seg bort på salongen. De kniser og holder på som om jeg ikke var i rommet. Spike sniker hendene under blusen til mutter, og hun hvisker i øret hans. Hun ser at jeg følger med og slutter med det hun holder på med. «Og hva er det du tror at du glaner på?» spør hun. «Ikke noe,» mumler jeg. «Så pell deg vekk, ok.» Det er ikke noe spørsmål. Jeg slamrer igjen stuedøra så hardt at hele huset rister.
5 Ifølge familielegenden gikk vannet på mutter mens hun venta på en kylling bhuna med pilaffris og peshwari nan fra Taj Mahal Curry House i Spring Street. Ifølge familielegenden klamret hun seg fortsatt fast i nanbrødet da hun fødte Amber en time seinere. Det tok enda en halvtime før jeg dukka opp. Tante Kerry sier at jeg måtte dras ut med tang. Jeg visste sikkert at jeg hadde det bedre der jeg var. Det aller første minnet jeg har, er at faren min skiftet bleie på meg. Amber mener at jeg ikke kan huske noe fra så langt tilbake, men hun tar feil. Jeg husker at jeg ligger på stuegulvet, at tv-en står på bak skulderen til pappa og at pappa synger. Det er ikke noen ordentlig sang, bare noe tøysete han fant på. Han har fin stemme, myk og lav. Det er bare et raskt minne, bare noen få sekunder, men det er helt ekte. Etter det er mitt neste minne at jeg velter mutters tekopp ned fra salongbordet og skålder brystkassen. Jeg har fortsatt arret, det er formet som en ørn som mangler en halv vinge. Da var jeg to og et halvt, og pappa var borte for lengst. Jeg skulle ønske jeg klarte å huske mer om han, men det kan jeg 24
ikke – det er det eneste minnet jeg har. Jeg har selvsagt prøvd å lete etter han på nettet og sånn, men det er hundrevis som heter James Denton der ute, og foreløpig har jeg ikke funnet den rette. Jeg lurer på hva han ville tenkt hvis han så meg nå – stående foran badespeilet kledd i en litt for stor Eden Park School-blazer over en T-skjorte. Det er blitt kvelden etter og siste dag i sommerferien. I morges ringte mutter vaskeriet og sa hun var for syk til å jobbe, hun har ligget i senga hele dagen med «migrene», men nå føler hun seg visst bedre, for jeg så henne gå ut av huset for ti minutter siden, hun satte seg inn i en rusten hvit bil. Spike satt ved rattet. Ikke at jeg bryr meg. Jeg stirrer på speilbildet mitt, på denne stilige fremmede som stirrer tilbake. Det er første gang jeg har hatt på meg blazeren siden begynnelsen av sommerferien og det er sprøtt hvor annerledes den får meg til å se ut. Det er ingen blazere på Cloverdale skole, bare gule og blå skolegensere som blir uformelige etter én vask. Da jeg viste meg i blazer for mutter, bare lo hun. «Nei, svarte, du ser ut som den jævla snobben!» sa hun, før hun skrudde på tv-en. Jeg retter på jakkeslagene og slapper av i skuldrene. Jeg bestilte den i en størrelse for stor, så den sitter ganske løst. Ikke at det gjør noe, for jeg vil ha hettegenser under. Den lukter annerledes enn de andre klærne mine – dyr og ny. Den er burgunderrød med tynne marineblå striper og et våpenskjold på høyre brystlomme med skolens motto – aequitatemque et inceptum – brodert under. For noen dager siden sjekket jeg hva det betyr på datamaskinen på biblioteket. Det er tydeligvis latinsk for «rettferdighet og foretaksomhet». Vi får vel se. 25
Mutter og jeg dro til skolen på et møte i våres. Selve Eden Park var nøyaktig sånn jeg hadde sett den for meg, frodig og grønt, med trær i alleer og små kafeer som solgte organiskditt og hjemmelaga-datt. Og selv om Eden Park er en offentlig skole, akkurat som Cloverdale, slutta likhetene der. Det var ikke bare at stedet så annerledes ut den dagen, med alle de fine husene og fjonge hagene, det føltes veldig annerledes også: rent og pent og ryddig. Sånn omtrent en million mil unna Cloverdale. Psykologen min, Jenny, ble med mutter og meg på møtet. Mutter skrudde på den teite stemmen som jeg vet at hun mener høres fjong ut. Hun gjør alltid det når hun skal være sammen med leger og lærere og skal vise hvor veloppdratt hun er. Vi hadde møte med rektor, Mr. Toolan, Miss Hannah, som er sosialrådgiveren og Mrs. Sherwin, som er kontaktlærer for ellevte trinn. De stilte tonnevis av spørsmål, og så måtte jeg og mutter vente utenfor mens de pratet med Jenny. Noen ganger kom det elever forbi som så rart på oss. De så rike ut. Det så jeg fordi de hadde nystrøkne uniformer, skinnende hår og Hollister-ryggsekker. Jeg og mutter stakk oss ut på lang avstand. Etter masse mer prat og spørsmål ga de meg skoleplass til 11. klasse. Jenny var skikkelig glad på mine vegne. Det er visst sånn at folk flytter til nye hus bare for å være i skolekretsen til Eden Park. Jenny mener at dette blir en «ny start» og «en mulighet for å få noen venner». Jenny er helt besatt av at jeg skal få meg venner. Hun gnåler alltid i vei om min «sosiale isolasjon» som om det er en smittsom sykdom. Etter alle disse årene har hun ennå ikke skjønt at sosial isolasjon er akkurat det jeg er ute etter. «Leo?» 26
Jeg går ut i gangen. Døra til Tias rom står på gløtt som vanlig så hun kan se lyset fra trappeavsatsen. «Leo?» sier hun en gang til, høyere denne gangen. Jeg sukker og dytter opp døra hennes. Tias rom er lite og et fullstendig kaos med klær og myke leker overalt og fargestiftskriblinger på alle veggene. Hun sitter i buddhastilling under dynetrekket hun har arvet etter Amber. Det er blomsterfe-mønstret, men nå er det så falmet at noen av feene mangler ansikt eller kroppsdeler. De har bare spøkelseshvite flekker isteden. «Hva vil du?» spør jeg. «Bare at du skal bre over meg dyna.» Jeg sukker og setter meg på kne ved Tias seng. Hun stråler mot meg og skynder seg å legge seg ned. Hun har snørrklumper i de små neseborene. Jeg drar dyna opp til haken hennes og snur meg for å gå. «Det var ikke ordentlig,» klager hun. Jeg himler med øynene. «Vær så snill, Leo?» «Herregud, Tia.» Jeg bøyer meg igjen og begynner å stappe dyna ned under henne. Jeg jobber meg hele veien nedover den lille spinkle kroppen hennes, til hun ser ut som en mumie. «Hvordan var det?» spør jeg. «Perfekt.» «Kan jeg gå nå?» Hun nikker opp og ned med hodet. Jeg reiser meg. «Leo?» «Hva?» «Jeg liker jakka di.» Jeg ser ned. Jeg har fortsatt på meg blazeren. 27
«Gjør du?» «Jepp, den er sabla fin. Du ser veldig pen ut. Som prins Erik fra Den lille havfruen.» Jeg rister på hodet. «Takk, Tia.» Hun smiler fredfullt og lukker øynene. «Bare hyggelig.»
6 «David!» Mamma roper opp trappen. «På tide å stå opp!» Jeg snur meg over på magen, drar en pute opp over hodet og klarer å døse av igjen. Noen få minutter etter knirker det i soveromsdøren min. «Opp og stå,» synger mamma lystig. Hun kommer smygende over teppet og napper vekk dynen min. Jeg snapper den tilbake og trekker den opp over hodet for å lage meg en grotte for meg selv. «Fem minutter til,» sier jeg, stemmen min er dempet av dynen. «Ikke tale om. Opp. Nå. Jeg vil ikke at Livvy skal komme for sent den første dagen i sjuende på grunn av deg.» Jeg reiser meg fra sengen og ser meg i speilet. Jeg ser forferdelig ut – svett og blek med mørke ringer under øynene og putekrøllmerker på kinnet. Jeg sover aldri godt natten før første skoledag. Klokken halv ni sitter jeg i passasjersetet i bilen. Livvy poserer for et fotografi på dørterskelen mens mamma sipper bak linsen. Livvy er veldig fotogen. Det sier alle. Mamma og pappa tuller ofte med at den egentlige faren 29
hennes er melkemannen. Ingen spøker sånn om hvem som er mine foreldre. «Du tar jammen etter far din,» pleier tanter og onkler å fortelle meg på en megetsigende måte, som om det skulle være en kompliment jeg burde bli glad for. Jeg skjønner ikke hva de mener. Pappa er ikke akkurat Brad Pitt. Livvy legger hodet på skakke og smiler englete. Sollyset treffer henne på en slik måte at jeg kan se omrisset av bh-en hennes gjennom blusen. Hun bruker allerede 70A. Hun og mamma dro på shopping i sommerferien. De kom hjem, skikkelig knisete og hemmelighetsfulle, med en plastpose fra Marks and Spencer. «Pass godt på henne, David!» sier mamma idet hun slipper oss av utenfor skoleporten. Hun er fortsatt våt i øynene. Vi begynner å gå opp innkjørselen mens jeg legger en beskyttende hånd på Livvys skulder. Hun snøfter og rister den øyeblikkelig av seg. «Ikke gå så nær meg!» freser hun. «Men du hørte hva mamma sa, jeg skal liksom passe på deg,» påpeker jeg. «Ikke gjør det. Jeg vil ikke at folk skal vite at vi er i slekt,» sier hun og setter opp farten. Jeg lar henne gå, betrakter henne der hun skritter selvsikkert mot inngangen. Det lange håret hennes flagrer bak henne. «Herlig,» mumler jeg for meg selv. Jeg husker en tid da Livvy pleide å følge etter meg rundt i huset mens hun tigget meg søtt om å leke med henne. Jeg hører to stemmer som roper navnet mitt. Jeg smiler bredt og snur meg øyeblikkelig. Essie og Felix er på vei bort mot meg mens de veiver vilt med armene. 30
Essie er høy (nesten et hode høyere enn Felix) med bustete svart hår som hun farger selv hjemme, grønne øyne og latterlig lange bein. Ved siden av henne er Felix like plettfri som vanlig. Det lyse håret er kjemmet i en sirlig sideskill og huden hans er brun av Florida-sol. Jeg skynder meg mot dem og vi krasjer i en kaotisk gruppeklem. «Når ble lillesøsteren din så hot?» spør Felix idet vi løsriver oss. «Æsj, ikke vær så pervo, hun er bare elleve!» roper jeg. Samtidig bokser Essie ham i skulderen så Felix vakler et par skritt bakover. «Au!» roper han, legger hånden på den angrepne skulderen og slipper ut et komisk ul. «Ehm, hallo? Kjæreste? Står her?» sier Essie og peker på seg selv. Felix og Essie ble sammen på juleballet i fjor. Jeg gikk av dansegulvet for å gå og kjøpe meg en pakke potetgull og en boks cola, og da jeg kom tilbake, sto de og spiste på hverandres ansikter med Enrique Iglesias som soundtrack. Jeg ante ikke engang at de var hypp på hverandre, så det hele kom som litt av en overraskelse. Felix og Essie påstår at det var et like stort sjokk for dem («Jeg klandrer Enrique,» sier Essie ofte. Særlig når Felix irriterer henne). «Hvordan var det på matteleiren?» spør jeg Felix. Felix er på matteleir hver sommer. Jeg kan ikke tenke meg noe mer forferdelig. «Supert,» svarer han fornøyd. «Jeg har savnet dere to noe så innmari,» sier jeg idet vi setter kursen for hovedinngangen. Instinktivt faller vi inn 31
i samme gangrytme. «Bursdagsfesten min var supertrist uten dere.» «Ikke snakk til meg om supertrist,» sier Essie. «Jeg har vært i ond stemonster-helvete i de siste to ukene. Tror dere ikke at hun prøvde å få meg til å ta ut neseringen?» «Ikke sett henne i gang,» stønner Felix. «Hun snakket ikke om noe annet i går kveld.» Jeg slutter å gå. «Møtte dere hverandre i går kveld? Hvorfor ringte dere ikke meg?» Essie og Felix veksler et blikk. «Det var liksom et slags kjærestemøte da,» sier Essie, «hvis du skjønner hva jeg mener.» «Jepp,» nikker Felix. Han blir litt rød og dytter brillene høyere opp på nesen. Jeg legger merke til at huden hans flasser ved hårfestet. «Ok, greit,» sier jeg. «Glem det.» Vi går videre. Selv om jeg selvsagt er veldig glad for at mine to aller beste venner i hele verden har funnet kjærligheten sammen, kan jeg likevel ikke la være å bli litt satt ut av tanken på de to «sammen». Jeg aner ikke om de har hatt sex eller noe, og jeg har ikke spurt. Det plager meg. Helt til nå har vi alltid fortalt hverandre alt, og nå er det plutselig et tema, et temmelig viktig et også, som uoffisielt er forbudt. For meg i hvert fall. Dette året skal jeg gå i klasse 10C. Jeg møter opp tidlig slik at jeg kan kapre en plass langt fremme, så nær Mr. Collins som mulig, selv om det betyr at jeg må sitte ved siden av Simon Allen, som det lukter plastilin av – hele året. 32
På denne måten er jeg i hvert fall garantert å slippe å ha folk som Harry Beaumont og Tom Kerry i nærheten. For omtrent tusende gang skulle jeg ønske at jeg gikk i samme klasse som Essie og Felix, men de går begge i 10H, i naborommet, lysår unna. Klask! En tygd papirkule treffer meg hardt i nakken. Jeg bråsnur i stolen. Harry later som om han knytter skolissen. Alle rundt ham fniser. Jeg plukker av meg papirkulen og dytter den ned på gulvet, der den lander med dempet klask. Den er feit, fuktig og tung. Han har øvd seg. «Hei, Freak Show!» roper han. Jeg later som om jeg ikke hører ham. «Freak Show» har vært Harrys kjælenavn på meg i mange år. Mange av de andre elevene kaller meg det samme, men det er Harry som har ansvaret for at det har hatt så lang levetid. «Hei, kom igjen, Freak Show,» sier han smiskete. «Det der var ikke særlig høflig, var det vel? Jeg anstrenger meg for å ha en hyggelig samtale med deg, og så snur du ryggen til meg.» Jeg sukker og snur meg. Harry har reist seg, og nå ligger han henslengt på Lexi Taylors pult. Han spriker med beina mens Lexi knegger som en hyene bak han. Lexi er Harrys nåværende kjæreste. Hun tror selv hun er en stjerne, fordi hun tydeligvis gikk modell for brudekjoler på et moteshow på Eden Park sommermesse i fjor, og på en eller annen måte gjør det henne til Naomi Campbell. «Var det lillesøsteren din jeg så deg komme sammen med i morges?» spør han. «Hva har du med det?» spør jeg. «Ingen grunn til å være overfølsom! Jeg bare spurte.» Jeg sukker. «Ja, hun er søsteren min. Hvordan det?» 33
«Det er bare at hun så, vel, nesten normal ut.» Latteren bølger gjennom klasserommet. Harry soler seg i den. Et langsomt glis sprer seg over ansiktet hans. Jeg prøver å skjule irritasjonen. «Så det jeg prøver å skjønne, er hvem av dere to som er adoptert?» sier han. Mr. Collins kommer farende inn i klasserommet uten å ense hva som skjer. «Velkommen tilbake, alle sammen! Harry, finn deg en stol, er du snill.» Harry glir glisende ned fra pulten. «Jeg regner med at det er smart å sette penga på deg, Freak Show.»