Lisa Gardner Rett bak deg

Lisa Gardner

Rett bak deg Oversatt av Linda Marie Vikaune

Lisa Gardner Originalens tittel: Right Behind You Oversatt av Linda Marie Vikaune Copyright © 2017 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55313-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle de uforlignelige, uforglemmelige hundene …

Prolog

Hadde en familie. Før.

Far. Mor. Søster. Bodde i en dobbel husvogn. Brunt, langhåret vegg-til-vegg-teppe. Skittengylne kjøkkenbenker.

Sprukkent linoleumsgulv. Pleide å kjøre lekebilene mine nedover de matflekkete kjøkkenbenkene, gjøre luftige saltoer fra ramper av krøllet linoleum og lande i seigt, loddent teppe. Stedet var definitivt et høl. Men siden jeg var en unge, var det bare hjemme.

Om morgenen slukte jeg i meg Cheerios og så på ScoobyDoo uten lyd på, så jeg ikke skulle vekke foreldrene mine.

Fikk lillesøster ut av senga og klar til skolen. Begge to stavret ut gjennom ytterdøren med ryggsekkene sprekkeferdige av bøker.

Viktig å lese. Noen hadde fortalt meg det. Mamma, pappa, besteforelder, lærer? Husker ikke nå, men jeg fikk det med meg fra et eller annet sted. En bok om dagen. Akkurat som med epler. Så etter skoletid gikk jeg til biblioteket, fortsatt med lillesøster på slep. Leste noen bøker, for gudene skal vite at vi ikke fikk noe frukt.

Jeg likte bøker hvor du kunne forandre historien selv. Alle scenene hadde en spennende slutt, og så måtte du velge hva som skulle skje etterpå. Ta til venstre i det forbudte tempelet, eller til høyre? Plukke med deg den forbannede skatten, eller gå forbi? Uansett hva som skjedde, hadde du alltid kontroll.

Etterpå leste jeg for lillesøsteren min, tynne bøker om den store, røde hunden Clifford. Hun var ikke gammel nok til å lese ennå, men hun pekte og lo av bildene.

Av og til snek bibliotekaren til oss godbiter. Hun kunne 7

si ting som: Noen har lagt igjen en pose chips. Vil dere ha dem? Jeg sa: Næh. Hun sa: Hvorfor ikke? Bedre at dere tar dem, enn at jeg gjør det. Chips er ikke bra for figuren min.

Lillesøster grep posen til slutt med grådige øyne. Hun var alltid sulten den gangen. Det var vi begge to.

Etter biblioteket gikk vi hjem.

Før eller siden måtte jeg alltid gå hjem igjen.

Moren min hadde et eget smil. Når hun var i rett humør, når hun hadde en «god dag», å, det smilet. Hun rusket meg i håret. Kalte meg den store gutten sin. Sa at hun var stolt av meg. Og klemte meg. Store, gode klemmer, som en kappe av sigarettrøyk og billig parfyme. Jeg elsket den lukten. Jeg elsket de dagene da moren min smilte.

Av og til, hvis alt gikk veldig bra, laget hun middag.

Spagettinudler med ketchup – det blir flekker, utbrøt hun muntert mens hun slurpet i seg nudlene. Ramennudler med eggerøre – middag for femten cents, snakker om luksus, sa hun. Eller det aller beste jeg visste, Kraft makaroni med ostesaus – det er den selvlysende oransje fargen som gjør den så god, hvisket hun.

Lillesøsteren min kniste av det. Hun likte moren min når hun var i det humøret. Umulig å la være.

Pappa var vanligvis på jobb. Tjente penger, var forsørger.

Når han hadde en jobb. På bensinstasjon. Som nattevakt.

Lagerarbeider.

Vær flink på skolen, sa han de ettermiddagene vi kom hjem i tide til å se ham knappe opp enda en skitten uniform.

Jævla virkelige verden, sa han. Helvetes sjefer.

Og så gikk han. Og mamma dukket opp fra disen inne på soverommet deres for å lage middag. Eller døren åpnet seg aldri, og da tok jeg fram boksåpneren i stedet. Chef Boyardees pasta. Campbell’s suppe. Tomatbønner.

De kveldene snakket ikke søsteren min og jeg sammen.

Vi spiste i taushet. Og så leste jeg enda en bok om Clifford, eller kanskje vi spilte et spill. Lydløse spill for lydløse unger.

Søsteren min sovnet på sofaen og jeg løftet henne opp og bar henne i seng.

8

«Unnskyld,» mumlet hun søvnig, selv om ingen av oss egentlig visste hva hun ba om unnskyldning for.

Hadde en familie, før.

Far. Mor. Søster.

Men så jobbet faren mindre og mindre og drakk mer og mer. Og moren … Si det. Stoff, børst, hennes egen tåkelagte hjerne? Foreldrene dukket stadig sjeldnere opp for å lage mat, gjøre rent, jobbe. Stadig oftere for å krangle, skrike, slåss. Mamma kastet plasttallerkener tvers gjennom kjøkkenet. Pappa slo et hull rett gjennom den billige gipsveggen.

Og så helte de i seg mer vodka og begynte forfra igjen.

Lillesøster begynte å sove inne på rommet mitt, mens jeg satt ved døren. For det hendte at foreldrene hadde gjester på besøk. Andre alkiser, narkovrak, tapere. Og da kunne alt skje. Tre, fire om morgenen kunne det riste i dørhåndtaket i den låste døren, og fremmede stemmer godsnakket: Hei, unger, kom ut og lek med oss …

Søsteren min kniste ikke lenger. Hun sov med lyset på og en fillete Clifford-bok klemt inntil brystet.

Mens jeg holdt vakt med et balltre balansert på knærne.

Til slutt ble det morgen. Huset ble endelig stille. Fremmede lå sloknet på gulvet. Vi trippet rundt dem, smøg oss inn på kjøkkenet etter esken med Cheerios, grep skolesekkene våre og listet oss ut døren.

Skyll, sentrifuger, begynn forfra.

Igjen. Og igjen. Og igjen.

Hadde en familie. Før.

Men så fikk faren i seg for mye, enten fra en flaske eller sprøyte eller rett opp i nesa. Og moren begynte å skrike og skrike og skrike. Mens søsteren min og jeg så storøyd på dem fra sofaen.

«Hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft!» ropte faren.

Skrik. Skrik. Skrik.

«Helvetes fitte! Hva er det som feiler deg?»

Skrik. Skrik. Skrik.

«Jeg sa HOLD KJEFT!» Kjøkkenkniv. En stor en. Slaktekniv, akkurat som i en 9

slasher-film. Var det hun som grep den? Eller han? Husker ikke hvem som hadde den først. Kan bare fortelle deg hvem som hadde den sist.

Faren min. Hevet kniven. Lot den falle. Og så sluttet moren min å skrike.

«Faen!»

Faren min snudde seg mot søsteren min og meg. Blodet dryppet fra kniven, drypp, drypp, drypp. Og da visste jeg hva han hadde tenkt å gjøre.

«Løp,» sa jeg til lillesøsteren min, og trakk henne ned fra sofaen og dyttet henne mot gangen.

Det tykke teppet sinket ham. Men den krøllete linoleumen fikk oss til å snuble. Da vi løp gjennom husvognen, tause av redsel, passerte jeg søsteren min og løftet henne opp; de små bena fortsatte å sparke ut i luften.

Jeg kunne høre ham like bak meg. Jeg kunne kjenne pusten hans i nakken, kunne allerede forestille meg at kniven skar inn mellom de beinete skulderbladene mine. Jeg kastet søsteren min inn på rommet mitt.

«Lås døra!»

Så spurtet jeg nedover gangen med faren min og den blodige kniven hans hakk i hæl.

Jeg smatt inn på foreldrenes soverom. Sprang opp på sengen.

«Jævla unge. Stå i ro, stå i ro, stå i ro.»

Kniven ble hevet, kniven ble senket. Flerret opp sengetøyet. Skar seg inn i madrassen.

Jeg hoppet ned på den andre sida. Grep tak i det jeg fant oppå kommoden. Tomme vinflasker, ølbokser, parfyme.

Kastet alt mot det mørkerøde ansiktet til faren min.

«Faen faen faen.»

Og idet han stavret ustøtt, hoppet jeg over sengen igjen og smatt rundt ham. Jeg hørte kniven treffe. Kjente den brennende smerten i skulderen. Men så var jeg fri og spurtet nedover gangen. Hvis jeg bare kunne komme meg ut ytterdøra, ut i gården, og rope på naboene …

Og la lillesøsteren min bli igjen?

10

Plutselig sto hun der. I døra til rommet mitt. Og rakte meg balltreet.

Jeg nølte ikke. Jeg grep det. Så løp jeg inn i stua, snudde meg i siste øyeblikk, tok oppstilling, klar.

Faren min. Ville øyne. Rødt ansikt. Lyset er på, tenkte jeg, men ingen er hjemme.

Han hevet den blodige kniven.

Jeg svingte balltreet så hardt jeg kunne. Kjente at det traff, et solid, vått dunk idet jeg slo ballen ut av banen. Faren min falt ned, ned, ned, og kniven havnet på teppet.

Og jeg fortsatte å svinge balltreet. Bang. Bang. Bang.

Igjen. Og igjen. Og igjen.

Lillesøsteren min dukket opp ved siden av meg.

«Telly, Telly, Telly.»

Jeg så opp. Ville øyne. Rødt ansikt. Lyset på, ingen hjemme.

«Telly!» skrek lillesøsteren min en siste gang. Idet jeg løftet balltreet.

Hadde en familie.

Før.

Kapittel 1

Sheriff Shelly Atkins skulle egentlig ikke ha drevet med lov og orden lenger. Ti år etter at en brann hadde etterlatt seg ruglete arr på kryss og tvers over hele overkroppen og skulderen hennes, for ikke å snakke om den ødelagte hoften, hadde hun lagt hatten på hylla. Hun tok imot et tilbud fra en anonym velgjører (pensjonert FBI-agent Pierce Quincy, det var hun overbevist om) om sitt livs ferie i Paris, og hadde lindret sårene med franske crêpes, fransk vin og franske museer.

Så kom hun hjem igjen. Startet en fast rutine med gåturer på stranden, fjellturer, holdt seg aktiv. Den nye hoften fungerte best når den var i bevegelse, og selv om den ble sår etter en aktiv dag, var det mye bedre enn den knivskarpe verkingen når den var i ro. Og så lenge hun beveget seg utendørs, var det mindre sannsynlig at hun ble minnet på det. For en kvinne med så mange arr som Shelly, var det definitivt best å ikke bli minnet på dem.

Men så, for to år siden, sa den daværende sheriffen, en utenbys fyr som ingen på stedet hadde hatt sansen for, plutselig opp jobben. Det ble hvisket om misligheter, men ingenting statsadvokaten kunne bevise. Nok om det, stedet hadde plutselig ingen sheriff. Og Shelly …

Hun var ingen vakker kvinne. Ikke engang pen, og det var før brannen hadde gjort halve kroppen hennes til en Picasso. Hun var solid bygd, som en arbeidshest, og hadde et ansikt som fikk menn til å snakke med henne på bar mens de festet blikket på den penere jenta tre stoler nedenfor.

Hun hadde ingen familie, ingen barn, ikke så mye som en 13

gullfisk, for hun kunne aldri bli helt sikker på at hun ikke kom til å stikke sin vei igjen.

Kort fortalt, åtte år etter at brannen nesten hadde tatt livet av henne, hadde Shelly verken noen eller noe mer i livet sitt enn hun hadde hatt før. Og for det meste savnet hun jobben sin noe vanvittig. Jobben, og de folkene hun hadde jobbet sammen med.

Så hun hadde stilt til valg som sheriff. Og siden folk fremdeles husket henne som en lokal heltinne som hadde reddet en føderal agent fra brannen, valgte de henne entusiastisk tilbake i stillingen, med den dårlige hoften og den arrete overkroppen og alt.

Hvilket betydde, minnet Shelly seg selv på mens hun kjørte av gårde med blinkende lys, at hun kunne skylde seg selv. De hadde fått melding om skudd, og på denne tiden av året kunne det umulig være et godt tegn for noen lokal sheriff, og heller ikke for forretningsfolkene som var avhengig av at den sjarmerende kystbyens søvnige rykte forble nettopp søvnig.

Det var fremdeles tidlig på morgenen, like etter åtte, så det var sannsynligvis enten kranglevorne alkiser som fortsatt var ruset etter utskeielsene kvelden før, eller desillusjonerte turister som endelig hadde skjønt at det ikke var noen god idé å ligge i telt i en hetebølge. August var vanligvis ikke så ille her omkring, siden de hadde havbrisen som holdt temperaturene innenfor rimelige grenser. Men kvikksølvet hadde krøpet opp mot førti grader de siste fem dagene, og temperamentet steg i takt med temperaturen.

I et landlig samfunn med fem tusen innbyggere hvor det sannsynligvis befant seg flere skytevåpen enn mennesker, var det kanskje bare et spørsmål om tid før det kom melding om skyting. Sentralen hadde gitt henne adressen, en bensinstasjon med storkiosk i utkanten av byen, og Shelly hadde tatt oppdraget selv. Begge fullmektigene hennes hadde allerede jobbet overtid med utrykning til det sedvanlige sommerbråket, så hun syntes hun burde gjøre såpass. Og selv om hun ikke likte tanken på skuddveksling i lille Bakersville, 14

var hun ikke spesielt bekymret. Den lille Oregon-byen hennes var mest kjent for ost, skog og hav. De hadde riktignok også et stadig økende problem med metamfetamin, men det var ikke akkurat noe storbystress over jobben hennes.

Shelly hadde allerede kjørt forbi det knapt merkbare sentrum på vei nordover, og nærmet seg kommunens største kjendis: ostefabrikken. Selv med blinkende blålys måtte hun bruke hornet for å tråkle seg gjennom den tykke køen av bobiler og campingvogner som sto og ventet på å få svinge inn på parkeringsplassen. Det var en stekende het morgen, så de fleste turistene hadde sikkert planlagt å spise iskrem til frokost. Shelly skulle gjerne gjøre det selv, etter denne utrykningen. Være en del av gatebildet. Spise iskrem og mingle med lokalbefolkningen. Hørtes ut som en plan.

Nord for fabrikken var det liten trafikk, og Shelly økte farten. Veien var smalere her, og snodde seg i skarpe svinger der den buktet seg langs den takkete kysten. Og så, åtte kilometer etter innkjørselen til enda en campingplass, ankom Shelly bestemmelsesstedet: EZ Gas. Shelly svingte inn og slo av lysene mens hun gransket omgivelsene. Hun så en pickup som sto parkert foran de to bensinpumpene, en bulkete Ford som hadde sett bedre dager. Utover det så stedet stille og rolig ut. Shelly grep walkie-talkien og fortalte sentralen at hun var på plass. Så plukket hun opp den bredbremmede hatten som lå på passasjersetet, satte den på hodet og steg ut av den hvite SUV-en.

Det første som slo henne, var hvor stille det var. Det gjorde henne nervøs. På en varm, disig augustmorgen, når den lokale handelsstanden var så travel som den kunne få blitt, var det noe med stillheten her … det var ikke en god stillhet. Shelly la hånden over pistolhylsteret. Hun snudde seg instinktivt sidelengs, gjorde seg til et smalere mål, og gikk mot fronten av den værbitte butikken.

Det neste som slo henne, var lukten. Kopperaktig, tykk.

En eim som selv en småbysheriff kjente bedre enn hun likte.

Hun hadde den solblekede røde pickupen, nittitallsmodell, til venstre og den åpne glassdøren til den lille butikken 15

til høyre. Shelly stoppet opp og tenkte seg om. Kjøretøyet virket forlatt, så hun rettet fokus på butikken. Hun beveget seg nærmere ytterveggen; den nederste delen av veggen var blokkert av gigantiske kjølere, vinduene var dekket av plakater for billig øl. Fremdeles med hånden på hylsteret smøg hun seg inn ved siden av kjølerne og gløttet inn gjennom den åpne døren.

Ingenting å se. Og fortsatt ingenting å høre. Ingen klingende lyd fra kassaapparatet. Ingen mumlende stemmer idet den ansatte tok imot betaling fra pickupføreren. Bare den lukten. Tykk og sterk i den stekende augustvarmen.

Men så nådde en lyd ørene hennes: en lav, jevn dur.

Summingen av fluer. Masser av fluer.

Da visste Shelly hva hun kom til å finne i butikken.

En kort pause da hun gjorde det eneste rette og ba sentralen om å sende forsterkninger. Så rettet hun opp skuldrene, kneppet opp hylsteret og tok ut en Glock 22.

Gikk inn i butikken.

Det første offeret hadde falt bare tre meter innenfor inngangen. Han lå på ryggen, med armer og bein utstrakt, og en pose potetchips lå like bortenfor den noen-og-tjue-år gamle mannens hånd. Lokal, var Shellys første antakelse da hun så de slitte jeansene, de løse skolissene, den flekkete T-skjorten. Sannsynligvis en gårdsarbeider, tenkte hun, men så kjente hun et snev av noe råttent og ombestemte seg raskt.

Fisker. Definitivt en som jobbet på båt, eller som hadde en annen særdeles illeluktende jobb. Kanskje han hadde kommet inn fra morgenens fangst og stukket innom for å handle noe snacks. Nå hadde han et kulehull i pannen og flere blodige hull i brystet. Etter de slappe ansiktstrekkene å dømme, hadde han ikke visst hva som kom.

Det andre liket lå bak disken. En ung kvinne. Atten, nitten? Andre offer. Eller i hvert fall skutt etter fiskeren, for det kvinnelige offeret hadde sett hva som kom. Hun hadde falt sammen i en vridd stilling, som om hun hadde snudd seg og prøvd å løpe sin vei, men husket at hun var innesperret mellom disken foran seg og veggen med alle tobakksproduktene 16

bak seg. Hun hadde rukket å løfte hånden. Shelly kunne se kulehullet som gikk rett gjennom håndflaten hennes.

Hun trengte ikke å se resten av skadene for å vite at de var dødelige.

Lyden var sterkere der inne. De forbaskede fluene ble tiltrukket av lukten av blod og fordelte seg mellom de to ofrene.

Det er rart hva som går innpå en. Shelly hadde sett grusomme bilkrasj, jaktulykker og til og med et par uhell med skurtreskere. Hun hadde sett makabre lemlestelser. Småbyer var ikke alltid like idylliske som de ble framstilt på TV. Men fluene …

De forbaskede fluene.

Hun konsentrerte seg om å puste gjennom munnen. Langsomme, dype innpust. Følge prosedyre. Viktigere nå enn noen gang. Hun måtte varsle etterforskerne, pluss den lokale statsadvokaten og rettsmedisineren. Telefoner som måtte tas, arbeid som måtte gjøres.

Noe beveget seg til venstre for henne.

Shelly snudde seg raskt, med hendene sammen og armene rake, klar med Glocken. I enden av godtehyllen, like før veggen full av kalde drikkevarer, fikk hun se et stativ som så ut til å dirre. Hun presset seg nærmere veggen for å gjøre seg vanskeligere å treffe.

Så gikk hun ned langs den ytre hylleraden, hvor hun kunne nå målet fra siden. Hun svettet voldsomt, og små svetteperler sved i øynene. Fluer. Summingen av fluer, bare avbrutt av lyden av hennes egne tunge, tykke skosåler mot linoleumsgulvet. Til tross for at hun anstrengte seg, pustet hun for høylytt, for hest i den unaturlig stillestående luften.

Hun hadde ikke på seg skuddsikker vest. For varm, for ubehagelig. Og selv om hun rykket ut til en mulig skuddveksling … Bakersville var ikke den typen by. Ikke den typen samfunn.

Hun, av alle mennesker, burde ha visst bedre.

I enden av hylleraden senket hun farten. Stativet beveget seg ikke lenger. Hun lyttet intenst etter lyder som tydet på 17

bevegelse – for eksempel en ukjent drapsmann som smøg seg ned langs den andre siden av hyllene eller snek seg innpå henne bakfra.

Ingenting.

Trekk pusten dypt inn. Slipp den langsomt ut.

En, to, tre.

Sheriff Shelly Atkins virvlet brått rundt, strakte Glocken rett ut for seg, rettet mot målet.

Men raden var tom, og stativet med snacks sto stille.

Ingen bevegelse noe sted foran veggen med kjøleskap for kalde drikker.

Shelly rettet seg langsomt opp. Hyllerad for hyllerad nå, skritt for skritt.

Men hva det nå var som hadde fått stativet til å bevege seg, var det for lengst borte. Kanskje bare et vindpust eller Shellys egne nerver.

Hun sto alene i butikken. To lik. Den evinnelige summingen av fluer. Stanken av friskt blod.

Shelly tok walkie-talkien fra skulderen og forberedte seg på å sette i verk de neste prosedyrene. Og idet hun løftet blikket, fikk hun øye på det tredje offeret.

Kapittel 2

«Jordbær eller kiwi?»

«Eple?»

«Det er verken jordbær eller kiwi.»

«Jordbær og kiwi blir for myke. Bare mos igjen når det blir lunsjtid.»

«Eple, da.»

Rainie blunker mot meg og snur seg mot kjøleskapet. Jeg svarer med å skyve de siste restene av eggerøre rundt på tallerkenen. Dette er en sånn morgen da det er meningen jeg skal spise en sunn frokost og få opp energinivået. Jeg vil ikke, og det vet Rainie godt.

Under bordet dytter Luka den fuktige snuten mot håndflaten min. Hunden min prøver å muntre meg opp på sitt eget vis.

Mens Rainie har ryggen mot meg, tar jeg noen kalde klumper av eggerøre i hånden og legger den i fanget igjen.

Da Luka stikker snuten sin inn i håndflaten min igjen, åpner jeg hånden og gir ham godbiten. Nå blir i hvert fall en av oss glad.

Jeg har ikke egentlig lov til å gi Luka menneskemat. Han er en tidligere politihund, som Quincy liker å si. En trent og erfaren lovens håndhever. Han måtte pensjoneres da han var fem, etter at han hadde revet over et leddbånd to ganger på ett år. Kort fortalt: Luka har et dårlig kne. Ikke dårlig nok til å være et problem i det sivile liv, men ikke sterkt nok til aktiv tjeneste.

Nå er Luka partneren min. Quincy fikk ham fra en politikompis et år etter at jeg flyttet hjem til Rainie og Quincy.

Det er jeg som har ansvaret for å ta meg av Luka. Jeg gir ham 19

mat, går tur med ham og gir ham kosttilskudd for leddene hver dag. Jeg har også lært meg nederlandsk. Jeg var ikke klar over at de schæferhundene de bruker i politiet og militæret for det meste kommer fra Europa, hvor stamtavlene er renere. Luka kom fra Nederland, så han begynte treningen sin på nederlandsk. Hundeføreren hans fortsatte å gi ham kommandoer på nederlandsk, og nå er det min tur.

Høres ordene riktige ut på nederlandsk?

Jeg aner ikke. Det virker ikke som det er et problem for Luka. Han lytter svært oppmerksomt når jeg snakker. Det er en av de tingene jeg liker godt med Luka. Han er en veldig god lytter.

Og jeg sover bedre om natten når Luka ligger utstrakt ved siden av meg. Det er heller ikke lov, selvfølgelig. Politihunder skal settes i hundegården når de ikke er i tjeneste. Da vet de at de skal på jobb når du slipper dem ut. Hunder liker hundegårdene sine, har Quincy forklart meg. Mange ganger.

Selv om Luka er pensjonert, er det ingen grunn til å ignorere fem års trening. Og så videre og så videre og så videre. Bla, bla, bla.

Quincy kan være veldig belærende. Og jeg er en veldig god fosterdatter. Jeg nikker lydig på alle de riktige stedene.

Og jeg fortsetter å ta Luka ut av hundegården og lar ham sove hos meg om nettene.

Det var Rainie som fikk det siste ordet. Jeg hørte henne fortelle Quincy at han skulle la det ligge. Luka ser ikke ut til å ta skade av det, og jeg sover bedre. Da gjør det vel ikke noe?

Men jeg forsto hva hun mente, for enkelte netter forlater Luka rommet mitt og går og finner Rainie i stedet.

Jeg har vært her lenge nok til å skjønne hvor glad Quincy er i logikk og rutine. Men Rainie og jeg, derimot … livet er litt mer komplisert for oss.

Jeg kaller ikke fosterforeldrene mine – som snart skal bli adoptivforeldrene mine – mamma og pappa. Enkelte fosterforeldre insisterer på det. Men jeg var ti år da jeg kom hit, og jeg hadde allerede vært plassert i for mange hjem til å tro 20

på at vi skulle bli en familie på et blunk. Quincys fulle navn er Pierce Quincy, men alle kaller ham Quincy, til og med Rainie, så derfor gjør jeg også det. Han er eldre enn de fleste fosterfedre. I sekstiårene. Men han holder seg godt. Han og Rainie er ute og løper hver morgen. Og Quincy er fortsatt i arbeid. En gang i tiden var han profilerer for FBI. Det var sånn han traff Rainie – hun var fullmektig her i Bakersville da det var en skyteepisode på en skole. Quincy hjalp til med saken, og de har vært sammen siden.

Nå er Quincy pensjonert fra FBI, og Rainie har sluttet i aktiv polititjeneste. Nå jobber de sammen i stedet, og tar på seg gamle saker eller bisarre mord som faller utenfor politiets vanlige erfaring. De er eksperter på monstre.

Og det var kanskje derfor de endte opp med meg?

Rainie liker ikke at jeg sier sånt. Jeg er bare et barn, sier hun da. Det er ikke meningen at jeg skal være perfekt, men at jeg skal lære av mine feil. Enkelte dager er det vanskeligere enn du skulle tro.

Foreldrene mine er døde. Jeg har ingen tanter, onkler eller besteforeldre i live. Bare en bror som er fire år eldre enn meg.

Jeg husker ham. Så vidt. Den kvelden foreldrene mine døde, forsvant han også. Ingen snakker om ham, og siden jeg er den jeg er, spør jeg ikke heller. Det hadde vært ensbetydende med å åpne meg.

Må ikke ta helt av heller, som Quincy ville ha sagt med et skjevt smil.

I fosterbarns verden er det ikke så fryktelig å være familieløs. Det betyr at jeg er fri til å bli adoptert. Og da jeg var fem år og kom til mitt første fosterhjem uten annet enn en svart søppelsekk med klær og tynnslitte kosedyr, gjorde det meg lett å plassere. Det var ikke så verst der heller. Jeg mener, fosterparet virket hyggelige nok.

Jeg har traumer. Nei, vent, post-traumatisk stress. I begynnelsen ble jeg tilbudt terapi to ganger i uken. Fosterforeldrene mine måtte følge meg dit, det var en del av «planen» som familierådgiveren hadde laget.

Men jeg er ikke så god på terapi. Jeg liker ikke å snakke.

21

Jeg fargelegger. Da jeg var fem år, oppmuntret den kvinnelige terapeuten meg til å tegne. Spesielt bilder av familien min. Men jeg tegnet aldri en familie på fire. Jeg tegnet alltid bare to mennesker. En stor unge og en liten unge. Storebroren min og meg. Hvor er foreldrene dine? pleide terapeuten å spørre.

Men jeg hadde aldri noe svar.

Jeg sover ikke godt. Det er på grunn av traumene. Og av og til, selv om jeg vet bedre, gjør jeg ting jeg ikke bør. Jeg bare gjør det likevel. Impulskontroll. Jeg har visstnok ikke så mye av det. Og de første fosterparene … Jo snillere de var, jo mer avskydde jeg dem.

Jeg tror ikke det er på grunn av traumene. Jeg tror det bare er meg. Jeg er litt ødelagt på innsiden. Det er sikkert grunner til det, men nå som jeg har vært meg i tretten år, er jeg ikke like overbevist som terapeutene om at grunnene spiller noen rolle. Jeg mener, hvis hanken på kaffekoppen din knekker, spør du den hvorfor den knakk? Eller limer du den bare sammen igjen?

Sånn tenker Rainie også, og det liker jeg. Vi er alle litt ødelagt, forteller hun meg (er det derfor hun ikke sover om nettene?), men vi jobber alle med å lime oss sammen.

Jeg liker Rainie og Quincy. Jeg har bodd her i tre år nå.

Lenge nok til at de har bestemt seg for å beholde meg, selv om jeg er som jeg er. Jeg har Luka og mitt eget rom, og et sted i Georgia har jeg en blivende adoptiv-storesøster, Kimberly, som har mann og to barn. Hvis alt går etter planen, blir døtrene hennes niesene mine i november. Og det er ganske rart, siden de er på min alder. Men jeg liker dem.

I den grad jeg liker noen.

Jeg er heldig. Jeg vet det. Og jeg jobber veldig hardt med å lime og forbedre og kontrollere impulsene mine.

Men noen dager er det likevel vanskelig å være meg.

Jeg har ikke sett Quincy ennå i dag. Den siste tiden har han trukket seg tilbake på kontoret og jobbet på «prosjektet» sitt. Han vil ikke snakke om det, men Rainie og jeg misten22

ker at han skriver en bok. Memoarer, kanskje? Profileringsteknikker? Når vi spiser middag, hender det at Rainie og jeg morer oss (og kanskje ham også) med å foreslå titler til dette ukjente verket. Rainies favoritt er Skrønekrønike. Min favoritt er Gammel mann forteller kjedelige historier.

Han har ikke tilstått ennå. Quincy er helt klart en av de få som mestrer taushetens kunst.

Rainie, derimot … Quincy er den tause av de to, og Rainie er mer følsom. Ansiktet hennes er i hvert fall lettere å lese.

Og hun er pen. Langt, tykt, rødbrunt hår. Blågrå øyne. Hun kler seg enkelt; jeans og en genser om vinteren, kapribukser og singlet om sommeren. Men likevel klarer hun alltid å se velkledd ut. Avslappet.

Hun er den jenta som alle ville bli kjent med på sommerleir.

Jeg er stikk motsatt – ett blikk er nok til å se at jeg er fosterunge. Jeg har åpenbart verken Rainies rødlige hår eller Quincys blå øyne. Å nei. Jeg har skittenbrunt hår som krummer seg i retninger jeg ikke kan forutse. Utstående ører. Kjedelige nøttebrune øyne. For ikke å snakke om knoklete knær og albuer og altfor smalt ansikt.

Rainie sier at det kommer til å gå seg til. At jeg må ta tida til hjelp.

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg er glad i Rainie og Quincy. Jeg vil så veldig, veldig gjerne at de skal bli foreldrene mine på ordentlig og for alltid. Jeg vil bli her i dette huset. Jeg vil ha Luka hos meg hver dag.

Men jeg sier det aldri høyt. Ikke engang den dagen Rainie og Quincy satte seg ned sammen med meg og fortalte meg at de hadde startet adopsjonsprosessen.

Jeg er ikke typen til å snakke, vet du.

Jeg vil gjerne tro at de allerede vet hva jeg føler. De er tross alt eksperter på monstre.

Rainie har kommet tilbake til kjøkkenøya. Hun legger et eple i den blå isolerte lunsjposen og bretter klaffen over og forsegler den. Ferdig. Jeg klarer ikke å la være. Jeg sukker tungt. Jeg har ikke lyst til å dra i dag. Jeg har ikke lyst til å 23

gjøre det de har bestemt at jeg skal gjøre. Quincy har stor tro på en streng, men kjærlig oppdragelse. Og Rainie har ikke tenkt å gi etter, men hun synes i hvert fall synd på meg.

«Det kan hende det blir gøy,» sier hun nå.

Jeg himler med øynene mot henne. Eggerøren er borte.

Jeg skyver gaffelen gjennom små klatter med lønnesirup og tegner forseggjorte mønstre rundt tilfeldige pannekakesmuler.

«Du liker å svømme.»

Jeg gidder ikke å verdige det en himling med øynene engang.

Rainie kommer bort til bordet og setter seg ved siden av meg. «Hvis du kunne gjøre hva du ville i dag, hva hadde du gjort?»

«Blitt hjemme. Lekt med Luka.»

«Men Sharlah, det har du gjort hver dag i hele sommer.»

«Du og Quincy har løpt nesten hver morgen hele sommeren. Og likevel tok du deg en løpetur i morges.»

«Det er et svømmekurs. Fire timer i det lokale bassenget.

Dette klarer du.»

Jeg sender Rainie et blikk. Jeg vil at det skal være hardt eller sarkastisk eller noe. Men i et kort øyeblikk …

Jeg klarer ikke dette. Jeg er elendig til dette. Og det er nettopp derfor de vil at jeg skal dra. Ikke for å bli bedre til å svømme – hvem bryr seg om det? – men for å trene på å omgås andre på en bra måte. Det er enda en ting som er ødelagt i meg. Jeg vil ikke omgås andre unger. Jeg stoler ikke på dem, jeg liker dem ikke, og så vidt jeg kan bedømme, er følelsen gjensidig.

Så la meg være her sammen med Luka. Jeg elsker Luka.

Og han slikker hånden min igjen og klynker medfølende under bordet.

«Sharlah …»

«Hvis du lar meg være hjemme, skal jeg gjøre husarbeid,» hvisker jeg. «Jeg kan gjøre rent på rommet mitt, eller hele huset. Jeg skal jobbe med å lære meg ansvar. Quincy liker ansvar.»

24

«En uke. Fire timer hver morgen. Hvem vet, kanskje du til og med får deg en venn?»

Det var feil ting å si. Nå føler jeg meg både elendig og forknytt. Rainie ser ut til å skjønne det. Hun sukker og klemmer hånden min.

«Prøv i to dager, vennen. Og hvis du fortsatt ikke liker det på onsdag …» Rainie skyver stolen tilbake. «Kom igjen.

Hent svømmetøyet ditt. På tide å komme oss av gårde.»

Jeg reiser meg opp som en zombie.

Luka dukker opp ved siden av meg.

«Hvor er Quincy?» spør jeg idet vi går mot ytterdøren.

«I telefonen.»

«Ny sak?» spør jeg, og er allerede mer oppglødd over et potensielt drap enn svømmekurs.

«Næh. Lokalt nummer. Det skjer ikke noe spennende her.» Rainie åpner ytterdøren. «Prøv å smile,» er rådet hennes. «Det er en god start.»

Jeg skjærer grimaser og trasker ut i den kvelende varmen.

Luka setter seg på verandaen foran huset, og kommer til å vente der til jeg kommer tilbake.

Men i et kort øyeblikk vender Luka blikket bort fra meg og Rainie idet vi går mot bilen. Oppmerksomheten hans er rettet til venstre for oss; han stirrer på noe i skogen. Et ekorn, rådyr, en fin pinne?

Jeg følger blikket hans.

Og kjenner det prikke i det fine håret i nakken.

«Kom igjen,» sier Rainie. «Legg tingene i bilen.»

Men jeg stirrer fremdeles ut på ingenting i skogen og skjelver, selv om jeg ikke vet hvorfor.

«Kom igjen,» sier Rainie igjen.

Motvillig setter jeg meg i bilen. Og bak meg står hunden min, fortsatt på vakt.

Kapittel 3

Shellys ledende drapsetterforsker, Roy Peterson, var den første som kom til åstedet, etterfulgt av teamet hans, og deretter fullmektig Dan Mitchell. Roy satte etterforskerne sine i arbeid, og så tok han en pause for å konferere med Shelly og Dan utenfor EZ Gas. Den stekende augustheten hadde allerede gjort uniformene mørke av svette, men det var likevel lettere å tåle enn den stadig sterkere stanken av blod og gørr inne i den lille butikken.

Ikke noe tegn til pressen, så det var enkelte fordeler med å være en søvnig liten avkrok. Men siden Bakersville lå midt mellom den travle storbyen Portland i Oregon og det politiske oppstyret i delstatshovedstaden Salem, regnet Shelly med at det ikke ville ta lang tid. En og en halv times kjøretur var ikke stort for en innbitt journalist som klødde etter å sikre seg den siste voldelige nyheten – selv om en skyteepisode på en bensinstasjon dessverre ikke var noen stor nyhet lenger. Det var bare åstedet for mordene, en typisk småby, som gjorde historien verdt å nevne.

«Sentralen ble oppringt åtte null fire i morges,» informerte Shelly etterforskeren kort. «Melding om avfyrte skudd. Jeg ankom åstedet omtrent åtte seksten og fant to lik i butikken. Det ene en ung mann i midten av tjueårene. Det andre en ung kvinne, atten, nitten år. Begge ser ut til å ha bli skutt flere ganger.»

«Hvem eier butikken?» spurte Roy. «Don Juarez,» svarte Shelly, som allerede hadde stilt sentralen det samme spørsmålet. «Jeg snakket kort med ham på telefonen. Han var på vei til Salem, men snur og kommer tilbake. Han identifiserte den ansatte foreløpig som Erin Hill 26

– det var i hvert fall hun som skulle ha vært på jobb i morges, og liket stemmer overens med beskrivelsen. Hun og familien er herfra. Jeg har allerede kontaktet betjent Estevan og bedt henne om å avlegge foreldrene et besøk.»

«Og den avdøde mannen?» spurte Roy. «Ingen legitimasjon, ingen lommebok. Kanskje drapsmannen tok den på vei ut. Pickupen utenfor tilhører et firma som driver med fisketurer. Vi må fakse bilnummeret over til kollegene våre i Nehalem. Kanskje en av dem kan identifisere ham.»

«Jeg har satt Rebecca og Hal i gang med å fotografere åstedet og samle og sikre bevis,» informerte Roy. «Rettsmedisineren burde være her ganske snart. Så langt har vi funnet ni tomhylser og én kule.»

«Ni kuler på to ofre?» Shelly ristet på hodet. «Virker litt voldsomt.»

«Den mannlige kunden ble skutt tre ganger i brystet og så i hodet. Samme med den kvinnelige ansatte: ett skudd til hodet, tre i overkroppen, inkludert kulen som gikk rett gjennom håndflaten.»

«Våpen?» spurte Shelly.

«Den kulen vi fant, ser ut som ni millimeter.»

Shelly sukket. Nimillimeters håndvåpen var ganske vanlige, i hvert fall her omkring. Det ville ikke gjøre saken enklere.

Dan tok til orde. «Det er åtte skudd.»

Roy og Shelly så på ham.

«Fire skudd på hvert av ofrene,» sa Dan. «Åtte skudd. Åtte kuler. Men du nevnte ni hylser. Så hvor er det siste skuddet?» «Å. Har ikke kommet så langt.» Shelly smilte dystert.

«Det viser seg at vi har et tredje offer: overvåkningskameraet. Og hvis vi er heldige, kan det være vårt eneste vitne.»

Problemet var at overvåkningskamera falt inn under paraplybetegnelsen teknologi. Og siden Bakersville var en landlig kommune, hadde de verken en teknologiansvarlig eller en 27

kriminaltekniker med dataekspertise. Så det beste de kunne gjøre, var å vente på assistanse fra delstatspolitiet. Men Shelly hadde ikke lyst til å vente.

Hun hadde et dobbeltdrap i en by hvor det bare skjedde en håndfull mord i året. Folk ville forlange å få svar jo før, jo heller. Shelly ville selv ha svar jo før, jo heller.

På den annen side – hvis de ødela videoen, ødela de et av de få sporene de hadde å gå etter.

«Bensinstasjon på denne størrelsen, her ute,» sa Roy, «hvor komplisert kan overvåkningssystemet være, tror du?

Vedder på at de kjøpte det på et stormarked med kontorrekvisita. Sikkert ikke så sofistikert at tre erfarne lovens håndhevere ikke skjønner seg på det.»

Både Roy og Shelly snudde seg mot Dan. Han var den lokale eksperten på alt teknisk, fordi han var den yngste av dem og hadde ansvaret for å nå ut til innbyggerne på nett.

«Du har sett kameraet?» spurte han Shelly.

«Festet bak kassaapparatet, helt oppunder taket.»

«Stort, lite, gammelt, nytt?»

«Lite. Det som var igjen. Svart plast,» la hun hjelpsomt til.

«Et elektronisk øye, med andre ord.» Dan nikket. «I så fall blir opptaket sannsynligvis lagret på en DVR. Er det et kontor her?»

«Ja, rett der inne.»

Shelly pekte på den åpne døren inn til EZ Gas, hvor et lysglimt fortalte dem at teamet fortsatt fotograferte åstedet.

Og det var den andre ulempen med å prøve å få tak i overvåkningsvideoen nå; de risikerte å forstyrre åstedet enda mer.

«Hva vil du at vi skal gjøre?» spurte Roy. «Jeg har ikke lyst til å vente en time på assistanse,» sa Shelly.

Roy smilte tørt. «En time? Jeg vedder på det tar halve dagen.»

«Ikke umulig. OK. Dan, du blir med meg. Hvis dette 28

overvåkningssystemet virker for komplisert, så kan vi alltids ringe eieren og få ham til å hjelpe oss. Men det går en dobbeltmorder der ute et sted. Jeg vil se ansiktet hans.»

Fluene var overalt. Shelly skar en grimase da hun så dem surre tykt over hullene i det mannlige offerets bryst og panne. Hun følte en instinktiv trang til å vifte dem unna, men visste av erfaring at det ikke gjorde noe fra eller til.

Hal så opp fra kameraet og hilste henne og Dan med et lite nikk. De nikket tilbake, men ingen av dem sa noe. Luften var varmere her inne, og stanken av blod og død tvang dem til å puste gjennom munnen.

Shelly holdt seg lengst mulig til høyre, og Dan fulgte etter så de skulle forstyrre åstedet minst mulig. De smøg seg forbi liket og trippet nedover den ytre hylleraden, ned mot veggen med kalde drikker. Luften foran kjøleskapene virket marginalt kaldere, og Shelly slapp pusten ut. Fra dette ståstedet kunne hun se tilbake mot inngangsdøren og speide utover nesten hele det lille lokalet med de seks hylleradene. Disken, som sto til høyre for døren, var delvis skjult bak poser med potetchips, men hvis hun løftet blikket, kunne hun se kameraet. Et lite, svart øye som nå hang og dinglet faretruende, blindet av en kule gjennom linsen.

«Bra skudd,» mumlet hun.

Dan trakk på skuldrene. «Tja, han kan ha stått rett under da han skjøt.»

«I så fall får vi sett ham enda bedre,» medga Shelly og førte an forbi kjøleskapene og mot en enkel tredør merket Kun for ansatte.

Døren til kontoret var låst. Dan skar en grimase og lurte nok allerede på hvem av dem som skulle bli nødt til å lete i den døde jentas lommer etter nøkkelen. Men Shelly hadde en bedre idé. Hun trakk på seg hansker, løftet den ene hånden, lot den gli langs toppen av dørkarmen, og ganske riktig …

Hun smilte. Dan lo lavt for seg selv. Så var det som om begge innså hvor malplassert det var, og ble tause igjen.

29

Shelly stakk den enkle messingnøkkelen inn i låsen og åpnet den forsiktig.

Den lille butikken var varm, men det vindusløse kontoret var som en bakerovn. Den lille kystbyen var kjent for sitt milde klima, så mange steder hadde ikke luftkondisjonering, og EZ Gas var ikke noe unntak. Da Shelly slo på taklyset, oppdaget hun at det eneste som kunne bekjempe varmen, var en ørliten vifte som sto og vaglet på den øverste hyllen.

Rommet var så lite at det bare var ståplass igjen på gulvet.

En planke lå over to bulkete arkivskap i metall, på den sto det en sliten laptop, og i et hjørne sto det ganske riktig en videospiller, matt, svart, tydelig ny, med tilhørende skjerm.

«Ser ut som den ble innkjøpt ganske nylig,» sa Dan bak Shellys skulder. Det trange rommet tvang dem til å stå tett sammen, og det gjorde varmen bare enda mer ubehagelig.

«Kanskje tyveri, eller mistanker om det, ganske nylig?» mumlet Shelly. Overvåkningskameraet var en uventet bonus.

Til og med de enkleste modellene kostet over hundre dollar, og for en såpass sliten og beskjeden forretning som dette, kunne det ikke ha vært en lett avgjørelse.

Hun tok et skritt til side og trakk inn magen idet Dan skviste seg forbi med blikket festet på videospilleren.

«De fleste systemer har umiddelbar playback,» sa Dan og begynte å trykke på knappene på spilleren.

Han utøvet sin tekniske magi, og plutselig dukket et ikon opp på skjermen. SuperSecurity. Et par sekunder senere ble skjermen fylt av bildet av en kvinnes bakhode, tatt ovenfra.

Erin Hill, tenkte Shelly, kassadamen som hadde kommet på jobb klokken fire om morgenen og pliktskyldig startet overvåkningskameraet.

Dan fiklet videre og spolte framover i tid: fem om morgenen. Seks. Sju. Halv åtte, og så …

Ikke så verst bilde. Statisk, noe som føltes litt forvirrende.

Svart-hvitt. Kunder dukket opp og forsvant fra siden av skjermen, mens Erins bakhode ble værende midt i bildet.

Det hendte hun også forsvant, kanskje hun satte seg ned for 30

å lese en bok eller mer sannsynlig holde på med telefonen sin, når det var rolig.

Sju femtitre. Det mannlige offeret dukket opp. Shelly så siden av ansiktet hans et øyeblikk idet han gikk inn i butikken, før han forsvant videre innover for å finne potetchips.

Det gikk tretti sekunder. Førti. Femti. Mannen dukket opp igjen, filmet rett forfra nå som han sto ved disken og lette i lommene etter en bunke med sedler.

Ingen lyd. De kunne se, men ikke høre. Munnen hans beveget seg, så han måtte ha sagt noe til Erin. Hun måtte ha svart, for det så ut som han lo til svar. Så stakk han vekslepengene i lommen. Grep chipsposen. Snudde seg mot utgangen.

Plutselig slo han ut med armene. Hele kroppen så ut til å rykke til, så snublet han bakover, og så rykket han til igjen.

Han falt sammen, og hodet forsvant fra skjermen så de bare kunne se de utstrakte beina.

Erin snudde seg, og det mørke håret, det eneste de hadde sett av henne så langt, ble slengt til side. Hun så opp på kameraet med store og vettskremte øyne.

Shelly kunne ikke se munnen hennes. Bare den øverste delen av ansiktet. Skrek hun, prøvde hun å fortelle dem noe?

En bar underarm kom til syne fra den ene kanten. Med en pistol i hånden. Bang, bang, bang.

Og Erin forsvant fra skjermen.

Et liv tok slutt. Så fort, så enkelt.

Shelly lente seg over Dans skulder og stirret inntrengende på videoen idet armen med pistolen ble senket og forsvant fra skjermen. Nei, nei, drapsmannen måtte dukke opp. Han hadde ikke skutt kameraet ennå. Ingenting skjedde. Kanskje drapsmannen stoppet opp for å sjekke utenfor, se om lyden av skuddene hadde vekket oppmerksomhet i nærheten. Eller kanskje han gikk gjennom det mannlige offerets pickup.

Men til slutt, tre, fire, fem minutter senere …

En enslig skikkelse kom til syne. Ikke en mann. En unggutt. Yngre enn det første offeret, kanskje til og med yngre 31

enn Erin Hill. I en stor, svart hettegenser, med ermene skjøvet opp til albuene, men likevel fullstendig feil plagg i tretti grader en morgen i august. Gutten nærmet seg disken. Han så ikke bort på det første offeret sitt, og heller ikke ned på det andre. I stedet så han rett opp på kameraet. Stirret rett inn i det.

Det var det mest uttrykksløse ansiktet Shelly noensinne hadde sett. Ingen anger, ingen fryd, ikke så mye som en svettedråpe i pannen.

Den mørkøyde unggutten stirret på Shelly gjennom skjermen.

Så hevet han armen og skjøt.

Shelly måtte se bort et øyeblikk for å få igjen pusten. Dan, som lente seg mot skjermen, hadde det ikke stort bedre.

«Har du sett ham før?» spurte Shelly fullmektigen.

«Nei.» «Ikke jeg heller.» Hun tvilte på om det spilte noen rolle.

Med et såpass godt bilde, en såpass solid beskrivelse, skulle de ha et navn i løpet av noen timer.

«Han tok ikke pengene,» sa Dan tankefullt.

«Nei.» «Snakket ikke engang til dem. Bare … gikk inn. Og myrdet to mennesker.»

«Jeg vet.»

«Så du øynene hans?»

Shelly nikket. Hun forsto hva fullmektigen prøvde å si.

«Hva var det egentlig som skjedde her?» spurte Dan, og stemmen var mer klagende nå.

«Jeg vet ikke,» sa hun oppriktig. «Men jeg vet hvem jeg skal spørre: Pierce Quincy. Etter denne videoen å dømme kommer vi til å trenge en profilerers hjelp. Men drapsmannens motiver er ikke det viktigste spørsmålet her.»

«Hva er det viktigste spørsmålet?»

«Hvis en guttunge kan drepe så lett – tenk om han fortsetter?»