Liljer fra Jerusalem av Gert Nygårdshaug by Cappelen Damm AS

Gert Nygårdshaug

Liljer fra Jerusalem

Opprinnelig utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2001 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56794-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: iStockphoto / Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold:

1. En gutt venter på 4-soler-dagen, da en fremmed uten ansikt ber om en tjeneste og natten blir helt mørk uten stjerner...............................................................................

2. Skarphedin Olsen leser en alkymistisk tekst nytende en viss ostetype, hører et smell, men ser ikke gutten under trærne .....................................................................

3. Navnet August Strindberg dukker opp, det viser seg at søppeldunkene helt er glemt og Olsen blir et eneste stort smil............................................................................

4. Fredric Drum undersøker steinbitens tannstilling, Jesus kunne muligens ha vært esséer, og etterforsker Olsen mottar et visittkort ...............................................

5. Tor Jonson siterer stadig Tor Jonsson, alkymi kan også være snakk om bilnummer og det blir sådd tvil om Skarphedin Olsens åndelige ballast...............................

6. Etterforskeren vurderer å bestille et par bøker fra Paris, et ungt par kysser hverandre ved Frognerparken, og Olsen finner en bil med to parkeringsbøter ...

111

7. En ung kvinne har glemt sine p-piller, funnet av et lik må foreløpig holdes skjult for offentligheten, og Skarphedin Olsen fordømmer en ektoplasmisk hildring .....................................................................................

133

8. Fredric Drum avslører esséernes opphav, Aladdins lampe kan neppe være god butikk, og Skarphedin Olsen blues over noe han ikke har opplevd på flere år

145

9. Det blir snakket om kangishan-kuttet, KRIPOS-sjefen beskriver seg selv som et kjøttbein, og Skarphedin Olsen ser en lekeplass med sklie og huskestativ .........

165

10. Thomas Aquinas mente at luften var Guds ånde, einerbærekstrakt blir nevnt, fremdeles vet ingen hvem Aron Rhymfaxe er, og Olsen tar en viktig beslutning

183

11. Etterforskeren kommer ridende til markedsplassen, Ungbeldt får nyss om en flyttesjau, og en hane galer da Olsen klatrer over kalksteinsklippen .......................

203

12. Etterforskeren vil at noen skal stekes i eget fett, falske profeter skal falle til marken som pestsmittet kveg, Olsen hører Adagio og leser et blomstersvøp ...

229

1 En gutt venter på 4-soler-dagen, da en fremmed uten ansikt ber om en tjeneste og natten blir helt mørk uten stjerner.

Dette kunne være 4-soler-dagen, Ahrad visste ikke nøyaktig; bestefaren hadde fortalt at den vanligvis kom trefire dager etter vårens første hetedis, etter den stille trykkende varmen som fikk vannflaten til å ligge helt i ro, uten en eneste krusning; han hadde gått ned til stranden denne morgenen etter at de to yngre søstrene hadde dratt til markedet og der ble han stående og speide inn mot de gulbrune fjellene i sydvest, klokken var knapt åtte og solen la et litt blålig skjær inn i kløfter og skar, så fulgte blikket hans fjellene og åsene sakte ned mot sjøen med de hvite, salttrukne strendene der solen enda ikke slapp til; to ganger tidligere i sitt fjortenårige liv hadde Ahrad vært så heldig å få øye på 4-solen, dette merkelige fenomenet som visstnok bare kunne inntreffe en gang i året og som Allah ga som et tegn på at et godt og utbytterikt år var i vente for den som så det; slett ikke mange visste nøyaktig hvor de skulle vende blikket for å finne 4-solen og om man kunne se den kom helt an på hvor man befant seg ved sjøens bredder; nøyaktig der han sto nå hadde bestefaren vist Ahrad hvor han kunne rette blikket: Mot et område i den blanke vannflaten rett under Tvillingklippene i sydvest, akkurat der kunne plutselig fire soler dukke opp, fire soler som speilet seg i det stille vannet og som liksom danset rundt hverandre i en erten lek; noen få minutter kunne dette ses, like før den virkelige solen 7

brøt frem over åskammene i nordøst, da forsvant synet og ville ikke kunne vise seg før neste år; at dette virkelig var et godt tegn for alle som var så heldige å få øye på det, var det ingen tvil om, Ahrad husket fra da han var åtte år hvordan de to geitene de eide hadde fått tre kje hver da Ahrad og bestefaren sammen hadde sett 4-solen den våren, dette var første gangen; andre gangen var Ahrad alene ved saltpumpen og var tolv år, da hadde bestefaren vært død i over et år, men han hadde altså plutselig fått øye på 4-solen denne morgenen før han startet saltpumpen og hva hadde ikke skjedd noen måneder senere? jo, saltprisene på markedet hadde steget til nesten det dobbelte slik at begge søstrene hans fikk råd til å kjøpe seg nytt kjolestoff og han selv et par nye sandaler av beste kamellær; nå sto han der og speidet igjen, det skulle være riktig tid, kanskje i dag, kanskje i morgen? i nesten ti minutter sto Ahrad og stirret utover den blanke sjøen; ikke en krusning, ikke tegn til bevegelse, bare tørr, behagelig morgenvarme, men ingen soler danset i vannflaten under Tvillingklippene denne morgenen. Han fylte opp olje og diesel og smurte ventilene på den gamle saltpumpen før han startet den opp; her i det lille skuret nede på stranden hadde han sitt arbeide, slik faren og bestefaren hadde hatt før ham, et arbeide som ga akkurat nok inntekt til at det kunne forsørge en liten familie, nå var de bare tre stykker, han og de to søstrene på ti og tolv år; da bestefaren hadde dødd, kom det onkler og tanter fra den lille landsbyen Mahaka i syd og ville ta alle tre søsknene med dit slik at de kunne få skolegang og innføring i rettroenhet, men Ahrad hadde blånektet, han var like sta som det gamle eselet han eide, og søsknene hadde fått bli under lovnad om at han hver fredag måtte gå til moskéen i den nærmeste landsbyen, tre kilometer lenger oppe ved sjøen der også det store turisthotellet lå; Ahrad visste at han kunne forsørge søstrene og seg selv, 8

han var blitt en liten ekspert på å få saltpumpen til å yte maksimalt, og hadde han ikke lagt til side såpass mange penger at han snart kunne kjøpe seg en splitter ny pumpe? jo, han var stolt; han tenkte på pengene som han hadde gjemt i esken under det gamle eselpleddet nå når han startet pumpen denne morgenen etter at han forgjeves hadde speidet etter 4-solen, han tenkte at han kanskje allerede neste uke burde gå til tahalen i landsbyen og bestille en ny pumpe, da ville han ha to saltpumper og tjene dobbelt så mye, bare ikke saltprisene sank; Ahrad nikket og smilte for seg selv og lyttet til den jevne putringen fra pumpen som snart sugde det salte vannet opp fra sjøen gjennom slangene og filtrerte det slik at det fine saltet sakte drysset ned i spannet som hang under pumpen, hans salt var mye bedre enn det som fabrikkene laget, det hadde han fått høre fra mange som skjønte seg på slikt; han sto en stund og lyttet til motoren, til de lett astmatiske ventilene som hadde vært slik så langt tilbake han kunne huske, han gikk ut av skuret, ut på stranden, pumpen passet seg selv, nå skulle han mate eselet og de fire geitene, han kikket opp mot huset de bodde i, et lite hvitt kalksteinshus i skyggene av noen daddelpalmer, dessuten et uthus under klippene der eselet og geitene kunne søke ly for den brennende solen; disse to husene sammen med skuret på stranden var den eneste bebyggelsen akkurat her, Ahrad gikk opp mot eselkveen, men stoppet plutselig. Det var en lyd. Ikke fra saltpumpen. En dur. Det var ikke noe fly på himmelen. Duren ble sterkere. Gutten snudde seg mot nord. Han speidet oppover bredden av sjøen i retning landsbyen og så en bil komme kjørende, en jeep; den fulgte strandkanten der sanden var hardest, men Ahrad visste 9

at den ikke kom lenger enn til kalkklippene to hundre meter fra husene, der måtte den stanse og det gjorde den også; Ahrad ble nysgjerrig, en bil? nå? det kunne gå år mellom hver gang en bil kom kjørende hit, hva var det de kalte seg? arkeologer? de som hadde vært her i fjor høst og som lette etter noe inne mellom klippene? men som var blitt fjernet av politiet, de fikk ikke lete mer, det var forbudt; politiet i landsbyen hadde bedt ham, Ahrad, om straks å varsle hvis det skulle komme europeere dit som lette etter noe, hva da? Ahrad ante ikke, men politiet hadde vist ham et avsperret område inne i en klippedal der det altså var strengt forbudt for alle og enhver å ferdes; og så han noen som nærmet seg dette stedet, måtte han altså straks si ifra; det var israelske politimenn som hadde sagt dette og alt israelske politimenn sa og befalte måtte man nøye underkaste seg, dette hadde Ahrad fått innprentet fra barndommen; kunne det være arkeologene som kom tilbake? gutten skygget for øynene og stirret mot bilen som nå hadde stanset bak klippene, motoren ble slått av, og ut av jeepen steg en person som kom langsomt gående mot husene der Ahrad bodde; han fortet seg inn i skyggene, grep etter leirkarene ved husveggen, fylte opp med ka’salim til eselet og fant noen never ha’khlati til geitene, slik; den fremmede skulle få se at han var fullt opptatt, han gren på nesen da han på vei opp til geitekveen passerte en bøtte med gjærede dadler som søstrene hans måtte ha glemt, hele tiden skottet han til siden og så at den fremmede kom nærmere, snart nådde han pumpeskuret og skrådde opp den steinlagte stien mot huset; gutten kjente at hjertet banket raskere i brystet, var han redd? Ahrad var slett ikke redd, han kunne aldri huske at han hadde vært redd, ikke siden faren hadde falt ned fra Profetklippen for snart seks år siden og slått seg ihjel da han skulle redde ned en fastgått geit, da hadde noe låst seg fast i sinnet hans, noe som befalte ham aldri å frykte noe 10

som helst fordi han hadde ansvar for sine to yngre søstre som han elsket høyere enn seg selv; han var aldri redd, og han var ikke redd nå da den fremmede med ganske raske skritt passerte huset og kom rett opp mot ham og geitekveen; enda hadde han ikke våget å se nøyere på personen, Ahrad hadde lært seg å holde blikket lavt overfor fremmede, ikke stirre i utrengsmål, kunne det være en turist? en europeer? eller var det en representant for en eller annen myndighet? palestiner? israeler? «Er det du som bor her?» Stemmen var verken lys eller grov, kanskje litt hes, og snakket hans eget språk, men temmelig gebrokkent. Gutten snudde seg. Mannen bar en lysebrun khalabé, men rundt hodet hadde han bundet en hakh’aran på en måte som gjorde at ansiktet var fullstendig dekket bortsett fra en liten glipe foran øynene, hendene var stukket inn under kjortelen som var såpass vid at den kunne romme hva som helst, hva har du under kjortelen? merket Ahrad at han plutselig tenkte og da denne tanken var tenkt, kjente han redselen, en følelse han helt hadde glemt, men nå var den der, helt uventet, hvorfor? hvorfor skulle han være redd en fremmed? han merket at han flakket med blikket, våget ikke å møte øynene i et ansikt som var helt dekket til, han stirret ned i bakken på de knøttsmå maurene som holdt til mellom steinhellene. «Jeg spurte: Er det du som bor her, kan du ikke snakke?» «Jeg bor her sammen med mine to søstre.» «Hvor er de?» «I landsbyen. På markedet.» Ahrad hørte at det pustet tungt bak ansiktskledet, det var varmt, disen lå allerede tykk over sjøen og det var ikke et vindpust; denne varmen plaget ham slett ikke selv, men han visste den kunne plage fremmede som besøkte 11

den store sjøen her nede i ørkengryten, langt under havoverflaten, og den plaget tydeligvis den fremmede som sto foran ham og fiklet med noe under khalabéen. «Kom! Vi går ned i skyggene. Jeg har noe å fortelle deg!» Mannen snudde seg brått og gikk ned mot sisternen i skyggen under daddeltrærne; løp, Ahrad, løp! var det en stemme langt inne i ham som ropte, løp det forteste du kan, løp og gjem deg, løp til landsbyen! men Ahrad løp slett ikke, han adlød ikke denne stemmen fordi han ikke kjente nok til frykten og angsten og ikke hadde noen erfaring med å tolke de signalene han hadde fått i møtet med denne fremmede, derfor gikk Ahrad ganske rolig ned til sisternen der han plukket opp et messingfat som Kaila, den yngste søsteren, var i ferd med å pusse blankt; han tok fatet mellom knærne og fant oussah’en som ble brukt til skrubbingen, den fremmede hadde satt seg ned på den slitte cedertrebenken der han fremdeles pustet tungt; plutselig kom en hånd frem under kjortelen, lynraskt kastet den en rull med shekel ned på bakken foran gutten, Ahrad stanset skrubbingen, så på de slitte, sammenrullede sedlene, mange penger, svært mange penger, så han. «De er dine, hvis du hjelper meg.» «Hva kan jeg hjelpe deg med?» «Vise meg hulene.» «Hulene?» «Ikke spill dum! Du vet hva jeg mener. Grottene som arkeologene oppdaget i fjor høst!» Ahrad ble ikke overrasket, det var selvfølgelig dette den fremmede ville, det hadde han nesten skjønt med en gang han så bilen, løp, Ahrad! ropte stemmen inne i ham igjen, men han ble sittende rolig, øynene, han hadde møtt blikket til mannen og nå kjente han kulde langs ryggraden, det var noe som ikke stemte, slike øyne! han la mes12

singfatet rolig fra seg, tok opp rullen med shekler og rakte den mot mannen. «Nei,» svarte han fast. «Det kan jeg ikke. Det har politiet sagt, og jeg må høre på politiet.» «Politiet!» freste det bak ansiktskledet. «Du skal ikke bry deg om politiet. De vil aldri få vite at du har vist meg stedet. Stol på meg!» «Hvordan skal jeg stole på en jeg ikke kjenner?» «Idiot! Om du ikke tar imot pengene, er du dum!» «Og du er klok om du bare går herfra nå, uten å si mer.» Ahrad kjente seg med ett sterk, han var overhodet for en familie, han var gutten, mannen blant tre søsken, hans søstre kunne stole på ham så lenge han levde og et ord var et ord, også overfor israelske politimenn, for hva kunne ikke de gjøre om de fikk vite at han hadde brutt sitt løfte? straffen ville kunne bli katastrofal; Ahrad kjente seg veldig sterk da han slapp bunten med shekler ned i fanget på den fremmede, vendte ham ryggen og gikk ned mot skuret og saltpumpen der han ville sjekke innholdet i saltbøtten og fylle på mer drivstoff, dessuten måtte han rengjøre noen slanger, saltet slammet seg fast inne i slangene og truet med å tette dem igjen om han ikke var nøye med å rengjøre dem med antina-syre minst en gang i uken, han hadde flere sett med slanger; til sin store lettelse så han at mannen ble sittende på benken ved sisternen, øynene! det var noe som var galt! Ahrad fant kannen med syre og koblet kompressoren til noen slanger, slik, snart var det gjort, han kikket raskt opp i saltbøtten, oj! den var allerede nesten halvfull, kanskje klarte han over to kilo i dag, deretter fylte han på mer drivstoff, hva kunne han gjøre nå? han gløttet opp mot benken, mannen var borte! han kikket over mot bilen ved klippene, men han var ikke på vei dit, hvor var han blitt av? igjen merket han redselen, denne vonde følelsen som slett ikke burde være der, og plutselig, som om han visste at noe kom til 13

å skje, gikk han bort til arbeidsbenken i skuret der han hadde en notisbok hvor han hver dag skrev inn kilo og gram med utvunnet salt, han rev ut et ark og skrev med store bokstaver: «ØYNENE. MANNEN, DEN FREMMEDE, HAR RARE ØYNE. JEG SKJØNNER IKKE. JEG VIL IKKE TIL GROTTENE.» Arket la han oppi et ubrukt saltspann som sto ved døren, lett synlig, deretter gikk han ut av skuret og skvatt voldsomt da han merket at en arm grep ham og han ble slengt såpass brutalt opp mot veggen at en halvråtten stender knakk. «Få opp farten, din idiot!» Et spyflueblått pistolløp pekte mot ham fra en usynlig hånd under khalabéen. «Jeg – må passe saltpumpen min.» Ahrad merket at stemmen skalv. «Du skal vise meg stedet, nå, har du skjønt det!» Mannen sparket opp døren til skuret og Ahrad lukket øynene da han skjønte hva som var i ferd med å skje; den fremmede rev motoren løs fra fundamentet, den hostet og rystet før den ble kvalt og stanset, vannet strømmet ut fra avslitte slanger; en stank av diesel og olje blandet seg med den søtlige saltlukten, kanner ble veltet og innholdet fløt utover. «Vil du jeg skal tenne på?» Stemmen var hes bak kledet. «Nei,» hvisket Ahrad. «Vil du vise meg?» Ahrad strøk seg over den verkende venstre skulderen, deretter begynte han å gå rolig oppover stien mot huset, mannen fulgte etter, tett bak ham, løp, Ahrad, stemmen var ikke fullt så bestemt lenger, han kunne ikke flykte nå, det var for sent, mannen ville skyte og etterpå tenne på pumpehuset, hvordan skulle det gå med søstrene hans da? han måtte forsøke å tenke fornuftig, hvor lang tid ville det ta å gå opp til den bortgjemte kløften og det avsperrede området? kanskje et par timer, litt mer om han gikk sakte, mye mer om han tok noen omveier, hva ville skje når de 14

kom dit opp? kunne han stikke av? han måtte stikke av, gjemme seg, føre mannen inn i labyrinter av kløfter, klipper, gjel og uoversiktlige steinformasjoner, da ville han få tid til å løpe tilbake, punktere dekkene på bilen og forte seg til landsbyen, advare søstrene og varsle politiet; slik måtte det bli, ta det rolig, Ahrad, sa han til seg selv, dette klarer du, du er raskere enn en geit og sluere enn Ibrahims eldste kamel; han gikk opp mot sisternen og stanset. «Gå, for svingende, vis vei!» Det freste bak kledet. «Om jeg får pengene.» Ahrad måtte vise at han likevel var en som lot seg bestikke. «Når vi er fremme. Ikke før.» Ahrad nølte, han kikket opp i sisternen. «Dette vannet må kokes før vi kan drikke det,» sa han stille. «Hva mener du med det?» Det pustet tungt bak ansiktskledet. «Uten rikelig med vann kommer du til å dø der inne. Der er det dobbelt så varmt som her.» «Javel. Men se å få opp farten, kok vann så vi har nok til hele dagen!» Ahrad hentet en bøtte og fylte den opp, deretter gikk han inn i huset og fikk fyr på ildstedet, satte over vannkjelen og fant to bulkete belteflasker; hele tiden arbeidet tankene inne i hodet hans, han tenkte ut hvilken rute han ville gå, forsøkte å se for seg terrenget, finne steder der han kunne stikke seg bort i en fart, redselen hadde sluppet taket, han måtte greie dette uten å sette søstrene i fare, når ville de komme tilbake? neppe før utpå ettermiddagen, de kom helt sikkert til å besøke venninnene sine og skravle og lytte til sladder; vannet kokte, han helte det over på flaskene og la dem i en skinnskreppe sammen med en rull kahasim, tørr geitost og noen brødskorper; mannen utenfor travet rastløs frem og tilbake, klokken var blitt over ni og solen sto alt høyt på himmelen, det 15

kom til å bli en varm dag; Ahrad gjorde tegn til at han var klar til å gå, det gryntet bak kledet, hvorfor skjulte han ansiktet sitt? khalabéen var så sid at den subbet i bakken slik at føttene også var usynlige, men gutten så sporene, det var sko, dyre sko, tippet han, hvor kom mannen fra? hva ville han? hva skulle han hente? dette som arkeologene drev med skjønte ikke Ahrad stort av, hva kunne være så viktig å vite om dager og år som lå så langt tilbake i tid at ikke engang de eldste husket? de gikk opp under klippene, Ahrad først, den fremmede fulgte tett etter, de klatret oppover geitetråkket for å komme til det første platået; dette ville neppe ha hendt om han hadde fått øye på 4-solen i dag morges, tenkte gutten og kjente en tung sorg i sinnet, det han gjorde nå kunne være svært farlig om det israelske politiet fikk vite det, tenk om de støtte på en politimann på patrulje i området? hva ville han tro da? tankene surret i hodet og han kjente seg ør, nå måtte han tenke klart, tenke på hvordan han kunne trekke ut tiden, lede den fremmede inn i et område mellom klippene der det var lett å gå seg vill, Ahrad kjente til flere slike steder, han var lommekjent etter alle turene med bestefaren, men nå var det lenge siden, han lukket øynene og forsøkte å se terrenget for seg; gikk han til venstre etter Himmelklippen, ville han føre mannen rett til stedet, gikk han derimot til høyre, inn en sjakt, ville det være en betydelig omvei med mange vanskelige hindringer og flere gode skjulesteder; mannen gikk fremdeles tett bak ham, bare tre-fire skritt, gutten økte tempoet, men den fremmede fulgte lett, jeg må ha avstand, tenkte han, slik at jeg kan løpe og skjule meg før han rekker å skyte; da de rundet Himmelklippen med Skamsteinene på toppen, tok Ahrad til høyre slik han hadde planlagt, de gikk en liten stund, til den fremmede brått ropte: «Stans!» Gutten stanset. 16

Mannen snudde seg bort fra gutten, skjulte hendene som han holdt noe i, et papir? Ahrad pustet fort og kikket seg raskt omkring, kunne han løpe nå? nei, det var minst femti meter bort til noe han kunne skjule seg bak. «Idiot! Du forsøker å narre meg! Du går i feil retning!» «Feil?» Ahrad merket at stemmen hans sviktet. «Feil, ja. Vi skal vestover, ikke østover!» «Men – men – det er en snarvei – vi – vi sparer litt tid –.» «Ingen snarvei, nei! Jeg ser på det sleipe araberblikket ditt at du pønsker på noe for å narre meg! Vi går den veien, tenker jeg!» Mannen pekte ut den riktige retningen. Ahrad kjente at han begynte å skjelve, den magre kroppen hans ristet under den oljeflekkede khalabéen, mannen var kjent, han hadde tegninger som viste hvor de skulle, hvordan skulle han kunne rømme nå? Ahrad begynte å gå, først sakte, så fortere og fortere, han gikk inn i trange daler og over harde grussletter; om en stund måtte de klatre opp en skråning, visste han, deretter kom de opp til et nytt platå, landskapet var gult og brunt, det vokste ingenting her bortsett fra tørr, stiv, moussta mellom klippene, et slags stråaktig gress som geitene underlig nok likte, han gikk fort, men den fremmede fulgte ham like tett, bare et par-tre skritt bak, hvor lenge kunne mannen holde dette tempoet? undret han, kanskje ville han til slutt besvime, falle om av heten som nå ble sterkere og sterkere, falle om slik at han kunne løpe bort, vekk fra dette uhyggelige som hadde kommet til ham denne morgenen; han var redd, veldig redd, noen ganger gikk han med lukkede øyne for kanskje å kunne finne et bilde av bestefaren som på en trygg måte fortalte ham hva han skulle gjøre, men det var bare grått. «Stans!» Ahrad stanset og snudde seg. «Ikke så fort! Jeg vil ha vann!» 17

Gutten tok opp en belteflaske fra skinnsekken han bar over skulderen og rakte frem. «Fy, for en varme!» Den fremmede snudde seg bort mens han drakk, heller ikke denne gangen ville han vise ansiktet sitt, hvordan så han ut? Ahrad drakk selv noen slurker fra den andre flasken. «Hvor langt er det igjen?» «Ganske langt, minst en time,» svarte han. De gikk videre, Ahrad satte opp tempoet, snart var de borte ved skråningen og begynte å klatre oppover, det var bratt og hele tiden løsnet det steiner som trillet nedover, kunne han ta en stein og kaste i hodet på den fremmede? han våget ikke, han ville kanskje bomme, og hva ville skje da? han kan ikke skyte meg! tenkte han plutselig, om han skyter meg, vil han aldri finne det han leter etter! denne tanken sto plutselig klart for ham, han hadde vært dum, forferdelig dum, han kunne bare stanse, nå, stanse og si at han ville ikke mer; Ahrad kjente seg med ett modigere, han begynte å tenke på hva han skulle fortelle søstrene, fortelle hvordan han hadde kommet seg bort fra denne nifse fremmede, lurt ham grundig, satt hardt mot hardt, han ble ivrig og klatret fortere og fortere opp skråningen; mannen var nå minst ti meter bak ham og strevde i det ulendte terrenget, han kunne høre pusten og stønningen, snart var han oppe på det neste platået, der ville han sette seg rett ned og nekte å gå videre. «Vent!» Ahrad snudde seg ikke, stanset ikke, bare klatret videre, plutselig hørtes et fryktelig smell og han så det gnistre i steinene like ved den høyre hånden hans, ekkoet av smellet gjallet innover i klippelandskapet, han hadde skutt! Ahrad stivnet, våget ikke å snu seg, han hørte bare pusting og pesing da den fremmede kom opp like bak ham. «Jeg tenker vi tar en pause når vi kommer opp her, din 18

lille rakker, slik at jeg kan fortelle deg noe den trange, dumme araberskallen din ikke har oppfattet!» Stemmen var hes. «Insh’allah,» hvisket Ahrad knapt hørlig. De klatret videre, sakte nå, mannen like bak, alle de sterke tankene Ahrad hadde hatt for litt siden var borte, det var ingen tanker lenger, bare tykk, grå grøt; like etter var de oppe på det andre platået og herfra hadde de utsikt ned mot sjøen, ned mot det underlige havet Bahr Lut, Dødehavet, vannet der ingen dyr eller fisker kunne leve, men som var blåere og vakrere enn alle andre sjøer og hav på jordkloden, det hadde bestefaren fortalt; Ahrad elsket denne sjøen og kunne ikke forestille seg noen verden utenom denne sjøen omkranset av gule klipper og hvite strender; nå satte han seg ned og lot blikket vandre utover den blå flaten der nede, lot blikket gå til fjellene rundt, men han kjente ingen glede; han satte seg, krøp sammen bak en stein og drakk fra vannflasken, leppene var tørre, sprukne og vannet lindret lite, Ahrad lukket øynene igjen og mumlet den bønnen han sist hadde lært i moskéen: «I Allah, den barmhjertige Forbarmers navn, vend deg mot din qibla, vend da ditt ansikt mot det fredlyste bedestedet! Hvor dere enn er, så vend eders ansikter mot det! De som har fått Skriften, vet visselig at det er sannheten fra deres Herre, og ikke er Allah likesæl med hva de gjør.» Deretter kjente han etter om det gamle, slitte eksemplaret av Den Hellige Boken han hadde arvet etter bestefaren var på plass under kjortelen; han bar den alltid med seg, så bøyde han seg ned mot jorden, la pannen mot grusen og kjente tårene presse på, plutselig fikk han et kraftig spark bak så han rullet fremover og fikk en flenge i kinnet av en skarp stein, blodet dryppet da han reiste seg og så opp på den fremmede. «Din forbaskede hedning! Nå skal du høre litt på meg.» 19

Mannen pustet fremdeles tungt da han satte seg ned et stykke bortenfor Ahrad. «Du har kanskje ikke skjønt at Israels sønner er herrefolket og at dere arabere har mistet noe i hjernen som alle vi andre har. Men heller ikke Israel vet alt og fortjener alt.» Han lo en skurrende, hes latter. «De vet ikke alt, nei, det er snakk om forskjeller, skjønner du, forskjeller mellom fariséer, sadduséer og esséer. Noe er gull, men ikke alt. Og det står skrevet at vi skal finne. Det tilhører oss. Og du skal føre meg dit, skjønner du det!» Ahrad skjønte lite, bortsett fra den siste setningen som den fremmede hadde ropt ut; han tenkte at han fikk bare gi opp, han hadde ikke makt til å stanse denne mannen nå, han fikk vise ham veien og så vende tilbake til søstrene med bøyet hode, deretter ville han gå til politistasjonen og fortelle hva han hadde gjort slik at han kunne få sin straff, men han var ikke helt sikker på at Allah ville straffe ham; han tørket blod fra kinnet, nå kom den fremmede krypende bort mot ham, øynene bak ansiktsdekket var halvveis knepet sammen. «Jeg stoler ikke på deg,» snerret det bak tøyet. «Jeg stoler verken på deg eller noen annen araber av Henoks slekt! Rekk meg hånden din!» Før Ahrad rakk å tenke, holdt han venstrearmen frem, lynraskt ble en blå pistolmunning trykket mot håndflaten hans og nok et skudd drønnet mellom klippene; Ahrad kjente ingen smerte, men så forbauset at det var blitt et rødt, stjerneformet hull i hånden hans der blodet piplet frem, han kjente ingenting da han trakk hånden til seg, så danset noe rødt for øynene hans, rødt, rødt, rødt med mange gnistrende ildfluer i, han merket at han sank ned og ble liggende på ryggen, han sank ned, ned, ned og det var rødt, bare rødt; så kom smerten. «Kom deg opp igjen, svekling!» Skikkelsen sto over ham og ropte med hes stemme. «Der ser du! Jeg mener 20

alvor! Og om du finner på noen fantestreker og ikke fører meg til grottene straks, skyter jeg hull i begge kneskålene dine og da kan du ligge her inne og råtne!» Ahrad reiste seg langsomt opp mens han holdt den istykkerskutte hånden klemt mot brystet, han våget ikke se på den, men smertene jog fra hånd til albue og skulder, det banket og sved; en klar tanke sto plutselig frem: Dette var kanskje bra, nå kunne han vise politiet hånden og si at han ble truet og at han hadde nektet så hardt og bestemt at den fremmede hadde skutt ham i hånden, det var jo sant! slik ville han kanskje slippe straff; han tok noen skritt frem mot mannen, gikk tett opptil ham, såpass tett at den fremmede rygget, øynene, hva var det? Ahrad vendte ham ryggen og begynte å gå, langsomt nå, og mannen fulgte; nå kom de inn i et område med flere trange daler, stupbratte klippevegger og digre steinblokker, han visste veien, han visste hele tiden nøyaktig hvor han skulle gå, men noen ganger befalte den fremmede ham å stanse da han skulle lese fra papiret han hadde gjemt under kjortelen, hendene, han fikk et glimt av mannens hender og stivnet, hva slags hender var det? men han tenkte ikke mer på dette, han hadde nok med sin egen ødelagte hånd, det kom ikke noe blod, men den kjentes stiv ut, død, han våget ikke å krumme fingrene; han ønsket at det hele snart var over, at de var fremme slik at han kunne vende tilbake, men ville han få lov til å vende tilbake? den fremmede ville vel skjønne at han straks ville gå til politiet? nå begynte tankene hans å surre igjen, men med en kraftanstrengelse tvang han seg til ro, til å kvitte seg med redselen, søstrene, de var helt avhengige av ham og inntekten fra saltpumpen; tenk, Ahrad, tenk, mange har fortalt deg at du er en gløgg kar! de gikk rolig videre, den fremmede fulgte tett bak, de gikk inn i en slukt, inn i trange skar, rundet klippefremspring, der var Melkeklippen, Ahrad kjente igjen denne spesielle formasjonen som var helt hvit på den ene siden, som om noen hadde helt melk 21

utover den; snart ville de være fremme, han tenkte, blodet banket i den ødelagte hånden og mot trommehinnene, han saktnet enda mer på farten, stanset nesten og snudde seg halvveis. «Du må drikke mer vann,» sa han rolig. «Jadda, jadda, jeg har skjønt det.» Grynt bak kledet. «Du merker ikke at du blir uttørret.» «Takk for omtanken, skynd deg!» «Plutselig kan du ligge der besvimt.» «Da blir du vel glad.» «Nei,» svarte Ahrad stille. «Jeg vil hjelpe deg. Jeg og søstrene mine trenger sårt sheklene du vil gi meg.» Den fremmede lo tørt. «Din sleipe araber! Dere er like alle sammen.» «Jeg skal ikke fortelle det til noen om du gir meg pengene.» Ahrad forsøkte å virke oppriktig. «Javel-javel.» Mannen drakk noen drøye slurker fra flasken. «Du hadde ikke trengt å skyte meg i hånden.» «Det skal ikke du filosofere det minste over. Gå nå!» Ahrad økte farten igjen, snart kom de til Grønnkløftene der det ved siden av moussta også vokste pin’cha ak ’ha, en flat, kaktuslignende vekst, irrgrønn; deretter delte den smale dalen seg i hele åtte forgreninger og Ahrad visste at de skulle velge den tredje fra venstre, derfra var det omtrent en halv kilometer igjen til stedet; nå hadde han knapt med tid igjen, tankene hans var sentrert inn mot bare en eneste ting: Å oppnå fortrolighet hos denne mannen, ellers ville han aldri kunne vende tilbake i levende live; den ødelagte hånden hadde han stukket inn på brystet og den smertet ikke så voldsomt lenger, men han våget ikke å bevege fingrene, kanskje lot de seg ikke bevege mer. «Du kan godt få overnatte i vårt hus når vi kommer tilbake, Shibee og Kaila kan lage en rykende varm cosh 22

til oss, vi har en hel sekk med ris og dessuten tørket hønsekjøtt.» Den fremmede svarte ikke, men pustet tungt. «Jeg vil helst glemme alt, så fort som mulig, denne dagen har ikke vært til i det hele tatt, jeg har ikke truffet deg.» Det kunne være sant. «Ti stille, gutt! Er det langt igjen nå?» «Nei. Kanskje ti minutter.» «Ikke så fort. Det er varmt.» «Men der inne er det skygge. Du kan hvile ut i grottene.» Tørr, skurrende latter. Landskapet de gikk i nå var svært uoversiktlig, det var kløfter og skar i alle retninger; Ahrad visste at de snart kom til en liten, men ganske bratt skråning, den måtte de klatre opp, deretter var det en trang kløft som ikke engang ga plass til to kameler i bredden; innerst i kløften var hulene, det avsperrede området, stedet arkeologene hadde funnet i fjor høst, men som nå ingen fikk lov til å besøke; det var snart midt på dagen, solen sto høyt på himmelen og klippene var så varme at de ville brenne seg om de tok på dem, snakk, Ahrad, snakk! munnen hans var helt tørr og det hjalp ikke med vann fra flasken, han merket at panikken holdt på å gripe ham, løp! løp! han orker ikke å forfølge deg, og han kommer til å bomme om han skyter! men Ahrad løp ikke, han gikk bare videre som i trance, sprukne lepper, tørr munn, halsen hadde tetnet seg til. «Du vil sikkert ikke gjøre meg noe vondt,» hørte han stemmen sin si, lavt, nesten hviskende. Ikke noe svar. «Jeg vil heller ikke gjøre deg noe vondt.» Bare skritt i sanden bak ham. «Jeg tror du er snill. At du trenger veldig det du leter etter og som jeg hjelper deg med å finne. Jeg hører Allah hviske det til meg.» 23

Stillhet, en flokk ørkenravner seilte høyt oppe på himmelen over dem; Ahrad klatret opp den siste, bratte skråningen, stanset da han var oppe og rakte frem den friske hånden for å hjelpe mannen opp; mannen lå på kne, kravlet seg oppover, men tok ikke imot hånden hans, i stedet ble han liggende på kne og puste i lange hiv da han endelig var oppe, nå! tenkte gutten, kast deg over ham, slå ham i hodet med en diger stein! det var ingen passende stein i nærheten, et øyeblikk ble Ahrad stående rådvill, mannen reiste seg opp, tok vannflasken og drakk lenge, Ahrad pekte: «Rett der inne er grottene.» «Som om jeg ikke har skjønt det!» «Jeg gleder meg til vi skal spise cosh i kveld.» Ahrad forsøkte å virke begeistret. «Møkkamat! Eseldritt!» Mannen var hes og harket. «Du kan dessuten få med deg en kilo av verdens beste salt når du drar, det jeg selv har lagd og som alle i landsbyen sier det ikke finnes maken til.» «Hva skal jeg med salt? Det er noe ganske annet jeg trenger, og det har jeg snart!» Han sjanglet inn i skyggen bak en stein og satte seg. «Fem minutter,» sa han. Hva skulle han si nå? det virket som alt han sa prellet av på denne fremmede, at han ikke maktet å vinne tillit, panikken var i ferd med å gripe ham igjen, da fikk han plutselig øye på noe som nesten gjorde at hjertet hans holdt på å stanse i brystet, på steinen, rett ved hodet til mannen, lå det en slange! slangen beveget seg, den var i ferd med å krype ned fra steinen, krype ned på hodet til mannen, ned på kledet, barmhjertige Allah, du har hørt alle mine fortvilte bønner de siste timene, la denne slangen være giftig, dødelig giftig, la den hogge til og drepe så raskt som mulig! sang det inne i ham; Ahrad sto helt stille og våget knapt å puste, det var en tah’rabuli, den slangen bestefaren hadde advart ham mot og som han hadde sett bare 24

en eneste gang før, den var dødelig giftig! Ahrad hørte en sang inne i seg; mannen satt helt stille, forsøkte å få orden på åndedrettet, slangen krøp nedover steinen, nå var den bare en halv meter fra mannens hode, skulle den komme ned fra steinen måtte den krype over skikkelsen som satt der; skrem slangen, hiss den opp, slik at den biter ved den minste bevegelse! befalte stemmen inne i ham. «Se de flotte kaktusblomstene i kløften der borte!» nesten ropte han og veivet med armene samtidig som han sparket noen løse steiner nedover skråningen. Mannen svarte ikke, men skakket litt på hodet. Slangen var blitt vaktsom, den ønsket tydeligvis å søke dekning, derfor måtte den ned fra steinen; den ble nervøs av Ahrads plutselige geberder som nå tiltok ganske betydelig: Han fortsatte å sparke stein nedover skråningen og slengte skinnsekken fra seg like ved der mannen satt. «Det er brød og mat i sekken, om du vil ha!» «Hold kjeft, jeg er ikke sulten!» Mannen vred seg litt til siden, slangen heiste seg klar til hogg bare en håndsbredd fra mannens hode, ikke bit der! ikke bit i tøyknuten, bit lenger nede, der hoggtennene kan trenge gjennom kledet! Ahrad lukket øynene, han våget nesten ikke å se, snart ville han være fri, det var han overbevist om, Allah var stor, han hadde hørt hans bønner; neste uke skulle han gå til moskéen hver dag og han skulle gi halvparten av de pengene han hadde spart til ha’immam, han åpnet øynene igjen og så; nå skjedde alt svært fort, slangen var krøpet ned på mannens hode, han kjente at det var noe der og ristet på seg, først en gang forsiktig, så voldsomt; slangen hogg ikke, men falt ned i fanget til den fremmede som øyeblikkelig spratt opp og hylte; Ahrad rygget unna, slangen havnet på bakken og forsvant lynraskt bak steinen, mannen fortsatte å hyle mens han løp rundt og vrengte av seg først hodeplagget, så khalabéen; Ahrad stirret forskrekket på mennesket for25

an seg som nå hadde fått et ansikt og en skikkelse, han trodde ikke det han så, nei, det kan ikke være sant! tenkte han og dette var det siste Ahrad, fjorten år, tenkte, for i neste øyeblikk smalt det fra et våpen som pekte rett mot ham, tre skarpe smell som ble til hundre i ekkoene som rullet innover kløften. Tre brune, varme hull i Ahrads kjortel. Omtrent midt på brystet. Det ble brått natt, den var helt mørk, uten stjerner.

Utsikt over Dødehavet. Nathan B. Carver. Det var sent på ettermiddagen og kamelkaravanen slo leir oppe på platået med et utsyn som tok pusten fra oss som var her for første gang. Solnedgangen over denne forunderlige innsjøen som araberne kaller Bahr Lut kan ikke beskrives; det var et fargespill fra mild purpur over mot dyp rødt og tilslutt lilla. Hele dagen hadde vi beveget oss i et nærmest ufremkommelig landskap, i trange daler mellom klipper og juv, det fortonet seg som en evig labyrint, og flere ganger måtte jeg spørre vår dyktige fører

Afaz Imran om han virkelig visste hvor veien gikk. Men han smilte bare og sa noe som ingen av oss engelskmenn forsto. Men en gang i løpet av dagen stanset han opp hele karavanen og ble stående lenge foran en trang sjakt. Han la hendene sine på det gule, porøse fjellet og liksom følte seg frem. Vi undret oss på om det var en port i fjellet som skulle åpne seg ved hans «Sesam, Sesam», men det var det ikke. Likevel mumlet han noe som vi tolket som at det skulle finnes hemmelige huler her, der ingen hadde

(Klipp fra «Travelling Wilderness» London, mars 1939.)