Lidefjes

Karina Aase

Lidefjes

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-67079-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Illustrasjon side 7: Karina Karlsen Aase Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB. Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kristoffer

Takk, Maiken, Pia, Charlotte, Lydia, Ingvild og Eli. Takk, Audun, mitt livs lys.

Første juledag

Familien var rundt hvert hjørne. De satt i brune skinnstoler og knekte nøtter, eller konsentrerte seg over brettspillet rundt spisebordet. I kjelleren spilte noen Uno, men ingen snakket. De bare spiste og ventet.

Kathrine så ut vinduet der hun visste at den tomme veien med de urørlige bartrærne var. Så oppsøkte hun bestemoren og takket for seg.

Jeg tar bussen til byen nå.

Gikk det i det hele tatt buss på førstedag, undret Oldingen.

Vel, tidene var andre nå, det innså bestemoren. Man reiste når man ville og som man ville, selv på første juledag.

På vei bort snudde hun seg, og ble stående og se på huset.

Hun så ikke menneskene gjennom de store vinduene, bare det gule lyset mot den nattemørke ettermiddagen.

Hun fortsatte nedover grusveien under høye, svarte grantrær. Mellom dem gapte rotvelten etter høststormene mot henne. Før hadde man tatt ut tømmer her, nå var det bare vinden som felte trærne på tomten.

På den andre siden av skogen lå kirkegården. Hovedveien løp langs skeive gravsteiner og beskårne almetrær fram til busstoppet, like ved den tunge porten. Bak den lå forfedrene hennes, og var bare ord i stein. Navnene deres stod skrevet bak 11

svart glass, eller var risset inn i steinene. Nye steiner var helt glatte med skrift i gull, men langt de fleste var grove, grå, og hadde navn og dato malt i hvitt.

Mellom gravene var plenen full av mose. På kanskje førti av steinene kunne man enda tyde inskripsjonen. De samme navnene stod skrevet igjen og igjen. Hver gang noen ble født, var det noen som var døde, og alle var uansett oppkalt. To av steinene bar navnet hennes allerede.

Tenk om bussen bare kjørte forbi. Lyset fra lyktestolpene nådde likesom ikke helt ned til bakken. Haugene med gress, fjellene og havet. Alt usynlig. Hun var den eneste på holdeplassen og den eneste på bussen.

Tankene på Lidefjes var som et hjul som stod og spant. Hun hadde tenkt dem så mange ganger at all logikken mellom dem var slipt bort for lengst. Alt floket seg på tomme veier.

For noen år siden ville de blitt sure, og insistert på at hun satte seg ned med dem i sofaen og stirret seg gjennom NRKprogrammet. Ingen hadde forsøkt å stoppe henne denne gangen. Det var helt riktig. Likevel var det vemodig at ingen holdt henne tilbake.

Utenfor bussen ble verden lysere. Naturen la seg bak henne, og ble til en firefelts motorvei. Seteryggen foran henne hadde hull i plastplaten inn til skumgummien. Noen hadde skrevet «Silyeah» med tykk rød sprittusj på den grå platen. Synet av den slitte taggen med tødler over både i og e minnet henne om fortidens bussreiser. Hun tenkte på den gangen Lidefjes hadde vært med henne hit.

De hadde ikke kjent hverandre så lenge og satt sammen helt bakerst i bussen. Det hadde vært rart å reise hjemover for å dra på hyttetur. Hun hadde ikke nevnt det for de andre, at hun på en måte kom herfra. For hun ville ikke at noen skulle tenke at hun var bondsk eller strilsk.

12

Det fine været inspirerte turen. Mer sommer enn høst. Den første kvelden satt de på plattingen hele kvelden og drakk vin.

Alt skjedde ganske spontant.

Det lille huset fra 1700-tallet hadde ikke gjesterom. Alle unntatt verten sov sammen i den trange stuen. Hun lå på en gammel sofa, og han på gulvet ved siden av. Midt på natten var det noen som veltet en lampe. Da hadde han tatt hånden hennes for første gang.

Neste dag var det gråvær og høst igjen. Det yrte. Likevel hadde de tatt robåten ut på fjorden, bare de to. Han hadde hvit lusekofte, og hun en gul gammel regnjakke som hun hadde funnet i naustet. Han sa at de var hytte-kliseer, og de så på hverandre. Så gikk han i båten, før han støttet henne mens hun kløv ombord.

Hun la seg forut og lot hånden stryke overflaten av det grå vannet. Rundt neset, og ett til, lå bestemorens hus. Men det nevnte hun ikke. Hun bare så over skulderen sin, mot ham som satt der med ryggen til og rodde. Slik hadde de duppet en stund, uten å snakke, til noen på land ropte at de måtte komme. Søndagens eneste buss skulle kjøre snart. De hadde rukket den, og ikke lenge etterpå hadde bussen svingt ut på motorveien, akkurat her.

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? spurte hun.

Han la hodet på skulderen hennes.

Jeg vet hvem Silyeah er, sa hun og pekte på graffitien på setet foran dem.

Julen utvisket forskjellene mellom by og land, og la byen like øde som den dødeste grend. Hun lente hodet mot ruten og så sitt eget ansikt der. På den svarte bakgrunnen ble fjeset hennes hvitt og pent med store, svarte øyne. Hun så forbi dem og ut på veien og regnet.

13

Egentlig hadde hun ingen steder å dra. Lidefjes var langt unna. Et sted forbi vannskillet. Hun så for seg at det var store skoger der, og åkere som veltet nedover brede fjell, men hun hadde aldri vært der. Tenkte han på henne? Drev familien ham fra konseptene med sine vante plager og klager, til han ikke lenger orket å være i hus med dem? Eller var de lykkelige i røde julestuer, fylt av hjertelig gjensynsglede?

Hun håpet det siste.

Det regnet ikke mer. I kilometerne før Bergen sentrum ga trafikklysene alt nye farger. Sentrum var tomt og i havnebassenget lå lysene fra neonreklamene lange og seige. Fraværet av folk og biler lot lukten av sjø krype hele veien opp på Torvallmenningen.

Hun hadde alltid visst at en dag skulle hun reise hit, og ikke dra tilbake der det bare var stygge hus og tomme veier. Ingen hadde heller forventet at hun skulle fortsette å trø de slitte fortauene der ute, som begynte og stoppet helt tilfeldig langs bilveien.

Det var ufattelig at noen ville bo i enden av en grusvei, med kanskje fem andre naboer. At de foretrakk å være omgitt av trutnede garasjer med bulende vegger, framfor byen med sine irrgrønne løver og bygårder med tårn og spir.

Nå lå den tomme Torvallmenningen foran henne og var stor.

Mindre enn mye i naturen, men likevel overveldende på sin flate, grå måte. Hun gikk innom en kiosk som alltid var åpen, og kjøpte seg noe med en femhundrelapp hun hadde fått i julegave. Det ble mindre vekslepenger enn hun hadde forventet.

Til vanlig hadde hun aldri kontanter. Den lille formuen stresset henne. I tillegg til seddelen hun nettopp hadde betalt med, hadde hun fått to tusenlapper til i julegave. De lå og sved i lommeboken.

Hermes-skulpturen øverst på Sundt-huset kneiste foran 14

henne. Hans ranke bronsekropp tegnet seg ensomt mot himmelen. Langt der oppe fra skjenket den greske ynglingen byen av sine gaver. Han holdt sin hellige hånd over handelen, og ga borgerne reiser langt bort og impulser med hjem på bevingede sandaler. Byen fikk vyer. Den glemte at den var liten og lå langt fra alt, og følte seg som en verdensmakt.

Hun passerte utstillingsvinduene i første etasje. Der stod plastmannekengene alene i det kalde flate lyset. Hun var en svart silhuett på et hvitt lerret som stirret inn til dem.

En by skulle liksom være et spesielt ensomt sted, det hadde hun hørt mange ganger, men aldri selv følt. Det tomme byrommet var kanskje litt skremmende, men også fantastisk. Det hadde, i motsetning til de tomme veiene hjemme, potensial.

Ensomheten lå i enden av veien som bare førte til lavblokkene der de lå midt i heden av blåbærlyng og ingenting.

Bak Sundt-bygget spilte Ole Bull fele for Fossegrimen. Som barn hadde hun kravlet på monumentet og hoppet fra stein til stein foran skulpturene. Hun hadde stirret Nøkken i ansiktet, klatret forbi den, opp, til hun stod med samme utsikt som Bull.

Herfra så hun bed med eksotiske planter. På benken foran dem hadde Oldingen sittet. Hun hadde hatt bluser med blomster som dem i bedet bak henne, og ventet tålmodig mens barna lekte seg ferdig.

Forbi bestemoren og de høye trærne så hun musikkpaviljongen med sin grønne løkkuppel. Bak den lå Festplassen der de hadde parkert bilen ved det lille brune Lungegårdsvannet.

Hun husket nøkkens slimete ansikt ved siden av sitt da hun klatret ned igjen. Huden hans rant liksom av haken, sikkert nå også, selv om fossen som dynket ham var skrudd av for vinteren.

Bull sprikte der, like spent som sin egen bue. Han stod stødig på en pidestall av kampesteiner, men var vill i blikket. Som 15

om han hentet sitt talent direkte fra naturen og la den under seg på samme tid. Det var stormannsgalskap. Et virus i hjernen på enhver bergenser, som førte til pinlige misforståelser mellom dem og verden. For de var alle størst og best. Adel i et eldgammelt og opprinnelig rike. Dette mente de helt oppriktig, og samtidig ikke i det hele tatt.

Akkurat det skapte konflikt mellom Lidefjes og henne. Han kunne se på henne med sine bekymrede østlandske øyne og lure på om hun virkelig mente det hun sa. Hun ble på sin side irritert av at han kunne tro at hun var noe så kjedelig som helt oppriktig. Det var nesten alltid noe i ironien hennes han ikke fanget opp.

Hermes satte strenger på et skilpaddeskall og laget den første lyren. Og Bergen likte å se seg selv som et oppkomme for levende, nyskapende kultur og god smak. Men som humoren hennes skulle den ikke være tilgjengelig. Kunsten var uten tittel. Forfatterne smilte aldri på portrettbildene. Bandene sang på veldig god engelsk, eller litt dårlig norsk, og ville erobre verden fra Bergen. I tusen år og lenger hadde Norges grøde vært solgt her på flaten mellom fjellene, men det var ikke derfor hun ville være her. Det var ånden og strengeleken som førte henne hit. Og festene. Og folkene. De lange nettene i rom uten vinduer. Tette samtaler hun ikke husket. Kalde fortau og brennende tobakk. Myke sofaer og vennskap som vokste jo mer de fortalte hverandre om seg selv.

Hun var på vei mot Høyden, der hun hadde et lite rom. Det var ikke egentlig dyrt, selv om det var trangt, for det lå så godt til. På et høydedrag over byen med utsikt mot vann.

Ved foten av den øde Johanneskirke-trappen følte hun seg alltid litt motløs. Uansett hvor mange ganger hun gikk den, ble den aldri lettere å bestige. Kofferten slo mot hvert trappetrinn. Hun peste på den siste avsatsen. Da hun snudde seg og 16

så utover byen dinglet kofferten slapt i hennes høyre hånd.

Utsikten var tom og mørk, bare noen få av byens lys var tente.

Hun snudde seg egentlig bare mot den for å få en pause, og stagge den tunge pusten som hun var redd for at noen skulle høre. Likevel vekket utsikten noe i henne. Det var evolusjonen som ledet henne hit. Den hadde bestemt at hun helst ville bo på en høyde, ikke så langt fra vann. Vann er forutsetningen for alt liv, og høydedrag lover oversikt over invaderende fiender.

Reptilhjernen føler seg trygg i disse omgivelsene. Men Høyden i Bergen kan inntas fra alle kanter. Bygårdene sperrer for det meste av utsikten, og om man badet i det giftige havnebassenget ble man kjørt rett på legevakten.

Mellom byens forsvarsverk av evige grå berg var høyden det motsatte av forfedrenes pionerliv ute ved havet. En usannsynlig sivilisasjon omringet av barbarer og striler. Her oppe hadde folk en gang spankulert med konene og stokk, mens hennes forfedre hadde rotet rundt i den svarte jorden og druknet mellom grå bølger uten topp. Byen som lå ved høydens fot, var bygget på århundrenes fangst. Pelsverket kom fra det øde nord. Fisken fra den travle kysten. Det hadde vært et lotteri, der innsatsen var fangstfolkets liv. Handelsguden øste lykke over vinnerne. Gevinsten var ikke mer enn en ganske liten by.

Den livsviktige vannveien var verken matfat eller transportmiddel lenger. Nå lå fjorden og var like blank som oljen den var full av.

Uten en eneste båt.

Mot byens fjell, var Høyden en tue. Folkene, bilene, selv lyset i vinduet, feiret jul et annet sted. Gatene var tomme. Nesten. Hun ble redd for den eneste mannen. Han trasket rett bak henne, og fikk henne til å føle seg som et drapsoffer på film.

En ung kvinne i natten med en koffert og et større pengebeløp i regnkåpen. Hun tok fram mobilen. Med begge hender 17

lot hun som om hun skrev en melding. Mannen så helt vanlig ut, blåkledd og passe sliten en førstejuledags kveld. Likevel strammet det seg i brystet. Hun valgte en ringetone, spilte den i noen sekunder, så slo hun den av igjen, og begynte å snakke til firkanten i hånden.

Nei, jeg kødder ikke. Jeg kom akkurat av bussen. Pause.

Jeg elsker deg, og! Pause.

Jeg kommer nå. Er rett utenfor. Nei, du trenger ikke.

Hun la telefonen tilbake i lommen, men slapp den ikke. Så begynte hun på trappen opp til det nærmeste huset der hun ikke bodde.

Kom og hjelp meg med kofferten, da, sa hun til den stengte døren, mens hun så at mannen, som nå hadde passert henne, forsvant ut av syne.

I oppgangen var temperaturen som den hadde vært ute. Igjen dro hun trillekofferten etter seg opp den smale trappen. Pæren i entreen var gått. Hun måtte ta av seg yttertøyet i mørket. Det luktet kjeller, selv om leiligheten lå i øverste etasje.

En gang hadde bygården huset familier. Noen familier hadde vært store, andre var rike, de fleste bare leide hjemmet sitt. Likevel hadde mange hatt tjenestepike. Men da universitetet etablerte seg i området var de som bodde her blitt fordrevet. Noen hus ble kjøpt opp og brukt til kontorer. Andre ble revet for å bygge studentsenteret. Nå var dette studentsentret også revet, og et nytt og bedre kommet isteden. I mellomtiden var de gjenstående leiegårdene blitt inntatt av studenter.

Rommene de bodde i ble langsomt trangere etter hvert som utleierne bygget nye vegger. Sånn ble det laget plass til flere og flere enslige mennesker i de en gang så romslige leilighetene.

Studentene ville bo her, så de slapp å bruke penger på taxi 18