Lee Child Den åttende mann

Den åttende mann

TIDLIGERE BØKER AV LEE CHILD: SYNDEBUKK FELLEN SLAKTEREN GJESTEN HAIKEREN LIVVAKTEN ETT SKUDD HARDT MOT HARDT FIENDEN INGENTING Å TAPE REACHERS HEVN DET ØYET IKKE SER 61 TIMER UTEN SVIK VERDT Å DØ FOR EN HEMMELIG AFFÆRE ETTERLYST VEND ALDRI TILBAKE PERSONLIG

Lee Child

Den åttende mann Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: Make Me Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2015 All rights reserved.

Lee Child has asserted his right under the Copyright, Designs and Patents Act 1988 to be identified as the author of this work.

Opprinnelig utgave: Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-50549-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stephen Mulcahey / TW Personer og forsidebilde: © Jonathan Ring Forsidebakgrunn og bilder: Corbis Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Darley Anderson, min agent gjennom tjue år, med takk.

1

Det var ingen enkel sak å flytte på en fyr som var så stor som Keever. Det var som å prøve å slepe en king size-madrass ned fra en vannseng. Derfor begravde de ham i nærheten av huset. Det ga uansett mening. Kornhøsten lå fortsatt en måned fram i tid, og alle uregelmessigheter på jordene ville være synlige fra luften. Og de ville ta i bruk luften for å finne en fyr som Keever. De ville bruke søkefly og helikoptre og kanskje til og med droner.

De startet ved midnatt, da mente de det måtte være trygt.

De sto midt ute i førti tusen mål med ingenting, og den eneste menneskeskapte strukturen på deres side av enhver horisont var jernbanesporet i øst. Men midnatt var fem timer etter kveldstoget og sju timer før morgentoget, derfor var det ingen nysgjerrige øyne. Gravemaskinen hadde fire lyskastere på en stang over førerhuset, akkurat som pyntelyktene på ungdommenes pickuper, og til sammen laget de fire lysstrålene en stor runding med skarpt halogenlys. Derfor var det heller ikke noe problem med sikten. De gravde hullet i grisebingen, som var permanent oppgravd uansett.

Hver råne veide nitti kilo, og hver råne hadde fire bein.

Jorda var alltid sparket opp. Ingenting å se fra luften, ikke engang med termalkamera. Bildet ville bli hvitt umiddelbart, på grunn av de dampende dyrene og de like dampende haugene med grisemøkk.

Trygt nok.

Griser liker å grave, så de måtte forsikre seg om at hullet var dypt nok. Det var heller ikke noe problem. Armen på gravemaskinen var lang, og den tygget seg rytmisk nedover med jevne, to meter lange biter. De hydrauliske led7

dene skinte i det elektriske lyset, motoren anstrengte seg, brølte og ble stille, førerhuset steg og sank hver gang skuffen ble svingt til siden og tømt. Da hullet var ferdig, rygget de maskinen unna, snudde den og brukte frontskuffen til å skyve Keever ned i graven, skrape ham ned, rulle ham over, dekke kroppen med jord, helt til den endelig falt over kanten og dumpet ned i de elektriske skyggene.

Bare én ting gikk galt, og det skjedde akkurat da.

Kveldstoget passerte, fem timer forsinket. Neste morgen hørte de på en AM-stasjon at et lokomotiv med motorstans hadde forårsaket en stopp femten mil lenger sør. Men det visste de ikke da. Det eneste de hørte, var den sørgmodige fløyten ved den fjerne overgangen, og da kunne de ikke gjøre annet enn å snu seg og stirre på de lange, opplyste vognene som skranglet forbi et stykke unna, den ene etter den andre, som et drømmesyn, tilsynelatende evigvarende. Men til slutt var toget borte. Skinnene sang en stund etterpå, og så ble baklysene slukt av midnattsmørket, og de vendte tilbake til oppgaven sin.

Tre mil lenger nord kjørte toget stadig saktere, før det til slutt stoppet med en hvesende lyd. Dørene åpnet seg, og Jack Reacher gikk ned på en betongrampe foran en kornsilo på størrelse med en boligblokk. Til venstre for ham sto fire andre siloer, alle større enn den første, og til høyre lå et enormt metallskur på størrelse med en flyhangar. Det sto gatelykter på stolper med jevne mellomrom, de skar ut gule kjegler i mørket. Det lå en skodde i natteluften, som et merke i en kalender. Sommeren gikk mot slutten. Høsten nærmet seg.

Reacher ble stående stille, og toget bak ham kjørte videre uten ham. Det tok hardt i, kvernet framover i en langsom rata-ta-rytme før det akselererte og bygde opp et dragsug som rev og slet i klærne hans. Han var den eneste som hadde gått av. Det var ikke overraskende. Dette var ikke et kollektivknutepunkt. Her var det bare jordbruk. Det lille som fantes av passasjerfasiliteter, var klemt inn mellom siloene og det 8

enorme skuret, og begrenset seg til en kompakt bygning som så ut til å inneholde både billettluke og benker til å sitte og vente på. Det var bygd i tradisjonell jernbanestil og minnet om et lekehus som var plassert midlertidig mellom to blanke stålfat.

På et skilt som dekket hele veggens lengde, sto årsaken til at Reacher var der: Mother’s Rest – Moders hvile. Han hadde oppdaget navnet på et kart og syntes det var et flott navn på en jernbaneholdeplass. Han gikk ut fra at sporet krysset en eldgammel prærievognvei hvor det hadde skjedd noe for lenge siden. Kanskje en ung kvinne måtte føde.

All ristingen hadde neppe hjulpet. Vogntoget måtte kanskje stoppe et par uker. Eller en måned. Kanskje noen husket stedet noen år senere. En etterkommer, for eksempel. En familiehistorie. Det fantes kanskje et lite museum på ett rom.

Eller kanskje det var en mer sørgelig tolkning. De hadde kanskje gravlagt en kvinne der. For gammel til å klare turen.

Hvis det var tilfellet, ville det finnes en minnestein over henne.

Reacher tenkte at han uansett kunne finne ut av det. Han skulle ikke noe spesielt sted, og han hadde all verdens tid til å komme seg dit. Det var derfor han gikk av toget.

Først følte han seg skuffet. Forventningene hans hadde vært altfor høye. Han hadde sett for seg et par støvete hus og en ensom innhegning til én hest. Og så ettromsmuseet, kanskje drevet på deltid, på frivillig basis. Kanskje av en gammel gubbe fra et av husene. Eller gravsteinen, kanskje av marmor, bak et firkantet smijernsgjerde.

Han hadde ikke forventet den enorme landbruksinfrastrukturen. Han burde vel ha gjort det, tenkte han. Korn, hils på jernbanen. Et eller annet sted måtte det jo lastes om bord. Sikkert flere millioner tonn i løpet av et år. Han gikk til venstre og kikket inn gjennom en åpning mellom siloene.

Det var mørkt, men han kunne skimte en slags halvsirkel med boliger. Selvsagt hus til de som jobbet på depotet. Han kunne se lys, som han håpet var et motell eller en kafé eller begge deler.

9

Han gikk mot utgangen, unngikk lyskjeglene av gammel vane, men han så at den siste lykten var umulig å komme utenom, fordi den hang rett over utgangen. Derfor sparte han seg også bryet med å svinge utenom den nest siste lyskjeglen.

Akkurat da kom en kvinne ut fra skyggene. Hun kom gående energisk mot ham, med to raske skritt, ivrig, som om hun var glad for å se ham. Kroppsspråket hennes ga uttrykk for lettelse.

Og så var det ikke lettet lenger, det var bare skuffet. Hun bråstoppet og sa: «Å.»

Hun var asiatisk. Men ikke liten. Kanskje en syttifem eller en syttisju. Og med matchende kroppsbygning. Ikke et bein å se. Ikke tynn og vever. Hun var omtrent førti år, anslo Reacher, med svart, langt hår, og jeans og T-skjorte under en kort bomullsjakke. På føttene hadde hun sko med snøring.

Han sa: «God kveld, ma’am.»

Hun kikket over skulderen hans.

Han sa: «Jeg var den eneste passasjeren.»

Hun møtte blikket hans.

Han sa: «Ingen andre gikk av toget. Så da tror jeg ikke vennen din kommer.»

«Vennen min?» sa hun. En nøytral aksent. Vanlig amerikansk. Den sorten man hørte overalt.

Han sa: «Hvorfor skulle man ellers stå her, hvis det ikke var for å møte toget? Ellers er det nok ingen vits. Vanligvis er det vel ikke noe å se her ved midnatt.»

Hun svarte ikke.

Han sa: «Ikke si at du har stått her siden klokken sju.»

«Jeg visste ikke at toget var forsinket,» sa hun. «Det er ikke mobildekning her, og ingen fra jernbanen som kan varsle. Og det ser ut som Ponniekspressen er syk i dag.»

«Han satt ikke i min vogn. Og heller ikke i de to neste.»

«Hvem da?»

«Vennen din.»

«Du vet ikke hvordan han ser ut.»

«Han er stor,» sa Reacher. «Det var derfor du spratt fram 10

da du så meg. Du trodde jeg var ham. I hvert fall et øyeblikk.

Og det var ingen store menn i min vogn. Eller de to neste.»

«Når kommer neste tog?»

«Klokka sju i morgen tidlig.»

Hun sa: «Hvem er du og hvorfor har du kommet hit?»

«Jeg er bare en fyr som er på gjennomreise.»

«Toget var på gjennomreise. Ikke du. Du gikk av.»

«Vet du noe om dette stedet?»

«Ingenting.»

«Har du sett om det er et museum eller en gravstein her?»

«Hvorfor er du her?»

«Hvem spør?»

Hun nølte litt, før hun sa: «Ingen.»

Reacher sa: «Er det et motell i byen?»

«Jeg bor der.»

«Hvordan er det?»

«Det er et motell.»

«Greit nok for meg,» sa Reacher. «Er det ledige rom der?»

«Det ville forundre meg hvis det ikke var det.»

«Ok, da kan du vise meg veien dit. Du trenger ikke vente her i hele natt. Jeg står opp ved daggry. Jeg kan banke på døren din når jeg går. Vennen din er forhåpentligvis her i morgen tidlig.»

Kvinnen sa ingenting. Hun kikket bare på de tause skinnene enda en gang, før hun snudde seg og gikk ut foran ham.

2

Motellet var større enn Reacher hadde trodd. Det var en hestesko i to etasjer, med totalt tretti rom og rikelig med parkeringsplasser. Men det var ikke mange av plassene som var opptatt. Stedet var ikke engang halvfullt. Det var en enkel mursteinsbygning med beigemalt stukkatur og trapper og rekkverk av brunmalt metall. Ingenting spesielt. Men det så rent og velstelt ut. Alle lyspærene virket. Ikke det verste stedet Reacher hadde sett.

Resepsjonen var første dør til venstre på bakkeplan. Det var en resepsjonist bak skranken, en liten, gammel kar med stor mage og noe som så ut som et glassøye. Han ga kvinnen nøkkelen til rom 214, og hun gikk uten å si et ord.

Reacher ba om en pris, og fyren sa: «Seksti spenn.»

Reacher sa: «Per uke?»

«Per natt.»

«Jeg ble ikke født i går.»

«Og hva skal det bety?»

«Jeg har bodd på mange moteller.»

«Og så?»

«Jeg kan ikke se noe her som er verdt seksti dollar. Kanskje tjue.»

«Kan ikke si tjue. Disse rommene er dyre.»

«Hvilke rom?»

«Rommene oppe.»

«Jeg kan godt bo nede.»

«Vil du ikke bo i nærheten av henne?»

«I nærheten av hvem?»

12

«Venninnen din.»

«Nei,» sa Reacher. «Jeg trenger ikke bo i nærheten av henne.»

«Førti dollar nede.»

«Tjue. Det er ikke halvfullt engang. Det er praktisk talt tomt. Bedre med tjue spenn enn ingenting.»

«Tretti.»

«Tjue.»

«Tjuefem.»

«Avtale,» sa Reacher. Han tok opp seddelrullen fra lommen og fisket ut en tier, to femmere og fem dollarsedler. Han la dem på skranken, og den enøyde fyren byttet dem mot en nøkkel med en trekloss merket 106, som han tok fra en skuff med en triumferende, feiende bevegelse.

«Borte på hjørnet,» sa fyren. «Ved trappen.»

Som var av metall, og som det ville skramle i hver gang noen gikk opp eller ned. Ikke det beste rommet i huset. En smålig hevn. Men Reacher brydde seg ikke. Han regnet med at han ville være den siste som la seg i kveld. Han trodde ikke det ville komme flere gjester. Han regnet med å få sove uforstyrret gjennom den stille prærienatten.

Han sa: «Takk skal du ha,» og gikk ut med nøkkelen i hånden. * Den enøyde fyren ventet i tretti sekunder før han slo et nummer på telefonen på skranken, og da han fikk svar, sa han: «Hun traff en fyr som kom med toget. Det var forsinket.

Hun ventet på det i fem timer. Hun tok med fyren hit, og han fikk et rom.»

Det spraket i røret da det kom et spørsmål, og den enøyde resepsjonisten sa: «Enda en stor fyr. En skummel jævel. Han kranglet som faen på romprisen. Jeg ga ham 106, det borterste hjørnet.»

Enda et sprakende spørsmål, og enda et svar: «Ikke herfra. Jeg er på kontoret.»

Enda mer spraking, men denne gangen med et annerle13

des tonefall og en annerledes rytme. En ordre, ikke et spørsmål.

Den enøyde fyren sa: «Ok.» Han la på røret, kom seg på beina og gikk ut av kontoret.

Han tok hagestolen som sto utenfor 102, som var tomt, og dro den bort til et punkt på asfalten hvor han kunne se både sin egen dør og døren til 106 samtidig. Spørsmålet hadde vært: Kan du se rommet hans derfra? og ordren hadde vært: Flytt ræva di til et sted hvor du kan passe på ham i natt, og den enøyde fyren adlød alltid ordrene han fikk, selv om han ofte gjorde det litt motvillig. Som nå, da han rettet på vinkelen og dumpet ned på den ukomfortable plasten. Utendørs, i natteluften. Det var ikke sånn han foretrakk å ha det.

Inne på rommet hørte Reacher at hagestolen skrapte mot asfalten, men han brydde seg ikke om det. Bare en tilfeldig nattelyd, ikke noe farlig, ikke en hagle som noen tok ladegrep på, ikke et knivblad som gled ut av en slire, ikke noe urhjernen hans trengte å bekymre seg for. De eneste andre alternativene var en snøresko på fortauet utenfor og banking på døren, for kvinnen fra jernbanen så ut til å ha mange spørsmål, og også en slags forventning om å få svar på dem.

Hvem er du og hvorfor har du kommet hit?

Men det var en skrapelyd, ikke skritt eller noen som banket på, så Reacher brydde seg ikke om den. Han brettet sammen buksen og la den flatt under madrassen, så dusjet han av seg dagens skitt og la seg under teppet. Han satte vekkeklokken i hodet på seks neste morgen, strakte seg én gang, gjespet én gang og sovnet.

Morgengryet var gyllent, uten spor av rosa eller purpur.

Himmelen var ren og blå, som en gammel skjorte som har vært vasket tusen ganger. Reacher dusjet igjen, og kledde på seg og gikk ut i den nye dagen. Han så hagestolen stå tom i en merkelig stilling midt ute på parkeringsplassen, men han tenkte ikke mer over det. Han gikk opp metalltrappen så stille han kunne; reduserte den antatte klirringen til et mer 14

dempet, pulserende dunk ved å plassere føttene forsiktig.

Han fant 214 og banket på døren, bestemt, men diskré, som han tenkte seg at en pikkolo på et fint hotell ville ha gjort.

Vekking, ma’am. Hun hadde omtrent førti minutter på seg.

Ti til å komme seg opp, ti til å dusje, ti til å spasere bort til jernbanen igjen. Hun ville være der lenge før morgentoget.

Han snek seg ned trappen igjen og gikk ut på gaten, som akkurat der var bred nok til å kvalifisere som en plass.

Til gårdskjøretøy, gjettet han, trege og klossete, som skulle svinge og manøvrere og stille seg i kø foran bilvektene og mottakskontorene og til slutt kornsiloene. Det lå jernbaneskinner i asfalten. Det var en stor og sammenhengende operasjon, antagelig et slags knutepunkt som ble brukt av hele området. I denne delen av USA kunne det bety en radius på tretti mil. Det forklarte størrelsen på motellet. Gårdbrukerne kom hit fra fjern og nær og tilbrakte natten før eller etter en togtur til en by langt borte. Visse tider på året kom kanskje alle på én gang. Kanskje når opsjonene ble lagt ut for salg helt borte i Chicago. Derfor de tretti soverommene.

Den brede gaten, eller plassen, eller hva det nå var, gikk i hovedsak fra sør mot nord, med jernbanelinjen og den blanke infrastrukturen som en grense mot øst, og det som utgjorde en slags hovedgate var grensen mot vest. Der lå motellet, en kafé og en dagligvarebutikk. Bak de tre etablissementene spredte byen seg utover i en vag halvsirkel mot vest. Lav boligtetthet. Utstrakt, i bygdestil. Tusen mennesker, kanskje færre.

Reacher gikk nordover på den brede gaten og lette etter den gamle prærievognveien. Han trodde at den ville krysse hans vei fra øst mot vest, som hadde vært hele poenget med vogntogene. Dra vestover, unge mann. Spennende tider.

Han fikk øye på en overgang femti meter foran seg, etter den siste kornsiloen. En vei som gikk i rett vinkel på gaten, nøyaktig fra øst mot vest. På høyre side skinte morgensolen, på venstre side var det lange skygger.

Overgangen hadde ingen sperringer, bare et rødt lys. Rea15

cher stilte seg på sporet og stirret sørover, den veien han hadde kommet fra. Det var ingen andre overganger på minst halvannen kilometer, hvilket var omtrent så langt han kunne se i det svake lyset. Det var heller ingen andre overganger på minst halvannen kilometer nordover. Det betydde at hvis Mother’s Rest hadde en gjennomfartsåre fra øst til vest, så sto han på den nå.

Den var ganske bred og litt humpete, bygd opp med jord fra de grunne grøftene som var gravd på hver side. Den var dekket med tykk asfalt, grå av elde, sprukket her og der av været. Kantene var ujevne som størknet lava. Den gikk som en rett strek fra den ene horisonten til den andre.

Det var mulig. Prærievogntogene kjørte så rett fram som det lot seg gjøre. Hvorfor ikke? Ingen tok en ekstra omvei bare for moro skyld. Ledervognen styrte etter et eller annet fjernt landemerke, og de andre fulgte etter, og ett år senere ville et annet vogntog finne hjulsporene, og ett år etter det ville noen merke det av på et kart. Og hundre år senere ville et delstatlig veikontor komme med lastebiler fulle av asfalt.

I øst var det ingenting å se. Ikke noe ettromsmuseum, ingen gravstein av marmor. Bare veien, mellom uendelige åkre med nesten moden hvete. Men i den andre retningen, vest for vognenes spor, førte veien gjennom byen, mer eller mindre midt i sentrum, og det var bebyggelse på begge sider i omtrent seks lave kvartaler. Hjørneeiendommen på høyre side hadde strukket seg omtrent hundre meter nordover, som en fotballbane. De solgte landbruksredskaper. Merkelige traktorer og svære maskiner, alt splitter nytt og blankt.

På venstre side lå en forretning som solgte veterinærutstyr, i et lite hus som så ut som det opprinnelig hadde vært brukt som bolig.

Reacher fulgte det gamle prærievognsporet bortover, rett vestover gjennom byen. Morgensolen varmet ham svakt i ryggen.

På motellkontoret slo den enøyde resepsjonisten et telefonnummer, og da han fikk svar, sa han: «Hun gikk tilbake 16

til jernbanen. Nå skal hun møte morgentoget også. Hvor mange folk har de tenkt å sende?»

Svaret han fikk var en lang spraking, ikke et spørsmål, men heller ikke en ordre. Mykere i tonen. Kanskje oppmuntrende. Eller betryggende. Den enøyde fyren sa: «Ok, greit,» og la på.

Reacher gikk seks kvartaler bortover og seks kvartaler tilbake, og han så mye forskjellig. Han så hus som det fortsatt bodde folk i, og hus som var bygd om til kontorer, til såkornforhandlere og kunstgjødselforhandlere og en stordyrveterinær. Han så et lite advokatkontor. Han så en bensinstasjon et kvartal lenger nord, og en biljardsalong og en butikk som solgte øl og isbiter, og en annen som bare solgte gummistøvler og gummiforklær. Han så et vaskeri og en dekkhall og et sted som reparerte skosåler.

Han så ikke noe museum og ikke noe monument.

Og det var kanskje greit. De ville ikke ha plassert noen av delene rett ved veien. Antagelig et kvartal eller to unna, som et tegn på ærbødighet, og for at det skulle stå mer beskyttet.

Han forlot prærievognsporet og gikk inn i en sidegate.

Byen var formet som et rutenett, selv om den hadde vokst fram som en halvsirkel. Enkelte tomter var mer attråverdige enn andre, som om de gigantiske kornsiloene hadde et helt eget gravitasjonssystem. Utkanten var ikke bebygd, men nærmere sentrum sto bygningene skulder mot skulder.

Kvartalet bak prærievognsporet hadde ettromsleiligheter som kanskje hadde vært låver eller garasjer i utgangspunktet, og noe som så ut som provisoriske markedsboder til folk som hadde dyrket frukt og grønnsaker på et par mål jord. Det var et kontor som ordnet med Western Union og MoneyGram og faksing og kopiering og FedEx og UPS og DHL. Det lå et autorisert regnskapskontor ved siden av, men det virket nedlagt.

Ikke noe museum, og ikke noe monument.

Han gikk gjennom det ene kvartalet etter det andre, forbi lave skur, forbi dieselmotorverksteder, forbi ubebygde tom17

ter fulle av ugress som lignet på tynne hårstrå. Han kom ut i den borterste enden av den brede gaten. Han hadde dekket halve byen. Ikke noe museum og ikke noe monument.

Han så morgentoget kjøre inn på stasjonen. Det virket stresset og så ut som det ikke hadde tid til å stoppe. Det var umulig å se om noen gikk av. For mye infrastruktur i veien.

Han var sulten.

Han gikk rett fram over plassen, nesten helt tilbake dit han hadde startet, forbi dagligvarebutikken og inn på kafeen.

På det tidspunktet hadde motelleierens tolv år gamle barnebarn skyndet seg inn på dagligvarebutikken og bort til telefonautomaten som hang på veggen rett innenfor døren. Han la på mynter og slo et nummer, og da han fikk svar, sa han: «Han leter etter noe i byen. Jeg har fulgt etter ham overalt.

Han ser etter noe. Han går fra kvartal til kvartal.»

3

Kafeen var ren og hyggelig og pent innredet, men først og fremst var den en arbeidsplass, laget for å bytte til seg kalorier mot penger så fort som mulig. Reacher tok et tomannsbord i det innerste, høyre hjørnet, og satte seg med ryggen mot vinkelen, slik at han kunne se hele rommet foran seg.

Omtrent halvparten av bordene var opptatt, stort sett av folk som så ut som de fylte på drivstoff i forkant av en lang dag med hardt arbeid. En serveringsdame kom bort, travel, men profesjonelt tålmodig, og Reacher bestilte sin faste frokost, som besto av pannekaker, egg og bacon, men mest av alt kaffe, først og alltid.

Serveringsdamen forklarte ham at etablissementet førte en bunnløs kopp-politikk.

Reacher hilste den nyheten velkommen.

Han var i gang med den andre koppen da kvinnen fra jernbanen kom inn, alene.

Hun ble stående stille et øyeblikk, som om hun var usikker, før hun så seg rundt og fikk øye på ham og kom rett bort til ham. Hun satte seg på den ledige stolen ved bordet.

På nært hold og i dagslys så hun bedre ut enn kvelden før.

Mørke, livlige øyne og et slags bestemt og intelligent uttrykk i ansiktet. Men også en slags bekymring.

Hun sa: «Takk for at du banket på døren.»

Reacher sa: «Bare hyggelig.»

Hun sa: «Vennen min kom ikke med morgentoget heller.»

Han sa: «Hvorfor forteller du meg det?»

«Du vet noe.»

«Gjør jeg det?»

19

«Hvorfor skulle du ellers ha gått av toget?»

«Jeg bor kanskje her.»

«Det gjør du ikke.»

«Jeg er kanskje gårdbruker.»

«Det er du ikke.»

«Det kan hende.»

«Det tror jeg ikke.»

«Hvorfor ikke?»

«Du hadde ikke med deg noe bagasje da du gikk av toget.

Det er omtrent det diametralt motsatte av en som har grodd fast på samme jordflekken i generasjoner.»

Reacher nølte litt, før han sa: «Hvem er du egentlig?»

«Det er uvesentlig. Det som betyr noe er hvem du er.»

«Jeg er bare en fyr på gjennomreise.»

«Jeg trenger mer enn det.»

«Og jeg trenger å vite hvem det er som spør.»

Kvinnen svarte ikke.

Serveringsdamen kom bort med maten hans. Pannekaker, egg og bacon. Det sto sirup på bordet. Serveringsdamen ga ham påfyll på kaffen. Reacher grep bestikket.

Kvinnen fra jernbanen la et visittkort på bordet og skjøv det over den klissete treplaten. Det var stemplet et offisielt segl på kortet. Blått og gull.

Federal Bureau of Investigation. Spesialagent Michelle Chang.

Reacher sa: «Er det deg?»

«Ja.» «Hyggelig å hilse på deg.»

«Takk, det samme,» sa hun. «Håper jeg.»

«Hvorfor stiller FBI meg spørsmål?»

«Tidligere ansatt,» sa hun.

«Hvem da?»

«Jeg. Jeg er ikke lenger FBI-agent. Kortet er gammelt. Jeg tok med meg noen da jeg sluttet.»

«Er det lov?»

«Sikkert ikke.»

«Men du viste det til meg.»

20

«For å vekke din oppmerksomhet. Og for å virke troverdig. Jeg er privatetterforsker nå. Men ikke av den sorten som fotograferer folk på hoteller. Jeg vil at du skal forstå det.»

«Hvorfor?»

«Jeg må vite hvorfor du kom hit.»

«Da kaster du bort tiden. Uansett hva problemet ditt er, så er jeg bare en tilfeldighet.»

«Jeg må vite om du er her for å jobbe. Vi er kanskje på samme side. Det kan hende vi begge kaster bort tiden vår.»

«Jeg er ikke her for å jobbe. Og jeg er ikke på noens side.

Jeg er bare en forbipasserende.»

«Er du sikker?»

«Hundre prosent.»

«Hvorfor skal jeg tro deg?»

«Det spiller ingen rolle om du tror meg.»

«Se på det fra mitt synspunkt.»

Reacher sa: «Hva gjorde du før du begynte i FBI?» «Jeg var politibetjent i Connecticut. Patruljerende politi.»

«Det er bra. For jeg var i militærpolitiet. Tilfeldigvis. Så vi er begge politifolk. På en måte. Tro meg på mitt ord: Jeg er en tilfeldighet.»

«Hva slags militærpoliti?»

Reacher sa: «Den sorten som er i hæren.»

«Hva gjorde du?»

«Stort sett det de ba meg om. Litt av alt. Stort sett kriminaletterforskning. Bedrageri, tyveri, drap og forræderi. Alt det folk finner på hvis de får anledning til det.»

«Hva heter du?»

«Jack Reacher. Endte som major. Sist i 110. MP. Jeg mistet også jobben min.»

Chang nikket én gang, langsomt, og det virket som hun ble mer avslappet. Men ikke helt. Med mildere stemme sa hun: «Er du sikker på at du ikke er her på jobb?»

Reacher sa: «Helt sikker.»

«Hva gjør du nå for tiden?»

«Ingenting.»

«Hva betyr det?»

21

«Det jeg sier. Jeg reiser. Jeg forflytter meg. Jeg ser ting. Jeg drar dit jeg vil.»

«Hele tiden?»

«Det funker for meg.»

«Hvor bor du?»

«Ingen steder. I verden. Akkurat i dag er jeg her.»

«Har du ikke noe hjem?»

«Ingen vits i det. Jeg ville aldri ha vært der.»

«Har du vært i Mother’s Rest før?»

«Aldri.»

«Men hvorfor er du her nå, hvis du ikke er på jobb?»

«Jeg var på vei forbi. Det var bare et påfunn, på grunn av navnet.»

Chang nølte litt, så smilte hun plutselig og litt vemodig.

«Jeg skjønner,» sa hun. «Jeg kan se det for meg, som en film. Slutten er et stort nærbilde av et skjevt kors som er plantet i bakken – to sammenspikrede planker med en inskripsjon laget med et jern som har ligget i leirbålet og blitt rødglødende – og bak det skrangler prærievognene videre og blir borte i det fjerne. Så kommer rulletekstene.»

«Tror du at en gammel kvinne døde her?»

«Det var sånn jeg tolket det.»

«Interessant,» sa Reacher.

«Hvordan tolket du det?»

«Jeg var ikke sikker. Jeg tenkte kanskje at en ung kvinne stoppet her for å føde. De hvilte kanskje en måned før de dro videre. Ungen ble kanskje senator eller noe sånt.»

«Interessant,» sa Chang.

Reacher stakk hull på en eggeplomme og puttet en dryppende gaffel med frokost i munnen.

Ti meter unna slo mannen bak disken et nummer på veggtelefonen og sa: «Hun kom alene tilbake fra jernbanestasjonen og gikk rett bort til fyren fra i går kveld, og nå sitter de i dyp samtale. De planlegger et eller annet, sann mine ord.»

4

Det var ikke lenger så travelt på kafeen. Frokostrushet begrenset seg helt klart til daggry. Å være gårdbruker var like ille som å være i militæret. Serveringsdamen kom forbi, og Chang bestilte kaffe og et wienerbrød. Reacher spiste opp frokosten sin. Han sa: «Hvordan får en privat etterforsker som deg tiden til å gå hvis man ikke tar bilder på hoteller?»

Chang sa: «Vårt mål er å kunne tilby en rekke spesialiserte tjenester. Næringslivsundersøkelser og selvsagt mye ITsikkerhet, men også personlig sikkerhet. Livvakttjeneste. De rike blir rikere og de fattige blir fattigere, og det er godt nytt for livvaktbransjen. Vi driver også med sikkerhetskontroller i lokaler. I tillegg til rådgivning og bakgrunnssjekk og trusselvurderinger, og også litt vanlig etterforskning.»

«Hva førte deg hit?»

«Vi har en aktiv operasjon her i området.»

«Hva slags operasjon?»

«Det har jeg ikke lov til å si.»

«Hvor omfattende er den?»

«Vi har én mann på stedet. Det trodde jeg i hvert fall vi hadde. Jeg ble sendt hit som backup.»

«Når?»

«Jeg kom i går. Jeg er basert i Seattle nå. Jeg tok fly så langt jeg kunne, og leide bil. Det var litt av en kjøretur. Disse veiene er jo evig lange.»

«Og mannen deres var ikke her.»

«Nei,» sa Chang, «det var han ikke.»

«Tror du han bare har dratt midlertidig og kommer tilbake med toget?»

23

«Jeg håper at det er sånn.»

«Hva annet kan det være? Dette er ikke ville Vesten lenger.»

«Jeg vet det. Han har det sikkert bra. Han er basert i Oklahoma City. Det er fullt mulig at han måtte tilbake på grunn av noe annet. Da ville han tatt toget, på grunn av veiene. Derfor kommer han tilbake med toget. Det må han.

Han fortalte meg at han ikke har noen bil her.»

«Har du prøvd å ringe ham?»

Hun nikket. «De har en fasttelefon i dagligvarebutikken.

Men jeg får ikke svar hjemme hos ham, og mobilen er avslått.»

«Eller er utenfor rekkevidde. Og da befinner han seg ikke i Oklahoma City.»

«Tror du han kan ha dratt lenger vekk? Uten bil?»

«Ikke vet jeg,» sa Reacher. «Det er din sak, ikke min.»

Chang svarte ikke. Serveringsdamen kom tilbake, og Reacher hoppet fram til lunsj ved å bestille et stykke ferskenpai. Og mer kaffe. Serveringsdamen virket resignert. Sjefens bunnløs kopp-politikk fikk virkelig kjørt seg.

Chang sa: «Han skulle gi meg en brifing.»

Reacher sa: «Hvem da? Fyren som ikke er her?»

«Selvsagt.»

«Brifing som at han skulle oppdatere deg?»

«Mer enn det.»

«Hvor mye er det du ikke vet?»

«Han heter Keever. Han jobber på Oklahoma City-kontoret vårt, men vi tilhører alle samme nettverk. Jeg kan se hva han holder på med. Han har et par store saker på gang for tiden, men ingenting her ute. I hvert fall ikke ifølge det som er på pc-en hans.»

«Hvorfor fikk du backupoppdraget?»

«Jeg var ledig. Han ringte meg personlig.»

«Herfra?»

«Helt klart. Han forklarte meg nøyaktig hvordan jeg skulle finne fram. Han refererte til det som sitt nåværende tilholdssted.»

24

«Virket det som en rutinemessig forespørsel?»

«Jeg vil si det. Den fulgte regelverket.»

«Så prosedyrene ble fulgt, bortsett fra at saken ikke finnes på pc-en hans?»

«Korrekt.»

«Og hva betyr det?»

«Det er sikkert en liten greie. Kanskje en vennetjeneste eller noe annet som er for mye pro bono-arbeid til at sjefene ville ha godkjent det. Uansett ingen penger i det, derfor havnet saken under radaren. Men nå tror jeg at saken var blitt litt større. Stor nok til å rettferdiggjøre behovet for backup.»

«Så det er en liten greie som har vokst seg større? Hva dreier den seg om?»

«Jeg har ingen anelse. Keever skulle brife meg.»

«Ingen som helst anelse?»

«Hva var det du ikke skjønte? Han jobbet med en sak på privaten, i hemmelighet, og han skulle fortelle meg alt om den når jeg kom hit.»

«Hvordan hørtes han ut i telefonen?»

«Han virket stort sett avslappet. Jeg tror ikke han likte seg noe særlig her.»

«Sa han det?»

«Det var mer et inntrykk jeg fikk. Da han forklarte hvordan jeg skulle komme meg hit, hørtes det ut som han beklaget det, som om han sugde meg inn i et skummelt og ekkelt sted.»

Reacher sa ingenting.

Chang sa: «Jeg antar at militære som deg er for opptatt av data til å tenke i sånne baner.»

Reacher sa: «Nei, jeg skulle til å si meg enig. Jeg likte for eksempel ikke butikken med gummiforklærne, og det var en rar guttunge som fulgte etter meg hele tiden i morges. Kanskje ti–tolv år. Jeg tror han var en litt treg, veldig sjenert guttunge som var fascinert av å se en fremmed. Han gjemte seg bak en vegg hver gang jeg kikket i hans retning.»

«Jeg vet ikke om det er rart eller bare trist.»

«Har du absolutt ingen informasjon i det hele tatt?»

25

«Jeg venter på at Keever skal brife meg.»

«Og det betyr å vente på togene.»

«To ganger om dagen.»

«Hvor lenge er det til du gir opp?»

«Det var et veldig direkte spørsmål.»

«Jeg fleipet. Dette er akkurat som de fleste ubehagelige ting som kunne ha skjedd meg – og antagelig deg også, i patruljebilen din. Dette er et kommunikasjonssammenbrudd, en beskjed har ikke nådd fram. Det er min antagelse.

For det er sikkert ikke mobildekning her. Folk takler ikke lenger tilværelsen uten det.»

Chang sa: «Jeg gir ham tjuefire timer til.»

«Da er jeg dratt,» sa Reacher. «Jeg tror jeg tar kveldstoget.»

Reacher lot Chang bli sittende på kafeen og gikk tilbake til den gamle prærievognveien, klar til å ta en kikk på resten av byen. Han så ikke den rare guttungen mer. Han svingte inn ved veterinærutstyrsbutikken og sjekket alle seks kvartaler på venstre side av gaten om igjen, uten å se noe av interesse.

Han fortsatte framover, ut i åpent landskap, hundre meter, to hundre meter, sånn i tilfelle jernbanen hadde slept med seg bysentrumet østover og latt de gamle restene bli stående der de sto. Hvis Chang hadde rett, og den gamle damen hadde dødd, var det ikke sikkert at gravsteinen var synlig på avstand. Den var kanskje lav – en helle som lå på bakken med et halvmeterhøyt smijernsgjerde rundt, alt gjemt i et hav av hvete, kanskje med en sti fra veien og bort til steinen.

Men han kunne ikke se noen sti, og heller ingen stein, og ikke et seremonielt smijernsgjerde. Heller ikke noen større bygning. Ikke noe offisielt skilt om et sted av historisk betydning. Han snudde seg og gikk tilbake, og begynte å krysse fram og tilbake i den sørlige kvadranten, kvartal for kvartal. Han begynte på sidegaten fra øst mot vest, den gikk rett bak etablissementene som lå ved prærievognveien.

Gaten lignet veldig på motstykket på nordsiden, men det var flere ettromssteder i ombygde låver og garasjer og færre 26

fruktboder. Men ingen minnestein og ikke noe museum.

Ikke der de logisk sett burde være. Mother’s Rest hadde ikke alltid vært et veikryss. Ikke før jernbanen kom. Det hadde vært en tilfeldig flekk ved siden av endeløse, rette hjulspor over prærien. Steinen eller legenden hadde trukket byen til seg. Byen hadde vokst opp rundt den, lik en perle rundt et sandkorn.

Men han kunne ikke finne den. Ikke steinen, heller ikke museet. Ikke der de burde være – nemlig på respektabel avstand fra den opprinnelige veiskulderen. Nok til at man følte at man var på ekskursjon eller pilegrimstur. Det betydde omtrent ett kvartal fra den opprinnelige veiskulderen, men det var ingenting der.

Han gikk videre, kvartal etter kvartal, akkurat som han hadde gjort før. Han så de samme tingene og begynte å forstå dem. Byen forklarte seg for ham, gradvis, gate etter gate. Det var et handelssted for et stort og spredt jordbrukssamfunn. Man fraktet inn alle mulige slags tekniske ting, og sendte fra seg jordbruksprodukter i enorme mengder. I hovedsak korn. Men det var også beitemarker her.

Helt klart. Derfor hadde man fôrselgere og stordyrveterinærer. Og gummiforklær, antok han også. Noen gjorde det godt og kjøpte blanke, nye traktorer, og noen gjorde det ikke så godt, så de fikk reparert dieselmotorene sine og satt nye såler på støvlene sine.

En vanlig by, som alle andre.

Det var snart slutt på sommeren, og dagen hadde holdt seg gyllen og solen var varm, men ikke glødende, så han spaserte bare videre, fornøyd med å være utendørs, helt til han hadde gått gjennom alle kvartalene han hadde vært i, og sett alt en gang til.

Ingen minnestein, ikke noe museum.

Ingen rar guttunge.

Men det var en fyr som stirret litt underlig på ham.

5

Det skjedde to kvartaler bortenfor den gamle prærievognveien, på en parallell sidegate som gikk fra øst mot vest, med fem bebygde tomter på den ene siden og fire på den andre. Halvsirkelen begynte å bli tydelig her. Det lå en bankfilial og en medlemsbank der, og det lå små verksteder der. Alle var enmannsforetak – blant andre en bladsliper, en girkassereparatør og til og med en barberer med en opplyst barbererstang utenfor. Men først og fremst var det en fyr som solgte reservedeler til mange forskjellige typer vanningsanlegg. Han hadde en trang butikk, og han var sperret inne bak disken. Fyren var ikke liten. Han stirret ut av vinduet, og idet Reacher passerte, glimtet det til i øynene hans, og han strakte seg oppover og bakover etter noe bak skulderen. Reacher så ikke hva det var. Farten drev ham framover. Forhjernen brydde seg ikke om det.

Men bakhjernen hengte seg opp i det. Hvorfor reagerte fyren?

Enkelt. Han så et nytt ansikt. En fremmed. Noe var annerledes.

Hva var det han strakte seg etter? Et våpen?

Antagelig ikke. En tilfeldig forbipasserende var ingen umiddelbar trussel. Og ingen hadde et balltre eller en gammel revolver fullt synlig på veggen. Det var bedre å gjemme sånt under disken. Og hvor farlig var uansett vanningsbransjen? Balltre og skytevåpen hørte hjemme i barer og bodegaer, og til nød på apoteker.

Men hva var det fyren strakte seg etter?

Mest sannsynlig telefonen. En gammeldags, veggmontert telefon. I skulderhøyde for de fleste, så det ble enkelt å slå 28

nummeret. Fyren grep etter den baklengs fordi det var for trangt til at han kunne snu seg.

Hvorfor måtte han ringe? Var det så ekstremt uvanlig å se en fremmed at man øyeblikkelig måtte dele det med andre?

Han kom kanskje plutselig på noe. Han ventet kanskje en telefon fra en selger. Han skulle kanskje sende en pakke.

Eller han hadde kanskje fått beskjed om å ringe hvis han så noen.

Så hvem da?

Fremmede.

Beskjed fra hvem?

Kanskje den rare guttungen også. Kanskje det faktisk var et virkelig forsøk på overvåking. Det er et tynt skille mellom overmodig sjenerthet og ren inkompetanse.

Reacher ble stående på plassen og snudde seg rundt i sirkel.

Ingen der.

Da kom han på at det ville være en god idé å få seg en kopp kaffe, så han gikk tilbake til kafeen. Chang satt fortsatt der, ved det samme bordet. Sen formiddag. Hun hadde skiftet plass, så hun hadde ryggen mot vinkelen. Der hans rygg hadde vært. Han tråklet seg gjennom rommet og satte seg ved bordet ved siden av hennes, side ved side, så også han hadde ryggen mot veggen. Først og fremst gammel vane.

«Har det vært en fin formiddag?» spurte han.

Hun sa: «Det føles som en søndag det første året jeg var student. Ingen mobiltelefon og ingenting å gjøre.»

«Har ikke han fyren din meldt seg til kontoret, i det minste?»

Hun skulle til å si noe, men stoppet. Hun så seg om i rommet, som om hun talte antall vitner til det som kunne vise seg å være en pinlig innrømmelse. Så smilte hun på en komplisert og uttrykksfull måte, litt frampå, litt sørgmodig, kanskje til og med litt konspiratorisk, og sa: «Jeg har kanskje gjort situasjonen vår en smule mer glamorøs enn den er.»

«Hvordan da?»

29

«Oklahoma City-kontoret vårt er Keevers ekstra soverom. Akkurat som Seattle-kontoret er mitt ekstra soverom.

På nettsiden vår står det at vi har kontorer overalt, og det er sant. Overalt hvor det er en arbeidsløs, tidligere FBI-agent med et soverom til overs og regninger å betale. Vi er ikke en organisasjon med mange nivåer. Vi har med andre ord ingen støttefunksjoner. Keever har ingen å melde fra til.»

«Men han har store ting på gang.»

Chang nikket. «Vi er ekte saker og vi leverer. Men vi driver en forretning. Lave kostnader er nøkkelen til alt. Og en bra nettside. Ingen vet helt nøyaktig hva man er.»

«Hva slags sak ville han ha påtatt seg som en hobbysak?»

«Jeg har tenkt på det, selvsagt. Det kan ikke dreie seg om et stort firma. Da ville det ikke vært en liten sak. Noen av de sakene er rene pengemaskiner. De går rett på dataen, tro meg. Det er som å gi seg selv en gullstjerne. Dette må være en privatkunde som betaler kontant eller med håndskrevne sjekker. Ikke fordi det nødvendigvis er lyssky saker, vedkommende er sikkert kjedelig og antagelig sprø.»

«Bortsett fra at nå trenger Keever backup.»

«Som jeg sa, det begynte i det små og så ble det større.»

«Eller at den sprø delen plutselig ikke var så sprø lenger.»

«Eller ble enda sprøere.»

Serveringsdamen kom forbi, og gikk i gang med å fylle opp Reachers andre bunnløse kaffekopp den dagen. Han betalte kontant på forskudd, omtrent fire ganger summen på regningen. Han likte kaffe, og han likte serveringsdamer.

Chang sa: «Hvordan var din formiddag?»

Han sa: «Jeg fant ikke graven til den gamle kvinnen eller noen informasjon om babyen.»

«Tror du at noen av delene fortsatt finnes?»

«Det er jeg ganske sikker på. Det er godt med plass her. De kommer ikke til å asfaltere over noens grav. Og det er alltid plass til en historisk plakett. Sånne ser man overalt. Gjerne av brunmalt støpejern. Jeg vet ikke hvem som lager dem.

Kanskje innenriksdepartementet. Men det finnes ingen.»

«Har du snakket med lokalbefolkningen?»

30

«Det er det neste på listen.»

«Du kan jo begynne med serveringsdamen.»

«Hun er profesjonelt forpliktet til å gi meg showbusinesssvaret. For å spre budskapet, så kafeen hennes plutselig blir en turistattraksjon.»

«Det har ikke fungert hittil.»

«Tror du det er mange som spør?»

«Antagelig fem av ti,» sa hun. «Bortsett fra at det betyr omtrent alle gjestene i løpet av elleve år. Så det er en påstand med høy prosentandel og lav frekvens. Det kommer an på hva du mener med mange.»

Akkurat da kom serveringsdamen mot dem med termoskannen, slik at Reacher skulle få sin første påfyll, og Chang spurte henne: «Hvorfor heter denne byen Mother’s Rest?»

Serveringsdamen rettet seg opp og la vekten på den ene hoften, slik slitne kvinner gjør, med kaffekannen rett foran seg, på høyde med midjen. Håret hennes var gult som hveteåkrene utenfor, og hun var rød i ansiktet. Hun kunne være trettifem eller femti; en tynn kvinne som ble fyldigere med alderen eller en kraftig kvinne som brant kalorier på jobben.

Det var umulig å si. Hun virket veldig fornøyd med en liten pustepause, siden Reacher allerede var bestevennen hennes på grunn av tipspengene, og siden hun akkurat hadde fått et spørsmål som verken var støtende eller kjedelig.

Hun sa: «Jeg foretrekker å tro at en takknemlig sønn i en stor by langt borte bygde et lite hus på landet til mammaen sin, hvor hun kunne bo når hun ble gammel, til gjengjeld for alt det gode hun hadde gjort for ham. Så dukket det opp noen forretninger som skulle selge henne det hun trengte, og så kom det noen flere hus, og etter en stund var det en liten by.»

Reacher sa: «Er det den offisielle versjonen?»

Serveringsdamen sa: «Jeg aner ikke, vennen min. Jeg kommer fra Mississippi. Jeg fatter ikke at jeg endte opp her.

Du burde spørre han bak disken. Jeg tror i det minste han er født her i delstaten.»

Og så skyndte hun seg av sted, som serveringsdamer gjør.

31

Chang spurte: «Var det showbusinessvaret?»

Reacher nikket, og sa: «Men fra den kreative siden, ikke fra markedsføringssiden. Hun må begynne å følge programmet. Eller begynne å skrive filmmanus. Jeg så akkurat en sånn film. På tv-en på et motellrom. På dagtid.»

«Skal vi spørre han bak disken?»

Reacher kikket bort på ham. Fyren hadde det travelt. Han sa: «Først skal jeg finne noen ekte innbyggere. Jeg så noen kandidater da jeg var ute og gikk. Så skal jeg finne et sted å sove. Eller kanskje få klippet håret. Vi sees kanskje på jernbanestasjonen klokken sju. Når denne Keever-fyren din går av, og jeg går om bord.»

«Selv om du ikke har fått høre historien bak navnet ennå?»

«Den er ikke så viktig. Ikke verdt å bli her for å få høre den. Jeg kan tro på min egen versjon. Eller din. Det kommer an på humøret.»

Chang hadde ikke noe svar på det, så Reacher tømte kruset sitt, reiste seg fra bordet og tråklet seg ut av rommet igjen. Han gikk ut. Solen var fortsatt varm. Neste på listen.

Ekte innbyggere. Han fikk begynne med fyren som solgte reservedeler til vanningsanleggene.

6

Fyren sto fortsatt innesperret bak disken sin. Han hadde omtrent en halvmeter å bevege seg på, og det var ikke nok.

Han var omtrent på Reachers høyde og vekt, men slapp og oppblåst, kledd i en skjorte på størrelse med et sirkustelt over et belte hvor spennen hang usannsynlig lavt under en vom på størrelse med en pauke. Ansiktet var blekt, og håret fargeløst.

Det hang en telefon på veggen rett bak den høyre skulderen hans. Ikke et eldgammelt apparat med nummerskive og krøllete ledning, men en vanlig, moderne trådløs telefon, med en basestasjon skrudd fast til veggen og et telefonrør som sto rett opp og ned i holderen. Det var en enkel sak å veive bak seg i blinde og slå nummeret med røret i hånden. Eller bruke en hurtigtast. Basestasjonen hadde et plastvindu med plass til ti numre. Fem var merket, fem var ikke merket. Merkelappene så ut til å være produktene som han solgte deler til. Hjelpelinjer for å få tekniske råd, kanskje, eller salg- og servicenumre.

Fyren sa: «Kan jeg hjelpe deg med noe?»

Reacher sa: «Har vi truffet hverandre?»

«Det er jeg ganske sikker på at vi ikke har. Jeg er ganske sikker på at jeg ville husket det.»

«Men første gang jeg gikk forbi, skvatt du sånn at du nesten dunket hodet i taket. Hvorfor det?»

«Jeg kjente deg igjen fra de gamle bildene.»

«Hvilke gamle bilder?»

«Fra Penn State i 86.»

«Jeg var ikke smart nok til å gå på Penn State.»

«Du kom inn på fotballprogrammet. Du var linebacke33

ren alle snakket om. Du var i alle sportsavisene. Jeg fulgte ganske godt med på den tiden. Det gjør jeg fortsatt, for å si det sånn. Du er selvsagt eldre nå. Hvis det er greit at jeg sier det.»

«Tok du en telefon?»

«Når da?»

«Da du så meg gå forbi.»

«Hvorfor skulle jeg gjøre det?»

«Jeg så at hånden din beveget seg mot telefonen.»

«Kanskje den ringte. Den ringer faen ta meg hele tiden.

Folk skal ha ditt, folk skal ha datt.»

Reacher nikket. Ville han ha hørt det, hvis telefonen ringte? Antagelig ikke. Døren hadde vært lukket og telefonen var helt elektronisk, med justerbart volum, og den var kanskje stilt inn på å ringe lavt inne i et så lite lokale. Spesielt hvis det ringte hele tiden. Rett ved ørene til fyren. En høy ringelyd kunne bli irriterende.

Reacher sa: «Hva er din teori om navnet på denne byen?»

Fyren sa: «Min hva?»

«Hvorfor heter dette stedet Mother’s Rest?» «Ærlig talt, sir, jeg har ingen anelse. Det er rare navn rundt om i hele landet. Det er ikke bare oss.»

«Jeg beskylder deg ikke for noe. Jeg er bare interessert i historien.»

«Jeg har aldri hørt noen historie.»

Reacher nikket igjen. «Ha en fortsatt fin dag.»

«Du også, sir. Og gratulerer med rehab-oppholdet. Håper ikke det gjør noe at jeg sier det.»

Reacher presset seg ut av butikken og ble stående en stund ute i solskinnet.

Reacher var innom tolv andre forhandlere, så det ble tretten til sammen, og dermed hadde han fjorten forslag, serveringsdamens inkludert. Det var ingen bred enighet. Åtte av forslagene var egentlig ikke forslag, bare skuldertrekninger og tomme blikk, ispedd en slags felles defensiv holdning. Det er jo rare navn over hele landet. Hvorfor skille 34

ut Mother’s Rest i en nasjon hvor det finnes byer som heter Hvorfor og Hvorforikke, og Uhell og Besynderlig og Julenissen og Ikkenavn og Kjedelig og Osteskjelv og Sannhet eller konsekvenser og Apekattens øyenbryn og Ok og Ordinær og Paibyen og Paddeslikk og Søte lepper?

De andre seks forslagene var variasjoner over serveringsdamens fantasi. Og hans egen, antok Reacher. Og Changs.

Folk jobbet seg bakover fra navnet og fant på pittoreske scenarioer som passet. Det var ingen faste beviser. Ingen hadde hørt om noen minnestein eller noe museum eller en historisk plakett, ikke engang en gammel historie på folkemunne.

Reacher spaserte videre bortover den brede gaten mens han tenkte: sove eller klippe håret?

Reservedelfyren var den første som ringte og varslet. Han sa at han var sikker på at han hadde taklet det på en trygg måte, med det gamle fotballtrikset. Det var en teknikk noen hadde lært ham for mange år siden. Hvis man velger et godt collegelag fra en god sesong, blir de fleste for smigret til å bli mistenksomme.

I løpet av en time hadde tre andre butikkeiere avlagt samme rapport, bortsett fra det om fotball. Men det dannet seg et tydelig bilde når det gjaldt innhold. Den enøyde motellresepsjonisten tok imot alle de innkommende samtalene og sorterte informasjonen i hodet før han slo et utgående nummer. Da han fikk svar, sa han: «De bruker navnet som innfallsvinkel. Den store fyren har vært rundt i hele byen og stilt spørsmål.»

Han fikk en lang spraking til svar, rolig, smektende og betryggende. Han sa: «Ok, greit,» men han hørtes ikke så sikker ut, og så la han på.

Barbersalongen hadde to stoler, og det jobbet én mann der.

Han var gammel, men han skalv ikke så mye at man merket det, så Reacher tok en barbering med varmt håndkle, før håret ble klippet med klippemaskin, kort i nakken og på sidene, gradvis overgang lenger oppe. Håret hadde fortsatt 35

den samme fargen som det alltid hadde hatt. Litt tynnere, men det var fortsatt der. Den gamle mannens anstrengelser ga et godt resultat. Reacher så seg i speilet og møtte seg selv, ren og frisk og nypusset. Regningen kom på elleve dollar, noe han syntes var rimelig.

Etterpå spaserte han tilbake over den store plassen. Utenfor motellet så han hagestolen han hadde sett før, helt alene ute på parkeringsplassen. Hvit plast. Han løftet den opp og satte den ned på riktig side av fortauskanten, på en gressflekk ved et gjerde. Diskré. Ikke i veien for noen. Han roterte den med foten til den sto på linje med solstrålene. Så satte han seg og lente seg bakover og lukket øynene. Han sugde til seg varmen. Og på et tidspunkt sovnet han, utendørs om sommeren, som var den nest beste sovemåten han visste om.