Lavlandet

lavlandet

Wera Sæther

lavlandet Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59890-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Wera Sæther Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,1/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

la stå

Jeg drar til Paris. En kunne kalle det avspasere. Det er april.

Jeg bodde her som nittenåring. Byen kartla meg. Det var den første byen.

Jeg har laget en rute i fantasien. Dit, og dit, og kanskje dit. Den er ikke fastspikret. Jeg vet ikke hvor jeg skal spise. Men vet jeg skal sove i et lite hotell mellom Odéon og Luxembourghagen. Å, som jeg trasket i Paris midt på sekstitallet. I noen ganske få bydeler, rundt og rundt. For jeg er en tåpe i t-banen, særlig under jorden. En kan bli slukt og borte i nettet av skinner, dører som smeller igjen, vognhåndtak som må vris råfort i hver sin retning. Derfor trasker jeg helst på gateplan. Men det var mye å se i t-banekorridorene i Paris den gangen, især musikanter.

Lander på Charles de Gaulle med en innsjekket koffert.

Den er stor, og i tillegg rosa. Saint Michel, sier jeg på perrongen for regiontog. Jeg kunne sagt Odéon isteden. Men navnet «Saint Michel» kommer i munnen først. En mann som feier asfalten peker på et tog som står stille. Det der, sier han. Jeg blir sittende i mer enn to timer i lokaltoget.

To damer på nabosetene er for lengst innforstått med at 5

dette toget stanser på samtlige stasjoner. Det er i det minste strålende vær, sier de. Det er temmelig hett til å være april.

Så sleper jeg den store rosa opp trappene utenom heisen i rushtrafikken på St Michel, fargen på kofferten stikker meg i øynene og kofferten binder meg til seg. En jentunge i gul kjole med et titalls struttende afrofletter, omtrent fem år gammel, sier til mammaen sin at hun som går der sikkert ikke skjønner fransk. Jeg sleper den rosa videre. Kvinnene i Boulevard St Germain er elegant vårkledd med høyhælte sko. Jeg tar meg i å se etter noen med lave. De jeg ser er barn. Jeg velger sko med omhu, og velger dem bare til føttene.

Casimir Delavigne, c’est où ? spør jeg mannen i aviskiosken. Casimir Casimir Casimir, mumler han og nøler. Mais oui, je sais, stråler han opp. Til venstre, til høyre, til venstre, skrånende oppover, og rett før Théâtre Odéon, forklarer han. Ja, selvfølgelig, til venstre, inn i villniset av tilbaketrukne smågater. Jeg drar kofferten forbi en salong for akupunktur og osteopati med reklame for tarotkort og modeller av skjeletter, en avansert ostebutikk, en brødbutikk for allergikere, et vanlig spisested, en bokhandel med latinske klassikere, enda et spisested, samt flere kaffebutikker og antikvariater med skiltet «kommer straks tilbake».

Jeg spør etter nummer fem. Rett frem, sier de, og så til venstre. Alle jeg spør er med meg. Jeg kjenner igjen inngangen til hotellet og trekker den rosa etter meg inn. Inngangen er akkurat bred nok. Puster ut, hjemme nå.

Det er rett før påske og helt stille i foajéen. Gjestene må være ute. Jeg kjenner ikke igjen resepsjonsdamen. Hun har 6

lite å gjøre og ser mutt ut. Jeg gir fra meg passet og blir skrevet inn. Rom 591, sier hun. Det er et eller annet hun holder inne med. Men jeg er ikke her for å uteske andres hemmeligheter. Passet mitt er i orden. Frankrike er innenfor Schengen og Norge det samme. Jeg pleier ikke å tvile på passet mitt i Europa. Jeg får et nøkkelkort. Plutselig tenker jeg at det er veldig tynt. Enhver kan bryte seg inn når en ikke er beskyttet av mer enn et slikt nøkkelkort. Resepsjonsdamen kan ha merket at jeg er betenkt. Jeg var her i 2012. Nå er det 2017. Fem år og mange knuste vegger senere.

Det er såvidt plass til både den rosa og meg i heisen. Vi overholder vektgrensen. Gangen i sjette er smal og belagt med tepper. Jeg skal ikke oppholde meg her inne mer enn jeg må. Hotellet er utelukkende en adresse. Et sovested, simpelthen. Setter inn nøkkelkortet, taklyset tennes. Plugger inn den bærbare. Et mobilt anker. En gang bodde jeg i denne byen i mange måneder. Jeg skrev for hånd og tenkte: roman. Side opp, side ned. Har ikke brent opp de gamle arkene. Det var klangen av fransk som overbeviste meg om at det var Paris som gjaldt. Å, alt som rommes i en lyd, en klang. Resten av livsløpet ville vært annerledes om ikke lyden og klangen av fransk var kommet i øret og hele meg den gangen.

Badet er lite. Jeg strever med kranene. Til høyre, til venstre, opp, til siden og ned. Alt er pertentlig plassert. Håndklær i tre størrelser. Såpe, tannbørste, dusjhette, sjampo, balsam, tannstikkere, skokrem med svamp, pussepapir. Badekaret er et knøtt. Det kunne passet for jentungen med afrofletter. Sandalene mine er støvete. Jeg vil ut. Sushi i en side7

gate til Luxembourghagen. Til å bære med seg, spør han som legger bitene på plass. Ja, jeg bærer gjerne maten med ut. Setter meg på en benk i hagen. Det er den beste sushi jeg har spist på mange år. Et kjærestepar ruller seg rundt og rundt på gresset. Det er varmt og fritt nok til det her.

I Kolkata kunne et syn som dette utartet til håndgemeng, tumulter eller latter og whatsapp-meldinger i fleng. Alle trær blomstrer vanvittig. Hagen brister i farger, men ingenting er jungelaktig. Det er tvert imot gjennomført geometrisk. Tulipaner plantet i firkant- og stjerneformer. Så og så mange i hver farge. Gult, sennepsgult, gyllent, oker, blodrødt, purpur, lilla. Det er lett å være lykkelig. En kan bare gå opp i fargene. Besøk den botaniske hagen, sa en pariskjenner i Oslo. Jeg er klar. Det blir dagen etter. Jeg har valgt riktig måned. En kan gå opp i trær som blomstrer, i tillegg til tulipaner, krokus, tagetes og alt jeg ikke vet hva heter. Jeg kom ikke hit for å bli botanisk skolert. Jeg har for lengst et tre, nynner jeg, og det har røtter som minner om en kandelaber. Mangrove heter det, langt, langt øst i verden. Jeg hadde et tre i barndommen også. Det var en norsk bjørk.

Forbi Den store moskéen og litt østover, svarer den jeg spør etter «botanisk hage». Da kan jeg jo gå innom moskéen først. Den har sin egen hage. Det sitter seks–sju kvinner foran inngangen. De er jevngamle med meg og yngre.

Håret mitt henger løsere enn det pleier. De sju bruker hijab.

Jeg forsøker å memorere hva som er tillatt i Frankrike.

Det er en sekulær republikk der mange tegn er forbudt.

Koner og skaut hører sammen. Bare se på Rembrandt. Ikke mange skaut hos Gauguin, antagelig. Disse kvinnene bryr seg neppe om billedkunst. Plutselig tenker jeg på sønnene 8

deres. Men kvinnene fyller opp seg selv. Jeg har tildekte skuldre og spør om jeg kan gå inn i moskéen slik. En av de sju sier ja. Gå inn, datter, gå bare inn. Jeg blir lattermild. Hun kunne vært min lillesøster. Kom tilbake når du er ferdig, sier hun. Jeg stusser, men går inn i den strenge arkitekturen med ornamenter og geometriske figurer uten avbildning av en eneste kropp og en hage med feide stier, uten strå på feil sted. Jeg merker hjertebanken. Noe presser seg på. En er aldri bare der føttene er. Jeg avspaserer fra det øvrige og er fullt ut her. Men jeg er ikke uten minner. «Se på den geometriske figuren i søylen, og se ingenting annet.»

Jeg er hjulet som ruller fra forrige sted, og stedet før det, og stedet før det igjen, og langt vest, helt til dette. Jeg fotograferer ingenting, men husker den vanvittige, om enn, også her, særdeles pertentlig beskårne blomsterprakten i hvitt, syrinfiolett og rosa. I moskéens hage er alle vekster klippet av gartneren, og gartneren er lydig mot imamen.

I den botaniske hagen, på en spiralformet sti, oppover, oppover, oppover, forbi et tre med røtter i virvar, et for det blotte øye uutgrunnelig rotsystem, i erodert jord i en bratt skråning, så jeg blir svimmel av å prøve å spore opp urroten, den alle øvrige røtter stammer fra, der ser jeg også et gammelt sedertre, så bibelsk det er, jeg ser bihoteller, og treffer en botaniker med lykkelige minner fra forskertiden ved universitetet i Uppsala. Det er blomster overalt. Jeg ser ikke biene, og husker ikke hva bier har å gjøre i april. Jeg undres på hvordan bier ser ut når de sover.

Foran et bed med tulipaner sitter en ung mann med hestehale og et åpent hefte poesi. Noen har bladd i dette heftet mange ganger, han selv eller en annen. Jeg skynder meg til 9

nærmeste bar og bestiller en espresso. Sukkeret løser seg opp i den brunsvarte drikken. Jeg betaler og går ut. Da passerer jeg 5, rue Malebranche, der jeg en gang bodde under kummerlige kår og trodde jeg skulle skrive ferdig selve romanen.

Neste morgen ser jeg ut over nabotak og takrenner fra nittenhundretallet. Jeg ser brosteinen der nede og noen få spaserende som ikke skynder seg. Hvitgrå skydotter i vest som om litt vil løse seg opp og lage nye formasjoner. Jeg har ingenting å skrive. Det er såvidt plass til begge albuene i vinduskarmen. Jeg har ingen hang til å fotografere. Legger kameraet beskyttet i et håndkle i den lette koksgrå ryggsekken og småløper ned trappene, nynner à bientôt til en annen dame i resepsjonen og piler nedover rue Casimir Delavigne, etterhvert med kirken Saint-Germain-des-Prés i ryggen. En gang for lenge siden strøk jeg med begge hender over de siennafargede søylene der små biter manglet i muren. Jeg skynder meg videre i retning Seinen. Bokbodene er boltet igjen. Jeg skal til Det Europeiske Huset for Fotografi. Jeg stoler på at føttene kjenner retningen, for jeg har vært der før. Føttene ville kjent retningen til det sørasiatiske Musée Guimet også. Det var der jeg ble tatt ut av Europa første gang. Det var de kambodsjanske buddhafigurene som dro meg til seg.

Paris renner over med seg selv og den pågående blomstringen i trærne. Jeg går, uansett, i retning Huset for Fotografi.

Jeg merker at den ene sandalremmen gnager og går innom St Gervais for å hvile føttene. Der setter jeg meg på en benk bakerst til venstre. Ved alteret synges det flerstemt og hymnisk. Diskré er det blitt lagt et sanghefte på benken rett ved 10

siden av meg. Jeg ser heftet, men ikke den som har lagt det der. Jeg behøver ikke noe hefte, og heller ikke å lage lyd og synge. På benken foran min støtter en uteligger hodet mot ryggstøet foran seg. Tre–fire plastposer ligger for enden av benken; de må være hans. Jeg følger med på hvordan han sovner. Så reiser jeg meg og går ut. Paris blåser over meg fra alle kanter. Det er byen min. Den er sinnbildet på selve det å gå ut og gå videre, og gjøre det alene. Det er en skjønnhet som nesten ikke er til å tåle. Jeg nyter å være her. Da lukker jeg øynene og blir yngre og yngre. Skjerper meg brått, midt i den nedstigende spiralen. Gå videre nå, for du har en destinasjon. Det er som å rette søkeren mot ett punkt og holde den der i blåsten.

Med ett er det noe rundt meg som skifter. Det var ikke folksomt før, men nå stimler folk tett i tett sammen. Jeg befinner meg i samme gate som jeg var for litt siden. Det er søndag morgen fremdeles. Så kommer de løpende, menn og kvinner, fem–seks i bredden, alle med nummerskilt på brystet. De stirrer rett frem for seg. Jeg spør en på fortauet hva det er. «Paris Maraton.» Å, ja! Ja, selvfølgelig. Byen lå doven, så ble det skutt en pil av orden og effektivitet rett inn. Men ikke bare dét. På motsatt fortau organiserer en musikertrupp seg. Bare overkropper. Turkise tights. En og annen parykk. En mann med hanekam som på en blitzer. En med afroaktig hår, en annen med hårbånd. Gullshorts. Sølvglinsende vest. Jeg noterer detaljer i en notatapp i mobiltelefonen. Det er karnevalsaktig. Trompet, klarinett, trekkspill, perkusjon. Det er tøylesløst. En eldre dame dukker opp og kjefter. Så høyt skriker hun at jeg kan høre enkeltord. At de ikke har noe med å ødelegge søndagsfreden i nabolaget deres. Nå får de pelle seg vekk. Ingen 11

jeg ser bryr seg om utbruddet til damen. Hun er født eller gift i dette nabolaget, og nå er hun et fremmedelement.

Karnevalet pågår uansett hva hun foretar seg. En annen kvinne, enda eldre, står som strandet i slåbrok med pistrete ugredd hår i en gårdsport. Hun kjefter ikke, men fekter med armene; det er noe hun absolutt vil ha eller gjøre. Så nærmer hun seg orkesteret og må ha gjort seg forståelig, for trompetisten legger trompeten fra seg og følger henne over gaten. Løperne lager en renne i rekkene og den gamle kommer seg uskadd forbi. Trompetisten skynder seg tilbake til trompeten og jeg tar kameraet opp fra ryggsekken og legger øyet til søkeren med vidvinkelobjektivet. Jeg fotograferer de rytmiske og stakkato kroppene, noen fra midjen og ned, andre fra skuldre til knær, et og annet ansikt med vidåpen munn og for øvrig: legger, ankler, hoftepartier, joggesko og såler, idet de slår mot asfalten. Jeg bøyer meg så langt ned jeg kan og går så tett innpå løperne jeg tør. Så legger jeg kameraet tilbake i håndkleet og følger rue Rivoli frem til et lyskryss der jeg kjøper gnagsårplaster i en døgnåpen butikk og setter meg med en tomatogmozzarellabaguette, en stor kopp cappucino, pluss vann, og plastrer hælen så diskré jeg kan. Museet åpner snart. Siste utstilling jeg så her kan ha vært the Americans av Robert Frank.

Rene vidvinkelangrep av skygger og ensomheter. Jeg dro ikke hit for å se gravlundsfotografiene til Patti Smith. Hun kan ha sittet i denne kafeen. Jeg har den ru stemmen hennes i øret.

Over billettskranken i Huset for Fotografi henger en plakat i svart-hvitt av et tibetansk bønnehjul i en utgammel manns hender. Blodårene på hendene er synlige, ansiktet er ikke med. En kan se hjulet og hånden. Offrandes Tibetaines.

12

Fotograf Gao Bo. Flere utstillinger enn denne er annonsert i museet. Jeg ser bort fra de andre og skal bare inn til denne.

Jeg går inn i utstillingssalen og merker at jeg i samme stund krysser en terskel.

Jeg går sakte langs veggene, i omtrent en halv meters avstand til fotografiene. Lhasa 1985. Lhasa 1987. Lhasa 1995. Kanskje enda flere årstall. Av og til beveger jeg meg lenger bort for å se bildene fra en annen posisjon. Jeg skifter mellom å se nært og se på moderat avstand. Bildene er kornete og uskarpe. Det kan skyldes fotoutstyret som forelå den gangen. Høye isoverdier, selvsagt. Det kan også skyldes hånden som ikke klarte å holde kameraet, som kan ha vært tungt, urørlig. Temaet er tibetanske pilegrimer. Bildene er tydelige i tonen, eller musikaliteten. Jeg får med ett en venn.

Det er Gao Bo, han som har fotografert disse ansiktene og bevegelsene. Pilegrimene holder ingenting tilbake. De kaster seg ned i offergester. Det er som å være på samme sted som dem. De fotograferte er akkurat her. Gao Bo er her.

Han holder ingenting tilbake. Jeg har ikke visst at han fins.

Jeg har visst om Tibet lenge. Da Gao Bo var der, ved Potalapalasset og andre steder, gjorde pilegrimene sitt og han noe annet. Men det han gjorde og det de gjorde blandet seg. De kan tenkes å ha gjort det samme. Vi vet ikke hva som er det samme. Jeg rister den spørrende hjernen av meg. Det er nok å se dette.

Gao Bo beveget seg innenfor objektivets nærgrense. Pilegrimene, de kan ha glemt den svarte gjenstanden i hånden hans eller ikke enset den i det hele tatt. De gjorde sitt. Jeg 13

skulle ønske de kunne få fortsette med det. At også Gao Bo fortsetter med sitt. At han får gjøre det, og at han holder ut.

Det går tre andre i denne salen og ser samtidig med meg.

De sier ingenting til hverandre. Kanskje kom de inn hver for seg. De er unge. Jeg har aldri vært i Tibet og går ut fra at jeg aldri får komme dit. Men jeg vet hvordan munkedraktene ser ut i fjell-landet. Jeg vet ingenting om Gao Bo. Reiste han med følge eller alene. Hvor sov han, og hvordan ble kameraet og filmrullene hans beskyttet. Det er rart at filmene ikke ble inndratt eller ødelagt under transportene fra Beijing til Lhasa, og tilbake. Hva forestilte han seg at han gjorde. Pilegrimene på fotografiene har tunge klær og kaster seg ned på bakken sammen. De visste hva de gjorde.

Mødre og fedre hadde gjort det før dem. Gao Bo må ha fotografert pilegrimene nedefra. Han må ha holdt sin egen rygg i samme høyde. Han ble født under Maos regime. Hva hadde han sett før han så dette; hva ville han med å se det, og hva så han for seg i mørkerommet etterpå.

For meg er Tibet navnet på en stor form for kunnskap og et tap som pågår hele tiden. De store lavlandselvene Ganga, Brahmaputra og Teesta, med varierende navn og mange bielver, stammer fra isbreer i fjellene i Himalaya i Tibet.

Når elvene fører riktige mengder vann og slam på tidspunkter som gavner jordsmonnet og avlingene, blir lavlandet fruktbart. Om elvene slutter å føre rikelig med vann til rett tid, blir det hunger. Da vil ikke folk lenger skjønne seg selv.

Hvis jeg traff Gao Bo, ville jeg kanskje sagt at jeg vet dette.

Men det ville vært overflødig, for han vet for lengst langt 14

mer. Jeg skulle så gjerne spurt hvem han ble av å se og ha sett disse ansiktene, hendene og føttene og hvordan folk kastet seg ned på grusen, og om han ville dra tilbake for å se enda mer.

Gao Bo tok Tibet innover seg. Det er usannsynlig at de kan kaste seg frem på grusen eller stien og gjøre botsgangen sin så kroppslig fremdeles. I 2017. Jeg merker tapet. Det legges togskinner gjennom Tibet. Det kinesiske alfabetet legges over folks eget alfabet.

Jeg har laget en roman som skal ut. Det er Gao Bo, den uventede vennen, jeg vil tilegne den. Jeg gjennomleser den på nytt i lys av blikket hans. Jeg skriver navnet hans inn i romanen.

til Gao Bo

i

forvarsel

a Jeg blir fraktet fra vest til øst, og tilbake. Det gjentar seg.

Passet og flyene gjør det mulig. Pengene også. Barnet jeg er vil ikke inn i flyet, men bli boende i den samme skogen ved sjøen. Jeg vil sitte på samme sted og se. Motviljen mot å bli transportert er gammel.

Jeg bevarer det norske passet og reiser i retning øst. Jeg reiser til Bengal. Så reiser jeg tilbake til Oslo. Verken det ene eller det andre er ufrivillig. Passets betydning er blitt større med årene, især etter 9/11. Passet er bittelite i størrelse. Jeg er redd for å miste det, især på en flyplass. Det kunne kile seg inn i en sprekk mellom tingene eller falle ned på gulvet foran innsjekkingsskranken uten at noen la merke til det.

Denne pendelrytmen lønner seg ikke, og ingen pålegger meg strabasene, så hva er det da jeg ber om. Mitt Potala, er det dét. Om jeg ble spurt, ville jeg kanskje svart at jeg vil ut over det kjente og meg selv. Jeg ber om å bli fullstendig. Så vil jeg gjerne se mer av det jeg bor på jorden sammen med og undersøke hva øst har med vest å gjøre, samt hensikten med pengene og følgene av dem, i store og små formater.

Se pengene fra knapphetens side, og fra vannets. Kanskje også se vannet fra pengenes side. Ja, dét.

21

b En gang, som skulle bli den første av mange i Bengal, ble jeg tatt inn i en gammel tone, rytme og dans. Året var 1992. Jeg skjønte ikke ordene som ble sunget i den uanselige landsbyen Kenduli nord for Kolkata. Vandrersangere var samlet for å bade i elven Ajay 14. januar. Pilegrimer kommer til samme sted på samme dato hvert eneste år, for de tror på det hellige vannet. 1992 var før det indiske markedet åpnet seg for utlandet og utlendinger, før frislippet, eksport og import, av varer. Også sangen. «Markedet ble åpnet.» Stedene blir forandret i og med pengene og transportene. Natt til 15. januar 1992 ble jeg tatt inn i en musikalsk tradisjon med utspring hos buddhistiske munker.

Etter dette var tyngdepunktet mitt et annet og jeg begynte å bikke mot øst. Det vil si: Bengal. Adressen din er her, sa det i meg den første natten med sang. Adressen min ble blandet. Det ble flere adresser å navigere med enn før.

c Jeg er underlagt hete, blikk, hensynsløshet, kroppsvæsker og hud – som til tider ikke lar seg skille fra annen kroppsvæske og annen hud – som alt annet i tropiske trakter, rett nord for ekvator og sør for Himalaya. Heten er en eksistensvariabel. Den er en glidende og amøbisk makt som ikke er til å unngå. Den siver inn og holder alt som må puste i gripetak.

22

Også i Bengal kjøper borgere med penger klimaanlegg.

Nedenfor byboerne bor stammefolk. De kjøper ris når de kan. Ingen har noen å saksøke for den vedvarende heten.

d Jeg ser og blir sett og er blind blant blinde. Jeg vet ikke hva netthinnen, en utposning av hjernebarken, består av, og på hvilken måte den er inntrykksøm. Der trasker jeg i tropisk landskap, henvist til samme hete som de bofaste. Det er grunn til å tro at jeg får del i større gavmildhet og latter og er vitne til mindre grov råskap enn de fleste.

Jeg går og ser. Sorg og vold brer seg i og utenfor templene. Det hender jeg tenker, som i et kirurgisk snitt: hvor i meg fins verden ikke. Snyltevekster, slam, garverier i fredet våtmark, kullkraftverk ved mangrovesumpen. Sjakaler i megabyen er en lykke.

Det er ikke utelukket at jeg går inn for å lage meg et avsondret selv: en glipe, eller kanskje et håndtak, i den tunge fukten, der det er et arbeid å stå oppreist og puste.

e Resolutt og latterlig gjennomfører jeg pendelbevegelsen vest-øst, øst-vest, vest-øst, og så videre. Slik røper jeg trass, begjær etter tropisk erfaring og erkjennelse fra vannkan23

ten, samt en uoppløsbar forbindelse til sangene på det lave landet.

Her skulle en hvit side gapt, men jeg føyer den ene setningen til den andre; hva stammer dette begjæret etter setninger fra. En mors munn, sju læreres, en sugende verden jeg lager molo mot, søvnens villelser, en komisk ordenssans, eller kanskje dette enkle og mer enn en smule latterlige: ønsket om at noe blir igjen. At noe holder eller sier navn, ikke bare mitt, når jeg ikke lenger kan snakke. Det kan dreie seg om et europeisk begjær, eller muligens om arkivarens håp.

Den latterlige arkivarens aller første håp, det elementære: at noen blir igjen til å si og lese navn, at navnene, i bestemt eller ubestemt form, i det minste står skrevet på holdbart papir eller er lagret i en harddisk som ikke kan ruste. Altså: ikke navn jeg har laget, og slett ikke navnet mitt, men rett og slett navn. Arkivarens håp er en usikker størrelse i denne historien.

Jeg er ute av stand til å snu meg bort fra verden – som er tung, utydelig og tropisk. Denne planeten vil kunne opphøre som beboelig for pattedyr. Verdens tak av is smelter i Himalaya, og det samme gjør fotskammelen av is i Antarktis. Forutsigbare former og temperaturer har for lengst begynt å ta slutt. Det lar seg gjøre å synge.

Som aldri før dras jeg mot dyrene og sangen.

kull

a Fra vinduet i lokaltoget som har stanset i byen Bardhaman ser jeg godstog rulle forbi med kull i lasten fra svartgullområdet Raniganj ved Damodarelven. Tre eldre kvinner tråkker i grusen mellom togskinnene for å plukke opp kullklumper som har falt ned fra lasten i godstoget.

Deretter legger de den dyrebare varen i jutesekker. Alt dette så diskré de kan, for det de gjør blir av ordensmakten kalt tyveri. Noen kvartfulle sekker gaper på perrongen. Ingen stjeler plukkerskenes kullbiter. Litt av kullet vil kvinnene antagelig bruke til å koke mat i eget hus, og deretter selge det som er igjen; eller så selger de alt det noen vil kjøpe, og bevarer bare det usolgte.

Norge, der passet mitt er utstedt, har ikke vært kolonimakt. Danmark-Norge var det, i Serampor, noen mil sør for Bardhaman. Det dreide seg om et beskjedent og kortvarig dansk nærvær i den lille byen ved Hooghly. Dette er det usannsynlig at de jeg er i nærheten av tenker på. På meg ser de ikke «dansk» i motsetning til «britisk». Det de kan se er blekrosa hudfarge som er maken til all annen blekrosa hudfarge – inntil andre nyanser legges til i og med vennskapet.

25

b En gitt dag sitter jeg i toget, en annen dag trasker jeg med kamera i Kolkata eller i en landsby. Jeg både ser og passerer folk som en skikkelse jeg ikke aner hva de forbinder med.

Jeg blir kategorisert, hardt eller porøst, bastant eller flyktig, og alltid på uoverskuelig vis, uten å ane hvilke raserier og drømmer som kleber til meg. Rosahvit i huden som jeg er, ser jeg ut som en brite eller amerikaner, og kan bli tiltenkt kolonimaktens forbrytelser, men også en engels lysmakt; slike engler har penger.

c Mye beveger jeg meg forbi uten å ense det. Et og annet har arketypisk sug: toget, sangen, søvnen, sadhuer, offerritualer, Himalaya og selve det synkende landet. Med økt intensitet har fossilt brensel, disse gamle planterestene, sollys begravd i jord og sjøbunn, et arketypisk drag. La det ligge, sier det i meg. La det for selve tidens skyld ligge. Hvordan kan vi tenke om oss selv at vi har rett til å være siste generasjon som kan se og danse.

26