Page 1


Bibi Dumon Tak Castel

Latino King Oversatt av Bodil Engen


Bibi Dumon Tak i samarbeid med Castel Originalens tittel: Latino King Oversatt av Bodil Engen Copyright © 2010 by Bibi Dumon and Castel, Amsterdam, Em. Querido’s Uitgiverij B.V. The translation of this book was funded by the Flemish Literature Fund (www.flemishliterature.be)

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-37957-5 1.utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Studio Ron van Roon Omslagsfoto: Photo Willy Jolly Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til mamma


Denne boken forteller Castels historie. Før jeg begynte å skrive, satt vi ofte overfor hverandre på en støyfylt kafé og pratet sammen. Etter den første samtalen var vi enige om tre ting. 1: Jeg kunne spørre om hva jeg ville. 2: Han trengte ikke svare på alle spørsmålene mine. 3: Og jeg trengte ikke å skrive det nøyaktig slik han hadde fortalt det. Slik har vi sammen fått til denne boken. Den er med den som med et fotografi: Den viser Castel, men sett med mine øyne. Egentlig var vi også enige om en fjerde ting: Hva som er sant og ikke sant, lar vi stå åpent. Bortsett fra brevet på side 82, for det brevet skrev Castel selv til moren sin fra fengselet. BDT


I

«Puta madre, ha deg vekk, mann!» Rocky begynte å le. Han viste tre tenner. De andre var slått ut. Munnen hans var et gapende hull med smadret stakitt. «Stikk, jævla homo.» Stemmen min sprakk. «Ha deg unna meg!» Rocky dro en bunke pengesedler opp av baklomma og viftet med den for nesa på meg. «Bare én gang,» sa han, «por favor». Han pekte på smekken sin og så bedende på meg. Jeg reiste meg fra madrassen, grep ham i trøya og skjøv ham gjennom forhenget ut i den smale gangen. De andre begynte å hoie, selv Cola var med. «Aiaiai,» ropte de. Jeg løftet opp Rocky og ville slenge ham i veggen og slå luften ut av lungene på ham, men de andre holdt meg igjen. «Legg deg og sov,» sa de, «det er jo bare Rocky, hvor mange ganger må vi si det?» Noen stakk en sigarett i hånden på meg. Jeg gikk tilbake til madrassen min og dro for forhenget. Hvor lenge skulle dette satans dramaet fortsette? Jeg la meg ned igjen og holdt røyken inne så lenge jeg kunne. Den gjorde meg svimmel. Jeg pustet ut. Kunne man gråte med lukkede øyne? Jeg hørte hvordan Rocky lå og runket bak forhenget. Det var bare litt tynt bomullsstoff 9


mellom det svinet og meg. En dag skulle jeg kjøre en kniv i brystet på ham. For en tid siden hadde jeg tenkt at denne elendigheten varer toppen noen uker, men nå, etter to måneder, var jeg bare enda lenger hjemmefra. Jeg brente meg på fingrene. Jeg hadde røkt opp filteret også. Jeg knep øynene hardt igjen, men det hjalp ikke. En tåre rant ned i øret mitt. Det klødde som faen. Jeg måtte ringe til mamma. Jeg måtte si til henne at dette gikk veldig galt. Det var det verste: mammas stemme i telefonen. Runkingen hadde opphørt. Jeg hørte at Rocky tente en røyk. Alle var homo her. Absolutt alle. Det gjorde meg ingenting, men Rocky var et svin. Jeg måtte passe meg for ham, men ikke for de andre. Jeg måtte vekk herfra. Vekk fra dette teateret der jeg ikke engang hadde bedt om en rolle. Jeg ble sprø av den personen jeg var nødt til å spille blant psykoene og homoene, for et publikum som besto av de samme psykoene og homoene. Og ennå har jeg ikke nevnt kulissene. Jeg vet ikke hva jeg skal beskrive først. Alt, absolutt alt, var for møkkete til å ta i. Jeg måtte vekk. De fikk bare skyte meg, knuse begge beina mine med batongene sine, jeg måtte vekk. Innen året var omme skulle jeg være hjemme hos mamma igjen. Jeg begynte nesten å grine på nytt ved tanken på at hun satt natt etter natt ved kjøkkenbordet og bekymret seg på grunn av meg. Jeg reiste meg og gikk ut av rommet. Jeg skjøv forhenget til side og sa til Rocky: «Hei, din gris. Har du en røyk til meg?» «Til deg har jeg alltid, lille sommerfugl,» sa han og slengte over en sigarett. «Kommer du én gang til, vil jeg ha et kyss først, men denne får du gratis.»


2

Jeg drømte at jeg satt på et rustent tog som gikk av sporet. Larmen fra hjulene som klapret over svillene, var øredøvende. Noen ropte: «Du må våkne, baby.» Jeg åpnet øynene og så det smilende fjeset til Cola. «Nå var du langt borte, mann,» sa han. Klapringen fortsatte. Vokterne dro batongene sine bortover sprinklene. Alle fangene skulle stille opp ved celledøra. Klokka var seks om morgenen. Alle bannet, bortsett fra Cola, for han var alltid blid, selv om han sto i møkk til livet. Hvor fikk han det gode humøret fra? Mellom forhengene så jeg Rocky ta noe opp av en skuff og stikke det inn i madrassen. Vokterne åpnet celledøra og skrek at vi skulle komme ut. Alle fangene i avdeling A skulle stille seg opp i gården. På andre dager var dette døgnets stilleste stund. En tid da alle sov: både nattmenneskene og morgenfuglene. Derfor valgte de drittsekkene av noen voktere å gjennomføre en storkontroll nettopp på den tiden. Vi sto hundre mann tett sammen. Vi ble telt, så måtte vi ta av oss underbuksa én og én og hoppe over en smal mur. Den som hadde stukket noe opp i endetarmen, ville miste ladningen i hoppet, så det ville vært tåpelig å gjemme dop eller mobil der. Da det ble min tur å hoppe, 11


var alle lys våkne. «Hopp, Baby, hopp!» Cola hoppet etter meg. Han tok hjelpeløst sats og snublet. En vokter ga ham et spark i baken og kommanderte ham til å skreve og bøye seg forover. De hadde ikke antydning til humoristisk sans, de nazisvina. Vi klappet og hoiet mens vokterne ransaket cellene. De satans motherfuckerne endevendte alt. De gravde i madrassen min, de rotet i klærne mine, og konvoluttene med brevene fra mamma snudde de opp ned så alt ramlet på gulvet. Dollarene de kom over, puttet de i sine egne lommer. Her på La Victoria hadde man ingen eiendeler. Ikke engang huden var din egen. Mens vokterne så den ene etter den andre hoppe over muren, og vi klappet som om vi hadde gymtime, var alle dritredde, for alle hadde noe å skjule. Rocky hadde hasj, Cola hadde en kniv, Daddy hadde en flaske illegal sprit, Troy skjulte en machete, Lillemann hadde kola og jeg hadde nettopp, via ham, scoret en mobiltelefon. Lillemann så svett ut. Den gærningen hadde vel ikke gjemt dopet sitt i ræva? Han skulle løslates den ettermiddagen, det hadde vi allerede feiret i en uke. Han tok løpefart og jeg glemte å klappe. Han hoppet mye høyere enn nødvendig. Han var bare 1,60 høy, derav navnet Lillemann. Jeg vet ikke hva han egentlig het. Etter hoppet slengte han armene i været. Fangene jublet. Så løp han mot oss med svingende hofter, som om han nettopp hadde slått verdensrekorden i høydehopp. Rocky vislet lystent mellom de tre tennene sine. Lillemann sa ikke et ord. Da han stilte seg opp like bak meg i rekka, blunket han til meg. Jeg spurte med lav stemme: «Hvor?» Han klikket én gang med tunga. Da skjønte jeg at han hadde gjemt dopet i et kondom i munnen.

12


3

Klokka sju var vi tilbake i cella. Igjen forbannet vi hver eneste mor i hele Den dominikanske Republikk og resten av verden. Her var det ingen som kalte deg kødd eller drittsekk. Du var sønn av en hore, av en møkkahore eller av en million horer på én gang. De skulle knulle eller pule eller voldta mora di og drite på henne etterpå. Når de virkelig tok i, gikk det med en hel flokk mødre. I Nederland ville vi sagt: Hold mødrene våre utenfor, men her brydde ingen seg. Da vi kom inn på cella igjen, så det ut som om en granat hadde eksplodert der. Alt var kaos. Klærne mine var dratt ned av hylla, men selve hylla satt fremdeles fastskrudd på veggen. I den ene støtten og hylla oppå hadde jeg hult ut et rom som var akkurat stort nok til mobilen, min linje til Nederland. Jeg hørte Daddy banne, han hadde mistet spritflaska. Og Troy hadde ingen machete lenger. Det var greit for meg, for Troy kunne være hissig. Nå var han rasende. Ikke på grunn av macheten, den kunne han kjøpe tilbake av vokterne for hundre pesos, men madrassen hans var kuttet i tjue biter. Hvor skulle han få en ny fra? Dette ville noen få svi for når kvelden kom, for det var utenkelig at Troy skulle sove på gulvet. Han måtte bare ikke 13


prøve seg på meg, for da skulle jeg skjære halsen over på ham. Ved nitiden hadde vi fått noenlunde orden i cella igjen. For tiden var vi tjue stykker som delte den, men det kunne være opptil tretti fanger her. De nye som kom inn, hadde ingenting. De sov på gulvet i den midtre gangen. På hver side av gangen hadde de sterkeste og rikeste innredet egne små rom. Det var fangene selv som laget rommene. De strakte et tau fra den ene veggen til den andre og hengte opp et stykke tøy. I hver celle var det et nettverk av tau. Det så ut som en gardinbutikk, bare i et land i den tredje verden. Etter en måned hadde jeg også skaffet meg et slikt lite rom ved hjelp av pengene jeg hadde fått via mamma. Hundre og femti dollar hadde jeg betalt for det, altfor mye, men uten det rommet hadde jeg blitt gal. De første dagene lå jeg på gulvet, for jeg nektet å ligge på en brukt madrass. Med brukt mener jeg at den hadde vært ligget på av en hel serie kropper. Svette kropper. Knullende kropper. Syke kropper. Piss, avføring, blod – alle madrassene på La Victoria var brune og stive av skitt. Noen av gutta var så glade når de etter flere ukers kamp endelig hadde sikret seg en, at de sto og hoppet på den som småunger. Neste morgen luktet de akkurat som madrassen, men siden absolutt alt luktet, merket de det ikke selv. Jeg lå heller blant de svinsende rottene på betonggulvet, til advokaten min en dag kom med en splitter ny madrass til meg. Nå og da gjennomsøkte vokterne cella vår etter forbudte ting. Når vi kom tilbake etter en slik aksjon, hadde de tatt ned alle tauene, kuttet opp alle madrassene og vrengt alle klesplaggene. Det tok tid å samle tingene sine igjen, for de drittsekkene slengte alt der det passet dem. Med 14


fornøyelse, fordi de hadde makt til det. Du kunne finne buksene dine i do og skoene dine i hver sin ende av rommet, som om de hadde stått og kastet dem. Alle brevene dine lå strødd utover gulvet under de nedrevne forhengene. Hadde det vært penger i lommene, så du dem aldri igjen, og fotografiene dine var revet i småbiter. Den aller første gangen jeg opplevde en slik celleransaking, mistet jeg konvolutten der jeg hadde et foto av mamma. Jeg fikk total panikk. Ingen måtte se at jeg hadde et bilde av henne. Etter en stund så jeg at Troy flirte til meg. Han hadde noe i hånden. «Olala!» sa han. Jeg skjønte at han hadde funnet fotografiet. Et vanvittig raseri flammet opp i meg. Her på La Victoria er det viktig å holde hodet kaldt. Du skal telle til ti for å bli klar over hvem du har med å gjøre, men jeg kom aldri lenger enn til én. Ikke det engang. Troy så meg komme. Han sa: «Når den dama di kommer på besøk, skal du bare sende henne rett til meg.» Jeg fløy på ham, men han bare sto der og lo. Da tok jeg en taustump opp fra gulvet og prøvde å legge den rundt halsen på ham. Troy var et hode høyere enn meg og dobbelt så bred over skuldrene. Han trente dagen lang og hadde den mest muskuløse kroppen jeg noen gang har sett. Han løftet meg i været og presset meg mot veggen en halv meter over gulvet. Jeg sparket etter skrittet hans. Han bare lo og kalte meg Baby. Da langet jeg ut og plantet knyttneven i kjeften på ham. Han sluttet å le, satte meg ned på gulvet igjen og ristet på hodet. En blodstripe rant nedover haken hans. «Du kommer til å klare deg bra her, Baby,» sa han. Jeg tok opp bildet av mamma. De andre sto tause og så på. Føttene deres var skjult i en haug av tøystykker. Fra den dagen av var det ingen som kalte meg ved 15


mitt rette navn, jeg het bare Baby. Jeg var den yngste på cella. Atten år gammel og uten skjeggvekst. Fordi jeg gjorde det til en vane å denge løs på folk, begynte noen etter hvert å kalle meg Kølla. Bare Daddy kalte meg noe annet. «Trouble,» sa han fra den første gangen vi møttes, på grunn av alle problemene jeg forårsaket på cella. Det virkelige navnet mitt var snart glemt. Jeg sa det høyt til meg selv om natten iblant, for ikke å utslette meg selv fullstendig.


4

Jeg kom til å savne Lillemann. Han hadde vært som en storebror for meg. Da vi drakk kaffe hos Cola etter celleransakingen, spurte jeg ham hva han skulle gjøre når han ble fri. «Vente på deg,» svarte han. «Coño,» sa jeg. «Det var ikke det jeg mente.» «Hva mente du da?» «Begynner du å deale igjen?» «Ja, og du skal hjelpe meg.» «Hvordan da?» «For det første skal jeg få deg ut herfra.» «Hvordan?» «Baby, vi legger en plan som ikke kan slå feil, og før du vet ordet av det ligger du i svømmebassenget mitt.» Lillemann ga meg et telefonnummer. Han sa jeg måtte gi det til mamma, for da kunne han forhandle direkte med henne. «Men det er selvmord å prøve å rømme fra La Victoria,» sa jeg. «Du skal heller ikke rømme fra La Victoria.» «Hvorfra da?» «Fra sykehuset.» «Skal jeg slå meg selv helseløs først?» 17


«Nei, din tulling. Vi skal forberede det grundig, men jeg sverger ved mine søstres møydom: Vi skal klare det!» Jeg lo. Jeg ville gjerne tro ham. Jeg skrev opp telefonnummeret hans baklengs. En av vokterne ropte på Lillemann. Han la armene rundt meg, så snudde han seg idet han skulle til å gå: «Utenfor La Victoria heter jeg Jack, remember? Fra og med i dag er Lillemann død og begravet.» Lillemann var gal. Han snakket alltid om å rømme og gjøre forretninger. «Her kaster du bort tiden, Baby,» sa han til meg. «Du må ut herfra og bli med meg til Jamaica.» Han sa jeg kunne bli en stor forretningsmann, for jeg hadde en naturlig myndighet og sans for timing. Han hadde nok rett, jeg var en ekte forretningsmann. Jeg har aldri trengt å gå på skole for å tjene bra med penger. Jeg har bare ikke klart å holde på de pengene jeg tjente. Det var en tid da jeg kunne strø om meg med 50-eurosedler. Jeg lot dem drysse som konfetti. Men en dag styrtet imperiet mitt i grus. Jeg tror jeg var litt for mye av en drittsekk, en tosk som ikke kunne tenke fremover. Men Lillemann kunne kanskje lære meg noe. Når jeg kom tilbake til Nederland, måtte jeg uten tvil begynne på bunnen igjen. Jeg hadde mistet alle kontaktene mine, gjort meg uvenner med alle. Den eneste jeg nå og da ringte på den illegale mobilen, var Faatje, bestekompisen min. Jeg sa til ham: «Hold kundene varme.» Jeg ga ham noen adresser og han lovet å gjøre så godt han kunne. Jeg hadde begynt med å selge crackkuler til junkies. De er enkle kunder, for de er avhengige. Slike kuler kjøpte 18


jeg for fem euro stykket av en mellommann og solgte dem videre til dobbelt pris. Jeg ble stadig dyktigere, og hardere. Du må være overlegen når du dealer. Er du engstelig eller usikker, valser de deg ned. Da gjør de seg ynkelige eller sier at de betaler i morgen. Men det biter du ikke på etter den første gangen. Jeg visste akkurat når junkiene fikk trygden sin. Da sto jeg på den faste plassen. Jeg slo følge med dem også, for jeg visste at de måtte ha en ny pipe umiddelbart etter den første. Da var det best å være i nærheten. Iblant hadde de virkelig ikke penger, da kunne de bytte til seg et par kuler mot en scooter. Det brydde ikke meg hvordan de fikk tak i den. Jeg var alltid full av selvmedlidenhet, slik at jeg aldri syntes synd på andre. Jeg mener, jeg kom fra det samme drittstrøket som dem, jeg hadde opplevd den samme jævelskapen, kort sagt var vi i samme båt. Hvis de absolutt ville dope seg i hjel, var det opp til dem. Selv rørte jeg ikke stoff. Jeg hadde ikke tenkt å bli en zombie, no way in hell. Jeg hadde ingen skyldfølelse for at jeg opprettholdt avhengigheten deres. Jeg mener, du kan ikke klandre bryggeriene for at folk drikker for mye? Jeg prøvde i det minste å gjøre noe ut av livet mitt. Men da en hore hang i beina på meg for ørtende gang en dag og tagg om en kule, ble det plutselig for mye for meg. Hun sa hun ikke hadde penger fordi en kunde hadde stukket av uten å betale. Så begynte hun å grine og lovte meg alt mellom himmel og jord. Det var virkelig patetisk. Da tenkte jeg: Dette gidder jeg ikke lenger, nå har jeg fått nok av å småhandle med halvdøde luddere. Jeg ga henne kula uten å ta betalt for den. Hun trykket den inntil seg som om den var den fuckings babyen hen19


nes. I og med at man må ordne alt selv i livet, bestemte jeg meg samme kveld for å investere i mitt første gram ekte kola. Jeg hadde nettopp fylt sytten. Det var på tide å bli voksen.


5

Dealing er hardt arbeid. Det fins dem som tror de kan tjene penger lettvint på den måten, men så enkelt er det ikke. For eksempel må du alltid være på høyden, selv om du egentlig ikke er det. Du må være god til å bløffe og stor i kjeften, men ikke for stor. Overfor junkier kan du tillate deg en del. Av og til må du kjefte dem opp, de er noen fucking losere og gjør hva som helst for å få litt crack i pipa. Men da jeg gikk over til kola, måtte jeg være varsommere med hva jeg sa. Plutselig befant jeg meg i bedre kretser, for å si det sånn. Advokater, studenter, eiendomsmeglere, den typen folk. Det var en helvetes flying. Hver helg løp jeg Rotterdam-maraton. Når jeg ble oppringt og de kalte meg ved et navn jeg ikke kjente, visste jeg hvem det var. Som regel sa jeg at kundene skulle spørre etter Abdel, eller Ahmed, når jeg ga dem telefonnummeret mitt. Hvis jeg ble plukket opp av politiet etterpå, kunne jeg alltid si: «Hallo, ser jeg ut som en Abdel? Jeg er da ikke marokkaner?» Når jeg fikk en bestilling, spurte jeg hvor kunden befant seg og dro rett dit, selv om jeg nettopp hadde lagt meg til å sove. For kunden gjør du alt. Jeg kan ikke fordra å sykle, så det ble temmelig mange kilometers løping. Før jeg ringte på et sted, ventet jeg til jeg ikke var and21


pusten lenger. De trengte ikke å få vite at jeg hadde løpt meg svett for deres skyld. Jeg gikk inn med en mine som om sjåføren min ventet på hjørnet med motoren på tomgang. Jeg arbeidet meg halvt i hjel på den tiden. Alt jeg tjente investerte jeg i nytt stoff. Kundene måtte alltid kunne regne med meg, dag og natt, ellers gikk de rett til en annen. Mobilen min var alltid på, også når jeg hadde en jente hos meg. Den som vil ha kola, vil ha det med det samme. En gang løp jeg helt ut til Schiedam. Etter en tid tjente jeg to-tre tusen euro på en helg. I begynnelsen løp jeg for hver tier. Iblant tenkte jeg: Jeg må være idiot, hva er vitsen med dette? Alle driver og fester, og jeg sitter hele kvelden med en fuckings cola. Noen av gutta, kollegaer må jeg vel kalle dem, tok av og til en strek selv mot kjedsomheten, men det ville jeg ikke begynne med. Da klarer du deg nemlig ikke. Jeg har sett hvordan enkelte i ruset tilstand begynner å omgås kundene litt for vennskapelig, og da er du ute å kjøre. Du må stå over kundene, ellers kan de knekke deg. Og du må være presentabel. Sånne yuppier vil ikke se en lurvete type på festene sine. Du må småprate høflig med dem en stund, som om du er en av dem. Det er merkelig, men det synes de er tøft: å tulle litt med dealeren. Noen ganger ville de ha en smaksprøve før de kjøpte inn for hele kvelden, en nøkkelspiss for å teste stoffet. Jeg ville helst at de skulle begynne å snorte mens jeg ennå var der. Da tenkte jeg alltid: plingpling, for en halv time senere virket det ikke lenger og da ville de ha mer. Derfor ble jeg ofte hengende en stund etter et salg. Den som først har begynt, vil ikke gi seg. Jeg fikk betalt i femtieurosedler. På slike kvelder gikk jeg rundt med fire tusen euro i baklomma. Da var det all22


tid kult å gå på en snackbar og kjøpe røyk. Jeg tok fram de åtti sedlene, tok av den øverste og sa: «Beklager, jeg har ikke noe mindre.» Helst kjøpte jeg røyken av en jente som stirret forundret på meg uten å si noe og bare skjøv en pakke Marlboro over disken. Hjemme gjemte jeg pengene i en sprekk i et morkent kott. Alle husene der mamma og jeg bodde, var falleferdige. Noen ganger gjorde jeg skaden større. Jeg kunne rive en dør av hengslene i et raserianfall, eller røske en planke av veggen. Det var plenty gjemmesteder, altså. Jeg rullet pengesedlene sammen og stakk dem inn i forskjellige åpninger. Kolaen oppbevarte jeg under senga. I mine velmaktsdager hadde jeg en hel kilo liggende der, med en gateverdi på femti tusen euro. Ikke verst for en gutt på sytten, som hadde begynt med bare ett gram. Jeg blandet ut stoffet for å tjene enda mer. Ren eller nesten ren kola er ikke å få tak i. I urskogen kanskje, men ikke på gata. Jeg knuste kolaen til støv og blandet pulveret med noe annet, for det meste metadon. Jeg solgte det som åtte streker kola. Det betyr: åtte deler kola, to deler noe annet. Men i virkeligheten var det sju streker, og senere bare seks. Etter hvert blandet jeg det med hva som helst, for å tjene enda mer. Når jeg slapp opp for metadon, tok jeg mammas paracetamol eller scoret noe ritalin. Kundene stolte på meg, så etter en tid var jeg nede i femti prosent kola og femti prosent billig dritt. En kveld fikk jeg en bestilling til en fest. Jeg satte meg til å klargjøre stoffet. Du kan tenke deg: finknuse, og deretter pakke det i brettede konvolutter. Jeg hadde ikke mer metadon i huset. Det hastet, så jeg rotet i mammas veske og fant et brett med noen store tabletter. Jeg vet ikke hva slags tabletter det var, men det ga jeg ærlig talt faen i. Jeg knuste dem og blandet dem inn, én på én, altså 23


fem streker kola, og løp til adressen. Jeg la pakkene på bordet og en diger surinamer sa: «Jeg vil ha en smaksprøve først.» Så jeg svarte: «Det er greit, da kommer jeg tilbake.» Da jeg kom inn igjen et kvarter senere, var han rasende. Han slengte alle pakkene med kola i ansiktet på meg og spurte om det hadde klikka for meg. Han ville ha greie på hva jeg hadde gjort med stoffet, for det hadde svidd vekk halve innsiden av nesa hans. Senere viste det seg at tablettene fra mammas veske var vitamintilskudd. Nå var i hvert fall den kunden ferdig med meg. Uten å merke det var jeg blitt avhengig selv også. Ikke av stoff, men av pengene jeg tjente. Jeg ville stadig ha mer, så jeg tok stadig større sjanser. Jeg ble utrolig greedy. Forretningen gikk så det suste, men jeg så andre som gjorde det enda mye bedre. En dag kom det en bort til meg og sa: «Vi arrangerer coole reiser til tropene, er ikke det noe for deg?»

Latino king  

En ung mann blir dømt til åtte års fengsel i et av verdens værste fengsler for narkosmugling

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you