Page 1


Landet bak landet


MATTHJIS HOLTER

OG

MAGNUS JAKOBSSON

Landet bak landet


N.W. Damm & Søn © 2007 N.W. DAMM & SØN AS ISBN 978-82-04-13015-0 1. opplag 2007

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med N.W. Damm & Søn AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Blæst design/Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, Sverige 2007


Hvis du ser Frankrike ovenfra, ser du at det er en del av landet som forsøker å stikke av. Mot nordvest er en stor utstikker som prøver å komme seg lengst mulig ut i havet og bort fra fastlandet. Det er Bretagne. Her har mystiske folkeslag levd og dødd i årtusener. Noen av dem har forsvunnet for lengst uten å etterlate seg noe for ettertiden. Andre har satt kraftige spor etter seg – gamle kirker, store hellige steiner som kalles menhirer. Og andre igjen har bare blitt videreført i legender og eventyr – eventyr om druider og udødelige konger som sover under haugene mens de venter på at landet igjen skal kalle på dem.


1. Ninnoc

«Er du ikke redd forbannelsen?» Tomas glipper overrasket med øynene mot skikkelsen som plutselig har dukket opp foran ham. Det er en lang, tynn mann med bustete krøller, brun skinnjakke og utvaskede olabukser. Han smiler. Tomas kan se at han mangler noen tenner. Tomas har stått i veikanten og sett på bilene en god stund, og med den søvndyssende bilduren i ørene har han langsomt drevet bort i egne tanker. Han så for seg det brennende huset igjen. Han liker det ikke, men han klarer ikke å la være. Det er som om minnet om huset lever sitt eget liv bak i hodet hans. Nå ser han tydeligvis ut som et spørsmålstegn, for mannen legger hodet bakover og ler høyt. «Jeg overhørte deg da du snakket med onkelen din tidligere. Du er på sommerferie, ikke sant? På vei til Ile de Chare?» 7


«Jo,» får Tomas stotret frem, selv om han fortsatt ikke vet hva som foregår. «Onkelen min har nettopp hentet meg på flyplassen. Men så begynte det å lukte brent av motoren på bilen hans, og så måtte vi stoppe her i veikanten.» Han veiver med hånden mot den røde folkevognen som står noen meter borte. Flere biler suser forbi dem i høy hastighet, som summende bier. «Det er et fabelaktig sammentreff,» sier mannen, «for jeg er også på vei til Ile de Chare, men jeg har ingen bil. Dersom dere ikke hadde stoppet akkurat her, hadde jeg ikke fått mulighet til å be om haik.» Han rekker frem neven mot Tomas: «Charles, heter jeg.» «Tomas,» sier Tomas, og trykker hånden hans. Den hengslete fyren med det store gliset ser mest ut som en sprellemann. Hele denne samtalen foregår på fransk, og Tomas er lettet over at han klarer å snakke ganske godt. Det er første gang han faktisk er i Frankrike, men moren hans har snakket fransk med ham siden han var liten. «Det er en ganske liten øy, og det er jo ikke spesielt mange som bor der, så jeg hadde ikke regnet med å møte noen som skulle samme vei,» 8


sier Charles. Det virker som om han tar det for gitt at han skal få sitte på med dem. «Jeg har aldri vært der,» sier Tomas. «Onkelen min driver et hotell der, og så ble jeg sendt dit i sommer. Hva for en forbannelse var det du snakket om?» «Forbannelsen som ligger over Ile de Chare,» sier Charles og smiler skjevt, slik at Tomas ikke forstår om det er spøk eller alvor. «I tusen år har øya vært forbannet. Nå for tiden er øyboerne blitt så moderne at de stort sett later som ingenting. Turistene får i alle fall bare høre om badetemperaturer og kulturhistorie. Men øyboerne unngår helst å gå alene ut om natten.» Tomas fnyser og ser bort. Charles ler igjen. «Tro hva du vil» – han bøyer seg frem og hvisker – «men det er ikke så altfor mange år siden en gutt som var alene ute, forsvant sporløst. Det eneste som lå igjen etter ham, var en jakke i kirken.» Han setter øynene i Tomas, og plutselig ser han ikke ut som en koselig sprellemann lenger. «Jeg skal vedde på at du ikke våger å nærme deg den kirken på Salomonsnatten.» «Skal jeg være redd for en kirke?» spør Tomas tvert. «Jeg håper du har noe bra å vedde om.» 9


Øynene til Charles glitrer lurt. «Må vi vedde om noe også? Ja vel. Om du tør å gå inn i kirken skal du få … ravnen min!» Tomas ser skeptisk på ham. «Hvilken ravn?» Charles strekker seg litt mot solen og klør seg i rufsehodet. «Den er ikke her nå – den er vel ute og flyr. Du kan hilse på den en annen gang. Men kanskje vi burde se hvordan det går med onkelen din og bilen.» Han tusler bortover mot den røde folkevognen.Tomas nøler litt før han følger etter. * Onkel Gustav står fortsatt bøyd under panseret, og Tomas kan høre ham banne og sverte. Det lukter sterkt av svidd gummi. Det ser ut som om bilen holder på å spise onkelen, hodet først. «Hvordan går det?» spør Tomas halvinteressert. «Det går ikke i det hele tatt,» brummer Gustav. «Jeg har nettopp hatt den inne til reparasjon for å skifte viftereima! Vi har ikke råd til å drive og reparere den hele tiden!» «Trenger du hjelp?» spør Charles. Da han hører at det er flere der enn Tomas, reiser onkel Gustav seg opp. Han er en rund og 10


skjeggete mann med måne. Vanligvis er han ganske blid, men for øyeblikket ser han nærmest sint ut. «Vet du noe om biler?» bjeffer han mot Charles. «Litt,» svarer Charles, og smiler vennlig, før han bøyer seg over motoren. Han sukker og smatter med leppene, vugger frem og tilbake og lager gryntelyder. Onkel Gustav står som lamslått og stirrer på ham. Det ser ut som Charles prøver å dra ut noe stort og tungt. Så får han det løs og gir det til onkel Gustav. Det er en stor bukett med plastblomster. Onkel Gustav stirrer på blomstene og den bustete mannen. Det er tydelig at han ikke forstår noen ting. Men da Charles blunker og gliser til Tomas, skjønner han at det er noe fanteri på gang. «Det er ikke rart bilen ikke vil kjøre når du gir den roser av plast,» sier Charles. «Du må gi den ekte roser! Da vil den kjøre deg helt til månen om du vil!» Onkel Gustav sender ham et mørkt blikk. Han vinker til Tomas at han skal sette seg inn i bilen. Så setter han seg inn selv og starter motoren. Charles banker på vinduet. «Jeg kunne ikke få sitte på, vel? Vi skal samme vei.» 11


Nå er onkel Gustav virkelig rød. Han ruser motoren og ruller opp vinduet mens han stirrer på mannen. Men Tomas legger merke til noe. «Det lukter ikke svidd lenger,» sier han. Onkel Gustav snuser litt i luften. Han blir litt mindre rød. «Du har rett,» sier han. Charles banker på vinduet igjen. Tomas åpner bakdøren og slipper ham inn. «Takk!» sier Charles, og rekker hånden frem mot onkel Gustav. «Jeg heter Charles. Hyggelig å treffe deg!» Han slenger sekken sin i gulvet og lener seg godt tilbake i de røde plastbelagte setene. «Ah!» maler han fornøyd. «Jeg tror vi kommer til å få en veldig fin tur!» * Utenfor vinduet fyker et vakkert kystlandskap forbi med forrevne klipper, trehus og millioner av små, lilla blomster – ting Tomas ikke lenger legger merke til. Det er altfor spennende å høre på Charles. Charles har vært overalt i verden. Han kan sytten språk. Charles har stått i ørkenen i Australia og rørt ved en hellig stein. Han har nesten falt i bakken foran en enorm katedral i Köln, 12


mens duene forsøkte å stjele den siste maten han hadde, en tørr skalk han holdt mellom hendene. Han har fløyet i et lite fly som holdt på å styrte, midt i en enorm jungel hvor giftige slanger bodde mellom små indianerlandsbyer. Så bøyer Charles seg frem. Han holder opp hendene foran Tomas og dekker høyre pekefinger med venstre pekefinger. Han later som han drar veldig hardt – og med et knepp ser det ut som om fingeren løsner. Tomas smiler ikke. «Jeg har sett det trikset før,» sier han. «Det er bare juks, det er tommelen din.» «Det tror du,» sier Charles. Så kaster han den løse fingeren i fanget til Tomas, og vifter med stumpen som står igjen på hånden. «Har du sett dette trikset før?» Tomas stirrer på ham, og på fingeren som ligger foran ham. Han plukker den opp og kaster den tilbake. «Æsj!» roper han. «Dro du den av på ordentlig?» Charles ler. «Fingeren min ble spist av en diger hund.» Han vifter glisende med den løse fingeren. «Dette er bare en leke av gummi. Men det var ganske ekkelt, ikke sant?» Onkel Gustav sakker farten på bilen. «Følg med nå! Her kommer broen!» De kjører opp på 13


en lang, smal bro av brun stein. På den andre siden står tre høye steiner og peker mot himmelen. De er dekket av mose, og skyene bak dem er askegrå. Ved siden av står et skilt: «Ile de Chare». Dette er øya hvor onkel Gustav bor. Charles stirrer etter steinene. «Menhirer,» sier han. «Det er det vakreste som finnes!» Han snur seg mot Tomas. «De er fylt med magi. I riktig gamle dager var det trollmenn som satte dem opp!» Charles lener seg ut vinduet og ser bakover, mens han fortsetter ropende: «Druider!» Tomas vet ikke helt hva han skal mene. Han ruller ned sitt eget vindu og spytter ut på veien. Onkel Gustav ser på ham i speilet. «Hvorfor gjorde du det?» Tomas svarer ikke. Han vet vel ikke hvorfor. «Bare sett meg av i St. Salomon,» sier Charles. Onkel Gustav ler. «Det er ikke så mange andre steder å bli satt av på denne øya! Det er bare én landsby her! Hva skal du egentlig i St. Salomon?» «Jeg kommer herfra,» sier Charles. «Jeg skal besøke gamle kjente.» De setter av Charles på torget. Han vinker farvel mens skremte duer flyr bort fra den støyende 14


bilen. «Kommer herfra du liksom,» fnyser Gustav. «Jeg har bodd her i femten år, og jeg har aldri hørt om ham. Det der var nok litt av en lurendreier. Det skulle ikke forundre meg om han er her for å finne på noe sprell i morgen …» «Hvorfor sier du det?» spør Tomas. Onkel Gustav gløtter på ham i bakspeilet. «Det er jo Fest Noz i morgen. Landsbyfesten! Hele øya kommer til å være der! Hvis jeg hadde vært en lommetyv eller småkjeltring hadde jeg også kommet til øya på den dagen.» «Tror du han er en tyv?» Onkel Gustav rynker pannen. «Nei, egentlig ikke. Jeg liker bare ikke så godt å ha fremmede i bilen. Han er sikkert en grei kar.» Men han ser stadig litt bekymret ut. Bare ti minutter etter er Tomas og onkel Gustav fremme ved hotellet. Det er lavt og hvitmalt, med et tak som ser ut som om noen bare har slengt noen tykke stråmatter oppå huset. På skiltet står «Ôtel Saint Salomon». Foran huset står en kvinne med langt, mørkt hår. Hun smiler og slår sammen hendene da Tomas går ut av bilen. «Degemer mat! Eo ma anv Nolwenn!» sier hun. Oi, tenker Tomas. Kan 15


hun ikke fransk …? Men hun ler og sier, som om hun har lest tankene hans: «Jeg kan faktisk snakke godt norsk. Jeg og moren din dro sammen til Oslo for å studere da vi var unge, det var der vi traff Gustav og faren din. Hei, jeg heter Nolwenn!» Hun bøyer seg frem og kysser Tomas på hodet mens hun holder hendene nesten over ørene hans. «Jeg har gledet meg veldig til å se deg på ordentlig. Alle sier at du er en ordentlig fæling!» Hun ser skeptisk på ham. Tomas skuler til siden. Hva har moren hans fortalt? Han hadde håpet at han kunne slippe unna litt mas i sommer. «Jeg vet ikke helt om vi tør å slippe inn han her. Hva sier du, Gustav?» Onkel Gustav smiler. «Jo da, han er grei nok. Han kan ta oppvasken!» «Oppvasken!» roper Nolwenn entusiastisk. «Da er det greit! Da kan du komme inn!» Først nå skjønner Tomas at Nolwenn bare ertet ham litt. Kanskje de ikke har hørt noe om skolen likevel? Eller om brannen? Trappen opp til rommet hans knirker. Og ikke bare litt lett knirking slik som det er i alle gamle hus – det høres ut som om huset skjærer tenner 16


og klager til Gud hver gang Tomas går opp et trinn. Tomas håper han ikke må opp om natten. Han kommer aldri til å våge å knirke seg ned her i mørket. Rommet hans er ganske lite, med skråtak og et lite vindu. Gjennom vinduet kan han se kysten og havet noen hundre meter unna. En svær ravn sitter på en grein som henger ned foran ruta. Den blunker og flyr forskrekket vekk da den ser ham. Tomas slenger kofferten sin på sengen og ser på tingene sine. Det er stort sett klær. Han slenger et par bukser på gulvet. Dem kan han ha på i morgen. Det lukter godt fra etasjen under, og Tomas merker plutselig hvor sulten han er blitt. Han løper ned trappen for å unngå knirkingen, og sklir på teppet i gangen så han nesten faller. Inne på kjøkkenet holder Nolwenn på å sette fra seg en svær serveringsskål med dampende suppe. Hun setter frem fire tallerkener og fyller dem opp. «Cotriade,» sier hun. «Fiskesuppe. Spis nå.» Tomas griner litt på nesen. Fiskesuppe? Men han sier ingenting. Nolwenn virker grei. Han vil ikke bli uvenner med henne. Onkel Gustav, Nolwenn og ham selv – hvem 17


er den fjerde tallerkenen til, lurer Tomas. Igjen svarer Nolwenn som om hun skulle hørt ham tenke: «Det bor ei jente på gården ved siden av som var så nysgjerrig på hvem du var. Hun har gått og ventet i dagevis på at du skulle komme – det er ikke så mange på hennes alder som bor her. Ninnoc heter hun.» I det samme smeller det hardt i døren. Noen tramper fort gjennom gangen. «Ninnoc!» roper Nolwenn, men jenta er allerede inne på kjøkkenet. Nolwenn sukker. «Og alltid med støvlene på.» Ninnoc står midt på kjøkkengulvet. Hun er andpusten. Det er ei kort jente, bredskuldret, med et par altfor store støvler på beina. Håret er brunt og står til alle kanter, som om hun hadde klippet det selv. Hun stirrer på Tomas med brune øyne uten å smile. Så klatrer hun opp på stolen og begynner å spise suppe. Ninnoc sier noe uforståelig til Tomas. Nolwenn bøyer seg frem og sier på fransk: «Ninnoc, Tomas kan ikke bretonsk.» Ninnoc ser litt rart på ham, som om alle i verden vel må forstå bretonsk. Så slår hun over til fransk og sier: «Skal vi gå ut etterpå? Jeg kan vise 18


deg hvor jeg bor.» Tomas nikker, litt bekymret. Selv om det hun sier er hyggelig nok, virker hun sint. Etter maten tar Ninnoc med seg Tomas til gården. De går forbi et strømførende piggtrådgjerde og et lite hus som det kommer en vemmelig lukt fra. Så setter Ninnoc i å løpe. Tomas blir stående uten å vite hva han skal gjøre. Ninnoc vinker. «Kom igjen!» roper hun. Tomas følger etter over åkeren. Ninnoc stanser ved et hull i bakken. Oppi hullet er en glasskrukke. Ninnoc peker på den, og Tomas tar den opp. Den er full av store gresshopper som kryper rundt og prøver å dytte seg ut gjennom glasset. «Putt dem i hullet,» sier Ninnoc. Tomas tar av lokket og slipper insektene ned. Så setter Ninnoc seg på huk og begynner å kaste jord over gresshoppene. Tomas ser på. «Hva er det du gjør?» spør han. Ninnoc sier: «Jeg skal helle vann over.» Så springer hun bort til en vannpumpe som står ved siden av åkeren, og fyller en gammel blikkbøtte til randen. Hun sleper den vaggende bort til Tomas. «Vil du?» spør hun. Tomas trekker på skuldrene. Det virker som 19


hun setter ham på en slags prøve. Han nikker og tar bøtten fra Ninnoc. Så tømmer han den over jorden. Ninnoc ler. «Nå har vi plantet gresshopper!» Tomas ser på gresshoppene som forsøker å kravle seg ut. Han smiler ikke. De springer tilbake til gården igjen. * Om kvelden ligger Tomas i sengen. Lakenene er kjølige og gode mot huden. Ute er det varmt og månelyst. Han tenker gjennom dagens opplevelser. Et fremmed land, nye mennesker. Charles, Nolwenn og Ninnoc. Det er som om han har hørt noe i løpet av dagen, noe som virket viktig, men som han har glemt igjen. Lyset i rommet hans er oransje, nesten rosa. Han føler det som om han flyter i luften, helt stille. Hvis han beveger på en finger eller fot, kjenner han den, men når han ligger stille, er det som om han bare er det han ser og hører … Slik flyter Tomas inn i søvnen den første kvelden på Ile de Chare, ytterst på spissen av det eldgamle landet som heter Bretagne.


2. Fest Noz

Neste morgen spiser Tomas og Ninnoc nybakte rundstykker på kjøkkenet. Det lukter godt og varmt. Onkel Gustav holder på å romstere oppe på taket. Han hamrer og dunker, svære klumper med strå blir slengt ned på bakken utenfor kjøkkenvinduet. Det er som om han rykker ut hårdotter fra et svært hode, tenker Tomas. Nolwenn sitter og peker på et kart over øya. «Her er menhirene og brua,» sier hun. «Og, skal vi se … Her er en veldig bra badeplass som nesten ingen vet om, i hvert fall ikke turistene. Den haugen her er en gammel gravhaug. Og her er landsbyen. Her er kirken – den er gammel, og verdt en titt!» «Er det sant at det var en gutt som forsvant der?» spør Tomas. Nolwenn kaster et skarpt blikk på ham. «Hvor 21


har du hørt det?» Han trekker på skuldrene, som om han ikke husker. «Det er i alle fall sant, men det er mange år siden – jeg var bare en liten jente. Det var masse oppstyr. De fant aldri ut hva som hendte med ham.» Hun bretter sammen kartet. «Uansett, opptoget starter ved kirken om en halvtime, så hvis dere sykler fort, rekker dere det!» Tomas vet det er Fest Noz i kveld, men opptoget har han ikke hørt noe om. «Hva slags opptog er det?» spør han. Ninnoc svarer bistert: «De går i tog for en idiotisk finger.» Nolwenn ler. «Det er et flott opptog, og dere får kjøpt godterier. Så kom dere av gårde! Ellers blir dere nødt til å hjelpe Gustav på taket!» De sykler raskt. Ninnoc tråkker for harde livet, men Tomas har lengre bein og kommer fortere frem. Veien er steinete, og full av uventede humper. Tomas holder på å bli slengt av sykkelen et par ganger, men han vil ikke senke farten. «Har du penger?» spør han Ninnoc. Hun rister på hodet. Han ser fremover og sier: «Jeg har. Skal kjøpe noe mat. Du kan få, hvis du vil.» Til høyre glimter havet lystig og lyseblått. 22


Da de kommer ned til landsbyen, skrenser de opp foran kirken. Det er fullt av mennesker der. For Tomas ser det ut som om de fleste enten er gamle menn med store, røde neser og grå skyggeluer, eller turister med solbriller og altfor vide shorts. Ved kirken står en flokk gutter med hvite skjorter og ser litt forvirret ut. En skjeggete prest står og snakker strengt til dem mens han vifter med den ene armen. I den andre har han et gyllent skrin. «Oppi der er fingeren,» sier Ninnoc. «Oppi det gullskrinet.» Tomas stirrer. Ninnoc har garantert funnet det på. «Det er ikke noen finger der,» sier Tomas. Men Ninnoc nikker med lysende øyne. «Jo! Bare spør presten hvis du ikke tror meg!» Tomas går gjennom folkemengden og bort til presten. «Hva er det oppi der?» sier han høyt og peker på skrinet. Presten ser på ham under buskete øyenbryn. Skjegget beveger seg litt når han snakker. «Det er fingerbeinet til St. Salomon. Det er en relikvie.» Tomas blir litt stille. Hva i all verden er en relikvie? Men han har ikke lyst å dumme seg ut ved å spørre. «Å ja,» sier han. De snur seg og går stivt bort. Ninnoc ler så presten ikke kan se det. 23


«Det var det jeg sa!» Tomas ser stygt på henne. «Kanskje jeg ikke har så lyst til å se det opptoget. En finger, liksom.» Ninnoc ser litt forskrekket ut. Hun sier ingen ting, men drar Tomas i jakken og peker mot opptoget. Men Tomas vil ikke gi seg. «Vi går og gjør noe annet!» «Dust,» sier Ninnoc og løper mot sykkelen. Tomas klarer ikke å ta henne igjen før hun har slengt seg på setet. Ninnoc tråkker av gårde. Tomas hadde ikke tenkt hun skulle bli så sur, og har ikke lyst til å være igjen alene. Han følger etter på sin egen sykkel. Ninnoc er i full fart ut av landsbyen. Veien er bred og støvlagt, uten asfalt. Den løper først langs klippene og havet, og så svinger den innover mot midten av øya. De sykler stille, heseblesende. Idet Tomas nesten har tatt igjen Ninnoc svinger hun sykkelen brått av veien, nedover en humpete bakke. Han følger etter. Ninnoc kjører uten å bremse, i sikksakk mellom skarpe steiner, hensynsløst fort. Så, plutselig, er de på en sti, på vei opp en liten gresskledd haug. Ninnoc slenger fra seg sykkelen, kaster seg ned på ryggen og ler. Tomas setter fra seg sykkelen sin. Ninnoc ser på ham og fortsetter å le. Tomas 24


setter seg ned i gresset med ryggen mot henne og ser utover havet. Han prøver hardt ikke å furte, men det går ikke helt, og Ninnoc har visst merket det. Hun kommer og setter seg ved siden av ham. Ute i havet er et fyrtårn. Det er lite, bare noen meter høyt. Det ligger noe stort ved siden av det. Tomas tror først det er en glatt stein, men så ser han at måkene holder på å spise av det. De plukker store biter og flyr vekk med dem. Kanskje det er et sjødyr? «Hvorfor er du her?» Spørsmålet kommer helt uventet på Tomas. Han snur seg mot Ninnoc. «Hva bryr det deg?» Hun trekker på skuldrene, men holder blikket hans med mørke øyne. Han ser ut mot havet igjen. «Fordi moren min ikke vet hva hun skal gjøre med meg.» Han pirker i jorden mellom føttene, uten å se ned. «Jeg tente på et hus. Det var ikke med vilje.» «Hvorfor gjorde du det? Var det noen som døde?» «Er du helt idiot?» sier Tomas hissig. Men igjen er Ninnoc stille, bare fortsetter å se på ham. Uten å vite hvorfor, svarer han. 25


«Ingen døde. Jeg var bare sint. For noen greier på skolen. Så jeg tente på huset der de bodde.» «Hvem da?» Tomas spretter opp som en fjær som har vært spent. «Drit i det, okei? Du kjenner dem ikke uansett! Du har ikke noe med det!» Han kan nesten kjenne at hun stirrer på ham, men nå vil han ikke mer. Ninnoc er stille en stund. Så sier hun lavt: «Det er døde mennesker i denne haugen.» Tomas snur seg mot henne, sint. «Hva slags døde mennesker da?» Ninnoc ser alvorlig ut. «Faren min sa det. De har ligget der i tusenvis av år. Det er bare ingen som har giddet å grave dem opp.» Tomas tenker seg om. Det kan jo hende det er sant. «Der jeg kommer fra, har vi gamle gravhauger fra vikingtiden. Der ligger det døde konger.» Ninnoc blir vill i blikket. «Denne haugen er enda eldre! Det er sikkert konger i den også!» Tomas syns hun ser sint ut, men så smiler hun. «Og skatter!» Tomas smiler også. Nå har de noe å snakke om, bedre enn det som skjedde hjemme. «Skatter! Kom igjen, vi graver dem opp!» 26


De begynner å lete etter stokker å grave med. Måkene begynner å skrike høyere rundt det som ligger ute ved fyrtårnet. * På en gresslette utenfor landsbyen, et stykke bakenfor kirken, brenner et stort bål i kveldsmørket. Flammer strekker seg opp mot himmelen og forsvinner der oppe, som om de bærer med seg et budskap til noe der ute i mørket. Glade mennesker går omkring, noen danser, andre prater med hverandre, ler og støyer. Mange bærer på glass med vin eller øl. Det er Fest Noz. På en liten scene står to gamle menn og synger. Den ene har et bredt, rødt ansikt, skrukkete og prikkete som en gammel sopp. Den andre smiler med trutmunn, blikket er litt fjernt. Det er tydelig at han har drukket. Tomas har sett det blikket før, mange ganger. Han står sammen med Ninnoc; de har hver sin pannekake i hånden. Pannekakene er varme og fylt med sjokolade som hele tiden holder på å renne ut. Tomas slurper i seg sjokoladen mens Ninnoc snakker. «Jeg likte bedre de som spilte først. De med skoene.» Tomas ler mens han tar et jafs. En svær 27


klatt sjokolade renner nedover haka hans, og det får begge til å le ukontrollert. «Ikke få meg til å le mens jeg spiser!» Han dytter hånden til Ninnoc så hun nesten får pannekaken sin i fjeset. Onkel Gustav danser. Den svære kroppen blir slengt hit og dit, han ler med smale øyne fulle av smilerynker. Pannen er svett, dråper renner ned huden som vann på et oljet skinn. Nolwenn står og snakker med to andre damer fra landsbyen. Hun holder på å fortelle noe med stor innlevelse. Hun er høyere enn de to andre, de ser opp på henne med oppmerksomme og alvorlige blikk. Nolwenn peker på en av dem mens hun vifter med glasset i den andre hånden. «Onkel Gustav har danset med fem andre damer i kveld!» sier Tomas. «At ikke Nolwenn blir sint på ham!» Ninnoc ser bestemt foran seg. Hun setter tennene i pannekaken med leppene brettet tilbake og tygger ettertenksomt. «Kanskje hun har noen andre kjærester.» Tomas rynker pannen. «Nei, jeg tror ikke det,» sier han. Ninnoc ser på ham. 28


«Kanskje ikke. Men noen damer har det.» «Har du det?» spør Tomas. Ninnoc sparker etter ham. «Jeg skal ha en pannekake til,» sier hun så. «Få litt penger.» Onkel Gustav dukker opp ved siden av dem. Han er nesten like flammende rød som bålet. «Hør, det begynner å bli litt kaldt. Vil dere ikke ha jakkene deres?» Han rekker frem et nøkkelknippe. «De ligger i baksetet, bilen står ved kirken.» Tomas tar imot nøklene. «Skal vi hente din jakke også?» Onkel Gustav rister på hodet og smiler. «Jeg holder varmen, jeg. Hah!» Tomas skal til å spørre ham om hvorfor han danser med alle de andre damene, men onkel Gustav er på vei mot bålet igjen. De tusler mot landsbyen. Borte fra festen og bålet er det kaldere og stillere. Tomas hutrer litt. «Kom igjen, vi skynder oss!» De småløper over gressletten. Det er godt å puste luften her, ikke så røykfylt og tett som ved bålet. Ingen mennesker er å se. En stor mørkebrun hund dukker plutselig ut av skyggene, som om den var laget av nattemørke, og springer forbi dem med tunga ut av 29


munnen. Tomas skvetter, men den er borte like fort som den kom. Kirken står foran dem. Bak dem har musikken stilnet. De kan ikke se bilen. «Jeg tror den står på baksiden,» sier Tomas. Da de går forbi kirken hører de en lyd fra et av vinduene. Et ul, en slags hulking, som fra et sint eller såret dyr. De bråstopper og blir stående og lytte. Lyden kommer ikke igjen. «Gjengangere!» sier Ninnoc. Tomas rister på hodet. «Det er bare tull. Det var sikkert bare den bikkja.» Men han smiler ikke. Ansiktet hans føles kaldt. Ninnoc fortsetter: «Det er mordere som går igjen, som ikke får hvile. Det sa faren min.» Tomas vet ikke hva han skal si. Han snur seg og begynner å gå tilbake. Ninnoc står igjen. «Du trenger ikke være feig!» roper hun skjærende etter ham. «Vi kan gå og lete etter spøkelser på kirkegården!» Hun gliser skjevt og nervøst. Tomas snur seg og stirrer på henne med senkede skuldre og bøyd nakke. «Jeg er ikke feig.» Hun gliser ertende. «Du er ikke tøff bare fordi du har tent på et hus.» Hun roper ut idet Tomas slår henne i armen 30


med knyttet neve. «Slutt å snakke om det,» sier han med sammenbitte tenner. Ninnoc mumler: «Kirkegården er kjedelig uansett. Ulet kom fra inne i kirken. Du tør aldri gå inn dit.» Han ser trassig på henne. Så går han rett mot de store kirkedørene med hendene knyttet i lommene. Bak seg hører han Ninnoc følge nølende etter. Dørene er av mørkt tre. De er skåret ut i snirklete former. I tussmørket ser det nesten ut som om de beveger seg, floker seg inn i hverandre og sklir over treverket. Tomas stanser og ser på Ninnoc. «Er du med?» Ninnoc er blitt blek. Hun sier ingenting, og ser ikke på ham. «Det er visst du som er feig,» sier Tomas, og i samme øyeblikk håper han inderlig at hun skal innrømme det, slik at de kan gå tilbake. Men hun stirrer rasende på ham, tar tak i dørklinken og skyver den tunge døren foran seg. Den glir opp nesten av seg selv, som om døren lokker dem inn. Det dunkle kirkeskipet åpner seg foran dem. Det er ingen benker her, bare et stort åpent steingulv. Lyden av døren gir gjenklang i taket og veggene og buldrer tilbake mot dem, før det 31


blir stille. Vinduene er små og mørke. Det eneste lyset kommer fra noen fakler som henger langs veggene. De store, hvite vokslysene på alteret er ikke tent. Ved alteret står en skikkelse kledd i en mørk kappe. Den rykker til og snur seg mot døren. Det er en mann med blekt, blodløst ansikt og lyst, nesten hvitt hår. Øynene hans glimter hvitt i mørket, nærmest … panisk? Som et skremt dyr, tenker Tomas. Uten å bevege kroppen strekker skikkelsen en famlende arm bakover og griper om et av de store alterlysene. Hele tiden stirrer han rett frem, mot dem, eller kanskje mot noe bak dem. Så kaster han seg fremover og stormer ned kirkegulvet, rett mot Tomas og Ninnoc. Han bærer alterlyset som et våpen. Føttene hans lager ingen lyd, og ansiktet er stramt og fortvilet. Tomas kjenner at redselen bobler i kroppen hans. Den sprer seg som en prikkende væske og treffer hodet og føttene i samme øyeblikk. Han skriker samtidig med at beina begynner å løpe bort fra den bleke mannen. Ninnoc kommer etter ham. Men foran dem, i døråpningen, står to menn til. 32


Tomas stanser brått. Mennene ser like overraskede ut. Den ene er kort og tykk med sort skjegg som en smultring rundt munnen: Han skriker opp og mister et eller annet, kaster et vilt blikk mot dem, og løper ut. Den andre er stor og kraftig, kledd i sorte, gammeldagse klær. Øynene er mørke og stikkende under fremskutte, buskete øyenbryn. «Forbannede unger!» snerrer han, det er bare så vidt de ser et glimt av tenner under de tunge, sorte bartene. «Dere har ingenting her å gjøre!» Tomas ser seg fortvilet omkring. Den bleke med alterlyset er borte. Mannen med bartene hveser raskt. «Dere skal ikke fortelle noe. Ingenting. Ellers vil dere angre!» Han gjør en merkelig håndbevegelse og trekker seg bakover inn i mørket, som samler seg rundt ham som en kappe. «Ulykke venter dere!» Det blir stille i kirken. Tomas kjenner seg klar og sterk. Hjertet dundrer, men han er ikke redd. Han går mot døren for å se hva den andre mannen slapp fra seg. På bakken ligger noe som glimter metallisk i lyset fra faklene. En kniv – en dolk? «Ikke ta på den!» sier Ninnoc. Men Tomas hører 33


ikke på henne. Han bøyer seg frem og plukker den opp. De går ut av kirken, raskt og taust. Utenfor er det lysere, som om natten holder på å bli til morgen. Tomas veier dolken i hånden. «Den er tung,» sier han. «Tror du de skulle drepe noen?» sier Ninnoc. Tomas ser nøye på dolken. Den er dekket av et tynt, rødbrunt lag. Er det spor av blod? Eller er det bare rust? Det står risset inn noe på skjeftet – ett ord: «Erispoë». Tomas beveger leppene, men sier ikke ordet høyt. Nå står det flere biler foran kirken. Bilen til onkel Gustav er der også. Tomas ser seg rundt etter onkel Gustav, men det er ingen andre mennesker der. Han åpner døren og tar ut jakkene. Ninnocs jakke er tung og grønn, litt for stor for henne. Den får henne til å se kraftigere ut. Hun løfter skuldrene, trekker nakken ned og stikker hendene i lommene. «Vi kommer oss tilbake til festen,» sier Tomas. Ninnoc nikker. De går stille mot bålet på gresssletten. En del mennesker er på vei tilbake mot bilene, på vei fra festen. Så snart folk forlater skinnet fra bålet glir smilene vekk fra ansiktene, 34


skrittene blir raskere, noen skutter seg som om de fryser. Ikke som om de kommer fra en fest, tenker Tomas. De virker redde. * I bilen på vei hjem sitter Tomas og kjenner på dolken. Han har den i jakkelommen. Den er blitt varm i hånden hans. Håndtaket er glatt og ligger godt i håndflaten. Onkel Gustav og Nolwenn snakker om månen, hvordan den lyser over havet. Så begynner onkel Gustav å synge en sang på bretonsk. Stemmen hans er høy og kraftig, selv om den er litt ustø. Nolwenn synger med. Hun har en mørk sangstemme, men den høres veldig tydelig, hvert ord kommer klart frem. Tomas syns nesten han kan forstå hva hun synger, noe om månen og natten. Nolwenn ler. «Gustav, du uttaler det helt feil! Når du sier det slik betyr det ‘paraply’!» Gustav bryter ut i latter. Tomas begynner også å le, bare fordi de er så tåpelige. Men da han ser bort på Ninnoc, er hun taus. Hun ser ut vinduet. «Nolwenn,» sier Tomas. «Hvem er det som er i kirken om natten?» 35


Nolwenn snur seg fra forsetet. «Hva sa du, Tomas?» «I kirken. Hvem er det som er der om natten? Vi traff noen menn der!» Nolwenn ser skeptisk på ham og setter seg frem igjen. «Skal du fortelle meg en spøkelseshistorie nå?» Ninnoc bryter inn. «Det er sant! Tre menn! Den ene løp mot oss med en …» Samtidig med at hun snakker, skriker Nolwenn, og onkel Gustav banner høyt. Han slenger rattet mot siden, og bilen krenger og kjører ut av veien. Den rister og dundrer idet de kjører over steiner og gress. Onkel Gustav bråbremser, og bilen stanser med en skrikende lyd. Han hopper ut av bilen og løper mot veien. «Hva var det?» spør Tomas. Nolwenn ser på onkel Gustav. «Det var en mann … Han sto midt i veien!» Hun er blek, ser redd ut. Så ser Tomas at foran bilen er det mørkt, et stup rett ned mot klippene. Nolwenn møter blikket hans. «Det er godt onkelen din klarte å stanse i tide,» sier hun. «Det gikk nesten fryktelig galt». Det går kaldt gjennom Tomas. Han kjenner blikket til Ninnoc, men snur seg ikke. Hva var 36


det han sa, mannen i kirken? Ulykke venter dere. Dere skal ikke fortelle noe. Ingenting. Tomas ser mot veien. Han ser silhuetten av en kraftig mann som beveger seg bort fra dem. Ved siden av mannen gür det en hund. Før han rekker ü si noe til onkel Gustav, er mannen og hunden borte.

Landet bak landet blaibok1  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you