Page 1


17. Høvdingsverdet

Veien til kongens leir leder dem gjennom et vassent myrlandskap. Det surkler der de løper. Bakken forsøker å suge av dem støvlene. Flere ganger mister Tomas nesten fotfestet. Etter at Belado ropte, ble de forfulgt av vikingene; men nå har de ikke hørt noe på lenge, minst en halv time. Og det er vanskelig å finne sporene deres i myra. Tomas senker farten. Han tenker tilbake på forrige gang de gikk gjennom skogen. Da de kranglet. Han vet han må si noe, men hva? Det er Ninnoc som snakker først. «Kanskje jeg faktisk er gal?» Han forsøker å holde stemmen nøytral. «Hvordan da, mener du?» «Siden det var så lett å … forhekse meg.» «Du er ikke gal. Det er Almaric som er gal.» Ninnoc stanser, løfter beinet ut av støvelen for 210


å plukke ut noen steiner. Hun møter ikke blikket hans. Tomas nøler litt, men fortsetter. «Du … unnskyld for det jeg sa.» «Hva da?» «Du vet … Alt det der om moren din og barnehjem og sånn. Jeg mente det egentlig ikke.» «Gjorde du ikke?» «Ikke i det hele tatt. Du er en av de minst gale folkene jeg har truffet.» Han svelger. «Jeg skulle ønske du hadde gått i klassen min.» Hun ser raskt på ham og smiler. Han vet ikke hva han skal si nå. De går videre, raskere, i stillhet. Da de kommer til leiren er det grålysning. Teltene er tunge og våte. Et par soldater forsøker å tenne et bål, men det ryker bare av de fuktige pinnene. «Hvordan skal vi gjøre dette?» spør Ninnoc. «Følg etter meg,» sier Tomas. Han har de to sverdene i beltet, ett på hver side. Med faste skritt går han mot kongens telt, rett frem, med hodet hevet. «De kommer til å stanse oss!» hvisker Ninnoc bak ham, men han svarer ikke. En av mennene 211


ved bålet løfter hodet og ser på dem. Han sier noe de ikke kan høre. Nå er de halvveis til teltet. To krigere kommer gående mot dem, de leier hver sin hest. «Hei!» roper en av dem. Tomas svarer ikke, men bare går videre. Han kan høre at Ninnoc gisper og holder pusten bak ham. De går rett forbi krigerne. De er nesten fremme ved teltet. Mennene ved bålet roper: «Stans der! Bort fra kongens telt, jyplinger!» Tomas ser stivt foran seg. Han ser så rolig ut som han kan, men han kjenner knokene hvitner når han klemmer hardt på sverdskjeftene. Foran dem er kongens vakter. To menn står alltid på post utenfor teltet. Den ene stiller seg foran Tomas. «Bort. Dere hører ikke til her,» sier vakten bryskt. Det er Budic, en av de største krigerne. Tomas har sett ham før, ved bålet. Han pleier å fortelle historier om hvordan han har slaktet sine fiender i hundretall i store slag. Tomas ser ham i øynene. «Flytt deg. Vi har et bud til kongen.» Budic legger armene i kors. «Hva slags bud?» «Er du kongen?» spør Tomas. Det blir stille. Budic ser på den andre vakten. Han ler kort, som om han ikke helt klarer å tro 212


at det står en guttunge og utfordrer ham slik. Så ser han på Tomas igjen og nikker. «Håper dere farer med godt bud. Ellers skal jeg nok ta hånd om dere.» Han går til side og slipper dem forbi. Inne i teltet sitter Erispoë på en skinnfell. Han ser på dem med matte øyne. Så ser han sverdene Tomas har i beltet. «Har dere kommet for å drepe meg?» sier kongen. «Nei,» sier Tomas. «Vi har kommer for å få deg til å kjempe imot dem som vil drepe deg.» Erispoë smiler skjevt. «Sett dere ned. Hva slags bud farer dere med?» «Et bud fra vikingenes høvding,» svarer Tomas. Han blir stående. «Har vikingenes høvding noe å si meg?» «Nei,» sier Tomas. «Men han har noe å gi deg, selv om han ikke vet det selv.» Han løsner det ene sverdfestet og løfter sverd og skjede frem mot kongen. «Dette er en gave fra høvding Håkon. Det er høvdingens sverd.» Erispoë tar det imot. «Hva er dette? Hvorfor sender høvdingen meg sverdet sitt?» 213


Tomas smiler. «Vi tok det fra ham.» Erispoë tar sverdet ut av skjeden. Det blinker matt og svakt i det mørke teltet. «Så dere har stjålet vikinghøvdingens sverd og brakt det til bretonernes konge. Modig,» sier han og ser Tomas i øynene. Kongens øyne har fått en sterkere glans. «Men hvorfor?» sier han. «Når vikingene sverget troskap, sverget de på høvdingsverdet.» Erispoë reiser seg og svinger sverdet sakte og prøvende. «Så det er dette sverdet de er tro mot?» «Ja,» sier Tomas. «Og de vet ikke at det er borte ennå.» «Vil ikke høvdingen fortelle det til dem?» «Nei. For da blir de kanskje urolige før slaget. Håkon vil holde det skjult så lenge han bare kan.» Erispoë smiler. «Godt tenkt, gutt. Godt tenkt!» Tomas fnyser. «Nå må du vise at du kan bruke det ordentlig! Du er nødt til å være en virkelig konge! Når vi går til kamp mot vikingene, må du vinne!» Erispoë ser på ham, undrende. Øynene ser mindre slørete ut; de er oppmerksomme, som om han lytter med hele seg. 214


«Du har rett,» sier han. Stemmen høres mørkere og fyldigere ut enn før. «Jeg må vinne. Vi må vinne.» Han går mot teltet, slår teltfliken til side og går ut i lyset. Tomas og Ninnoc følger etter. Utenfor står soldatene og venter. Kongen står rank og løfter sverdet høyt opp i luften, så alle kan se det. «Vi har vikinghøvdingens sverd!» roper han. Mennene mumler usikkert mens de stirrer mot det flotte sverdet. «Og snart har vi høvdingens hode!» brøler Erispoë. Soldatene ser taust på ham, litt skremt. Er denne stolte krigeren kongen deres? Men Erispoë blir ikke stående stille. Han tar tak i Budic. «Sett mennene i gang! Forbered dere til kamp!» Så snur han seg mot to av sine vasaller. «Kom,» sier han. «Vi har mye å planlegge.» Han legger armen rundt skulderen til Tomas. «Disse to skal hjelpe oss.» * De neste dagene er Erispoë en annen. Han sitter ikke inne i teltet lenger; han er ute blant men215


nene, snakker med dem, trener med dem, forteller dem om sine planer. De ser på ham med nye øyne. Noen blir engstelige, men de fleste er glade over at kongen deres viser styrke igjen. De setter av et par dager til forberedelse. Tomas forteller dem om vikingenes kampteknikker og våpen, hvordan de hugger, hva slags taktikk de bruker i krig. Alt Gard har fortalt ham, forteller han nå videre. Han føler han røper en hemmelighet, men det føles ikke som svik – for Gard svek ham først. Angrepet på landsbyen rettferdiggjør alt. Noe av det vondeste er at Tomas trodde han kjente vikingene. Mange av dem hadde familie hjemme på gårdene sine. De snakket om dem av og til. Likevel kunne de gjøre slikt – drepe andre mennesker bare for å tjene penger på det. Det går ikke an å fatte for Tomas. Det må være noe galt med dem, en eller annen forklaring på grusomheten. Men kanskje den ikke finnes. Kanskje alle mennesker er slik på bunnen – grådige og villige til å drepe. Tomas har gitt Gards sverd til Ninnoc. Ninnoc trener hver dag, som Tomas trente hos vikingene. Den andre dagen, da Tomas holder på å tegne 216


opp et kart i sanden for å vise Erispoës vasaller hvordan vikingene angrep landsbyen, ser han Ninnoc i kamptrening mot en av soldatene. Det lyner av de mørke øynene hennes. Hun biter tennene sammen og kaster seg frem med tresverdet, gang på gang. Ninnoc stanser aldri. Det er som om hun ikke kan bli sliten. Men etter treningen ser Tomas at hun ligger fullstendig utslått under et tre. «Hvordan går det?» Tomas slenger seg ned ved siden av henne. Ninnoc puster tungt og smiler. «Bra,» svarer hun. «Tror du vi klarer å ta dem?» sier Tomas. «Hvis ikke …» Ninnoc hiver etter pusten. «Hvis ikke de andre kommer.» «De andre? Salaün og Almaric?» Ninnoc nikker. «De vet ikke at vi skal angripe,» sier Tomas. Ninnoc setter seg opp. «De har spioner. Jeg husker at Almaric fortalte det. Han kunne ta bolig i dyr.» «Ta bolig …?» «Han kunne være inne i hodene deres, og se det de så med egne øyne. Han kan for eksempel 217


være den musa der.» Ninnoc peker på en liten skogmus som løper gjennom løvet. Tomas skjelver ufrivillig. «Men det betyr …» «Det betyr at det kan hende de vet alt vi gjør.» Tomas ser på musa. Den har stanset opp og ser på dem. Er det noe i øynene dens? Ser det ut som Almarics øyne? Nei, den ser ut som en helt vanlig, skremt, liten skogmus. * «Vi angriper dem før daggry,» sier Erispoë, «mens de ennå sover. Vi stormer ned på stranden og hogger dem ned.» Kongen står på en haug ved treningssletten utenfor leiren. «De kommer til å være fullstendig uforberedt, og aner ikke hva som treffer dem før det er for sent.» En av mennene sier: «Hva om Salaün får vite om planen?» «Det får han ikke,» sier kongen. «Med mindre en av dere forteller den til ham.» Mennene ser på hverandre. Tomas ser på helt andre ting. En måke som sirkler over leiren, en rev som snuser i skogbrynet, en edderkopp på et 218


kronblad. Hvor som helst kan Almaric være, og få med seg hvert eneste ord. Kongen løfter sverdet. «Jeg bærer vikinghøvdingens sverd. Det vil forvirre dem og gjøre dem redde, så vi beholder overtaket.»


18. Slaget

Det er grålysning. Nede ved stranden står teltene og de sluknede bålene som rester av menneskeliv, men ikke en viking er å se. Vaktpostene har raskt og stille blitt overmannet av kong Erispoës speidere. Det er helt stille, bortsett fra småklukkingen fra vannkanten, den fjerne lyden av snorking, og Tomas sitt hjerte, som må dunke så høyt at alle kan høre det … Vikingene har hurtige skip, lette å sjøsette, enkle å manøvrere. De liker å stikke til havs fremfor å møte en sterkere fiende, bare for å slå til igjen når fienden ikke er forberedt. Dette vet Tomas, og han har fortalt det til kongen. Og han har også fortalt hvordan det kan hindres. I natt svømte en liten gruppe av kongens menn om bord og boret hull i dem. Nå er skipene halvfulle av vann. Men vikingene er ikke de eneste de må slåss 220


mot. Salaün og hans folk kommer garantert til å falle dem i ryggen. Det kan hende de allerede står klare, samlet et sted i nærheten. Men de kommer i alle fall ikke overraskende, kongens menn er forberedt. «Til angrep!» Ropet spjærer stillheten, og i det samme eksploderer skogkanten i væpnede krigere! Det blinker i metall, og luften dirrer av kampropene deres. Kongen leder angrepet, med vikinghøvdingens sverd høyt hevet. Midt i mengden løper Ninnoc og Tomas, de rives med nedover mot teltene og skipene. Alle rundt dem er så høye at det er vanskelig å se hva som skjer, men de holder seg nær hverandre idet de skubbes fremover. Nå besvares bretonernes kamprop, idet forvirrede vikinger snubler ut av teltene, nesten uten klær, men med våpen i hendene. Et par ganger hører Tomas vikinghøvdingens kamprop: «Rikdom! Kamp! Blod!» Gard er sikkert her et sted også. Hvordan føler han seg nå? Her nede i vrimmelen er det umulig å få oversikt, så Tomas bestemmer seg for at han må opp på en høyde. Han snur seg for å si det til Ninnoc, 221


men hun er forsvunnet i mengden. «Ninnoc!» roper Tomas, og stirrer inn blant de kjempende mennene. «Ninnoc!» I det samme lyder en skarp stemme bak ham: «Det var det jeg visste, at du bare var en skitten bretoner. Jeg skulle beholdt deg som trell!» Tomas snur seg rundt og får et kraftig slag i ansiktet så det svimler for ham. Da han får summet seg ligger han på ryggen, og over ham står Gunnar. Gliset hans er ondt og triumferende. Han har på seg tunikaen som Tomas reparerte. Han hever sverdet sitt til hugg. «Nå dør du, trell!» Tomas lukker øynene og venter på slaget … men det kommer ikke. Han hører et kraftig dunk, men kjenner ingenting. Forsiktig åpner han øynene igjen. Gunnar står fortsatt over ham, men han har et merkelig uttrykk i ansiktet. Han vakler et skritt, så faller han over ende og blir liggende urørlig. Bak ham står trellen Belado med en stor kjepp i hendene. Det grå, skitne håret hans stritter til alle kanter, og han lukter like ille som før – men ansiktet hans skinner opp i et stort lykkelig smil. «Tusen år! I tusen år har jeg drømt om dette!» 222


Han blunker til Tomas, og så snur han seg og piler vekk. Tomas puster langsomt ut. * Slaget er kaotisk og uoversiktlig. Tomas forstår at det beste tidspunktet er nå. Han klatrer opp på en liten haug og stiller seg så han ser ut over slagmarken. Så roper han høyt og klart på vikingenes språk: «Håkon er falt! Bretonerkongen bærer høvdingens sverd! Redd seg den som kan!» Vikingene er allerede forvirrede og undertallige, og nå oppstår det fullstendig kaos. Noen løper, andre blir stående. Mange kaster skrekkslagne blikk mot Erispoë, som svinger høvdingsverdet. En stemme, det høres ut som Håkons, brøler: «Til skipene! Vi fortsetter denne kampen når det passer oss selv best!» Tomas smiler bistert. Det er en fin måte å si at de stikker av på. Men det har de forutsett. Vikingene myldrer nedover mot skipene mens bretonerne jager etter dem. Imens noen av vikingene skyver langskipene ut i vannet og setter seg ved årene, danner resten av dem en forsvarslinje mot bretonerne. De siste gjør seg klar til å springe i skipene og forsvinne til sjøs, da det stiger et kla223


gerop fra vikingene. Langskipene tar inn vann! Alt går etter planen. Bretonerne kan bare stå på bredden og vente på at vikingene skal komme vassende inn til land igjen og overgi seg. Slaget er vunnet. Slik kan det i alle fall virke … Brått gjaller et nytt krigsrop gjennom luften, oppe fra skogkanten, og et regn av piler slår ned over bretonerne. De har ventet på dette, og verger seg bak skjoldene sine. Det er Salaüns menn som har kommet. «Død over den falske kongen!» lyder deres kampbrøl over stranden. «Død over Erispoë!» Tomas blekner. Det er mange av Salaüns menn, mange flere enn de hadde regnet med. For mange. Kongen hever sverdet og roper: «Fram! Fram! Ikke la dem tvinge oss mot vannet! Da er vi fortapt!» Bretonerne kaster seg fremover og stormer mot Salaüns styrker. Men bak dem, nede i strandlinjen, har vikingene fått med seg hva som skjer, og de lar ikke sjansen gå fra seg. «Fall dem i ryggen!» roper høvdingen. «Knus dem!» * Ninnoc krabber sammen bak en tønne. Hun 224


bærer fortsatt vikingsverdet sitt, men denne slagmarken er åpenbart et sted for erfarne krigere. Det vil si, krigerne ser ut til å dø i hauger, men hun lever i alle fall fortsatt. Hun huker seg ned bak tønnen sin og prøver å gjøre seg usynlig, men i det samme rives den fra henne: En bretonsk kriger har falt over den, nå ligger han og famler etter våpenet sitt på bakken. Beskyttelsen er borte. Ninnoc står midt blant krigerne og ser seg panisk om. Hun huker seg sammen og løper unna en brølende viking, hever armene beskyttende over hodet mens hun spurter alt hun er god for. Så løper hun rett inn i brystet på en eller annen, og faller bakover så lang hun er. Ninnoc rister på hodet og ser opp. Det er Pascweten som står over henne, med kors rundt halsen, spyd i hånden og triste, grå øyne som er festet på Ninnoc. Pascweten, som er på fiendens side – en av Salaüns menn. * Situasjonen virker desperat. Kong Erispoës menn er fanget midt mellom Salaüns krigere som myldrer frem fra skogen, og vikingene, som nå fat225


ter nytt mot og kommer tilbake fra de synkende skipene sine. Fremst av Salaüns menn rir Almaric på sin sorte hingst, og svinger et stort sverd frem og tilbake. Et øyeblikk møter Tomas blikket hans over slagmarken, og det virker som om tiden stanser opp. Lydene fra slaget blir fjerne, det er bare Almaric og Tomas. «Du taper, gutt,» snerrer Almaric triumferende, og selv om han er langt borte kan Tomas høre ham helt tydelig. Og det er som han kan kjenne pusten hans … men det er ikke Almarics pust. Han snur seg sakte. Bak ham står den store hunden til Almaric. Den snerrer siklende mot Tomas. Hunden er så stor at øynene deres nesten er i samme høyde. Den bjeffer, og Tomas støkker kraftig. Han klarer ikke annet enn å snuble bakover. «Gwad!» roper Almaric. «Drep!» Tomas snur seg og løper. Redselen sitter i ham, beina beveger seg uten at han tenker over det, men han presser seg hardere. Gwad har spist barn før, sa Almaric. Tomas løper for livet. Noe tungt lander på ryggen hans, og Tomas stuper fremover. Han kjenner varmen fra hunden, den stramme lukten. Han spenner krop226


pen, ruller kjapt til siden. Gwad glefser etter ham. Ved siden av Tomas er en høy skrent. Han nøler et øyeblikk, vakler på kanten, men lyden av hundepoter som skraper i bakken bak ham, fjerner alle tanker fra hodet hans. Han springer frem. Et øyeblikk kjennes det som han henger i luften, magen blir til is; så lander han hardt på beina. Noe gjør vondt, men han kan ikke tenke på det nå. Han springer fremover. Han har et lite forsprang. Gwad løper en annen vei for å ta ham igjen. Men han vet at hunden kan lukte seg frem til ham hvor som helst. Og foran ham går skrenten over i et stup. Han har bare én sjanse. Han plukker opp en grein og snur seg. Gwad er allerede nesten fremme. Hunden stanser opp idet Tomas svinger greinen mot den. Et kort øyeblikk virker det som om den skal rygge, men Tomas skjønner at den bare spenner kroppen for sprang. Idet Gwad springer mot ham, setter Tomas seg på huk. Hunden treffer ham halvveis – brystet dens smeller i hodet hans, og han ruller bakover. Gwad lander skjevt. I et kort sekund skjønner Tomas at hunden ikke har ordentlig 227


fotfeste. Den står på kanten av stupet og kaver etter balansen. Han løfter greinen, uten å tenke, og gir den et kort, hardt støt. Han legger hele kroppsvekten i det. Hunden blir skjøvet sidelengs utfor kanten. Et øyeblikk ser det ut som om den klarer å holde seg fast med forbeina. Så mister den fotfestet og faller. Tomas snur seg vekk. Han hører en dump lyd da Gwad lander mot steinene. Og mellom trærne ser han Almaric, langt der borte. Med de sorte øynene hvilende på seg klarer Tomas nesten ikke snakke, men han tvinger ordene frem. Almaric skal ikke få se at han er redd. «Vi vet at du har spionert på oss,» sier Tomas. «Se opp mot skogen igjen.» Almaric vender seg bakover mot skogkanten, og langsomt forvrenges ansiktet hans av raseri. Ut mellom trærne kommer menn løpende – soldater med senkede spyd. Bak dem skimtes bueskyttere med pilene høyt hevet, klare til skudd. Flere og flere myldrer ut fra skogen. De braser inn i ryggen på Salaüns styrker. Tomas smiler mot Almaric. «Det er kongens reserver. Vi visste du ville angripe.» 228


Salaüns folk skjønner ikke med én gang hva som skjer. Kongens friske krigere stormer inn i dem bakfra. Tomas ser en mann som ramler forbauset frem og ruller ned bakken; da han lander, blir han liggende stille. Almaric brøler og snur hesten, og det magiske øyeblikket er over, nok en gang tordner kamplydene rundt Tomas. Krigerne som var i ferd med å feie over Erispoës gruppe på stranden, blir selv falt i ryggen, og angrepet bryter sammen. Det er nå helt umulig å holde oversikt over slaget lenger, stranden er fylt av menn som slåss, og det er ingen orden på hvem som er hvor. Tomas begynner igjen å lete etter Ninnoc. Han håper inderlig at hun fortsatt lever. * «Ninnoc!» roper Tomas ute på slagmarken. «Ninnoc!» Hvor er hun blitt av? Hun bør være trygg for Almaric – Tomas ga henne halskjedet sitt! Hun er beskyttet av Nolwenns smykke. Men Tomas selv er ikke beskyttet lenger. Han hutrer. Almaric har ikke forsøkt å bruke trolldom på ham etter at de kom hit. Tror han at Tomas 229


fortsatt har smykket sitt? Men hvis han får vite at Tomas ikke har det lenger … hva da? En kraftig hånd griper tak i armen hans! Han svinger seg rundt, rygger og løfter sverdet, alt i én bevegelse. Foran ham står en mann han ikke kjenner igjen, en bretonsk soldat. Soldatens brynje har flere hakk i seg. Den ubeskyttede armen er blodig. «Rolig, gutt,» sier soldaten. «Jeg vet hvem du er. Du er en venn av Pascweten. Ikke sant?» Tomas nøler, men han har ikke noe å tjene på å være stille. Han nikker. «Greven har tatt med seg jenta. Hun ligger i skjul bak klippene ved enden av stranden.» Er det en felle? Er det Almaric som har sendt soldaten? Tomas ser mistenksomt på ham. Men han har ikke tid til å nøle. Ninnoc kan være i stor fare. Han kaster seg rundt og legger på sprang langs stranden. Klumper med våt sand blir slengt opp av støvlene hans. Foran seg ser han at en gruppe bretonere holder på å tvinge et par vikinger nedover stranden, ned mot havet. Vikingene har ikke en sjanse. Det er for mange mot dem. Tomas kjenner han blir sint – det er en feig måte å slåss på. Men hvor230


dan hadde han egentlig tenkt seg at slaget skulle ende? Han skal til å løpe i en bue rundt de kjempende, da han ser en lys lugg. Et velkjent ansikt vrir seg i smerte og sinne. Sverdet svinger i solen. Tomas kjenner teknikken godt, altfor godt. Han har selv lært den. Det er Gard. Nå har Gard også sett Tomas. «Sverdtyv!» roper han. «Trellesønn!» Han dukker unna et kraftig slag og hogger tilbake mot bretonerne. «Etter at jeg har drept disse hundeeterne, skal jeg drepe deg, sviker!» Tomas roper tilbake. «Jeg er ingen sviker! Det var du som svek meg! Du ville lure meg til å angripe mine egne venner!» Plutselig slenger Gard seg på bakken og ruller lynraskt forbi soldatene, under de svingende sverdbladene. Han reiser seg og er i spranget før noen helt ser hva som skjer. Tomas ser sinnet i øynene til blodsbroren og vet han må forsvare seg. Gard er ute etter livet hans. Han løfter sverdet, klar til motstand; men hjertet synker, for han vet at Gard er en bedre kriger, sterkere, raskere og dyktigere. Han har bare noen sekunder til å tenke. Hva 231


ville Gard selv gjort? Hva var det han lærte Tomas? «Angrep er det beste forsvar,» sa han en gang. Tomas venter til Gard nesten er helt innpå ham. Så kaster han seg frem og braser rett inn i kroppen på Gard. Han hører viking-guttens stønn idet luften går ut av ham, og ser sverdet som flyr i en fin bue ut av hånden hans og opp i luften. Gard faller bakover ned på stranden. Raskt tar Tomas et skritt tilbake og senker sverdet sitt så det peker mot Gards strupe. «Bli liggende!» sier Tomas. Stemmen hans skjelver. Gards blå øyne stirrer hardt på ham. «Du er virkelig en sviker. Ville du drepe din egen blodsbror?» Tomas kjenner blodet hans blir kaldt. Blodsbror! De to sverget evig vennskap. «Som en niding ville du stikke meg ned, her jeg ligger, forsvarsløs og sverdløs?» Tomas er tørr i munnen. Han finner ikke svar. Gard reiser seg opp igjen, uten å ta blikket fra Tomas. Han løfter hendene mot ham. «Husker du hva jeg lærte deg? Å drepe en kriger i ærlig kamp er ingen udåd. Men å drepe en kriger som ikke har våpen …» 232


Tomas hvisker sammen med Gard: «… er en skammelig gjerning.» Men så rister han det av seg. «Du prøver bare å snakke deg bort! Dere som overfalt en hel landsby full av forsvarsløse mennesker! Er ikke det en skammelig gjerning?» Gard kaster seg til siden og krabber mot sverdet som ligger på stranden. Før Tomas vet ordet av det, står Gard der igjen med hevet våpen og ler av ham. Tomas senker sverdet. «Jeg husker hva annet du lærte meg. Du lærte meg hva som avgjør en kamp.» Gard ler. «Utenom dyktighet med sverdet, mener du? En klar hjerne, trellegutt! Ikke en hjerne som er sløvet av sinne og frykt, slik som din!» «Det er flere ting som er viktige i kamp,» sier Tomas. «En skarp tunge, sa du også.» Gard ler igjen. «Der er jeg også din overmann.» Tomas smiler. «Var det ikke en tredje ting, høvdingsønn?» Gard stivner til og snur seg sakte. Bak ham står fem bretonske krigere og lederen deres – Pascweten. Pascweten gliser mot Tomas. 233


«Gode venner,» sier Tomas lavt mens bretonerne griper Gard og binder hendene hans bak på ryggen. Så spør han Pascweten: «Hvor er Ninnoc?» * Skjult bak de skarpe klippene sitter Ninnoc sammen med et par sårede soldater som har trukket seg ut av kampen. Tomas ser at hun har en flenge i kinnet, og klærne hennes er revet opp flere steder. «Har du vært i kamp?» sier Tomas. «Nei, jeg har vært på karneval, din idiot!» svarer Ninnoc irritert. Tomas smiler. Ninnoc ser på Gard, som stadig er bundet. «Hvem er det?» «Høvdingsønnen,» sier Tomas. «Blodsbroren min. Det er sverdet hans du har brukt.» Gard ser en annen vei. Han sier ingenting. En tanke slår Tomas: «Hvor er kong Erispoë?» Pascweten klør seg i hodet. «Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett ham på lenge. Jeg tror han og noen andre forfulgte Salaün da han flyktet.» Et hest skrik høres fra klippene. Ravnen sitter på et skarpt utspring. Nå letter den og flyr lavt 234


over dem. Tomas kjenner den ene vingen streife pannen sin. Ravnen flyr rakt mot skogen. «Jeg tror vi må følge etter den!» sier Tomas. «Ikke nå, gutt,» svarer Pascweten. Vi er riktignok i ferd med å vinne, men vi kan ikke bare dra fra slaget.» «Men kongen er i fare!» «Kongen hadde seks krigere med seg, mens Salaün var alene. Du er bare nervøs av kampen, slik er det alltid første gang. Sett deg ned og hvil litt.» Pascweten går videre med Gard på slep. Tomas kan ikke vente lenger, ravnen har forsvunnet i skogbrynet. «Ninnoc! Kom igjen!»

Landet bak landet  

kapittel 17 og 18

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you