Laini Taylor Støv & stjerneskinn

Laini Taylor

Støv og stjerneskinn Oversatt av Hilde Rød-Larsen (MNO)

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Days of Blood and Starlight © 2012, Laini Taylor Translated from the original edition of Little, Brown and Company, New York, USA © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen Omslagsdesign: Alison Impey Tilrettelegging av design: Nic Oxby Omslagsillustrasjon: © 2012 Cliff Nielsen Omslagsfoto: © Marcus Luconi/Getty Images Forfatterfoto: © Ali Smith Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,1/14,45 pt Trykk og innbinding: ScandBook Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-390-3

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Jim, ekstremt

ASTRAE

RIKET (SERAFENES KEISERDØMME)

THISALENE

HA

LK

YO

KAPP ARMASIN

NE

SJØ

ADELFA-F

EN

E INKIR TTEN O R G

BEISTENES BUKT

DO

MP

AP

TI

R LO

AM

EN

DI

E ER IG D DL AN IL

FR

T

IGE IDL

RE

DET SØRLIGE KONTINENTET

ARANZUSLETTENE

KI

KYSTKJEDEN

JELLENE

MARAZELÅSENE

RE

LV

EN

GÅ TE KY ST

BAKENFO

RLANDET

EN

FRIL

AND

ÅNDESLØR

KARNEVALBUEN

SAB ENEN K ØR

Det var en gang en engel og en djevel som holdt et ønskebein mellom seg.

Dets knepp delte verden i to.

1. Piken på broen Praha, tidlig i mai. Himmelen hang tung og grå over eventyrtak, og hele verden fulgte med. Satellitter var til og med blitt satt til å overvåke Karlsbroen, i tilfelle … gjestene … vendte tilbake.

Underlige ting hadde hendt i denne byen før, men ikke så underlige. I hvert fall ikke etter at man kunne dokumentere slikt med videoer. Eller melke det.

«Vær så snill og si at du må tisse.»

«Hva? Nei. Nei, det må jeg ikke. Ikke spør engang.» «Å, kom igjen. Jeg ville ha gjort det selv om jeg kunne, men det kan jeg ikke. Jeg er jente.»

«Jeg vet det. Så urettferdig kan livet være. Uansett kommer jeg ikke til å tisse på ekskjæresten til Karou for deg.»

«Hva? Jeg hadde ikke tenkt å be deg om det.» Zuzana la an sin mest fornuftige tone. «Jeg vil bare at du skal tisse i en ballong, så jeg kan slippe den ned på ham.» «Å.» Mik lot som om han vurderte det i noe sånt som ett og et halvt sekund. «Nei.» Zuzana slapp ut pusten med et tungt sukk. «Greit. Men du vet at han fortjener det.»

Skyteskiven deres sto tre meter foran dem og lot seg intervjue til en internasjonal nyhetssending. Det var ikke hans første intervju. Zuzana hadde mistet tellingen. Det som gjorde dette spesielt 11

enerverende, var at han iscenesatte det på trappen foran bygården Karou bodde i, som allerede hadde fått mer enn nok oppmerksomhet fra en bråte med politi- og sikkerhetsfolk uten at adressen trengte å bli smurt ut over tv-skjermene til Gud og hvermann.

Kaz var travelt opptatt med å skape seg et navn som ekskjæresten til «Piken på broen», som Karou ble kalt i kjølvannet av det besynderlige opptrinnet som hadde rettet verdens øyne mot Praha.

«Engler,» lød det stakkåndet fra nyhetsreporteren, som var ung og pen, på sedvanlig katalogmodell-intervjuer-snikmordervis. «Hadde du noen anelse om dette?»

Kaz lo. Zuzana hadde forutsett det og lo falskt med ham. «Om at de virkelig er engler, mener du, eller om at kjæresten min har havnet i dårlig selskap?»

«Ekskjæreste,» hveste Zuzana.

«Jeg mener vel begge deler,» lo reporteren.

«Nei, ingen av delene,» innrømmet Kaz. «Men det har alltid vært noe mystisk ved Karou.»

«Hvordan da?»

«Altså, du vil ikke tro hvor hemmelighetsfull hun var. Jeg mener, jeg vet ikke engang hvilket land hun kommer fra, eller hva hun heter til etternavn, hvis hun i det hele tatt har noe etternavn.»

«Og det plaget deg ikke?»

«Nei, det var stilig. En vakker, mystisk jente? Hun hadde en kniv i støvelen, og snakket alle mulige språk, og tegnet hele tiden monstre i …»

Zuzana ropte: «Fortell om hvordan hun kastet deg gjennom vinduet!»

Kaz prøvde å ignorere henne, men reporteren hadde hørt det.

«Er det sant? Ble du skadet?»

«Altså, det er ikke akkurat det beste som har skjedd meg.» På med den sjarmerende latteren. «Men jeg ble ikke skadet. Det var 12

vel egentlig min egen skyld. Jeg skremte henne. Det var ikke meningen, men hun hadde vært i slåsskamp eller noe, og var skvetten. Hun var innsmurt med blod og sto barføtt i snøen.»

«Så fryktelig! Fortalte hun deg hva som hadde skjedd?»

Zuzana ropte igjen. «Nei! For hun var opptatt med å slenge ham gjennom vinduet!»

«Det var faktisk en dør,» sa Kaz og kastet et blikk på Zuzana.

«Den døren der.»

«Den der?» Reporteren var overbegeistret. Hun strakte ut en hånd og rørte ved den som om den betydde noe – som om den nye ruten i en dør som en gang var blitt knust av at en dårlig skuespiller var blitt kylt gjennom den, var et slags viktig symbol for hele verden.

«Vær så snill?» sa Zuzana bedende til Mik. «Han står rett under balkongen.» Hun hadde nøklene til Karous leilighet, noe som hadde gitt henne muligheten til å trylle bort venninnens skissebøker før etterforskerne fikk lagt beslag på dem. Karou hadde villet at hun skulle bo her, men akkurat nå var det, takket være Kaz, for mye sirkus her til det. «Se.» Zuzana pekte opp. «Det vil dryppe rett ned på hodet hans. Du drakk jo så mye te …»

«Nei.» Reporteren bøyde seg nærmere Kaz. Konspiratorisk. «Hvor er hun nå, da?»

«Herregud,» mumlet Zuzana. «Som om han skulle vite det?

Som om han ikke har sagt det til de foregående tjuefem journalistene fordi han har spart denne fantastisk hemmelige opplysningen bare til henne?»

Kaz trakk på skuldrene, der han sto på trappen. «Vi så det, alle sammen. Hun fløy sin vei.» Han ristet på hodet som om det ikke var til å tro, og så rett inn i kameraet. Han var så mye kjekkere enn han fortjente å være. Kaz fikk Zuzana til å ønske at skjønnhet var noe som kunne inndras ved dårlig oppførsel.

«Hun fløy sin vei,» gjentok han, storøyd av tilgjort undring. Han gjennomførte disse intervjuene som om de var et skuespill: den 13

samme forestillingen om og om igjen, med bare små improvisasjoner, avhengig av spørsmålet. Det begynte å bli temmelig uttværet.

«Og du har ingen anelse om hvor hun kan ha dratt?»

«Nei, hun dro hele tiden av gårde, forsvant i flere dager om gangen. Hun fortalte aldri hvor hun hadde vært, men hun var alltid utslitt når hun kom tilbake.»

«Tror du hun kommer tilbake denne gangen?»

«Jeg håper det.» Nok et inderlig blikk inn i kameralinsen. «Jeg savner henne.»

Zuzana stønnet som om hun hadde vondt. «Åååååååå, få ham til å holde muuuunn.»

Men Kaz holdt ikke munn. Han snudde seg tilbake mot reporteren og sa: «Det eneste som er bra ved dette, er at jeg kan bruke det i arbeidet mitt. Lengselen, undringen. Det gir dybde til rolletolkningene mine.» Med andre ord: Nok om Karou, nå snakker vi om meg.

Reporteren var med på notene. «Så du er skuespiller,» kurret hun, og Zuzana holdt ikke ut lenger.

«Jeg går opp,» sa hun til Mik. «Bare hamstre blærete, du. Jeg får ordne opp selv.»

«Zuze, hva er det du …» utbrøt Mik, men hun strente allerede av sted. Han fulgte etter.

Og da en rosa ballong tre minutter senere suste ned fra oven og landet rett på Kazimirs hode, hadde han Mik å takke for at det ikke var «blærete» han ble dynket med, men flaskevis med parfyme blandet med bakepulver, som var blitt til en deilig, klissete masse. Den filtret seg inn i håret hans og sved i øynene på ham, og ansiktsuttrykket hans var kostelig. Dette visste Zuzana, for selv om intervjuet ikke ble sendt på direkten, valgte fjernsynskanalen å bruke klippet.

Igjen og igjen.

Det var en seier, men den var hul, for når hun ringte til Karous telefon – for sikkert 86 400de gang – kom hun rett til 14

telefonsvareren, og Zuzana visste at den var død. Hennes beste venninne var forsvunnet, sannsynligvis inn i en annen verden, og selv gjentatte visninger av en gispende Kaz innhyllet i parfymemasse og rosa ballongbiter veide ikke opp for det.

Men tiss hadde helt klart gjort det.

2. Aske og engler Himmelen over Usbekistan, den natten.

Portalen var en flenge i luften. Vinden blåste gjennom den i begge retninger, hveste som pust gjennom tenner, og der kantene gled fra hverandre, avdekket én verdens himmel en annens.

Akiva så samspillet mellom stjernene langs snittet og gjorde seg klar til å skjære igjennom. Bortenfor skimret stjernene over Eretz, synlige-usynlige, synlige-usynlige, og han gjorde det samme. Det kom til å være vakter på den andre siden, og han visste ikke om han skulle vise seg for dem.

Hva ventet ham i hans egen verden?

Hvis broren og søsteren hans hadde avslørt ham som en forræder, ville vaktene pågripe ham umiddelbart – eller prøve å gjøre det. Akiva ville ikke tro at Hazael og Liraz kunne angi ham, men han kunne ikke glemme uttrykket deres da de skiltes: Liraz’ raseri for sviket, Hazaels stille avsky.

Han kunne ikke risikere å bli tatt. Han ble hjemsøkt av et annet siste uttrykk, som var ferskere og sto klarere for ham.

Karou.

For to dager siden hadde hun forlatt ham i Marokko. Blikket hennes da hun så på ham over skulderen, var så fryktelig at han nesten skulle ønske at hun hadde drept ham i stedet. Sorgen hennes hadde ikke engang vært det verste. Det var håpet hennes, hennes trassige, misforståtte håp om at det han hadde fortalt 16

henne, ikke kunne stemme, når han visste med den reneste, mest håpløse visshet at det gjorde det.

Kimærene var tilintetgjort. Familien hennes var død.

På grunn av ham.

Akivas fortvilelse var gnagende. Den jafset ham i seg, bit for bit, og han kjente hvert eneste jafs – de sønderrivende tennene, den tarmvrengende sorgen, den umulige mareritt-i-våkentilstand-sannheten om hva han hadde gjort. I dette øyeblikk sto kan hende Karou til anklene i asken fra sitt eget folk, alene i de svarte ruinene etter Loramendi – eller enda verre, kanskje hun var sammen med det vesenet, Razgut, som hadde ført henne tilbake til Eretz – og hva ville skje med henne?

Han burde ha fulgt etter dem. Karou skjønte det ikke. Den verdenen hun vendte tilbake til, var ikke den hun mintes. Hun ville ikke finne noen hjelp eller lindring der – bare aske og engler.

Serafenes kontrollposter var fullbemannet i Friland, og de eneste gjenværende kimærene var lagt i lenker, drevet nordover av slavedrivernes pisker. Hun ville bli sett – hvem kunne unngå å se henne, med det lapisblå håret og det glidende, vingeløse svevet?

Hun ville bli drept eller tatt til fange.

Akiva måtte finne henne før noen andre gjorde det.

Razgut hadde hevdet at han visste om en portal, og gitt hva han var – en av de falne – gjorde han sannsynligvis det. Akiva hadde prøvd å spore opp de to, uten hell, og hadde til sjuende og sist ikke annet valg enn å snu og fly mot portalen han selv hadde gjenoppdaget: den han hadde fremfor seg nå. I løpet av den tiden han hadde kastet bort på å sveve over hav og fjell, kunne hva som helst ha skjedd.

Han bestemte seg for usynlighet. Tienden var enkel. Magi var ikke gratis; prisen var smerte, som Akivas gamle skade ga ham rikelig tilgang til. Det var en enkel sak for ham å ta den og bytte den mot den mengden magi han trengte for å viske seg selv bort fra luften.

Og så dro han hjem.

17

Landskapet forandret seg nesten umerkelig. Fjellene her var ikke så forskjellige fra fjellene der, selv om lysene fra Samarkand hadde glitret i det fjerne i menneskeverdenen. Her var det ingen by, bare et utkikkstårn på en fjelltopp, et par serafvakter som tråkket frem og tilbake bak brystvernet, og på himmelen var Eretz’ virkelige kjennetegn: to måner, én klar og den andre en skinnmåne, som knapt var der.

Nitid, den klare søsteren, var kimærenes gudinne for nesten alt – bortsett fra snikmordere og hemmelige elskere. De var Ellais domene.

Ellai. Akiva spente seg ved synet av henne. Jeg kjenner deg, engel, kunne hun ha hvisket, for hadde han ikke bodd i tempelet hennes i en måned, drukket fra hennes hellige kilde og til og med blødd oppi den da Den hvite ulven nesten drepte ham?

Snikmordernes gudinne har smakt på blodet mitt, tenkte han, og han lurte på om hun hadde likt det og ville ha mer.

Hjelp meg med å få Karou i sikkerhet, så skal du få hver dråpe.

Han fløy sørvestover og kjente frykten hale i ham som en krok, fortere enn sola sto opp, og frykten ble til panikk for at han skulle komme for sent. For sent og … hva da? Finne henne død?

Igjen og igjen spolte han tilbake til øyeblikket da Madrigal ble henrettet: dunket da hodet hennes falt, og hornene som skramlet mot gulvet og forhindret det fra å rulle ned fra skafottet. Og det var ikke Madrigal lenger, men Karou han så for seg i sitt indre – den samme sjelen i en annen kropp, og ingen horn som kunne hindre hodet hennes i å rulle, bare det uvirkelig blå, silkemyke håret. Og selv om øynene hennes nå var svarte og ikke brune, ville de bli matte på samme måte, stirre dødt, og hun ville være borte. Igjen. Igjen og til evig tid, for nå fantes ingen Brennstein som kunne besørge hennes oppstandelse. Fra nå av betydde døden døden.

Hvis han ikke kom seg dit. Hvis han ikke fant henne.

Og endelig lå den fremfor ham: ødemarken som hadde vært Loramendi, kimærenes festningsby. Veltete tårn, knuste bryst18

vern, forkullete knokler – alt sammen en eneste slagmark fylt med aske. Selv jernsprinklene var revet til side som av gudehender.

Akiva følte det som om han ble kvelt av sitt eget hjerte. Han fløy over ruinene og speidet etter glimt av blått i den uendelige, grå og svarte vidden som var hans egen groteske seier, men så ikke annet enn ingenting.

Karou var ikke der.

Han lette hele dagen og den neste, i Loramendi og bortenfor, og lurte desperat på hvor hun kunne ha dratt, og prøvde å ikke la spørsmålet bli hva som kunne ha skjedd med henne. Men mulighetene ble mørkere etter som timene gikk, og frykten hans snodde seg på marerittaktig vis, inspirert av alt det forferdelige han hadde sett og gjort. Igjen og igjen presset han hendene mot øynene for å jage det vekk. Ikke Karou. Hun måtte være i live.

Akiva holdt ikke ut tanken på å finne henne i noen annen forfatning.

3. Frøken Radiostillhet Fra: Zuzana <rabiatealv@skjebneslag.net> Tema: Frøken Radiostillhet Til: Karou <blaakarou@hitogditpiken.com> Jaha, frøken Radiostillhet, du har vel dratt av sted og ikke mottatt mine VELDIG VIKTIGE EPISTLER. Dratt til EN ANNEN VERDEN. Jeg har alltid visst at du er en merkverdig pike, men dette hadde jeg ikke forutsett. Hvor er du, og hva gjør du der? Du aner ikke hvor fryktelig dette er for meg.

Hvordan er det der? Hvem er du sammen med? (Akiva? Vær så snill?) Og først og fremst: Har de sjokolade? Jeg tipper at de ikke har noe radioapparat der, eller at det ikke er noen enkel sak å komme tilbake på besøk, noe jeg håper er tilfelle, for hvis jeg finner ut at du bare er ute på vift og ikke har kommet for å hilse på meg, er det mulig jeg finner på noe drastisk. Da er det mulig jeg prøver den greia, vet du, den greia folk gjør når øynene deres blir helt våte og teite – hva er det det kalles igjen? Gråter?

Eller kanskje IKKE. Kanskje jeg DRAR TIL DEG i stedet og regner med at du ikke slår tilbake, ettersom jeg er så bedårende liten.

Det ville ha vært som å slå et barn.

(Eller en grevling.)

20

Uansett. Her går det fint. Jeg slapp en parfymebombe på Kaz, og det kom på tv. Jeg gir ut skissebøkene dine under mitt egentlige navn og har fremleiet leiligheten din til sjørøvere. Stinkende sjørøvere. Jeg er blitt med i en englesekt og har den glede å være med på daglige bønnesirkler og JOGGING for å komme inn i apokalypseantrekket mitt, som jeg selvfølgelig har med meg til enhver tid, BARE I TILFELLE. Skal vi se, hva mer? *klimprer på leppene* Av åpenbare grunner stimler folk mer sammen enn noensinne.

Misantropen i meg kjenner ingen grenser. Hat stiger opp fra meg som tegneseriehetebølger. Dukketeaterforestillingen spiller inn bra med penger, men jeg begynner å kjede meg, for ikke å snakke om at jeg sliter ut ballettsko som om enden var nær – noe som, oi sann, den er, skulle englesektene ha rett.

(Juhu!)

Mik er fantastisk. Jeg har vært litt ute av meg (kremt), og vet du hva han gjorde for å muntre meg opp? Altså, jeg fortalte ham den historien om da jeg var liten og brukte alle tivolibillettene mine på å prøve å vinne kakedanskonkurransen fordi jeg hadde skikkelig lyst til å spise en hel kake – men så vant jeg ikke, og etterpå fant jeg ut at jeg faktisk kunne ha kjøpt en kake og fortsatt hatt igjen billetter til karusellene, og at det var den verste dagen i mitt liv. Vet du, han arrangerte en kakedans bare for meg! Med tall på gulvet og musikk og SEKS HELE KAKER, og etter at jeg vant ALLE sammen, tok vi dem med til parken og matet hverandre med noen ekstra lange gafler i sikkert fem timer. Det var den beste dagen i mitt liv.

Frem til den dagen du kommer tilbake.

21

Jeg er så glad i deg og håper at du er trygg og glad, og at uansett hvor du er, har du en (Akiva?) som lager kakedanskonkurranser til deg, eller hva det nå er glødende englegutter gjør for pikene sine. *Kyss/slag* Zuze

4. Ingen flere hemmeligheter «Jøss. Dette var litt av en overraskelse.»

Det var Hazael. Liraz var ved hans side. Akiva hadde ventet på dem. Det var veldig sent, og han var på treningsarenaen bak kasernen ved Kapp Armasin, kimærenes tidligere garnison, der regimentet deres var blitt stasjonert ved slutten av krigen. Han utførte en rituell kata, men han senket sverdene nå, vendt mot dem, og avventet deres respons.

Han var ikke blitt utfordret ved tilbakekomsten. Vaktene hadde hilst ham med sin sedvanlige, storøyde ærbødighet – han var Beistenes Bane for dem, Bastardprinsen, helt, og det hadde ikke forandret seg – så Hazael og Liraz hadde visst ikke angitt ham til deres øverstkommanderende, eller så hadde opplysningene fortsatt ikke nådd ut til soldatene. Han kunne ha vært mer vaktsom, og ikke bare vist seg uten noen anelse om hva slags mottakelse som ventet ham, men han var omtåket.

Etter det han hadde funnet i Kiringrottene.

«Burde jeg føle meg såret over at han ikke har oppsøkt oss?» spurte Liraz Hazael. Hun lente seg mot veggen med armene i kors.

«Føle?» Hazael myste mot henne. «Du?» «Jeg har noen følelser,» sa hun. «Bare ikke dumme følelser, som sorg.» Hun festet blikket på Akiva. «Eller kjærlighet.»

Kjærlighet.

23

Det som var ødelagt i Akiva, naglet og kvestet.

For sent. Han hadde vært for sent ute.

«Sier du at du ikke er glad i meg?» spurte Hazael Liraz. «For jeg er glad i deg. Tror jeg.» Han nølte ettertenksomt. «Å. Nei. Glem det. Det er frykt.»

«Jeg har ikke den følelsen heller,» sa Liraz.

Akiva visste ikke om det var sant; han tvilte på det, men kanskje Liraz følte mindre frykt enn de fleste, og skjulte det bedre.

Selv som barn hadde hun vært djerv, alltid rede til en treningskamp, uansett motstander. Han hadde kjent henne og Hazael så lenge han hadde kjent seg selv. De var født i den samme måneden i keiserens harem, og sammen var de blitt overgitt til Kjøterne – Jorams legion med illegitime barn, avlet frem under hans nattlige eskapader – og oppfostret til å bli rikets våpen. Og lojale våpen hadde de vært. De tre hadde kjempet side om side til Akivas liv ble forandret og deres ikke ble det.

Og nå var det blitt forandret igjen.

Hva hadde skjedd, og når? Bare noen få dager var gått siden Marokko og blikket over skulderen. Det var ikke mulig. Hva hadde skjedd?

Akiva var omtåket; det var som om han var svøpt inn i hinner av luft. Stemmer nådde liksom ikke helt frem til ham – han hørte dem, men som på avstand, og han hadde en underlig følelse av å ikke være helt til stede. Med kataen hadde han prøvd å finne fokus, å oppnå sirithar, tilstanden av ro der gudestjernene virket gjennom fekteren, men det var feil øvelse. Han var rolig.

Unaturlig rolig.

Hazael og Liraz så rart på ham. De vekslet blikk.

Han tvang seg til å snakke. «Jeg ville ha sendt bud om at jeg var tilbake,» sa han, «men jeg visste at dere kom til å vite det allerede.»

«Ja, jeg visste det.» Hazael lød en anelse unnskyldende. Han kjente til alt som foregikk. Med sitt avslappete vesen og dovne smil ga han inntrykk av å være ufarlig. Folk snakket med ham; 24

han var en naturlig spion, vennlig og uselvisk, med en dypfestet og fullstendig umerkelig listighet.

Liraz var også listig, men fremsto som det motsatte av ufarlig.

En isskjønnhet med et etsende blikk og håret strøket tilbake og flettet i et titall fletter, så stramme at de alltid hadde sett smertefulle ut for brødrene; Hazael pleide å erte henne med at hun kunne bruke flettene som tiende. Fingrene hennes, som hun trommet rastløst med på overarmene sine, var så tett tatovert med dødsstriper at de så helsvarte ut på avstand.

Ute på rangel en natt hadde noen muligens beduggete soldater fra regimentet deres stemt over hvem de minst hadde villet ha som fiende, og Liraz hadde gått enstemmig av med seieren.

Og nå var de her, Akivas nærmeste venner, familien hans. Hva bar blikkvekslingen deres bud om? I hans underlig tåkete tilstand kjentes det som om det kunne ha vært en annen soldats skjebne som sto på spill. Hva kom de til å gjøre?

Han hadde løyet for dem, hatt hemmeligheter i årevis, forsvunnet uten noen forklaring, og så, på broen i Praha, hadde han valgt å ta parti mot dem. Han kom aldri til å glemme det fryktelige øyeblikket da han sto mellom dem og Karou og måtte velge – uansett om det egentlig ikke hadde vært noe valg, bare et skinnvalg. Han skjønte fortsatt ikke hvordan de skulle kunne tilgi ham.

Si noe, formanet han seg selv. Men hva da? Hvorfor hadde han egentlig kommet tilbake hit? Han visste ikke hva annet han skulle gjøre. Dette var hans nærmeste, disse to, selv etter alt sammen.

Han sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hvordan jeg skal få dere til å skjønne …»

Liraz avbrøt ham. «Jeg kommer aldri til å skjønne det du har gjort.» Stemmen hennes var kald som et knivstikk, og i den hørte Akiva det hun ikke sa, men hadde sagt før.

Monsterelsker.

Det traff en nerve. «Nei, du kommer vel ikke til å gjøre det?»

Han hadde kan hende en gang skammet seg over å elske Mad25

rigal. Nå var det bare skammen som gjorde ham skamfull. Det å elske henne var det eneste ubesudlete han hadde gjort i hele sitt liv. «Fordi du ikke føler kjærlighet?» spurte han. «Den uangripelige Liraz. Det er ikke engang noe liv. Det er bare å være det han vil at vi skal være. Opptrekkssoldater.»

Ansiktet hennes var vantro, flammende av raseri. «Skal du lære meg om følelser, lord Bastard? Takk, men nei takk. Jeg ser hvor fint det har funket for deg.»

Akiva kjente sinnet ebbe ut; det hadde vært en forbigående vibrasjon i det skallet som var igjen av ham. Det var sant som hun sa. Se hva kjærligheten hadde gjort med ham. Skuldrene hans falt, sverdene skrapte i bakken. Og da søsteren hans grep en stridsøks fra våpenstativet og hveste: «Nithilam», klarte han så vidt å opparbeide seg litt overraskelse.

Hazael trakk det store sverdet sitt og så på Akiva med øyne som var som stemmen hans hadde vært – en anelse unnskyldende.

Og så angrep de ham.

Nithilam var det motsatte av sirithar. Det var det totale kaos når alt er tapt. Det var det gudløse i-kampens-hete-raseriet som oppstår når man dreper i stedet for å dø. Det var formløst, rått og brutalt, og det var dette Akivas bror og søster kom mot ham med.

Sverdene hans føk opp for å blokkere, og uansett hvor han hadde vært, omtåket og fjern, var han her nå, brått, og det var ikke noe uklart ved hvinene fra stål mot stål. Han hadde sparret med Hazael og Liraz tusen ganger før, men dette var annerledes.

Fra første klirr kjente han vekten av slagene deres – full styrke, ingen nølen. Det kunne da ikke være et virkelig angrep. Eller var det det?

Hazael førte det store sverdet sitt med begge hender, så om hans slag manglet Akivas fart og smidighet, hadde de en fryktelig kraft.

Liraz, som fortsatt hadde sverdet sitt i sliren ved hoften, kunne 26

kun ha valgt stridsøksen for å nyte dens grassate tyngde, og selv om hun var slank og stønnet idet hun satte den i bevegelse, var resultatet dødsglimtet av et to meter langt skaft med tveegget blad og en spydspiss som var halvparten så lang som Akivas arm.

Han måtte opp i luften straks for å gå klar, og satte føttene i balustraden og trakk seg tilbake for å få litt plass, men Hazael kom etter, og Akiva blokkerte et slag som fikk hele skjelettet hans til å dirre og sendte ham over ende. Han landet på huk og ble hilst med stridsøksen. Stupte til side idet den dundret ned og kløyvde en bit av den sammenpakkete jorden han hadde stått på.

Han virvlet rundt for å avverge Hazaels sverd, og denne gangen lyktes han; han vred på seg idet han parerte, så kraften fra slaget smøg ned hans eget blad og gikk tapt – energien ble oppløst i luften.

Og sånn fortsatte det.

Og fortsatte.

Tiden ble snudd på hodet i nithilams virvelvind, og Akiva ble et instinktvesen som levde inne i bladenes hugg.

Igjen og igjen kom slagene, og han blokkerte og smatt unna, men angrep ikke; det var det verken tid til eller rom for. Broren og søsteren hans sendte ham mellom seg, det var alltid et våpen på vei, og når han så en åpning – når det var brøkdelen av et sekunds pause i offensiven og en dør liksom svingte opp og blottet Hazaels hals eller Liraz’ knehaser – lot han muligheten fare.

Uansett hva de gjorde, ville han aldri skade dem.

Hazael slapp ut et brøl og hugget til så hardt som en oksekentaur, og traff Akivas høyre sverd, så det føk ut av grepet hans.

Kraften i slaget sendte en rød bølge av smerte gjennom den gamle skulderskaden hans, og han skvatt tilbake, men ikke raskt nok til å vike unna for Liraz, som angrep lavt med stridsøksen sin, så han mistet fotfestet. Han landet på ryggen, med vingene spredt ut. Det andre sverdet hans skled etter det første, og Liraz var over ham med våpenet hevet, klar til å sette inn dødsstøtet.

Hun nølte. Et halvt sekund, som føltes som en evighet i kjøl27

vannet av nithilams kaos, nok tid til at Akiva rakk å tro at hun virkelig ville gjøre det, og så at hun ikke kom til det. Og så … hevet hun stridsøksen. Det krevde all luften hun hadde i lungene, og nå kom det, ingenting kunne hindre det – skaftet var for langt; hun kunne ikke stanse fallet om hun hadde ønsket det.

Akiva lukket øynene.

Hørte det, følte det – blafringen i luften, den dirrende effekten.

Dens kraft, men … ikke hugget. Øyeblikket var over, og han åpnet øynene. Øksebladet sto plantet i den sammenpakkete jorden ved siden av kinnet hans, og Liraz var allerede på vei bort.

Han lå der og så opp i stjernene og åndet, og mens han trakk pusten og slapp den ut igjen, kjente han vekten av vissheten om at han var i live.

Det var ikke et blaff av overraskelse eller et øyeblikks takknemlighet over å ha blitt spart for å få en øks i ansiktet. Jo, det var det også, men dette var større, tyngre. Det var det å skjønne – og kjenne byrden av – at i motsetning til alle som hadde dødd på grunn av ham, hadde han liv, og livet var ikke en normaltilstand – jeg er ikke død, derfor må jeg være i live – men et medium. For handling, for innsats. Så lenge han hadde liv, han som var så ufortjent til det, skulle han bruke det, utøve det, og gjøre alt han kunne i dets navn, selv om det aldri ville bli, aldri var, nok.

Og selv om Karou aldri ville få vite om det.

Hazael dukket opp over ham. Svetten perlet på pannen hans.

Han var rød i ansiktet, men uttrykket var fortsatt mildt. «Har du det bekvemt der nede?»

«Jeg kunne sovet sånn,» sa Akiva og kjente hvor sant det var.

«Du husker kanskje at du har en køye til det.»

«Har jeg det?» Han nølte. «Fortsatt?»

«En gang bastard, alltid bastard,» svarte Hazael, og med det mente han at det ikke var noen vei utenom Kjøterne. Keiseren hadde hatt en hensikt med å avle dem frem; de tjente ham til de døde. Men om så var, innebar ikke det at broren og søsteren hans 28

måtte tilgi ham. Akiva så på Liraz. Hazael fulgte blikket hans.

Han sa: «Opptrekkssoldat? Jaha?» Han ristet på hodet, og slik bare han kunne servere en fornærmelse uten snev av nag, la han til: «Tosk.»

«Jeg mente det ikke.»

«Jeg vet det.» Så enkelt. Han skjønte det. Aldri noe forstillelse med Hazael. «Hvis jeg hadde trodd du gjorde det, ville jeg ikke ha stått her.» Skaftet på stridsøksen lå på skrå over Akivas kropp.

Hazael tok tak i det, røsket bladet løs fra bakken og satte øksen på høykant.

Akiva satte seg opp. «Hør her. På broen …» begynte han, men visste ikke hva han skulle si. Hvordan ber man egentlig om unnskyldning for svik?

Hazael tvang ham ikke til å lete etter ord. Med den avslappete, dovne stemmen sin sa han: «På broen beskyttet du en pike.» Han trakk på skuldrene. «Vet du hva? Det er en lettelse endelig å skjønne hva det var som skjedde med deg.» Han snakket om det som hendte for atten år siden, da Akiva forsvant i en måned og deretter var så annerledes da han dukket opp igjen. «Vi pleide å snakke om det.» Han pekte mot Liraz. Hun ordnet med våpnene på stativet, og enten verdiget hun dem ikke noe oppmerksomhet, eller så lot hun som om hun ikke gjorde det. «Vi pleide å lure, men det sluttet vi med for lenge siden. Det var bare sånn du var blitt, og jeg kan ikke si at jeg likte deg noe bedre, men du er broren min. Ikke sant, Lir?» Søsteren deres svarte ikke, men da Hazael kastet stridsøksen til henne, tok hun rolig imot den.

Hazael strakte ut en hånd til Akiva.

Var det alt? lurte Akiva på. Han var stiv og forslått, og da broren hans trakk ham opp på beina, bølget smerten gjennom skulderen hans igjen, men det føltes likevel for enkelt.

«Du burde ha fortalt oss om henne,» sa Hazael. «For mange år siden.»

«Jeg hadde lyst til det.»

29

«Jeg vet det.»

Akiva ristet på hodet; han kunne nesten ha smilt, hadde det ikke vært for alt det andre. «Du vet visst alt, du?»

«Jeg kjenner deg.» Hazael smilte heller ikke. «Og jeg vet at det er noe som har skjedd igjen. Og denne gangen skal du fortelle oss om det.»

«Ingen flere hemmeligheter nå.» Dette kom fra Liraz, som fortsatt holdt seg på avstand, alvorlig og ilsk.

«Vi trodde ikke du ville komme tilbake,» sa Hazael. «Sist vi så deg, var du … bundet.»

Om han var vag, var Liraz rett på sak. «Hvor er hun piken?» spurte hun.

Akiva hadde ikke sagt det høyt ennå. Hvis han sa det til dem, ville det bli virkelig, og ordet satte seg fast i halsen på ham, men han presset det ut. «Død,» sa han. «Hun er død.»

5. En underlig måneverden Fra: Zuzana <rabiatealv@skjebneslag.net> Tema: Halloooo Til: Karou <blaakarou@hitogditpiken.no> HALLO. Hallo hallo hallo hallo hallo hallo.

Hallo?

Søren, nå har jeg klart det. Jeg har fått hallo til å bli helt abstrakt og merkelig. Det ser ut som runer etter romvesener nå, noe en astronaut kunne ha funnet risset inn i en månestein og så tenkt: Hm, for en underlig måneverden! Denne må jeg ta med tilbake til Jorden og gi til min døve sønn! Og så kom den – selvfølgelig – til å klekke ut flygende pirajaer og tilintetgjøre menneskeheten på under tre dager, men på MIRAKULØST vis la astronauten overleve, bare så han kan være med i siste scene, der han ligger på kne og gråter i sivilisasjonens ruiner og roper opp mot himmelen: Det var bare halloooooooo! Å. Eh. Nå er det helt vanlig igjen. Ikke noe mer romvesendommedag. Astronaut, jeg forhindret deg akkurat i å utslette Jorden.

31

Lærdom: Ikke ta med gaver hjem fra fremmede steder. (Glem det. Gjør det.)

Dessuten: Svar, for å bekrefte din vedvarende levendehet, eller så skal du få svi.

Zuze

6. Farkosten Det var ett sted ved siden av Loramendi, sa Akiva til Hazael og Liraz, som han hadde tenkt at Karou kanskje ville dra til. Han hadde ikke egentlig forventet å finne henne der; han hadde rukket å overbevise seg selv om at hun hadde fløyet tilbake gjennom portalen til livet sitt – kunst og venner og kafeer med kistebord – og forlatt denne ødelagte verdenen. Eller, han hadde nesten overbevist seg selv om det, men noe trakk ham nordover.

«Jeg tror jeg alltid ville ha funnet deg,» hadde han sagt til henne for bare noen dager siden, før de brøt ønskebeinet. «Uansett hvor du var gjemt bort.»

Men han hadde ikke ment …

Ikke sånn som dette.

I Adelfa-fjellene, med de iskledte toppene som for flere hundre år siden hadde fungert som en bastion mellom Riket og Friland, lå Kiringrottene.

Det var der barnet Madrigal hadde bodd, og dit hadde hun vendt tilbake en ettermiddag for lenge siden, i stråler av diamantlys, og oppdaget at stammen hennes var massakrert og røvet av soldater mens hun var ute og lekte. Knippet med sylfeskinn hun hadde grepet fatt i med den lille neven sin, hadde falt ned ved inngangen og blitt blåst inn med vinden. Tiden ville ha gjort dem om fra silke til papir, fra å være gjennomsiktige til å bli blå, og så til slutt til støv, men andre sylfeskinn lå strødd på gulvet da Akiva 33

gikk inn. Uansett var det ingen glimt av eller blafring fra skapningene selv, eller noe annet levende vesen.

Han hadde vært i grottene en gang før, og selv om det var årevis siden, og minnene hans var preget av sorg, syntes de uforandret for ham. Et nettverk av uthuggete rom og stier som strakte seg dypt inn i fjellet, med et vell av glatte buer, som var halvveis naturlige og halvveis menneskeskapt kunst, og elegante kanaler gravd ut overalt som fungerte som fløyter, slik at vinden fylte selv de innerste rom med eterisk musikk. Ensomme levninger etter kirinene var igjen: vevde tepper, kapper på knagger, stoler som fortsatt lå der de var sluppet ned i stammens siste, kaotiske øyeblikk.

Midt på bordet lå farkosten.

Den liknet på en lykt, av mørkt, banket sølv, og han visste hva det var. Han hadde sett rikelig av dem i krigen: Kimæresoldater bar dem på lange, buete staver. Madrigal hadde holdt i en første gang han så henne på slagmarken i Dompap, selv om han ikke hadde skjønt hva det var den gangen, eller hva hun brukte den til.

Eller at det var fiendens store hemmelighet og nøkkelen til deres undergang.

Det var et røkelseskar – en farkost til å sanke døde sjeler med, for å bevare dem til oppstandelsen – og det så ikke ut til å ha ligget lenge på bordet. Det var støv under det, men ikke noe på det.

Noen hadde satt det der nylig; hvem ante Akiva ikke, og heller ikke hvorfor.

Dets eksistens var et mysterium på alle vis, bortsett fra ett.

Festet til det med en liten sølvtråd var en liten, firkantet papirlapp med ett ord på. Det var et kimæreord, og under alle omstendigheter en hån så ondskapsfull at Akiva nesten ikke kunne fatte det, for det betydde håp, og det var slutten på hans håp, for det var også et navn.

Det var Karou.

7. Vær så snill ikke Fra: Zuzana <rabiatealv@skjebneslag.net> Tema: Frøken Radiostillhet Til: Karou <blaakarou@hitogditpiken.com> Å herregud. Du er vel ikke død?

8. Slutten på etterdønningene Og dette var Akivas nye helvete: at alt var forandret og ingenting var forandret.

Her var han, tilbake i Eretz, ikke død og ikke fanget, fortsatt soldat i Jorams legion og helten i kimærekrigen: den bejublete Beistenes Bane. Det var absurd at han nå befant seg i sitt gamle liv igjen, som om han var det samme vesenet han var før en blåhåret pike strøk forbi ham i en smal gate i en annen verden.

Det var han ikke. Han visste ikke hva slags vesen han var nå.

Hevnlysten som hadde holdt ham oppe i alle disse årene, var borte, og i dens sted var et utbrent krater like veldig som Loramendi: sorg og skam, den fortærende fortvilelsen, og – langs ytterkantene – en ubestemmelig følelse av … noe uavviselig.

Av å ha et formål.

Men hvilket formål?

Han hadde aldri forestilt seg en tid som dette. «Freden» ble feiret i Riket, men Akiva klarte ikke å tenke på det som noe annet enn etterdønninger. I hans hode hadde slutten alltid vært Loramendis fall og hevn over monstrene hvis barbariske rop hadde akkompagnert Madrigals død. Hva som ville skje videre, hadde han knapt tenkt på. Han hadde vel antatt at han kom til å være død, som så mange andre soldater, men nå skjønte han at det ville være for enkelt å dø.

Lev i den verdenen du har skapt, tenkte han inni seg hver morgen når han sto opp. Du fortjener ikke å hvile.

36

Etterdønningene etter krigen var stygge. Hver dag var han tvunget til å være vitne til det: slavekaravanenes ferd, de utbrente templene, sammenraste og skjendete, de smadrete landsbyene og veikroene, den evige røyken i det fjerne. Akiva hadde satt dette i bevegelse, men om hans egen hevntørst var slukket, var ikke keiserens det. Friland var lagt i grus – en prestasjon som ble godt hjulpet av det sørgelige faktum at utallige tusen kimærer hadde flyktet til Loramendi, for så å bli brent levende ved byens fall – og Riket var i ferd med å bli utvidet.

Den tett befolkete nordlige delen av kimærenes territorium var bare tuppen på et enormt, øde kontinent, og selv om brorparten av Jorams styrker var vendt hjem, fortsatte patruljene stadig lenger sørover, som en dødsskygge, og raserte landsbyer, satte jorder i brann, underla seg slaver, etterlot seg lik. Det var kanskje keiserens verk, men Akiva hadde muliggjort det, og han så på med dystert blikk og lurte på hvor mye Karou hadde sett før hun døde, hvor akutt hatet hennes hadde vært til slutt.

Hvis hun var i live, tenkte han, kom han aldri til å klare å se henne i øynene.

Hvis hun var i live.

Sjelen hennes besto, men på grunn av Akiva var oppstandelsesskaperen død. I et av hans mørkere øyeblikk fikk dette paradokset ham til å le, og han klarte ikke å slutte, og lydene som kom fra ham før de til slutt gikk over til å bli hulk, var så langt fra å være muntre at de kunne ha vært vrengebildet av latter – lik en sjel som blir blottlagt som et åpent kjøttsår.

Han var i Kiringrottene da det skjedde, der ingen kunne høre ham. Han dro tilbake for å hente røkelseskaret, som han hadde gjemt der. Det var en dagsreise, og han satt der med farkosten og prøvde å tro at det var Karou, men da han la hånden mot det kjølige sølvet, følte han ingenting, og det intense ingentinget overveldet ham slik at han tillot seg å håpe på at det ikke var hennes sjel som var der inne – det kunne det ikke være. Han ville ha følt det hvis det var det, han ville ha visst det. Så han reiste 37

hele veien tilbake til menneskeverdenen, til Praha, der han kikket inn gjennom vinduet hennes slik han hadde gjort det en gang før, og han så … to skikkelser som lå viklet sammen og sov.

Håpet hans var som å trekke inn iskald pust – det gjorde vondt – og like skarp og plutselig var sjalusien hans. På et blunk gjorde den ham varm og kald, og han knyttet nevene så hardt at de brant. Adrenalin jaget gjennom ham så han ble stående og skjelve, og så var det ikke henne. Det var ikke henne, og i et blafrende glimt av et øyeblikk kjente han lettelse. Etterfulgt av sønderrivende skuffelse og selvforakt for at det hadde vært reaksjonen hans.

Han ventet på at Karous venner skulle våkne. Det var dem det var: musikeren og hun lille jenta med øyne så fulle av råskap at de ville ha skremt vettet av Liraz. Han fulgte med på dem hele dagen, hele tiden i håp om at Karou skulle dukke opp, men det gjorde hun ikke. Hun var ikke der, og på et tidspunkt sto venninnen bomstille et langt øyeblikk og mønstret folkemassen på broen, hustakene, selv himmelen – med et så granskende blikk at Akiva skjønte at heller ikke hun visste noe.

I Eretz ble hun ikke nevnt med så mye som et hvisk eller streif av sladder; han hadde ikke annet enn røkelseskarets enkle, grusomme budskap.

I en måned lot Akiva livet drive ham av sted. Han utførte sin plikt og patruljerte det nordvestlige hjørnet av det som en gang hadde vært Friland, med dets forrevne kyststrekninger og lave, langstrakte fjell. Festninger ruvet på klipper og fjelltopper. De fleste, sånn som denne, var festet i vertikale sprekker i berget som beskyttelse mot luftangrep, men til sjuende og sist hadde det ikke spilt noen rolle. Slaget på Kapp Armasin var blitt et av krigens heftigste – begge parter led svimlende tap – men den hadde falt. Nå arbeidet slaver med å bygge opp igjen murene rundt garnisonen, alltid med en pisksvingende slavedriver i nærheten, og Akiva så på dem med hver muskel i kroppen så stram som tvunnet ståltråd.

38

Han hadde gjort dette.

Noen ganger maktet han nesten ikke å hindre skrikene i hodet sitt i å slippe ut, å maskere fortvilelsen i slektningers og medsoldaters nærvær. Andre ganger klarte han å la seg oppsluke av andre ting, som fektetrening og dulgte magieksperimenter, og av enkelt kameratskap og bestrebelser på å gjøre seg fortjent til Hazaels og Liraz’ tilgivelse.

Og slik kunne han ha fortsatt en god stund til, hadde det ikke vært for at … etterdønningene … tok slutt i Riket.

Det skjedde over natten, og det vekket et slikt brølende raseri hos keiseren, et slikt blodstivnende, redselsfylt raseri at stormer ble sendt tilbake til havet og knopper ble feiet av sycoraxtrærne så nattsommerfuglvingeblomstene falt uåpnet ned i Astraes hager.

I det veldige, ville hjertet av landet som dag etter dag ble herjet av slavekaravaner og massakrer, var det noen som begynte å drepe engler.

Og hvem det nå var, var veldig, veldig gode til det.

9. Tenner «Zuze!»

«Hmm?» Zuzana satt på gulvet med en stol med et speil på foran seg og malte rosa prikker på kinnene sine, og det gikk et øyeblikk før hun kunne se opp. Da hun gjorde det, sto Mik og betraktet henne med den lille bekymringsnyven han noen ganger fikk mellom øyenbrynene. Nydelig nyve. «Hva skjer?» spurte hun.

Han vendte blikket tilbake mot fjernsynet foran seg. De var i leiligheten han leide sammen med to andre musikere; det var ikke tv i Karous leilighet, der Zuzana stort sett bodde nå – mediesirkuset hadde endelig roet seg ned litt – og der de stort sett tilbrakte nettene. Mik spiste frokostblanding fra en skål og så på nyhetene, mens Zuzana gjorde seg klar til dagens forestilling.

Selv om de tjente en haug med penger på den, begynte Zuzana å bli lei av hele greia. Problemet med dukketeaterforestillinger er at man må fremføre dem om og om igjen, noe som krever et lynne hun ikke hadde. Hun kjedet seg for lett. Men Mik kjedet henne ikke.

«Hva er det med deg?» hadde hun spurt ham nylig. «Jeg liker nesten aldri folk, selv ikke i bitte små doser. Men jeg får aldri nok av å være sammen med deg.»

«Det er min magiske evne,» hadde han sagt. «At jeg er så ekstremt væresammenmedvennlig.»

40

Nå så han bort fra tv-en igjen, og bekymringsnyven hans ble dypere. «Karou pleide å samle på tenner, ikke sant?»

«Eh, jo?» sa Zuzana åndsfraværende. Hun rotet rundt etter de falske øyevippene sine. «Til Brennstein.»

«Hva slags tenner?»

«Alle mulige slags. Hvordan det?»

«Jo, altså.»

Jo, altså? Mik snudde seg tilbake mot skjermen, og Zuzana ble plutselig veldig årvåken. «Hvordan det?» spurte hun igjen og reiste seg opp fra gulvet.

Mik pekte med fjernkontrollen for å sette opp lyden, og sa: «Se på dette.»

10. Bol «De må ha visst at vi var på vei.» Åtte serafer sto i en tom landsby. Overalt var det tegn til at den plutselig var blitt forlatt: åpne dører, skorsteinsrøyk, en sekk som hadde trillet ned fra en vogn så kornet rant ut av den. Engelen Bethena snudde seg tilbake mot vuggen som lå ved klyveledet.

Den var utskåret og blankpusset, så glatt, og hun kunne se fingergroper langs sidene etter generasjoner med vugging. Og synging, tenkte hun, som om hun kunne se det også, og hun følte, bare et øyeblikk, de kvaler monstermoren måtte ha lidd idet hun innså, akkurat på dette stedet, at den var for tung til å ta med seg på flukten fra hjemmet.

«Selvfølgelig visste de det,» sa en annen soldat. «Vi skal jo ta dem alle sammen.» Han sa det som om det var det eneste rette, som om omrisset av ordene hans kunne fange opp sollyset og skimre.

Bethena kastet et matt, matt blikk på ham. Hvordan klarte han å opparbeide seg denne blodtørsten for dette? Krig var én ting, men dette? Disse kimærene var enkle vesener som dyrket mat og spiste den, som vugget ungene sine i vugger, og sannsynligvis aldri gjorde en flue fortred. De var slett ikke som de oppstandne soldatene englene hadde slåss mot hele livet – i hele sin historie – de skadefro, brutale beistene som kunne kappe dem i to med ett hugg og sende dem tumlende i bakken ved hjelp av djeveløynemerkene sine og røske ut strupen på dem med tennene.

42

Dette var annerledes. Krigen hadde aldri trengt igjennom hit; Feltherren hadde sluset den inn ved utkantene av territoriet.

Halvparten av disse spredte grendene hadde ikke engang noen milits, og når de hadde det, var motstanden deres patetisk.

Kimærene var beseiret – Loramendi hadde markert slutten.

Feltherren var død, og oppstandelsesskaperen også. Det var ikke flere gjenoppstandne.

«Hva om vi bare lar dem slippe unna?» sa Bethena og så ut over det frodige, grønne landskapet med disige åssider som var så myke som penselstrøk. Flere av medsoldatene lo, som om det var en spøk. Hun lot dem tro at det var det, selv om hun ikke lyktes med forsøket på å smile. Ansiktet hennes føltes treaktig, blodet i årene hennes dorskt. Selvfølgelig kunne de ikke la dem slippe unna. Keiseren hadde befalt at landet skulle renskes for beist. Bol kalte han landsbyene deres. Svermer mente han at innbyggerne var.

Stakkarslige bol, tenkte hun. Etter utallige landsbyer var ikke erobrerne blitt stukket en eneste gang. Det var enkelt, dette arbeidet. Så fryktelig enkelt.

«Så la oss bli ferdig med det,» sa hun. Treansikt, trehjerte. «De kan ikke ha kommet langt.»

Det var enkelt å spore opp landsbyboerne, ettersom buskapen deres hadde gjort fra seg langs veien sørover. De flyktet selvfølgelig mot Bakenforlandet, men de hadde ikke kommet langt.

Etter ikke mer enn fem kilometer gikk stien under en buet akvedukt. Den var et byggverk i tre lag, monumentalt og delvis sammenrast, slik at løse steiner blokkerte passasjen. Oppe fra himmelen så veien bortenfor åpen ut. Den snodde seg langs en trang dal, som en skill i grønt hår, så tett var skogen på hver side.

Sporene etter beistene – møkk og fotavtrykk – fortsatte ikke.

«De gjemmer seg under akvedukten,» sa Hallam, han med blodtørsten, og trakk sverdet.

«Vent.» Bethena følte at leppene hennes formet ordet, og det var sagt. Medsoldatene så på henne. De var åtte. Slavekaravanen 43

beveget seg langsomt langs tømmerveien på oversiden av steinbruddet, og var en dagsreise bak dem. Åtte serafsoldater var mer enn nok til å utslette en landsby som dette. Hun ristet på hodet.

«Det var ikke noe,» sa hun og vinket dem videre.

Det kjennes som en felle. Det var det hun hadde tenkt, men det var et ekko fra krigen, og krigen var slutt.

Serafene steg ned på begge sider av undergangen, så beistene ble fanget mellom dem. For å sikre seg mot bueskyttere – det fantes ikke mer utjevnende våpen enn piler – holdt de seg nær steinen, utenfor rekkevidde. Dagen var klar, skyggene dypsvarte.

Kimærenes øyne, tenkte Bethena, måtte ha vent seg til mørket, lys ville blende dem. Få det gjort, tenkte hun og ga signal. Hun kastet seg inn, med flammende vinger og sverdet lavt, parat. Hun forventet buskap, sammenkrøpne landsbyboere, lyden hun var blitt så vant til: klynkene fra dyr som var trengt opp i et hjørne.

Hun så buskap, sammenkrøpne landsbyboere. Ilden fra vingene hennes kastet et uhyggelig lys over dem. Øynene deres skinte som kvikksølv, lik ting som lever for natten.

De klynket ikke.

En latter – den hørtes ut som en fyrstikk som tennes: mørk, tørr. Helt feil. Og da engelen Bethena så hva annet som ventet under akvedukten, visste hun at hun hadde tatt feil. Krigen var ikke slutt.

Men for henne og medsoldatene hennes var den brått det.

11. Det uutgrunnelige hvorfor Et fantom, sa nyhetsankeret.

Til å begynne med var tegnene på overtredelse for vage, og så var det selvfølgelig det med at det var umulig. Ingen kunne trenge gjennom det høyteknologiske sikkerhetssystemet på verdens mest prestisjefylte museer uten å etterlate seg spor. Det var bare den krypende følelsen som smøg seg nedover ryggen på kuratorene, den grøssende og uangripelige fornemmelsen av at noen hadde vært der.

Men ingenting var stjålet. Ikke en eneste gjenstand var borte.

Så vidt de kunne se.

Det var Naturhistorisk museum i Chicago som fikk kapret et bilde av inntrengeren. Først var det bare et sveip over filmen fra et av overvåkningskameraene: et pirrende snev av en skygge ytterst i synsranden, og så i et glimt – et glidende feiltrinn så hun trådte klart frem på skjermen – en jente.

Fantomet var en jente.

Ansiktet hennes var vendt bort. Man kunne ane et høyt kinnbein; halsen var lang, håret skjult under en skyggelue. Ett trinn, og så var hun borte igjen, men det var nok. Hun fantes. Hun hadde vært der – i den afrikanske fløyen, for å være nøyaktig – så de saumfor den centimeter for centimeter, og de oppdaget at det var noe som var borte.

Og ikke bare i Chicago. Nå som de visste hva de skulle lete etter, undersøkte andre naturhistoriske museer sine utstillinger, 45

og mange gjorde liknende funn, som hadde gått upåaktet hen tidligere. Jenta hadde vært forsiktig. Ingen av tyveriene var enkle å oppdage; man måtte vite hvor man skulle lete.

Hun hadde tatt for seg på minst et titall museer spredt over tre kontinenter. Umulig eller ei så hadde hun ikke etterlatt seg så mye som et fingeravtrykk eller utløst en eneste alarm. Og med hensyn til det hun hadde stjålet … druknet spørsmålet om hvordan raskt i det uutgrunnelige hvorfor.

I hvilken underlige hensikt?

Fra Chicago til New York, London til Beijing, fra museenes dyredioramaer, fra den stivnete, snerrende kjeften til løver og villhunder, kjeven til komododrager og kongepytoner og utstoppete polarulver, stjal jenta … fantomet … tenner.