Læreren by Cappelen Damm AS

LÆREREN

Inge Eidsvåg

LÆREREN Betraktninger om kjærlighetens gjerninger

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Tonje

Innhold

Forord ..................................................................... «Langt borte så han noe lyse og glitre» ...................... Bård skolemester – og vi andre ................................. Ordet og underet ..................................................... I begynnelsen var forholdet ....................................... «Ei lampe som skal lyse for andre må selv gløde» ...... Foredraget som ikke ble holdt ................................... En skvett kaffe i sjokoladen ...................................... «Takk for at du så meg» ........................................... Berit og stemmeretten .............................................. Om å bryte vanens blikk .......................................... Kong Salomo i hanedrakt ......................................... Brudden brøk .......................................................... Frihet eller kaos ....................................................... Å ha eller å være ...................................................... Den som sammenligner seg ....................................... Det sitter i hendene .................................................. «Hastverk duer kun til at fange lopper» .................... Kjedsomhet – for lite og for mye ............................... En engel gikk forbi ................................................... Å hvile i en form ...................................................... «Eit under av ei bru» ................................................ «Utan skönhet . . . » ................................................. 7

9 12 18 30 34 42 47 54 60 66 70 74 80 85 88 93 97 102 110 116 120 126 134

«Før var jeg en ﬁsk» ................................................. Den sære læreren ..................................................... Det var en gang ........................................................ « . . . lengselen efter hendenes innside» ..................... Det globale klasserommet ......................................... Identitet og dialog .................................................... Barnet i det 21. århundre .......................................... Skolen i det 21. århundre ......................................... Kjærlighetens gjerninger ........................................... Tonje ......................................................................

139 145 150 156 167 176 184 194 208 217

Forord Man må opplære den unge til menneskekjærlighet mot andre, og dessuten til kosmopolitisk sinnelag. (…) De bør glede seg over det som er best forIntet verden, om blir selv forstått, det ikke er til fordel for fedrelandet egen er vinning. som eller ikke først elsket. immanuel kant: om pedagogikk , 1803 augustin (354–430)

For siden skrev boka Læreren. Betraktninger Dette18 er år ingen fagbok omjeg pedagogikk. Den handler ikke om om kjærlighetens gjerninger. Der forsøkte jegteknikker å formulere læreplaner og undervisningsopplegg. Ikke om for noe av det jegblir mener er margen lærergjerningen, uansett hvordan man en bedre lærer.i Ikke om skolehistorie og alderstrinn og skoleslag. Jeg ville dele noen skolereformer. Ikke om lærerutdanning. Den av er mine heller erfaikke ringer frapå klasserommet, samtidig som det skulle en beregnet en spesiell lærergruppe. Strengt tatt er være den like kjærlighetserklæring til et yrke vaskejeg harog elsket. Hvis jeg fikk mye for foreldre, vaktmestre, kontorpersonale, velge mittog livskolepolitikere om igjen, ville –jeg ha for valgt å bli lærer. studenter som lærere. Til store skrive glede ei erbok denne blitt av tusenvis Jeg min har villet om boka det som er lest margen i lærerav lærere, og den eralderstrinn blitt trykt og i mange opplag. jeg nå gjerningen, uansett skoleslag. Om Når lærelyst og erkjennelsesglede. harden brukt egne(denne og andres har sagt ja til igjenJeg å la trykke gangerfaringer, i pocket skjønnlitteratur, ﬁlosoﬁ, pedagogikk, historie eltet det utgave), skyldes det – foruten oppfordringer fra–lærere og sammen med dette å si ånoe om til forutsetningene for lærerutdannere – atfor jegøyet: ønsker bidra å skape en motvekt tilog et om skolesyn vektlegger faglige læring gledenesom vedstadig læringsterkere og lærergjerningen. prestasjoner, konkurranse og målbarei takknemlighet kvaliteter. Jeg for vil Jeg har skrevet disse betraktningene kjempe et jeg elevsyn derfått middel og mål forveksles, ogi de mangemot årene selv har være lærer, i klasserommet, der elevene blir behandlet som innsatsfaktorer i enJeg prostudiesirkler, i forelesningssaler, på kulturkvelder. er duksjonsbedrift. bedrifti en dergammel lek blirfolkeopplysningstrasett på som unødig meg bevisst at jeg En arbeider heft, ogog der første klasse et selv skal klebebegrep. smiledisjon, forelevene meg er fra folkeopplysning meningsfylt fjes eller surefjesmed til sosial atferd og faglige Det er forbundet dannelse. Dannelse er enprestasjoner. forutsetning Jeg vil erstatte overdreven rapportering og kontroll med for demokrati. «Åtilbetrakte» på tyskarbeider opprinnelig tillit at lærere,(betrachten) som andre betydde yrkesgrupper, best både «å strebeIkke etter» og «tenke på». Lærergjerningen handunder frihet. frihet fra, men frihet til. 9

i mange år vært en Mennesket yndet idretteråikke diskutere om lerDet om har begge disse bevegelsene. fra fødseskolen skal formidle kunnskaper eller len en ferdig formet skapning. Vi blir til holdninger. gjennom en Som aldri om avdet er noen motsetning. For lære at å lese, skrive regne sluttet dannelsesprosess. Det åbetyr vi har mål og i livet å må læreren også noe legge vekt på orden, flid og anstrekke oss etter, å ta mønster av. Åærlighet, bli menneske handsvarlighet. For ådet kunne fostre elever et demokratisk ler om å foredle menneskelige i oss,med få mot til å leve vår sinnelag må de også lære hva demokrati er. Kunnskaper egen historie. læres aldri i etermoralsk vakuum, og holdninger Utdannelse ikke nødvendigvis detmoralske samme som dannelfordrer kunnskaper. Vi går skolen å blikunnskaper. til noe – og se. Dannelse er noe annet ogpå mer enn åfor besitte for åhandler bli til noen. Det om klokskap og det gode skjønn, om innsikt og All undervisning et møte mellom eleven, lædømmekraft. Det erhandler noe manom både leser og lever seg til, mest reren og lærestoffet. Læreren møter barnet med blikk, ord, det siste. Jeg har møtt mennesker der kunnskapene henger kropp. Eleven kommer medhender sine tause spørsmål: Ser for du som billige smykker rundt og hals, klirrende meg? eneste Er du glad i meg? Er det for meg? hvert skritt. De har værtplass studerte, menSlik ikkebegynner dannet, all undervisning. Hilser læreren De på har elevene medklokskap. glede og beleste, men ikke skjønnsomme. manglet respekt? Behandler han alle som likeverdige, uansett I sin store tale om menneskets verdighet i 1486, leggerbakden grunn ellerforfatteren prestasjoner? Ber han om hvis italienske og ﬁlosofen Picounnskyldning della Mirandola han har vært urettferdig? Visermunn, han raushet omsorg? (1463–94) følgende ord i Guds rettet tilog mennesket: Bare slik lærer elevene at mennesker skal respekteres uavhengigJegavhar alder og atforhøflighet og vennlighet sattog degbakgrunn midt i verden at du bedre skal kunne skal gjelde alle.hva verden inneholder. Jeg har verken skapt deg overskue En himmelsk lærer må eller aldrijordisk, – aldri! – latterliggjøre håne en verken dødelig eller eller udødelig – for elev eller elevens foreldre. Å maler bruke eller hån idyktig undervisningen er at du selv, som en god skulptør skal det samme «å slå som en elev uttrykkunne som fullbyrde dinmed egenstemmen», form. te det. Det setter sår i sjelen, som vare et helt liv.oratio) (Dekan hominis dignitate Å se en elev er ikke det samme som å nistirre på ham/henrespektere ogerfilosofen Knud Ine. ei Vi tidmå da alltid fullbyrdelsen av det vår teologen egen form mer åpen og Ejler Løgstrup (1905–1981) menneskenes «urørplastisk enn noen gang, er detkalte viktigfor å få veiledning, bli vist lighetssone»; livet sominspireres vi alle har for å gode modelleren forsvalgang hvordan rundt livet kan leves, til selv beskytte det innerste mykeste myke Lærerne og det mest tenke gjennom hva detindre, vil si det å være menneske. har sårbare. må trå varsomt når vi nærmer oss urørlighetspåtatt segVidenne oppgaven. sonen, ikke støvle åubedt inn.ganger. «TrædFørst varsomt, thi her bliver Lærere risikerer dø ﬂere sin egen død, dermennesker til», sinn. var det ikke det den Men danske etter i elevenes Eller omvendt. vi skolemannen har også ekChristenpå Kold (1816–1870) ønsket skulle ståmange over inngansempler at store lærere kan leve gjennom århungen tilensine skoler. Det bør ståJesus, over inngangen til alle drer, Konfucius, Buddha, Muhammad. Vi skoler. almin10

Lærerens kjærlighet til elevene må være ubetinget. Vi kan ikke si: Jeg skal være glad i deg hvis du arbeider mer med leksene, er litt høfligere eller slutter å komme for sent. Den betingete kjærlighet er ingen kjærlighet, men strategisk disiplinering. Da overtar reglene og paragrafene, sukkene og bebreidelsene. Vi ser alt det barnet mangler, men ikke hva det har. Jeg tror kjærligheten er kommet inn i verden for at vi skal se hverandre slik vi er når vi er vakrest, når vi er på vårt beste. Det vil si når vi er elsket av noen. Og når elevene blir sett med et kjærlig blikk, kan de også lettere se seg selv som verdifulle. For vi ser oss selv gjennom de andres blikk. Derfor har min bok om lærergjerningen fått undertittelen Betraktninger om kjærlighetens gjerninger. Lillehammer, 10. mai 2018 Inge Eidsvåg

«Langt borte så han noe lyse og glitre»

«Her kommer jeg med en liten gutt som vil lære å lese,» sa moren. «Hva heter den kroppen?» sa skolemesteren og grov ned i skinnposen etter tobak. «Øyvind,» sa moren; «han kan bokstavene, og han kan legge sammen.» – «Å nei da,» sa skolemesteren, «kom hit, du hvithode!» Øyvind gikk bort til ham, skolemesteren fikk ham på fanget og tok huen av ham. «For en vakker liten gutt,» sa han og strøk ham i håret; Øyvind så ham opp i øynene og lo. «Er det av meg du ler?» Han rynket brynene. «Ja, det er det,» svarte Øyvind og skrattlo. Da lo også skolemesteren, moren lo, barnene skjønte også de fikk lov å le, og så lo de alle sammen. Dermed var Øyvind kommet inn på skolen. bjørnstjerne bjørnson (1832–1910): en glad gutt, 1860

Den første skoledagen, da ei ny tidsregning begynte og de ﬁre kilometrene til handelsstedet ble tilbakelagt i ett eneste byks. «Langt borte så han noe lyse og glitre.» Det var den hvitmalte skolestua – i dag et Soria Moria slott, som slo dørene på vidt gap og viste fram kateteret og vedovnen, skapet med vektene og reagensrørene, kartet over Jødeland, orgelet med de brusende tonene i. Midt i denne eventyrverdenen, som ei dronning, tronte fru Torgersen – lærerinna, blid og godmodig med syngende nordlandsdialekt, blåblomstret ermeforkle og runde, snille briller. Jeg husker hun luktet så godt, helt annerledes enn alle andre kvinner jeg hadde vært i nærheten av. En forﬁnet 12

duft av en fremmed verden, uendelig fjernt fra fjøslukta og sjøbruklukta heime. Alt var nytt: den grønne tavla, de magiske krittstykkene, bildene av Jesus som samlet barna omkring seg, som stillet stormen, som mettet de 5000. Når vi sang, måtte vi reise oss, og når fru Torgersen spurte om noe, måtte vi rekke opp handa før vi svarte. Jeg tenkte: Og dette vet ikke de heime at jeg er med på! Så var det utdeling av ABC-bok med hane utenpå og gråspraglet skrivebok uten linjer. Jeg spurte om vi skulle begynne å lese med en gang. Fru Torgersen svarte at vi først måtte lære bokstavene. Denne boka skulle vi bruke gjennom hele året. «Men jeg kan jo bokstavene,» tryglet jeg. «Jeg også,» var det flere som istemte. Fru Torgersen fikk stagget oss. Men jeg husker ennå skuffelsen over at vi måtte legge bort ABC-boka på selveste den første skoledagen. I stedet skulle vi tegne huset vi bodde i. Vi fikk utdelt ei lita eske med fargestifter, linjal fikk vi ikke lov til å bruke. Igjen måtte jeg opp med handa: «Men huset vårt har rette vegger.» «Det gjør ikke noe om det blir litt skjevt,» svarte fru Torgersen. «Men skal det ikke ligne?» «Jo, men det kan ligne selv om det ikke er likt.» Dette gikk langt over min begripelse, men jeg fant det klokest ikke å gjøre flere innsigelser. Et nytt bevis på at skolen var en sprø verden, der andre lover gjaldt. Da vi nærmet oss slutten på dagen, sa fru Torgersen: «Nå kan dere begynne å pakke sammen, vi skal straks avslutte.» Jeg gjorde som jeg ble bedt om, tok ranselen på ryggen, tullet sammen jakken under pulten og la på dør. 13

Jeg ble stanset idet jeg passerte kateteret: «Nei, men Inge, vi skal jo synge først.» Jeg bråstoppet og ble sprutende rød. Hvordan kunne jeg vite det? Dessuten hadde vi allerede sunget ﬂere sanger. Jeg kreket meg tilbake til pulten mens lattermilde blikk skubbet meg fra alle kanter. Så tok jeg av meg sekken, la jakken over pultryggen, knepte hendene og istemte «Milde Jesus» for full hals. Den salmen var nok ikke tilfeldig valgt. Det siste verset måtte være skrevet for anledningen, til meg: Når jeg så skal ut i verden, aldri jeg alene er. Villgress vokser titt på ferden, men du ser hva jeg ei ser.

Den dagen gikk jeg heim på nye bein. Senere, i storskolen, fikk vi ektemannen, lærer Torgersen, i blå lærerfrakk med hvit skjorte og slips. I brystlomma et batteri med blyanter, alltid nykvesset som ei ørneklo, klar til å gripe byttet med røde risp. Han hadde briller med mørk innfatning, og dypt bak dem, forsenket i den hvite, benete skallen: to aldri hvilende øyne. Et par ganger så jeg dem krympe til en smal sprekk i en overrumplende latter, så fulgte et skred av skjelvende hikst som sildret innover og ble borte i en eller annen hemmelig sjakt. Etterpå var øynene blanke og forlegne, som om han hadde vist oss noe vi ikke burde se. Lærer Torgersen fikk en helt spesiell plass i min barndom. Han kjørte bil. En svart Ford som jeg en eneste gang fikk den salighet å sitte i. Det var å bli henrykket til en annen verden. Etter den dagen var det ikke sant at Paradiset var gullgater og lubne engler. Paradiset var plysj og lysende instrumenter, det var fart og kraft og duvende allmektighet. Og det luktet 14

ikke røkelse, hva nå det var – men bensin, skinn, gummi og sigarettrøyk. Og selvfølgelig husker jeg vikaren i 7. klasse, hun som nettopp var ferdig med gymnaset i byen og som i en alder av 19 somre skulle bestige kateteret for første gang. Hun kom feiende som en frisk vind, oppskjørtet og nedringet, med det lyse håret bølgende rundt et ansikt som var en blanding av Mona Lisa og Marylin Monroe. Jeg tror aldri jeg har vært så forelsket noen gang i mitt liv som i denne læreren. Jeg pugget salmevers og byer i Belgia, skrev tåredryppende stiler om kjærlighet der alder ikke spilte noen rolle, sang høyere enn alle andre, tilbød meg å være ordensmann selv om det ikke var min tur, vætet svampen i hvert friminutt. Hun bodde i lærerboligen som lå 50 meter fra skolen. På uværsdager, når vi ankom gjennomvåte, røde og svette og benket oss ved de nedgnagde tomannspultene, kom hun tørrskodd og nyvasket og med restene av søvn og drøm som et rimlag under huden. Tenk å være lærer og kunne begynne dagen slik! Min hemmelige drøm var å få besøke henne, ﬁnne et ærend – og så slippe inn. Jeg skulle hilse så vakkert og takke i handa hvis jeg ble budt et kamferdrops. Men alle mine nøye uttenkte planer strandet av mangel på anledning og mot. Toppen av salighet var når hun bøyde seg over pulten for å forklare meg noe. Da hendte det at hun såvidt berørte skulderen min med overarmen eller brystet, og jeg kjente lukten av parfyme og kvinne tett inntil. Og jeg skjønte ingen verdens ting og ba henne forklare om og om igjen, inntil hun måtte videre til neste elev som også hadde tungt for regning, men allerede skjønte mye annet. De siste to årene på folkeskolen ﬁkk vi en såkalt «nyutdannet lærer». Vi var ikke akkurat forvent med det, og lenge trodde jeg den tittelen satte ham over alle andre lærere. Det sto en ekstra respekt av ham nettopp fordi han var «nyut15

dannet». Det var som om vinduer og dører ble slått på vidt gap i den gamle skolestua. Ei ny tid kom joggende rett inn. Borte var den blå lærerfrakken, de gammelmodige salmene, de langdryge overhøringene, den sirlige skjønnskriften. Den nyutdannete var kledt i en løs og ledig «fritidsdress» (et nytt ord for oss), skriften var steil og enkel, han hadde Brylkrem i håret og sparket fotball. Han var skinnende nygift og forelskelsen tøt ut av øyne og munn. Han spilte også orgel, men takten og trykket var annerledes enn før. Vi lærte nye sanger – popsanger til og med, som var gjengangere på Ønskekonserten. En dag spurte vi om vi ikke kunne synge en engelsk sang. Det hadde vi hørt i Ønskekonserten. Vi hadde ikke engelsk på skolen, så ingen av oss kunne slå om oss med annet enn «I love you». Den nyutdannete tok oss på alvor og lærte oss den første sangen på et nytt språk: He is mine, He is mine. Seeking me, ﬁnding me, saving me, loving me. He is mine.

En ny verden lå for våre føtter, der mennesker snakket engelsk og var storslagne og suverene. Den nyutdannete tok i bruk nye undervisningsmetoder. Istedenfor de endeløse overhøringene ga han oss hyppige prøver. På hver prøve ﬁkk vi poeng, og poengene ble innført i ei mesterskapsbok. Når måneden var omme, ble månedsmesteren kåret. Jeg tilhørte de såkalt «skoleﬂinke» og syntes dette var spennende. Vi nileste og konkurransen hardnet til. Toppskiktet besto av to–tre elever som vekslet om å vinne. Vi pugget og terpet og prøvene ble de reneste kunnskapsturneringer. Ingen av oss enset dem som hver gang kom nederst på lista. Et par av dem forsøkte å protestere. Disse evinnelige prøvene var ikke noe morsomt. Det var bedre å bli hørt i leksene som før. Det skulle de ikke ha sagt. Vi, mesterskaps16

kandidatene, kastet oss over dem og beskyldte dem for misunnelse. Hadde ikke de samme muligheter som oss andre kanskje? Brukte vi ikke samme lærebøker? Det var bare værsågod å lese. Det hadde vi gjort. Vi hørte aldri et knyst av protest mer. De bet tennene sammen og skammen i seg, og de røde Lg-ene fortsatte å lyse fra prøvearkene. I min barndoms verden tronte læreren øverst på rangstigen, jevngod med presten og ﬂere trinn over både doktoren og telegrafbestyreren. Tenk å gå rundt med gangetabeller, fortellinger og utenatlærte sanger inne i hodet, tenk å kunne hugge til med rødblyanten mot kommafeil og dårlig språk, tenk å lese tykke bøker uten at det gikk over all begripelse, tenk å kunne snakke engelsk, tenk å spille Musevisa på orgelet slik at det nesten lød som på radio, tenk å være inne hele dagen og gå omkring i småsko og hvit skjorte og attpåtil kalle det arbeid, tenk å kunne skrive med kritt på tavla når en selv lystet, tenk å sitte ved kateteret og et kremt var nok til at det ble stille. At det gikk an å være slik – og fremdeles kunne bli forkjølet, sove, spise, le. Tenk å kunne bli lærer selv en dag!