Page 1


Kvinnen i midten


Greer Hendricks og Sarah Pekkanen

Kvinnen i midten Oversatt av Ulrik Farestad


Greer Hendricks og Sarah Pekkanen Originalens tittel: The Wife Between Us Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © 2017 by Greer Hendricks and Sarah Pekkanen. Published by arrangement with St. Martin’s Press, LLC. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55329-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Olga Grlic Omslagsfoto: Oleg Gekman/Shutterstock.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Fra Greer: Til John, Paige og Alex, med kjĂŚrlighet og takknemlighet Fra Sarah: Til dem som oppfordret meg til ĂĽ skrive denne boken


del 1


Prolog

Hun går raskt bortover fortauet. Det blonde håret gynger mot skuldrene, kinnene er røde, og hun har en gymbag over skulderen. Da hun kommer til bygården sin, stikker hun hånden i vesken og tar ut nøklene. Gaten er bråkete og travel – gule drosjer fyker forbi, pendlere kommer tilbake fra jobben, og folk går inn i matbutikken på hjørnet. Likevel tar jeg ikke øynene fra henne. Hun stanser i portrommet og kaster et raskt blikk over skulderen. Det er som om en elektrisk ladning pulserer gjennom meg. Jeg lurer på om hun kan føle blikket mitt. Blikksansing kalles det – vår evne til å merke at noen ser på oss. Det er et eget system i menneskehjernen som tar seg av denne genetiske arven fra forfedrene våre, en egenskap de trengte for å unngå å bli spist av rovdyr. Jeg har selv trent opp denne forsvarsmekanismen – den statiske kriblingen i huden idet jeg instinktivt løfter hodet, ser meg rundt og møter et par øyne. Jeg har lært hvor farlig det er å ignorere varselet. Men hun snur seg bare motsatt vei, åpner døren og forsvinner inn, uten å se i min retning. Hun vet ikke hva jeg har gjort mot henne. Hun enser ikke skaden jeg har forårsaket, ødeleggelsen jeg har satt i gang. For denne vakre, unge kvinnen med det hjerteformede ansiktet og den yppige kroppen – denne kvinnen som Richard, ektemannen min, forlot meg for – er jeg like usyn9


lig som duen som roter etter mat ved siden av meg pü fortauet. Hun har ingen anelse om hva som kommer til ü skje med henne hvis hun fortsetter som hun gjør. Ingen anelse overhodet.


1

Nellie visste ikke hvorfor hun våknet, men da hun åpnet øynene, sto en kvinne i hvit, blondebesatt brudekjole ved fotenden av sengen og så på henne. Nellie utstøtte et halvkvalt skrik og kastet seg etter balltreet som sto lent mot nattbordet – før blikket vennet seg til det diffuse morgenlyset, og hamringen i brystet ga seg litt. Da hun skjønte at hun var trygg, brast hun i en anstrengt latter. Synsbedraget var simpelthen forårsaket av den plastinnpakkede brudekjolen som hun hadde hentet i brudesalongen dagen før og hengt på skapdøren. Overdelen og det store skjørtet var fylt med sammenkrøllet papir for å bevare formen. Hun falt ned på puten igjen. Da pusten roet seg, kikket hun på de store, blå digitaltallene på vekkerklokken. For tidlig, igjen. Hun strakte ut armene over hodet og langet ut med venstre hånd for å slå av alarmen før den begynte å ringe. Diamanten på forlovelsesringen fra Richard føltes fremdeles tung og rar på fingeren. Nellie hadde aldri hatt lett for å sovne, selv ikke som barn. Moren hennes hadde ikke tålmodighet til langtekkelige leggeritualer, men faren pleide å stryke henne på ryggen og stave setninger gjennom nattkjolestoffet. Jeg er glad i deg, eller: Du er spesiell, skrev han, og hun måtte prøve å gjette beskjeden. Andre ganger tegnet han sirkler, stjerner og trekanter – det vil si, helt til foreldrene skilte seg og han flyttet ut da hun var ni. Etter det lå hun alene i sen11


gen, under den rosa- og lillastripete dynen, og stirret på en skjemmende fuktskade i taket. Når hun omsider døset av, sov hun som regel tungt i sju–åtte gode timer – så tungt og drømmeløst at moren av og til måtte riste hardt i henne for å få henne til å våkne. Men dette endret seg etter en oktoberkveld i det siste året på universitetet. Søvnløsheten ble mye verre, og nettene ble ødelagt av livaktige drømmer og brå oppvåkninger. En gang kom hun ned til frokost i studentforeningen, og en av Chi Omegasøstrene fortalte henne at hun hadde skreket uforståelige ting. Nellie prøvde å avfeie det: «Jeg er bare stresset på grunn av eksamen. Jeg har hørt at psyk-stat-prøven skal være dødsvanskelig.» Så gikk hun fra bordet for å skjenke seg mer kaffe. Etter det hadde hun tvunget seg selv til å oppsøke universitetets terapeut, men til tross for at kvinnen forsøkte å lokke det ut av henne, orket ikke Nellie å snakke om den varme høstkvelden som hadde begynt med vodkaflasker og latter, og endt med politisirener og fortvilelse. Nellie hadde møtt terapeuten to ganger, men avlyste den tredje avtalen og gikk aldri tilbake. Hun hadde fortalt Richard et par detaljer en gang hun våknet fra et av de vanlige marerittene og kjente armene hans stramt rundt seg. Den dype stemmen hvisket henne i øret: «Jeg har deg, elskling. Du er trygg hos meg.» Der hun lå tett inntil ham, innså hun at hun hadde savnet denne trygghetsfølelsen hele livet, selv før hendelsen. Ved siden av Richard klarte Nellie omsider å overgi seg til den sårbare, dype søvnen. Det var som om den ustabile bakken under henne var blitt fast igjen. I går hadde Nellie derimot vært alene i leiligheten i første etasje i den gamle sandsteinsgården. Richard var i Chicago på jobbreise, og bestevenninnen Samantha, som hun bodde sammen med, hadde sovet over hos den nye kjæresten. Støyen fra New York trengte seg gjennom veggene: tutende 12


biler, tilfeldige rop, en bjeffende hund … Selv om East Side hadde minst kriminalitet i hele distriktet, var vinduene sikret med stålstenger, og døren hadde tre låser, inkludert en svær en som Nellie hadde installert da hun flyttet inn. Likevel trengte hun et ekstra glass chardonnay før hun fikk sove. Nellie gned seg i de såre øynene og reiste seg langsomt fra sengen. Hun tok på seg frottémorgenkåpen, betraktet kjolen igjen og vurderte om hun skulle rydde plass til den i det lille garderobeskapet. Men skjørtet var så stort. I brudesalongen, der den var omgitt av sine overdådige, paljettbesatte medsøstre, hadde den virket elegant og enkel, som en nøktern hårknute mellom høye og fyldige hårfrisyrer. Men ved siden av kleshaugen og den skrøpelige IKEA-bokhyllen i det knøttlille soverommet, var den farlig lik et kostyme til en Disney-prinsesse. Det var imidlertid for sent å bytte den. Bryllupet nærmet seg, og alle småting var bestemt, selv pynten på bryllupskaken – en blond brud og en vakker ektemann, som sto fastfrosset i sitt perfekte øyeblikk. «Herregud, de ligner faktisk på dere,» hadde Samantha sagt da Nellie viste henne bildet av de antikke porselensfigurene som Richard hadde sendt på e-post. De hadde tilhørt foreldrene hans, og Richard hadde hentet dem opp fra kjellerboden i bygården sin etter at han fridde til henne. Sam rynket på nesen. «Tenker du av og til at han er for god til å være sann?» Richard var trettiseks, ni år eldre enn Nellie, og en fremgangsrik hedgefondsforvalter. Han var mager og senete som en løper, og hadde et ubekymret smil som overstrålte de intense, mørkeblå øynene. På det første stevnemøtet deres hadde han tatt henne med til en fransk restaurant og diskutert hvitviner fra Burgund med vinkelneren. Før det andre stevnemøtet, en snøhvit lørdag, hadde han bedt henne om å ta på seg varme klær, og han dukket opp med to lysegrønne plastkjelker. «Jeg vet om den beste bakken i Central Park,» sa han. 13


Han hadde hatt på seg et par utvaskede jeans, som han kledde like bra som de skreddersydde dressene sine. Nellie tullet ikke da hun svarte på spørsmålet til Sam: «Bare hver eneste dag.» Hun kvalte enda et gjesp og tasset de sju skrittene over den kalde linoleumen og inn på det bitte lille kjøkkenet. Så skrudde hun på taklampen og la merke til at Sam hadde sølt honning – igjen – etter å ha hatt den i teen. Den seige massen rant nedover glasset, og en kakerlakk hadde satt seg fast i en klissete, ravgul pøl. Til tross for at hun hadde bodd på Manhattan i mange år, ble hun kvalm av å se det. Hun tok et av Sams skitne krus fra vasken og fanget kakkelakken under det. Hun kan rydde opp selv, tenkte hun. Mens hun ventet på at kaffen skulle bli klar, åpnet hun laptopen og sjekket e-posten – en rabattkupong fra Gap, en beskjed fra moren, som tydeligvis var blitt vegetarianer, om at hun måtte sørge for et kjøttfritt alternativ til bryllupsmiddagen, og en melding om at kredittkortregningen måtte betales. Nellie skjenket kaffe i et krus som var pyntet med hjerter og ordene Verdens beste lærer – hun og Samantha jobbet begge som lærere i barnehagen Learning Ladder, og skapet deres var fullt av lignende krus – og tok en kjærkommen slurk. I dag skulle hun ha ti vårsamtaler med foreldrene til Bjørneungene, treåringene hun var lærer for. Uten koffein ville hun stå i fare for å sovne i «stillehjørnet», og hun måtte være i godt slag. Først ut var Porter-paret, som nylig hadde beklaget seg over mangelen på Spike Jonze-aktig kreativitet i grupperommet hennes. De hadde foreslått at hun skulle bytte ut det store dukkehuset med en svær tipi, og hadde fulgt opp med å sende henne en lenke til et telt som kostet 229 dollar. Hun kom til å savne Porterne en anelse mindre enn kakerlakkene når hun flyttet inn hos Richard, tenkte Nellie. Da hun så på kruset til Samantha, fikk hun plutselig dårlig samvittighet, og hun grep småkrypet med et papirlommetørkle og spylte det ned i do. Mobilen ringte akkurat idet hun skrudde på dusjen. Hun 14


pakket seg inn i et håndkle, fortet seg inn på soverommet og grep tak i håndvesken. Men telefonen var ikke der; Nellie la den alltid fra seg på rare steder. Omsider gravde hun den ut av det sammenkrøllede sengeteppet. «Hallo?» Ingen svarte. På skjermen sto det «Skjult nummer», og etter et øyeblikk dukket det opp en talemelding. Hun trykket for å spille den av, men hørte bare en dempet, rytmisk lyd. Pusting. En telefonselger, sa hun til seg selv og slengte telefonen tilbake på sengen. Ikke noe å uroe seg for. Hun overreagerte, slik hun av og til gjorde. Hun var rett og slett overveldet. Om et par uker skulle hun tross alt pakke sammen sakene sine, flytte inn hos Richard og gå det nye livet i møte med en hvit rosebukett i hendene. Forandring kunne være skremmende, og hun sto overfor flere store omveltninger. Riktignok var det den tredje oppringningen på tre uker. Hun kikket på inngangsdøren. Låsen med stålbolt var låst. Hun gikk mot badet, men snudde og tok med seg mobilen. Etter å ha lagt den på kanten av vasken låste hun døren, slengte håndkleet over stangen og gikk inn i dusjen. Vannet var iskaldt, og hun hoppet unna, justerte temperaturen og gned seg på armene. Det lille rommet ble fylt av damp, og hun lot vannet strømme over de stive skuldrene og nedover ryggen. Hun skulle bytte etternavn etter bryllupet. Kanskje hun burde bytte telefonnummer også. Etterpå tok hun på seg en linkjole, og hun var i ferd med å legge maskara på de blonde øyenvippene – de eneste gangene hun brukte så mye sminke på jobben, var når hun hadde foreldresamtaler eller avslutninger – da telefonen vibrerte med en høy, metallisk lyd mot porselensvasken. Hun skvatt, og maskarapenselen rykket oppover og lagde et svart merke ved øyenbrynet. Hun kikket ned og så at det var en melding fra Richard. 15


Gleder meg til å se deg i kveld, du skjønne. Jeg teller minuttene. Elsker deg. Da hun stirret på ordene fra forloveden, var det som om pusten hennes løsnet etter å ha sittet fast i brystet hele morgenen. Jeg elsker deg også, skrev hun tilbake. I kveld skulle hun fortelle ham om oppringningene. Richard kom til å skjenke henne et stort glass vin og løfte henne opp på fanget sitt mens de snakket. Kanskje han visste hvordan de kunne spore det skjulte nummeret. Hun gjorde seg ferdig, grep den tunge skuldervesken og gikk ut i den svake vårsolen.


2

Jeg våkner av hvinet fra tante Charlottes tekanne. Det svake sollyset sniker seg inn gjennom sprekkene i persiennen og lager et vagt stripemønster på kroppen min, her jeg ligger sammenkrøllet i fosterstilling. Er det virkelig morgen allerede? Selv om jeg har sovet alene i en enkeltseng i månedsvis – og ikke i den svære dobbeltsengen jeg delte med Richard før i tiden – ligger jeg fremdeles på venstre side. Lakenet ved siden av meg er kjølig. Jeg gir plass til et gjenferd. Morgenene er verst, fordi tankene klarner en kort stund. Denne utsettelsen er så grusom. Jeg kryper sammen under lappeteppet, og det føles som noe tynger meg ned og holder meg fast. Richard er sikkert sammen med den vakre, unge stedfortrederen min nå, og ser på henne med mørkeblå øyne mens han stryker over kinnet hennes med fingertuppene. Av og til er det nesten så jeg hører ham si de samme kjærlige ordene han hvisket til meg før i tiden. Jeg forguder deg. Jeg skal gjøre deg så lykkelig. Du er alt for meg. Hjertet hamrer stødig, og slagene gjør nesten vondt. Pust dypt, sier jeg til meg selv. Men det virker ikke. Det virker aldri. Når jeg iakttar kvinnen som Richard forlot meg for, blir jeg alltid slått av hvor myk og uskyldig hun er. Hun minner om meg selv slik jeg var da jeg først møtte Richard – når han tok ansiktet mitt varsomt mellom hendene, som om jeg var en skjør blomst og han var redd for å skade meg. 17


Selv på den tiden, i de første berusende månedene, virket det hele – og han – av og til litt konstruert. Men det spilte ingen rolle. Richard var omsorgsfull, karismatisk og fremgangsrik. Jeg ble forelsket i ham nesten med en gang. Og jeg tvilte aldri på at han elsket meg. Men nå er han ferdig med meg. Jeg har flyttet ut av det gamle mursteinshuset med fire soverom, buede døråpninger og stor, grønn plen. Tre av soverommene sto tomme mens vi var gift, men hushjelpen vasket dem likevel hver uke. Jeg fant alltid på en unnskyldning for å forlate huset når hun åpnet de dørene. En ambulanse uler i gaten tolv etasjer under, og jeg skjønner omsider at jeg må stå opp. Jeg tar en dusj, føner håret og oppdager at hårrøttene er synlige. Jeg finner en eske med karamellbrun hårfarge under vasken og minner meg selv på at jeg må fikse det i kveld. Den tiden er over da jeg betalte – nei, da Richard betalte – hundrevis av dollar for klipp og farging. Jeg åpner det antikke garderobeskapet av kirsebærtre som tante Charlotte kjøpte på GreenFlea Market og pusset opp selv. Før hadde jeg et eget garderoberom som var større enn rommet jeg er i nå. Stativer fulle av kjoler, sortert etter farge og årstid. Stabler med designerjeans i forskjellige grader av tilvirket slitasje. En regnbue av kasjmirgensere langs den ene veggen. De plaggene betydde ikke mye for meg. Som regel gikk jeg i yogabukser og en kosegenser. Jeg var som en omvendt pendler, som skiftet til mer elegante antrekk like før Richard kom hjem. Nå er jeg likevel glad for at jeg tok med et par kofferter med de fineste klærne da Richard ba meg om å flytte ut fra huset vårt i Westchester. Som salgsmedarbeider i varehuset Saks, i avdelingen for designerklær i tredje etasje, er jeg avhengig av provisjon, så det er viktig at jeg gir kundene noe å aspirere til. Jeg stirrer på plaggene i skapet, som er hengt opp med nærmest militær nøyaktighet, og velger en blågrønn kjole fra Chanel. En av de klassiske knappene har 18


fått et hakk, og den henger løsere på meg enn sist jeg hadde den på, for en hel livstid siden. Jeg trenger ikke å veie meg for å vite at jeg har gått for mye ned i vekt; jeg er én sekstifem, og har måttet sy inn selv de minste plaggene. Jeg går til kjøkkenet, hvor tante Charlotte spiser gresk yoghurt med ferske blåbær, og jeg kysser henne på kinnet. Huden hennes er myk som talkumpulver. «Vanessa. Sovet godt?» «Ja,» lyver jeg. Hun står ved kjøkkenbenken, barføtt og kledd i løstsittende tai chi-klær, og kikker gjennom brillene mens hun skribler en handleliste på baksiden av en gammel konvolutt mellom hver munnfull. Tante Charlotte mener at aktivitet er nøkkelen til et sunt sinn. Hun vil hele tiden ha meg med på spaserturer gjennom SoHo, kunstforelesninger på 92Y, eller kino på Lincoln Center … men jeg har funnet ut at aktivitet ikke hjelper meg. Tvangstanker følger tross alt etter hvor enn man går. Jeg småspiser på en skive ristet fullkornbrød og legger et eple og en proteinsjokolade i vesken til lunsj. Jeg merker at tante Charlotte er lettet for at jeg har funnet en jobb, og ikke bare fordi det omsider virker som det går bedre med meg. Jeg har forstyrret hverdagen hennes; som regel tilbringer hun morgenen i det ekstra soverommet som er atelieret hennes, hvor hun sprer sterke oljefarger på lerreter og skaper drømmeaktige verdener som er mye vakrere enn den vi lever i. Men hun klager aldri. Da jeg var liten jente og moren min trengte det jeg kalte «en dag med lysene av», ringte jeg gjerne tante Charlotte, mammas eldre søster. Da behøvde jeg bare å hviske ordene: «Hun hviler igjen», og så troppet tanten min opp, slapp overnattingsbagen på gulvet, strakte ut malingsflekkede hender og tok meg i et favntak som duftet av linolje og lavendel. Ettersom hun ikke hadde egne barn, kunne hun være fleksibel og forme sitt eget liv. Det var veldig heldig for meg at hun plasserte meg i midten av det når jeg virkelig trengte henne. «Brie … pærer,» mumler tante Charlotte mens hun skri19


ver varene på listen med den sløyfete, innfløkte håndskriften sin. Det stålgrå håret er satt opp i en rotete topp, og det umake serviset foran henne – en koboltblå glassbolle, et klumpete, lilla krus og en sølvskje – ser ut som det skal bli et stillebenmaleri. Treromsleiligheten hennes er overdådig – ettersom hun og onkelen min Beau, som døde for mange år siden, kjøpte den før boligprisene i området skjøt i været – men minner likevel om et artig gammelt gårdshus. Tregulvene er skjeve og knirkete, og rommene er malt i forskjellige farger – smørblomstgult, safirblått og mintgrønt. «Enda en samling i kveld?» spør jeg, og hun nikker. Mens jeg har bodd her, har jeg møtt flere studenter fra NYU i stuen hennes, så vel som kunstkritikeren i New York Times og et par gallerieiere. «Jeg kan kjøpe vin på vei hjem,» tilbyr jeg. Det er viktig at tante Charlotte ikke betrakter meg som en byrde. Hun er den eneste jeg har igjen. Jeg rører i kaffen og lurer på om Richard lager kaffe til sin nye kjæreste og tar den med til sengen, hvor hun ligger døsig og varm under den myke dynen vi delte en gang i tiden. Jeg ser leppene hennes krumme seg til et smil idet hun løfter dynen for ham. Det hendte ofte at Richard og jeg elsket om morgenen. «Da har vi dette, uansett hva som skjer resten av dagen,» pleide han å si. Det strammer seg i magen, og jeg skyver vekk brødskiven. Så kikker jeg ned på Cartier Tank-klokken, som Richard ga meg i gave til femårsjubileet vårt, og stryker en fingertupp over det glatte gullet. Jeg kan fremdeles huske følelsen da han løftet armen min for å sette den på. Det hender jeg synes klærne mine lukter – selv om de er blitt vasket – av den sitrusduftende L’Occitane-såpen han brukte. Det er som om han er knyttet til meg – like nær og gjennomsiktig som en skygge. «Du ville ha godt av å bli med i kveld.» Det tar et øyeblikk før jeg klarer å konsentrere meg. «Kanskje,» sier jeg, men jeg vet at jeg ikke kommer til å bli med. Blikket til tante Charlotte er ømt – hun skjønner nok at jeg tenker på Richard. Men hun kjenner ikke den virke20


lige historien om ekteskapet vårt. Hun tror at han har funnet seg en yngre dame og gått fra kona, som så mange menn før ham. Hun tror at jeg er et offer – enda en kvinne som er blitt forkastet fordi hun snart er middelaldrende. Medlidenheten ville ha blitt borte fra ansiktet hennes hvis hun visste hvilken rolle jeg spilte i samlivsbruddet. «Jeg må stikke,» sier jeg. «Men send en melding hvis du trenger noe mer fra butikken.» Jeg har bare jobbet som selger i en måned, men har allerede fått to advarsler etter å ha kommet for sent. Jeg må finne en bedre måte å sovne på. Pillene som legen forskriver, gjør meg slapp om morgenen. Jeg har ikke jobbet på snart ti år. Hvem vil ansette meg hvis jeg mister denne jobben? Jeg tar den tunge vesken, med Jimmy Choo-skoene som stikker ut, slenger den over skulderen, snører de slitte Nikejoggeskoene og setter i ørepluggene. Jeg hører på psykologi-podkaster mens jeg går de femti kvartalene til Saks; når andre folk snakker om tvangstankene sine, hender det at jeg glemmer mine egne. Det svake sollyset som møtte meg da jeg våknet, lurte meg til å tro at det var begynt å bli varmere ute. Jeg stålsetter meg for den isnende vårvinden og begynner gåturen fra Upper West Side til Midtown Manhattan. Dagens første kunde sier hun jobber i en investeringsbank og presenterer seg som Nancy. Jobben hennes tar mye tid, forklarer hun, men morgenmøtet ble plutselig avlyst i dag. Hun er liten og nett, har stort mellomrom mellom øynene og kortklippet hår. Den gutteaktige kroppsfasongen hennes gjør det til en utfordring å kle henne opp, men jeg er glad for distraksjonen. «Jeg må kle meg som om jeg har makt, ellers tar de meg ikke på alvor,» sier hun. «Altså, se på meg. Jeg blir fortsatt spurt om leg!» Da jeg trekker henne forsiktig med meg bort fra en grå buksedress, legger jeg merke til at neglene hennes er nedbitt. Hun ser hvor blikket mitt lander og stikker hendene 21


i lommene på blazeren. Jeg lurer på hvor lenge hun kommer til å holde ut i jobben sin. Kanskje hun finner seg noe annet – noe mer utadrettet, kanskje, noe med miljøvern eller barns rettigheter – før bransjen knuser sjelen hennes. Jeg finner frem et tettsittende skjørt og en mønstret bluse. «Kanskje noe mer fargerikt?» foreslår jeg. Mens vi går rundt, plaprer hun i vei om at hun håper å delta i et sykkelløp neste måned som går gjennom fem distrikter, til tross for at hun ikke har noen trening, og om fyren som en av kollegaene hennes prøver å spleise henne med. Jeg samler sammen flere plagg og kaster stjålne blikk på henne for å vurdere kroppen og hudfargen hennes. Så får jeg øye på en svart og hvit strikkekjole med blomstermønster fra Alexander McQueen, og jeg stanser. Jeg løfter hånden og stryker forsiktig over stoffet, mens hjertet begynner å hamre. «Den er pen,» sier Nancy. Jeg lukker øynene og husker en kveld jeg gikk med en identisk kjole. Richard kom hjem med en stor, hvit boks med rød sløyfe. «Ha den på i kveld,» sa han da jeg prøvde den på for ham. «Du ser nydelig ut.» Vi drakk sjampanje på Alvin Aileygallaen og hygget oss sammen med kollegaene hans. «Glem middagen,» hvisket han i øret mitt. «La oss dra hjem.» «Er alt i orden?» spør Nancy. «Ja,» svarer jeg, men halsen min snører seg sammen rundt ordene. «Den kjolen passer ikke til deg.» Nancy ser forbauset ut, og jeg innser at stemmen min var litt for streng. «Denne, derimot.» Jeg velger en klassisk, tomatrød hylsterkjole. Så går jeg til prøverommet med den tunge klesstabelen i armene. «Jeg tror vi har nok inntil videre.» Jeg henger klærne på stangen som er festet på den ene veggen, og prøver å finne ut i hvilken rekkefølge hun burde prøve dem. Først velger jeg en lilla jakke som kommer til å stå godt til den lysebrune huden hennes. Det er best å 22


begynne med jakker, etter min erfaring, for kunden trenger ikke å kle av seg for å vurdere dem. Jeg finner frem et par strømper og høyhælte sko så hun kan bedømme skjørtene og kjolene bedre, og jeg bytter ut et par plagg i størrelse ekstra small med small. Til slutt velger Nancy jakken, to kjoler – inkludert den røde – og en mørkeblå drakt. Jeg ringer skredderen for å få lagt opp skjørtet, og så unnskylder jeg meg og sier til Nancy at jeg skal slå inn salget. I stedet blir jeg trukket tilbake til de svarte og hvite kjolene. Det henger tre stykker på stativet. Jeg samler dem sammen og tar dem med ut på lageret, hvor jeg skjuler dem bak en haug med ødelagte klær. Innen jeg kommer tilbake til Nancy med kredittkortet og kvitteringen, er hun i ferd med å skifte tilbake til jobbklærne sine. «Takk skal du ha,» sier hun. «Jeg ville aldri ha valgt de klærne, men nå gleder jeg meg til å gå med dem.» Denne delen av jobben liker jeg faktisk – å få kundene til å føle seg bra. Når kvinner prøver klær, spør de seg gjerne: Ser jeg feit ut? Fortjener jeg dette? Er dette riktig for meg? Jeg kjenner denne usikkerheten godt, for jeg har selv vært i mange prøverom og forsøkt å finne ut hvem jeg skal være. Jeg legger de nye klærne til Nancy i en pose og gir den til henne, og et øyeblikk lurer jeg på om tante Charlotte har rett. Hvis jeg bare fortsetter å bevege meg fremover, kommer tankene kanskje til å følge kroppens fremdrift. Etter at Nancy har gått, hjelper jeg et par andre kunder, før jeg går tilbake til prøverommene for å henge på plass uønskede plagg. Mens jeg glatter ut klær på kleshengere, overhører jeg en samtale mellom to kvinner i tilstøtende båser. «Æsj, denne Alaïaen ser fryktelig ut. Jeg er så oppblåst. Jeg burde ha visst at servitrisen løy da hun sa det var lite salt i soyasausen.» Jeg kjenner igjen sørstatsdialekten med det samme: Hillary Searles, gift med George Searles, en av kollegaene til 23


Richard. Hillary og jeg har vært i mange middagsselskaper og jobbtilstelninger sammen opp gjennom årene. Jeg har hørt henne synse om offentlige skoler versus private, Atkins versus Sone-dietten, og St. Barts versus Amalfikysten. Jeg orker ikke å høre på henne i dag. «Jo-hoo! Er det en ekspeditrise der ute? Vi trenger noen andre størrelser!» roper en stemme. Døren til et av prøverommene går opp, og en kvinne kommer ut. Hun ligner såpass på Hillary – til og med det røde håret er det samme – at hun er nødt til å være søsteren hennes. «Frøken. Kan du hjelpe oss? Den andre ekspeditrisen har visst forsvunnet i løse luften.» Før jeg rekker å svare, ser jeg et glimt av noe oransje idet den forsmedelige Alaïaen blir slengt over kanten på prøveromsdøren. «Har dere denne i femti?» Hvis Hillary bruker 3100 dollar på en kjole, får jeg nok provisjon til å utstå alle spørsmålene hennes. «Jeg skal undersøke,» sier jeg. «Men Alaïa er ikke et veldig romslig merke, uansett hva man har spist til lunsj … Jeg kan ta med en i femtito i tilfelle femti blir for lite.» «Den stemmen kjenner jeg.» Hillary titter frem og skjuler den saltoppblåste kroppen bak døren. Hun hviner, og jeg må anstrenge meg for å bli stående da hun måper mot meg. «Hva gjør du her?» Søsteren hennes bryter inn. «Hill, hvem snakker du med?» «Vanessa er en gammel venn. Hun er gift med – eh, hun var gift med en av partnerne til George. Vent et øyeblikk, jenta mi! Jeg skal bare slenge på meg noen klær.» Da hun kommer ut, gir hun meg en stor klem, og jeg blir omsluttet av den blomsterduftende parfymen hennes. «Du ser annerledes ut? Hva har skjedd?» Hun setter hendene i siden, og jeg tvinger meg selv til å tåle granskingen hennes. «For det første er du blitt veldig slank, din lille tøs. Du ville ikke hatt problemer med å få på deg den Alaïaen. Jobber du her nå?» «Det gjør jeg. Det var hyggelig å møte deg –.» 24


Jeg har aldri vært så glad før for å bli avbrutt av en mobiltelefon. «Hei,» kvitrer Hillary. «Hva? Feber? Er du sikker? Du husker forrige gang hun lurte deg med – greit, greit. Jeg kommer straks.» Hun snur seg mot søsteren. «Det var skolehelsesøsteren. Hun mener at Madison er syk. Ærlig talt, de sender ungene hjem bare de snufser litt.» Hun bøyer seg mot meg og gir meg enda en klem. Diamanten i øret hennes skraper mot kinnet mitt. «La oss spise lunsj en dag og ta en skikkelig prat. Ring meg!» Da Hillary og søsteren klaprer i vei mot heisen, får jeg øye på en platinaarmring på stolen i prøverommet. Jeg plukker den opp og skynder meg etter Hillary, men idet jeg skal til å rope navnet hennes, bærer stemmen hennes bakover mot meg. «Stakkars jente,» sier hun til søsteren, og jeg hører at hun synes oppriktig synd på meg. «Han fikk huset, bilene, alt sammen …» «Virkelig? Hadde hun ikke en god advokat?» «Hun gikk fullstendig opp i limingen.» Hillary trekker på skuldrene. Det er som om jeg har krasjet inn i en usynlig vegg. Jeg ser på mens hun går sin vei. Da hun trykker på heisknappen, går jeg tilbake for å plukke opp plaggene av silke og lin som hun har lagt igjen på gulvet i prøverommet. Men først tar jeg på meg platinaarmringen. Like før ekteskapet vårt tok slutt, arrangerte Richard og jeg et cocktailselskap hjemme hos oss. Det var forrige gang jeg så Hillary. Kvelden fikk en stressende begynnelse da folkene fra cateringbyrået ikke dukket opp i tide. Richard var irritert – på dem, på meg, for at jeg ikke bestilte maten en time tidligere, på hele situasjonen – men han stilte seg ufortrødent opp bak den provisoriske baren i stuen, mikset martinier og gin and tonics, og kastet hodet bakover og lo da en av partnerne ga ham tjue dollar i tips. Jeg gikk rundt blant gjestene og kom med dempede beklagelser for det stusselige fatet med brie og moden cheddar jeg hadde satt frem, samtidig som jeg lovte at de snart skulle få skikkelig mat. 25


«Kjære? Kan du hente et par flasker Raveneau årgang 2009 fra kjelleren?» ropte Richard til meg fra den andre enden av rommet. «Jeg bestilte en kasse i forrige uke. De ligger på den midterste hyllen i vinskapet.» Jeg stivnet, og det føltes som om alle så på meg. Hillary sto ved baren. Det var sikkert hun som hadde bedt om den årgangen – det var favoritten hennes. Jeg husker at jeg gikk langsomt, som i sakte film, ned til kjelleren, så jeg kunne utsette øyeblikket da jeg måtte fortelle Richard og alle vennene og forretningspartnerne hans noe jeg allerede visste: Det var ingen Raveneau-flasker i kjelleren vår. I løpet av den neste drøye timen betjener jeg en bestemor som trenger et nytt antrekk fordi et barnebarn skal døpes og oppkalles etter henne, og setter sammen en ny garderobe for en kvinne som skal på cruise til Alaska. Kroppen min føles som våt sand; det lille håpet som ble tent etter at jeg hjalp Nancy, er slukket nå. Denne gangen ser jeg Hillary før jeg hører henne. Hun kommer bort mens jeg henger et skjørt på stativet. «Vanessa!» roper hun. «Så fint at du fremdeles er her. Vær så snill å si at du har funnet –.» Hun blir taus da hun ser håndleddet mitt. Jeg skynder meg å ta av armringen. «Jeg ville ikke … jeg … jeg var redd for å legge det i hittegodset … og så tenkte jeg at du ville komme tilbake. Hvis ikke skulle jeg ringe deg.» Skyggen forsvinner fra øynene hennes. Hun tror meg. Hun ønsker i hvert fall å tro meg. «Går det bra med datteren din?» Hillary nikker. «Den lille bløffmakeren ville bare slippe matte.» Hun fniser og vrir det tykke platinabåndet på plass på håndleddet. «Nå har du reddet livet mitt. Jeg fikk det av George til bursdagen min for bare en uke siden. Tenk hvis jeg måtte fortelle ham at jeg hadde mistet det. Han ville ha tatt ut skilsm–.» 26


Røde flekker slår ut på kinnene hennes, og hun ser vekk. Hillary var aldri slem, så vidt jeg husker. Det hendte til og med at hun fikk meg til å le, i begynnelsen. «Hvordan går det med George?» «Stadig travel. Du vet hvordan det er.» Enda en liten pause. «Har du møtt Richard i det siste?» Jeg prøver å virke munter, men lykkes ikke. Det er åpenbart at jeg er desperat etter informasjon. «Ja, nå og da.» Jeg venter, men hun vil tydeligvis ikke røpe noe mer. «Ja! Ville du prøve den Alaïaen?» «Jeg må komme meg videre. En annen gang, kjære.» Men jeg skjønner at hun neppe kommer tilbake. Når Hillary ser på meg, ser hun en to år gammel Chanel-kjole med ødelagt knapp, og en frisyre som hadde vært tjent med litt profesjonell føning, og hun håper inderlig at det ikke er smittsomt. Hun gir meg en lynrask klem og snur seg for å gå. Men så ombestemmer hun seg. «Hvis jeg var deg …» Hun rynker pannen; det er tydelig at hun tenker på noe. Hun tar en beslutning. «Ja, jeg ville ha ønsket å vite det.» Det er som om et tog kommer rett mot meg. «Richard er forlovet.» Stemmen hennes flyter liksom mot meg fra det fjerne. «Beklager … Jeg tenkte du kanskje ikke hadde hørt det, og det virket som …» Brølet i hodet mitt overdøver resten av ordene. Jeg nikker og rygger bakover. Richard er forlovet. Mannen min skal faktisk gifte seg med henne. Jeg kommer meg til et prøverom, lener meg mot veggen og sklir ned på gulvet. Teppet skraper mot lårene mine idet kjolen skyves opp. Til slutt legger jeg hodet i hendene og hulker.


3

Learning Ladder holdt til i en gammel kirke med spir. På den ene siden, under en baldakin av løvverk, sto tre værbitte gravstøtter fra forrige århundreskifte, og på den andre var det en liten lekeplass med sandkasse og et blått og gult klatrestativ. Disse symbolene på liv og død sto på hver sin side av kirken, som hadde vært vitne til utallige seremonier i begge anledninger. På en av gravsteinene sto navnet Elizabeth Knapp. Hun hadde dødd da hun var i tjueårene, og graven hennes lå litt for seg selv. Nellie tok omveien rundt kvartalet, som alltid, så hun slapp å gå forbi den lille kirkegården. Likevel undret hun på den unge kvinnen. Livet hennes ble kanskje avbrutt av sykdom, eller barsel. Eller en ulykke. Var hun gift? Hadde hun barn? Nellie satte fra seg vesken for å åpne barnesikringen på grinden i gjerdet rundt lekeplassen, og vinden røsket i trærne. Elizabeth ble tjueseks eller tjuesju år gammel. Nellie kunne ikke riktig huske det, og dette plaget henne plutselig. Hun begynte å gå mot gravplassen for å finne det ut, men kirkeklokkene ringte åtte ganger, og de dype, dystre tonene vibrerte gjennom luften og minnet henne på at foreldresamtalene skulle begynne om femten minutter. En sky drev foran solen, og temperaturen sank med det samme. Nellie snudde seg, gikk gjennom grinden og lukket den 28


bak seg. Deretter fjernet hun presenningen fra sandkassen, så den skulle være klar når barna kom ut for å leke. Et kraftig vindkast truet med å gripe tak i den ene enden, men hun kjempet imot og dro med seg en tung blomsterpotte for å sikre den. Hun skyndte seg inn i bygningen og ned trappen til kjelleren, hvor barnehagen holdt til. Den tunge, herlige duften av kaffe røpet at sjefen, Linda, var på plass allerede. På en vanlig dag ville Nellie ha satt fra seg tingene sine i grupperommet før hun hilste på henne, men nå gikk hun forbi det tomme rommet og videre bortover gangen, i retning av det gule lyset som flommet fra kontoret til Linda. Hun hadde behov for å se et kjent fjes. Da Nellie kom inn, fant hun ikke bare kaffe, men også et fat med bakverk. Linda sto ved siden av en stabel med plastkopper og brettet servietter. Med det mørke, skulderlange håret og den brungrå buksedressen og krokodilleskinnsbeltet ville hun ha passet inn på et styremøte. Og Linda pyntet seg ikke bare for foreldrene – hun var alltid like glamorøs, selv på utflukter. «Si at det ikke er sjokoladecroissanter.» «De er fra Dean and DeLuca,» bekreftet Linda. «Forsyn deg.» Nellie stønnet. Etter å ha veid seg i dag tidlig visste hun at hun stadig måtte gå ned to – greit, tre – kilo før bryllupet. «Kom igjen,» lokket Linda. «Jeg har kjøpt en hel haug for å blidgjøre foreldrene.» «Disse foreldrene bor på Upper East Side,» spøkte Nellie. «De spiser ikke sukker og karbohydrater.» Hun så på fatet igjen. «Kanskje en halv croissant,» sa hun og delte en med en plastkniv. Hun tok en bit på vei til grupperommet. Værelset var ikke veldig fancy, men det var romslig, og de høye vinduene slapp inn en del sollys. På gulvet lå et mykt teppe med et alfabet-tog langs kanten, hvor barna satt med beina i kors og hørte på eventyr; i kjøkkenområdet tok de på seg små 29


kokkehatter og skramlet med gryter og kar, og i kostymehjørnet fantes det legefrakker, ballerinaskjørt og en astronauthjelm. En gang hadde moren til Nellie spurt henne om hun ikke ville bli en «ordentlig» lærer, uten at hun skjønte hvorfor datteren ble fornærmet. Følelsen av å holde de lubne, tillitsfulle hendene; øyeblikket da et barn kikket forundret opp på henne etter å ha tydet bokstaver på en bokside og uttalt ordet for første gang; den friske måten barna tolket verden på – hvordan kunne hun forklare den opplevelsen? Hun hadde alltid visst at hun ville bli lærer, slik noen barn føler seg skjebnebestemt til å bli forfattere eller kunstnere. Nellie slikket et butterdeigsflak fra fingeren og tok ut notatboken fra vesken, i tillegg til en bunke med «karakterkort» som hun skulle dele ut. Foreldrene betalte 32 000 dollar i året for å ha barna sine her noen få timer om dagen; Porterne, de med tipilenken, var ikke de eneste som hadde visse forventninger. Hver uke fikk Nellie e-poster fra foreldre, som den fra Levine-paret med forespørsel om ekstra oppgaveark til deres begavede lille Reese. Lærernes telefonnummer sto trykket i skolens register, slik at de kunne kontaktes i nødstilfelle, men enkelte foreldre tolket det ordet temmelig fritt. En gang ble Nellie oppringt klokken fem om morgenen fordi Bennett hadde kastet opp i løpet av natten, og moren hans lurte på hva han hadde spist i barnehagen dagen før. Den plutselige, gjennomskjærende ringelyden hadde fått Nellie til å skru på alle lysene i rommet, selv etter at hun skjønte at det var helt ufarlig. Hun hadde brukt resten av adrenalinkicket til å rydde i skapet og klesskuffene. «For en diva,» sa Sam da hun fortalte hva som hadde skjedd. «Kan du ikke bare skru av mobilen når du legger deg?» «God idé,» hadde Nellie løyet. Hun kom aldri til å gjøre det. Hun hørte aldri på høy musikk når hun jogget eller 30


reiste til jobben. Og hun gikk aldri hjem alene sent om kvelden. Hvis det oppsto en farlig situasjon, ville hun vite det så fort som mulig. Nellie satt ved skrivebordet og skriblet et par siste notater da noen banket på døren. Hun løftet hodet og så at det var Porter-paret – han i en mørkeblå dress med nålstriper og hun i en rosenfarget kjole. Det så ut som de skulle i konserthuset og høre på en symfoni. «Velkommen,» sa hun da de kom bort og håndhilste på henne. «Sett dere, vær så snill.» Hun holdt tilbake et smil da de strevde med å finne seg til rette på barnestolene ved det lille spisebordet. Nellie satt selv på en slik stol, men hun var blitt vant til det. «Jonah er en vidunderlig liten gutt, som dere vet,» begynte hun. Alle samtalene hennes begynte i en positiv tone, men i dette tilfellet snakket hun sant. Soverommet hennes var dekorert med bilder som yndlingselevene hennes hadde malt, inkludert Jonahs skildring av Nellie som en marshmallowkvinne. «Har du sett hvordan han holder blyanten?» spurte Mrs. Porter og tok frem en penn og notatbok fra vesken. «Eh, jeg vet ikke –.» «Han pronerer,» avbrøt Mr. Porter. Han tok pennen fra kona og demonstrerte. «Hånden bøyer seg slik – ser du? Synes du vi burde sende ham til en ergoterapeut?» «Altså, han er bare tre og et halvt.» «Tre og tre kvart,» rettet Mrs. Porter. «Ja vel,» sa Nellie. «Det er mange barn i den alderen som ennå ikke har utviklet de finmotoriske evnene –.» «Du kommer fra Florida, ikke sant?» spurte Mr. Porter. Nellie blunket. «Hvordan – unnskyld, men hvorfor spør du om det?» Hun hadde garantert ikke fortalt Porterne hvor hun kom fra. Hun var alltid forsiktig med å røpe for mye om sin egen bakgrunn. Det var ikke vanskelig å svare unnvikende når man bare lærte seg teknikken. Hvis noen spurte om barndommen, 31


kunne man fortelle om trehytta som pappa bygde, eller den svarte katten som trodde den var en hund og pleide å sette seg på bakbeina og tigge mat. Hvis universitetet ble nevnt, fortalte man om semesteret da fotballaget vant alle kampene, og om deltidsjobben i studentkantinen, hvor man en gang startet en liten brann i forbindelse med brødristing, slik at spisesalen måtte evakueres. Ved å fortelle langtrukne, fargerike historier kunne man lede oppmerksomheten bort fra det faktum at man ikke egentlig røpet noe som helst. Det var viktig å unngå særegne detaljer. Man sa ikke nøyaktig hvilket år man var ferdig på universitetet. Man kunne lyve, men bare hvis det var tvingende nødvendig. «Altså, det er litt annerledes her i New York,» sa Mr. Porter. Nellie gransket ham nøye. Han var minst femten år eldre enn henne, og uttalen hans tydet på at han var født på Manhattan. De hadde neppe møttes før. Hvordan kunne han vite det? «Vi vil ikke at Jonah skal henge etter.» Mr. Porter lente seg bakover i stolen og fektet med armene idet den nesten veltet. «Det ektemannen min prøver å si,» avbrøt Mrs. Porter, «er at vi skal søke om førskoleplass neste høst. Vi er interessert i de aller beste skolene.» «Jeg skjønner.» Nellie gjenvant fatningen. «Vel, det er selvfølgelig opp til dere, men dere kan godt vente et år.» Hun visste at Jonah allerede var meldt på kurs i mandarin, karate og musikktimer. To ganger den siste uken hadde hun sett ham gjespe og gni seg i de søvnige øynene. Mens han var her, hadde han i det minste god tid til å bygge sandslott og stable tårn av klosser. «Jeg vil gjerne fortelle hva som skjedde da en av klassekameratene hans glemte matpakken sin,» begynte Nellie. «Jonah tilbød seg å dele sin egen mat, noe som viser omtanke og godhet …» Hun ble stille da telefonen til Mr. Porter begynte å ringe. 32


«Jepp,» sa han. Han så Nellie inn i øynene og holdt blikkkontakten. Hun hadde bare møtt ham to ganger tidligere, på et foreldremøte og på høstsamlingen. Da hadde han ikke stirret på henne eller oppført seg merkelig. Mr. Porter snurret raskt på hånden, som tegn til at hun skulle fortsette. Hvem snakket han med? «Foretar du jevnlig evaluering av barna?» spurte Mrs. Porter. «Unnskyld?» Mrs. Porter smilte, og Nellie la merke til at leppestiften sto perfekt til fargen på kjolen. «Det gjør de på Smith School. Hvert kvartal. De vurderer hvorvidt de er klar for skolen, har små lesegrupper basert på ferdighet, tidlig multiplikasjonsundervisning …» Matteundervisning? «Jeg vurderer barna.» Nellie kjente at hun rettet seg litt opp i ryggen. «Du tuller,» sa Mr. Porter i telefonen, og blikket hennes ble dratt tilbake mot ham. «Nei, ikke multiplikasjon … men, eh … mer grunnleggende ferdigheter, som telling og gjenkjenning av bokstaver,» sa Nellie. «Hvis du snur karakterkortet, ser du … Jeg har lagd kategorier.» Det ble stille mens Mrs. Porter leste gjennom notatene til Nellie. «Si til Sandy at hun må ta seg av det. Vi kan ikke miste den kunden.» Mr. Porter la på og ristet på hodet. «Er vi ferdige her?» «Ja,» sa Mrs. Porter til Nellie. «Du har sikkert mye å gjøre.» Nellie smilte med sammenpressede lepper. Ja, ville hun si. Jeg har masse å gjøre. I går skrubbet jeg dette teppet etter at en unge sølte sjokolademelk på det. Jeg kjøpte et mykt pledd til stillehjørnet så den hyperstressa gutten deres kan hvile seg. Jeg hadde tre sene vakter på en restaurant hvor jeg jobber som servitrise fordi denne jobben ikke dekker levekostnadene mine – og likevel kommer jeg hit klokken 33


åtte hver morgen med nok energi til å underholde ungene deres. Hun var på vei tilbake til Lindas kontor for å ta den andre halvdelen av croissanten, da hun hørte den buldrende stemmen til Mr. Porter. «Jeg glemte jakken min.» Han gikk inn i grupperommet igjen og tok den fra den lille stolryggen. «Hvorfor tror du at jeg er fra Florida?» sa hun plutselig. Han trakk på skuldrene. «Niesen min studerte der, ved Grant University. Jeg synes å huske at noen sa at du også gjorde det.» Den opplysningen sto ikke på barnehagens hjemmeside. Hun eide ikke noe med universitetets emblem – ikke en genser, en nøkkelring eller et smykke. Linda må ha gitt referansene hennes til Porter – de var nettopp slike foreldre som gjerne ville vite alt, sa Nellie til seg selv. Likevel gransket hun ham enda nøyere og prøvde å se for seg en ung kvinne med lignende ansiktstrekk. Hun kunne ikke huske noen som het Porter, men det betydde ikke at denne kvinnen ikke hadde sittet bak henne i forelesningssalen eller prøvd å bli med i studentforeningen hennes. «Vel, det neste møtet mitt begynner snart, så …» Han kikket seg rundt i den tomme gangen og så på henne igjen. «Greit. Sees på avslutningen.» Han plystret da han gikk tilbake gjennom gangen, og Nellie fulgte ham med blikket til han var ute av døren. Richard snakket sjelden om eksen sin, så Nellie visste bare noen få ting om henne: Hun bodde fremdeles i New York. Hun og Richard hadde gått fra hverandre like før han traff Nellie. Hun var pen, med langt, mørkt hår og smalt ansikt – Nellie hadde googlet henne og funnet et utydelig, lite bilde fra en eller annen innsamlingsgalla. Og hun var bestandig forsinket, noe Richard hadde irritert seg over. Nellie spurtet de siste hundre meterne til den italienske restauranten, og angret allerede på at hun hadde drukket to 34


glass med pinot grigio sammen med de andre lærerne som belønning for at de hadde overlevd foreldresamtalene. De hadde utvekslet krigshistorier – Marnie, som hadde grupperommet ved siden av Nellie, ble erklært som vinner, fordi et foreldrepar hadde sendt au pairen sin som representant, en kvinne som ikke kunne engelsk særlig godt. Nellie hadde glemt klokken, helt til hun sjekket mobilen på vei til toalettet. Da hun kom ut fra do, hadde en kvinne nesten krasjet inn i henne. «Unnskyld!» sa Nellie automatisk. Hun hadde flyttet seg til siden, men mistet vesken på gulvet så alt innholdet ble strødd utover. Kvinnen skrittet over rotet uten å si noe og skyndte seg inn i båsen. (Nellie knelte for å plukke opp lommeboken og sminken, og hennes indre barnehagetante fikk lyst til å si: «Hva sier man?», og refse kvinnen.) Hun kom elleve minutter for sent til restauranten, og skjøv opp den tunge glassdøren idet hovmesteren kikket opp fra den skinninnbundne reservasjonsboken. «Jeg skal møte forloveden min,» peste hun. Nellie så seg rundt i spisesalen og fikk øye på Richard idet han reiste seg fra et bord i hjørnet. Han hadde et par små rynker rundt øynene, og ved tinningene var noen sølvgrå hårstrå vevd inn sammen med alle de mørke. Han mønstret henne fra topp til tå og blunket lekent. Hun lurte på om hun alltid skulle få sommerfugler i magen når hun så ham. «Unnskyld,» sa hun da hun nærmet seg. Han kysset henne og trakk frem stolen, og hun pustet inn den rene sitrusduften hans. «Er alt i orden?» En annen person ville ha stilt spørsmålet nærmest som en formalitet. Men Richard så ufravendt på henne, og Nellie visste at han virkelig brydde seg om svaret. «Det har vært en sprø dag.» Hun satte seg ned og sukket. «Vi har hatt foreldresamtaler. Når vi skal sitte på den siden av bordet og snakke om Richard junior, må du minne meg på å takke læreren.» Hun glattet ut skjørtet over beina, og Richard strakte seg 35


etter flasken med verdicchio som sto til avkjøling i isbøtten. På bordet sto et tent kubbelys og kastet en gyllen sirkel på den kremhvite duken. «Bare et halvt glass til meg. Jeg tok en rask drink sammen med de andre lærerne etter møtene. Linda spanderte; det var kamplønnen vår, som hun sa.» Richard rynket pannen. «Det skulle jeg gjerne visst. Da hadde jeg ikke bestilt en hel flaske.» Han ga tegn til kelneren med en diskré pekefinger og bestilte en flaske San Pellegrino. «Det hender du får hodepine når du drikker på dagtid.» Hun smilte. Det var noe av det første hun hadde sagt til ham. Hun hadde sittet ved siden av en soldat på et fly tilbake fra Sør-Florida, etter å ha besøkt moren. Med en gang hun var ferdig på universitetet, hadde hun flyttet til Manhattan for å begynne på ny frisk. Hvis ikke moren fremdeles bodde i hjembyen, ville Nellie aldri ha dratt tilbake dit. Før flyet lettet, kom en flyvertinne bort til dem. «Det er en mann på første klasse som ønsker å gi deg setet sitt,» sa hun til den unge soldaten, og han reiste seg og sa: «Supert!» Så kom Richard gående i midtgangen. Slipsknuten var løs, som om han hadde hatt en lang dag, og han holdt en drink og en dokumentmappe i skinn. Øynene hans møtte blikket til Nellie, og han smilte varmt. «Det var veldig snilt av deg.» «Det var da så lite,» sa Richard og satte seg ved siden av henne. Så begynte sikkerhetsinstruksjonene. Og kort tid etter steg flyet til værs. Nellie grep tak i armlenet idet de humpet gjennom en luftlomme. Den dype stemmen til Richard lød like ved øret hennes og overrasket henne. «Det er som å kjøre over et hull i veien. Det er helt trygt.» «Hjernen min vet det.» «Men det hjelper ikke. Kanskje dette hjelper?» 36


Han ga henne glasset sitt, og hun la merke til at han ikke hadde giftering. Hun nølte. «Det hender jeg får hodepine når jeg drikker på dagtid.» Da ristet flyet, og hun tok en stor slurk. «Tøm glasset. Jeg bestiller et nytt … eller kanskje du foretrekker vin?» Han hevet et spørrende øyenbryn, og hun la merke til det halvmåneformede arret ved den høyre tinningen hans. Hun nikket. «Takk skal du ha.» Dette var første gang en medpassasjer hadde prøvd å trøste henne; som regel så de en annen vei eller bladde gjennom et blad mens hun kjempet alene med panikken. «Jeg vet hvordan du har det,» sa han. «Selv reagerer jeg på synet av blod.» «Gjør du det?» Flyet skalv litt, og vingene tippet til venstre. Hun lukket øynene og svelget hardt. «For et par år siden besvimte en kollega av meg og slo hodet i konferansebordet, midt i et møte … Han hadde kanskje lavt blodsukker. Eller så var møtet så kjedelig at han falt i koma.» Nellie åpnet øynene og slapp ut en liten latter. Hun kunne ikke huske sist hun hadde gjort det om bord på et fly. «Jeg ber alle om å gå litt unna, og så tar jeg en stol og hjelper fyren opp i den. Idet jeg roper at noen skal hente vann, får jeg øye på alt blodet. Og plutselig blir jeg ør i hodet, som om jeg selv skal til å besvime. Da sparker jeg så å si fyren ut av stolen så jeg selv kan sette meg, og med ett har alle de andre glemt ham og prøver å hjelpe meg.» Flyet stabiliserte seg. Det lød et mykt pling, og en flyvertinne kom bortover midtgangen for å dele ut hodetelefoner. Nellie slapp armlenet og så på Richard. Han smilte bredt til henne. «Du overlevde. Vi er kommet over skyene. Herfra er det ganske grei skuring.» «Takk skal du ha. For drinken og fortellingen … Du mister ingen mannepoeng, selv om du besvimte.» To timer senere hadde Richard fortalt Nellie at han job37


bet som hedgefondsforvalter, og avslørt at han hadde vært svak for lærere helt siden en hadde hjulpet ham med å uttale R. «Hadde det ikke vært for henne, ville jeg ha presentert meg for deg som Vifvavd.» Da hun spurte om han hadde familie i New York, ristet han på hodet. «Bare en eldre søster i Boston. Foreldrene mine døde for mange år siden.» Han foldet hendene og så ned på dem. «I en bilulykke.» «Faren min er også død.» Han kikket bort på henne. «Jeg har en av de gamle genserne hans … Det hender fremdeles at jeg tar den på.» De var begge stille et øyeblikk, og så ga flyvertinnene beskjed om at passasjerene skulle lukke spisebrettene og rette opp stolryggen. «Takler du landinger?» «Kanskje du kan fortelle enda en historie så jeg kommer meg gjennom det?» spurte Nellie. «Hmmm. Jeg kan ikke huske noen historier akkurat nå. Kan du ikke gi meg nummeret ditt i tilfelle jeg kommer på noen?» Han ga henne en penn fra dresslommen, og hun la hodet på skakke mens hun skrev tallene på en serviett. Det lange, blonde håret falt over skuldrene hennes. Richard strakte ut hånden, dro fingrene varsomt nedover hårlokken og strøk den bak øret hennes. «Så nydelig. Du må aldri klippe håret.»

Kvinnen i midten av Greer Hendricks & Sarah Pekkanen  

Når du leser denne boken, vil du gjøre mange antagelser. Du vil anta at du leser om en sjalu eks-kone. Du vil anta at hun er besatt av «erst...

Kvinnen i midten av Greer Hendricks & Sarah Pekkanen  

Når du leser denne boken, vil du gjøre mange antagelser. Du vil anta at du leser om en sjalu eks-kone. Du vil anta at hun er besatt av «erst...