__MAIN_TEXT__

Page 1


«KVINDER MED BEGAVELSE FOR LÆGEVIRKSOMHED»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 1

01.10.2018 11:14


Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 2

01.10.2018 11:14


CECILIE ARENTZ-HANSEN

«KVINDER MED BEGAVELSE FOR LÆGEVIRKSOMHED» Norges første kvinnelige leger og tiden de virket i

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 3

01.10.2018 11:14


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Forfatteren har mottatt støtte fra Bergesenstiftelsen, Det faglitterære fond, Fritt Ord og Solvejg Wexelsen Eriksens legat. ISBN 978-82-02-50329-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Design: Ingeborg Ousland Billedredaksjon: Espen Røst Omslagsfoto: Anders B Wilse/Oslo Museum Forfatterportrett: Ida Fiskaa Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2018 Satt i 10,8 pkt. Minion og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 4

01.10.2018 11:14


Innhold Forord 7

DEL I – FRIGJØRING Professorene mot de folkevalgte  13 De første  32 Studietiden 45 Ferdige leger – hva nå?  80 Til utlandet!  96 I gang med praksis  105 DEL II – TYNGDEPUNKT Folkehelse, kvinner og barn  119 Opplysning og formidling  160 Forskning 179 Kvinnesak 214 Privatliv 254 DEL III – KAMPENE FORTSETTER Retten til arbeid  277 Opprøret 287 Tiden som fulgte  330

Tilnærming og takk  343 Biografiske opplysninger  351  Kilder 389 Noter 405 Personregister 439

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 5

01.10.2018 11:14


Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 6

01.10.2018 11:14


M

ellom 1893 og 1900 ble 18 kvinnelige studenter uteksaminert som medisinere ved universitetet i Kristania, og en norsk kvinne i København, Disse 19 utgjør den første generasjonen av kvinnelige leger i Norge, og det er dem denne boken handler om, De var aktive fra århundreskiftet til ut på 1930-tallet. Det er ikke så lenge siden, for det finnes fortsatt mennesker som husker dem, samtidig virker det som en uendelig fjern fortid fordi så mye er forandret. Noe av det som virkelig er annerledes, er synet på mennesket og menneskers verdi, ikke minst gjenspeiler det seg i synet på kvinner og på barn. «Ingen Stand afgiver en sikrere, tilforladeligere Prøvesten på Menneskets Værd end Lægestanden», skrev Camilla Collett i 1879, og mente at det særlig gjaldt behandlingen av kvinner.1 Sett gjennom legeyrkets prisme vil historiene til legene i denne boken, og pasientene de hadde, demonstrere hvilken humanistisk reise samfunnet har foretatt på litt over hundre år. Da de første kvinnelige legene utdannet seg, utgjorde de 4 % av datidens medisinstudenter. Nå er kvinneandelen blant dem som begynner på medisinstudiet rundt 70 %.2 I løpet av tre–fire generasjoner er holdninger og praksis når det gjelder kvinners muligheter snudd helt om. Knapt noen yrkesgruppe viser denne utviklingen så godt som legenes. Da spørsmålet om kvinnelige leger ble reist, og da de første entret arbeidslivet, var kjønnsmotsetningene blant medisinerne sterke og uforsonlige. Ikke sjelden ble

forord  7

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 7

01.10.2018 11:14


striden ført for åpen scene. De første kvinnelige legene sto frem og anklaget den medisinske eliten for forskjellsbehandling og uvillighet til å dele på makten. Eliten slo tilbake, i offentligheten og i det skjulte. En viktig side av de første kvinnelige legenes fortelling handler om makt; om de som hadde den og som urettmessig holdt på den, og de som led under maktmisbruk og kjempet for en annen fordeling. Kvinnesaksideologien var selve vannmerket i de første kvinnelige legenes yrkesliv. Den lente seg på de franske tankene om likhet for loven, om ekte demokrati og at alle mennesker hadde samme verdi. Med denne bevisstheten gikk de inn i tidens medisinske drama; fortvilte fødselsforhold, høy spedbarnsdødelighet, tuberkuløses dødskamp, kjønnssykdommenes herjinger, ernæringssvikt, alkoholskader og fattigdom. Selv en forsiktig maktforflytning, som var tilfellet da de første kvinnene kunne studere og bli leger, fikk konsekvenser for befolkningen. Da disse legene begynte å praktisere, fikk de andre yrkesliv enn sine mannlige kolleger. De dreide oppmerksomheten mot medisinske utfordringer og uløste folkehelseoppgaver blant kvinner, barn og fattige. Som lege har jeg ofte lurt på hvordan de hadde det, de kvinnelige pionerene i min yrkesgruppe. Bortsett fra beskrivelser av Marie Spångberg, den første, har det vært lite å finne.3 De er stort sett navnløse og glemte. Fikk de det så vanskelig at de ga opp, eller hadde de innholdsrike yrkesliv som ble visket av tavlen? Mine spørsmål har vært konkrete, og jeg har lett i brev og artikler, arkiver og aviser etter svar. Jeg har snakket med slektninger og jeg har stått utenfor hjemmene deres og fundert på hvordan det var å være dem. Jeg har gransket fotografier og studert forskningsarbeidene deres, foredragene de holdt og bøkene de skrev, meldingene deres om smittsomme sykdommer, medisinske rapporter og mye mer. De var i høyeste grad yrkesaktive. De utfoldet seg i interessante og oppfinnsomme legeliv, og det er kjernen i historien som nå følger. Men ved å holde forstørrelsesglasset over denne gruppen får en øye på noe mer. De første kvinnelige legene forløste så mye engasjement og handlekraft da de slapp til, at det spredte seg utover resten

8 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 8

01.10.2018 11:14


av samfunnet. Deres historie viser hvordan menneskesyn og maktfordeling var avgjørende for den enkeltes muligheter og rettigheter, men også hvordan de ble en ny og vital ressurs for andre. Som praktiserende leger og spesialiserte fagpersoner, folkeopplysere, undervisere, forskere, forfattere, debattanter og aksjonister inntok de offentligheten, løste samfunnsoppgaver, etablerte nye omgangsformer og drev utviklingen videre. Kunnskaper om hva vi kommer fra er en forutsetning for å forstå hvor vi er i dag. Da det moderne Norge tok form, oppsto kampen for at lover og alminnelige borgerrettigheter skulle gjelde begge kjønn. På samme tid utviklet legevitenskapen seg i store sprang. I dette krysset sto noen visjonære og kunnskapsrike kvinner. De påvirket sin egen tid og ettertiden, og er fullt verdige en plass i vår historiske bevissthet. Frigjøringsslag foregår stadig, også i Norge, og det skal komme flere, andre og helt forskjellige som vil skape nye fortellinger og analyser, synspunkter og debatt. Noen gikk foran på min sti. Dette er deres historie.

Oslo, 15.08.2018 Cecilie Arentz-Hansen

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 9

01.10.2018 11:14


Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 10

01.10.2018 11:14


DEL I

Frigjøring

forord  11

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 11

01.10.2018 11:14


12 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 12

01.10.2018 11:14


Professorene mot de folkevalgte

Det som her skal fortelles, begynner tidlig i 1880-årene. Utviklingen i Norge er på denne tiden eruptiv – viktige hendelser og nyvinninger skjer usystematisk, med intensitet og i løpet av kort tid. Hvert år teller. Det er like før de politiske partiene dannes og regjeringen Selmer skal dømmes i riksrett fordi den ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til Stortinget. Fundamentet for vår nåværende demokratiske styringsform er i ferd med å ta form. Tog, telefon og elektrisk strøm er funnet opp og blir i økende grad tatt i bruk. Legene har begynt å operere med antiseptiske teknikker og de første bakteriene har blitt oppdaget; det utgjør et tidsskille i medisinsk potens. I Norge bor det 2 millioner mennesker, knapt 600 av dem er leger. Hovedstaden Kristiania befolkes av 120 000 personer, og her er det universitet, nasjonalforsamling, statsforvaltning og industri. Embetsmannsstatens røtter sitter dypt. Camilla Collett er på høyden av sitt forfatterskap og Stortinget har bevilget henne diktergasje, en halv riktignok. Hun er en viktig inspirator for Alexander Kielland, Jonas Lie, Amalie Skram og Henrik Ibsen, for gamle og for nye lesere. Kvinnene trer tydeligere frem i skjønnlitteraturen og så smått også i det virkelige liv. I Sverige, Danmark og Finland kan kvinner for lengst studere medisin og bli leger, men over universitetet i Norge hviler et provinsielt mørke. Her er kårene trange og vitenskapsmiljøene så små at enkeltpersoners oppfatninger farger hele akademia. Det medisinske fakultet besto av åtte professorer, deriblant Ferdinand

professorene mot de folkevalgte  13

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 13

01.10.2018 11:14


Lochmann. Professor Lochmann var en mann som sjelden forholdt seg taus. Flere har antydet at Henrik Ibsen hentet karaktertrekk fra ham til En folkefiende, der Lochmann blir til dr. Stockmann: «Du har et urolig, stridbart, opprørsk sinn. Og så din ulykksalige hang til å skrive offentlig om alle mulige saker. Aldri så snart får du et innfall, – straks skal du skrive en avisartikkel eller en hel brosjyre om det.»4 Nettopp slik var Lochmann. Han skrev ustanselig i avisene om medisinske emner og politikk, om darwinisme – som han var kritisk til – og teologi, og han holdt foredrag og ga ut egne hefter om ulike temaer. Lochmann var en erklært motstander av «moderne ideer», moderne litteratur og «fritenkning», det vil si tenkning ubundet av religion, autoriteter og dogmer. Han var dypt forankret i kristne verdier og sin forståelse av dem. «Universitetet står på ustø grunn. Kristendommen er bygget på en klippe» skrev han i brev til Bjørnstjerne Bjørnson, som på sin side holdt «de franske tankene» – de frie og liberale – for overlegne.5 John Stuart Mills bok Kvinneundertrykkelsen var kommet noen år tidligere og blitt en viktig inspirasjonskilde for kvinnefrigjøringen i hele Europa. Også i Skandinavia fikk Stuart Mills bok stor utbredelse, men Ferdinand Lochmann hadde sterke motforestillinger og mente kvinner burde holdes borte fra utdanning over et visst nivå.

Livius Smitt fremmer et forslag Kravet om kvinnelige leger var på sin side for lengst en internasjonal kvinnesak. Ikke først og fremst på grunn av at noen få kvinner kunne studere og bli leger, men fordi de skulle bli et nytt tilbud for den kvinnelige delen av befolkningen. De skulle sikre at kvinner fikk medisinsk behandling, særlig de som ellers ikke ville oppsøke lege på grunn av skamfølelse eller sjenanse. Til slutt ble kravet også fremmet i Norge. I februar 1881 reiste stortingsmannen Livius Smitt saken.6 Smitt var jurist og overrettssakfører i Florø og kjent som en uredd debattant. Han fremholdt at kampen for kvinnefrigjøringen var en av de viktigste tankene i tiden. Denne gangen ville han imidlertid «henlede Opmærksomheden paa et enkelt ganske spesi-

14 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 14

01.10.2018 11:14


elt Virkefeldt, hvortil Kvinden viselig alt for længesiden burde være givet Adgang, nemlig Lægevirksomheden».7 Han var overbevist om at det ville bli en berikelse for landet. Ikke bare vurderte han kvinner som spesielt egnet for legeyrket, men det aller viktigste var at kvinnelige pasienter skulle få anledning til å oppsøke leger av samme kjønn. På denne tiden kunne kvinner bli leger i så godt som «hele den civiliserede Verden», noe Smitt ikke unnlot å gjøre oppmerksom på. Livius Smitt viste til kvinnesakens Livius Smitt (1840–1890). Foto: Fylkesleksikon for Sogn og Fjordane. ideologi og argumenterte ellers ut fra liberalistiske og pragmatiske syn. Det var bare ett problem. I 1881 kunne ikke jenter ta examen artium – avsluttende eksamen fra videregående skole – de kunne med andre ord ikke få studiekompetanse. Det måtte avklares hvordan de skulle kvalifisere seg først. Stortingskomiteen som behandlet saken var enige med Smitt, og selve stortingsdebatten ble kort. Representanten Wollert Konow uttalte at kvinner og menn burde stilles likt i hele det akademiske liv, men at Stortinget i hvert fall måtte huske apotekervirksomheten i denne omgang. For, som han sa, det er vel ikke lenger noen som tviler på at kvinner kan tilegne seg de nødvendige kunnskapene og har den nødvendige ansvarsfølelsen. Når apotekerarbeidet i tillegg er overveiende manuelt, mente han at det fortrinnsvis egnet seg for kvinnelige hender. Han foreslo at regjeringen samtidig skulle undersøke kvinners mulighet til å bli farmasøyter. Slik fikk Livius Smitts forslag et tillegg om farmasøyter og Stortinget vedtok enstemmig at regjeringen skulle utrede saken snarest.8 Departementet henvendte seg deretter til universitetet for en uttalelse. Der gikk forespørselen videre til det medisinske fakultetet, som etter to

professorene mot de folkevalgte  15

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 15

01.10.2018 11:14


måneder svarte at de ikke kunne vurdere saken før de kjente erfaringene fra andre land.9 De ba Kirke- og undervisningsdepartementet innhente opplysninger fra Danmark, Tyskland, Frankrike, England, Russland og Sveits, og Dagbladet skrev syrlig: Denne Omhyggelighed i Behandlingen er selvfølgelig særdeles god; men den skulde synes noget unødig i dette Tilfælde. Enhver, som har læst om ikke mere end et Ugeblad, ved, at Kvinder praktiserer som Læger i de fleste oplyste Lande.10 Stortinget hadde bedt om en rask utredning, men de medisinske professorene hadde god tid. I Sverige kunne kvinner studere medisin fra og med 1870, i Danmark fra 1874, og i Finland fikk Rosina Heikel tillatelse til å studere medisin i 1871, så hva holdt de norske universitetsmedisinerne egentlig på med? Uansett, svarene fra utlandet ankom etter hvert; på lavendelfarget papir fra England, med elegant håndskrift fra Frankrike, på tysk fra Russland, ja, fra alle landene utenom Sveits. Universitetene i Sveits var ikke underlagt noen sentral administrasjon, som nok er årsaken til at det aldri kom svar derfra. Universitetet i Zürich, og senere flere sveitsiske universiteter, var liberale og hadde gitt kvinner mulighet til å studere. Fra tidlig på 1860-tallet strømmet akademisk interesserte kvinner dit fra hele Europa og fra Russland. Av svarene fra utlandet fremgikk det at kvinner og menn studerte sammen i Danmark og Frankrike, mens kvinnene i England og Russland gikk på egne medisinske skoler med tilhørende sykehus. I Danmark og Frankrike var ordningen såpass ny at de ikke hadde stor erfaring med uteksaminerte leger ennå.11 Russland hadde mange kvinnelige leger, og rundt 80 nye ble utdannet hvert år. De russiske legene hadde store praksiser, særlig ute i distriktene. Også i England økte antallet kvinnelige leger. I 1881 studerte 41 kvinner ved The London School of Medicine for Women, og 26 praktiserte allerede som leger. I Tyskland var stemningen derimot en annen. I brevet fra Berlin står det at deres universiteter ikke tillot kvinnelige studenter ganske enkelt fordi

16 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 16

01.10.2018 11:14


universiteter var institusjoner bestemt for menn. Det var verken et praktisk behov eller noe ønske om å endre på dette. Likevel hadde enkelte kvinner lege- og tannlegepraksiser i riket, men de hadde eksamen fra utlandet, fortrinnsvis fra Sveits. De kunne praktisere fordi lovgivningen tillot alle former for helbredende virksomhet, Heilkunde, det var bare den tyske legetittelen som var beskyttet og som de ikke kunne bruke. Erfaringen var, ifølge brevet, at disse legene og tannlegene var uten betydning.12 De norske professorene mottok disse opplysningene i desember 1881, og i mai 1882 begynte de å forberede et svar til departementet. I fakultetets saksarkiv finnes to forarbeider, begge fulle av overstrykelser og rettelser.13 Hvem var disse mennene som bøyde seg over papirene for å stryke linjer, skyte inn tilføyelser og føre på hissige utropstegn? Det var landets professorer i medisin, født på 1820- og 30-tallet, menn som via ulike veier hadde kommet inn i universitetsmedisinen. Noen etter mange år som klinikere i militæret eller i private virksomheter, andre hadde hatt oppgaver i forvaltningen. Enkelte hadde publisert vitenskapelige arbeider, andre mer enkle kasuistikker. Ikke alle hadde doktorgrad. Syv av fakultetets åtte professorer var til stede da de skulle svare på om medisinstudiet kunne åpnes for kvinner.14 Ferdinand Lochmann, som underviste i infeksjonsmedisin, hygiene og farmakologi, skrev det første utkastet til erklæringen om kvinnelige medisinere, og Edvard Schønberg, professor i kvinnesykdommer og fødselshjelp, utarbeidet en korrigert og revidert versjon.15 Lochmanns kladd er omfangsrik og med tydelige avtrykk av hans personlige kvinnesyn. Det andre erklæringsutkastet er forfattet av den allestedsnærværende Schønberg. Han var en energisk, ambisiøs og pragmatisk mann som satt i en rekke kommisjoner og utvalg. Tidligere hadde han vært ekspedisjonssjef i Indredepartementet, nå var han professor og sjef for Fødselsstiftelsen i Kristiania. Schønberg var sterkt imot kvinners deltakelse i samfunns- og yrkeslivet. Ironisk nok fikk han selv seks døtre og en sønn, og de fleste av døtrene ble kjente lærerinner og kokebokforfattere. Ikke minst gjaldt det Henriette Schønberg Erken, som ble landets kokebokdronning og skulle gjøre det stort. Lochmann og Schønberg ledet nå arbeidet med erklæringen etter at

professorene mot de folkevalgte  17

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 17

01.10.2018 11:14


fakultetet hadde trenert saken i over ett år. Først etterlyste de informasjon fra andre land. Da opplysningene endelig kom, brukte de dem ikke. Istedenfor å vurdere de mer administrative sidene som utenlandsrapportene svarte på, valgte de å vektlegge kvinners kognitive evner og psykiske konstitusjon i sin alminnelighet. Kvinner har ikke tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle studiet, uttalte de. Riktignok fantes det unge damer i andre land som hadde bevart sin kvinnelighet etter vitenskapelige studier, men det er unntakene: … Regelen er vel den, at Kvinder, der komme ind paa disse Aandslivets Felter, der ligesom af Naturen ikke ere anviste dem, tabe deres Kvindelighed, at deres Intelligents udvikles paa Bekostning af deres Gemytsliv, saa at man ofte faar det Indtryk, at der ved Kvinder af denne Art er noget Abnormt, der ikke tillader nogen Tvivl om, at Kvinden her er udenfor sit naturlige Felt. (…) Lægens Kald fordrer desuden mere end Kundskaber; det fordrer en vis sindig og rolig Overveielse, en Fasthed i Karakteren og Viljen, en vis Rolighed og Ligevegt i Tanken, som Kvinden oftere savner eller ialfald kun vanskelig tilegner sig. Til Gjengjæld har Kvinden andre Egenskaber, der gjør hende særlig skikket til den egentlige Sygepleie, som er et Felt, hvortil hun af Naturen ligefrem er henvist, men hvortil der ikke kræves noget egentligt Studium.16 Professorene mente dessuten at oppfatningen om at kvinner skulle ha en spesiell misjon som kvinneleger, var ubegrunnet. I virkeligheten forholdt det seg slik at «Kvinder under saadanne Omstændigheder i Regelen heller henvende sig til Mænd, til hvis Ro og Sindighed de antagelig med Ret tro at kunne have større Tillid».17 De slo fast at den norske folkekarakteren likner den tyske, og i Tyskland kunne ikke kvinner studere medisin. For Norges vedkommende var heller ikke spørsmålet av noen praktisk betydning. Det gikk mot et overskudd av uteksaminerte leger, og det var ingen grunn til å bringe kvinner inn i konkurransen. Til slutt anbefalte de medisinske professorene at kvinner kunne bli farmasøyter. Dette yrket krevde verken universitetsutdannelse eller

18 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 18

01.10.2018 11:14


artium. Farmasøytene reagerte uansett negativt på at fakultetet klassifiserte yrket deres som egnet for kvinner. Da professorene erklærte at kvinner ikke passet til å være leger, hentet de mange av begrunnelsene fra eget fag: svak fysikk, manglende kognitive forutsetninger og faren for kjønnslig abnormitet. Økt konkurranse om levebrødet var derimot et praktisk argument. Hvert år reiste faktisk 3–4 norske leger til Amerika for å arbeide der, enten for et avgrenset tidsrom eller for varig emigrasjon.18 Alle universitetsstudiene var åpne, og søkningen til medisin økte. Slik forholdene var i Norge, var det likevel lite sannsynlig at det skulle bli særlig mange kvinnelige studenter de første tiårene, og faren for et presset arbeidsmarked utgjorde heller ikke professorenes hovedargument. En kikk på forarbeidene tydeliggjør noen av oppfatningene som erklæringen sprang ut fra. Det finnes en del tekstpartier som først ble formulert og filt på, og siden strøket og tatt ut. I flukt med avsnittet om abnormitet sto opprinnelig: Vi begynde allerede i vort samfund at få nogle enkelte typer af denne art, og fakultetet kan i den hele retning disse bestrebelser have fået, ikke se noget fremskridt; de indeholde snarere de alvorligste farer for samfundet, fakultetet skal ikke indlade sig på psykologiske betragtninger om forskjellen mellem mandens og kvindens intelligens eller undersøge det spørgsmål om det kun er tusindårig undertrykkelse og afhængighed, der har bragt kvinden ned til det lave og ufuldkomne standpunkt hun efter nogles mening nå indtager, men fakultetet må fastholde, at det er en principiel forskjel imellem den mandlige og kvindelige intelligents, om end denne forskjel vanskelig lader sig udtrykke ved en bestemt formel, den er af kvalitativ art og står i nøje sammenhæng med kvindens hele natur.19 De mest ytterliggående formuleringene ble fjernet, og likeledes uttalelser som direkte angrep kvinnesaken. Forarbeidene gir likevel fornemmelsen av noe mer. Kvinners intelligens beskrives som noe lavt og ufullkomment, samtidig dukker det opp en frykt for samfunnsomveltninger hvis kvinnene

professorene mot de folkevalgte  19

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 19

01.10.2018 11:14


fikk utdanning, – i samme tankestrøm, i samme setninger faktisk. En eller flere av professorene ønsket at kvinner skulle holdes nede i «tarvelighet», det ble strøket, men Ferdinand Lochmann skal utdype disse preferansene fra Studentersamfunnets talerstol senere. Medisinaldirektøren i 1882, det offentlige helsevesenets øverste sjef og embetsmann, het Ludvig Vilhelm Dahl. Han var enig i at kvinner ikke egnet seg som leger. Han skrev at det for alltid bare vil dreie seg om noen Ernst Ferdinand Lochmann (1820– 1891). Foto: Ludwik Szaciński/Nasjonalfå, så spesielt viktig var spørsmålet biblioteket. ikke. Argumentasjonen hans var likevel en annen. Han mente at kvinner og menn ikke kunne undervises sammen og begrunnet det med ryktene som gikk om kvinnelige studenter i utlandet, særlig i Sveits. Der hersket det «saadanne Brud paa den allmindelige Sømmelighetsfølelse, at blufærdige nordiske Kvinder umulig kan antages at ville deltage i den i sin Helhed».20 Disse ryktene handlet om livsførselen til selvstendige kvinner, ikke minst nihilistiske russerinner. Separate utdannelsesløp ville bli for kostbart, uttalte medisinaldirektøren, og de få norske kvinnene som i fremtiden ønsket å bli leger, fikk heller dra til utlandet for å studere med en garanti om å få praktisere i Norge etterpå. Når det gjaldt uroen for de kvinnelige studentenes anstendighet, var det gjerne undervisningen i anatomi og urologisk kirurgi som ble trukket frem. Det kritiske var at kvinner skulle studere kjønnsorganenes anatomi, funksjon og sykdommer sammen med menn. Utover redselen for forplantningslærens farer var Dahl bekymret for fellesundervisningen som sådan. Hvis studenter av begge kjønn skulle sitte ved siden av hverandre på forelesninger, kunne det føre til forelskelser og forførelser og gjøre universitetet til en arena

20 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 20

01.10.2018 11:14


for lettsindig oppførsel – et sjekkested, rett og slett. For Dahl handlet det likevel ikke bare om sømmeligheten. I likhet med flere leger mente han at jenter og kvinner tok skade av å lese for mye. Det kunne føre til hodepine, forskjellige nervøse symptomer og sykelig blodblanding med livsvarige følger; «til Sindssygdom grænsende Griller og sjælelige Selvpinsler samt nedbrutt Ernæring, der i et enkelt Tilfælde ogsaa voldte Døden».21 Det var én som ikke fryktet fremtiden hvis kvinner fikk bli leger. Fakultetsmedlem og professor Jacob Munch Heiberg hadde vært i Nord-Afrika på helsereise.22 Da han kom hjem og fikk vite hva fakultetskollegene hadde uttalt, bestemte han seg for å komme med en moterklæring. I den påpeker Heiberg at det er mulig at innvendingene om kvinnens utviklede følelsesliv, lavere åndsevner og mindre fysiske styrke ofte stemmer, men ham bekjent ble det heller ikke avholdt noen rekruttundersøkelse av mannlige studenter. Det hadde hendt at han hadde ønsket å avvise nervøse, ubegavede eller fysisk svake studenter, men her kommer gjerne livet selv til å foreta avvisningen senere. På samme måte som det finnes undermålsmenn, finnes det også overmålskvinner. De av disse som har lyst til å bli leger, bør få lov, og det bør være opp til enhver å velge sin livsstilling. Når det gjaldt følelseslivet, og spesielt i kjønnssfæren, inneholder medisinstudiet farer, men disse var etter Jacob Heibergs mening større for menn enn for kvinner. Og hva takt angår, antok han at kvinnen er mannen overlegen. Når det kommer til det kalde, rolige overlegg, derimot, mente også Heiberg at mennene hadde et fortrinn. Men, har en kvinne denne evnen i høy grad, bør hun få forsøke seg. Er hun dyktig, blir hun anvendt; er hun udugelig, blir hun glemt og forsvinner. Til slutt i sin dissenterende erklæring skriver han om den fysiske styrken: Det er et ubestridelig faktum at nordmenn er blant de sterkeste folkeslag i verden, og når det kommer til kroppshøyde, er vi blant de høyeste. Kvinnene er i gjennomsnitt hele 159 cm høye (!), poengterer han. At norske kvinner allerede hadde bevist sin fysiske utholdenhet, fremgikk av de 700 jordmødre som praktiserte under de vanskeligste forhold, slik som klima, tunge reiser og slett betaling fører til. Man burde for øvrig ikke opprette egne undervisningslokaler, men la kvinnene delta på forelesningene, i dis-

professorene mot de folkevalgte  21

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 21

01.10.2018 11:14


seksjonssalene, på laboratoriene og i sykehusene sammen med de mannlige studentene. Jacob Heibergs uttalelse er signert 21. november 1882.23 Hva mente så samtiden? Det står en og annen notis i avisene. Verdens Gang meldte i juni at finske dr. Rosina Heikel nå ansettes som offentlig lege i Helsingfors etter at 700 underskrifter var samlet inn for å øve press på myndighetene.24 Aftenposten refererte i november at señorita Martina Castells var uteksaminert som lege i Spania og hadde banet vei «trods alskens Vanskeligheter og nasjonale Fordomme».25 Enkelte drypp. Så mot slutten av året ble fakultetets uttalelse offentlig kjent. Morgenbladet trykket erklæringen mot kvinnelige leger uten redaksjonell kommentar.26 Dagbladet kjørte saken på første side under tittelen «Det medisinske fakultet og Kvindesagen»: «Vi tror at burde hidsætte Fakultetets højst mærkelige Begrundelse», og trykket så erklæringen i sin helhet.27 Også Verdens Gang trakk saken frem under tittelen «Kvindelige læger»: «Det medisinske Fakultet har, efter en utrolig borneret og flad Begrundelse, udtalt sig mod her som i andre Lande at give Kvinder Adgang til det lægevidenskabelige Studium. Til at gjøre Tjeneste paa Apoteker har det samme Fakultet mærkelig nok funnet dem skikket.»28 Og i satirebladet Vikingen ble erklæringen latterliggjort.29 Den skarpeste reaksjonen kom fra Camilla Collett: «Spørg – spørg vort medicinske Fakultet, der nylig har glædet Kollegiet med den Erklæring, at det fandt Kvinder uskikket til Lægekaldet!»30 La disse rådgiverne spørre seg selv hvor mye utestengelsen vil koste, og argumentasjonen, den «synes alene at være hentede i vor egen Verdensdel – det skulde vel ikke være fornemmelig … fra Tyskland?» Den har en foreldet klang, «den sande Grund mildt tilslørende», som de praktiske amerikanerne for lengst har fjernet seg fra. Men fra Amerika synes visst ikke fakultetet å ha hentet noe råd, skrev Collett kvasst, idet hun gjør oppmerksom på at det er en kvinne som innehar overlegens plass i en av Amerikas største byer – og det med stor berømmelse. Hun fortsetter:

Jacob Munch Heiberg (1843–1888). Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum.

22 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 22

01.10.2018 11:14


Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 23

01.10.2018 11:14


Hendes hele Nervesystem, item hendes Kvindelighed skulde begge være for zarte til at utholde Studiet og Praxis? Ak, mine herrer, hun maa udholde saa meget. Det er rent forbausende hvad hun altsammen kan holde ud! Og Hospitalstjenesten og Sygepleien Nat og Dag, den skulde ikke være ligesaa nerverystende, helsenedbrytende, ikke sætte hendes zarte Kvindelighed paa ligesaa slemme Prøver? Og dette holder hun ud. Er det med samme ømme Ømhed for denne sidste, at man med Forbudet ogsaa formener hende at blive Læge for sit eget Kjøn? Men de mange Kvinder, der af zart Skræk for at søge mandlig Lægehjelp udhaler enhver saadan, indtil Ondet er bleven ulægeligt – fører i Døden? Vi har kjendt Saadanne. Omhuen for den kvindelige Blufærdighed bliver idetmindste her meget problematisk. Det er første Gang, Spørgsmaalet i vort Land er reist om at aabne Kvinder Adgang til et Embede. Og det var et, hvortil Naturen har givet dem særegne Evner – en Sandhed, der er anerkjendt ligefra baade den gyldne og den graa Oldtid. Det blev dem negtet.31 For Collett er argumentene forkledd i ridderdrakt de verste. Den samme ridderligheten gjaldt ikke sykepleiere og jordmødre som arbeidet under sammenliknbare forhold som legene, for disse kvinnene kom fra en annen sosial klasse. Så langt strakk ikke galanteriet seg. Både Camilla Collett og fakultetet selv viste til inspirasjonen fra Tyskland. En tysk medisiner med internasjonal innflytelse var professor Theodor von Bischoff. Han hadde publisert en avhandling om kvinnelige medisinere noen år i forveien.32 Den åpner med at «kvinner nå for tiden ser seg om i alle mulige retninger for å bedre sin stilling, og det skjer ikke med den nødvendige selvinnsikt, akkurat, nettopp fordi manglende selvinnsikt er et typisk trekk ved kvinnenaturen».33 Det setter tonen, og gjennom 56 sider gjør professoren rede for hvorfor kvinner ikke kan bli leger. Von Bischoff fører bevis. Hans påstand er at menn og kvinner er grunn-

24 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 24

01.10.2018 11:14


leggende forskjellige, og at den voksne kvinnens utviklingsnivå står nærmere barnets enn mannens. Vekten av hodeskallen delt på hele skjelettets vekt vil hos menn være i forholdet 1 : 8, mens det hos kvinner er 1 : 6, mer slik det er hos barn, skriver han. Dessuten finner han at ryggmargen hos kvinner er kraftigere enn hos menn, slik som hos dyrene. Kronbeviset er likevel hjerneveiingene, der han har veid 391 mannlige og 253 kvinnelige bayerske hjerner under obduksjon og funnet at de mannlige hjernene i gjennomsnitt var 134 gram tyngre enn de kvinnelige. Vektforskjellen lå i storehjernen, ikke i lillehjernen, og ettersom bevissthet, intelligens og høyere kognitive funksjoner ligger i storehjernen, mente han å bevise mennenes overlegenhet. Ulikheten i hodeform og hjernevekt er så karakteristisk, skrev professoren, at den er umulig å se bort ifra når de mentale forskjellene mellom kjønnene skal bedømmes. Mannen er modig, risikovillig, kraftfull, trassig, rå, bestemt, mens kvinnen er engstelig, ettergivende, mild, kjærlig, snill, pratsom og slu. Mannen har fasthet, kvinnen er formbar og inkonsekvent. Menn handler etter overbevisning, fordi fornuften overstyrer følelsene, mens det hos kvinner er omvendt, de lar seg styre av følelser. Disse forskjellene, de fysiske og de psykiske, er de ugjendrivelige bevisene på at kvinner er uegnet til å studere og utøve vitenskap, og da særlig medisin. Sjelden kan det ha vært publisert en vitenskapelig tekst som dirrer mer av irritasjon og verbale utageringer enn von Bischoffs avhandling. På hver side følger påstander som skal anskueliggjøre kvinners lavere intelligens og dermed uegnethet som leger; han bruker utropstegn og sperret skrift. Kvinner kan ikke skille vesentlig fra uvesentlig, de kan ikke komme frem til dypere erkjennelser, kan ikke sette ting i sammenheng eller ha et kreativt forhold til vitenskap. I beste fall kan kvinner lære sjablongmessige fakta utenat. Et lite tekstparti viser seg å være mistenkelig gjenkjennelig, det er spekulasjonen om hvorvidt det er tusenårig undertrykkelse som har ført til kvinnenes manglende utvikling og lavere åndsevner, nøyaktig slik det står i forarbeidene til den norske erklæringen fra 1882.34 Nei, en invasjon av halvstuderte kvinnelige håndverkere ville ødelegge medisinsk vitenskap og kunst for alltid. Det var von Bischoffs klare varsko og avhandlingens finale. Han oppfordret tidens medisinere til å kjempe med

professorene mot de folkevalgte  25

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 25

01.10.2018 11:14


alle krefter mot kvinnenes inntog. Professoren sto i München, men ropte det utover Europa, og ble åpenbart en inspirasjonskilde for de norske professorene. Alle de generelle momentene i den norske erklæringen finnes i von Bischoffs tekst, selv om nordmennene dro det lenger når det gjaldt abnormitet, mens von Bischoffs sterkeste kort var kvinnenes lavere intelligens. Mens Kirke- og undervisningsdepartementets endeløse utredning pågikk, ble det vedtatt at norske kvinner kunne gå opp til examen artium og examen philosophicum. I juni 1882 falt derfor spørsmålet om hvordan kvinner skulle kvalifisere seg for medisinstudiet bort. Kvinnene kunne nå få studiekompetanse, men fikk fortsatt ikke avlegge embetseksamener. Høsten 1882 ville departementet derfor vite om kvinner kunne gå på forelesninger og delta i øvelser ved de ulike fakultetene. Det juridiske fakultet svarte at forelesningene var åpne for alle med artium, men at kvinners adgang til øvelser først ville bli mulig når de kunne ta juridisk embetseksamen. Teologenes uttalelse var identisk, ett av fakultetene må ha skrevet av det andre. Det historisk-filosofiske og det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet erklærte at kvinner kunne delta på alt hos dem. Medisinerne skrev at forelesninger ikke kunne nektes fordi de var offentlige. Øvelser, derimot, var bare for innskrevne studenter. Kom det en lovendring, måtte de kvinnelige studentene, så lenge det var tale om noen få, «admitteres til Øvelserne i Felleskab med de mandlige. Dette vil vistnok medføre Ulemper, men er med det nuværende Undervisningsapparat den eneste praktisk mulige Ordning».35 Men blir det flere, vil dette bli vanskelig. Alle professorene skrev under, bortsett fra Jacob Heiberg. Han viste til sin moterklæring og meddelte at hans syn var ivaretatt der.36 Til slutt, over to år etter at Stortinget hadde bedt om en rask utredning, la regjeringen frem stortingsmeddelelsen Angaaende Kvinders Adgang til Uddannelse som Læger m.V.37 Den lente seg tungt på de medisinske autoritetene og fant at tiden ikke var moden. Saken burde stilles i bero. Kirkekomiteen, som fikk stortingsmeldingen, skrev 8. juni 1883 at de ikke hadde funnet anledning til å ta saken under behandling, den ble utsatt på ubestemt tid.38 Syv medisinske professorer og en medisinaldirektør hadde avgjort det hele.

26 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 26

01.10.2018 11:14


Omkamp Noen få embetsmenn vant første runde over Stortingets ønske, men i lengden holdt det jo ikke. I 1884, året etter at saken ble lagt vekk, påpekte Livius Smitt igjen det urimelige i at kvinner ble utestengt fra medisinstudiet i Norge når de kunne praktisere som leger i alle siviliserte land. Smitt tok for seg fakultetets erklæring punkt for punkt, om nervesystem og fysisk styrke, abnormitet og evnen til sindighet og fasthet i karakteren, og det er tydelig at det er juristen Smitt som prosederer når han påpeker inkonsekvenser og slutningsfeil hos meningsmotstanderne. Det har vært et tap for samfunnet at kvinner med begavelse for legevirksomhet er blitt henvist til kvakksalveriets enemerker, fremholder han; en liten nasjon som vår må vite å utnytte sine talenter der de enn måtte finnes. Han skriver innsiktsfullt om det medisinerne klassifiserte som abnormitet. Det er helt forklarlig at enkelte viljesterke sjeler blir fristet til å gå for langt og utfordre konvensjonene som jo har gjort det så vanskelig for dem. Dette er overgangstilstander. Fakultetet uttalte dessuten at det finnes unge damer som med full bevarelse av sin kvinnelighet kan tilegne seg likeså omfattende kunnskaper som menn. Og det, skrev Smitt, viser vel at vi ikke står overfor en naturlov. «At Intelligensen udvikles paa Følelseslivets Bekostning, er neppe stort andet end en tilvant Talemaade af temmelig tvivlsom Gehalt.»39 Han tillot seg videre å spørre hvordan fakultetet kunne vite at våre kvinner heller vil søke hjelp hos mannlige enn kvinnelige leger i gynekologiske spørsmål, når de aldri hadde hatt denne valgmuligheten. Og så kom Smitt til det sentrale argumentet i datidens debatt, nemlig at det fantes blyge, engstelige eller skamfulle kvinner med etter hvert uhelbredelige tilstander som kunne vært kurert. Dette er det viktigste for Livius Smitt og Camilla Collett, for kvinnesaksbevegelsen, opinionen og ikke-legene. «Det er et Retfærdighetskrav, som her stilles, og det forekommer mig at fremtræde med saadan Styrke, at ingen smaalige Hensyn her maa komme i Betragtning.»40 I Livius Smitts begrunnelse er det merkelig lite tidsferniss. Han roter det ikke til med omfattende beskrivelser av forskjellene i kvinnens og mannens

professorene mot de folkevalgte  27

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 27

01.10.2018 11:14


natur som samtidens retorikk vanligvis inneholdt. Til slutt konkluderer han sin åtte sider lange argumentasjon for kvinnelige leger og mot det medisinske fakultetet med at reformen er i samfunnets interesse og ikke koster noe, og fremmet et lovforslag om at kvinner skal ha samme adgang til å studere medisin som menn, til å ta medisinsk embetseksamen og til å nyte godt av alle universitetets legater.41 Den norske debatten om kvinners rett til å studere handlet bare om hvorvidt de kunne studere medisin og bli leger. Tiden var imidlertid overmoden for å åpne hele universitetet for begge kjønn. Hagbart E. Berner hadde i sin tid foreslått loven som tillot kvinner å gå opp til examen artium og examen philosophicum, og parallelt med at Smitt kom med sitt lovforslag, fremmet Berner et forslag om at kvinnelige studenter kunne ta universitetseksamener i alle fag. Berner var i 1884 stortingsrepresentant for det som ble Venstre, han var Dagbladets første redaktør og ikke minst ble han Norsk Kvinnesaksforenings første formann. Hans lovforslag var, i likhet med Smitts, et uttrykk for en maktkamp og et tidsskille. Politikere sto opp mot professorene, demokratiet mot embetsmennene, utbredte holdninger utfordret noen få mektige menns skjønn. Og siden det medisinske fakultetet hadde sagt at de ikke ville ha damer inn, og Stortinget nå høyst sannsynlig kom til å overkjøre fakultetets mening, inneholdt også Berners forslag en grundig argumentasjon for hvorfor landet burde ha kvinnelige leger, mens den ikke hadde med noe tilsvarende for kvinnelige jurister, lektorer eller prester. Også Berner vektla det humane i at kvinner skulle få muligheten til å oppsøke lege av samme kjønn, men så argumenterer også han kjønnsspesifikt: Kvinnenes høyere moralske standard ville ha en gunstig innvirkning og foredle hele legestanden. Ikke bare kvinnesaksmotstanderne, men også mange som støttet kampen for kvinners rettigheter, dyrket forskjellene mellom kjønnene. En rådende holdning blant dem var at kvinner var moralsk høyerestående og på dette punktet overlegne mannen og hans råhet. Berner hadde forelagt saken for stadsfysikus i Kristiania, Johan Lauritz Bidenkap, og han var for.42 Bidenkap mente at mange kvinner ville egne seg som leger. De kunne gjøre stor nytte i vår fattige og spredte befolkning,

28 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 28

01.10.2018 11:14


også fordi de ville klare seg med en lavere inntekt. Han hadde en ansett stilling som medisiner og var et godt kort for Berner, og med Bidenkap som faglig referanse undertegnet Berner sitt lovforslag, som også ble underskrevet av Oftedal, Sparre og Steen.43 Oftedal var prest, Sparre lege og stadsfysikus i Bergen og Steen rektor, alle tre vel ansette venstremenn. Kirkekomiteen behandlet Smitts og Berners lovforslag under ett. Den stilte seg bak argumentasjonen mot det medisinske fakultetet, og var videre enig i professor Jacob Heibergs tidligere begrunnelser. I det hele tatt fant komiteen det rettferdig at kvinner kunne ta universitetseksamener nå som de kunne få studiekompetanse og gå på forelesninger. Om de kunne få embetsstillinger var derimot en annen sak, det burde bli gjenstand for fremtidige drøftelser, og for de kvinnene som ville studere teologi «er det en Selvfølge, at Studiet ikke aabner dem Adgang til at bestige Prædikestolen».44 Komitémedlem Jakob Aall Bonnevie kunne ikke skjønne at kvinner kunne bli tiltrukket av verken juss eller teologi og mente det var aldeles unødvendig å åpne disse studiene, men valgte likevel å stå bak komiteens innstilling. Bonnevie hadde vært kritisk til kvinners utdannelse før, likevel skulle datteren hans, Kristine, senere bli biolog og landets første kvinnelige professor. Komiteen gikk enstemmig inn for at kvinner fikk adgang til alle universitetseksamener, akademiske grader, stipendier og legater.45 Bare en prest fra Sarpsborg voterte mot loven under Odelstingets behandling, og deretter ble den enstemmig vedtatt i Lagtinget 1. mai 1884.46 Departementet ba så universitetet om å uttale seg.47 Det medisinske fakultetet svarte at de ikke hadde noe å bemerke utover å vise til sine tidligere erklæringer. Camilla Colletts rammende harselering og pressens kritikk hadde ikke vært pinlig for professorene, som valgte å opprettholde sine uttalelser om kvinners svake nervesystem og fare for abnormitet. Isteden responderte de med en siste hilsen: Legatene og stipendiene som universitetet fordelte burde ikke tilfalle kvinner, da de var opprettet før kvinnelige studenter fantes. Det er klemt inn en påskrevet linje nederst: «Prof. Dr. Jacob Heiberg ønsker ikke at udtale sig om det sidste Punkt.»48 Regjeringen var nylig dømt i riksrett for å ha tatt for lite hensyn til Stortinget, og departementet lot lovforslaget klokelig gli gjennom uten bemerk-

professorene mot de folkevalgte  29

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 29

01.10.2018 11:14


ninger. Loven som åpnet døren til universitetet helt opp for kvinner ble sanksjonert den 14. juni 1884.

Ferdinand Lochmann gjentar argumentene Senere samme høst ble kvinnesaken debattert i Studentersamfundet. Spesielt invitert var den nye Kvinnesaksforeningens styre og de fire kvinnelige studentene som nå fantes. Francis Hagerup holdt innledningen. Han var positiv til kvinnesaken og ønsket både kommunal og nasjonal stemmerett for kvinner på tvers av sitt eget parti Høyre. Så tok professor Lochmann ordet. Han støttet kvinnenes adgang til å arbeide innenfor visse områder, slik som i kontortjeneste og på bibliotek.49 Han mente også at kvinner var egnet som lærerinner i barneskolen. Det er jo ikke et intellektuelt fremskritt, fremholdt han, men et foredlende element i skolen. Men «der er en moderne Retning i Kvindens Studier, for hvilken jeg ikke har meget Sympathi, det er den litterære, hendes Befatning med vor Tids Digtere, de moderne Ideer, de store Samfundsspørgsmaal der er satte under Debat, som det heder. Der er altfor meget usundt og overspændt i alt dette, og jeg tror, Erfaring viser, at Kvinden er særlig modtagelig for denne Art af Infektion».50 Henrik Ibsens Et dukkehjem var utgitt fem år tidligere, og kan ha vært et eksempel Lochmann hadde i tankene. Ferdinand Lochmann var en person som ikke holdt tilbake. Han fortalte åpent om hvilken kvinnetype han ble fascinert av, og hva slags maktforhold han fant attraktivt i ekteskapet, og var overraskende oppriktig. Han bekjente for forsamlingen at idealkvinnen hans liknet middelalderens trellkvinne, hun som ikke følger med i tiden eller vet noe om samfunnet hun lever i. «Man skal ikke se sig meget om i Livet, før man træffer disse tålmodige, opofrende Hustruer. Mannen er fordrukken og mishandler henne; hun steller huset og børnene tålmodig. Der kan gaa en Aarrække hen. Undertiden kan hun redde ham, men i alle fall har hun gjort sin plikt».51 For et fullsatt Studentersamfunn gjentok han påstandene om kvinners svake biologiske forutsetninger og det skjøre nervesystemet som han ikke

30 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 30

01.10.2018 11:14


trodde «der mellem Læger hersker nogen Tvivl herom».52 Og med de spesielt inviterte kvinnelige studentene sittende på første rad, like under talerstolen, sa han rett ut at kvinnenes intelligens var av en lavere sort enn mannens, «anlæggene er de samme; men ved tusenaarig Undertrykkelse eller Forsømmelse er de vedblevne at staa ved det samme ufuldkomne Standpunkt».53 Og det var von Bischoffs ord. Lochmanns tale slo ikke an, ikke blant de innbudte kvinnene naturligvis, men heller ikke hos resten av tilhørerne.54 Og at kvinnelige leger var ønsket, slik Stortinget, kvinnesakssympatisører og Camilla Collett hadde uttrykt, var ikke annet enn en doktrinær talemåte, konstaterte han, «enhver erfaren Læge vil smile af disse Ord».55

* I spørsmålet om jenters skolegang og utdannelse hadde Dagbladet i 1881 skrevet at det er til ubotelig skade at halvdelen av samfunnets medlemmer hindres fra å bruke sine krefter. I dette henseende er «den norske Kvinde stillet under særdeles uheldige Vilkaar», og «naar Regjeringen aldeles unødig søger at hindre begavede og energiske Kvinder fra at gaa de Veje, som i følge Sagens Natur staar og bør staa aapne for enhver, som vil vælge dem, saa – ja saa vil enhver skjønne, at det kunne ingen anden enn en norsk Regjering have gjort».56 Det kan se ut som likestillingslandet Norge, berettiget stolte av den tidlige allmenne stemmeretten, har en forhistorie som på dette tidspunktet lå mer tilbake enn i sammenliknbare land. Ja, i dette henseende var landet blant de mest tilbakestående i hele Vesten.

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 31

01.10.2018 11:14


De første

De aller første kvinnene som våget seg inn på universitetet begynte ikke på medisin, de ble realfagsstudenter. De beholdt farten og gled videre på fagene som de hadde gjort det så godt i til studentereksamen. Men litt før midten av 1880-tallet begynte tre kvinner, hver på sin kant, å forberede seg på å bli leger. Det var Marie Holst, Louise Ramm og Marie Spångberg. De var høyst ulike og kjente ikke hverandre.

Marie Holst fra Vefsn og det store tømmereventyret Marie Holst var eldst. Hun vokste opp i Vefsn i Nordland i 1860- og 70-årene. Maries far kom til Vefsn som konstituert lensmann. Han kjøpte en gård på Øvre Skog og var både ordfører og varaordfører i Vefsn i flere perioder. Lensmann var han ikke så lenge, men han startet en kornmølle som senere ble guanofabrikk, drev et lite sagbruk og et teglverk, var styreformann i Vefsn Sparebank, grunnla Vefsn Landbruksforening, hadde interesser i en sølvgruve i Svenningdalen, satt i Helgelands dampskipselskaps første styre og ble første styreformann i Vefsn Meieri. Politisk ble han beskrevet som en stø venstremann. Da den nye skoleloven kom, var han en pådriver for å få kvinnene med i det kommunale skolestyret, for det åpnet loven for nå. Moren til Marie kom fra Trondheim, men lite er kjent om henne.

32 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 32

01.10.2018 11:14


Marie selv ble født i 1861. Hun beskrives som festlig og snill, men krass og slagferdig mot dem hun ikke likte. Hun hadde fire eldre og to yngre søsken. I tillegg fikk faren ifølge kirkebøkene en sønn med en annen gift kvinne, men i likhet med mange andre emigrerte han til Amerika. Tiden fra 1865 til 1884 var et sant Klondike i Vefsn. Fem engelskmenn hadde kjøpt opp store skogområder og satt i gang en storstilt tømmerdrift, men siden ble det økonomisk krise. Skogen var hogd ned, handelsnæringen gikk konkurs og utvandringen ble stor. Midt i dette ville tømmereventyret vokste Marie Holst opp. I 1882 avla den første kvinnen examen artium i Norge. Det var Cecilie Thoresen, legedatter fra Eidsvoll. Hennes pågående forespørsler om å få gå opp til artium satte i gang prosessen som førte til at kvinner fikk mulighet til å ta artium, såkalt førsteeksamen, og til å avlegge examen philosophicum, som ble kalt anneneksamen. På denne tiden var det litt over 300 personer som tok artium i landet hvert år, og selve eksamen ble avlagt på universitetet i Kristiania. Etterpå ble man akademisk borger, kunne kalle seg student og motta borgerbrevet i en høytidelig seremoni i universitetets aula om høsten. Det var førstesidestoff i avisene, og i 1882 ble det bemerket, og tegnet, at den første kvinnen hadde tatt artium med et strålende resultat. Akkurat det fikk Marie Holst med seg. Året etter reiste hun til hovedstaden for å gjøre det samme, uten at hun hadde noen anelse om hvordan, eller som hun skrev: Det var ikke noe gymnasium hvor kvinder kunde gå inn, men min far hadde i ungdommen kjent skolebestyrer Peter Voss, og sa at Voss kanskje vilde slippe mig inn på Aars og Voss. Da jeg kom op på kontoret, traff jeg først Aars. Han blev livredd da han hørte min anmodning, mente at det umulig gikk an og tilkalte i sin nød store, svære Hoffgaard som ble like rystet og tilkalte Voss – mitt siste håp. Rystelsen var like stor for ham også, og resulatet var, at «ånden i skolen vilde lide» hvis det kom piger inn. – (To år efter hadde jeg en følelse av triumf da Aars og Voss averterte efter piker til gymnasiet). – Ja, der sto jeg som en uerfaren landskommisjon fra Nordland: jeg hadde aldri selv gått på skole, bare hatt lærere hjemme og visste

de første  33

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 33

01.10.2018 11:14


Annonse i Aftenposten 1., 4. og 11. september 1883.

meget lite om hvordan jeg skulle bære mig ad med det hele arrangement. På Aars og Voss var det en matematikklærer, løitnant B. M. Hall. Han var sønn av «gammelprosten» hjemme, hadde en vinter vært på mitt hjemsted og den gang lest matematikk med mig til middelskoleeksamen. Han var litt av en alt-mulig-mann, som ofte fant utveier i vanskelige situasjoner, og jeg gikk op og rådførte mig med ham. I en fart fant han ut at det skulde averteres efter flere, og så arrangeres et privatparti; han skulle få tak i lærere, og vi skulde ha lokale hos ham og hans mor. De bodde i et lite hus i en stor frukthave.57 Marie Holst er ofte fargerik i skildringene sine. Hun forteller hvordan de lå ute i hagen og leste i sommerhalvåret, om fru Hall som serverte kaker og om lærerne som var oppe i trærne for å plukke frukt til elevene. Foruten Marie besto denne eksklusive artiumsklassen av Anna Bugge, Minda Ramm, søsknene Louise og Olaf Qvam, i enkelte fag Laura Rømcke, og i en periode Betzy Børresen. Det er ingen grunn til å tro at de lå og sløvet under epletrærne, verken da eller siden. Anna Bugge ble raskt aktiv i kvinnebevegelsen og deretter i fredsbevegelsen, ble siden svensk jurist og møtte i Folkeforbundet – forløperen til FN – som Sveriges første kvinnelige diplomat. Verdens Gang 16.09.1882.

34 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 34

01.10.2018 11:14


Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 35

01.10.2018 11:14


En del av det private artiumskurset med Marie Holst som står bak til venstre. Deretter premierløytnant Hall og Minda Ramm. Foran Anna Bugge og kandidat Thrane.

Minda Ramm tok første del av realfagsstudiet ved Universitetet i Kristiania med eksamen i fysikk og kjemi, giftet seg med forfatteren Hans E. Kinck og bodde deretter mye i utlandet. Hun ga ut fire romaner samt oversatte den franske forfatteren Honoré de Balzac til norsk. Louise Qvam ble senere lege, gårdbruker og kvinnesakskvinne. Laura Rømcke, som hadde lest et år i forveien, tok artium året før de andre. Hun ble aktiv i kvinnebevegelsen og gikk som første kvinne på Studentersamfundets talerstol, der hun på moderne vis spurte hva begrepet «kvinnelighet» vel kunne bety. Noen jublet, andre lot seg forarge. Betzy ble gift med Oluf Kjelsberg og forsvant fra gruppen, men ble siden en markant stemme i norsk offentlighet som kvinnesakskvinne og fabrikkinspektør. Men flertallet i den lille privatklassen som oppsto på Marie Holsts initiativ, tok artium i 1885.

36 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 36

01.10.2018 11:14


Louise Ramm og en fattig presteenke Våren 1865 ble Louise Ramm født i Sogndal, der faren hennes var prest. Familien het på denne tiden Olsen. Før Louise hadde rukket å bli ett år, døde sognepresten, og enken og barna måtte flytte. De reiste til Kristiania, der moren, Vally Juell, kom fra. Da familien bodde på prestegården i Sogndal, hadde de fire tjenestejenter og en «tjenestekarl», de hadde god plass og trygg økonomi. Ved folketellingen i 1875 bor enken og barna i en leilighet i Drammensveien i Kristiania med én tjenestepike og én losjerende. I 1885 har de flyttet til en litt større leilighet, og sønnen Fredrik har blitt lege og reist til Amerika. Louise er 20 år og bor sammen med moren og søsknene Johnny, Ulla og Minda, og en tjenestejente. De behøver ikke lenger leie ut rom. Barna har skiftet navn fra Olsen til Ramm, som var mormorens etternavn. Johnny ble advokat og Minda var blant landets første kvinnelige studenter. Louise tok examen artium året etter henne, i 1886, og i likhet med sin fremtidige medstudent Marie Holst fikk hun en god, laudabel realfagsartium. På Nasjonalbiblioteket i Oslo er det arkivert 17 kasser med skriftlig materiale etter Louises søster Minda og svogeren Hans E. Kinck, begge forfattere. Her ligger Mindas kladdebøker med manuskripter i, mengder av knøttsmå almanakker, litterære notater usortert sammen med prosaiske handlelister, lærebøker i fysikk og brev og bøker med husholdningsregnskap. I kasse nummer 13 dukker det opp et falmet ark; det har datteren Eli Kincks ujevne håndskrift og rapsodiske form: Vally Juell blev gift med presten Ludvig Olsen, dro til Sogndal, der han døde. Så hennes kamp for levebrødet – den gang! I en fordomsfull samtid – enda med 5 små barn blev heltemodig fuldført – omsider skaffet hun alle utdannelsen, saadan som hun hadde (fru Ulla Ellings ord i samtale med Eli Kinck) lovet manden på dødsleiet – hun (bestemor Vally altså) fikk en forut for tiden god sprogutdannelse – dette reddet dem antagelig. I sin alderdom levet hun hos den ældste søn høiesteretsadvokat Johnny Ramm – Granholt på Bestum – der samlet de om sig familiene med opvoksende barn – hendes

de første  37

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 37

01.10.2018 11:14


barn var altså Johnny (h. r. advokat) derefter legen: Fredrik (Dikken), så forfatterinden Minda, så Ulla gift med komponist Elling selv sykegymnast og massøse, den yngste var dr. Louise, kvindelæge i Kristiania.58 En må uvegerlig tenke på den ressurssterke søskenflokken, men også på enken, Vally Juell Olsen. Hun skaffet sine fem barn omfattende utdannelser, tre av dem var døtre, hvorav to tok universitetsutdannelse i 1880- og 90årene. I en liten bok skrevet av Louises Louise Ramm da hun tok examen bror, Fredrik, forteller han også om artium. løftet som moren ga til mannen da han var døende, og «det løftet holdt hun trofast, og det var godt gjort av en fattig presteenke, som satt igjen med fem barn og som om morgenen ikke visste hvor hun skulle skaffe middagsmaten til sultne barn, som dog aldri gikk sultne i seng, hva hun selv kanskje gjorde av og til».59

Marie Spångberg med støtte fra Amerika Marie Spångberg ble født samme år som Louise Ramm, i 1865, og også hennes far døde ikke lenge etter at hun ble født. Han kom fra Sverige og var urmaker. Moren, som var 30 år da hun ble enke, satt igjen med seks barn; fem sønner og den nyfødte Marie. Sønnene emigrerte etter hvert til Amerika, mens fru Spångberg arbeidet som frisør ved Kristianias teatre. Det var økonomisk og helt bokstavelig trangt. Marie og hennes mor bodde sammen med avdøde Spångbergs slektninger og to losjerende, til sammen elleve personer i en leilighet i andre etasje i Møllergaten 16. Spångbergene

38 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 38

01.10.2018 11:14


har eksotiske navn som Walcolar og Vilslona, dette er ved folketellingen i 1885. Året før hadde Marie Spångberg tatt guvernanteeksamen. Læreryrket var i fremmarsj for kvinner og var sosialt akseptert, men hun hadde fått smaken på å lese og merket at det gled lett. Samme høst meldte hun seg på et privat artiumskurs. De utvandrede brødrene sendte penger hjem fra Amerika og sørget for at hun kunne fortsette å utdanne seg. I det nye landet erfarte de at kvinnenes posisjon var en annen. Jenter hadde fått lik skolegang som guttene, noen hadde studert, og det fantes ikke rent få kvinnelige leger. Kanskje tenkte de på den begavede lillesøsteren hjemme i Norge og oppmuntret henne til å vurdere nettopp legeyrket. I alle fall satt hun i den folksomme leiligheten i Møllergaten og forberedte seg først til middelskoleeksamen, som hun tok i 1885, og deretter til realfagsartium, som hun tok allerede året etter, med karakteren laud. En kan se for seg Helene Spångberg i en trang teatergarderobe fylt med pudder og skuespillernerver. Hun setter opp hår, fester hatter og skifter stilling ofte for å spare korsryggen, men det spiller ingen rolle lenger, for hun har nettopp fått vite om Maries artiumskarakterer, og øynene blir blanke. Uansett hva som skjedde nå, hadde datteren gjennom knallhard innsats hevet seg opp til en elite; hun ville få nye muligheter og et annet liv. For ikke lenge siden var hun et lite barn, nå var hun blant en håndfull kvinner – de aller første – som kunne kalle seg studenter i Norge.

Bakgrunner Marie Holst, Louise Ramm og Marie Spångberg kom fra forskjellige miljøer. To av dem vokste opp uten far, mens Marie Holst hadde en ytterst vital en. Louise Ramm og Marie Spångberg hadde sine kjempende mødre og Spångberg i tillegg brødrene i Amerika. Disse familiære støttespillerne gjorde utdanningen deres mulig, men den tanken som hadde vokst frem hos de tre unge kvinnene; at de kunne bli noe i kraft av egne evner, suge til seg kunnskap, undersøke og forstå og gjennom en utdannelse og et yrke skape

de første  39

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 39

01.10.2018 11:14


seg meningsfulle liv, den må ha vært dypt fundert i dem selv. Ingen av barndomsvenninnene deres har hatt den samme ideen, i hvert fall ikke gjennomført den, men selv har de antakelig ligget våken om natten med fremtidsfantasier, fått hjertebank og bestemt seg: Jeg vil! I tidsrommet mellom 1893 til og med 1900 ble det utdelt 19 legelisenser til kvinner i Norge. Langs ulike veier utviklet kvinnene som mottok disse kraften og selvtilliten til å forfølge en yrkesdrøm, på tvers av holdningene til dem som skulle utdanne dem. De tok radikalt annerledes valg for livene sine enn andre kvinner før og samtidig med dem. Før hadde det ikke vært mulig, nå var døren nettopp åpnet opp. 18 utdannet seg ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania, én var dansk, det var Caroline Steen, mens én kvinne studerte i København, det var Honoria Dietrichson og hun var norsk. Det er nærliggende å anta at det var borgerskapets døtre som kulturelt og økonomisk hadde forutsetningene for å bli de kvinnelige legepionerene. Delvis var det slik, men bildet blir mer nyansert jo nærmere inn på livene til hver enkelt en kommer. De aller fleste kvinner som vokste opp i datidens borgerskap ble jo ikke leger eller studerte noe som helst. På den andre siden måtte ingen av disse 19 arbeide full tid for å forsørge seg. Det hadde ikke latt seg forene med å studere medisin, og de delte definitivt ikke arbeiderklassens livsvilkår. Den kulturelle kapitalen de hadde med seg, var åpenbart viktig. Foreldrenes og særlig fedrenes utdanning og yrker vil bare være grovmaskede indikatorer på hvilken kunnskapsmessig stimulans de første kvinnelige legene ble utsatt for, men ved å se på fedrenes yrker kan følgende slås fast: 10 av de 19 første kvinnelige legene hadde fedre med universitetsutdanning. Fedre med universitetsutdanning var altså sterkt overrepresentert blant pionerene sammenliknet med befolkningen ellers. Av disse fedrene var to prester, to var leger, tre jurister, en var filolog, en matematiker og en var ingeniør.60 Av de øvrige fedrene var en urmaker, en brukseier, en telegrafinspektør, en tollinspektør, en gårdbruker, en kjøpmann, en blokkmaker (håndverker som produserte blokkverk og taljer til skip) og to skipsførere. En var datter av en ugift hushjelp og en skipskaptein, men ble i tenårene

40 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 40

01.10.2018 11:14


adoptert av en professor i litteraturvitenskap. Blant mødrene finnes en frisør, en husholderske, to gårdbrukere, en framtidig organisasjonsleder og en billedkunstner. Viktigere enn foreldrenes yrker var det politiske og kvinnesaksideologiske miljøet som disse jentene ble influert av. Kvinnesaksvennlige tanker var utbredt i deres oppvekstmiljøer. I en del av familiene fantes dessuten forventninger om at døtrene skulle bli noe, for å være i stand til å forsørge seg. Følgelig hadde flere av de første kvinnelige legene søstre som ble lærerinner eller som fikk en annen utdannelse som medførte selvstendige liv. Én hadde en søster som også ble lege, en annen en kusine, og ingen av disse kom fra akademikerhjem.61 Disse kvinnenes bakgrunn har også en annen fellesnevner. Gruppen er liten, og en må være forsiktig med tolkningene, likevel er det interessant at relativt mange vokste opp uten en tilstedeværende far.62 Faren var enten død eller bodde ikke sammen med familien. På den andre siden hadde noen av kvinnene fedre som var markant opptatt av de nye kvinnesakstankene, eller som av andre grunner oppmuntret døtrene til å forfølge sine utradisjonelle ønsker.63

Forberedelse til examen artium Da de første kvinnene skulle forberede seg til artium, måtte de ta middelskoleeksamen først, det vil si eksamen på nivå med ungdomsskolen. Flere tok middelskoleeksamen etter undervisning med privatlærere hjemme eller på privatskoler, mens Marie Kjølseth for eksempel, reiste 12 år gammel fra gården på Østre Toten for å fortsette skolegangen på Hamar. Etter middelskolen begynte de med artiumsfagene på private artiumskurs. Privat undervisning var dyrt og det gjaldt å henge i. De kortet derfor ned forberedelsestiden til examen artium fra tre til to år slik de private artiumskursene også la opp til. Av de første kvinnene som ble leger, tok 16 realfagsartium mens to gikk opp til examen artium med latinlinjens fag. Realfagsartium var populært for alle de første kvinnelige artianerne uan-

de første  41

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 41

01.10.2018 11:14


sett hva de valgte etterpå. Denne trenden holdt seg til over århundreskiftet; kvinner tok hovedsakelig examen artium med realfag.64 Engelsklinjen kom som et tredje alternativ først i 1903. Grunnen til at de fleste kvinnene foretrakk realfagsartium, var antakelig at få av dem hadde omfattende forkunnskaper i latin og at latinartium eller «klassisk artium» ble regnet for å henge høyere. Det var et større arbeid å forberede seg til en slik artium. Ved siden av denne pragmatiske forklaringen er det nærliggende å tro at jentene som ville studere medisin også var opptatt av naturvitenskap. To kvinner blant de første legene tok likevel latinartium. Det var Gudrun Kolderup fra Kristiania og Martha Mortensen, som ble gift Persen, fra Stavanger. Begge gikk opp som privatist på skoler med lange undervisningstradisjoner i klassiske fag, Gudrun Kolderup ved Katedralskolen, «Katta», i Kristiania, og Martha Mortensen ved Stavanger Katedralskole. Det gikk bra med Marie Holst, Louise Ramm og Marie Spångberg til examen artium, ja, med alle de første kvinnelige legene gikk det veldig bra. De avla examen artium mellom 1885 og 1893: 16 fikk laud og tre var preseterister, det vil si at de fikk toppkarakter.65 De første kvinnelige legenes artiumsresultater lå skyhøyt over gjennomsnittet. Marie Holst forteller videre: Så fikk vi vår artium, og ikke var vi lite kry, folk trodde vi var både overbegavet og intelligente, og vi blev formelig regnet med til intelligensen i Norge. Om jeg fortalte hvordan meningene og fordommene var den gang, så vilde visst ingen tro mig, så himmelvid stor er forskjellen. Den ting f. eks. at vi kvinnelige studenter blev invitert til møtene i Den private liberale klubb, satte formelig Kristiania i forbauselse. Vi var absolutt noe; at damer fikk slippe inn slike steder, var uhørt og måtte bety at vi var høit hevet over grosset. Vi likte det godt. Mange slike beviser på vennlig sinnelag vistes oss, og det var nokså sjeldent at vi fikk «ukvinneligheten» slengt i nesen. Herregud, hvor herlig dagene var efterat vi var ferdige; noen russetid før artium hadde vi ikke, dertil hadde vår lesetid vært altfor knapp, vi måtte bare klemme på, men så tok vi det igjen efterpå – og de tre lærere: Hjalmar Falk, cand. Thrane og til dels gamle, tykke løitnant Hall var med.66

42 «kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 42

01.10.2018 11:14


Diskusjonsforeningen Skuld Kvinnene levde i en vital tidsperiode og tok opp i seg 1880-årenes friskhet. Flere klippet håret kort. Andre løsnet på korsettet og beveget seg friere. Og noen ble votert inn i venstreforeningen Den private liberale klubb, slik Marie Holst beskrev. I denne klubben ble aktuelle politiske og kulturelle spørsmål drøftet i selskapelige former. Men kvinnene hadde ingen trening i å delta i diskusjoner. Da Marie Holst gikk på det private artiumskurset, bestemte gruppen seg for å danne en diskusjonsforening.67 De ville skjerpe bevisstheten om samfunnsspørsmål og øve seg opp til «en letthet og slagferdighet» i ordskiftet. De tok med Cecilie Thoresen, og etter hvert ble flere tatt opp etter strenge innvalgskriterier. Foreningen het Skuld, treffende oppkalt etter den norrøne skjebnegudinnen for fremtiden. Hver uke øvde de, og temaene kunne spenne fra «Matematikk og fysikk» eller «Publikum og den naturalistiske litteraturen» til «Sosialisme», «Om den individuelle frihet» eller «Om kvinnenes klesdrakt». Det skal ha blitt snakket ille om Skuld etter at Anna Bugge holdt innledningen med spørsmålet om når unge jenter skulle lære om barnefødsler og «det som dertil hører». Foreldrene forbød henne å gå i flere møter, men hun kom siden inn igjen etter forhandlinger hjemme. I foreningens første tid fikk de låne loftet over Løveapoteket i Kristiania til møter, og Anna Bugge skrev: Aa, dette Løvens gamle loft! Jeg vilde ikke gaa did op igen nu for alverdens skatte. Om det existerer endnu, er det sikkert bare et ganske hverdagslig gammelt loft, fuldt med skrab – nu staar det for min erindring som et stort, lyst rum, uden nogen begrænsning; jeg kan aldrig huske jeg har seet vægge paa det loft, sandsynligvis simpelthen derfor, at den ene lampe vi havde aldrig oplyste mere end den lille firkant, hvor vi sad, mens alting udenfor laa i mørke. Men indenfor lyskredsen ser jeg hele raden af unge, straalende ansigter, ivrige, intelligente og brændende i aanden. Lykkeligere mennesker end 80-aarenes ungdom har aldrig existeret; det var de store, almene principers tid; alle døre var slaaede op for os, og alt dette som alene kan gøre livet rigtig fuldt og værd at leve for en ungdom, debatteringen af principerne

de første  43

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 43

01.10.2018 11:14


og strømmen ud af de aabne døre for at tage i besiddelse al den aandens frihed og herlighed, som laa derude – just dette var vor plikt, vort kald, vor opgave. Skuld skabtes af denne plikt og denne opgave; den er mig som en inkarnation af vor ungdom, og Løvens loft er tempelbygningen.68 Det var en tid med håp i luften. Marie Holst, Louise Ramm og Marie Spångberg var i begynnelsen av tjueårene, Marie Holst var eldst. De hadde tatt sin gode artium og var spesielle. Fortsatt hadde nesten ingen kvinner begynt på et studium i Norge.

Kvinder med begavelse_Materie_orgNY.indd 44

01.10.2018 11:14

Profile for Cappelen Damm AS

"Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed"  

"Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed" er historien om de første kvinnelige legene i Norge og deres kamp for retten til å utdanne seg....

"Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed"  

"Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed" er historien om de første kvinnelige legene i Norge og deres kamp for retten til å utdanne seg....