Krypet av Ragnar Enger

Ragnar Enger

Krypet

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43976-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2014 Satt i 10,7/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

DEL 1

1

Sigurd våknet med et rykk av en høy, repetitiv lyd som rev ham vekk fra drømmen om Gunvor. Som på refleks brukte han venstrearmen til å slå av vekkerklokken mens han gravde hodet ned i puta igjen. Han bannet lavt da han innså at lyden ikke ga seg. Det var først da Sigurd tittet opp på displayet, som viste 23.12 at han forsto det ikke var vekkerklokken som ringte, men telefonen. Sigurd hadde knapt rukket å sovne. Og nå ringte de fra vaktsentralen.

Fem minutter senere hadde Sigurd trukket på seg mørke jeans, en mørk, rutete skjorte, skinnjakken og Timberland-skoene. Mens han stakk hånden gjennom lenken til Patek-uret, forsøkte han å riste av seg kvalmen som var tegn på at kroppen skrek til ham at den trengte søvn. Vaktsentralen hadde informert om et åsted oppe ved Sognsvann. Idet førstebetjent Sigurd Støle forlot den brune villaen ved Blindern som han og Gunvor hadde kjøpt seks måneder før Marte skulle komme til verden, kastet han et blikk på et bilde som hang i gangen. Der sto de alle tre, smilende og glade. Sigurd smilte for seg selv idet han gikk ut i kveldsluften, over den grusbelagte plassen foran huset og bort til bilen.

Kjøreturen fra Blindern til åstedet ved sørenden av Sognsvann var kjapp. Fra parkeringsplassen kunne han 7

skimte lommelykter i skogen. De opplyste trestammene skapte en dyster kontrast mot mørket som omfavnet resten av stedet. Tre politibiler og en sivil bil var parkert nede ved veien. Fire politimenn og to hunder sto ved siden av, alle opptatt med en eller annen diskusjon mens hundene stirret utålmodig opp på førerne sine. Sigurd ga dem to fingre langs panna idet han kjørte forbi og parkerte. Polititeip hadde blitt satt opp for å avgrense området i skogen. Sigurd gikk ut og opp mot lommelyktene.

«Hallais.» Ninni Enger, Sigurds nærmeste kollega og en av Oslo-politiets kommende førstebetjenter, hilste på sitt sedvanlige sløve vis. Ninni var såpass smart at hun ikke trengte å være en kvitrende flink pike for å komme seg oppover i systemet. Hun var fullt klar over det, også. Det lange brune håret var samlet i en hestehale. Sigurd var ingen liten mann, men hun raget minst like høyt. Den slanke kroppen og det rene fjeset gjorde henne til et populært samtaletema blant gutta i treningsrommet nede på Politihuset.

«Så, hva har vi her?» sa Sigurd mens han trakk på seg den hvite kjeledressen, skoposene og hanskene han fikk utlevert av Ninni, lik det hun allerede hadde tatt på seg.

«Liket av ei ung jente. Maks ti år. Relativt …» Hun tittet 180 grader rundt seg mens hun svelget, « … omfattende skader. En gjeng ungdommer på telttur fant henne. Angivelig ble ei av jentene der såpass frika ut da hun møtte en av de andre på nattlig doærend at hun sprang ut i skogen. Gikk på trynet rett ved siden av jenta. Bye, bye nattesøvn de neste ti årene.»

Sigurd ruslet bort i retning der sentrum av den lille folkeansamlingen var. Nede i en bekk som rant gjennom skogen, så han konturene av en jentekropp. Rundt liket jobbet krimteknikere med å samle spor. De vek 8

unna da Sigurd gikk bort til jenta. Hun lå på ryggen.

Klærne var gjennomtrukne av vann, men ikke blodige.

Huden var blåhvit, og den lille jenta hadde et fredelig blikk opp mot nattehimmelen, som om hun forsøkte å finne et stjernebilde hun hadde lært på skolen. Rundt halsen, som et smykke, var noe av huden mer blå enn hvit. Midt på begge overarmene var det blåmerker på begge sider. Han hadde sett døde mennesker før, men et dødt barn var annerledes. Han ville gå bort og riste i henne, vekke henne fra stjernekikkingen. Sigurd lot blikket gli nedover kroppen hennes. Det frøs fast da han kom til midten av overkroppen hennes. Synet var like underlig som makabert. Rett nedenfor albueleddet var det skåret et perfekt snitt gjennom hele armen. Det som hadde vært på nedsiden, underarmen og hånden, var fjernet. Sigurd kjente kvalmen komme, og han trakk seg noen skritt bort fra bekken. Rundt ham sto granskogen tett, og lyngen under skoene var full av blåbær. På den andre siden av bekken var det mer jord. Krimteknikerne jobbet ivrig med å fotografere det som tilsynelatende var to sett fotspor. Han så seg rundt. Det var få, om noen, spor etter kamp. Tilsynelatende ingen knekte grener, ingen søle eller jord var sparket opp, ingenting.

Han pustet dypt og tok to skritt tilbake mot bekken. Igjen festet han blikket på den unge jentekroppen. Den eneste lukten han kjente, var lukten av granbar. Forsiktig løftet Sigurd opp den rosa T-skjorta for å se etter flere tegn på kamp og eventuell dødsårsak.

Synet var overveldende. På hele overkroppen, mest på høyre side og ganske høyt oppe, var det mange små merker. Formet nesten som en flyvinge sett fra siden, var det som om noen hadde tegnet symboler, spisse kanter, men bulende ut på midten. Inni symbolene var fargen lyserød, nesten rosa. Sigurd hadde sett slike mer9

ker utallige ganger før, men aldri så mange på en menneskekropp, ung eller gammel. På jentekroppen i bekken telte han i hvert fall 40 knivstikk. Sigurd reiste seg og vendte seg mot Ninni. Blikket hennes var alvorlig.

«Vet vi hvem offeret er?»

«Nei. En person som er meldt savnet, ni år gamle Ingrid Stenshagen, passer med alder og beskrivelse, men vi må ha pårørende til å identifisere, eventuelt tannlegejournalene.

Krimteknikerne har tatt avstøpning av tennene. Foreldrene blir kalt inn etter obduksjonen for å identifisere. Vi bør ha ID i morgen en gang.» Sigurd nikket.

«Kan vi få unna obduksjonen i natt?»

«Jeg har ringt Gaute på Rettsmedisinsk. Han venter.

Han skylder meg en tjeneste.»

«Jeg antar at Ingrid Stenshagen ikke ble meldt savnet akkurat ved Sognsvann?»

«Hvordan det?»

«Selv et så ungt offer ville kjempet imot dersom hun ble overfalt her. Det er mange ting rundt her som kunne blitt ødelagt i en kamp. Greiner på buskene rundt, lyng og sånt. Jord ville blitt sparket opp.» Sigurd tittet ned i bakken før han tittet opp igjen.

«Ingenting tyder på det. Dersom gjerningspersonen klarte å overraske henne fullstendig, ja, dersom han lå og ventet på at noen skulle komme forbi, ville liket neppe blitt så ille tilredt. Flere av stikkene har blåmerker rundt seg. Det tyder på at det ble brukt stor kraft da de ble påført. Selvfølgelig kan de være der kun fordi drapsmannen er en sadist eller har en voldsom aggresjon i seg. Men uansett passer det liksom ikke inn at denne niåringen skal ha blitt overfalt og drept her uten at noen har sett det. Ni år gamle jenter holder sjelden til ved Sognsvann på tider hvor det ikke er andre folk i nærheten.»

10

«Gitt at det er Ingrid Stenshagen vi har funnet, så ble hun meldt savnet for fire dager siden da hun ikke kom hjem fra skolen. Grefsen skole. Moren og faren bor i nærheten.» Sigurd lente seg litt frem.

«Så hun ble meldt savnet for fire dager siden og ble meldt funnet for en snau time siden.» Han trakk pusten.

«Hun må jo åpenbart ha vært et sted i mellomtiden.

Jeg tipper hun ikke har ligget her, ikke bare fordi kropp og klær er i relativt bra stand, men også fordi det generelt er jævlig mye folk rundt her på dagtid.» Ninni nikket. Sigurd så bort på teknikerne som snakket lavt seg imellom.

«Sørger du for at innsatsgruppa gjør jobben sin ordentlig så du har en rapport til meg i morgen tidlig?»

«Selvfølgelig,» svarte Ninni, tydelig skuffet over at hun måtte tilbringe mer av natten i skogen med et jentelik.

«Og sørger du for å få obduksjonen og identifiseringen unnagjort så fort som mulig?»

«Aye, aye.» Ninni smilte.

Etter å ha tittet litt mer rundt på åstedet og gjort noen notater ruslet Sigurd ned igjen til parkeringsplassen. Da han satte seg i bilen begynte de første regndråpene å falle.

2

Jeg møtte kureren min for noen timer siden. En ny jobb.

Det føles godt, det er lenge siden. Hvilen har gjort meg sløv, den har gjort meg slapp. Jeg trenger et nytt oppdrag nå.

Ahmed og jeg møttes på en kafé med utsikt over Unter den Linden. Turistene elsker Berlin, men for en med min bakgrunn er det få plasser som er mindre fristende som tilholdssted enn denne byen. Allikevel, jeg trenger Ahmed og hans nettverk. Via en usynlig, gedigen navlestreng er vi knyttet sammen. Jeg suger ut alt han kan tilby meg.

Ahmed var tydelig nervøs. Sikkert fordi det er lenge siden sist. Hendene hans skalv som greinene på lindetrærne vi tittet ut på. Jeg sa til ham, Ahmed, ro deg ned.

Jeg er din venn. Jeg trenger deg like mye som du trenger meg. Det roet ham nok til å fortelle meg hva som blir min neste jobb. Betalingen er god.

Etter møtet tok jeg den sedvanlige veien hjem til leiligheten. Mange ting måtte ordnes. Utstyr skal sendes i forveien. Dette gjorde jeg via den vanlige kanalen. Det er blitt rutine nå, ingen spørsmål blir stilt. Hentestedet får jeg på en lapp. Etter at dette var sikret begynte jeg å pakke. Siden jeg ikke vet hvor lenge jeg blir værende, la jeg 5000 euro sammen med det andre utstyret. I tilfelle jeg skulle trenge det. Bagasjen består av litt klær, en kik12

kert, en bok om norske fugler, pass og toalettsaker. Jeg reiser vanligvis lett. Resten av planleggingen bestemte jeg meg for å gjøre når jeg har kommet frem, snakket med kontaktpunktet mitt og samlet utstyret.

På flybilletten jeg har fått av Ahmed, står det navnet på en by jeg aldri før har vært i. Den har liksom alltid ligget skjermet fra alt som skjer i Europa, oppe der i nord. Det blir spennende å se hvordan den ser ut. I morgen reiser jeg til Oslo.

3

Sigurds sorte Audi Q5 svingte inn foran villaen. Regndråpene falt lett da Sigurd åpnet døren og steg ut. Det nyklipte gresset, som han antageligvis hadde klippet for siste gang i år, luktet friskt i høstnatten. Han gikk de korte meterne til inngangsdøren. Den tunge, brune døren hadde alltid minnet ham om et annet sted og en annen tid. Han låste seg inn, hengte fra seg klærne og tittet opp på familiebildet idet han gikk gjennom gangen på vei til hjemmekontoret.

Det var ikke store kontoret. Et lite, mørkt rom med bokhyller på alle vegger, fylt til randen av ymse litteratur. En salig blanding av fag- og skjønnlitteratur. Midt i rommet sto det en sort kontorpult, av typen som bare synet av fremkaller lukten av whisky og overklasse. Litt på spøk, og for å fullende klisjeen, hadde Sigurd insistert på å få plassert en leselampe med grønn lampeskjerm, slik man finner på gamle ærverdige bibliotek.

Det hadde egentlig vært Gunvors idé, dette bibliotekkontoret, men Sigurd hadde etterhvert flyttet inn som deltids-hjemmearbeider. Det formelle preget gjorde det lettere å konsentrere seg.

I den ene bokhylla fantes det et lydanlegg. Høyttalere var diskré plassert på veggene rundt. Sigurd satte på spillelisten han alltid hørte på når han var her. Musikk som skapte rom for tankene. Ingen forstyrrende tekst, 14

ingen bråkete gitarsoloer. Bjellene fra Moskva, Rachmaninoffs andre pianokonsert, fylte rommet.

Sigurd satte seg i stolen og plasserte et hvitt ark foran seg. Med en penn i den venstre hånden tegnet han en stor sirkel midt på arket. Inni sirkelen tegnet han et liggende fyrstikk-menneske. På oversiden av sirkelen tegnet han tre streker oppover som hver endte i en ny og mindre sirkel. Inni den første skrev han med store blokkbokstaver HVEM. Førsteprioritet var å finne ut hvem den drepte var. Identifiseringen ble forhåpentligvis fullført innen han kom på jobb i morgen. I den neste sirkelen skrev han HVOR, med tilsvarende store bokstaver. Var funnstedet det samme som stedet hun hadde blitt drept? Magefølelsen sa nei. Brutaliteten i det som hadde skjedd, samt det at det ofte var mye folk på funnstedet, tilsa at morderen ikke hadde drept henne der. På dagtid var det fullt av familier, skoleklasser og Birken-klare næringslivsledere som brukte området flittig. Nattestid var det helt andre folk som inntok området. Terrenget fra parkeringsplassen og oppover mot Svartkulp ble brukt som møteplass for mange av byens homofile. Liket hadde blitt funnet nordvestover fra parkeringsplassen, vekk fra der de homofile vanligvis trakk, men det var likevel mest sannsynlig for risikabelt å utføre et slikt drap så nær. Dessuten, små jenter hang ikke der om natten. I den siste boksen skrev han HVORFOR. På siden av arket begynte han på en liste. Overskriften til denne listen ble HVA. Etterforskningen måtte organiseres. En gruppe måtte innkalles. I en slik sak regnet han med at det ikke var noe problem å få stablet på bena et team. Taktiske aspekter med etterforskningen måtte bestemmes. Tekniske likedan. Forhåpentligvis ville de få svar på hvorfor, slik at hvem ble lettere 15

å bestemme. I morgen når troppene samlet seg, ville han få vite hva første gjennomgang av åstedet hadde resultert i. Om hundene hadde sniffet seg frem til noe av interesse. Identiteten til den drepte. Mens pianisten og orkesteret på høyttalerne spilte gjennom Rachmaninoffs andres infernalske avslutning, bøyde Sigurd seg over trepulten for å forberede morgenmøtet.