Kronvitnet av Morten Frich

Morten Frich

KRONVITNET Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

Morten Frich Originalens tittel: Kronvidnet Oversatt av Kristi Vogt Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43765-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Forfatterportrett: © Linda Kastrup/NTB scanpix Sats: Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i Sabon og trykt på 70 g Munken Print Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 17

DEL 1: MØRKE 1.

2.

3.

4.

5.

6.

Naboer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nikolaj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjellermennesker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hallball. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Julie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Australia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 31 38 50 56 66

DEL 2: ROBOT 7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

Klubben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Karl Kani . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

FKK World . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kongen av Århus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fete Kim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Eiendomsutvikleren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konvolutter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dubai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77 88 102 112 123 141 150 161 175 193

DEL 3: KRIG 17.

18.

19.

20.

21.

22.

23.

24.

Maktdemonstrasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utsendingene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svart Prada . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kongen faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Costa del Sol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gården . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slutten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nr. 15 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

201 213 227 240 251 274 297 313

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 334

Til hun som viste meg at engler finnes

En langsiktig handel er en kortsiktig handel som er gått galt.

– Kongen av Århus

Forord

Av og til støter man på en oppfatning om at det å sette seg i de organisert kriminelles sted, å forsøke å forstå eller forklare avstumpetheten ca. 1700 menn i Danmark forsvarer og ekspanderer sine illegale markeder med, i seg selv skulle være en forbrytelse. Som om det ikke var mulig å granske og skildre deres liv og skadelige atferd uten å sympatisere med dem, ja, forherlige det voldsbaserte systemet deres. For meg tilsvarer det å anklage en onkolog for å fremme kreft ved å være opptatt av å forstå kreftsykdommer.

Man støter også på en oppfatning om at det ikke skulle være mulig å forstå eller forklare organisert kriminalitet uten en viss sympati for den lovløses ståsted. Men slik en entomolog ikke trenger å sympatisere med edderkoppen under mikroskopet, trenger ikke en forfatter føle kjærlighet til sitt tema. Faktisk kan det motsatte være en fordel.

Jeg mener det bare finnes ett krav man med rimelighet kan stille til en forfatter, og jeg antar at dette kravet ikke er annerledes enn det kravet man kan stille til onkologen eller entomologen: Man er nødt til å være opptatt av temaet sitt. Det må man være.

Derav følger så et annet krav: Hvis man er opptatt, virkelig opptatt, av temaet sitt, skylder man å være redelig og åpen om 11

funnene man gjør i sine undersøkelser, enten de passer med undersøkelsens grunnleggende premisser eller ikke.

Deretter kan forfatteren bare håpe at det finnes en leser der ute som kan få tid til å bli opptatt av emnet, i det minste forbigående. Som regel skjer det ikke.

Jeg kjenner bare til én aktivitet som er like desperat og fåfengt i sin natur. Det er organisert kriminalitet.

I 2007 anslo FN at narkotikamarkedet, hjørnesteinen i all organisert kriminalitet, utgjør 322 milliarder dollar på verdensbasis. Det tilsvarer nesten ti prosent av den samlede lovlige verdenshandelen, all internasjonal handel med jern og stål eller bilindustriens totale salg. Det sier seg selv at dette tallet er svært usikkert. Det som til gjengjeld er mindre usikkert, er at organisert kriminalitet skader ethvert samfunn som en gresshoppesverm som slår seg ned på en åker: Narkotikahandel ødelegger folkehelsen og påfører fellesskapet utgifter til sykehusinnleggelser, misbrukerbehandling, fengselsvesen og politi, samtidig som den svarte økonomien unndrar statskassen store inntekter. Forskjellige former for utpressing kveler næringsdrivende eller påfører dem store ekstrautgifter, og hver eneste dag – som en parasitt på jakt etter en vert – arbeider kriminelle grupper med å oppnå verdifulle kontakter blant politikere, i mediene, blant politifolk, fengselsbetjenter, dataspesialister, revisorer, advokater og folk i bankverdenen. Først og sist ødelegger organisert kriminalitet liv. Ikke bare livet til dem som deltar på de kriminelles markeder, men også livet til deres familier, deres foreldre, søsken, kjærester og koner, deres barn, deres ofre. Den pågående krigen om kriminelle markeder i Danmark har for eksempel kostet tretten drepte og mer enn hundre sårede i omtrent to hundre gjengrelaterte skyteepisoder.

Siden 2007, gjennom knappe fire år og også før den store gjengkrigen brøt ut, har jeg vært opptatt av organisert kri12

minalitet i Danmark. Et tema som på mange måter er håpløst.

For det første tror en del dansker fremdeles at organisert kriminalitet er et eksotisk problem, ikke et lokalt. Jeg mener – Danmark er ikke Sicilia, vi har ikke en mafia med drap på dommere, korrupsjon av politikere og hestehoder i sengen.

For det andre, og her er det ingen prinsipiell forskjell på Sicilia og Sjælland, lever organiserte kriminelle under et absolutt krav om taushet. Omerta. De som deltar på de illegale markedene, har en åpenbar interesse av å forbli skjult, noe som byr på visse vanskeligheter for en forfatter. Å opptre som navngitt kilde i en bok som dreier seg om kjernen i det de holder på med, nemlig illegale forretninger, kan i ytterste konsekvens bety død eller lemlestelse for kilden. Derfor: Når organiserte kriminelle er på TV eller i aviser, når de skriver sine bøker eller holder foredrag, foregår det bestandig rundt et stort, svart hull – opplysningene om deres kriminalitet, hvem, hva, hvor, når, hvordan, hvorfor, er sparsomme eller helt fraværende. Slik må det være.

Kreativ direktør Jakob Kvist i forlaget People’sPress ringte meg vinteren 2010 og ba om et møte.

Han sa han hadde noe jeg burde se.

Vi møttes, og han ga meg om lag 120 håndskrevne sider. Det dreide seg om utgangspunktet for et manuskript, en bunke personlige brev, papirer og dagboklignende notater. Jeg begynte å lese og følte fra første side at dette var et unikt innblikk i den kriminelle psykologien, Hells Angels’ organisasjon og dennes suverene evne til å rekruttere og utvikle gründere innenfor organisert kriminalitet. Samtidig inneholdt stoffet interessante opplysninger om organisert kriminalitet i Europa, om danske bankfolk til salgs, og eiendomsinvestorenes samarbeid med Hells Angels’ folk under den økonomiske oppturen i årtusenets første tiår.

Pakken fra People’sPress hadde, slik den slags ofte har, en 13

pris. Den unge mannen hadde på vegne av sin familie inngått en kontrakt med forlaget basert på en royalty for salget av denne boken, akkurat som jeg som forfatter mottar royalty.

Jeg nevner dette fordi leseren skal vite at hovedpersonen har en økonomisk interesse i boken, og dermed kan han ha et insentiv til å overdrive, dramatisere eller rett og slett finne på historier fra sin tid i Hells Angels. Det svekker hans troverdighet som kilde.

Samtidig er det snakk om en kilde som har hatt voldsomme oppgjør – noen av dem personlige, andre knyttet til illegale markeder – med flere av personene som omtales i boken. Det kan altså også dreie seg om et hevnmotiv.

Kilden har dessuten hatt et årelangt misbruk av anabole steroider, amfetamin, kokain og ulike reseptbelagte legemidler som er kjøpt på det illegale markedet. Det øker i seg selv risikoen for at han ikke husker avgjørende begivenheter riktig, og svekker hans troverdighet.

Dialogene i boken byr på et spesielt problem, ettersom folk – selv kort tid etter en samtale – generelt har vanskelig for å huske hvordan ord faller, særlig når de selv deltar i disse samtalene. Ordene har derfor neppe falt akkurat slik han gjengir dem.

Videre er denne boken i bred forstand hans og bare hans historie, slik han husker den.

Jeg kunne legge vekt på at jeg systematisk har etterprøvd de opplysningene som kan sjekkes, særlig ved å legge dem frem for dem som er omtalt i boken, og skaffet et omfattende materiale utover manuskriptet jeg mottok. Jeg har oppsøkt alle andre kilder jeg har kunnet komme på, både skriftlige og muntlige, åpne og lukkede, i og utenfor det kriminelle miljøet. Østjyllands Politi har bistått med visse opplysninger, og jeg må rette en stor takk til Afdelingen for Organiseret Kriminalitet og politiadvokat Poul Gade. I tillegg til dette foreligger en rekke rettsdokumenter.

Men det er faktisk ikke derfor jeg endte med å skrive denne 14

boken på denne måten, i stedet for å skrive en annen bok eller skrive denne boken på en annen måte. Og det er heller ikke derfor jeg mener min hovedpersons historie står til troende og ikke vil nøle med å kalle boken dokumentarisk.

Sannheten er at jeg ikke har funnet noen annen kilde som besvarer de spørsmålene som er viktige dersom man vil forstå organisert kriminalitet i Danmark, like presist og detaljert som ham.

Hvem, hva, hvor, nå, hvordan, hvorfor.

Etter min oppfatning er disse de eneste spørsmålene som er verdt å besvare, ja, viktige å besvare.

Jeg har boret i historien hans etter beste evne og lett etter hullene ved å oppsøke menneskene som har vært en del av hans historie. I likhet med politiet og domstolene må jeg konkludere med at jeg ikke har funnet annet enn mindre unøyaktigheter, for eksempel knyttet til tidsangivelser og rekkefølgen på begivenhetene.

Jeg har som hovedprinsipp valgt ikke å tilsløre de involvertes navn, ettersom de fleste har lange fengselsdommer bak seg og allerede er offentlig kjent.

Hells Angels har ikke ønsket å medvirke. Flere nåværende og tidligere HA-medlemmer har sittet fengslet under denne bokens tilblivelse, og blant annet derfor har jeg ikke lykkes i å komme i kontakt med Stephan Møller, Rasmus Johnsen, Carsten Milvang Christensen, Martin Young Schmidt, Janus Kastbjerg og Brian Sandberg.

Hovedregelen i boken er at HA-medlemmene navngis. En del av navnene er imidlertid utelatt av praktiske grunner, for ikke å forvirre leseren med for mange navn.

Et par av personene som omtales i boken har det ikke vært mulig å identifisere med fullt navn – «Lange Kenneth» og Mohammed, kjent som Kongen av København.

I tillegg til dette er det gjort visse andre unntak fra prinsippet om navngiving. Jeg har for eksempel utelatt navnet på en for15

retningsmann og selskapet han arbeider for fordi jeg ønsket å skildre hans forbruk av kvinner og stoff uten å krenke privatlivets fred.

Et par medarbeidere i finanssektoren kan ikke navngis, da de settes i forbindelse med straffbare forhold som politiet ser ut til å ha gitt opp å forfølge.

Jeg har også endret navnene på hovedpersonens kjærester, også det for å unngå å krenke deres privatliv.

Viktige kommentarer og korreksjoner fra omtalte personer er å finne som fotnoter på de relevante stedene.

Takk til alle gode mennesker hos People’sPress, i særdeleshet Jakob Kvist, Truels Præstegaard Sørensen og Jakob Moll fra Syndikat, takk til Berlingske, redaksjonsledelsen og mine venner og kolleger i gravegruppen for stor tålmodighet og oppbakking.

Til katten Fedesen Snehvide, hunden Sofa, familien min, de to guttene mine og min elskede Kathrine.

Utrolig at dere, til tross for at jeg har vært så opptatt, er her fremdeles.

Morten Frich, København, oktober 2011

Forord

Det første man la merke til ved ansiktet hans, var de rovdyraktige hjørnetennene.

Allerede da han var barn, var det tydelig at de med fordel kunne rettes ut. Men han hadde hatt tannlegeskrekk som liten, og moren hadde gitt opp å tvinge ham av gårde. I stedet fikk tennene lov til å vokse seg skjeve. De ble lange og spisse og tilførte ansiktet hans noe vilt og usivilisert.

Mannen i tannlegestolen var midt i tjueårene, men så eldre ut. Ansiktet var oppblåst og blekt, og huden var arret etter kviseangrep. Han hadde kort, blondt hår og et barns våkne, blå øyne.

Han var gjennomsnittlig høy, men fra faren hadde han arvet en bred rygg, kraftige skuldre og sterke armer. To store, algefargede tatoveringer bredte seg over kroppen. Han var pent bygget, og man kunne fortsatt ane at han en gang hadde vært veltrent, selv om musklene ikke lenger var like tydelige. Han hadde lagt på seg.

Han lå vannrett i tannlegestolen. Øynene vente seg sakte til det skarpe, hvite lyset og så opp mot to silhuetter, tannlegen og assistenten hennes, som gjorde klar bedøvelsen. I tillegg kunne han skimte ytterligere to personer på klinikken. I det ene hjørnet hang en betjent på en stol, i det andre arrestforvareren, som de aldri kalte annet enn Gribben.

17

Gribben hadde fått økenavnet sitt fordi han plukket de innsatte rene for rettigheter. De gjorde narr av fistelstemmen hans bak ryggen på ham. Han var ikke det spor bedre enn de andre.

I Gribbens fengsel var det kun utskudd som satt. Sedelighetsforbrytere, pedofile, polititystere. De sonet årelange dommer under isolasjonslignende forhold. Det meste av døgnet tilbrakte de på cellen, overlatt til seg selv, mens de forsøkte ikke å gå fra forstanden.

Han kjente blikket til Gribben hvile på seg og mistenkte ham for å ha blitt med bare for fornøyelses skyld. Han kaldsvettet på ryggen.

Klinikkens venteværelse var tømt for hans skyld. Ingen visste hvem han var. Ikke tannlegen, ikke betjenten, ikke Gribben. Han sonet under falsk navn. I politiets og Kriminalforsorgens registre fantes det ikke et eneste foto av fange nr. 15, heller ikke et eneste fingeravtrykk – det var det merkelige ved det.

Om et øyeblikk skulle de begynne å trekke ut ni av tennene hans, slik at han aldri mer kunne bli funnet. Han var der fordi det var et krav fra etterretningstjenesten, det var ingen vei tilbake. Det var dette eller døden.

Han åpnet munnen, forsøkte å se tapper ut. Boret satte i gang med et hysterisk hvin, og han lukket instinktivt øynene.

Han tenkte på moren sin.

DEL 1

MØRKE

KAPITTEL 1

Naboer

Svarttrostene sang i trærne over villaveien den sommerdagen de kom hjem fra fødeavdelingen. Rasmus Vetter smekket døren igjen og bar den mørkebrune barnevognbagen opp mot huset. Innpakket i en hvit dyne med blå broderier sov en liten gutt. Deres gutt.

Gitte Vetter ble stående ved bilen et øyeblikk og kjente solen prikke mot huden. Asfalten var myk av varme under føttene, duften av rosene fra parken ved siden av huset deres var søt og kvalm og overveldende. Hun hadde vent seg til sykehusets skarpe lukt av sprit og rene laken.

Hun hadde gledet seg til denne dagen, og nøt synet av mannen sin, solbrun med lyse krøller, og med barnevognbagen vuggende i hånden.

Inngangsdøren var ulåst, det var den alltid.

I annen etasje la de gutten i en vugge av bambus. Han hadde kommet til verden 14. juni 1983. Tre måneder senere ble han døpt Kasper i Ålestrup kirke.

Frem til han ble ti år gammel, var gutten helt normal.

Huset der de la gutten i vuggen var et rødt mursteinshus med skorstein, svart grunnmur og en liten hage som grenset opp mot huset til Rasmus’ foreldre.

Der de fleste kanskje ville betakke seg for å bo vegg i vegg 21

med svigerforeldrene, syntes Gitte at naboskapet fungerte forbløffende godt. Det skyldtes ikke bare at foreldrene til Rasmus utelukkende dukket opp når de ble invitert, men også et særtrekk ved familien Vetter: De sto hverandre nær og kjente hverandre bedre enn mange andre familier. Det var bare motvillig de forlot sognet. Rasmus’ fire søsken og deres barn bodde alle sammen i en radius på 30 kilometer fra Ålestrup – søsteren til Rasmus bodde attpåtil i kjelleren til sine foreldre sammen med sin sønn Thomas, som var tolv år gammel da Kasper ble født.

Den lille byen i Himmerland hadde drøyt to tusen innbyggere, en hovedgate, et par bensinstasjoner, et slakteri, litt småindustri, skole, idrettslag, campingplass og en idrettshall den nyfødtes farfar, Karl Ø. Pedersen, bidro til å få oppført.

62 år gamle Karl Ø. var en stor mann i området. Som ung hadde han flakket fra jobb til jobb, by til by. Rasmus ble født i Sverige, men da Karl Ø. kom til Nord-Jylland og havnet på slakteriet i Ålestrup, slo han seg omsider til ro. Han kunne ikke tenke seg et bedre sted enn dette området med grønne bakker og elvedaler med piplende vannløp og kuer som gresset på breddene.

Den unge slakteriarbeideren gjorde seg raskt bemerket. Det ble sagt at han var dyktig, men først og fremst var han sosialdemokrat. Han forsvarte den lille manns rett, betalte sin skatt med stolthet, og hjemmet var åpent for alle som trengte hjelp.

Ikke sjelden fikk halvskjeve eksistenser opphold i barndomshjemmet til Rasmus i kortere eller lengre perioder.

Med tiden ble Karl Ø. både formann for Socialdemokraterne i Ålestrup og tillitsvalgt på slakteriet. Da de første gjestearbeiderne fant arbeid på slakteriet, ønsket han dem velkommen med åpne armer. Han var en av mennene bak Ålestrup Hallen og oppførelsen av et friluftsbad. Men hans største bedrift var kanskje Knaberfesten, Ålestrups navngjetne byfest, organi22

sert av Handelsstandsforeningen og idrettsforeningen til inntekt for den lokale idretten.

Den første Knaberfesten fant sted i 1967. Mens andre byfester sto i stampe de neste tiårene, oppnådde innbyggerne i Ålestrup betydelig suksess med sin. Folk helt fra Aars, Farsø og Løgstør valfartet til grisefesten og tivoliet. Ølteltet måtte utvides flere ganger. I tillegg kom et jevnt voksende heste- og kremmermarked, sykkelløp og munnspilltreff. Mange år senere, i 2006, ble verket kronet med den store Miss Vesthimmerlandkonkurransen, der byens døtre sto på et lasteplan og kjempet om tittelen som lokal skjønnhetsdronning.

Karl Ø. stilte ett krav til Rasmus. Han skulle få seg en utdannelse. Rasmus tok en pedagogutdannelse på lærerskolen i Viborg, tre mil lenger sør. Deretter fikk han jobb på en institusjon i Aars, en mil nord for Ålestrup, der han ble praksislærer for Gitte, en ung, vakker og glødende venstreorientert pedagog.

Gitte hadde vokst opp i Frederikshavn med sin søster og sin mor, som var hjelpepleier. Hun begynte på lærerskolen i Viborg, og der kom hun i praksis på den institusjonen i Aars der Rasmus jobbet. Fra første dag snakket hun og praksislæreren godt sammen, og det føltes som om de hadde kjent hverandre lenge. Rasmus snakket mest, ikke bare fordi det var han som var praksislæreren, men fordi han av natur var utadvendt og frimodig og i likhet med sin far hadde en evne til å møte andre mennesker slik de var. Mens Rasmus snakket, lyttet Gitte. Slik var hun – litt mer avventende og observerende, nysgjerrig etter å forstå hva et menneske inneholdt. Å bli klok på Rasmus Vetter var ikke vanskelig. Fellesskapet, samværet med andre mennesker, var det viktigste for ham.

Ved siden av det oppdaget hun at det var tre ting i livet som gjorde ham lykkelig.

Det ene var når han åpnet et nett med fotballer og lot dem dumpe ut på plenen til Viborg FF. Han spilte på førstelaget til 23

den tradisjonsrike divisjonsklubben, der både hans storebror og nevø også kom på førstelaget. Med etternavnet Vetter fantes det en forventning om at man kunne gå inn på et lag på det nivået. Da han ble for gammel til å spille selv, ble han assistenttrener i superligaklubben.

Det andre som fikk Rasmus til å føle seg fri og glad, var malerkunsten. Han elsket å male, fortalte han Gitte.

Det tredje som gjorde Rasmus glad, var Gitte. De giftet seg i 1979. Året etter fødte hun deres første barn, Sissel, og de trengte et hjem. De ønsket seg et eldre hus de kunne pusse opp. I den stille villaveien i Ålestrup kjøpte de nabohuset til Rasmus’ foreldre. Rasmus og Gitte bygget på huset med en hagestue i glass, tre og stein. De hengte flere av maleriene til Rasmus opp i hagestuen, som ble midtpunkt for familiens sammenkomster. Der hygget de seg til jul, påske og pinse mens røret fra den svarte kakkelovnen sendte røyk opp gjennom taket på hagestuen og avga blussende varme.

Vetter-familien holdt sammen, og det ble raskt trafikk mellom de to hagene – hagen til Gitte og Rasmus Vetter på den ene siden og hagen til besteforeldrene på den andre – da den lyshårete gutten med fregner på nesen tok sine første, stolprende skritt.

Under trærnes løvtak, der hagene støtte sammen, møtte Karl Ø. sitt barnebarn i smug. Kasper Vetter forgudet bestefaren, og da Kasper var to år gammel, lærte bestefaren ham å røyke.

Han var først fornøyd med resultatet da barnebarnet kunne inhalere. En dag utbrøt gutten til sine foreldre: «Nei, nå tror jeg at jeg skal gå bort til bestefar og ta en røyk.»

Rasmus og Gitte måtte true med besøksforbud for å få slutt på det.

Karl Ø. fortsatte imidlertid å ta sønnesønnen på fanget og fortelle historier. Senere, når bestefaren gikk inn for å sove middag, sa han: «Nå går jeg inn og øver meg på å dø.»

24

Kasper så ham folde hendene over magen, lukke øynene og falle i søvn.

Kasper kalte bestemoren, som alltid hadde vært hjemmeværende, for «Bebe». Å se film sammen med henne var det beste han visste, spesielt Erik Ballings folkekomedie om det gode skipet «Martha». Mens Bebe satt ved siden av i rullestolen sin, så Kasper besetningen på det falleferdige skipet «Martha» kose seg mens skipet forfalt. Da rederen kom om bord, ga han kapteinen sparken, men alt ordnet seg til slutt, selvfølgelig: Med godt kameratskap, litt småsvindel og sunn skepsis mot autoritetene, seiret besetningen. Kasper hadde ennå ikke begynt på skolen da han kunne stort sett alle replikkene i filmen utenat.

Om sommeren reiste familien i Europa. Et år kjørte de til Sør-Frankrike. På et feriebilde fra turen står åtte år gamle Kasper og hans søster foran hundrevis av vinflasker. Beina hans er lange og tynne, han har kort, blå satengshorts og T-skjorte.

Med hendene hvilende på hoftene og et par oppmerksomme, blå øyne under bolleklippen ser han rett inn i kameralinsen, klar til å møte verden.

Kaspers fetter Thomas, som bodde sammen med sin mor i kjelleren i besteforeldrenes hus, flyttet vekk fra Ålestrup en stund for å få seg en utdannelse, men da Kasper var åtte, flyttet han hjem igjen.

Fetteren var ikke som de andre familiemedlemmene. Han gikk i merkeklær og kjøpte Bang & Olufsen-utstyr. Det var uhørt på de kanter. For de fleste av innbyggerne i Ålestrup var tanken på å betale mer enn høyst nødvendig for ting en vederstyggelighet. Thomas hadde også videospiller, og i kjelleren hans fikk Kasper lov til å se alle de virkelig spennende filmene.

Filmer som Dødelig våpen og Goodfellas. Filmer om våpen, mafia og politi.

Kasper var lykkelig for at faren hadde et godt forhold til fetteren, og til tross for aldersforskjellen, tok Thomas seg godt av Kasper. Av og til tok Thomas ham med ut for å fiske. Bare de 25

to. De kjørte til Voldstrup Fiskepark – et stort hull i jorden, skapt av en gravemaskin, fylt opp med vann og ørret. Thomas og Kasper sto tett sammen og ventet på napp, de var helt stille, og Kasper syntes det var som om de kom hverandre nærmere jo mer de ikke sa noe.

En lørdag morgen i juli 1993 romsterte storesøster rundt på rommet til Kasper mens han fremdeles sov, og han våknet sakte.

«Hvor er mamma og pappa?»

«Borte hos Bebe.»

Kasper gikk ned i første etasje for å spise frokost. Men Sissel oppførte seg underlig, hun fulgte ham som en skygge overalt, uansett hvor han gikk. Han satt midt i cornflakesen da foreldrene kom inn på kjøkkenet.

«Hva har skjedd?» spurte Kasper.

Ansiktet til Rasmus ble blekt, og Gitte begynte å hulke. Hun fortalte sønnen historien i bruddstykker, så godt hun kunne, avbrutt av pauser mens hun gråt: Bestefaren hadde gått ut i hagen tidlig på morgenen. Han ville hente noe i garasjen. Men han hadde styrtet tilbake til huset for å ringe til Rasmus, som våknet av telefonen og sto opp. Han gjorde som faren ba ham om og gikk ut i garasjen.

Fra et tau i taket hang Thomas.

Rasmus skar liket ned med en slakterkniv.

De snakket om selvmordet i familien etterpå. Men da det ble mandag morgen, nektet Kasper å stå opp. Han ville ikke på skolen.

Det tok seks måneder før Kasper vendte tilbake til skolen.

Noe var forandret inne i den spinkle, ti år gamle gutten. Livet var blitt usikkert. De andres blikk var blitt viktige for Kasper.

Han ville at de skulle synes han var noe, og hvis de ikke så i hans retning, følte han seg mindre verdt. Hvis han derimot fikk oppmerksomhet og anerkjennelse, ble han helt varm innven26

dig, og tenkte allerede på hvor han kunne finne det neste beundrende blikket.

Gitte Vetter fornemmet det sterkest. Noe var forandret i Kasper. Det var ikke bare det at han var ivrig etter å gjøre andre til lags. Det var også som om hennes sønn begynte å holde noe av seg selv for seg selv. Som om han ikke ville risikere å måtte våkne en gang til og få vite at noe som var viktig og elsket i hans liv hang livløst fra taket i en garasje.

Mange år senere, når Gitte ikke fikk sove fordi hun tenkte på Kasper, begynte hun å tenke på de underligste ting. For eksempel hvor voldsomt barnet hennes motsatte seg å gå til tannlegen. Kanskje var hun for bløthjertet. Kanskje skulle hun ha tvunget Kasper av gårde. Hun lå der i mørket og lette etter forklaringer og tenkte på om hun kanskje hadde sviktet selv.

En dag foreldrene ikke var hjemme, snek Kasper seg inn på soveværelset deres og rotet i farens skap. Han fant frem en skjorte, stakk de tynne armene sine inn i de store ermene og tok et slips, som han lot henge i en løkke rundt halsen. Han listet seg ned på kjøkkenet og helte morens mel over i fryseposer.

Han etterlot seg små spor av hvitt pulver overalt på kjøkkenbordet. I stuen tømte han Monopol-spillet for pengesedler før han fortsatte ned i kjelleren, fjernet alt innholdet i farens stresskoffert og pakket pulver og pengesedler i den.

Kasper så seg i speilet og var fornøyd. Han lignet en narkohandler.

Men utstyret var ikke komplett. Buksene hans hadde ikke den fjerneste likhet med buksene til gangsterheltene han hadde sett på filmene til Thomas, og farens passet ikke. Kasper gikk opp på rommet sitt, stakk sparepengene i lommen og hoppet opp på sykkelen.

Han satte fra seg sykkelen foran vinduet til forretningen som solgte herreklær i Ålestrup.

«Jeg vil gjerne ha et par rikmannsbukser,» sa han til innehaveren.

27

Iført de nye buksene sine lekte han leken igjen og igjen, omhyggelig med å unngå at foreldrene oppdaget ham. Men en dag overrasket de ham mens han lekte og spurte hva det var i posene.

«Heroin,» sa Kasper og fortsatte å leke.

Rasmus Vetter slo det vekk og mente at gutter var gutter.

Gitte tenkte mer på det, det gjorde hun alltid. Når gutter lekte, var det de gode og de slemme. Hennes gutt foretrakk for det meste skurkerollen. Det var som om mørket trakk mer enn lyset, og hun forsto ikke helt hvorfor.

Det var også på denne tiden Kasper begynte å lese alle artikler han kunne finne om Hells Angels. Avisene illustrerte gjerne artiklene med fotografier av ryggmerker. Kasper klippet dem ut, kopierte ryggmerkene og stiftet dem til klærne sine, størrelse ti år.

Gitte så ryggmerkene, men var i tvil om hva de betydde, hvis de da betydde noe som helst.

Herregud, Kasper lekte også John Wayne. Det betydde vel ikke at sønnen hennes kom til å ende opp som cowboy. Kaspers interesse for lekser hadde vært begrenset helt siden han begynte på førskolen. Han hadde hatt lett for skolearbeidet og var populær blant kameratene. Han førte stadig an når guttene lekte. Han var ikke veldig gammel da han begynte å trene noen yngre gutter i den lokale fotballklubben, Ålestrup IF. Guttene på laget han ble trener for, hadde ord på seg for å være ville på skolen, men Kasper hadde aldri problemer med å styre dem.

Selv kunne han ikke fordra å bli bestemt over. Det skapte konflikter på skolen, spesielt med en kvinnelig lærer som kjempet en daglig kamp for å beholde makten i klasserommet. Kasper følte seg ydmyket når hun ga ham beskjed om hva han skulle gjøre eller ikke gjøre.

En dag kom Kasper hjem med en lapp. Den kvinnelige læreren ville ha en samtale med Gitte og Rasmus.

Foreldrene ville gjerne bakke opp skolen og stilte selvfølgelig opp. Men de oppfattet ærlig talt Ålestrup skole som gammel28

dags. En ny tids pedagogikk hadde gått sporløst hen over skolen. En bedre pedagogikk, mente Gitte og Rasmus. De oppdro sine barn til å være små, frie mennesker som kunne tenke kritisk og selvstendig. De mente det var viktig at Sissel og Kasper lærte å sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og dannet seg sine egne meninger.

Hjemme hos dem ble ting diskutert, og det var de stolte av. Det fantes rammer, det fantes regler og avtaler som skulle overholdes, og det fantes konsekvenser hvis så ikke skjedde.

Deres sønn greide å innfinne seg i tide og oppførte seg høflig og korrekt overfor fremmede. Men han skulle også ha frihet til å gjøre sine egne erfaringer.

På møtet ga den kvinnelige læreren uttrykk for bekymring.

Kasper søkte seg til de slemme guttene, og sammen gikk de ikke av veien for å slå andre. Han var mye sammen med Allan i klassen, sa læreren. Allan var litt av en slåsskjempe og en stor, sterk gutt. Kasper søkte seg generelt til de barna som var en utfordring for fellesskapet.

Gitte og Rasmus Vetter lyttet tålmodig helt til de syntes de hadde hørt nok. «Hvorfor er denne Allan egentlig så mye verre enn de andre?» spurte Rasmus læreren.

Han ville gjerne vite hvordan hun forestilte seg det kom til å gå med Allan dersom alle barna sluttet å leke med ham. Han hadde vanskelig for å se at det kom til å føre noe godt med seg.

Kort tid etter fulgte et nytt oppgjør. Læreren var lei av at bråkmakerne skjulte seg under capsen i timene. Hun kunne ikke se ansiktsuttrykkene og mimikken deres. Derfor innførte hun en ny regel: Guttene fikk ikke lov til å gå med caps i timene. Kasper var ikke overraskende motstander av dette og kjempet høylytt for sin rett til å kle seg som han ville.

Gitte Vetter støttet ham på et foreldremøte. Hun sa at hun var motstander av et forbud. Hvis man nektet guttene retten til å gå med caps, berøvet man dem for en viktig mulighet til å uttrykke sin personlighet.

Kort tid senere innledet Kasper kampen mot et nytt forbud.

29

Lærerne ville stanse salget av godteri i skolens kantine og sette en stopper for sjokoladeharer og annet godt i friminuttene.

Kasper var rasende og startet en kampanje for å få gjenåpnet godterisalget i kantinen. Han krevde full stopp for wienerbrød på lærerværelset. Hvis elevene skulle skånes for søtsaker, måtte også lærerværelset omfattes av et forbud. Ellers var ikke lærerne det grann bedre enn de usunne elevene sine. Kampen var til syvende og sist forgjeves, men verken barn eller voksne kunne unngå å legge merke til den frittalende og svært selvstendige eleven.

Da Kasper skulle ha arbeidsuke, sa han til sine foreldre at han ville lære hvordan man bestemmer.

Han ville være ordfører.

Og slik ble det. I en uke fulgte han ordføreren rundt på jobb.

En dag var ordføreren på besøk på en skole, og skolens rektor viste frem de helt utidsmessige toalettene. Rektor gjorde det klart at med skolens stramme budsjett var det dessverre helt umulig å pusse opp toalettet. Før ordføreren rakk å ta stilling til rektorens bønn, brøt Kasper inn.

«Burde ikke du bare sørge for å finne de pengene på budsjettet ditt? Det er visst det du er ansatt for å gjøre.»