Page 1



Kristian Klausen

Lotusspiserne Noveller


Tidligere utgitt: Måltidet i Emmaus, noveller 2008 Globus, roman 2009 Akilles, roman 2011 Mitt liv var et hett bibliotek, roman 2013 Veien til Mekka, roman 2015

Novellen «Triptyk» inneholder sitater fra Claude Simons roman Triptyque (Les Éditions de Minuit, 1973), hentet fra den danske oversettelsen Triptykon (ved Lars Bonnevie, Arena forlag, 1974). © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55803-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11,1/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Hvorfor ble jeg født?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Gary Larson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

47

Mural . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63

De siste, fortapte diktene til Delmore Schwartz . . .

85

Triptyk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Mickey Rourkes hukommelse . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Den slappe farskapsdingsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . 149



hvorfor ble jeg født?



Farmor fikk sitt liv formørket av å miste sin sønn, min fars bror, på et tidlig tidspunkt, og denne hendelsen, denne hennes livs solformørkelse, gjorde henne bitter og mer deprimert enn hun i utgangspunktet var, og når hun i tillegg mistet sin mann til kreft, og levde alene som enke de siste 27 årene av sitt liv, må vi kanskje tilgi henne at det hovedinntrykket jeg sitter igjen med, er av en trist, resignert eldre kvinne, som følte at livet hadde skuffet henne dypt, og som med sin reaksjonære, rasistiske og fordomsfulle holdning til samfunnet, var ganske krevende å omgås. En ting har jeg i alle fall arvet, fra min etter hvert så tungsindige bestemor i Porsgrunn, og det er hennes behov for å skrive, for etter hennes død fant man store mengder dagbøker i klesskapet hennes, stablet i plastposer under svale hudfargede nattkjoler, men ikke dagbøker i vanlig forstand, det var simpelthen «syvende sans»-almanakker, der hun hadde notert inn stikkord i hver ukedagskolonne, for eksempel tirsdag 7. mars 1984: Uro hele dagen. Berit på besøk om kvelden. Eller, søndag 14. august 1991: Smerter i brystet. Sover dårlig. Tre Nembutal. Denne depresjonens dagbok, som hun førte i kalenderbøker i 27 samfulle år, minner meg om mitt eget behov for å føre logg. Kriser og fortvilelser er en vanlig utløser av skrivebehov, og for farmor meldte dette beho9


vet seg for fullt da hun mistet sin ektemann, min farfar, i 1979. Men for farfar meldte behovet seg faktisk mye tidligere, uten at noen skjønte det: Han begynte, samme høst som han mistet sin første sønn i en meningsløs bilulykke på veien mellom Larvik og Porsgrunn, å føre en ufattelig detaljert hytte-bok, der han skrev ned hele beretningen om arbeidet med å oppføre og vedlikeholde ei hytte i nærheten av Langesund. Da jeg senere kom over denne hytteboka, og leste den fra perm til perm, under et ensomt besøk på hytta, separert og med en sekspakning øl i hånda, innså jeg at denne hytteboka hadde blitt åstedet for min farfars sorgarbeid. Hytteboka var påbegynt høsten 1963, noen måneder etter at hans sønn forulykket. Denne fysiske, praktiske hydroarbeideren, denne tause og tenksomme og kristne og alvorlige mannen, med blank, klar skinnende panne og skalle i sola, med øyehuler som fyltes av dype skygger, lik en konkav skulptur som skulle formidle hans introverte aksept av tingenes tilstand, og en kort, kubisk overkropp, ofte i en blå arbeidsskjorte med oppbrettede ermer, jeg rakk ham til bretten, som avdekket de gråhårete og kraftige underarmene; skjorta var stukket nedi buksa og buksa var løftet opp til like under ribbeina og beltet strammet til, denne mannen som ikke evnet å gi sin sorg direkte uttrykk til sine venner eller barn, gikk til hytteboka, og det var der han, via omveier, eller; fra en viss avstand, kunne gjenskape den tapte tid; når han straks på side 1 begynner å skildre hvordan hytta ble oppført mange år tidligere, da sønnen fortsatt levde. Gjennom å nedtegne de praktiske utvendigheter i forbindelse med hyttas oppførelse (kjøp av tomt, graving, sprenging, kjøring av materialer, første 10


etasje reises osv.), kunne han puste liv i sønnen, som ennå var i live mens hele dette arbeidet pågikk, og som av og til var til stede, eller til og med hjalp til. Min farfar setter seg ned på senhøsten 1963, forslått og forgrått (men hvor gråt han, ikke på Hydro, ikke foran familie og venner, hvor, i garasjen?) av sønnens nylige bortgang. Han begynner å skrive en hyttebok, for på den måten å gjenskape en svunnen tid, en tid som nå med et skjebnens slag var blitt mytisk (altså; uvirkelig, ugripelig, drømmeaktig, symbolrikt, inderlig lengselsfullt) for ham. Den tida da lykken var hans, da alle barna levde, og da han og kona, i den lille fritida de hadde, forlot Porsgrunn i deres bil, med en stabel planker på taket og barna i baksetet, og kjørte ned til Hydrostranda, der farfar med sine egne hender, i en håndsag og rundt en hammer, bygde ei hytte. Det er denne tilbakelagte tida han skriver om i 1963, etter at sønnen er revet bort, fordi han vet at kona aldri vil bli den samme igjen. Han ser at sorgen har gjort henne gammel, irreversibelt misantropisk og skeptisk til livet, skvetten, nervøs, og hun begynner å spise piller mot nervene (som de sa på den tida), og farfar ser henne, og han vet ikke sin arme råd. Dette kan ikke løses ved å lese en instruksjonsmanual, ved å bygge noe, ved å skru eller snekre; han er verktøy-løs i møte med sorgen og denne vendingen i deres enkle harmoniske liv. Derfor begynner han å skrive i hytteboka, der den mytiske gullalder gjenopprettes. Ikke direkte, ikke ved å skrive utbrudd som «min sønn, min elskede umistelige sønn var med meg ut på hytta, og jeg observerte ham lidenskapelig mens han lekte». Nei, han forteller tilbakeskuende om praktiske gjøremål, som å måle lengder og sage til og høvle, og at en 11


nabo hjalp til med å støpe grunnmur. Men i ytterkanten av de tørre fakta er sønnen med, i en bitteliten bisetning; «Øyvind var også med», eller – etter sideslange beskrivelser av brønnsystemet og vann, og røropplegg for hele nabolaget; «på kvelden dro Øyvind og jeg hjem igjen». Min far er selvsagt også med i beskrivelsene, min far, som bare var 14 da broren på 19 døde, og som senere skulle flytte fra byen, og flytte fra hele den triste fortellingen om sin abrupt bortrykte bror, og hele slekta, og hele Hydro, og hele Porsgrunn, og sin hyttebokskrivende tause far, og sin deprimerte mor, han forlot dem, og reiste ut, og traff min mor, som forlot sine foreldre, sin mor og sin far, som senere ble min mormor og min morfar, i Moss. Min morfar i Moss var av en helt annen fysisk støpning enn min praktiske farfar i Porsgrunn: Morfar var kontorist, og kroppen hans ble en kontorkropp; mykere, rundere, sartere, svakere. Morfar var egentlig en ganske forfinet sjel, opptatt av klassisk musikk og litteratur, og endog sang han i Moss korforening, som jevnlig oppførte storverk av Mozart og Bach, eller morfars favoritt; Georg Friedrich Händel; han sa en gang til meg: – Dette skal man jo nødig si, men jeg setter Händel høyere enn Bach, Bach er for moll-stemt for meg, når det kommer til stykket, sa morfar i Moss til meg, da jeg selv hadde begynt å høre på Händel og Bach i voksen alder. – Händel er lettere, jeg blir ofte litt lysere til sinns av Messias enn av pasjonene til Bach, sa morfar, som jobbet på arbeidskontoret, men som også hadde en rekke andre lidenskaper enn musikk, han var blant annet en ivrig amatørfotograf, og knipset lysbilder ustanselig, og sorterte disse lysbildene i lysbildekassetter, og påførte lysbildekassettene 12


små tittel-etiketter (for eksempel «Marit og Oles bryllup 1977», «Rauland 1979» eller «Bergensturen 1988»). Morfar leste romaner høyt for min mormor. Han satt ved det store spisebordet i stua med boka oppslått, og leste høydepunkter i verdenslitteraturen for mormor, som satt i sofaen og strikket og lyttet (dette var før fjernsynet kom inn i stuene), i deres hjem i Kråkebyen, der de likevel var nådefullt forskånet for den såkalte Mosselukta, siden de befant seg langt unna sentrumsfabrikkene, i et hus på Jeløya. De gangene jeg var på besøk hos dem, gikk vi gjerne turer ned til den gamle ærverdige gården Alby, der Galleri F15 hadde sine lokaler, og morfar knipset lysbilder av meg som fem-åring gående i alleen mellom de kraftige akasiestammene og steingjerdene (det samme gjorde min onkel på Mosse-siden, han også var opptatt av fotografi; han hadde tatt fotolinja ved en yrkesskole, og det finnes et bildemateriale, en sekvens papirbilder, av meg som liten gutt, gående med mitt skinnende røde hår, og i blå matrosjakke, nedover alleen til F15, sammen med min tante, som døde i sommer, og etterlot min fotograferende filleonkel i dypeste sorg). Men morfar altså, kontoristen. Lesende romaner, høyt, for min mormor, i Moss, på 1950- og 60-tallet. Alle slags romaner, amerikanske, russiske, tyske (mormor var spesielt glad i Thomas Mann, og likte å referere en annen forfatter, kan det ha vært Hermann Broch, som en gang sa om forfattere; jeg sier ofte du til dem, når jeg leser dem, og deretter snakker med dem om det de har skrevet, ja, du, men Thomas Mann, sa Hermann Broch, han er den eneste jeg sier De til, sa mormor), østerrikske, franske, og selvsagt norske romaner, ble lest høyt. Men ett unntak fantes, for 13


jeg spurte en gang mormor om de noensinne hadde gitt opp å lese en bok høyt? – Ja, sa mormor, en gang ba jeg Kalle (min morfars klengenavn) om å gi seg, jeg orket ikke høre mer. – Å? sa jeg (jeg funderte på om det kanskje kunne ha vært en bok med eksplisitt erotikk, eller vulgariteter, som min mormor ikke ville høre mer på), hvilken bok var det? – Jo, det var Thomas Wolfes I drift på livets elv. – Hva? utbrøt jeg, leste dere den høyt (for på denne tida, da jeg var i slutten av 20-årene, hadde jeg selv oppdaget Thomas Wolfe, og leste I drift på livets elv i dens opprinnelige språkdrakt, Of time and the river, i stor poetisk glede, allerede var livet blitt gåtefullt for meg, jeg lengtet allerede etter et språk som kunne skildre hele eksistensens mysterium for meg, og jeg fant noe i Thomas Wolfes språk, og hans lange lyriske beskrivelser), og mormor sa: – Nei, jeg orket ikke hans uendelige setninger som aldri tok slutt, han ble aldri ferdig, sa mormor, så jeg ba Kalle om å slutte, jeg gidder ikke høre mer! Hvorom allting var: Min mor reiste fra Moss, fra min (det må nevnes) telegrafen-arbeidende mormor, og min arbeidskontormorfar, og min far reiste fra Porsgrunn, fra sin Hydro-far og husmor-mor; og begge ankommer Stavern, høsten 1966, for å gå på Fredtun kristelige folkehøgskole. De kommer begge fra kristne familier, og et opphold på en kristen folkehøgskole ble den gang ansett som en fin og viktig mellomstasjon for unge mennesker, før de gikk videre ut i yrkesliv og voksenliv. Mine foreldre møtes og forelsker seg i hverandre, og når skoleåret er over, er de allerede et par som ønsker å dele livet. Men de må ha utdannelser. Min far (som kunne minne om en ung Jean-Paul Belmondo; spesielt fins det et foto 14


av ham, liggende på plenen utenfor den kristelige folkehøgskolen, med en utent sigarett stukket inn i mellom de fyldige leppene, og øynene smalner, som om han myser fra et kinolerret i en mørklagt sal, som om placentaen av lys fra maskinrommet strømmer mot ham), ønsker å utdanne seg til lærer, og søker seg derfor til Eik Lærerskole i Tønsberg, og min mor ser for seg en tilværelse som sykepleier (en ung Brigitte Bardot, den tynne nesen, det naive åpne blikket, de sunne store hvite tennene, som hun hadde arvet fra min mormor, mens hennes ansikts kvadratiske form var arvet fra morfar, så vel som hans rene vel avstemte trekk, små ører, kort nese, og der hadde hun hellet med seg, for om man skal være ærlig, så var ikke mormors mor den største skjønnhet, selv om hun, min oldemor, var et vakkert menneske, uten tvil, så var hun ingen dånende skjønnhet, med sine glimtende sølvtenner, og min oldefar var heller ikke vakker, men han hadde et tillitvekkende hardbarket og langt arbeideransikt, med en krum sabel til nese, påfallende smale innsunkne øyne, framstikkende rund hake; nei, mamma hadde absolutt hellet med seg som arvet min morfars ansikt, selv om tennene hennes var mormors, fine, firkantede tenner, i eksemplarisk ordnede rader, bak de møysommelig utskårne bløte leppene hennes), og følgelig søker hun seg til Drammen, som kan skilte med sykepleierskole. De forlover seg, og da deres respektive utdannelser nærmer seg slutten, gifter de seg, i desember 1970 (alle damene har gigantisk oppsatt hår i bryllupet), og flytter inn i en blåmalt murbygning i fabrikkbydelen Grønland i Drammen. Denne blåmalte murbygningen ligger rett ved en overfarts-åre over drammenselva, ja, faktisk den eldste overfartsåren 15


på hele Østlandet, benyttet som overfartspunkt helt siden middelalderen, og kanskje enda tidligere, for dersom man kom fra Oslo-området og skulle til Tunsberg eller Vestlandet (eller motsatt), var det her man måtte over, i båt, ved elvas smaleste punkt. Akkurat her var det kortest avstand mellom elvas to bredder, og på hver side kunne man ringe i en bjelle etter ferjemannen, som satte seg i sin pram, og rodde folk tørrskodd over til den andre siden. Da mine foreldre flyttet inn i denne murbygningen, som lå i krysspunktet mellom drammensbydelen Grønlands ytterkant og ved Sundhauggatas nederste del ved elva, skriver vi 1971. De leier en beskjeden leilighet i andre etasje, min mor fortsetter som sykepleierstudent, og jeg ser for meg at de låser seg ut av den blå murbygningen en vintermorgen i 1971, kanskje er det ennå så tidlig at himmelen er Prøysserblå (eller Phtalo, som er den aller mørkeste blåfargen i akvarellskrinet mitt), elva er frosset, det damper av isen, snoen er som et gjennomhullet hvitt spindelvev i lufta, som fanger min mors unge røde kinn, hun skal på forelesning, og min far skal til sin første lærerjobb ved en barneskole i utkanten av byen, og de går hvert til sitt, denne vintermorgenen, fra utgangspunktet; leiligheten i murbygningen, som jeg snart skal fødes inn i. Det er det klassiske middelklasseekteparet anno 1971 i Norges land vi snakker om; typiske representanter for den utviklingen Norge har vært en del av, politisk og historisk; kvinnene er ikke lenger bare husmødre (slik farmor var hele livet), og mennene jobber ikke lenger bare på fabrikk (slik farfar og alle hans brødre gjorde) eller er bønder (nesten alle generasjoner før min farfar); nå er det 1971, og en god del kvinner tar seg utdannelse (dog 16