Krimmagasinet by Cappelen Damm AS

Lee Child(uk) Liza Marklund(s) Lars Kepler(S) Jens Lapidus(S) Belinda Bauer(uk) (S) Roslund&HelLström Karin Fossum Ninni Schulman (s) Chris Tvedt Yrsa Sigurdardottir (ISL) Gregg Hurwitz (US) Torkil Damhaug

Jørn Lier Horst Monica Kristensen R.J.Ellory (UK) Gert Nygårdshaug Hans Olav Lahlum Tom Egeland Tom Kristensen Bødker og Bruun (DK) Ulrik Imtiaz Rolfsen Knut Nærum Jan Mehlum Sigbjørn Mostue og Jonny Brenna Chistopher Grøndahl og Arne Svingen Jan Sverre Syvertsen Eystein Hanssen knut braa

GRATIS ADGANG

Nordic

Noir

Ny krimnovelle av

Karin Fossum

Ulrik

Imtiaz Rolfsen

Fra oppsiktsvekkende TV-serie til krimdebut med Gass

Nordiske

Krimdronninger hypnotiserende

forfatterpar:

Kepler

CAPPELEN DAMM

Programmet for

Festivalen

35 arrangementer 30 forfattere, 8 scener BILAG TIL:

Ny krim fra vinneren av Rivertonprisen

2011

drapsvåpenet

i Roald Dahls novelle «Dypfryst»?  Hva var  Hva er kallenavnet til den korrupte politimannen i Jo Nesbøs Oslo-trilogi?  Hva varslet synet av den beryktede Jernvognen i Stein Rivertons klassiker ved

samme navn?  Hva heter avisen der Liza Marklunds krimheltinne jobber?  Tom Egelands gjennomgangsfigur Bjørn Beltø kjører en spesiell bil. Hvilket merke er det, hvilke farger har den og hva heter den? fulle navn og tittel?  Hva er forfatteren av bøkene om i Milennium-trilogien?  Hva heter den første vergen til  Agatha Christies karakter Hercule Poirot kjenner vi godt. Men hva heter de tre medhjelperne hans: sekretæren, vennen og «kollegaen» hos ? tar han for seg én årstid i hver bok. Hvilken  I Johan Theorin årstid gjenstår etter de tre første bøkene? ?  Hvilken krim vant

Annika Bengtzon

Sherlock Holmes’

Lisbeth Salander

Ölands-krimmer

Scotland Yard

bokhandlerprisen 2011

Omslag: Terese Moe Leiner, Blæst design

Svar: 1. Lammestek, 2. Prinsen, 3. At noen kommer til å dø, 4. Kvällspressen, 5. Boble, rosa med svarte prikker, Bolla, 6. Sir Arthur Ignatius Conan Doyle, 7. Holger Palmgren, 8. Miss Lemon, 9. Kaptein Hastings og førstebetjent Japp, Sommer, 10. Vinterstengt av Jørn Lier Horst

I en massegrav i Oslo ligger et lik som ikke hører til der. I Bergen har Kriposetterforsker Edvard Matre hendene fulle med jakten på en mulig seriemorder. Det siste han trenger er avsporinger, – som for eksempel det faktum at kvinnen i massegraven synes å være hans egen mor ...

cappelen damms

Kriminalromankonkurranse

Cappelen Damm er på jakt etter en ny krimdronning eller krimkonge. Konkurransen er åpen for alle, og forfatteren skal være anonym til etter juryens behandling.

Konkurranseregler på:

www.cappelendamm.no

Juryen består av: Chris Tvedt (forfatter hos Cappelen Damm), Alexandra Beverfjord (forfatter hos Gyldendal Norsk Forlag og nyhetsredaktør i Dagbladet) og Mariann Fugelsø Nilssen (forlagssjef i Cappelen Damm).

KRIMMAG ASI N E T

L E E CH I L D

Innleveringsfrist:

7. Januar 2013

vinn 500 000,-

Innhold 12

Det var ikke butleren

lapiduseffekten

To gode naboer

En fantasyforfatter møter en superspaner

76 Mørkets gjerninger

Nordic Noir

LEE CHILD - Reacher er meg i mine drømmer

Ulrik Imtiaz Rolfsen

Fra Taxi til Gass

78 årgangskrim

6 nordiske krimdronninger

Den nye krimkongen

Kampen om tronen

Arnaldur Indridason

KEPLER

Hypnotiserende forfatterpar

16 en kriminelt god vår

Sjelden har de gode krimromanene kommet så tett Nyskrevet novelle

av KARIN

FOSSUM:

Den gale mannen i Firenze

28 40

Fra livets gråsone

Roslund & Hellström

lahlums utvalgte

11 krim + filosofi = sant Programmet for Krimfestivalen

K R I M M AGASI N ET

i n n hol d

”

kriminelt godt sagt

Han forsvant, slik knyttneven

Du kommer langt med et smil. Men du kommer enda lenger med et smil og en pistol.

forsvinner når man åpner hånden.

Dashiell Hammet

Porten var så trang at hadde vi kjørt en skitten bil, ville vi ikke kommet gjennom. Raymond Chandler

Psykopater … folk som vet forskjellen mellom riktig og galt, men gir faen i det. Slik er de fleste av mine karakterer.

Jeg har aldri tatt livet av noen. Men jeg har lest ganske mange

Elmore Leonard

Clarence Darrow

Han minner meg om mannen som myrdet foreldrene sine og som ba dommeren om nåde fordi han var foreldreløs. Abraham Lincoln

nekrologer med stor fornøyelse.

Alt jeg virkelig setter pris på er enten ulovlig, umoralsk eller fetende. Alexander Woolcott

Det er likegyldig hvor mye hår man har på hodet. Det er det håret man har på brystet som teller. Humphrey Bogart

Jeg er for dødsstraff. Jeg syns at når mennesker begår forferdelige handlinger, må de straffes hardt for det. Sånn at de lærer til neste gang. Britney Spears

Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om.

Aksel Sandemose

Anne Boleyn: «Ikke i kveld, kjære, jeg har så vondt i hodet.» Henrik VIII: «Det skal vi snart ordne.» Mike Harding

Tre kan holde på en hemmelighet, hvis to av dem er døde. Benjamin Franklin

Det er en bragd å være normal. Det fascinerer meg at så mange klarer det.

Karin Fossum

Al Capone

KR IMMAG ASI N E T

k r imi n e lt go dt sagt

Det er ingen hemmelighet at den organiserte kriminaliteten i USA soper inn over førti milliarder i året. Det er en ganske pen sum, spesielt når man tar i betraktning at mafiaen bruker svært lite penger til kontorutstyr. Woody Allen Drep ett menneske, og du er en morder. Drep millioner av mennesker, og du er en erobrer. Drep alle, og du er en gud. Jean Rostand En dame kom bort til meg på gaten og pekte på skinnjakken min. «Du vet at en ku ble drept på grunn av den jakken?» snerret hun. Jeg svarte i et morbid tonefall: «Jeg visste ikke at det var noen vitner. Nå må jeg drepe deg også.» Jake Johansen

Alle dør. Jeg bare velger tiden og stedet for noen av dem. Gaston Leroux Se å få strupen din av kniven min! Diana Diprima Å skrive krim er som husarbeid, du rydder opp i kaos. Unni Lindell På tv viser de deg hvor lett vaskemiddel tar bort blodflekker. Jeg tror at dersom du har en T-skjorte full av blodflekker, så er ikke vasken det største problemet ditt. Du burde kanskje kvitte deg med liket før du begynner å tenke på vasken. Jerry Seinfeld Fjernsynet har brakt mordet tilbake til hjemmene, der det hører hjemme. Alfred Hitchcock

Jeg tror at forbrytelser lønner seg. Fin arbeidstid og mange reisedager. Woody Allen

Ansvarlig utgiver: Cappelen Cappelen Damm AS Redaktør: Knut Gørvell Design: Miriam Edmunds Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Fredrik Arff Trykk:

Color Print Norge AS

Bidragsytere: Else Barratt-Due

Instruktør og dramaturg i NRK

Leif Bull

Redaktør i Tanum bokklubber

Karin Fossum Forfatter

Cathrine Gram

Redaktør i Tanum bokklubber

Olav Gulbrandsen

Redaktør i Cappelen Damm

Lars Hestvedt

Websjef i Cappelen Damm

Ingrid Schibsted Jacobsen Redaktør i Cappelen Damm

Odd Karsten Krogh

Prosjektleder i Cappelen Damm

Frederik Lønstad

Redaktør i Cappelen Damm

Jorid Mathiassen

Redaktør i Cappelen Damm

Bernt Roald Nilsen Frilansjournalist

Nils Nordberg

Instruktør og krimekspert

Anja Rålm

Frilansjournalist og anmelder

Oda Skard

Redaktør i Cappelen Damm

Hans H. Skei

Professor ved Universitetet i Oslo

Sigmund Sørensen

Redaktør i Cappelen Damm

Chris Tvedt Forfatter

Maria Øvrebø

Redaktør i Cappelen Damm

Den nye laksen I Skandinavia drepes det flere mennesker i litteraturen enn i virkeligheten. Og verden vil ha stadig mer av dette. Skandinavisk krim er den nye laksen! Utallige skribenter i Europa og USA har spekulert i hvorfor all denne voldelige og blodige litteraturen kommer fra oss. De vet at Norge, Sverige og Danmark kanskje er verdens tryggeste land å bo i. De kjenner til sosialdemokratiet, likestillingen, oljerikdommen og vårt intense forhold til naturen. Men hvorfor renner blodet så voldsomt i bøkene våre? Hvorfor er vi så bestialske? Hvem vet, kanskje svaret dukker opp i løpet av Krimfestivalen? Cappelen Damm og Tanum bokklubber har tatt initiativ til Krimfestivalen fordi vi ønsker at du, forfatterne og krimekspertene skal være med på å utforske det særegne ved nordisk krim. Du får nå en unik sjanse til å komme tett på mange av Nordens, ja, verdens ledende krimforfattere. Under festivalen blir det en rekke forskjellige programposter med opplesinger, forfatterintervjuer og paneldiskusjoner. Vi tror at samarbeidet med Oslo Nye Centralteatret vil være nyskapende i forhold til opplevelsen av litteratur og forfatterne. Du er kanskje ikke klar over at det finnes ekte spøkelser på Centralteatret som innimellom forstyrrer skuespillerne? Ved å la forfatterne og skuespillere opptre på ulik vis i teatret, tror vi at vi vil skape en ny og unik atmosfære, og kanskje vil du møte det ekte spøkelset? Dette magasinet er fylt med stoff om Krimfestivalens forfattere og Tanum Bokklubber logo-oversikt deres bøker. Vi håper og tror at du vil få et godt inntrykk av den kriminelt gode bokvåren og ikke minst at du blir fristet til å komme på Krimfestivalen. ©2008 Tanum Bokklubber | Oppdatert 18.09.2008

Tanum bokklubber logo – vertikal versjon

Tanum bokklubber logo – horisontal versjon

Mer om krimfestivalen og oppdatert program på www.krimfestivalen.no Følg oss på facebook! www.facebook.com/cappelendamm eller www.facebook.com/krimboker Mer spennende stoff på Norges største forlagsblogg: www.forlagsliv.no

Arrangeres av

Tanum logo s

Knut Gørvell, festivalsjef

i samarbeid med

Plass

Hovedsponsor og mediepartner: K R I M M AGASI N ET l e de r

Nordiske

krimdronninger

Mens mennene rivaliserte seg imellom, oppdaget de plutselig at en rekke kvinnelige forfattere hadde inntatt krimtronen. t e k s t a n ja r å l m

KR IMMAG ASI N E T

n o r dis k e k r imdr o n n i n g e r

illustrasjon steffen kverneland

Trangt om plassen på krimtronen: Fra venstre Ninni Schulman, Unni Lindell, Anne Holt, Yrsa Sigurđardóttir, Karin Fossum og Liza Marklund.

7 

Er det plass til enda flere kvinnelige forfattere på tronen? 

Morbide nordiske damer har lenge hatt en sterk posisjon i dagens kriminallitteratur, og mange er blitt omtalt som krimdronninger. Siden 1990 tallet har de kvinnelige forfatternes krimhelter og heltinner figurert hyppig både i bøker og tv-serier. Anne Holt debuterte med braksuksess i 1993. To år etter var det Karin Fossums tur, og året deretter kom også Unni Lindells første krim. Siden den gang har disse tre dronningene vært med å dominere norsk krim både i bokform og på tv. Etter å ha gledet oss over våre norske forfattere, tok det ikke lang tid før vi også oppdaget de svenske krimdronningene. Camilla Läckberg rager stadig høyt på bestselgerlistene sammen med forfatterkollega Liza Marklund. Nå blir dronningene utfordret fra flere hold, både fra Sverige og fra Island. Ninni Schulman har vakt stor oppsikt i Sverige og omtales som en herlig blanding av Läckberg og Marklund, mens islandske Yrsa Sigurdardottir nå er i ferd med å få sitt internasjonale gjennombrudd med sin ytterst intrikate og forfriskende stemme i krimlandskapet. Autentisk Anne Holt debuterte i 1993 med Blind gudinne. Siden har hun nesten hvert år gitt ut en ny roman som alle har blitt storselgere. Hun leverer en solid merkevare der de autentiske miljøskildringene er en av de fornemste kvalitetene ved bøkene hennes. Det er ikke bare troverdigheten og den solide kjennskapen til etterforskningsarbeidet som er så dyktig

«Jeg elsker å juge uten å ta hensyn. Mer og mer jo eldre jeg blir.» Anne Holt

gjennomført, bøkene er også preget av en sterk sosial bevissthet og tar opp aktuelle samfunnsproblemer. For å skape et godt plot og en drivende spenning må forfatterens viktigste kvalitet og egenskap favne det hele: «Jeg elsker å juge uten å ta hensyn. Mer og mer jo eldre jeg blir,» har Anne Holt uttalt. Sånt blir det gode bøker av. Romanen hennes, 1222, der handlingen er lagt til

KRIMMAG ASI N E T

n o r dis k e k r imdr o n n i n g e r

Finse, er nå nominert til den mest prestisjefylte amerikanske krimprisen Edgar Award. Fantastiske Fossum Mange av de svenske krimforfatterne omtaler Karin Fossum som sin favorittforfatter. Også hun fikk stor oppmerksomhet da hun debuterte som krimforfatter i 1995 med Evas øye. Siden den gang har serien med etterforsker Konrad Sejer gått sin seiersgang både i roman og tv-serieformat. Konrad Sejer avdekker klokt og lavmælt menneskets dystre hemmeligheter og mørke drifter. Hans evne til å oppfatte de psykologiske motivene gir krimserien en helt særpreget egenart. Karin Fossum er selve mesteren av psykologisk krim. Rojal historieforteller Unni Lindells varemerke, og det som løftet henne opp til det rojale nivået, er først og fremst strålende plot. Siden hun var ti år gammel, har Lindell visst at hun skulle bli forfatter, og hun har skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Men det er som kriminalforfatter hun definitivt er mest kjent! I hovedrollen regjerer førstebetjent Cato Isaksen – og det hverdagslige og nære tar raskt form til å bli både uhyggelig, mystisk og marerittaktig på et mesterlig vis. Smelter leserne Med Sprengeren fra 1998 fikk Liza Marklund sitt store gjennombrudd. Der møtte vi journalisten Annika Bengtsson for første gang. Marklund er selv journalist – og både det høye tempoet, hovedrollens personlighet og de troverdige miljøskildringene har smeltet lesere over hele verden. På samme måte som de norske krimdronningene er hun oversatt til mange språk, alt fra finsk til spansk. Marklund tar sine lesere med på en personlig reise samtidig som hun skaper en voldsom psykologisk spenning som klistrer deg til sidene. Liza Marklund selv sier det slik: «Jeg skriver for ikke å dø». Flere av Marklunds bøker er filmet, og i mars lanseres Nobels testamente her i landet. Uhyggelig idyll De siste årene har svenskene fått et nytt medlem i den rojale krimfamilien: Camilla Läckberg. Bare i Sverige har de idylliske krimromanene hennes solgt i over tre millioner eksemplarer

Lyssky virksomhet Uhygge i idyllen er også en god beskrivelse av stemningen i bøkene til Ninni Schulman, som av mange omtales som den nye, svenske krimdronningen. I Jenta med snø i håret viser det seg raskt at det er langt fra idyllisk i hjembyen Hagfors som hovedpersonen, Magdalena, flytter tilbake til. Under overflaten skjuler det seg en lyssky virksomhet, og i et tett og sammenvevd samfunn er faren overhengende stor for at noen du kjenner er involvert i en grufull business. Ninni Schulman har vært journalist som Liza Marklund – og hun evner å skape en nær og personlig relasjon til hovedpersonen, akkurat slik som Läckberg gjør det. Denne krysningen har gitt en drivende pageturner av en krim, og mye tyder på at Schulman får årets store gjennombrudd også her i landet.

Uhygge i idyllen er også en god beskrivelse av stemningen i bøkene til Ninni Schulman, som av mange omtales som den nye, svenske krimdronningen. Inn fra sidelinja Yrsa Sigurđardóttir er en islandsk bestselgende forfatter som debuterte allerede i 1998. Hun har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Hennes nyeste roman, Jeg vet hvem du er, er nå nominert til den prestisjetunge Glassnøkkelen for beste nordiske krim! Også her ulmer uhyggen under overflaten – et forlatt fiskevær pusses opp av tre unge mennesker – men de føler seg iakttatt og er langt fra alene på øya. Samtidig dukker det opp spor til en forbrytelse begått for lenge siden i etterforskningen av en serie uforklarlige dødsfall. Her er det mange tråder med et eksotisk og usedvanlig bakteppe, og boka etterlater ingen tvil: Yrsa Sigurđardóttir samler alle trådene til et fullstendig overbevisende plot. Dagens oppfordring er: Les en krimdronning du også! 

Yrsa Sigurđardóttir

www.sr-fotos.com

siden debuten i 2003! Läckberg klarer både å fengsle med spennende krimplot og skape karakterer med liv og personlighet som gjør hennes bøker til en besettende leseopplevelse. Läckberg har alltid vært fascinert av mord og kriminalgåter, kanskje som en kontrast til den idyllen hun vokste opp med i Fjällbacka. Og det er nettopp denne småbyidyllen som er bakteppet i uhyggen hun skaper.

Tre unge mennesker drar fra Reykjavik til Hesteyri for å pusse opp et gammelt hus. Men ikke alt er som det skal være i det forlatte fiskeværet. De føler seg iakttatt, og etter hvert viser det seg at de ikke er alene på stedet. I Ísafjörđur på den andre siden av fjorden engasjerer psykiateren Freyr seg i etterforskningen av en serie uforklarlige dødsfall i byen. Snart dukker det opp spor til forbrytelser som ble begått for lenge siden. Hvilke mørke krefter er blitt vekket til live? Og er det en forbindelse mellom det som skjer i småbyen og de dramatiske hendelsene i fiskeværet? Freyr sørger fortsatt over sin lille sønns forsvinning, en sak som aldri ble oppklart. Hvorfor har han en nagende fornemmelse av at sønnen fremdeles kan være i live? Jeg vet hvem du er er nominert til Glassnøkkelen for beste nordiske krim i 2011, og er under oversettelse til flere språk, blant annet tysk, engelsk og amerikansk. Boka har ligget lenge på bestselgerlista på Island. Jeg vet hvem du er skal filmatiseres av gullpalmevinner Sigurjon Sighvatsson. På Island fikk hun i 2011 Blóđdropinnprisen. Yrsa Sigurđardóttir (født 1963) er en islandsk forfatter. Hun skriver både kriminalromaner og barnebøker. Hun har virket som forfatter siden 1998, og hennes debutbok som kriminalforfatter ble oversatt til norsk i 2006 av Tone Myklebost. Hun har ved siden av skrivingen en karriere som sivilingeniør. 

JEG VET HVEM DU ER ISBN 978-82-48-91151-7 · Kr 299,Kagge Oversatt av Silje Beite Løken

K R I M M AGAS I N E T

n o r d i s ke k ri m dron n i ng e r



INTERVJU

Bak fasadene i Värmland t e k s t a n ja r å l m



foto an na lena ah lström

Camilla Läckberg har gitt idyllen i den svenske skjærgården grøssende dimensjoner. Nå er det Ninni Schulmanns tur til å gjøre fredelige Värmland uhyggelig. Du er egentlig journalist. Hvorfor ønsket du å skrive krim? - Jeg har drømt om å skrive bøker helt siden jeg var barn. Men forfatter er jo ikke noe man kan utdanne seg til, så derfor ble jeg journalist. Min drøm har aldri vært å bli sjef eller å få journalistpriser, min (hemmelige) drøm var å skrive bøker. Jeg hadde utrolig med prestasjonsangst og la lista veldig høyt, og skrivesperren slapp ikke taket før jeg bestemte meg for å skrive noe som var spennende. «Jeg skal skrive en bok som vennene mine leser i ett strekk under en parasoll i ferien,» tenkte jeg, og plutselig kom ordene.

Du skildrer en rolig svensk småby med en dyster virksomhet. Tror du det skjuler seg mye dobbeltmoral og overgrep bak fredelige fasader i virkeligheten? - Ja, det er jeg helt overbevist om. Absolutt. Da jeg holdt på med sluttfasen av Jenta med snø i håret, skrev avisene om en traffickingsak i en liten svensk by der en mann i et helt vanlig villaområde hadde hatt tenåringsjenter i kjelleren som han solgte til naboene. Virkeligheten overgår ofte diktningen, dessverre. Drivkraften for meg når jeg skriver er menneskene og relasjonene, eller for å si det på en annen måte – psykologien som ligger bak.

Hvordan fikk du ideen til handlingen Vil det komme flere bøker om i boken? Magdalena Hansson og Hagfors? - I 2001 jobbet jeg som nyhetsreporter - Ja, det gjør det. Jeg har nå nettopp i Expressen, en av Sveriges store avsluttet arbeidet med den andre boken, Pojken som slutade gråta, som kommer ut tabloidaviser, og overvar en rettssak om i Sverige i januar 2012. Der treffer man trafficking. Fire jenter fra Moldova hadde både Magdalena, Petra blitt transportert til og Christer igjen. Hagfors for å selge sex. Tanken er at det skal bli Ettersom jeg selv har tre eller fire bøker i bodd i Hagfors, kunne Ninni Schulman serien. Selv om jeg for jeg ikke la være å tenke Svensk forfatter, f. 1972 noen uker siden tenkte på hvordan det kunne at jeg aldri, aldri mer foregå. På et så lite sted, skal skrive en bok i hele i et samfunn der «alle Ninni Schulman er svensk mitt liv, er det allerede kjenner alle», midt i journalist, med bred mange tanker rundt skogen? Da jeg så senere erfaring fra svensk media. nummer tre.  begynte å skrive om Hun bor i Stockholm, men Magdalena og er oppvokst på et lite sted i flyttingen tilbake til Värmland, hvor debuthjemtraktene, begynte romanen hennes, Jenta bitene å falle på plass. med snø i håret (2012), Magdalena «kom til utspiller seg. Inspirasjon til meg» en kveld i januar romanens handling har 2007. hun i stor grad hentet gjennom sitt arbeid som nyhetsjournalist i Expressen.

KRIMMAG A SI N E T

no r dis k e k r imdr o n n i n g e r

JENTA MED SNØ I HÅRET ISBN 978-82-02-36679-7 · Kr 369,Cappelen Damm Oversatt av Kari Engen Journalisten Magdalena har flyttet med sønnen sin fra Stockholm til hjemstedet i Värmland og fått ny jobb i lokalavisen. Bygda er sterkt rystet etter at den pliktoppfyllende jenta Hedda som alle kjenner, er forsvunnet. Magdalena engasjerer seg og begynner sine egne undersøkelser, men må snart innse at den lille småbyen gjemmer på dystre hemmeligheter som må skjules. Med Jenta med snø i håret har Ninni Shulman brakdebutert i Sverige, og flere omtaler henne som en blanding av Camilla Läckberg og Liza Marklund. 

Krim + filosofi = sant t e kst k n u t g ø rv e l l

f oto n o r d sv e n e f oto. n o

Jørn Lier Horst skriver en krimserie for ungdom inspirert av Hardy-guttene og Sokrates. «CLUE» har, i likhet med klassiske ungdomsbokserier som Hardy-guttene, Bobsey-barna og Fem-serien, flere ungdommer som hovedpersoner. Hver utgivelse inneholder et selvstendig mysterium som ungdommene prøver å løse. Horst bruker sin erfaring fra politiet til å ta leserne med inn i ukjent territorium: Bak politisperringene og til åstedene, gir dem ledetråder, eller «clues», til hva forbryterne kan ha etterlatt seg av spor. Hver utgivelse har også et bakteppe hvor Horst presenterer store tenkere og filosofiske temaer. I første bok møter leserne Sokrates, og i Salamandergåten

rettes fokus på moralfilosofi: Er det som ikke er lov, nødvendigvis galt? Er noen liv mer verdt enn andres? Hovedpersonene må selv foreta egne moralfilosofiske valg for å løse mysteriet. Horsts engasjement for å skape leselyst blant barn og unge ligger til grunn for den nye bokserien. Selv slukte han alt av spenningsbøker fra barndommen av og lå med lommelykt under dyna og leste de nevnte klassiske ungdomsbokseriene. Horst er opptatt av at spenningsbøker er portalen inn til boklesning for mange unge, spesielt gutter. Han mener selv at det å få lov til å være med på å løse et kriminal-

mysterium gjennom boksidene, var med på å prege yrkesvalget som etterforsker. Jørn Lier Horst har utgitt sju kriminalromaner for voksne om politimannen William Wisting, og regnes som en av Norges fremste kriminalforfattere. I fjor mottok han Bokhandlerprisen for Vinterstengt. Han arbeider til daglig som etterforskningsleder ved politiet i Vestfold. 

salamandergåten ISBN 978-82-48-91147-0 · Kr 249,- Kagge Cecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat i idylliske Skutebukta. Sammen med vennene Leo, Une og hunden Egon, får hun i Salamandergåten ferten av at det ærverdige pensjonatet, drevet av Cecilias far og Leos mor, huser noen mystiske typer. Typene blir etter hvert satt i sammenheng med den døde mannen som blir funnet på stranden. Våre venner tar utfordringen på egen hånd, og nøster opp en intrikat forbrytelse som involverer både gåtefulle personer, skipsforlis, mange penger og ikke minst en skummel salamander. Dette er en «pageturner» for ungdom i alderen 10 til 14 år.

Møt forfatterne hos

TANUM KARL JOHAN Annonse kagge

Spennende forfattertreff, signeringer og foredrag året rundt. Alle arrangementer er gratis! Hold deg oppdatert på facebook og tanumbokhandel.no.

Krimkafé 1. mars kl. 16.00

Følg oss på Facebook og Twitter.

www.tanumbokhandel.no

K R I M M AGAS I N ET

LEE C H I LD

INTERVJU

Etter suksessene med Izzat og Taxi brakdebuterer regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen som kriminalforfatter med Gass.

KRIMMAG ASI N E T

u l r i k imt iaz r o l fs e n

tekst sigmun d sørensen

K R I M M AGAS I N E T

foto fredri k arff

u l r i k i m t i a z rol f se n

13 

INTERVJU

Jubelen etter tv-serien Taxi har knapt lagt seg før Ulrik Imtiaz Rolfsen er tilbake med flere utfordringer for hovedpersonen Javar. Denne gang i bokform. 

Det innlysende spørsmålet først: Hva er vanskeligst å skrive: Tv-krim eller kriminalroman? - Ingen av delene er lett, men siden jeg har skrevet mest filmmanus før, så var det vanskelig for meg å skrive i romanform i begynnelsen. Allikevel er det såpass store likheter at arbeidet er ganske likt. Et sterkt plot med gode vendepunkter og interessante karakterer er viktig i både tv-krimmen og kriminalromanen. Å skrive film eller tv-drama krever inngående kjennskap til produksjonskostnader, og siden det er så viktig å skrive scener som er «mulige» å gjennomføre på det gitte budsjettet, føles det befriende å skrive en roman hvor jeg ikke trenger å tenke på det. Hvorfor har vi så få forfattere med innvandrerbakgrunn? - For det første finnes det en del allerede, for eksempel Mahmoona Khan og Mala Wang Naveen. Men det er klart at det burde være flere. Jeg tror det handler om at mange innvandrere vokser opp i en hverdag hvor kulturuttrykk ikke fremelskes, samtidig som det kan være vanskelig å finne frem til forlagene for en som ikke kjenner hvordan det hele fungerer. Jeg tror mange har historier, men manglende nettverk gjør at «Kultur-Norge» kan virke umulig å komme inn i. Selv får jeg mange henvendelser fra unge mennesker som har historier å fortelle, men som ikke vet hvordan de skal gå frem. Er det status å skrive i ditt miljø? Er det gjevt å bli kunstner? - Kunstneryrket er tradisjonelt sett ned på i pakistansk kultur, mens i den norske er det veldig gjevt. Film er faktisk verre enn bok blant pakistanere, fordi å avbilde levende vesener blir sett på som avguderi i Islam, så

all foto og film er per definisjon synd. Samtidig er urdu et språk med stolte tradisjoner innen poesi og litteratur, så jeg føler at jeg har flere bak meg når det gjelder bok. Men faren min sier fremdeles at jeg burde «gjøre noe ordentlig» snart. Jeg kom inn på jusstudiet i sin tid, men begynte aldri, tok bare med meg studiebeviset og flyttet til New York med studierabatt. Faren min var ikke så glad for det; han skulle gjerne hatt en advokat-sønn. Det er fordi de yrkene er de mest respekterte og best betalte i Pakistan. Folk i mitt faglige miljø er derimot ganske imponerte over at jeg har skrevet bok også. Men det miljøet består jo stort sett av kunstnere, norske og pakistanske. Vil du si at boka og tv-serien deler det samme uttrykket, den samme stilen? - På en måte, ja. Jeg er jo meg fremdeles, og Taxi var veldig mye «meg», så Gass har også blitt en lignende historie, i hvert fall når det gjelder tone og stil. Jeg fortsetter å skrive om det utfordrende kjærlighetslivet mellom Javar og Anne; mellom den norske jenta og den pakistanske gutten. Samt å følge Javars trang til å løse mysterier og «være noe». Hva er vanskeligst: Å finne en litterær stemme som fungerer, eller et plott som er spennende og som holder vann? - For meg er det helt klart å finne en litterær stemme, siden jeg er bedre trent i plotkonstruksjon. Men jeg tar ikke lett på plottet. Jeg brukte de ti første ukene av arbeidet på å konstruere plottet, uten å skrive en eneste setning. Plottet holdt nesten, men jeg har endret det litt under omskrivingene. Språket har jeg i tillegg jobbet svært mye med. Har følt meg skikkelig som debutant når det gjelder den litterære stemmen – og det er jo naturlig?

KR IMMAG ASI N E T u l r i k imt iaz r o l fs e n

- Jeg er opptatt av bøker som jakter på karakterens sannhet, det vil si en slags «sjele-krim». ulRik imtiaz rolfsen Norsk forfatter, f. 1972

Ulrik Imtiaz Rolfsen er filmregissør og manusforfatter som i 2005 debuterte med spillefilmen Izzat. Rolfsen har regissert en rekke filmer, blant annet Varg Veum – Bitre blomster og Den store revejakta, og høsten 2011 var Rolfsen aktuell med den kontroversielle TV-serien Taxi. Serien handler om juristen Javar Jafri og skildrer et norskpakistansk miljø. Rolfsen, som har pakistansk far og norsk mor, tar i flere av sine prosjekter opp norsk flerkulturalisme. Kriminalromanen Gass er hans første roman og er en frittstående oppfølger til Taxi.

Hvilke krimfavoritter har du i bokform? - I Norge Tom Egeland og i Sverige Leif G.W. Persson, mens jeg nyter Edgar Allen Poe, Arthur Conan Doyle, Robert Wilson og John Grisham blant de engelskspråkelige. Leste mye Robert Ludlum som ung, og selvfølgelig Hardyguttene som enda yngre. Daglig leser jeg også mye annet enn krim, og Siri Hustvedt, Don de Lillo, Per Petterson, Erlend Loe, Hanif Kureshi og Hari Kunzru har betydd mye. Og på tv/kino? - Film har hittil vært «jobb», det vil si at jeg sjelden klarer å slappe helt av mens jeg ser på. Jeg tenker altfor ofte «hvordan gjorde de det», både filmteknisk og manusteknisk. Men Coppolas Gudfaren og Apokalypse! Nå! er favoritter, sammen med Kubricks 2001 og Shining. Av action koser jeg meg med Mission Impossible og Jason Bourne, mens en del nye indiefilmer som Little Miss Sunshine, Evig solskinn i et plettfritt sinn og Wong Kar Wais In the mood for love er store stemingsskaperere. Allikevel har kanskje David Lynch og Quentin Tarrantino betydd mest for meg når det gjelder mine egne filmer. Hva synes du om nivået på den norske bok-krimmen? - Jeg synes det er mye bra. Særlig de bøkene som klarer å flette inn den norske folkesjela. Sånn som den urnorske Bjørn Beito i Tom Egelands romaner, spesielt. Det er en ekte norsk helt; sjenert og uinteressert i å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Norsk film fenger ofte i utlandet hvis naturen spiller enn sentral rolle. Finnes det lignende triks i bokform? - Jeg har ikke det samme inntrykket, norsk natur er ikke en selvskreven suksessoppskrift. Jeg tror heller vårt demokratiske levesett, med kvinnefrigjøring og sosialdemokrati, kan være en eksotisk ting om andre kan være interessert i. Taxi gikk tett på ditt eget miljø. Med Gass er i vi i den kriminelle delen av oljebransjen. Hvorfor har du ikke fortsatt å skrive om ting du har inngående kjennskap til? - Gass handler også mye om eget miljø, ved at den handler mye om Javars privatliv. Allikevel følte jeg at det var riktig for karakteren å gå videre, og etter den forrige saken var det naturlig å gi ham jobb i Økokrim. Jeg har jobbet mye med oljerelaterte saker før – både med oppdragsfilm, og med research for spillefilm, så det var et naturlig valg. Oljebransjen er så stor, viktig og ganske hensynsløs. Jeg gjorde mye research for å lære mer, og er ganske fornøyd. Det er ikke meningen at det skal være så mye oljeteknisk prat, mer om menneskene og grådigheten. Det er gøy å sette «nye landsmenn» opp mot Norges «nye rikdom». Men i bunn og grunn vil jeg bare fortelle en god historie som kan underholde og kanskje føre til en og annen ettertanke. 

GASS ISBN 978-82-02-36312-3 · Kr 379,Cappelen Damm I thrilleren Gass møter vi Jafar fra Taxi igjen. Nå har han fått jobb i Økokrim, og er med på å etterforske oljemygg, små selskaper som har konsesjon på å lete etter olje på norsk sokkel. Samtidig sliter han på hjemmefronten, han er sjalu på kjæresten Anne, og tror kanskje det er noe mellom henne og en av kollegaene hennes. Derfor lar han seg lokke ut på dypet da han får en mystisk telefon og treffer en kurér av den vakre kvinnelige sorten. Dette er Rolfsens første roman, og spennings- og aktualitetsnivået er minst like høyt som i filmene hans. 

K R I M M AGAS I N E T

u l r i k i m t i a z rol f se n

tekst odd karsten krogh

kriminelt god

vår

Sjelden har en bokvår vært preget av så mange fine krimromaner som i år. Flere av de etablerte forfatterne har skrevet sine beste bøker noensinne, og samtidig er det kommet til en rekke nye forfattere som fortjener et stort publikum. Her er det mye å glede seg til!

Ny norsk krim Hans Olav Lahlum har på rekordtid etablert seg som en av våre mest stilsikre krimforfattere. Både Menneskefluene og Satellittmenneskene ble store suksesser. Nå kommer tredje bind i serien om K2 og Patricia, Katalysatormordet. Handlingen utspiller seg i Oslo og Valdres i august 1970. K2 blir vitne til at en ung kvinne desperat forsøker å komme med trikken. Dørene smeller igjen for nesen på henne, og neste gang han ser henne, er hun død. Drept med ett effektivt skudd. K2 har fått en ny sak å bryne seg på. Lahlum er fortsatt preget av klassisk krim, men der han tidligere har vært opptatt av det lukkede roms mysterium, er det nå det åpne roms forbannelse som frustrerer K2. Chris Tvedt, vinner av Riverton-prisen 2011, kommer med en ny etterlengtet krim. Av jord er du kommet heter den, og den er allerede på plass i bokhandelen. I en massegrav i Oslo ligger et lik som ikke hører til der. I Bergen har Kripos-etterforsker Edvard Matre hendene fulle med jakten på en mulig seriemorder. Det siste han trenger er avsporinger – som for eksempel det faktum at kvinnen i massegraven synes å være hans egen mor. Chris Tvedt byr på en kvalitetskrim du skal lete lenge etter, og den nye helteskikkelsen Edvard Matre vil du forhåpentligvis få glede av i mange bøker fremover. Jørgen Brekke brakdebuterte i fjor med sensasjonsboken Nådens omkrets. Også i årets bok, Drømmeløs, skildrer Brekke to forbrytelser som ligger svært langt fra hverandre i tid. I 1767 finner politiet i Trondheim et mannslik i fjæresteinene. I 2011

KR IMMAG ASI N E T

e n k r imi n e lt go d vår

blir en kvinne funnet drept i samme by. Det ligger 250 år mellom de to mordene, det eneste som knytter dem sammen er en gammel vuggevise som bringer evig søvn. Ulrik Imtiaz Rolfsen debuterer med thrilleren Gass. Der møter vi den pakistanske helten Javar Jafri fra Taxi igjen. Nå har han fått jobb i Økokrim, og er med på å etterforske oljemygg, små selskaper som har konsesjon på å lete etter olje på norsk sokkel. Jafri lar seg lokke på dypet da han får en mystisk telefon og treffer en kurér av den vakre kvinnelige sorten. Dette er Rolfsens første roman, og både spennings- og aktualitetsnivået er minst like høyt som i filmene hans.

Sigbjørn Mostue er forfatteren bak kritiker- og salgssuksessen Alvetegnet. Han er utdannet idéhistoriker og begir seg nå inn på krimsektoren. Han blir godt sekundert av Johnny Brenna. Brenna er tidligere politispaner blant annet kjent fra Kjetil Østlis Politi og røver. Når en tyster blir drept, går Oslopolitiets prestisjefylte heroinoperasjon i vasken. Politispaneren Axel Th. Munthe og partneren Tobben står på bar bakke. Like etter blir

datteren til en nyrik investor kidnappet og voldtatt. Saken fører Axel inn i de mørkeste sidene av det norske samfunnet, men lyspunktet er Noor, en kvinne Axel føler kan være den rette for ham. Boken har fått tittelen Operasjon Helena, og en mer virkelighetstro krim skal du lete lenge etter. Svensker på krimtoppen Forfatterduoen bak psevdonymet Lars Kepler, Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril, er nå Sveriges største krim-eksport artikkel etter Stieg Larsson. Hypnotisøren har ligger på pocketlisten

i hele år, og Paganinikontrakten har solgt nesten like godt. Den tredje boken fra forfatterparet heter Ildvitnet og kommer på norsk i februar, og det har sivet ut at denne gangen overgår forfatterne seg selv. Et medium bistår etterforsker Joona i en svært vanskelig sak hvor en ung kvinne er myrdet på en lukket anstalt. Johan Theorins Ölandsromaner har i løpet av de siste årene satt dype avtrykk i skandinavisk spenningslitteratur. Med Sankta Psyko skifter han arena – og tar oss med til en mellomstor by et sted på den svenske vestkysten. Dit kommer Jan Hauger for å søke jobb som førskolelærer. Men Glenna er ikke som andre barnehager. Den ligger vegg i vegg med et sikkerhetsgradert sykehus der mentalt forstyrrede voldsforbrytere mottar behandling. Camilla Läckbergs kriminalromaner fra idylliske Fjällbacka er solgt i flere millioner eksemplarer bare her i Skandinavia. Den åttende boken i denne serien heter Englemakersken. Nykommeren Ninni Schulman har fått den lovende merkelappen «en blanding av Läckberg og Marklund». Hennes debutroman Jenta med snø i håret er en rystende småbykrim fra Sverige, med en kvinnelig journalist i hovedrollen.

En svært erfaren dansk krimforfatter som også gjør det bra i Norge, er Jussi Adler-Olsen. Han har skrevet fem kritikerroste romaner, derav fire om etterforskningsenheten Avdeling Q. Den fjerde i denne serien er nylig utkommet på norsk og heter Journal 64. Helt fram til 1950-tallet ble «upassende» kvinner deportert til den lille øya Sprogø, der misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Qs mest kompliserte saker. Utfordrer den skandinaviske krimbølgen Belinda Bauers prisbelønte debutroman Blacklands fikk veldig god mottakelse i Norge, med bl. a. en 6-er i VG. Hennes nye bok, Mørke dager, kommer på norsk allerede i februar. Sunday Times har utropt Belinda Bauer til den nye thrillerdronningen, den eneste som kan ta kampen opp mot den skandinaviske krimbølgen.

Nicci French er det britiske motstykket til Lars Kepler. Også bak dette pseudonymet skjuler det seg et ektepar, Nicci Gerrard og Sean French. Blåmandag er første bok i en serie om psykoterapeuten Frieda. Mandag er, ifølge Nicci French, ukens laveste punkt. En dag for mørke impulser. En perfekt dag for å kidnappe et barn. Bortføringen av Matthew Farraday fører til nasjonal oppstandelse og en desperat politijakt. Mens bildet av Matthew slås opp på alle avisforsider, lider psykoterapeut Frieda Klein valgets kvaler. En av hennes pasienter har fortalt om drømmer hvor han hungrer etter et barn. Et barn han kan beskrive i detalj, et barn som helt likt Matthew. Mary Higgins Clark er en av verdens mestselgende krimforfattere, og hun har solgt over 80 millioner bøker. Den nye boken heter Helt alene og handler om identitetstyveri. Alexandra blir svært engstelig når hun K R I M M AGAS I N E T

e n kr i m i n e lt g od vå r

17 



oppdager at noen ikke bare bruker bankkortet hennes, men også ødelegger hennes gode navn og rykte, og drar henne inn i et komplott med voldsomme forbrytelser som kidnapping og mord. Sophie Hannah er med sine psykologiske thrillere en storselgende forfatter internasjonalt. I slutten av mai kommer Verre enn døden, og den stiller spørsmålet om hvordan man kan ha drept en som ikke er død.

OM IMPERIUM

Karin Slaugther er en av de aller største amerikanske krimforfatterne, og alle bøkene hennes havner på New York Times bestselgerlister. Karin Slaughter har ikke opplevd suksessen uten grunn, dette er en forfatter som virkelig kan kunsten å bygge opp mesterlige plot. Hun er i vår aktuell med En ny start, en hardhudet spenningsroman, hvor Slaughter igjen viser sin dype innsikt i det ondes psykologi. finansthriller Ingen ting kan vel være harris fryktindeksen mer aktuelt enn en finanskrisethriller akkurat nå. Robert Harris er hittil mest kjent for sine historiske thrillere i Norge, inkludert storsuksessen Fedreland. Fryktindeksen representerer i så måte et sceneskifte, her er handlingen definitivt lagt til vår egen tid. Helten i boken er den eminente fysikeren Alex Hoffmann, som finner ut at han kan tjene gode penger på sikringsfond ved å bruke et revolusjonerende dataprogram, som få eller ingen andre har kjennskap til. Pengene strømmer inn i voldsomme mengder, og Hoffmann installerer seg raskt i et luksusliv ved Genfersjøen. Dataprogrammet kan tilsynelatende aldri ta feil, og fremtiden synes lys. Helt til Hoffmann blir overfalt i sitt eget hjem og påført fatale hodeskader. To dager før Cicero innsettes som konsul, blir han tilkalt i forbindelse med funnet av et stygt skamfert barnelik. I sine undersøkelser av forbrytelsen finner han ut at gutten er blitt ofret – og at menneskeofringen er utført av menn fra senatet ved en hellig ed om å drepe ham selv. Konspirasjonen er den første av mange. Roma er i ferd med å legge et enormt imperium under seg, og den nådeløse Caesar, den mektige generalen Pompeius, den usannsynlig rike Crassus og den ambisiøse playboyen Clodius, er bare noen av dem som kjemper om makten. Når Caesars innflytelse øker, blir Cicero konfrontert med det uunngåelige spørsmålet: Er det legitimt å bruke illegale metoder for å redde republikken?

«Det andre bindet i Robert Harris’ trilogi om Cicero vitner om en mesterforteller i toppform … ironisk, intelligent, tankevekkende, med en fortreffelig timing og skarpsynte karaktertegninger.» THE OBSERVER

«Liker du historiske thrillere, er Robert Harris din mann. Er du attpåtil fascinert av romersk historie, er det duket for lesefest med Harris’ siste bok, Imperium» JON H. RYDNE, VG

«Skal vi ha en thriller som beveger seg i mer uvant terreng, som en annen tidsalders både særegne og tidløse kvaliteter, er Imperium rett og slett en nytelse» PER HADDAL, AFTENPOSTEN

«Robert Harris formidler Ciceros liv både i det små, familiære og hverdagslige og i det ubarmhjertige politiske spillet – med både humor, spenning og patos. Han bygger spenningen møysommelig opp til Ciceros retoriske mesterstykker. ... et svingende spennende drama» ADRESSEAVISEN

Melanie McGrath er en prisbelønt journalist som debuterer med Iskald glød. Med handlingen lagt til Arktis er den på samme tid eksotisk og nær. Den har spennende handling og fascinerende miljø. tre sterke amerikanere Harlan Coben har etablert seg som en av verdens mestselgende kvalitetskrimforfattere, og han er den eneste amerikanske forfatteren som har vunnet alle tre krimpriser: Edgar, Shamus og Anthony. Han selger også godt i Norge. Årets bok i serien om Myron Bolitar, Ringer i vann, er en slags James Bondinspirert historie med uventede vendinger. George Pelecanos har fått kultstatus etter å ha vært hovedforfatteren bak tv-serien The Wire. Han skriver kjapt, visuelt og

KR IMMAG ASI N E T

e n k r imi n e lt go d vår

ISBN 978-82-02-26588-5

robert harris fryktindeksen

Debutanter fra Canada og Storbritannia Fra Canada kommer debutanten Peggy Blair, som er jurist i Ottawa. Tiggeroperaen er en etterforskningsroman som foregår på Cuba. Den kanadiske politimannen Mike Ellis og hans vakre kone Hillary er på ferie på Cuba i håp om å forbedre et noe skrantende ekteskap. Når Mike gir en liten tiggergutt litt penger, aner han ikke hvilken kjede av begivenheter han setter i gang. Det ender med at han blir fengslet for voldtekt og mord på den lille gutten – og det i et land der straffen er døden ved skyting. Tiggeroperaen er full av mystikk, korrupsjon og spenning.

spennende fra en verden der menn er menn. Andelen er den første boken i en ny serie som kan få et bredt publikum.

robert

Robert Harris Robert Harris har skrevet en rekke romaner, alle bestselgere og oversatt til norsk: Fedreland (1992), Enigma (1996), Engelen i Arkhangelsk (1999), Pompeii (2004), Imperium (2007) og Skyggen (2007). Sistnevnte er filmatisert av Roman Polanski med stor suksess. Imperium er første bind i trilogien om Cicero. Harris er født i Nottingham i 1957 og er utdannet ved Cambrigde. Han har jobbet som reporter i BBC, politisk redaktør i The Observer og spaltist i The Sunday Times. I dag bor han i Berkshire med kone og fire barn.

Ny bok fra arnaldur Indriđason La oss slutte denne oversikten med en av de aller beste. Arnaldur Indriđason er blitt ikke bare Islands, men også Europas store krimforfatter. Han har vunnet en rekke krimpriser, blant annet Golden Dagger i 2005 for beste krim utgitt på engelsk. Årets nye bok har fått tittelen Hjemstavn. Arnaldur Indriđason er kjent for gode personkarakteristikker og miljøskildringer, og i denne romanen briljerer han med dette, men han byr også på overraskelser i selve kriminalhistorien og oppklaringen av den. Selv om forbrytelsene skjedde på 1940-tallet, klarer Indriđason å gjøre en pageturner ut av det.

kriminelt god

Benni Bødker og Karen Vad Bruun

vår

Blod vil ha blod

R. J. Ellory

Mørkets engler Mørkets engler er en mørk og intens roman om korrupsjon og forløsning, om den nådeløse iherdigheten som trengs for å finne sannheten, og om en manns søken etter mening blant spøkelsene i sin egen samvittighet. Den garvede etterforskeren Frank Parrish i NYPD lar seg ikke affisere da en ung heroinlanger blir funnet død – han er bare enda et offer for narkotikakriminaliteten. Men da også liket av langerens lillesøster blir funnet, skjønner han at det er noe som ikke stemmer. Frank har havnet i trøbbel på jobben på grunn av dårlig oppførsel mot ledelsen, og er derfor forpliktet til å gå i terapi hos en psykolog, noe som fører til at hans egne gamle spøkelser kommer til overflaten. Disse må han slåss mot samtidig som han prøver å finne ut av dødsfallene, som stadig blir flere.

Blod vil ha blod er første bok i serien om rettsantropologen og knokkel-eksperten Linnea Kirkegaard. Benrester fra et menneske blir funnet ved en fjord i Danmark, og Linnea Kirkegaard blir koblet på saken. Hun skal forsøke å rekonstruere den døde slik at liket kan identifiseres. Etterforskningen peker i mange retninger, Danmarks engasjement i krigene i Afghanistan og Irak peker seg ut som et spor. Så skjer et nytt drap. Linnea Kirkegaard er ikke bare en ny og original hovedperson i skandinavisk krim. Som politietterforsker gir hun også leseren et fascinerende møte med både menneskelig svakhet og moderne etterforskningsmetoder. Bødker & Brun er det nye radarparet i dansk krim. Bødker har skrevet en rekke populære barne- og ungdomsbøker, og disse er utgitt i flere land. Karen Vad Bruun er litterær agent. Blod vil ha blod er hennes første roman.

R.J. Ellory (f. 1965) er bosatt i Birmingham, England, er gift og har en sønn. Ellory har skrevet ni romaner, inkludert bestselgeren Engler over Georgia (Vega Forlag, 2008), som ble nominert til amerikanske Barry Award for beste britiske krimbok. Bøkene hans er oversatt til 25 språk, og britiske Crime Writer’s Association har to ganger nominert ham til prisen Steel Dagger for beste thriller.

ISBN 978-82-41-90750-0 · Kr 349,-

ISBN 978-82-82-11204-8 · Kr 369,-

Vigmostad & Bjørke

Vega Forlag

Oversatt av Morten Harry Olsen

Oversatt av Carina Westberg

«Braa er på vei til å skape sin egen sjanger her på berget, med spenning bygd på en solid såle av fakta ( … ) helt unikt!»

Stein Roll, AdR eSSe AviS en

«Jan-Sverre Syvertsen skriver bedre og bedre for hver bok.»

KuR t HAn SSen, dAgblA det

www.piratforlaget.no www.piratforlaget.no

Krimfestival annonse.indd 1

19 

K R I M M AGAS I N E T e n kr i m i n e lt g od vå25.01.12 r

15.07



kriminelt god

Jan Sverre Syvertsen

vår

Barnevakten

Jan Mehlum Straffen

Katastrofer kommer uanmeldt. De sniker seg inn på deg når du minst venter det. Meldingen Tønsberg-advokaten Svend Foyn mottar natt til søndag 29. august 2010, er av den typen. Telefonsamtalen truer med å snu opp ned på livet hans og driver ham inn i samfunnets mørkeste avkroker, steder der ingen burde være. Foyn må forholde seg til lag på lag av løgner og hemmeligheter i jakten på en slags rettferdighet. Sosiologen, forfatteren og rivertonprisvinneren Jan Mehlum forteller alltid krimhistorier med den virkelige verden som referanse, og heller ikke denne gang skuffer han. Straffen er den tolvte, frittstående fortellingen i serien med Svend Foyn i hovedrollen, en historie med rot i virkeligheten, den vi ikke vil vite noe om. Den som må avdekkes. ISBN 978-82-92-52654-5 · Kr 379,Publicom

O gså

Den fjerde tjeneste

ISBN 978-82-81-43397-7 · Kr 369,Piratforlaget

KRIMMAG A SI N E T

e n k r imi n e lt go d vår

Jan-Sverre Syvertsen (født 1968) debuterte i 2006 med romanen Øyne blå. Han han også skrevet bøkene Stillest vann og Prikkedøden. Syvertsen jobber som tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver. ISBN 978-82-81-43412-7 · Kr 369,-

som lydbok

Knut Braa

Pål Berger er blokkungen fra Ski som giftet seg med datteren til en av landets ledende forretningsadvokater og ble rainmaker og stjerneadvokat hos Borch, Beck & Bie. Gjennom mange år forhandler han frem flere av de største fusjonene, begraver problemer, skjuler fakta og truer seg til enighet på vegne av klienter, mens han legger seg opp millioner og lever et tilsynelatende bekymringsløst liv i en villa ved sjøen på Bygdøy. Helt til han får nok, sier opp jobben og starter som dommer i Oslo Tingrett. Etter bare noen uker havner en av de mest omtalte overgrepssakene i Norge på Bergers bord: Næringslivsmann og edderkopp på venstresiden i norsk politikk, Jonas Flink, står tiltalt for seksuelle overgrep mot mindreårige gjennom flere tiår. Pål Berger avsier en frikjennende dom en fredag rett før sommerferien. Det er bare én hake; Pål Berger er selv et av Jonas Flinks ofre.

Pirat

1996: En kvinne blir brutalt overfalt og voldtatt i sitt eget hjem, men greier å uskadeliggjøre gjerningsmannen. 14 år senere saksøker en norsk offiser sin tidligere arbeidsgiver, Det kongelige norske forsvarsdepartement, for skader etter utenlandstjeneste. Saken er den første i sitt slag og følges med stor interesse av samtlige medier i Norge. Noen dager senere inntreffer tre tilsynelatende ulike hendelser nesten samtidig: Tom Falcks journalistvenn Hanne Sørensen er i ferd med å avdekke en korrupsjonssak med forgreininger langt inn i maktens korridorer. Da hennes «Deep throat» blir myrdet

blir hun satt under massiv overvåkning. Samtidig blir en FSK-soldat kidnappet i Afghanistan. Tom Falck blir bedt om å lete etter den forsvunne soldaten og skjønner at det er en sammenheng mellom hendelsene. Hele tiden har mektige bakmenn vært villige til å gjøre hva som helst for å hindre at den uhyggelige sammenhengen avsløres. Å drepe dem som vet, er det enkleste. Knut A. Braa har vakt oppsikt med sine tidligere romaner om eksmilitære Tom Falck – Delete, Endgame, Fastball og Aftermath. Braa er alltid kontroversiell og alltid aktuell.

kriminelt god

vår Gregg Hurwitz Du er neste

Eystein Hanssen Giftstrøm

Giftstrøm er aktuell som pocket nå. Under et narkotikaraid i Oslo pågriper politiet fem personer. En av dem er en ung mann fra Uganda. Mens politietterforsker Elli Rathke avhører ham, legger hun merke til et særpreget arr på underarmen hans. På samme tid mottar den norske ambassaden i Kampala en pakke. Det spesielle innholdet dokumenterer at Otto Kamperud er tatt som gissel av den nådeløse geriljaen han har forhandlet med i lang tid. Men ingen mottar noe krav om løsepenger. Elli fatter interesse for den unge uganderen og hans bakgrunn. Ikke minst fordi han har gode kunnskaper om sitt eget hjemland. Kidnappingen blir plutselig en sak hun må forholde seg til. Saken utvikler seg til å bli ekstremt utfordrende og kanskje den farligste i Ellis karriere. I jakten på sannheten må hun og kollega Jan Nereng håndtere både leiesoldater, lånehaier og drevne kriminelle. Eystein Hanssen (f. 1965) debuterte i 2010 med kriminalromanen De ingen savner. Han har bakgrunn som journalist og fotograf, blant annet i TV2. Han har arbeidet med dokumentarfilm i en rekke år og har vært leder og medgründer i flere medie- og teknologibedrifter.

Mike Wingate ble forlatt av faren på lekeplassen som fireåring og plassert i fosterhjem. Han har knapt noen minner om foreldrene. Men nå, som voksen, lever han det livet han har drømt om. Han er lykkelig gift, og har en åtteårig datter. Han har sitt eget firma og han er i ferd med å sluttføre et stort miljøprosjekt som vil sikre fremtiden for den lille familien. Da blir han innhentet av en fortid han ikke kjenner noe til. Han blir truet av en ukjent og han får ingen hjelp av politiet. Hans eneste utvei er å kontakte Shep som han delte fosterfamilie med. Shep er hans beste venn, men også en farlig person. Truslene mot Mike og familien blir farligere. Den eneste beskjeden han får er at «du er neste», for fortiden er ikke over, den venter bare… Gregg Hurwitz (f. 1973) har skrevet et titall thrillere som er solgt over hele verden. Bøkene hans har vært nominert til en rekke priser. Han arbeider som producer og forfatter for tv-stasjoner i USA. ISBN 978-82-41-90739-5 · Kr 349,Vigmostad & Bjørke Oversatt av Kurt Hanssen

Monica Kristensen Den døde i Barentsburg

Dette er Kristensens sterkeste krim så lang: en iskald og stemningsladet skildring av et lukket samfunn, og en mann som søker sannheten alene. For Knut Fjeld er Barentsburg en gåte. Han vet ikke hvorfor han er her på Svalbard, en gjenglemt levning etter den kalde krigen. Han vet ikke hvorfor russerne plutselig vil ha en norsk sysselmannsbetjent til å undersøke en helt vanlig ulykke. Han forstår ikke menneskene her, og han vet ikke om det er meningen at han skal forstå. Eller om de skjebnesvangre detaljene han begynner å avdekke rundt ulykken bare er del av et større spill ... Monica Kristensen Solås (f. 30. juni 1950) er en norsk glasiolog, meteorolog, polfarer og forfatter. Inntil nå har hun skrevet fire bøker i den kritikerroste krimserien fra Svalbard. Etter strålende mottakelse av Hollendergraven, Kullunge og Operasjon Fritham har interessen for hennes arktiske krim vokst verden over.

ISBN 978-82-41-90723-4 · Kr 349,-

ISBN 978-82-75-47444-3· Kr 349,-

Vigmostad & Bjørke

Press

K R I M M AGAS I N E T e n kr i mi n e lt g od vå r

Kepler Helt hypnotiserende tekst

KRIMMAG ASI N E T

k e pl e r

b e r n t roa l d n i l s e n

foto

anna-lena ahlström

K R I M M AGASI N ET ke pl e r

K INTERVJU

Ekteparet Ahndoril alias Lars Kepler:

«En person vi har tenkt skal myrdes, kan godt overleve i siste liten»

Ekteparet Alexander og Alexandra Coleho Ahndoril slåss for tiden med Jo Nesbø, Camilla Läckberg og Jens Lapidus om å være Nordens største krimeksportvare. Før den første krimromanen deres, Hypnotisøren, kom ut i 2009, var det store spekulasjoner i svenske media om hvilken forfatter som dekket seg bak psevdonymet Lars Kepler. Flere journalister mente det måtte være Henning Mankell eller Jan Guillou, men så viste det seg altså å være det relativt ukjente forfatterekteparet Ahndoril.

Var det dere eller forlaget som fant på psevdonymet Lars Kepler? - Vi fant på Lars Kepler selv, og det var hemmelig noen måneder. Vi laget en egen adresse på mail, og forlaget visste ikke hvem Kepler var. Etter at boken ble presentert på messen i London i 2009, gav vi beskjed til redaktøren og ble senere avslørt av Aftonbladet.

mord, og skapte en kjent arena: et helseforetak der private investorer tjener penger på syke mennesker. «Birgittagården», et hjem for utsatte jenter, ble åstedet for den blodige innledningen til Ildvitnet.

Åpen intrige – Når vi først har bestemt oss for intrigen, handler mye om å gjøre en real research før vi går i gang, og researchen pågår helt til vi leverer til forlaget. Noen av stedene besøker vi, andre finner vi på. Selve intrigen er åpen hele veien, og forandrer seg ofte etter hvert som historien skrives. Vi har et system der vi hele tiden legger små lapper med nye innspill på bordet. Vi fletter dem inn i intrigen hvis det passer, gjør gjerne overraskende endringer, ingenting er i prinsippet bestemt på forhånd selv om handlingen er nøye planlagt. Under selve skriveprosessen sitter vi ved siden av hverandre, jobber

-Vi vil gjerne at tempoet skal være høyt, det er enklere å gjøre scenene mer spennende.

Hva var grunnen til at dere bestemte dere for å skrive krimbøker sammen? - Vi bestemte oss først for å prøve å skrive en barnebok sammen, men det gikk ikke så bra. Så prøvde vi oss på et teaterstykke, heller ikke det var en suksess. Men da vi fant ut at vi ville skrive krim sammen, gikk det litt bedre …

Nå er Kepler ute med sin tredje krimroman på norsk, og som i Hypnotisøren bruker politiet underlige virkemidler for å løse etterforskningen. I Ildvitnet er det et spiritistisk medium som kommer i fokus. Ideen fikk ekteparet i bilen på vei hjem fra landstedet deres. Det begynte med en samtale om spiritistiske medier. De fant ut at politiet ofte bruker slike medier, men de har ingen bevis for at det fungerer. Derfor ville de ha et spiritistisk medium som en sentral person i den nye romanen, og slik ble Flora Hansen til. Så ville de koble mediet hennes til bestialske

KR IMMAG A SI N E T

kepler

gjerne med samme kapittel, men ofte med ulike scener. Vi velger oss de scenene vi har lyst til å skrive, skriver på høy inspirasjon, mailer det vi skriver til hverandre hele tiden og får innspill der og da. Det er en svært interaktiv prosess, der vi begge jobber knallhardt for å komme i mål. Når manuset er ferdig, vet vi ikke lenger hvem som har skrevet hva, sier den ene halvdelen av Lars Kepler. Hvem som sa det, er ikke så nøye. De er jo én og samme forfatter. Joona Linna – en ekte helt – Fortellingen om Joona Linnas bakgrunn hadde vi hele veien med på forskjellige steder i Ildvitnet, men vi valgte å legge alt på slutten av romanen. Vi ville beholde tempoet i selve hovedintrigen, men det var også fordi det passet å legge det til slutt i forhold til vår fjerde bok, som vi er godt i gang med. Den starter der Ildvitnet slutter og vil nok dreie seg mer om Joona

Linna enn de tre første bøkene våre, sier Kepler. Det var to hovedgrunner til at de valgte den stødige svenskfinnen som sin egen kriminalhelt. Midt i alle de skremmende hendelsene er han en ekte helt, en å stole på. Dessuten tilhører han den største minoriteten i Sverige. Å velge Joona som kriminalhelt er også en hyllest til Finland.

Det klassiske filmspråket – Vi skriver helst i presens, det er flere grunner til det. Vi vil gjerne at tempoet skal være høyt, det er enklere å gjøre scenene mer spennende, du er med der det skjer på en annen måte. Det blir lettere, mer naturlig, å legge inn overraskelser, både for oss selv og leserne. En person vi har tenkt skal myrdes, kan godt overleve i siste liten. Alt kommer nærmere i presens, det er jo også selve filmspråket, sier Keplers. Begge er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film. - Vi ser minst én film per dag, og er opptatt av filmens dramaturgi og tempo. Men vi ser på filmer for å slappe av etter lange skriveøkter, ikke for å komme i skrivemodus.

Minst åtte bøker om Joona Å intervjue Lars Kepler på telefon handler om å intervjue to personer. Ekteparet Ahndoril utfyller hverandre perfekt på telefon, akkurat som når de skriver. De er disiplinerte og er kjent som arbeidsmaur som er totalt oppslukt til de er ferdige med skriveprosessen. Baksiden ved å jobbe intenst i tospann er at de blir mer isolert enn før, men de har tenkt å holde ut med hverandre i mange år fremover. Planen er nemlig å skrive minst åtte bøker om Joona Linna. De elsker det de holder på med, å skrive om hva Joona tenker og gjør er bare herlig, ifølge Alexandra. Hun innrømmer samtidig at hun gråter når hun skriver om vold og bestialske mord, så tett er hun på sine egne karakterer. Og når de endelig leverer manuset til redaktøren, er det komplett, uten behov for rettelser. De er jo sine egne redaktører … 

K Lars Kepler Ildvitnet

Et mord skjer på et behandlingshjem for destruktive jenter i Nord-Sverige. Et uhyggelig mord. Hele rommet er nedstenket av blod, men ingen har sett noe. Det finnes ingen vitner eller spor som kan avsløre morderen. Et nytt mord skjer samme kveld på Birgittagården, som hjemmet heter. En av jentene, Vicky, er sporløst forsvunnet. Mye tyder på at hun har utført de bestialske mordene og flyktet i panikk. Men hvor er hun? I Stockholm påstår Flora Hansen at hun er et spiritistisk medium, hun lever av å lure folk til å tro at hun kan snakke med deres avdøde, men i denne saken skjer det utrolige. Ingen tror på henne når hun faktisk kommer i kontakt med det hinsidige bortsett fra Joona Linna, som ser sammenhenger ingen andre ser. Tro det eller ei, men det paranormale fenomenet er faktisk både logisk og normalt når etterforskeren til slutt oppsøker henne. 

ILDVITTNET

ISBN 978-82-02-37988-9 · Kr 379,Cappelen Damm

O gså

lars kepler

Svensk forfatterpseudonym Lars Kepler er et pseudonym for den svenske forfatterduoen Alexandra og Alexander Ahndoril, som står bak bestselgersuksessene Hypnotisøren, Paganinikontrakten og Ildvitnet. Interessen for hvem som skjulte seg bak psevdonymet var stor, og lenge trodde man at Henning Mankell, GW Persson eller Jan Guillou var forfatteren. Ekekteparet var etablerte individuelle forfattere før de begynte å samarbeide. Alexander (f. 1967) ble kjent for nordmenn med sin roman fra 2006, Regissøren, som omhandler Ingmar Bergman. Alexandra (f. 1966) debuterte i 2003 med romanen Stjärneborg, som skildrer vitenskapsmannen Tycho Brae.

som lydbok

Oversatt av Henning J. Gundersen K R I M M AGASI N ET

ke pl e r

min krimfavoritt

Vi har spurt en rekke av de ledende krimforfatterne om hvilken som er deres favoritt av kriminalromanene. Lee child

Lars Kepler

Kenneth Orvis

Stieg Larsson

The Damned and the Destroyed Min yndlingsbok endrer seg hele tiden, men akkurat nå er jeg opptatt av The Damned and the Destroyed av Kenneth Orvis, en kanadisk forfatter. Denne boken kom ut tidlig på 1960-tallet og handler om narkotikahandelen i det urbane Vesten. Den er prossessuell, karakterbasert, menneskelig, informativ, instruktiv – og enormt spennende.

Vi leser mye krim, og må vel si at vi ble veldig inspirert av Stieg Larsson. Han innførte et thriller-element og et tempo i svensk krim, som løftet den delen av vår litteratur opp på et nytt plan.

Karin Fossum

Eystein Hanssen

Skumringstimen

Flukt i blinde

Johan Theorin

Desmond Bagley

Knut Nærum

G.K. Chesterton The Innocence of Father Brown

Dette er den første og beste av fem samlinger noveller om den lavmælte katolske presten som nettopp på grunn av sin tro klarer å forklare det tilsynelatende overnaturlige. Lyriske og groteske gåter om halshuggede lik og usynlige mordere.

Jens Lapidus Dennis Lehane

Skumringstimen er en stemningsfull, spennende og velskrevet roman om en liten gutts forsvinning. Intrigen er sammensatt og avansert, og dessuten troverdig. Gode personportretter og utmerkede miljøskildringer. En meget leseverdig og flott opplevelse av en betydelig forfatter!

Eksspionen Alan Stewart får en enkel oppgave: Å levere en pakke til noen på Island. «You’ll just be a messenger boy,» sier MI6. Før historien er omme, jages han over Island av KGB, CIA – til og med MI6. Karakterene er skarpt tegnet, overraskelsene mange og slutten har et fabelaktig plot twist.

Dennis Lehane skriver hardt og avskallet på en naturtro måte. Språket lyser råskarpt og karakterenes skjebne griper meg steinhardt. Han fanger samtidens moralske spørsmål i full spennvidde som framfor alt nekter å forlate leseren etter siste side. Uten tvil en av verdens fremste krimforfattere.

Tom Egeland

Gunnar Staalesen

Monica Kristensen

Så lik en engel

Antatt uskyldig

Umberto Eco

Rosens navn

Margaret Millar

En lærd fransiskaner og hans elev, fortelleren, kommer i 1327 til et italiensk kloster, der munkene myrdes en etter en. Hvilke grusomme gåter skjuler klosteret og den mystiske labyrinten av et bibliotek? En storslagen historisk-intellektuell krim, full av festlige fotnoter, klokhet og kunnskap.

KRIMMAG A SI N E T

mi n k r imfavo r it t

Den perfekte kombinasjonen av klassisk mysterium, psykologisk thriller og hardkokt privatdetektivroman, med et avslutningspoeng for feinschmeckere. Miljøet spenner fra religiøs sekterisme til tragiske forstadsskjebner.

Scott Turow

Jeg anbefaler alle krimbøkene skrevet av amerikaneren Scott Turow, spesielt hans debutbok fra 1987, Antatt uskyldig. Gode miljøskildringer, levende personbeskrivelser, et knallgodt plott og overraskende slutt. Jeg kjøpte boken på vei til forskningskongress i Anchorage, Alaska. Kunne ikke legge den fra meg før jeg hadde fått vite hvem morderen var.

roslund & hellstrÖm dennis lehane og edgar allan poe

Roslund: Jeg håper at jeg ikke har lest favoritten ennå. Jeg orker ikke tanken på at den ikke gjenstår, at jeg allerede har opplevd det beste. Men om du tvinger meg, om du truer, om du maser... da velger jeg Dennis Lehane. Intriger, språk, samfunnsengasjement, tilstedeværelse, ydmykhet. Hellström: Jeg var ni år gammel da jeg første gang hørte om Edgar Allan Poe. Et svensk tegneserieblad hadde en svart-hvit tegnet versjon av Poes Ravnen (The Raven). Da jeg leste dette fortellende diktet, ble jeg slått av den ubehagelige, mørke, overnaturlige og framfor alt sorgtyngede atmosfæren i historien... jeg elsket den.

Gert Nygårdshaug Fred Vargas

Varulven

Om jeg skal fremheve noen av dagens krimforfattere, måtte det bli franske Fred Vargas. Hun har skapt en helt spesiell sosiosfære med sine etterforskere på en politistasjon i 18. arrondisement i Paris. Ledet av en osteelskende etterforsker, født i Pyreneene med navnet Adamsberg, løses intrikate mordsaker elegant. Høydepunkter i hennes forfatterskap er Varulven og Den tredje jomfru.

Sigbjørn Mostue

James Lee Burke

Blikktakblues for New Orleans På den ene side en hardkokt sørstatskrim. Samtidig: dvelende fremdrift, sanselig og nært. Man blir dypt berørt av skjebnene en møter, men mest imponerende er kanskje forfatterens miljøskildringer og metaforbruk. Virkelig i verdensklasse, til tider ren poesi – det skrives knapt bedre krim i våre dager.

Torkil Damhaug

Yrsa Sigurdardottir

Kerstin Ekman

Hendelser ved vann

Agatha Christie

Det bestialske drapet i sommernatten er fortsatt uoppklart atten år etter historiens begynnelse, og driver opp tempoet i lesningen. Allikevel – historien er skrevet i et språk som får meg til å stanse opp, lese setninger og avsnitt flere ganger, for å nyte dem om igjen, og oppdage flere nyanser.

Crooked House

Crooked House av Agatha Christie var en av de første bøkene jeg leste, og den forvandlet meg automatisk til en krimfan for livet. Det mest bemerkelsesverdige ved denne boken er den helt overraskende slutten med tanke på identiteten til morderen. Den blir holdt skjult på en så smart måte at man kan ikke annet enn å ta av seg hatten for det.

Chris Tvedt

Jørn Lier Horst

Truth

Tordivelen flyr i skumringen

Peter Temple

Maria Gripe

Truth var fjorårets åpenbaring for meg. Australieren Peter Temple skriver innfløkt om politisk, økonomisk og moralsk korrupsjon, han skaper uforglemmelige karakterer og han gjør det i et språk som er både rått, levende og poetisk på samme tid. Strålende krim!

Tordivelen flyr i skumringen er utvilsomt en av mine beste leseopplevelser. En fantastisk fortelling om tre ungdommers mystiske opplevelser, romantikk og overtro. Jeg leste den da jeg var ti, og den har inspirert meg til nå å skrive bøker for den samme aldersgruppen.

Johnny Brenna

Kjell Ola Dahl

Jan Mehlum

Leser lite krim, da bøkene som regel er for langt unna det virkelige politiliv. Politihelten som ordner opp på egen hånd, med kryssende funksjoner innen alt fra teknisk åstedsgransking, etterforsking og operativ tjeneste, finnes knapt selv på småsteder. Politiet er et «mangehodet troll» med ulike, spesialiserte funksjoner som samarbeider.

Tapte illusjoner

Nattmusikk

Honoré de Balzac

Ed McBain

Dette minner om da tidsskriftet Basar i sin tid spurte om det samme. Georg Johannesen svarte Bibelen, og han var ikke alene om det. Noen gikk helt ned på Første Mosebok. Jeg leser gjerne Balzacs Tapte illusjoner om igjen når jeg får tid. Uforglemmelige karakterers ballett i en intrige som rommer klassereiser, løgn og sannhet, bedrageri og drap, kjærligheten og alle dens vrengebilder.

Midt i masseproduksjonen dukker det opp en perle. Detektivene fra 87. Distrikt finner den gamle pianisten Svetlana Dyalovich død i sin fattigslige leilighet. Dramaet som rulles opp bringer oss langt tilbake i tid, til en annen verden. En medrivende fortelling om liv og død, ensomhet og fremmedgjøring. En klassiker.

K R I M M AGAS I N E T

m i n k ri m favori t t

INTERVJU

KR IMMAG A SI N E T

c h r is t v e dt

Den nye krimkongen

Rivertonprisvinneren Chris Tvedt har lenge utfordret Gunnar Staalesens posisjon som Bergens store krimforfatter. Med ny politihelt jakter han Jo Nesbøs skalp. tekst

b e r n t roa l d n i l s e n

foto

fredrik arff

Chris Tvedt vikarierte på Sotra videregående skole da ideen dukket opp. Han fikk høre om en massegrav på Ris kirkegård i Oslo og trengte en etterforsker fra hovedstaden, helst med en fortid i Bergen. Slik ble Kripos-etterforsker Edvard Matre til, og når han først var skapt, kunne han like gjerne ta seg av en seriemorder i Bergen også. Med Matre fulgte et nytt etterforskerteam, i den nye romanen hans blir du kjent med nye karakterer, og får et gjensyn med en du kjenner godt fra før.

plotet jeg har sett for meg, andre ganger endres de selv fordi plotet krever det. Selve kriminalplotet har jeg selvsagt tenkt ut, men mye av det som skjer rundt plotet endrer seg når karakterene endres. Edvards prosess er et godt eksempel, alt han tror han er, viser seg ikke å stemme, og når han tas fra det lille han har igjen og er identitetsløs, klynger han seg til den som er nærmest, kanskje som et slags speilbilde av morderen. Uansett er historien om Edvards identitet sentral i romanen, ifølge Tvedt.

Speilbilde av morderen? – Edvard og de andre var ikke klare da jeg begynte å skrive, karakterene kommer når jeg er i gang. Noen ganger endrer de

Som en arkeolog Han har jobbet hardt for å få flere historier til å henge sa det. Dette er en roman med mange fasetter og mye

psykologi, likevel er historien organisk, han tør la ting skje når han er i selve skriveprosessen. Det gjør at kjærligheten ikke blir en klisjé, og at temaet ikke virker kunstig. Nettopp her har Tvedt sin styrke, han avdekker historiene og karakterene etter hvert, nesten som en arkeolog som graver frem den ene hemmeligheten etter den andre. Gøy med et nytt univers – Det var en utfordring å skrive i tredje person, jeg er jo blitt så vant til å skrive i første person når jeg har skrevet om Mikael Brenne. Det er en annen måte å skape karakteren på, jeg er ikke lenger inne i han slik jeg er vant til, humrer Tvedt. Han synes det har vært gøy å lage

K R I M M AGAS I N E T

c h ri s t v e dt



INTERVJU

«Jeg er ganske vrang å leve med når biter av plotet ikke er på plass» 

et nytt univers, det har tatt halvannet år. Mye av tiden har gått med til å endre språk og innhold, file på ord og setninger, og ikke minst å sjekke at alt stemmer når du forandrer én liten ting. To univers = en genistrek Det har blitt sagt at det var en gambling av Tvedt å lage en ny kriminalhelt, men resultatet tyder på at det var en genistrek. Nå disponerer han to univers, to helter, to team, og er det én ting som er sikkert, er det at Mikael Brenne ikkje er uta av soga, som Tvedt selv sier. Skaper du et nytt univers, kan du ikke tillate deg å være sløv, verken når det gjelder plot,

chris tvedt

Norsk forfatter, f. 1954 Bergenseren Chris Tvedt har studert jus og litteraturvitenskap og arbeidet heltid som advokat. Etter debuten i 2005 med Rimelig tvil, ble han forfatter på heltid. Siden debuten har Tvedts til nå fem bøker om forsvarsadvokaten Michael Brenne blitt oversatt til flere språk. I 2010 ble han tildelt Rivertonprisen for Dødens sirkel.

KR IMMAG A SI N E T

karakterer eller språk, ikke minst språket har han løftet opp til et enda høyere nivå. Han synes det blir stadig vanskeligere å skrive godt, og setter stadig høyere krav til seg selv etter hvert som han er blitt en etablert forfatter. Være i bevegelse – Jeg er ganske vrang å leve med når biter av plotet ikke er på plass, det lever jo i knotten min når jeg holder på som verst. Hele tiden må jeg hanke inn plotet, justere, legge til og stryke, være i bevegelse. I skriveperioden skriver jeg cirka fem sider om dagen og har en ganske ordinær arbeidsdag med hensyn til den tiden jeg sitter og skriver, sier Tvedt. Han har funnet sin arbeidsmåte når romanene blir til. Føringer til nye romaner Han er mer spent enn noen gang, og glad for å ha skapt Edvard Matre i stedet for å lage en ny Mikael Brenne-roman. Det var en måte å slippe unna den fellen du kan gå i hvis du bare skriver samme boken om og om igjen, ifølge Tvedt. Og han har en vag idé: Det ligger føringer til en ny Matre-roman i den han nettopp er ferdig med, Tommy er ikke en lukket bok, så kanskje blir det en ny roman om Matre, kanskje til og med en trilogi? Og kanskje kan til og med universene med Brenne og Matre i hovedrollene bli brakt sammen når tiden er moden? 

c h r is t v e dt

av jord er du kommet ISBN 978-82-02-36558-5 · Kr 379,Cappelen Damm

O gså

som lydbok

Det starter med et mord på en gammel einstøing i randsonen av det virkelige livet. Så blir vi kjent med Kripos-etterforsker Edvard Matre og hans team. En mulig seriemorder går løs i Bergen, og Matre blir beordret til sin gamle hjemby, som han både hater og elsker. Han får hendene fulle med etterforskningen av flere drap i et miljø der kvinner lever av å selge kroppen sin. Samtidig åpnes en massegrav i Oslo med et lik som slett ikke skal være der. Edvard får vite at liket i massegraven kan være hans egen mor, det er det siste han trenger å høre akkurat nå. Dessuten er han på kant med familien i Bergen, og i ensomheten som sjefsetterforsker for landets mest aktuelle sak gjør han det han burde latt være å gjøre. Fra første setning forankrer Tvedt innholdet i mennesker fra det virkelige liv, vi er tett på, nesten som om vi er dem, og her er action så det holder og et innfløkt plot, så innfløkt at du lurer på om det er mulig å samle alle trådene til slutt. Han startet med advokatkrim, nå er det komplettkrim, og en avslutning der han får det kriminelle regnestykket til å gå opp. 

INTERVJU

lee child

Britisk forfatter, f. 1954 Lee Child er en britisk juss-utdannet forfatter, som i over 20 år har arbeidet med fjernsynsproduksjon. Han jobbet blant annet med serier som Brideshead revisited (1981). Da han mistet sin stilling på grunn av omorganisering, bestemte han seg for å bli forfatter, og i 1997 debuterte han med thrilleren Syndebukk. Den ble den første i serien om militærpolitimannen Jack Reacher. Childs bøker er prisbelønte, internasjonale salgssuksesser.

- Reacher er meg i mine drømmer tekst

KR IMMAG ASI N E T

L E E CH I L D

ann-louis nerem

foto

s i g r i d e s t r a da

Hvorfor valgte du thrillersjangeren? – Jeg ville skrive thrillere fordi jeg selv elsker thrillere. Siden min far var krigsveteran, ville jeg at hovedpersonen skulle være i militæret – men at han hadde fått sparken, slik jeg selv hadde. Leser du mye? – Som barn og ungdom leste jeg ustanselig, og jeg leser fortsatt 4–6 bøker i uken. Jeg tror at den beste måten å forstå vår nære historie på, er ved å lese fiction, ikke faktabøker. Likevel virker du svært opptatt av fakta og research i dine bøker? – Research er fascinerende. Jeg kunne skrive en hel bok om det! Jeg tror allikevel ikke at det å være nøyaktig i seg selv er så viktig. Hvis jeg skrev en roman med handling fra London, kunne jeg gjøre den minutiøst nøyaktig, men jeg tror at jo mer nøyaktig den var, desto mer unøyaktig ville leserne finne den. Det som er viktig, er ikke hvordan London virkelig er, men hvordan folk generelt mener at byen er. Det virkelige er ikke det viktigste, derfor foretrekker jeg ofte å være overbevisende framfor å være nøyaktig. Hvem er Jack Reacher? – Han er en rotløs vandrer som beveger seg fra sted til sted uten noen plan, og som mer eller mindre uskyldig kommer opp i trøbbel. Han er den edle ridder, den mystiske fremmede – en skikkelse som har eksistert i historien i over tusen år. Mine romaner har mye av gamle heltesagn i seg. Så dette er en sjanger du selv liker? – Ja. Før Gutenbergs tid skjedde all historiefortelling muntlig. En begavet forteller kunne trollbinde sine tilhørere. Det er nettopp dette jeg prøver å gjenskape; følelsen av at noen forteller meg en historie, som jeg så forteller videre. Hva er hensikten med å skrive thrillere? – I bøkene kan både forfatter og leser leve ut sine frustrasjoner og sine drømmer. Romanene om Jack Reacher handler først og fremst om rettferdighet. Det er noe av det leserne liker best, for de synes det er for lite av den slags i verden. Skjønnlitteraturen gir oss det vi ikke får i det virkelige livet. Det er fortrøstningsfullt å lese en roman der det skjer virkelig forferdelige ting, men der rettferdigheten seirer til slutt.

Du skriver så klart og presist. – Man må det, for man kan ikke forvirre leserne. Jeg har litt erfaring med jus, og vet at jurister er vant til å se både detaljene og den store sammenhengen. Dessuten må de kunne fortelle juryen en historie på en overbevisende måte. Det er god bakgrunn for et forfatterskap. Hvorfor har du, som er engelsk, lagt handlingen til USA? – Fordi Jack er en vandrer. Europa har for mange byer, for stor befolkningstetthet. En vandrer kan ikke eksistere der, men i USA kan man fortsatt finne ødemark og villmark. Jack kan vandre i dagevis uten å se et menneske. Tenker du bare én bok av gangen når du skriver? – Ja, til tross for at Reacher-bøkene er en slags serie. Men jeg har valgt å la Jack bli litt eldre i hver bok, slik at han må slåss smartere – med hjernen, ikke med nevene. Hva vet du om slutten når du begynner på en ny bok? – Ingenting, ellers er det ikke noe morsomt å skrive. Jeg planlegger ingenting, derfor er handlingen frisk og levende for meg. Selv på side 100 aner jeg ikke hvordan slutten kan bli, så når leserne sier at de «avslørte» plotet på for eksempel side 83, må jeg trekke på smilebåndet. Hvordan holder du styr på handlingen i de foregående bøkene? – Jeg har ikke noe kartotek; jeg regner med å huske det meste, men av og til glemmer jeg noe. Da er leserne raske med å minne meg på det. Må bøkene leses i sammenheng? – Nei. Selv om Reacher gradvis utvikler seg som person, kan man begynne med en hvilken som helst bok. Alle bøkene har enkeltstående handling. Men pass opp; man kan bli avhengig! Hvor mye av deg er det i Jack Reacher? – Det er uunngåelig at stoffet til en viss grad er selvbiografisk. Jack og jeg har for eksempel samme fødselsdato. Reacher er meg i mine drømmer. Hva er det viktigste med bøkene dine? – At det er en god historie, og at den er vel fortalt. Jeg baserer alt det jeg skriver på det jeg selv liker å lese. Jeg vil at historien

det øyet ikke ser ISBN 978-82-02-38001-4 · Kr 369,Cappelen Damm Oversatt av Kurt Hanssen skal gi oss det vi søker i livet – ridderlighet, rettferdighet, at de onde får sin straff, og at historien får en skikkelig avslutning. Forfattere skriver ofte sine egne ønsker og drømmer inn i bøkene. Din nyeste bok, DET ØYET IKKE SER, kommer ut i disse dager. Det er den tolvte boken på norsk. Her foregår handlingen i New York, mens i de fleste andre bøkene er Jack på vandring i mer øde trakter. Hvorfor valgte du N.Y. denne gangen? Og hvorfor en så spesiell bakgrunn som undergrunnsbanen? – Det er ikke lenger så mye kriminalitet i New York, så jeg måtte finne en ny vinkling. Reacher er dypest sett en verdensborger, og N.Y. er verdens hovedstad. Men byen er bare et bakteppe for handlingen i romanen. Den romlende subwayen er en åpenbar metafor for det uhyggelige som foregår under byen. På subwayen er man anonym, slik man er det blant alle menneskene i New York. I en så stor og kompleks by kan alt skje. Hvor fikk du ideen til handlingen? – Denne boken ble skrevet i 2005, da internett og facebook ikke var så utbredt som nå. Jeg så terrorbombingen i London på TV. Ikke lenge etter attentatet ble en uskyldig mann drept av politiet på undergrunnen, og i dagene som fulgte skrev avisene mye om «tolvpunkts-listen». Jeg ble nysgjerrig, og googlet denne listen, og dermed begynte historien å ta form. Det står faktisk i loven at øvrighetspersoner har plikt til å gripe inn hvis de ser noen av tegnene på denne listen. Jeg syns selvmordsbombere er et tema som må tas meget alvorlig.  K R I M M AGAS I N ET

LEE C H I LD

”

kriminelt

godt sagt II

Dersom man skyter på døve, er det da noe poeng i å bruke lyddemper? Stephen Wright Folk som havner i fengsel er ikke bare forbrytere. De er per definisjon mislykkede forbrytere. The Times Kunstneren og forbryteren står hverandre svært nær. Det er blant de kriminelle vi har våre ekte brødre. Henry Miller Selvfølgelig lønner forbrytelser seg, ellers ville det ikke finnes forbrytelser. G. Gordon Liddy Den som ikke vet at politikk er kriminalitet, har en skrue løs. James Ellroy Bak hver store formue står en stor forbrytelse. Balzac Hvis du oppdager at det mennesket som skal passe på barnet ditt, umulig kan gjøre det fordi hun ligger i badekaret med åpne pulsårer, får du umiddelbart

Jeg er forresten tilbøyelig til å mene at mord alltid er galt. man skal aldri gjøre noe som man ikke kan snakke om ved kaffen. Oscar Wilde

Det er ikke noe umoralsk i mine bøker, bare mord. Agatha Christie

Er det en pistol du har i lommen, eller er du bare glad for å se meg?

Den som ikke vet at politikk, er kriminalitet har en skrue løs. James Ellroy

Mae West

Jeg er ikke redd for å dø, jeg vil helst bare ikke være til stede når det skjer. Woody Allen

Hvis du sørger for å føre dagbok, kan den en dag forsørge deg. Mae West

Hvis historiefortelleren fortalte sannheten, ville alle historier ende med døden. George Pelecanos

berømte avskjedsord

Jeg skulle aldri ha byttet fra scotch til martini.

panikk.

Sophie Hannah

Humphrey Bogarts siste ord

Én ting visste jeg: Så snart noen sa du ikke trengte en pistol, var det best om du tok med en som virket. Raymond Chandler

Drikk for meg, drikk for helsen min. Du vet jeg ikke kan drikke mer.

Ansiktet ditt er perfekt – du ser ut som en fe eller en engel. Ikke at jeg har sett noen av delene. Sophie Hannah

D.H. Lawrence legger ned pennen.

Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure. Machiavelli

KRIMMAG A SI N E T

Pablo Picassos siste ord

Jeg tror det er tid for morfin. Ikke la det slutte slik. Fortell dem at jeg sa noe. Panco Villa på vei inn i solnedgangen for godt.

Ingen blir hengt fordi han stjeler, men fordi han ikke forstår kunsten å stjele rett.

Ludvig Hoberg

k r imi n e lt go dt sagt i i

Det er forbrytelsen som gir skammen, ikke skafottet. Pierre Corneille

Mord i teatret

Centralteatret vil være en viktig arena for Krimfestivalen. Hver kveld er det Mord i teateret med en innlagt «spøkelsesløype» der publikum møter forfattere og kanskje teatrets ekte spøkelse. Oslo Nye Centralteatret har tradisjon for å være med på det meste, og har også vært en arena for krim, grøss og gru. De siste tiårene har teatret hatt oppsetninger som Dickie Dick Dickens (2011), Mysteriet Myrna Vep (2011/ 1996), Den syngende Frk. Detektiv (2002), Dracula (2000), Rocky Horror Show (2000/ 1977), Det er fra politet (1995), Damen i sort (1991) og Sherlocks siste sak

(1987). I fjor var Teaterkjeller`n scene for konseptet Mord til maten. At Oslo Nyes biscene er byens eldste teater i drift og at bygget også huser vaskeekte spøkelser fra forgangen tid – sett og opplevd av både ansatte, besøkende og innhyrede medier – gjør Centralteatret til det ideelle åsted for nettopp en krimfestival.

Til høsten finner også urpremieren på De dødes tjern sted her, et ledd i Catrine Telles prosjekt med å gi unge, kreative krefter frie tøyler på biscenene i Akersgata. Kjelleren under teatersalen har nemlig også en liten scene i kombinasjon med bar og restaurant, Teaterkjeller`n, som er ideell for cabareter og intimforestillinger. Den vil også bli flittig brukt under Krimfestivalen. 

DE DØDES TJERN Foto fra filmen De dødes tjern fra 1958

av Bernhard Borge Dramatisert av Pernille Skaansar

URPREMIERE 6. SEPTEMBER 2012 Akersgt. 38 22 34 86 80/815 33 133 www.oslonye.no

K R I M M AGAS I N E T m ord i t eat ret

INTERVJU

To gode naboer Hva skjer hvis en prisbelønt fantasyforfatter innleder et samarbeid med en tidligere superspaner? Svar: En fantastisk krimdebut signert Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna! tekst sigmun d sørensen

foto fredri k arff

operasjon helena ISBN 978-82-02-36561-5 · Kr 359,Cappelen Damm

KR IMMAG A SI N E T

Når en tyster blir drept av torpedoer, går en prestisjefylt heroinoperasjon for SO, Oslo-politiets avdeling for Spesielle Operasjoner, i vasken. Den nyansatte politispaneren Axel Th. Munthe og partneren Tobben står på bar bakke. Like etter blir femten år gamle Caroline Fredrikke Walters, datteren til en nyrik investor, brutalt kidnappet og voldtatt. I stedet for å nøste opp tråden i heroinsaken, settes alle ressurser inn på å finne jenta før det er for sent. Saken fører Axel inn i de mørkeste sidene av det norske samfunnet, hvor internasjonal kriminalitet brer ut sine tentakler. Det blir en hard læretid i menneskelig råttenskap, men lyspunktet er Noor, en kvinne Axel føler kan være den rette for ham.

mo st u e & b r e n na

RÅTT: Johnny Brenna (til venstre) og Sigbjørn Mostue har med debuten Operasjon Helena levert en brutalt ærlig og tankevekkende historie om spaneren Axel Th. Munthes liv i Oslo. K R I M M AGAS I N E T

m o st u e & bre n na

INTERVJU

- Vi ønsker autensitet og en roman som politifolkene selv vil kunne nikke gjenkjennende til. 

Hvordan kom dette underlige samarbeidet i gang, Mostue? - Vi traff hverandre første gang under et arrangement på Cappelen Damm, og det viste seg at vi begge bodde på Jessheim. Siden fikk Johnny meg med på Krav Maga-trening, og snart begynte vi å snakke om å skrive en krim sammen. Begge tente umiddelbart på ideen, begge var enige om at dette skulle være mest mulig autentisk med tanke på politiarbeidet og det kriminelle miljøet, og med en troverdig og sympatisk «helt» – så satte vi i gang. Hvem har gjort hva? - Vi har klekket ut plottet sammen, og selv om jeg i hovedsak har ført pennen, har vi ukentlig – i perioder daglig – hatt kontakt og drøftet teksten og forskjellige problemstillinger. Dette har vært et fullblods samarbeidsprosjekt! Hva har vært det største diskusjonstemaet? - Det har vært forbausende få diskusjoner. Vi har vært så å si helt på linje hele tiden, bare hatt noen få diskusjoner

omkring detaljer, egentlig. Det har alltid endt opp i full enighet. Hvilke fordeler gir det at Johnny har politibakgrunn? - Store fordeler! Hans kunnskaper har vært en av bærebjelkene for hele romanen. Vi ønsket autensitet og en roman som politifolkene selv vil kunne nikke gjenkjennende til. Det hadde vært umulig uten denne kompetansen. Hans inngående kjennskap til hvordan spanerne i Oslo jobber, er virkelig spennende å høre om – det håper vi leserne også vil synes. Kan hans detaljkunnskap ødelegge for det forfatteren egentlig hadde lyst til å skrive? - Nei, faktisk snarere tvert om. Det har bare vært utfordrende og inspirerende å skape en litterær spenning og ramme til realismen vi har pålagt oss selv å følge. Hvilke andre krimduoer har inspirert dere? - Selv om vi kanskje har visse paralleller til Sjöwall & Wahlöö, er det ingen duoer som har «inspirert» oss. Vi har forsøkt å

skrive vår historie, enkelt og greit. Hvorfor har du gått fra ungdomsfantasy til krim? - Nå har jeg ikke gått fra ungdomsbøkene – de skriver jeg på parallelt med krimmen. Dette er bare en utvidelse av mitt litterære område, og det har vært annerledes å skrive for voksne, samtidig som jeg tror at jeg har dratt visse

- Det uhyggelige er at mens vi har holdt på med romanen, har det dukket opp virkelige saker som minner forunderlig mye om det vi har skrevet om. fordeler av bakgrunnen fra barne- og ungdomslitteraturen. Annerledes, da det tross alt er et annet publikum jeg skriver til. Fordeler, fordi barn og unge krever handling mer enn dveling og dybdepsykologi. Og akkurat det aspektet passer godt til krimsjangeren.

369,ninni schulmann jenta med snø i håret «... Det som skulle være en idyll, gjemmer forferdelige saker.» SVTV

ISBN 978-82-02-38561-3

KRIMMAG A SI N E T

mo st u e & b r e n na

Operasjon Helena er også en krim med politisk brodd. Hvilke tegn i samfunnsutviklingen ønsker dere å peke på? - Dette er vel slikt man skal overlate til leseren å finne svaret på, men vi kan vel si såpass at vi i alle fall ønsker å rette søkelyset mot skyggesidene i det sosialdemokratiske, velfødde lykkelandet vårt. Kriminaliteten kryper stadig nærmere den gjengse nordmann, og den blir stadig bedre organisert og mer voldelig. Mellom skurkene og oss står et politikorps med store utfordringer, ikke minst hva angår ressurser. Med Operasjon Helena ønsker vi å vise ansiktene bak avisnotisene om narkooppgjør og utenlandske prostituerte – og de som jobber med å gjøre noe med det. Det uhyggelige er at mens vi har holdt på med romanen, har det dukket opp virkelige saker som minner forunderlig mye om det vi har skrevet om. Er dere enige i den gamle påstanden om at den krasseste samfunnskritikken finnes i kriminallitteraturen? - Generelt sett: nei. Altfor mye kriminallitteratur er ren underholdning, uten særlig politisk brodd. I det hele tatt er det lite krass samfunnskritikk i dagens litteratur. Selv om dette blir ekstremt kategorisk og generaliserende, virker det som om mange forfattere er vel så opptatt av seg selv og litteraturens form, som av innholdet. Hvordan vil dere beskrive seriens helt, Axel Th. Munthe? En uvanlig streit krimhelt? - Streit?! Vel, han er i alle fall en sympatisk og sammensatt person, som tross svake post-traumatiske stress-symptomer etter opphold i Kosovo og Afghanistan verken er alkoholisert eller en sosial einstøing – han er akkurat slik vi ønsket at han skulle være. Axel er oppvokst på Ris, Oslos beste vestkant, men bor nå på Tøyen. Han har bakgrunn både fra Blindern og det militære. Han er smart, kjekk og hardtslående, men langt fra noen «superhelt»: Politiarbeid er lagarbeid, noe Axel er fullt klar over. Og så blir han opp over ørene forelsket i vakre Noor … Nettopp på grunn av hans mangefasetterte bakgrunn tror vi mange vil kunne identifisere seg med ham. 

johnny brenna

sigbjørn mostue

Johnny Brenna er tidligere «superspaner» og en av hovedpersonene i boken Politi & røver av Kjetil Østli. Brenna har til sammen 20 år i politiet, 13 av disse på operative spesialavdelinger. Han har også bakgrunn som krimekspert/reporter i Tv 2 og i magasinet Alfa, og som kriminalpolitisk rådgiver for Høyres justisgruppe på Stortinget. I dag er Brenna prosjektleder i et samarbeid for et tryggere uteliv mellom Oslo politidistrikt, Oslo kommune og utelivsbransjen.

Sigbjørn Mostue er forfatteren bak trilogien Alvetegnet (Gravbøygen våkner, Nissedreperen, Krakens gap) som foreløpig er blitt utgitt i over 100 000 eksemplarer. Alvetegnet har fått Arks barnebokpris, og ble som første fantasyroman noensinne nominert til Brageprisen. Sigbjørn har også skrevet Mørkeboka, i samarbeid med Matthijs Holter. Han er utdannet idéhistoriker, har tidligere jobbet som redaktør i De norske Bokklubbene, men skriver nå på fulltid.

Norsk forfatter, f. 1964

Norsk forfatter, f. 1969

INTERVJU

Fra livets

gråsone t e k s t j o r da n f o s t e r , p u b l i s h e r s w e e k ly

En kriminell og en tilsynsverge. Det finnes mange forfatterpar i nordisk krim. Men ingen som Roslund & Hellström. I Tre sekunder blir stadig den moralske grensen som skiller politi og kriminelle utydelig, om ikke utvisket. Samfunnet tegner ofte et bilde av to forskjellige mennesketyper, men virkeligheten kommer ikke i svart og hvitt, det finnes gråsoner imellom. Den ene dagen kan du være en gjerningsmann, den andre et offer. Hellström selv er et godt eksempel på det. Han er skyldig i mange kriminelle handlinger, han har brukt vold, begått innbrudd, han har stjålet og svindlet. Men han har også vært et offer for kriminelle handlinger. I barndommen ble han seksuelt misbrukt, han har blitt ranet og banket opp. Han var både offer og gjerningsmann. Var han god eller ond den gangen? Hvem er gjerningsmann og hvem er offer, eller er de begge deler? Hvordan samarbeider dere om bøkene? - Vi krangler … mye. Men vi har en regel som alltid blir respektert: Når vi går fra hverandre etter endt arbeidsdag, gjør vi det alltid som venner. Vi er åpne om det meste vi holder på med, men én ting røper vi aldri: Hvem som gjør hva i skriveprosessen. Hvis vi fortalte alle om fordelingen oss imellom, ville ikke samarbeidet vårt ha godt av det. Det vi kan si er at prosessen er delt inn i tre stadier, som tar omtrent like lang tid. I åtte måneder gjør vi research, så sitter vi like lenge og utvikler historien, og til slutt skriver vi ut boka. Det hele tar omtrent to år.

KR IMMAG A SI N E T

Hvorfor la dere store deler av handlingen til et fengsel? - Jeg har arbeidet som journalist i mange år og som tilsynsverge for innsatte med strenge dommer. Hellström har selv sittet i fengsel, og han har misbrukt narkotika i mange år. Til sammen har vi en enorm kunnskap om fengselslivet, sett fra to forskjellige perspektiver. Tematikken i Tre sekunder krever åpenbart mye research. Hvordan jobbet dere med den delen av boka? Vi krevde av oss selv at boka måtte stemme med virkeligheten, og for å få til det var vi helt avhengige av kontaktene vi har fått opp gjennom årene. Vi har snakket med menn som har sittet inne i tretti år, og som vet alt om hvordan man smugler inn dop i fengselet, gjemmer sprøyter og brukerutstyr. Vi har sett hvordan det gjøres. Det krever tillit. Vi har også møtt politimenn som har samarbeidet med folk i gråsonen – kriminelle som samarbeider med politiet for å avdekke kriminelle handlinger. Vi har fått vite hvor de har sine hemmelige møter, og hvordan mennesker som offisielt ikke eksisterer kan få betaling for sine tjenester. I arbeidet med hver bok er møtene med disse menneskene helt avgjørende for oss. 

r o s lu n d & h e l l st r öm

tre sekunder ISBN 978-82-02-37583-6 · Kr 149,Cappelen Damm Oversatt av Thor Dag Halvorsen

ANDERS ROSLUND Svensk forfatter, f. 1961

BÖrge hellstrÖm Svensk forfatter, f. 1957

Anders Roslund har bakgrunn som journalist i Sveriges Televison, og Börge Hellström er en sentral aktør i debatten rundt svensk kriminalomsorg. De to møttes i arbeidet med et dokumentarprogram for TV, og deres felles interesse for kriminalomsorg skapte grobunnen for forfattersamarbeidet. Bøkene har fått en fantastisk mottagelse i USA og i Storbritannia. Filmrettighetene til Roslund & Hellströms bøker er solgt til filmgiganten 20th Century Fox.

lars kepler

arrangementer

karin fossum

Gratis adgang

jens lapidus

forfattere

lee child

scener

torkil damhaug

liza marklund

Torsdag

torsdag 1. mars Klokkeslett

14.00 15.00 16.00 17.00

20.00

Åsted

PROGRAM

Cappelen Damm Halvbroren

Festivalåpning med forfattere, presse, arrangører og publikum – Prolog ved Chris Tvedt

Cappelen Damm Halvbroren

KRIMÅRET 2011 og de nominerte til Rivertonprisen Ved Else Barratt-Due og Hans H. Skei

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – LAPIDUS-EFFEKTEN Jens Lapidus

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – en romanforfatter og en levende romanfigur Hans Olav Lahlum og Mina Finstad Berg

Narvesen Continental

MØTE MED LEE CHILD Lee Child leser og signerer

Tanum Bokhandel Tanum bokhandel Karl Johan Karl johan

KRIMKAFÉ Jens Lapidus, Lee Child og Yrsa Sigurðardóttir

Cappelen Damm Halvbroren

KRIMREDAKTØRENS HJØRNE Luft dine ideer og bli med i Cappelen Damms store krimromankonkurranse!

teaterkjeller'n i centralteatret

KNOKKELRESTER Bødker & Bruun, Chris Tvedt og Tom Egeland

Centralteatret Hovedscenen

KVINNER + KRIM = SANT Yrsa Sigurðardóttir, Karin Fossum, Monica Kristensen og Ninni Schulman

Centralteatret Hovedscenen

MORD I TEATRET Kriminell rundtur med spøkelser, mord og forfattere: Karin Fossum, Chris Tvedt og Ninni Schulman På kornet (dybdeintervjuer): Lee Child, Yrsa Sigurðardóttir og Jens Lapidus Krimparodier ved Knut Nærum Intervjuere: Asbjørn Slettemark og Tuva Ørbeck Sørheim Verter: Johannes Joner og Anders Hatlo

Innslipp fra kl 19.40 Programmet begynner presis kl. 20.00

Chris Tvedt

Lee Child

Karin Fossum

Program på web-tv

Flere av programmene vil bli streamet og sendt direkte på www.dagbladet.no eller www.forlagsliv.no. Der vil det også komme en rekke intervjuer og stemningsrapporter fra festivalen. Forbehold om programendringer. Oppdatert program, se www.krimfestivalen.no.

Jens Lapidus

Cappelen Damm Halvbroren kl. 14.30 Tanum kl. 16.00 Centralteatret Hovedscenen kl. 20.00

Karin fossum

Centralteatret Hovedscenen kl. 18.00 Centralteatret Hovedscenen kl. 20.00

mord i teatret

Centralteatret Hovedscenen kl. 20.00 Verter: anders hatlo og johannes joner

Fredag 2. mars

14.00 15.00 15.30 16.00

18.00

19.00

Åsted

PROGRAM

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – Originale krimhelter Jan Mehlum og Torkil Damhaug

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – Action-halvtimen Ulrik Imtiaz Rolfsen, Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – Samfunnskritisk krim Ninni Schulman og Roslund & Hellström

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – Politifolk på ville veier Chris Tvedt, Christopher Grøndahl og Arne Svingen

Narvesen oslo s

MØTE MED HANS OLAV LAHLUM Hans Olav Lahlum leser og signerer

Cappelen Damm Halvbroren

KAFFE & KRIM – Fredric Drum – Mat, vin og mord Med Gert Nygårdshaug

Narvesen Continental

MØTE MED LARS KEPLER Lars Kepler leser og signerer

Teaterkjeller'n i centralteatret

FREDAGSPILS MED NY NORSK KRIM Ulrik Imtiaz Rolfsen, Eystein Hanssen, Knut Braa og Jan Sverre Syversten

Teaterkjeller'n i centralteatret

MORD OG MØRKE GJERNINGER – I VIRKELIGHETEN Jørn Lier Horst – om politiets arbeid bak sperrebåndene i fotsporene til drapsmenn og andre brutale forbrytere

Cappelen Damm Seierherrene

AMERIKANSK ACTION MED EN AMERIKANER OG TO ENGELSKMeNN I NEW YORK: Lee Child, R.J. Ellory og Gregg Hurwitz. Programleder: Asbjørn Slettemark

filmens hus

SNIKPREMIERE PÅ «NOBELS TESTAMENTE» Eksklusiv snikpremiere på «Nobels testamente». Filmen introduseres av forfatteren Liza Marklund og Malin Crepin som spiller journalisten Annica Bengtzon.

Cappelen Damm Seierherrene

SAMMEN ER VI DYNAMITT – FORFATTERPAR DAGBLADET DEBATT ledet av Fredrik Wandrup med Roslund & Hellström, Bødker & Bruun, Mostue & Brenna og Grøndahl & Svingen.

Centralteatret Hovedscenen

MORD I TEATRET – Kriminell rundtur med spøkelser, mord og forfattere: Hans Olav Lahlum, Gregg Hurwitz og R.J. Ellory På Kornet (dybdeintervjuer): Lars Kepler, Belinda Bauer, Ninni Schulman og Roslund & Hellström. Verter: Johannes Joner og Anders Hatlo

Innslipp fra kl. 19.40

22.15

Cappelen Damm Halvbroren

lars kepler

narvesen continental kl. 15.30 Centralteatret Hovedscenen kl. 20.00

Torkil Damhaug

Lars Kepler

DAGBLADETS KRIMQUIZ Ved Tom Stalsberg og Fredrik Wandrup

LiZa marklund introduksjon til nobels testamente

Filmens hus kl. 18.30 (Dronningensgate 16)

chris tvedt

Cappelen Damm halvbroren kl. 15.00

fredag

Klokkeslett

lørdag

LØrdag 3. mars Klokkeslett

13.30 14.30

17.30 20.00

Åsted

PROGRAM

Cappelen Damm Seierherrene

NORDISK KRIM – NOE FOR SEG SELV? dagbladet debatt ledet av Fredrik Wandrup med Lars Kepler, Monica Kristensen og Chris Tvedt

Teaterkjeller'n i Centralteatret

KRIMKAFÉ Lars Kepler, Jørn Lier Horst og Belinda Bauer

Cappelen Damm Seierherrene

KRIM OG VIRKELIGHETEN – Dagbladet debatt ledet av Fredrik Wandrup med Roslund & Hellström, Jan Mehlum, Eystein Hanssen, Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna

Narvesen Continental Centralteatret Hovedscenen

MØTe med CHRIS TVEDT Chris Tvedt leser og signerer KLASSISK KRIMMATINE – Den klassiske detektivfortellingen ved Nils Nordberg. Lahlums utvalgte: Hans Olav Lahlum forteller om sin nye serie av utvalgte krimklassikere

Cappelen Damm Seierherrene

LYDEN AV KRIM – fra krimroman til hørespilldramatikk Else Barratt-Due i samtale med forfatterne Torkil Damhaug, Tom Egeland og Tom Kristensen

Cappelen Damm Halvbroren

NORDIC NOIR – Nordisk krim i internasjonalt perspektiv Ved Hans H. Skei

Teaterkjeller'n i Centralteatret Teaterkjeller'n i Centralteatret

KNEKK KODEN – Tom Egeland og Gert Nygårdshaug i samtale med Torgrim Eggen om kodekrim

Centralteatret hovedscenen

MORD I TEATRET – Kriminell rundtur med spøkelser, mord og forfattere: Sigbjørn Mostue, Ulrik Imtiaz Rolfsen og Tom Egeland på kornet: Chris Tvedt, Hans Olav Lahlum, Gregg Hurwitz og Karin Fossum. Verter: Johannes Joner og Anders Hatlo

Cappelen Damm Halvbroren

PSYKOGISK KRIM – Karin Fossum, Torkil Damhaug og Belinda Bauer. Programleder: Asbjørn Slettemark

Roslund & Hellström

Belinda Bauer

KRIM NACHSPIEL konkurranser, forfattere og overraskelser

Arrangeres av i samarbeid med

Hovedsponsor og mediepartner:

Hans olav lahlum

Centralteatret Hovedscenen kl. 15.30 Centralteatret Hovedscenen kl. 20.00

torkil damhaug

Cappelen Damm seierherrene kl. 16.15 teaterkjeller'n i Centralteatret kl. 18.30

monica kristensen

Cappelen Damm seierherrene kl. 12.30

INTERVJU

Grøss

på landet t e k s t c at h r i n e g r a m

Med Belinda Bauer i spissen er den britiske landsbykrimmen på vei tilbake i førersetet. mørke dager ISBN 978-82-02-35727-6 · Kr 379,Cappelen Damm Oversatt av André Sævik

BELINDa bauer Britisk forfatter

Belinda Bauer er oppvokst i England og Sør-Afrika og bor i dag i Wales. Hun debuterte med kriminalromanen Blacklands, som kom på norsk i 2011. For den vant hun den prestisjefylte britiske krimprisen Gold Dagger, som den første debutanten på nesten 40 år. Bauer har arbeidet som journalist og manusforfatter, og for sitt manus til spillefilmen The Locker Room mottok hun den prestisjetunge BAFTA-prisen

Belinda Bauer brakdebuterte i 2010 med den uhyggelige thrilleren Blacklands. Der møtte vi unge Steven Lamb som brevvekslet med en seriemorder i håp om å løse et ti år gammelt mysterium. Det er lenge siden undertegnede leste noe så beksvart og urovekkende. Anmelderne trillet terningkast 6, og hun mottok britenes høyeste utmerkelse for kriminallitteratur, the Golden Dagger, foran etablerte forfatternavn som George Pelecanos. Derfor var det ikke få forventninger knyttet til hennes nyeste roman, og det er med stor fornøyelse vi kan konstatere at Mørke dager er enda bedre enn sin forgjenger. Mørke dager I Mørke dager er handlingen lagt til Shipcott i Wales. Der blir vi kjent med Jonas Holly og hans søte kone Lucy. Han er landsbyens politimann og de svakes beskytter. Lucy er alvorlig MS-syk og er det perfekte offer for en hensynsløs morder som herjer i landsbyen. Allerede fra første side blir man fengslet av den sitrende uhyggen som hviler over Belinda Bauers nye blinkskudd, Mørke dager. Hvordan kan en morder eksistere i et lite samfunn uten å bli oppdaget? Etter hvert som drapene blir flere, venter den lokale politimannen Jonas Holly og etterforskeren John Marvel på at morderen skal begå et feiltrinn. Det skjer ikke. Derimot får Jonas et håndfast bevis på nøyaktig hvor iskald denne forbryteren er, da han etterlater seg en lapp på bilruten til Jonas

og gir uttrykk for misnøye med etterforskningen. Noe Jonas ikke tør fortelle den overlegne Marvel, før det kanskje er for sent … Vond fortid Belinda Bauer har en evne til å tegne karakterer med en psykologisk innsikt som nærmest slår en i bakken. Beboerne i landsbyen, etterforskerne i teamet og ikke minst forholdet mellom Lucy og Jonas er så komplekst og godt beskrevet at de etter hvert kjennes like virkelige som om de skulle sittet ved siden av deg i sofaen. Dessuten har Bauer gjemt hendelser i fortiden som er så dystre at de vil etterlate leseren i dypt ubehag. Det finnes passasjer i Mørke dager som er så vonde å lese at man formelig krymper seg i stolen. Bauer minner oss på at det vi leser som underholdning er tuftet på utilgivelige forbrytelser som ofte nok forekommer i det virkelige liv, uten at vi da kan makte å ta det innover oss. Belinda Bauer har beholdt friskheten fra debutromanen, samtidig som hun våger å fundamentere plottet i velutviklede karakterer som er minst like spennende som selve krimgåten hun har skrudd sammen. Mørke dager har uten overdrivelse en av de mest elegante løsningen jeg har vært borte i. Den har alt en engelsk landsbykrim skal ha, samt det lille ekstra som gjør at dette er en av de beste krimmene du vil lese i år. Det er bare å gi seg over i begeistring! 

K R I M M AGAS I N E T

be l i n da bau e r

Lapiduseffekten Den svenske forsvarsadvokaten Jens Lapidus har gjort en enorm suksess med det han selv betegner som Stockholm noir. Det er en trilogi om Stockholms ukjente og mørke underverden. t e k s t a n ja r å l m

Trilogien Cash, Aldri fucke opp og Livet deLuxe har bare i Sverige solgt nesten 1,5 millioner eksemplarer. Debuten, Cash, er filmatisert og ble møtt med jublende anmeldelser, og den er nå solgt til over 25 land. Fysisk og rått Jens Lapidus har en helt særegen evne i å skildre personene vi møter i bøkene hans. Som lesere opplever vi både den fysiske redselen, spenningen, kicket og den påfølgende paranoiaen som oppstår av handlingene som utføres. Vi nærmest dras inn i et nett av kriminelle tråder der fiksjonen er vanskelig å skille fra virkeligheten vi lever i. Det er så troverdig, så rått og så ekte. Karakterene fremstår som virkelige og levende personer, og man tar seg selv i å ønske at de skal lykkes med enten det perfekte ranet, med hvitvaskingen av penger eller med dopsalget på det fasjonable utestedet Stureplan. Unik innsikt Noe av innsikten i miljøet og personene han skildrer kan tilskrives Lapidus’ virke som forsvarsadvokat. Fra å arbeide som forretningsadvokat i flere år tok han et valg det står respekt av.

KRIMMAG A SI N E T

lL api dus E E CH I L-e Dffe k t e n

f o t o s i g r i d e s t r a da

På tross av kun halvparten av lønnen, søkte han seg til forsvarsretten der han kunne arbeide som advokat med utgangspunkt i det som gjorde ham interessert i jus: å stå i retten og forsvare mennesker, individer av kjøtt og blod. Dette opplever han som stimulerende for både hjerte og hjerne. Slik får han også en unik tilgang på direkte informasjon om kriminelles tenkesett, handlinger og reelle lovbrudd. «Det å skrive kommer sist på min liste», har Lapidus nylig uttalt til svensk presse. «Først kommer familien min, så kommer klienten og deretter leserne mine, dessverre. Min dag er fylt opp av barnehagelevering og jobb, og dersom jeg har en time til overs etter at barna har lagt seg, så skriver jeg. Først og fremst ser jeg på meg selv som advokat, ikke som forfatter. Jeg liker å befinne meg i en sammenheng der jeg gjør noe viktig. Idealist? Ja, man blir ikke forsvarsadvokat dersom man ikke syns retten til forsvar i et demokratisk samfunn er en viktig sak. Samtidig er det tullete å påstå at jeg bare er drevet av rene prinsipper. Man må synes det er gøy også.» Skrivingen ser Lapidus på som en hobby. Han trives med å være på en vanlig arbeidsplass på dagtid, og føler seg privilegert over også å kunne drive profesjonelt som forfatter.

Luksus og lovbrudd Luksus har en helt annen betydning i Livet deLuxe, den siste romanen i noir-trilogien. En av hoved-karakterene, Jorge, er lei av sin nye A4-tilværelse hvor han selger caffé latte og cappuccino. Han planlegger det perfekte ran. Denne gangen dreier det seg om store penger. Alt er på plass, og det er kun én vei inn i framtiden: lette penger og livet deluxe. «Verditransportran er noe som har interessert meg lenge, og det har vært et veldig vanlig lovbrudd i Sverige det siste tiåret uten at noen har skrevet skjønnlitterært om det. Jeg kom i kontakt med temaet rent yrkesmessig, og vet en del om hvordan det kan gjennomføres. Så man får følge planleggingen og hvordan det går til på ordentlig.» Slik er det i Jens Lapidus' bøker: I noen øyeblikk er det som man forstår og til og med sympatiserer med hvordan de kriminelle tenker. Det er hardkokt, det er stressa, noen jakter på deg. Alt holder på og fuckes opp, noen puster deg i nakken. Nervøst. Forståelse Et av hans tydeligste tema i forfatterskapet er at folk tar loven i egne hender og følger sitt eget moralske kompass. «Det fins forklaringer på hvorfor dette skjer. Går det an å rettferdiggjøre? Det er jeg ikke så sikker på. Men jeg er interessert i forklaringene skildret ut fra lovbryterens perspektiv. Vi leser alltid om lovbrudd fra en etterforskers synsvinkel i en kriminalroman, eller fra ofrenes perspektiv i tabloidpressen.

Jeg skriver om lovbrudd fra de kriminelles horisont. Uten å virke for pretensiøs er det min ambisjon å øke leserens forståelse for den type handlinger.» Skiller seg ut Stilmessig skiller Lapidus seg fra de fleste svenske og norske krimforfattere. Man må helt til USA for å finne den tydeligste inspirasjonskilden. Stikkordet er noir. Lapidus er i slekt med et dette film & romanuniversets mørke, undergangsladde stemninger, og han er blant annet dypt inspirert av James Ellroy og hans Los Angeles-kvartett. Selv om det er langt fra Stureplan til Hollywood, har Lapidus det samme språklige uttrykket. Korthugd, direkte, hardt, konkret. Motsetningsfull Jens Lapidus kan framstå som en motsetningsfull person: En av Sveriges bestselgende forfatter, som hardnakket definerer seg selv som advokat, og som skriver bøkene sine på tid som er til overs etter at viktigere saker er unnagjort. Om man skal lete etter en rød tråd som går igjen i både forfatterskap og yrkesliv, er det kanskje en form for empati. I retten forsvarer han de mistenkte, og på litteraturscenen er han relativt ensom om å skrive fra de kriminelles perspektiv. «Det fins kanskje en ambisjon med bøkene mine som jeg i utgangspunktet ikke var klar over. Å forsøke å skildre den menneskelige naturen. Ingen er god eller ond, hvert individ er mye mer komplekst enn som så.» 

Jens lapidus

Svensk forfatter, f. 1974 Jens Lapidus er svensk advokat og forfatter. Han debuterte i 2006 med romanen Cash, som er en av 2000-tallets mest solgte og omtalte bøker i Sverige. Boken er hittil solgt til over 30 land og har blitt filmatisert. I 2008 kom oppfølgeren Aldri fucke opp, og nå er han aktuell med tredjeromanen Livet de Luxe. En av Lapidus’ forbilder er forfatteren James Ellroy som har skrevet blant annet L.A. Confidential.

K R I M M AGAS I N ET

LEE C H I LD

INTERVJU

Lahlums utvalgte Historiker. Sjakkspiller. Lokalpolitiker. Mannen som falt av stolen i tvruta. KRIMEKSPERTEN. te kst olav gu l d b r an ds e n

fot o fr e dr i k arf f

Hans Olav Lahlum er en sjelden fugl i den norske offentligheten. Han har skrevet tjukke bind om Oscar Torp og Håkon Lie, politikere som står helt sentralt i den norske bevissthet. Og med stor tyngde ble Lahlums bok om de amerikanske presidenter fra George Washington til George W. Bush lansert i 2008, rett før valget av Obama. Midt oppe i alt dette, i et lite tv-portrett fra 2009, kunne man se at historikeren plutselig snakket varmt om krimromaner. Og ganske riktig, året etter kommer hans debut Menneskefluene. I 2011 kommer oppfølgeren Satellittmenneskene, og i disse dager lanseres bok nummer tre i serien om den besynderlige etterforskeren K2 og professordatteren Patricia. - Jeg har alltid likt å lese krim og spenningslitteratur,» sier Lahlum. Som for mange andre begynte det i barndommen, med Frøken detektiv og Hardy-guttene, men så, i trettenårs-alderen, oppdaget jeg novellene om Sherlock Holmes. Jeg var fryktelig glad i dem. Din første litterære kjærlighet, altså? - Ja visst. Jeg slukte alt jeg kom over. Meldte meg til og med opp til Kvitt eller dobbelt med Sherlock Holmes som emne, men fikk aldri en test av programskaperne. De var kanskje ikke like interessert i emnet som jeg var. Er det krimhistoriens intrige som fascinerer deg? - Både og, vil jeg si. Jeg liker å lese om dramatiske begivenheter, sånn generelt sett. Om ting som endrer et menneskes liv eller historiens gang. Og krim gir meg følelsen av å få leve meg inn i noe stort og dramatisk, på et personlig plan. Mord og skyld og straff er alvorlig – det er alltid mye som står på spill i en krim. Men jeg setter også pris på den intellektuelle leken som går ut på at man som leser forsøker å løse en gåte eller et mysterium. Hva tenkte du da forlaget spurte om du hadde lyst til å lage en antologi med klassisk krim? - Det fristet, ja, det må jeg si. Det stemte godt, og jeg følte jeg måtte si ja, selv om jeg egentlig ikke hadde tid.

KRIMMAG A SI N E T

l ah lums ut val gt e

Boken skulle ut til krimfestivalen – det var bare tiden og veien dit. - Ja, jeg kjente naturligvis til mye av innholdet – til forfatterne og novellene. Men jeg måtte jo forholde meg til det på en annen måte. Som redaktør, ikke kun som leser. Men spesielt én av novellene ble et inspirerende gjensyn. Den ferske lesingen av «Mordene i Rue Morgue», ga meg faktisk ideen til en ny novelle. Så flott! Får vi lese novellen et sted? - Ja visst. Den utgis til påske i en samling med krimnoveller av forskjellige skandinaviske krimforfattere. Min er naturlig nok tilegnet Edgar Allan Poe. Som forfatter selv, lærte du noe av dette arbeidet med for lengst døde kollegaer? - Jeg ble nok en mer bevisst krimforfatter. Det var svært givende å forsøke å se utviklingen av sjangeren under ett, og så forsøke å presse en slags essens av det hele inn i en bok – som ikke skal være for dyr eller for avskrekkende tykk. Jeg håper virkelig at leserne oppdager nye sammenhenger de også. Det var mange glemte novelleperler å ta av. Perler, ja, ingen tvil om det. Når en historiker som Hans Olav Lahlum står bak et utvalg, så skal det gjøres skikkelig. Et mer representativt utvalg av den tidlige krimlitteraturen finnes ikke samlet på norsk. Edgar Allan Poes banebrytende historie Mordene i Rue Morgue begynner antologien, og så får vi møte hans store britiske arvtagere: Robert Louis Stevenson og Wilkie Collins. Anna Katharine Green, verdens første kvinnelige krimforfatter, er representert. Den mest kjente novellen til den første franske mesteren i faget, Émile Gaboriau, blir utgitt for første gang på norsk. Og så er naturligvis Sir Arthur Conan Doyle representert, med en sentral historie om Sherlock Holmes, og G. K. Chesterton, som var en utømmelig kilde for de britiske mordgåtene som kom så sterkt senere, først og fremst kanskje, med Agatha Christie. Men også mer ukjente navn som Melville Davisson Post er med i samlingen. For hundre år siden skrev

Post noen brilliante noveller om presten og etterforskeren Uncle Abner. En av hans mest kjente historier, The Doomdorf Mystery er inkludert i antologien. - På mange måter fikk jeg anvendt begge sider av forfatterskapet mitt i arbeidet med denne boken, sier Lahlum. - Jeg fikk bruk for både historikeren og krimforfatteren. Jeg er glad for at disse novellene blir å lese på norsk. I antologien er også to norske forfattere representert. Kan du si noe om dem? - Ja, jeg var veldig glad for å kunne inkludere de to. Det er vel en kjent sak, for mange i hvert fall, at Maurits Hansen etter manges mening skrev verdens aller første kriminalroman, Mordet på Maskinbygger Roolfsen. Jo, men det er ikke den romanen som er tatt med her? - Dette er en samling med noveller, så det var ikke plass til den. Men hans lange novelle Jutulskoppen er med. Den ble utgitt allerede i 1836, tre år tidligere, og den er interessant av flere grunner. Ikke bare er det en spennende fortelling om et mord. Novellen følger krimlitteraturens regel om at en forbrytelse skal oppklares ved hjelp av rasjonelle forklaringer. Og helt sentralt, nærmest som historiens detektiv, står en kvinne. Han var ikke redd for å bryte ny mark, Maurits Hansen. Verdens første kvinnelige detektiv i verdens første krimnovelle, altså? - Det spørs hvordan man definerer sjangeren. Det ble jo skrevet om mord og mysterier også før Jutulskoppen. I det hele tatt har jeg ikke tenkt like strengt sjangermessig når jeg har inkludert de norske forfatterne. Men de er med på å sette denne store, internasjonale sjangeren i perspektiv. Den historien jeg kanskje synes det er aller mest morsomt å presentere er den aller siste. Jonas Lie regnes, som kjent, blant våre fire store skjønnlitterære forfattere fra 1800-tallet, i hvert fall slik vi fikk høre om dem på skolen. Men Lies korte roman Livsslaven fra 1883 låner en hel del fra den populære spenningsromanen som var i ferd med å utvikle seg. Jeg mener at den boka har klare likheter med krimromanen slik vi kjenner den i dag. Jeg syntes det var morsomt å skrive litt om det. Dette er en antologi med tidlig krim, fra omkring midten av 1800-tallet til første verdenskrig. Hvor går dagens krimlitteratur videre, tror du? - Vel, etter den 22. juli i fjor lurte jeg, og mange med meg, på hva som ville skje med krim i Norge. Etter så mye grusomhet, ville folk få nok? Men som alltid etter en katastrofe – livet går videre. Først kommer humoren tilbake. Og så kommer behovet for spennende lesestoff. Heldigvis! Antologien Lahlums utvalgte er i salg i mars. Novellesamlingen følges opp av en romanserie med klassiske krimtitler – som følger sjangerens utvikling fra første verdenskrig og utover i det 20. århundre! 

hans olav lahlum Norsk forfatter, f. 1977

lahlums utvalgte ISBN 978-82-02-38311-4 · Kr 129,Cappelen Damm K R I M M AGAS I N E T

Hans Olav Lahlum er historiker, skribent, sjakkspiller og SV-politiker. Han begynte sin forfatterkarriere i 2007 med den kritikerroste biografien om Oscar Torp. Lahlum har skrevet en rekke kritikerroste sakprosatitler og i 2010 påbegynte han sin karriere som krimforfatter, med romanen Menneskefluene. Lahlum er en svært produktiv forfatter og oppfølgeren Satellittmenneskene (2011) kom raskt etter krimdebuten. For sine kriminalromaner har han høstet svært gode kritikker og stor publikumsinteresse.

l a h lum s ut va lg t e

Mary Higgins Clark

- hele verdens spenningsdronning Mary Higgins Clark har skrevet 30 romaner som alle har toppet bestselgerlistene verden over. Mary Higgins Clark ble født i New York, men er i dag bosatt i Saddle River, New Jersey. Allerede under oppveksten i Bronx visste hun at hun ville bli forfatter. Mary Higgins Clark er åpen om sin barndom i fattigdom og familiens endeløse kamp for å få endene til å møtes. Ektemannen Warren Clark døde uventet i 1964 og etterlot henne alene med fem små barn. Fast bestemt på å ta vare på familien og skape seg en karriere startet hun nå for alvor å skrive, men først etter seks år og førti avslag fikk hun endelig antatt en novelle. I 1975 kom hennes gjennombruddsroman Hatets gisler. Etter det tok det henne to år å skrive den neste romanen, Øyenvitnet. Den ble øyeblikkelig en bestselger og ble solgt for store summer verden over. Siden har det gått slag i slag. Som perler på en snor har 30

t e k s t o da s k a r d

Alexandra er en begavet interiørarkitekt med stor fremgang på Manhattan. Hun blir svært engstelig når hun oppdager at noen ikke bare bruker bankkortet hennes, men også tømmer kontoen – i tillegg til å dra henne inn i et komplott som innebærer kidnapping og mord. Alexandra har hatt det tungt siden sønnen Matthew ble kidnappet ved høylys dag i Central Park to år tidligere. Det hun ikke vet, er at for hvert skritt hun kommer nærmere en forklaring på hvem som gjør dette mot henne, utsettes både hun selv og andre for stadig større fare.

helt alene ISBN 978-82-02-32588-6 · Kr 369,Cappelen Damm Oversatt av Elsa Frogner

KR IMMAG A SI N E T

mary h iggi n s c l ar k

romaner, som alle har toppet utallige bestselgerlister, sett dagens lys. Til sammen har bøkene hennes solgt i mer enn 80 millioner eksemplarer, og det er langt fra slutt. Alle nye titler ryker rett inn på New York Times' bestselgerlister. Og flere vil det trolig komme, for som Mary Higgins Clark sier hver gang noen spør om hun ikke snart har tenkt å slutte å skrive og bare nyte livet: «Aldri! Hvis du vil være lykkelig i ett år, bør du vinne i lotto. Hvis du vil være lykkelig hele livet, må du elske det du holder på med. Og det gjør jeg.» I løpet av året kommer seks eldre Clark-titler i en egen Mary Higgins Clark pocketserie. Vårens titler i BC er: Mens min elskede sover Stemmenes rop Lille Lizzie vender tilbake 

mary higgins clark

Amerikansk forfatter, f. 1927

Mary Higgins Clark har skrevet over 30 romaner som alle har toppet bestselgerlistene verden over. Til sammen har bøkene hennes solgt i mer enn 50 millioner eksemplarer. Mary Higgins Clark er født i New York, men er i dag bosatt i Saddle River, New Jersey. I vår er hun aktuell med en ny roman på norsk, Helt alene, og en ny pocketserie.

Treffsikker krim

For mange er krimbøker først og fremst pocket. Det lages flere serier for pocket-markedet, og den kanskje mest treffsikre er Kaliber-serien. t e kst m a r i a øv r e b ø

Pocketmarkedet er dominert av krim- og spenningsromaner. For å gjøre det enklere for deg som leser å finne fram i mylderet, har Cappelen Damm samlet alle sine bestselgere innen spenning, thrillere og krim i serien KALIBER. Alt du trenger å gjøre for å finne en kvalitetskrim, er å se etter KALIBER-merket på omslagene i bokhandelen. Mellomtittel Første KALIBER-tittel ut i år er den internasjonale suksessen og vinner av den prestisjefylte britiske krimprisen International Dagger Award, Tre sekunder av Roslund & Hellström. Den svenske duoen har høstet lovord fra kritikere verden over for sin besettende thriller. Den fikk strålende mottakelse her til lands, og Ingvar Ambjørnsen ga den en sekser i VG og betegnet den som «mesterlig komponert (..) i en klasse for seg (..) Definitivt førstedivisjon! Helt øverst på tabellen». Tre sekunder var fjorårets mest solgte krimroman i Sverige, og den har ligget høyt på de amerikanske bestselgerlistene. Nå er filmrettighetene solgt til 20th Century Fox, så snart kommer filmen også. Mellomtittel Flere internasjonale stjerner på krimhimmelen er aktuelle med pocketnyheter denne våren: Harlan Cobens Tilgi meg, Arnaldur Indriđasons Anger, Val McDermids Skyggespill, Tana Frenchs Flukt, Arne Dahls Himmeløyet og Mary Higgins Clarks Skyggen av ditt smil. Coben er utgitt på 40 språk i mer enn 30 land, Indriđason er en av Nordens mest leste og kjent verden over for sine solide kriminalmysterier, Val McDermid er den ubestridte internasjonale krim-dronningen, og Tana French som debuterte i 2007 har allerede plassert seg i den internasjonale toppklassen av spenningsforfattere. Arne Dahls bøker om A-gruppen har blitt TV-serie og skal vises i hele Skandinavia og Tyskland. Hele 1 460 000 svenske seere fulgte premieren ved sendestart på SVT1 i desember. Forfatterens bøker utgis i 17 land og har blitt en stor suksess i Europa. Den første debutanten på 40 år som har vunnet Gold Dagger Award, heter Belinda

Bauer. Hennes originale og rystende Blacklands ble en internasjonal braksuksess i fjor, og her til lands hyller en samlet kritikerstand romanen som en original svart perle, en fulltreffer, et knyttneveslag, en praktroman i solid litterær utførelse, og triller både femmere og seksere på terningen, blant annet Knut Faldbakken som ga Blacklands høyeste karakter og skrev: «et must i påskesekken!». Cappelen Damms egen Hans Olav Lahlum debuterte som kriminalforfatter med Menneskefluene i 2010. Han har på kort tid etablert seg i toppsjiktet blant våre spenningsforfattere. Lesere og krimkjennere har latt seg begeistre av førstebetjent Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans uformelle rådgiver Patricia Louise Borchmann. I anmeldelsen av Lahlums nyeste roman Katalysatormordet erklærte Dagbladets anmelder Torbjørn Ekelund nylig at han gjerne leser 15 bøker til i samme serie. Mellomtittel Den som er begeistret for Lahlums kriminalromaner, har mer å glede seg til. I samlingen Årets påskekrim – 13 kriminal-noveller fra spenningens mestere finner du den første novellen med K2 og Patricia i hovedrollene! Novellesamlingen byr på våre beste forfattere i kortformat til påskesekken. Lett og hendig, full av urovekkende grøss og mordgåter. Også Norges krimdronning Karin Fossum har skrevet en splitter ny novelle for anledningen, det samme har Knut Nærum, Jens Lapidus og John Ajvide Lindqvist. Forfatterne sørger for at du blir både grundig skremt og mektig underholdt. Fjorårets Rivertonprisvinner Chris Tvedt, Tom Egeland, Gunnar Staalesen, Gert Nygårdshaug, Kjell Ola Dahl, Torkil Damhaug, Tor Edvin Dahl og Fredrik Skagen er alle bidragsytere til samlingen som sikrer deg en spennende påske. Vårens store krimroman er Lars Keplers Ildvitnet. De to foregående bøkene Hypnotisøren og Paganinikontrakten finnes selvsagt i KALIBER. Med KALIBER går du påsken (u)trygt i møte.  K R I M M AGA SI N ET

k a l i be r

kr 129,-

ISBN 978-82-02-37907-0

Årets påskekrim er en samling av noveller av våre

13 beste kriminalforfattere.

Her får du nyskrevne noveller fra Karin Fossum, Knut Nærum, Jens Lapidus og John Ajvide Lindqvist, historiens første novelle med K2 og Patricia i hovedrollene av Hans Olav Lahlum og spenningshistorier fra Chris Tvedt, Tom Egeland, Gunnar Staalesen, Gert Nygårdshaug, Kjell Ola Dahl, Torkil Damhaug, Tor Edvin Dahl og Fredrik Skagen.

KR IMMAG ASI N E T k ar i n fo s s um-n ov e l l e

Årets påskekrim

Nyskrevet novelle av Karin Fossum

Den gale mannen i Firenze F

ør jeg forlater hotellet stikker jeg en Morakniv ned i den høyre støvelen. Så går jeg ut i byen Firenze, og setter kursen for den vakre katedralen som ligger midt i byen på et vakkert brolagt torg. Basilica di santa Maria del Fiore. Cardinal Valeriana la ned den første steinen i 1296, og ett hundre og sytti år senere sto kirken ferdig. Tårnet er 87 meter høyt, og man kommer til toppen ved å forsere 414 smale, nedslitte trinn av grå stein. På avstand minner kirken om en diger og vakkert pyntet bløtkake i tre etasjer, med rosa glasur. Jeg går inn og setter kursen for trappen som fører opp til tårnet. Ved det nederste trinnet står en barnevogn, blå, med en rosa dyne. En fargerik rangle av plast ligger på puta. Jeg står et øyeblikk og ser. Konstaterer at noen har båret med seg en baby opp alle de firehundre trinnene. Da kommer en japaner gående inn i kirken. Han har på seg en hvit krøllet linjakke, og han har en fotobag over skulderen. Han bærer også på et imponerende kamera med lang linse. Antagelig skal han opp i tårnet og fotografere utsikten, det er jo det japanere gjør. Men jeg er på vakt. Kanskje han er ute etter meg, jeg må være årvåken. Så begynner jeg på den lange oppstigningen. Og japaneren følger etter. Han er lett på foten, men vil åpenbart ikke passere meg, og jeg blir litt forstyrret der jeg går i den trange spiralformede trappen. Så kommer en kvinne bak oss og vil forbi, og vi presser oss inn mot veggen for å gi henne plass. Hun har et fargerikt sjal rundt halsen, og store øreringer. Minner litt om en sigøyner, med mørkerødt hår og lange skjørt. Vi går og går i trappen, møysommelig trinn for trinn. Japaneren begynner å pese. Jeg blir ør og svimmel i hodet, jeg nesten snapper etter luft, alt er så trangt og tett og dunkelt. Med jevne mellomrom, en liten glugge i steinveggen, som slipper inn litt sparsomt med lys. Jeg har sluttet å ta medisiner. På medisiner mister man høydene i livet, man mister både glede og fryd, skrekk og gru, alt blir flatt og tomt, uten plass for følelser. Og jeg var ikke lenger på tvangsparagraf, de var nødt til å la meg gå. Turen til

Firenze var en ren innskytelse. Jeg håper bare ikke at noen har styrt meg hit. Men jeg liker å tenke at innfallet var mitt eget. Jeg ville se den vakre byen med alle broene, og jeg er kommet helt uten baktanker. Men det som skjer det skjer, kanskje er det nå jeg skal møte min skjebne. Det kjennes sånn her jeg går i den trange trappen. Jeg har ikke tellet trinnene, men jeg tror jeg er halvveis. Bare to hundre trinn igjen, det verker i lårene. Jeg går så jeg blir svett og varm, hele tiden mot høyre i den evinnelige spiralen, jeg blir stadig mer svimmel og ør, jeg får nesten ikke puste. Japaneren er på meg som en klegg. To ganger snur jeg meg og ser ham inn i øynene. For å være på den sikre siden. I fall han har onde hensikter, man kan aldri vite. Og jeg kan sverge på at øynene hans er onde. Liksom en strek i stedet for pupill, som hos geitene. Og mens vi går de siste trinnene blir jeg sikker. Han er sendt for å holde meg under oppsikt, det er derfor han bærer på et kamera. Kanskje har også han en kniv i støvelen. Kanskje stikker han den i ryggen på meg og punkterer en lunge. Kanskje har han en granat i lommen, eller en flaske svovelsyre lett tilgjengelig. Jeg går og går i trappen, møysommelig trinn for trinn, og nå er jeg gjennomvarm. Da ser jeg lys et stykke oppe, og straks etter kommer jeg ut og er på toppen av tårnet. Lyset og utsynet er overveldende etter den mørke trappen. Sigøyneren er allerede oppe, hun har gått bort til rekkverket, står og beundrer utsikten, som er formidabel. På en benk, en ung mor med et spedbarn i fanget, og så noen engelskmenn på den andre siden. Jeg går over platået og bort til kanten. Beundrer landskapet langt der nede, røde og brune hustak, kopper og stein og bronse, og lenger borte, åser og skoger. Det vrimler av folk og duer på plassen foran katedralen. Så blir jeg offer for et plutselig dragsug. Det skjer så brått at jeg hiver etter pusten, og en grusom impuls slår ned i meg, voldsomt og sterkt, lik et elektrisk støt. At jeg skal klatre over K R I M M AGAS IKNREITM Mka AGAS r i n IfN o ET ssum LEE - nov C HeIlLD le

Årets påskekrim

rekkverket og kaste meg utfor. Nå, med én gang, jeg er sekunder fra døden. Og slik lage en skrekkelig skandale, skremme vettet av folk, skremme dem inn til margen. Både de som nå er på toppen av tårnet, og alle de der nede på plassen. Jeg kjemper alt jeg kan mot impulsen, konsentrerer meg dypt og inderlig, nei, ikke gjør det, du vil jo leve! Men det svimlende fallet, tenker jeg så, det er så forlokkende. Få det overstått alt sammen, tenk på befrielsen. Etter et minutt med lukkede øyne, sammebitte tenner og knyttede never, slipper impulsen taket, og jeg kan puste fritt igjen. For sikkerhets skyld tar jeg noen skritt tilbake. Våger ikke stirre ned, det kan bli min død. Japaneren tar bilder. Spedbarnet begynner å gråte. Sigøyneren beundrer utsikten, engelsk mennene prater lavt sammen. Jeg kan høre på språket at de kommer fra Londons østkant. En mild bris feier over tårnet, det kjennes godt. Kan ikke noen få den ungen til å slutte å skrike? Smok ken faller ut av munnen og ned på steingulvet. Mora plukker den raskt opp, tørker den av mot kjolen og dytter den inn igjen. Gudskjelov, nå blir det stilt. Bar net kan neppe være mer enn et par måneder gammelt, rosa og mykt og varmt ligger det i moras fang, som en moden fersken. Med ørsmå hender og føtter, ufat telig delikat og velskapt, nesten til å spise opp. Og ungen vet ingen ting om verdens ondskap, alt det verste som gjenstår, sorg og fortvilelse og frykt. Japaneren går plutselig bort. Spør om han kan ta noen bilder, mora blir smigret og svarer ja. Er det kanskje ikke verdens vakreste baby, jo, det er hun hellig overbevist om. Ingen har en så skjønn unge som henne, skjønnest i verden, tenker hun, og jeg er tilbøyelig til å være enig, det er virkelig et vakkert barn. Nesten for godt til å være sant, eller for godt til å vare. Japaneren setter seg på huk og begynner å knipse. Så underlig at hun ikke avslører ham, ser hun ikke geiteøynene, ser hun ikke fienden når han er på kloss hold? Nei, for hun er bedøvet av lykke, og da mister man all dømmekraft. Japaneren knipser en lang serie bilder. Han går helt opp i motivet, tar nærbilder av barnets ansikt, og deretter en rekke bilder på lengre avstand. Ungen har på seg en blå sparkebukse, det kan bety at det er en gutt, men så kommer jeg på at dyna i barnevogna som sto parkert ved foten av trappen, var rosa. Men vognen var jo blå. Så blir jeg forvirret. Må få vite om det er gutt eller jente, må vite det med én gang. Boy? spør jeg og peker. Hun nikker og smiler. Ja vel, så er dette bragt på det rene. Det vesle noret skal vokse opp og bli til en mann. Hvis ikke skjebnen vil det annerledes, man kan aldri vite. Enn så lenge er alt godt. Sigøyneren er

KR IMMAG A SI N E T

k L Ear E iCH n fo ILD s s um-nov e l l e

forsynt, hun går mot trappen og vil ned igjen allerede, en effektiv og målbevisst turist, hun skal ha med seg alt. Japaneren tar sine bilder, er litt ustø når han retter seg opp igjen, går til rekkverket, tar flere bilder av utsikten. Han er svært blek. Tar et par trinn til siden, virker svimmel. Noe er kommet kastende på ham. Jeg ser avventende på ham, lurer på om han er syk, han holder på å segne om, det må være noe med barnet, som har påvirket ham i negativ retning. En slags destruktiv stråling fra den vesle varme kroppen, som har gjort ham syk, det er fullt mulig, det er så mange og sterke krefter mellom mennesker. En ny og plutselig impuls slår ned i meg. Det aller verste som kan hende, det utenkelige. At jeg skal kaste un gen fra tårnet. Rive ungen løs fra moras fang og hive den utfor kanten. Impulsen er svært sterk, nesten ikke mulig å holde nede, for en oppstandelse det ville bli, oppe i tårnet, nede på bakken, en søt og god og varm oppstandelse, med mye adrenalin. Plutselig ville episoden være på alles lepper, jeg ville være på alles lepper, umulig å ignorere, umulig å glemme. Den gale mannen i Firenze. Jeg åpner og knytter nevene. Ser på det vesle spedbarnet, står klar til å gjøre et sprang, alt vil være over på sekunder. Japaneren tar flere bilder. Det durer og klikker i kameraet. Det låter som et hemmelig språk, for noen få innvidde, som morsetegn i stillheten. Ungen utfor tårnet, nei, det må ikke skje. Jeg biter tennene sammen, og tviholder på vettet. Men det renner sakte vekk. Da jeg var gutt, druknet jeg en kanin i en bøtte med vann. En pjuskete hvit kanin med rubinrøde øyne. Og jeg husker ennå det øyeblikket, da det vesle dyret, etter å ha sprellet så kraftig at jeg nesten ikke klarte å holde det, plutselig ble slapt og glatt mellom hendene. Og lettelsen da, den gode følelsen, at alt var over. Kaniner lever jo hele livet sitt i frykt, nå var den befridd, det var slik jeg tenkte. Slik spedbarnet skulle leve i frykt, for slik er jo menneskenes liv, det er farer som truer overalt. Slik japaneren er en fare. Slik jeg, med mine voldelige impulser, er en overhengende fare. Jeg forsøker å stå imot. Jeg åpner og knytter nevene, tenker på oppstan delsen og levenet, at alle vil kaste seg over meg og legge meg i gulvet. Hyle og skrike, kanskje til og med slå. At de ikke ville se motivet mitt, og forstå befrielsen. Japaneren tar flere bilder. Han er fort satt grønnaktig blek, geiteøynene hans skinner rødt, det er noe som holder på å hende. Og spedbarnet er nå bare sekunder fra døden. Det vil sprekke som en moden frukt mot den brolagte plassen langt der nede. Folk vil trekke til seg føttene i panikk. Andre vil styrte fram. Løfte blikket mot det høye tårnet, og

Årets påskekrim

få øye på meg, der jeg står ved murkanten og stir rer ned. Straks er barnet dødt. Hvis det ikke hender noe som kan stanse meg. Hvis ingen griper inn og forstyrrer planen. I ettertid vil de rettspsykiatrisk sakkyndige dis kutere hva det var som skjedde, og hva som var mo tivet. Det vet jeg knapt nok selv. Annet enn at jeg fulgte en plutselig innskytelse. Og et ønske om å være på alles lepper, et ønske om å vekke oppsikt. En mann som det vil stå om i alle aviser. Turist kastet spedbarn fra kirketårn. Jeg forstår det ikke selv heller, hvor de destruktive impulsene kommer fra, men de er uimotståelige. Nei, det var bare en innskytelse, vil jeg si. Noen nærmere forklaring har jeg ikke. Jeg er en gåte også for meg selv, jeg er helt spesiell. Ungen. Hvert sekund. Styrte fram og rive ham løs fra moras armer, tre skritt bort til kanten, og så, ut fra rekkverket i en stor bue. Et gisp fra jap aneren, et skrik fra mora. Jeg selv, nesten lammet. Stående og stirre ned på plassen foran kirken, der de første menneskene vil nærme seg det døde bar net. Men ingen pine, tenker jeg, og er tilfreds. En brå død, voldsom, men uten lidelse. Jeg gjør det nå. Japaneren kaster opp. Plutselig snur han seg vekk, mens frokost og lunsj spruter fra den bleke munnen. Han redder kameraet, legger liksom en beskyttende hånd over det. Tre ganger gulper han opp mat. Han smiler usikkert og er fryktelig brydd. Be gynner unnskyldende å trekke bortover mot trappen, vil forsvinne ned i trappens spiral, forsvinne i mørket. Sped barnet, nettopp reddet fra døden, begynner å sprelle av hjertens lyst, det er nesten et mirakel. Impulsen glir vekk, igjen puster jeg lettet, for det ville ha vært skrekkelig å se det dunete barnehodet sprekke mot brostenene. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Alle ting henger sammen, øyeblik ket var ikke inne, det er blitt utsatt. Japaneren går til trappen og begynner nedstigningen, den unge mora følger etter. Engelskmennene hvisker med hodene tett sammen, en av dem ler høyt. Jeg kan ikke se om japaneren rødmer, men det er meget mulig. Så går vi etter hverandre ned den bratte trappen, rundt og rundt i spiralen, nedover og på vei mot livet nede på gateplan. Ned til alle menneskene som går omkring i byen Firenze, uvitende om all dramatikken som nettopp utspant seg oppe i tårnet. Fire hundre og fjorten trinn, til det verker i lårene. Barnet blir lagt i vogna og får den lille ranglen i hendene, og så er de vekk. Jeg hekter meg på japaneren. Vil se hvor han er på vei, og hva han har av planer.

Jeg må ikke miste ham av syne. Den hvite jakka er godt synlig i vrimmelen av mennesker, og jeg henger på som en skygge. Stanser når han stanser, øker farten når han øker, mens jeg gjør meg så usynlig jeg kan. Jeg er da heller ikke noe for øyet, lang og mager og grå, nærmest unnselig. Sola skrår inn i gatene, og jeg forsøker å få med meg byens skjønnhet, men det er ikke lett, når jeg er ute på oppdrag, som nå. Så tenker jeg på spedbarnet, som så mirakuløst berget livet i siste sekund, da impulsene herjet som verst, og japaneren brøt inn ved å gulpe opp gammel mat, det er ikke til å tro. Nå lig ger ungen antagelig og spreller i den blå vogna, uvitende om all dramatikken på top pen av tårnet. To sekunder fra døden, ikke mer. Jeg går og går etter japaneren, vi kom mer ned til elva. Der stanser han og løfter opp kameraet, tar bilder av vannet og brua og men neskene, knipser ivrig en god stund. Bytter linse, knipser videre, jeg står og venter til han er ferdig, da går jeg fram til ham. Stirrer inn i de røde øy nene hans, de skinner med en egen glans, jeg har sett det før. Nice camera, sier jeg, og smiler, med mine skjeve gule tenner. Han nikker og trekker seg vekk. En kvinne med en svær hund kommer gående over brua, det er antagelig en napolitansk mastiff, den er virkelig diger. Når de passerer meg knurrer hunden lavt og legger på ørene. Jeg trekker meg forferdet til bake og hun haler den med seg ved å rykke voldsomt i båndet. Sender meg et mistenksomt blikk som om jeg har gjort henne urett. Selv om jeg bare står her og venter på japaneren. Han skal vel videre snart og jeg må være klar. Men også i ham er det vekket en mistanke. Han streifer meg raskt med blikket, virker usikker og ille til mote, som om han forstår at noe er på gang, som han ikke har kontroll over. Han går videre og kommer til en gullsmed, står og kikker inn gjennom vinduet, der det ligger klokker og smykker utstilt til skyhøye priser. Jeg forstår at han vil ha meg forbi, men jeg akter ikke å gå i den fella, hvem vil ha en rødøyet japaner i ryggen? Han står og glor i over et minutt, så svinger han videre og forsøker å gli inn i mengden, men jeg er for god for ham, jeg henger på som et frimerke, skulle tro jeg aldri hadde gjort noe annet enn å jage japanere. Innimellom studerer jeg de som kommer imot. Mange av dem har geiteøyne, og jeg stryker langsmed veggene, i fall en av dem gjør et plutselig

K R I M M AGAS I N E T

ka r i n fossum - nov e l l e

Årets påskekrim

utfall, jeg er hele tiden på vakt. Langt de fleste er turister, det er som om byens innfødte borgere har trukket seg tilbake, at de ikke orker å vandre i gatene med alt dette turistpakket. Bleke engelskmenn, fete tyskere, dramatiske franskmenn. Og kjappe japanere med store kameraer, det svirrer av folk. En ny impuls rammer meg som slaget fra en knyttneve i mellomgulvet. At japaneren må vekk en gang for alle. Bare den napolitanske mastiffen skjønte hva som var på gang, hunder er så vare slik, de kan lukte både ondskap og frykt. Japaneren setter kur sen videre, svinger til venstre inn på en fortauskafé ved elven, finner seg et ledig bord, slår seg ned. Legger det store kameraet på bordet. Jeg nøler litt og følger etter, finner et annet ledig bord, holder ham under oppsikt, venter. Han vinker på en kelner, som innfinner seg motvillig, folk er stolte her i Firenze, de tviholder på en nesten uforståelig verdighet, og skal såmenn ikke kysse turistenes føtter. Han bestiller et glass vin, på gebrokkent engelsk, og kelneren gjør seg vrang, korrigerer ham, spør opp igjen, og fjerner seg like motvillig som han kom. Vakker by, tenker jeg, og vakre mennesker. Men service er det så som så med, jeg føler meg nesten litt til overs, her jeg sitter og studerer menneskene. Jeg kan nok vekke den trege kelneren, tenker jeg, ved å stikke kniven i japaneren. Da skal han få litt å tenke på. Det vil antagelig bli et svare leven, og det er fristende å gå til handling, få det overstått alt sammen, nå mens jeg er sterk. Men jeg venter. Jeg får omsider tak i kelneren, og bestiller et glass rødvin. Igjen må han absolutt korrigere, det er så jeg får lyst til å skrike, han forstår jo så godt hva jeg mener, hva skal det være godt for? Jeg legger ham for hat, og det føles godt. Hatet durer i kroppen som en ovn. Jeg har ikke lagt en hånd på noen siden kaninen. Impulsene har kommet og gått, jeg har klart å holde dem nede ved hjelp av medisiner. Nå er jeg som kastet ut i et mylder av lys og lukter og lyder, og av folk med røde øyne og onde hensikter. Jeg finner ingen annen løsning. Japaneren må dø. Jeg gjentar ordene stille for meg selv. Japaneren må dø. Og mens jeg venter på det rette sekundet, drikker jeg den tempererte vinen, og betrakter menneskene som myldrer forbi langs elven. Jeg beslutter å gå til handling når glasset hans er tomt. Sitter stille og ser hvordan han nyter den hvite vinen. Selv har jeg drukket opp min egen, jeg sitter stille og er helt klar, har ingen ting annet i tankene enn den bleke japaneren. Nå, tenker jeg, er det store øyeblikket

KR IMMAG A SI N E T

LkEar E iCH n fo ILD s s um-n ov e l l e

her. Jeg bøyer meg ned og tar etter kniven, vil straks styrte over plassen og ramme ham i brystregionen. Kjenner knivskaftet i hånda, det er varmt og tørt. Da er det noen som roper. En spinkel jente med japanske trekk kommer løpende til bordet hans, og de klemmer hverandre vennskapelig, som gamle venner. Så setter hun seg ned på den ledige stolen, og straks er de inne i en dyp og fortrolig samtale. Den foregår på japansk, jeg skjønner ikke et ord. Det store øye blikket er ødelagt. Plutselig stirrer hun i min retning. Og jeg forstår at jeg er avslørt, japaneren har sladret. Det burde han selvfølgelig få svi for, men øyeblikket er forbi. Så jeg forlater dem og går raskt ut i byen, setter kursen for den vakre brua, snur meg en siste gang, ser at de fortsatt stirrer. Da løfter jeg hånda og vinker, og straks stikker de hodene tett sammen, som om det var et komplott. At hun skulle komme nettopp nå. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Det er en mening med alle ting. Jeg er en fri mann. Enn så lenge. Kaninen er ikke kommet på rullebladet mitt, jeg er ren som snø. Ingen vet hva jeg er i stand til, ingen kjenner mine innerste tanker, om befrielse og død. Impulsene fortsetter å komme, jeg føler meg som et hjelpeløst offer, ting faller ned i hodet mitt, ting som ikke må skje, skrekkelige ting, som å stikke kniven i noen. Jeg går raskt, og får sola i ryggen, den varmer godt over skuldrene. Det er sent i august, den aller vakreste måneden, tenker jeg, og går mot midten av brua. En strøm av folk kommer meg i møte. Og der. Plutselig, som sendt fra djevelen, den unge mora. Hun skyver på den blå vogna, og kommer gående i rolig tempo, hun virker så lykkelig. Hun har jo verdens skjønneste unge, jeg forstår henne godt. Selve hennes livs lys. På bare noen uker, selve meningen med livet. Hun har vandret omkring i byen, slik jeg har vandret i byen, og nå kommer hun i min retning, det er ikke tilfeldig. Ungen be gynner å skrike. Ungen er det endelige målet. Ungen har vært målet hele tiden, nå kommer min andre sjanse, denne gangen kan han ikke reddes, jeg er forberedt. Ser at de nærmer seg. At de aner fred og ingen fare. Jeg skal stanse henne med en høflig gest. Og spørre om hun vet hva klokken er, og hun vil smile vennlig, og si at den er fire. Jeg setter opp farten. Hastig går jeg over brua. Jeg går med handlekraft og besluttsomhet. Går med hendene i lommene, drevet av en sterk impuls. Og med en Morakniv stukket ned i den høyre støvelen. 

«En fantastisk thriller, den beste le Carré har skrevet.»

LES BOKA bak FILMEN

The Spectator

For mer informasjon om filmen, besøk nettsiden: www.tinker-tailor-soldier-spy.com eller scan koden.

Kr 129,00 ISBN 978-82-02-36586-8

 Noveller fra krimlitteraturens pionerer  Møt de aller første krimforfatterne i verden – mange vil si at de fremdeles er de beste!

Hans Olav Lahlum tar oss med på et dypdykk i

krimhistorien og presenterer sine favoritter fra en tid da gasslyktene var alene om å lyse opp mørke smug, og hest og kjerre var fremkomstmiddelet. Vi starter med Edgar Allan Poe, og så følger en perlerad av mesterlige noveller fra krimlitteraturens pionerer – blant dem to norske foregangsmenn: Maurits Hansen og Jonas Lie.

Kr 129,00 ISBN 978-82-02-38311-4

b a s e r t på e t i n t e r v j u g j o r t u n d e r f r a n k f u r t m e s s e n

2011

foto: lars eivi n d bon es

Arnaldur IndriDason

Gransker samfunnet gjennom kriminalromanen Nærmest på egen hånd har Arnaldur Indriðason satt Island på det internasjonale krimkartet. Kanskje skyldes populariteten at bøkene hans inneholder så mye mer enn bare kriminalitet. Trygt plassert i den skandinaviske krimtradisjonen med røtter tilbake til 70-tallet, men like mye inspirert av islandsk saga- og fortellertradisjon, har Arnaldur Indriðason opplevd en enorm interesse for sine romaner med den ikke akkurat overlystige politimannen Erlendur Sveinsson i hovedrollen. Indriðason gir oss et mye mer nyansert bilde av Island enn det som trykkes i turistbrosjyrene, og det spørs om det vanker noen utnevnelser fra det islandske turistrådet. Men som Ian Rankin en gang uttalte: «Vil du vite noe om et land – les lokale kriminalromaner». Flere millioner mennesker har fått med seg mye om Island gjennom å lese Indriðasons bøker. – Jeg skriver bare om det Island jeg ser. Jeg skal ikke selge Island og Reykjavik som noe turistmål. Jeg har villet skape et Reykjavik som passer den psykologiske handlingen i bøkene mine, forklarer Indriðason. Han er født i Reykjavik, og i motsetning til Erlendur liker han byen veldig godt. Selv om det ikke finnes så mange konkrete beskrivelser av den islandske hovedstaden i bøkene hans, er

KR IMMAG A SI N E T

byen likevel til stede hele tiden, gjennom gatene, bygningene og historien. Det handler om atmosfæren, mener Indriðason, regnet, høsten og den karrige naturen reflekteres i personene mine. Det handler i det hele tatt mest om personene. Hvis ikke de fungerer, fungerer ingenting. – Island er også rent sosiologisk et spennende land å ha som bakteppe for en krimroman. De siste tjue årene har det vært en enorm forandring her. Vi har gått fra å være et fattig bondesamfunn til et rikt, moderne land som har åpnet opp for all mulig forretningsvirksomhet og turisme på få år. Det er mange som ikke har vært helt komfortable med den utviklingen. En islandsk detektiv For et par år siden ble Island hjemsøkt av en finanskrise som truet med å senke hele øya i havet. Dette har selvsagt Indriðason grepet fatt i, blant annet i fjorårets roman Anger, hvor vanlige mennesker opplever hvordan himmel kan snus til helvete på kort tid. Folk har en lei tendens til å forsvinne på

ar n al du r i n dr i das o n

Indriðasons Island. Noen ganger dukker de opp igjen, andre ganger er det landet selv som leverer dem tilbake – en kropp dukker opp under bygningsarbeider, en innsjø tørker inn og avslører et lik. Og noen ganger er det helt opp til inspektør Erlendur Sveinsson å finne ut av det. - Vi hadde ikke mange detektiver i islandsk litteratur før Erlendur dukket opp. Det første jeg tenkte på da jeg skapte ham, var at han skulle være veldig islandsk, jeg ville feire det faktum at han var en islandsk detektiv gjennom å gjøre ham spesiell og unik. Så har han utviklet seg gjennom bøkene. Han har aldri helt funnet seg til rette i det nye moderne samfunnet med så mange sosiale omveltninger, og har blitt en einstøing som alltid ser seg tilbake og på mange måter lever i fortiden. Som historiker og med en tidligere karriere som journalist og filmkritiker begynte Indriðason å skrive krim mest på grunn av filminteressen. Han la historiene til Reykjavik – kanskje ikke det mest åpenbare valget når du tenker på at

Island er blant de land som har lavest kriminalitet i hele verden? Heldigvis har vi ikke så mange mord, men narkotikaforbrytelsene vokser i antall. Jeg kjenner ikke så godt til Reykjaviks skyggesider heller, jeg tror ikke at de er så veldig spennende. Men de nordiske landene er velferdsstater, og vi krimforfattere prøver

Hvis det skulle være et budskap i bøkene mine, og jeg er ikke god på budskap, måtte det være dette: Ta godt vare på barna dine. å finne huller i systemet, peke på dem og granske dem med kritisk blikk. Jeg ble inspirert av sosialrealismen i bøkene til Sjöwall og Wahlöö, og også hvordan de utviklet personene og beskrev politimenn som vanlige mennesker mer enn superhelter. Kriminalromaner er en fin måte å granske alle aspekter ved et samfunn på, og jeg tror at det er derfor skandinaviske krimforfattere har suksess også internasjonalt. Vold i hjemmet Siden krimdebuten i 1997 har Indriðasons bøker blitt oversatt til rundt 40 språk og har solgt i mer enn seks millioner eksemplarer. Han har fått flere priser, blant annet Gold Dagger. Indriðason er kjent for sine gode personkarakteristikker og miljøskildringer, samtidig som han alltid byr på overraskende intriger. - Da jeg begynte å skrive, fant jeg raskt ut at kriminalromanen var den sjangeren jeg

ønsket å være i. Hemmeligheter – finne ut hvilke de er, hvorfor de eksisterer og hvilken innvirkning de har på folks liv, ikke noe er mer vidunderlig! Men bøkene mine er ikke voldelige, bortsett fra Gravstille, som handler om vold i hjemmet – et tema jeg ønsket å ta opp i all dets heslighet. Jeg vil ikke være noen forkynner, men dette er et emne jeg virkelig ønsker å skrive om. De fleste av bøkene mine handler om familier og familieforhold, både de positive og de negative sidene. Hvis det skulle være et budskap i bøkene mine, og jeg er ikke god på budskap, måtte det være dette: Ta godt vare på barna dine. Arnaldur Indriðason er nå aktuell i Norge med Hjemstavn. I den nye romanen kommer vi Indriðasons helt, Erlendur, enda nærmere inn på livet, og naturen og livet på den islandske landsbygda kommer tett på oss. Samtidig begynner Erlendur å forske i en gammel forsvinningssak fra 1940-tallet. Ingen skal si at Indriðason ikke er tro mot sitt eget konsept, og det fungerer bedre enn noensinne. 

hjemstavn ISBN 978-82-02-35926-3 · Kr 379,Cappelen Damm

arnaldur indridason

Islandsk forfatter, f. 1961 Arnaldur Indriđason er Islands mest populære krimforfatter. Indriđason har studert historie ved universitetet i Reykjavik, har jobbet som filmanmelder og journalist, men er i dag forfatter på heltid. Etterforskeren Erlendur Sveinsson er gjennomgangsfiguren i kriminalromanene til Indriđason. Hans første roman på norsk var Myren, som ble utgitt i 2004. Indriđasons bøker er siden utgitt i et tyvetalls land og har solgt over 3 millioner eksemplarer. I 2005 ble han hedret med den engelske krimprisen Golden Dagger, som gis for årets beste krimbok på engelsk. Indriđason er dobbelt vinner av Glassnøkkelen og har også vunnet Martin Beck-prisen.

Oversatt av Silje Beite Løken

K R I M M AGAS I N ET

LEE C H I LD

Krim for godstolen

Krimsjangeren er i stadig utvikling for å fange nye lesere, og et av de siste tilskuddene på stammen er den såkalte cozy crime. t e k s t o da s k a r d

Cozy crime er en ny undergruppe av tradisjonell krim, hvor graden av vold og sex er betydelig dempet – og ofte erstattet med lun humor og glimt i øyet. Historiene er gjerne plassert i små, intime miljøer, og spinner rundt ulike hverdagslige sysler som baking, håndarbeid, stell av kjæledyr og pleie av ektemenn. Agathe Christies Miss Marple-skikkelse var en av de første cozyfigurene, senere har lesere og tv-seere verden over trykket både Jessica Fletcher (Murder, She Wrote) og Precious Ramotswe (fra Alexander McCall Smiths Damenes detektivbyrå) til sine hjerter. De senere årene har enkelte enorme amerikanske forlag som Kensington og Berkeley spesialisert seg på denne typen bøker. Et raskt søk på nettet avslører mange fristende og kalorifylte titler, som Joanne Flukes Chocolate Chip Cookie Murder, Cherry Cheesecake Murder og Blueberry Muffin Murder. De mer dyrekjære vil kanskje ha sansen for Meow is for Murder, Nothing to Fear but Ferrets og The More the Terrier – alle fra serien «Pet-Sitter Mysteries». Knit One, Kill Two og Needled to Death er to av titlene for de håndarbeidsglade. Cleo Coyle Mange forfattere har nå begynt å skrive i denne sjangeren, en av dem er Cleo Coyle. Flere av hennes romaner er nå under

oversettelse til norsk. Handlingen i hennes første bok i Cozy crime-serien – Kafémysteriet – er lagt til kaffebarmiljøet i New York: Clare Cosi driver en kaffebar i New Yorks Greenwich Village. En morgen hun kommer på jobb, stusser hun over at døren er låst. Det var den pliktoppfyllende assistenten Anabelle som skulle åpne denne dagen, og her er det ingen tegn til liv. Irritasjon og forundring blir fort til sjokk og vantro da hun finner Anabelle livløs innerst i lokalet. Politiet avskriver det som en ulykke, men hvorfor står søppelbøtten på feil sted? Det er noe som ikke stemmer, og i mangel på hjelp fra politiet tar Clare saken i egne hender. Mary Jane Clark Kafémysteriet etterfølges av Mary Jane Clark og hennes bok Til døden skiller oss – med undertittel En bryllupskakekrim. Trenger vi si mer? Liker du gode spenningsromaner, men synes at mange av dem blir for blodige og brutale? Da er «Cozy crime» noe for deg. Det er krimbøker med lun stemning og et koselig persongalleri – uten at det går på bekostning av spenningen. Krøll deg sammen i godstolen og gjør deg klar for en hyggelig krimopplevelse som får deg til å bite negler og humre samtidig.

Var det jeg som drepte? t e k s t j o r i d m at h i a s s e n

Alice LaPlantes debutroman om Alzheimer og drap ble raskt en kritikerfavoritt da den kom ut i USA i fjor, og her hjemme har den allerede før utgivelsen fått strålende kritikk i Dagens Næringsliv. I Den jeg en gang var møter vi Jennifer White, pensjonert ortopedisk kirurg med hender som spesialfelt. Hun har fått diagnosen Alzheimer, og er ute av stand til å redegjøre for sine handlinger. Da hennes beste venninne og nabo blir funnet drept – og fire fingre er fjernet fra den ene hånden – blir Jennifer hovedmistenkt i saken. Etter hvert som etterforskningen går framover, får vi også innblikk i Jennifers forhold til sin personlige hjelper og til de to voksne barna, som hver har sin agenda. Til slutt melder spørsmålet seg: Hindrer Jennifers sviktende hukommelse henne i å fortelle sannheten, eller hjelper den henne til å skjule den? Ikke å være i stand til å huske kan være både en velsignelse og en forbannelse. Kritikeryndling Å skrive en roman med en hovedperson som lider av Alzheimer var ganske nærliggende for Alice LaPlante, i og med at hun har sett sin egen mor gjennomgå de ulike stadiene av sykdommen. Hun observerte moren og prøvde å tenke seg selv inn i de samme situasjonene. – Å forsøke å forstå det hun gikk igjennom var en av drivkreftene for å skrive romanen, sier Alice LaPlante i et intervju med BBC. Hun ønsket også å formidle en dypere forståelse for demens enn det vi får gjennom fagtekster og oppslag i media. Det har hun ifølge anmelderne lykkes svært godt med. New York Times mener for eksempel at «de ulike vriene og tankesprangene denne romanen risser opp er både uforglemmelige og

originale». Også her hjemme har La Plante allerede fått en strålende anmeldelse; Ola A. Hegdal i Dagens Næringsliv oppsummerer sin lesning slik: «Et imponerende kvinneportrett, en spennende thriller og et gjennomtenkt, fysisk språk: nærmere demensen enn dette har man egentlig ikke lyst til å komme.» Mord letter lesingen Alice LaPlante skriver som en dreven skjønnlitterær forfatter. Til tross for at hun har undervist i kreativ skriving i tjue år, er dette hennes romandebut. Hun har imidlertid skrevet faktabøker og noveller tidligere. Ideen til denne romanen har likevel ligget der lenge, og hun har skrevet om morens sykdom i dagboken sin tidligere, for å forsøke å finne ut av hva det egentlig var som skjedde med moren. Romanen ser hun på som en forlengelse av dette, samtidig som hun har gjort noen viktige grep for å få leserne hektet. Det måtte blant annet et mord til. - Det var mysteriet som ga fortellingen struktur. Å ha en mordgåte som skal oppklares gjør også fortellingen lettere tilgjengelig for leserne. Uten den tror jeg romanen hadde blitt for deprimerende, sier LaPlante i et intervju med nettstedet PowellsBooksBlog. Noe annet som opptok henne gjennom hele skriveprosessen, var musikaliteten. Hun leser alltid det hun skriver høyt for seg selv for å få den rette rytmen. Oversetter Frank Lie har sørget for at dette også er godt ivaretatt i den norske utgaven av romanen. 

den jeg en gang var ISBN 978-82-02-32311-0 · Kr 379,Cappelen Damm Oversatt av Frank Lie

alice Laplante

Amerikansk forfatter, f. 1960 Alice LaPlante er en amerikansk forfatter, med mer enn 20 års erfaring som journalist. LaPlante bor i California, og i tillegg til å skrive bøker underviser hun i kreativ skriving. Hun har skrevet flere fagbøker, og debuterte som romanforfatter med boken Den jeg en gang var. Da boken ble utgitt i USA i 2011, fikk den svært gode kritikker og ble raskt en bestselger. For boken er LaPlante tildelt The Welcome Trust Book Prize, som går til en forfatter som skriver om temaer innen helse og medisin.

K R I M M AGAS I N E T

a l i c e la pla nt e

Nordic noir tekst hans h. skei

Nordisk krim erobrer verden. Sett fra Norge er det bortimot umulig å se at nordisk krim har særlig mye felles. Utenfra ser det annerledes ut.

et eneste området hvor Norden fremstår som en enhet, må være når vi ses utenfra og vurderes ut fra de krimbøkene som skrives her. I London er det etablert noe de kaller «Nordic Noir Book Club» som er en slags forening eller fellesaktivitet der man dyrker «Scandinavian Crime». I desember 2010 viste BBC 4 en dokumentar under tittelen «Nordic Noir – The Story of Scandinavian Crime Fiction», og i februar 2011 var Håkan Nesser til stede på første møtet i «The Nordic Noir Book Club». Barry Foreshaw ga i januar i år ut Death in a Cold Climate: A Guide to Scandinavian Crime Fiction, og har tidligere blant annet skrevet bok om The Man Who Left Us Too Soon – Stieg Larsson. I USA lanseres bøkene under samme fellesbetegnelse, og noen forfattere selger i kjempeopplag. En av de bedre tegnevitsene i The New Yorker i fjor viser en forlagsredaktør som drøfter et nytt manuskript med en krimforfatter. Hun skryter uhemmet av manus, men har til slutt et avgjørende spørsmål og ønske: «Couldn’t you make it Swedish?» Det antyder en gjengs forståelse av at det var svenskene som beredte grunnen for dagens suksesshistorie, men norske bøker og forfattere er tungt representert i Nordic Noir, og det synes nærmest å ha blitt et kvalitetsstempel å komme inn under paraplybenevnelsen. Men det er all grunn til å tro at kriminallitterær kvalitet bare er en liten flik av forklaringen på hvordan et begrep som både er geografisk, historisk og genremessig bestemt har slått så kraftig gjennom. Bakenfor betegnelsen ligger det uansett en suksesshistorie, nesten et mysterium i seg selv i bokhistorisk sammenheng. Norden er virkelig blitt å forstå som et nesten enhetlig område på kriminallitteraturens område, og det meste forekommer å være like eksotisk, spesielt og annerledes samme hvilket av de nordiske landene bøkene kommer fra. Mine amerikanske venner regner opp norske krimforfattere i fleng når jeg spør hvilke som er å finne i amerikanske bokhandlere og som blir lest der borte: Nesbø, Egeland, Fossum, Kristensen, Lier, Holt, Småge, Staalesen, Aust. Lignende lister, om enn noe

KRIMMAG A SI N E T

no r dic no i r

kortere, kunne lages for Sverige og Danmark, mens Arnaldur Indriđason mer eller mindre er alene fra Island og Finland er dårlig representert. Det er grunn til å spekulere over hva som har ført til denne utviklingen, for vi som sitter i det ene eller andre av våre nordiske land, ser selvfølgelig store og markante forskjeller også innenfor en så formelpreget og sjangerbestemt litteratur som krim- og spenningsbøkene tross alt er. Sjöwall og Wahlöö Jeg tror det er riktig å se bort fra de kriminallitterære foreningene i de enkelte nordiske land på samme måte som det er liten grunn til å gå inn på det nordiske samarbeidet som har foregått, nokså løst og uformelt, innenfor Skandinaviska kriminalsällskapet – selv om det kan ha hatt sin betydning når det gjelder kjennskap til hverandre, påvirkning, inspirasjon. Det er viktigere å se på enkeltforfattere som over tid og til ulike tider har gitt ut usedvanlig gode bøker og derfor har fungert som døråpnere for dem som kom etter. Enhver fremstilling av fremveksten av nordisk kriminallitteratur gjennom de siste tiårene må ta utgangspunkt i 1965 – med Sjöwall og Wahlöö og utgivelsen av Roseanna som første bind i en tibindsserie som uaktet det tidbundne står seg godt den dag i dag. Jeg antar at det svenske forfatterparet på indirekte og intrikat vis har noe av æren for den markerte utviklingen på krimlitteraturens område som vi litt etter litt har sett i hvert enkelt nordisk land gjennom de siste 20 år. Det gjelder ikke bare en økning i antall titler, men en kvalitetsheving og et mangfold vi aldri hadde hatt før. Denne utviklingen kunne i og for seg ha gått upåaktet hen ute i den store verden, men når det først var funnet en åpning for nordisk krim også innenfor det engelskspråklige området, har mange og ulike aktører innenfor den litterære institusjon sørget for at bøker er blitt oversatt, lansert, omtalt, fått priser – og ført til økt fokus på krimlitteraturen fra Norden – til slutt i så stor grad og med så mange forfattere at sekkebenevnelsen og salgsargumentet «Nordic Noir» til sist var der. Det nesten paradoksale er at mens nordisk krim er blitt mer

internasjonal og mer «mainstream» i forhold til land som England og USA, blir den oppfattet som annerledes og lett avvikende nettopp i disse landene. Død i et kaldt klima Når Norden nå oppleves som en enhet på kriminallitteraturens område ute i verden, er det neppe fordi bøkene er like – for eksempel på den måten at man kan snakke om «død i et kaldt klima» eller fordi bøkene er spesielt samfunnskritiske eller -bevisste. Vi som bor i et av de nordiske landene, vet hvor ulike vi er som samfunn, men sett utenfra og i forhold til andre tradisjoner, er det et stykke på vei forståelig at vi oppfattes som nokså like når det gjelder hvordan vi ordner våre samfunn, velferden, det politiske systemet, den protestantiske moralen, tryggheten vi tror ikke kan forstyrres – og kanskje også et element av bekymring, ansvar og medmenneskelighet som bare egalitære samfunn opplever. Tilbake til litteraturhistorien. La meg gjenta det viktigste: Forlag, medier og lesere kan kanskje sies å ha vært forberedt på godt nytt fra nordisk krim fordi de tidligere hadde lest og frydet seg over Sjöwall og Wahlöös romanserie fra 60og 70-tallet. Her var både det politiske engasjement, samfunnsbeskrivelsen og -kritikken svært tydelig, men det var også nærheten til hovedpersonene som leserne kunne følge i sorg og glede i bok etter bok. Det store alvor og den harde kritikken i disse bøkene er for noen kritikere blitt sett på som forløperne til den såkalte «magsårskolan» i nordisk krim – der bekymringer og svartsyn og tungt moralsk ansvar og plikt hviler over

enhver handling. Men selve måten å leve på i et velordnet samfunn med mange goder og stor trygghet og frihet, kunne fascinere lesere i andre land, slik natur og ro og ensomhet – det er god plass for alle i de nordiske land – kunne virke eksotisk. Stieg Larssons suksess Henning Mankell førte i en serie bøker den nordiske tradisjonen videre på et internasjonalt marked, og selv om hovedårsaken til Stieg Larssons enorme suksess for eksempel i USA ligger i intrige, mystifikasjon, personskildring og fortellestruktur, fører han nok videre arven fra sine forgjengere. The Girl With the Dragon Tattoo heter den amerikanske oversettelsen av Män som hatar kvinnor, for originaltittelen er selvsagt utenkelig i USA. Bare det sier ganske mye om forskjellene, og om den nesten uforståelige posisjon Larssons bøker har fått i USA. Nå lanseres Jo Nesbø som arvtaker til Larsson, og selger i hundretusener. Dette er altså kriminallitteratur som selges som en del av en global underholdningsindustri, og likevel oppfattes disse bøkene som spesielt gode og spesielt interessante fordi de er «nordiske» – de er Nordic Noir. Et spørsmål jeg av og til har stilt meg, men aldri riktig har våget å formulere et svar på, er hvorvidt den internasjonale suksessen til nordisk krim i det lange løp forandrer denne litteraturen og gjør at den i enda større grad følger internasjonale utviklingstrekk som ikke alltid er like gledelige eller positive. Spørsmålet er om det nettopp er i retning av mer vold, flere groteske drap og enda mer grusomme drapsmåter nordisk krim utvikler seg på

for å konkurrere med amerikanske kollegaer på deres hjemmemarked, for der flyttes grenser hele tiden. Nordisk krim har ikke behov for å utvikle seg i en slik retning. Et enkelt lite mord, i kulde og snø eller i gnistrende sommersol, er mer enn nok, forutsatt at mystifikasjon og etterforskning er dyktig utført og satt inn i de landskap og de samfunn vi lever i Norden. 

hans h. skei

Professor i allmenn litt.vit. Hans H. Skei er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, president i Rivertonklubben, bokanmelder i Aftenposten. Har skrevet en rekke artikler om kriminallitteratur, mange av dem samlet i boken Blodig alvor (2008). Forfatter og redaktør av en rekke fagbøker på norsk og engelsk.

K R I M M AGAS I N ET nordi c noi r

Det siste kuppet: Se filmene. Gjenoppdag bøkene. tekst lars h estvedt

Mange av filhistoriens beste filmer er basert på bøker. Et tema som synes som skapt for film er «Drømmen om det siste store kuppet». Dette har vært et yndet tema i en rekke filmer de siste 60 årene. Svært mange filmer har litterære forelegg, og det er neppe noen overraskelse at de fleste «kuppfilmene» er basert på krimromaner, både klassikere og bøker av nyere dato. Hollywood trenger gode og originale historier, og de finner dem ofte i kriminallitteraturen. Det er selvsagt en fordel for publikumsbesøket at bøkene er kjent i seg selv, og at det er mange av de samme menneskene som liker spenning i bok og på film. Hvis man i tillegg klarer å tilføre filmen «noe» som boka mangler, så blir resultatet mange ganger noe som overgår originalen den er basert på. Her vil jeg fremheve noe av særtrekkene ved oppbygningen av kuppfilmene, og så vil jeg ikke minst anbefale noen av de beste kuppfilmene. Ønsker du en liten pause fra krimlitteraturen en dag eller to, har du her tips til en stor filmhelg. Oppbygningen av kuppfilmen Mange kuppfilmer følger et ganske skjematisk oppsett, og det er gjerne variasjonen over denne hovedstrukturen som gir oss seere den største gleden. Oppbygningen er grovt sagt slik: 1) Forberedelsene til kuppet: Hovedpersonene presenteres, typisk «Mesterhjernen», «Muskelbunten», «Det svake leddet» (eller «Den løse kanonen») som til slutt kommer til å ødelegge den perfekte planen. I moderne kuppfilmer finner man også gadget-/teknofreaken. I denne fasen tar vi del i planleggingen av (det siste) kuppet, som naturligvis er altfor fristende å si nei til. 2) Utførelsen av kuppet: Det er her skurkene får vist sin briljanse, og det er derfor sjelden at de ikke får med seg

KR IMMAG A SI N E T

de t s ist e k u ppe t

ransutbyttet. Maskene som brukes under ranet, er gjerne en stor del av moroa. 3) Etterdønningene av kuppet: Her bør det helst skje en uventet vri eller overraskelse som snur alt det foregående på hodet. Hovedpersonene flykter hvert til sitt, ryker i tottene på hverandre, allierer seg med eller sviker hverandre. Som med all sjangerfilm er det her en reell fare for å ende opp med kjedelige og forutsigbare klisjeer. For å imponere et moderne og kresent filmpublikum bør man helst komme opp med sin egen vri på sjangeren. Det var det Quentin Tarantino gjorde med De hensynsløse (Reservoir Dogs, 1992), en ikke-lineær kuppfilm som foregår etter at ranet har funnet sted. Han lånte riktignok det grepet fra bl.a. Paris etter midnatt (Touchez pas au grisbi, 1954) og Spillet er tapt (The Killing, 1956), men det er ikke akkurat noe som forringer filmen nevneverdig. Mange av de beste kuppfilmene er, som vi ser ovenfor, basert på bøker. Det er lite som tyder på at det mønsteret vil brytes med det første. Senere i år kommer Cogan’s Trade, basert på en kultklassiker av George V. Higgins og med Brad Pitt i hovedrollen, og etter det følger Parker, basert på en roman av Donald E. Westlake. Kuppfilmen ser altså ut til å leve i beste velgående. Boka er som regel best, pleier man å si, men når det gjelder kuppfilmer, er jeg tilbøyelig til å si at filmene er minst like gode. Har du ikke sett filmene eller lest bøkene de er basert på, da har du virkelig noe å se fram til.

De 10 beste kuppfilmene gjennom tidene 1. Asfaltjungelen (The Asphalt Jungle), 1950 Det er vanskelig å finne kuppscener

i filmer som ikke er inspirert av Asfaltjungelen. Det er en amerikansk noir-film regissert av John Huston, og den er basert på en roman av W. R. Burnett. Selv over 60 år etter at den ble laget, er det overraskende hvor godt den holder seg. Mye av fokuset i filmen er utførelsen av kuppet, ikke uvanlig i mange av de tidlige kuppfilmene. Marilyn Monroe klarer så vidt å få vist seg fram i sin første store filmrolle, men det er ikke derfor du bør se denne filmen. Dette er rett og slett «alle kuppfilmers mor».

2. Rififi, Jules Dassin 1955 Regissøren Jules Dassin ble svartelistet i USA i forbindelse med kommunist-forfølgelsene på 50-tallet. Han reiste til Frankrike og endte opp med å lage en av de mest perfekte kuppscenene i filmhistorien, et juvelran i Paris som skildres uavbrutt i 30 minutter. Uten en lyd. Mange krimfantaster holder denne for å være tidenes beste kuppfilm. Basert på en roman av Auguste Le Breton. 3. Spillet er tapt (The Killing), 1956 Før Stanley Kubrick fikk suksess med sine kjente mesterverk, floppet han med Spillet er tapt (The Kiling), en ransfilm der handlingen foregår i et veddeløpsmiljø. I ettertid har filmen, som er basert på pulpromanen Clean Break av Lionel White, fått sin velfortjente oppreisning. Dialogen ble skrevet av Jim Thompson, og historien fortelles fra flere synsvinkler. 4. Spilleren Bob (Bob le flambeur), Jean-Pierre Melville 1956 Regissøren Jean-

Pierre Melville er kanskje den med flest suksessrike kuppfilmer. Bob, en gambler som er overbevist om at gangsterkarrieren er over, bestemmer seg for å rane et av Paris’ casinoer, men politiet er allerede informert om planene hans. Bob le flambeur kom den franske nyveiven i forkjøpet med bl.a. utstrakt bruk av håndholdt kamera.

5. Heat , Michael Mann, 1995 For mange er nok Michael Mann's Heat den siste, store, klassiske kuppfilmen. Egentlig en nyinnspilling (nesten scene for scene) av en TV-film (L.A. Takedown) som regissøren hadde laget 6 år tidligere. Den første versjonen hadde ikke Robert de Niro og Al Pacino i hovedrollene, og der har man den store kvalitetsforskjellen. 6. Den røde sirkel (Le Cercle Rouge), Jean-Pierre Melville, 1970 Corey (Alain

Delon) har nettopp blitt løslatt fra fengselet, men har ingen planer om å starte et nytt og bedre liv. Å rane juvelbutikker derimot er mer hans stil, og på laget får han med seg en rømt fange og en alkoholisert eks-politimann (spilt av Yves Montand).

7. Skitne penger (Un Flic), Jean-Pierre Melville, 1972 Melvilles siste film handler om rivalisering, vennskap og et stort togran. Alain Delon spiller Coleman, en politimann som vikler seg inn i et trekantdrama med Cathy (Catherine Deneuve). Cathy treffer også Simon (Richard Crenna), som er venn av Coleman men også narkosmugler med store planer om å rane en stor toglast. 8. The Town, Ben Affleck, 2010 I Boston skjer det flere hundre bankran hvert år. Svært mange av ranerne kan spores tilbake til det samme nabolaget, Charlestown. Ben Affleck har regissert og spiller hovedrollen i denne filmen som er basert på boka The Prince of Thieves av Chuck Hogan. 9. Angiverens lønn (The Friends of Eddie Coyle), 1973 Våpenhandleren Eddie

Coyle (Robert Mitchum) får valget mellom å tilbringe resten av livet bak murene eller å tyste på sine kriminelle bekjentskaper. Han fortsetter imidlertid å selge dem våpen som de planlegger å bruke i et siste, stort kupp. De blir tatt, og «vennene» til Eddie tror dermed at det er han som er informanten. Basert på en bestselgerroman av George V. Higgins.

10. Kansas City Confidential, 1952 En skikkelig lavbudsjett-noir om en eks-soldat som feilaktig beskyldes for å være involvert i et stort pengetransportran. Etter løslatelsen sverger han hevn, og sporene fører ham til Mexico, der det meste av handlingen foregår – til tross for filmtittelen. En ung Lee Van Cleef spiller en av skurkene. K R I M M AGAS I N E T

d et si st e k u ppet

Popmusikk fra Bergen tekst ch ris tvedt

Du har kanskje aldri tenkt på det, men det eksisterer en tydelig likhet mellom krimlitteratur og popmusikk. En stor del av låtene som har funnet veien til toppen av hitlistene helt siden 60-tallet, kan fremføres av alle som har lært seg tre dur- og én moll-akkord på gitaren.

lik er det med krimlitteraturen også. Det aller, aller meste av det som skrives innen sjangeren er i virkeligheten variasjoner over ganske velkjente temaer. Det betyr ikke at alle disse romanene er dårlige. Forfattere som behersker håndverket sitt, har heldigvis et ganske stort arsenal av virkemidler til rådighet for å gjøre et trivielt plot til en god roman. For eksempel kan elegant språk, evnen til å skape nyanserte karakterer og sans for dramaturgi gjøre underverker. Men allikevel – det vi alle leter etter, krimforfatternes hellige gral – er noe som kan skille romanen vår fra den kompetente, men grå massen. Det var det avdøde Stieg Larsson klarte i Millenium-trilogien. I virkeligheten er jo ikke bøkene hans spesielt velskrevne, heller ikke har de eksepsjonelt gode plot. Det er utelukkende karakteren Lisbeth Salander, superhelt og offer i en og samme person, som løfter bøkene utover det ordinære, men det viste seg altså å være mer enn nok.

Det er uansett vanskeligere å være original enn man skulle tro. Mange smarte og dyktige mennesker har opp gjennom årene skrevet utrolig mange krimromaner. Det meste er gjort før. Derfor blir i hvert fall jeg litt kortpustet hvis jeg kommer over noe som føles nytt, uventet og annerledes. Slik var det da den første lille spiren til det som skulle bli til Av jord er du kommet, ble plantet. Det skjedde av alle steder på et lærerværelse, et sted jeg ellers ikke forbinder med kreativitet og nytenkning. Jeg var vikar på Sotra videregående skole våren 2010 da en kollega fortalte om en særoppgave noen av hennes elever hadde skrevet. I den forbindelse hadde de kommet over opplysninger om en massegrav i Oslo hvor det lå førti mennesker av taterslekt. For å være ærlig trodde jeg ikke noe særlig på det. Det høres ut som en typisk vandrehistorie. Min kollega må ha lest det i ansiktet mitt, for dagen etter kom hun med ytterligere opplysninger, nok til å pirre min nysgjerrighet. Jeg begynte å undersøke på egen hånd, og til min forundring og forferdelse

Hans Olav Lahlum

KATALYSATORMORDET «... en velturnert klassisk spenningshistorie.» Turid Larsen, Dagsavisen

STRÅLENDE KRIM. Torbjørn Ekelund, Dagbladet

ISBN 978-82-02-37967-4 KRIMMAG A SI N E T po pmus i k k k fr a b e r ge n

379,-

Antagelig drømte jeg løsningen. I hvert fall våknet jeg en morgen med utgangspunktet klart for meg. graven, trengte jeg noe mer. Jeg behøvde et mysterium. Dessuten var det tross alt snakk om hendelser som lå mellom sytti og tretti år tilbake i tid. Jeg skriver ikke historiske romaner og måtte ha noe som kunne linke fortiden med nåtiden. Det var ikke så lett. Åpenbart måtte graven åpnes i romanens univers, slik at hemmelighetene den skjulte bokstavelig talt kunne komme frem i lyset. Jeg visste at mange tatere har lurt på om deres forsvunne slektninger kunne ligge i massegraven, og at mange har følt at de ikke har fått gode svar på sine spørsmål. Jeg tenkte meg at myndighetene etter press ville beslutte at graven skulle åpnes og at levningene skulle undersøkes og DNA-testes, men så kom jeg ikke lenger. Det mest nærliggende var selvsagt å tenke seg at man fant spor etter et gammelt drap, for eksempel et lik med en knust hodeskalle, men det var litt for velprøvd. Jeg var ute etter en annen innfallsvinkel, noe som kunne gi historien en original klangbunn. Antagelig drømte jeg løsningen. I hvert fall våknet jeg en morgen med utgangspunktet klart for meg. Jeg så for meg at DNA-analysen av et av skjelettene fra massegraven ville gi et fullstendig uventet resultat, nemlig at det tilhørte mor til en

etterforsker hos KRIPOS. Og, tenkte jeg mens jeg gned meg i hendene, det kunne ikke stemme, for denne etterforskeren, som jeg etter hvert døpte Edvard Matre, hadde gravlagt begge foreldrene sine i Bergen femten år tidligere! Jeg hadde mitt mysterium. Gener lyver ikke, og Edvard Matre måtte, i tillegg til å avsløre forbrytere, også avsløre sannheten om sitt eget liv. Slik begynte det. Det gjensto vanvittig mye arbeid før Av jord er du kommet var ferdig, og romanen fikk etter hvert et nokså omfattende og innfløkt plot som jeg ikke skal avsløre mere av. Den morgenen visste jeg ikke stort om hvordan boken kom til å bli. Alt jeg visste var at jeg hadde en skikkelig god idé, en idé som jeg der og da følte meg sikker på kom til å bli en roman til slutt. Det ble den, selv om det har vært perioder da jeg har tvilt. Paradoksalt nok var det den samme drømmen som førte til at Mikael Brenne, min advokat-helt gjennom fem bøker, fikk avløsning som hovedperson. Ikke alle i forlaget synes det var smart, umiddelbart etter at jeg vant Riverton-prisen for min nyeste Brenne-bok, men det var bare ikke mulig å få plotet til å fungere med ham i hovedrollen. Uansett viste det seg at det ikke er så lett å overse en rappkjeftet bergensadvokat. Mikael Brenne snek seg med i en liten birolle! Jeg vil nødig bli misforstått. Det er ikke slik at jeg tror at jeg har skrevet noe som er helt unikt, eller at jeg skal bli en ny Stieg Larsson. Alt jeg prøver å dele med dere er den helt

Alt jeg prøver å dele med dere er den helt spesielle følelsen en forfatter har i det øyeblikket da en bok blir født. spesielle følelsen en forfatter har i det øyeblikket da en bok blir født. En original idé trenger ikke nødvendigvis å ende opp som en original bok, det vet jeg, men det får stå sin prøve. Jeg har uansett ingen ting imot pop-musikk. I hvert fall ikke god popmusikk. 

pilot to gunner

eksisterte graven. Den befinner seg på Riis kirkegård i Oslo og inneholder levningene av et stort antall pasienter fra Gaustad psykiatriske sykehus. Mange av disse navnløse skjebnene var sannsynligvis tatere, kanskje var de også lobotomiofre, men hvem de enn var, så var en stor rund stein det eneste som markerte deres siste hvilested. I dag står det også en plakett på steinen. Dra opp på kirkegården og se selv, hvis dere tviler. Dette var åpenbart en historie som var verd å skrive om, men det i seg selv er ikke nok til å skape en kriminalroman. Selv om det helt sikkert skjulte seg mange triste skjebner i

SPENNING «Ulidelig spennende.» «Mørkets engler er Terje Stemland, Aftenposten innholdsrik og omfattende, og noe langt «Spennende og velmer enn en kriminalskrevet thriller om serieroman» mordere og deres ofre.» Kjell Einar Øren,

Haugesunds Avis

Sindre Hovdenakk, VG

Oversatt av Carina Westberg Innbundet Kr 369,–

Oversatt av Carina Westberg Pocket Kr 139,– Innbundet Kr 299,–

Den kritikerroste britiske forfatteren R.J. ELLORY kommer til KRIMFESTIVALEN! Møt ham på Centralteatret 2. mars kl. 18.00.

«En stjernekrim, så vel i tanke som utførelse.» Terje Stemland, Aftenposten

Oversatt av Carina Westberg Pocket Kr 139,– Innbundet Kr 299,– www.vegaforlag.no Tlf.: 21 09 04 10 Følg Vega Forlag på twitter og facebook.com/VegaForlag K R I M M AGAS I N E T

«Krimroman av oppsiktsvekkende litterær kvalitet»

Sindre Hovdenakk, VG

«Fremragende, mørk thriller med litterær pondus»

Stein Roll, Adresseavisen

Oversatt av Agnete Øye Pocket Kr 139,– p o p mu s i k k f ra beInnbundet rg e n Kr 299,–

Fra poesi til psykologisk thriller t e k s t o da s k a r d

Sophie Hannah er datter av forfatterne Adèle Geras og Norman Geras, og selv har hun utgitt både dikt, noveller, barnebøker og thrillere. For den siste diktsamlingen – Pessimism for Beginners – ble hun nominert til The T. S. Eliot Award i 2007. Hun har også gjendiktet tre av Tove Janssons bøker fra Mummidalen. I Norge er Sophie Hannah imidlertid mest kjent for sine psykologiske thrillere, og så langt har hun skrevet seks internasjonale bestselgere innenfor denne genren: Little Face (For du stjal min lille venn), Hurting Distance (Skyggenes time), The Point of Rescue (Den som reddes kan), The Other Half Lives (Verre enn døden), A Room Swept White og Lasting Damage. Sophie Hannahs første thriller ble utgitt i 2006 og solgte over 100.000 eksemplarer bare i Storbritannia. I dag er bøkene hennes utgitt i over 20 land, og hun skriver nå på den sjuende boka i serien. Kvinnepublikum Sophie Hannah henvender seg hovedsakelig til et kvinnelig publikum, og i alle hennes thrillere bøkene står politietterforskerne Simon Waterhouse og Charlie Zailer sentralt. Historiene kretser rundt problemstillinger som har med hjem, forhold, familie og barn å gjøre. I den første boken kommer en ung mor hjem etter en handletur og opplever sitt livs mareritt. Hun kikker ned i vuggen og oppdager at hennes nyfødte datter er byttet ut med en annen baby. Barnets far påstår på sin side at alt er som før, og mener at hun enten lyver eller er blitt sinnsforvirret. I Skyggenes time opplever en kvinne at elskeren hennes forsvinner, og hun er overbevist om at han er blitt utsatt for noe kriminelt. Politiet tar henne ikke alvorlig, spesielt ikke når mannens kone insisterer på at han slett ikke er borte. Hovedpersonen Sally i Den som reddes kan ser på TV-nyhetene sammen med mannen sin. En mor og datter i nabolaget er funnet døde,

KRIMMAG A SI N E T

s o ph i e h an n ah

trolig drept. Så vises et bilde av enkemannen Mark Bretherick som har overlevd tragedien. Men Sally vet at dette ikke kan stemme – fordi hun har hatt et sidesprang med den ekte Mark Bretherick. Prisnominasjoner Verre enn døden, som kommer på norsk 30. mai 2012, er den fjerde krimgåten til politietterforskerne Waterhouse og Zailer. Boken ble nominert til The 2010 Independent Booksellers’ Book of the Year Award, og er i år nominert til den amerikanske prisen Barry Award. Verre enn døden handler om Ruth og Aidan som har funnet den store kjærligheten i hverandre, men fortidens hemmeligheter plager dem. De har begge gjort ting de angrer på, og en dag forteller Aidan at han drepte noen for mange år siden: en kvinne ved navn Mary Trelease. Ruth er sikker på at hun har hørt navnet før, og idet hun gjenkjenner det, blir hun grepet av frykt og forvirring. For den Mary Trelease som Ruth kjenner, er høyst levende … Kommer på TV Sophie Hannahs forrige bok, Den som reddes kan, ble filmatisert og sendt som en ITV-tvserie i 2011, under tittelen Case sensitive. I 2012 kommer Case sensitive, basert på vårens bok, Verre enn døden. Det er Hat Trick Productions som produserer miniserien, som vil bestå av to episoder og filmes i Buckinghamshire og London. Seks millioner britiske seere fikk med seg den første serien, og store forventninger er knyttet til serie nummer 2. 

verre enn døden ISBN 978-82-02-36663-6 · Kr 349,Cappelen Damm Oversatt av Linda Marie Vikane

sophie hannah

Engesl forfatter, f. 1971

SOPHIE HANNAH er født i Manchester, der hun har studert engelsk litteratur og spansk, før hun begynte å undervise ved universitetets skriveskole. Hun har hittil skrevet seks internasjonale bestselgere innenfor genren psykologiske thrillere. Bøkene hennes er utgitt i over 20 land. Verre enn døden ble nominert til 2010 Independent Booksellers’ Book of the Year Award, og er i år nominert til den amerikanske prisen Barry Award. Hun har også skrevet prisvinnende noveller og utgitt fem diktsamlinger og to barnebøker.

I hodet på en krimanmelder

Som krimanmelder i Dagbladet leser Torbjørn Lysebo Ekelund 50 krimmer i året. Og dommen er klar: Norsk krim holder høyt nivå. tekst sigmun d sørensen

f o t o p r i vat

Alle vet at nordmenn elsker krim. Stadig flere norske forfattere prøver seg på den potensielt lukrative sjangeren, og resten av verden følger nøye med på hva som blir utgitt i Skandinavia. Torbjørn Lysebo Ekelund er mannen å snakke med hvis man ønsker å se krim-sirkuset i et fugleperspektiv. Hvilke tendenser ser du i norsk og internasjonal krim for tiden? Tendensene er vel enklest å se i den ytre handlingen, i temaene forfatterne velger og arenaene de lar handlingen utspille seg på. Nå er det veldig mye terror, og jeg synes det virker som thrilleren igjen er på fremmarsj, rene spenningsromaner som ofte har et internasjonalt og storpolitisk bakteppe. Mange av disse forfatterne har sin styrke i research og fagkunnskap. Den finere psykologien er det så som så med. Hvilke andre tendenser har vi sett de siste tiårene? Mange, vil jeg si. Noen ganger preges sjangeren av det politiske klimaet. 1970- og 80-tallet var for eksempel en god tid for politiske thrillere som hentet handling fra den kalde krigen. Noe av det samme ser vi i kampen mot terror i vår tid. Ellers er det nok ofte enkeltromaner som danner skole. I nyere tid er Da Vinci-koden et godt eksempel. Selv om den ikke var den første i sitt slag, så hadde den en gjennomslagskraft som resulterte i et skred av lignende kriminalromaner, der mysteriet har å gjøre med noe filologisk eller arkeologisk, en tekst eller en gjenstand, og har sitt utspring i en fjern fortid. Nå for tiden er det nok politi-romanene som dominerer. Den private etterforskeren er blitt en sjelden fugl, og det synes jeg egentlig er litt trist.

Hvordan står den norske krimmen seg sammenlignet med resten av verden? Jeg tror den står seg utmerket. Vi har mange dyktige krimforfattere, og mange av dem har også et marked i utlandet. 2011 var dessuten året da Jo Nesbø erobret Storbritannia og USA. Jeg vil tro at hans suksess kan fungere som brekkstang også for andre. Forstår du hvorfor skandinavisk krim er etterspurt over hele verden? De som etterspør den skandinaviske kriminalromanen, sier selv at det er fordi en forbrytelse begått i dette fredelige og sosialdemokratiske hjørnet av verden i seg selv er oppsiktsvekkende. Ellers er det vel kanskje slik at en porsjon geografisk og sosiologisk eksotisme alltid er gunstig når man skal selge litteratur. Se bare på salgstallene til noen av de kvinnelige, sør-amerikanske romanforfatterne her hjemme. Hvilke krimforfattere setter du høyest? Hvis jeg må velge, vil jeg nok si den hardkokte kriminalromanen, slik den ble utviklet i Amerika fra slutten av 1930-tallet. Raymond Chandler, Dashiell Hammett, Ross Macdonald er mine favoritter. Jeg liker de enkle historiene med subjektiv synsvinkel. Hva betyr mest for deg; coolness og et fint språk, eller at plottet sitter? En god krim må ha alt. Hvis språket er godt, men plottet svakt, da er det ikke en god krim. Og omvendt. Her hjemme synes jeg nok at det for tiden gis ut altfor mange kriminalromaner der man som leser merker at forfatteren nesten utelukkende har viet oppmerksomhet til plottet. Ikke alle forfattere har et like stort språklig talent, men de bør i hvert fall gjøre et forsøk. Men hvis jeg absolutt må velge, vil jeg nok si at plottet er det

viktigste. En krim uten godt plott er som en sandstrand uten sand. Blir det gitt ut for mye krim i Norge? Det blir gitt ut veldig mye, men det er vel ingen som tar direkte skade av det. At det gis ut så mye tror jeg har å gjøre med to ting. For det første at forlagene vet at krim generelt sett er enklere å selge enn annen skjønnlitteratur, og at sjansene for å få en bestselger er større. For det andre tror jeg at det er langt flere mennesker der ute som mener seg i stand til å skrive krim, enn romaner. Folk ser krim på tv, de leser krim, de følger krimsakene i nyhetene. Dermed føler de at de kan sjangeren. Det fine med at det gis ut så mye krim er at de som virkelig har talentet sannsynligvis blir oppdaget. Ulempen er at sjangeren vannes ut. Veldig mange skriver seg rett inn i klisjeene og prøver ikke på annet enn å innfri sjangerforventningene. Det er synd, for er det noe vi virkelig ikke trenger i Norge i dag, så er det nok en middelmådig kriminalroman. Hvilke råd vil du gi dem som prøver seg? Først og fremst tror jeg de bør gå grundig gjennom sine motiver for å ville skrive krim. Er det fordi det virker enkelt? Er det drømmen om å selge som Nesbø? Å skrive en god krim er antakelig minst like vanskelig som å skrive en god roman, på noen måter kanskje vanskeligere, fordi du må forholde deg til visse rammer, begrensninger og sjangerforventninger. Skal man bli en virkelig god krimforfatter, tror jeg først og fremst man må ha en dragning mot forbrytelsen og oppklaringen, man må like spillet, det å skape et mysterium, dekke det til igjen, for deretter gradvis å avsløre det for leseren. 

K R I M M AGAS I N E T

i h o d e t på e n kri m a nm e l de r

Det var ikke butleren:

Om klassisk krim tekst n i ls nordberg

Den klasiske krimromanen skapte et litterært univers med regler like strenge som i cricket. «Lover du at dine detektiver sant og oppriktig skal etterforske de forbrytelser de presenteres for ved bruk av de mentale ferdigheter det har behaget deg å utstyre dem med, og ikke forlate seg på guddommelig åpenbaring, kvinnelig intuisjon, tungetale, hokuspokus, tilfeldigheter eller høyere makters inngripen?» Denne eden måtte medlemmene i den britiske Detection Club sverge, med hånden på Eric, en hodeskalle med selsomt lysende, røde øyenhuler. Hun eller han måtte også love

Morderen og offeret skulle være sosialt jevnbyrdige. Mistenk derfor alltid advokaten, legen eller familiemedlemmet, til nød sekretæren. Butleren? Glem det. å «være tro mot the King's English», og – selvsagt – aldri skjule et spor for leseren. The Detection Club, verdens første forening for kriminalforfattere, oppstod som en løs sammenslutning i 1928, og ble formelt dannet i 1930. Stifterne – slike som G. K. Chesterton, Agatha Christie og Dorothy L. Sayers – ønsket å definere kriminalfortellingen – eller mer presist detektivhistorien – som en litterær genre med spesifikke grenser og kvalitetskrav, både det beste alternativ til kryssordet i Times og en stueren tidtrøyte for prester, politikere, poeter og pene fruer.

KRIMMAG A SI N E T

Sherlock Holmes Detektivfortellingen ble allemannslesning med Sherlock Holmes fra 1890-tallet av, like hjemmehørende i borgerskapets salonger som i gjeterens hytte. Likevel var mange av historiene om Holmes og hans mer eller mindre eksentriske og geniale rivaler mer fortellinger om en detektiv enn detektivfortellinger; i noen av dem er det ikke engang begått noe kriminelt. Men så, på 1920-tallet, begynte en ny generasjon av forfattere, som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers og A. A. Milne (ja, han med Ole Brumm!), å finjustere genren til et intellektuellt puslespill, mordgåten, the whodunit. De skapte et litterært univers med regler like strenge og omfattende som i cricket, men med en uendelighet av rom for variasjon, en krimmens svar på sonetten, en verden hvor privatoppdagere, akademikere, journalister og aldrende peppermøer gikk profesjonelle spanere en høy gang og utfordret leseren til holmgang i skarpsindighet. Den klassiske mordgåten var i hovedsak britisk, men fikk også amerikanske utøvere, som S. S. Van Dine og Ellery Queen. Verdens gjeveste spill Hva skulle kriteriene og rammene være for dette «verdens gjeveste spill», som John Dickson Carr kalte det i et entusiastisk essay? Ronald Knox, som var katolsk pater så vel som krimforfatter, lanserte naturlig nok en dekalog, ti bud

om k l as s is k k r im

hvor han blant annet slo fast at den skyldige måtte nevnes tidlig i historien, at ukjente eksotiske giftstoffer og overnaturlige forklaringer var forbudt, at detektiven ikke måtte bli hjulpet av hell eller ren intuisjon og ikke selv begå forbrytelsen, at alle spor straks måtte presenteres for leseren, og at man skulle utvise sparsomhet i bruk av tvillingbrødre og lønndører. Og: «Det skal ikke være noen kineser i historien.» Dette kan jo lett mistolkes i dag, men saken var at Knox ønsket å trekke et strengt skille mellom det fornemme detektivmysteriet og samtidens røverromaner som gjerne krydde av onde Østens sønner. S. S. Van Dine, alias Willard Huntingdon Wright, nøyde seg med ikke færre enn 20 regler. I all hovedsak er han på linje med Knox, men understreker enda sterkere at leseren skal ha samme mulighet til å oppklare mysteriet som detektiven, og slår fast at forbrytelsen må være et mord, bare en så alvorlig forbrytelse er verd bryet med å lese tre hundre sider, at motivet bak mordet måtte være av personlig art, og at hemmelige selskaper, finlitterære ambisjoner og romantiske opplegg ikke hadde noe i en detektivroman å gjøre («historiens mål er å sette håndjernene på en illgjerningsmann, ikke å smi forelskede i hymens lenker»). Det er ikke vanskelig å se at mange av de selvpålagte rammene også hadde en praktisk funksjon, forkjærligheten for de tette, små miljøene, for eksempel – herregården, hotellet, familie-enheten,

arbeidsfellesskapet gir oversiktlighet og begrenser antall mistenkte. Sagt på en annen måte, detektivhistorien kler å holde seg til det klassiske skuespillets enheter, tidens, stedets og handlingens; i et snedig essay argumenterer Dorothy L. Sayers for at aristotelisk dramaturgi gjelder uavkortet også for kriminalgenren: «Aristoteles skrev om tragedien, for det var den han kjente til, men i dypet av sitt hjerte ønsket han seg en forrykende detektivhistorie.» Detektivhistoriens gullalder Tiårene mellom de to verdenskrigene er blitt kalt «detektivhistoriens gullalder». De vilkårene som ble budt genrens utøvere, kunne virke som noe av en Prokrustes-seng, men det manglet ikke på forfattere som nettopp i en slik stringent form så en særlig utfordring og mulighet til utfoldelse. Anthony Berkeley presterte i Konfektmordet å gi seks overbevisende løsninger på ett og samme mysterium, Freeman Wills Crofts eksellerte i «ubrytelige» alibier, Agatha Christie demonstrerte igjen og igjen sin evne til å villede og overraske leseren, i bøker som Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen, Dorothy L. Sayers tok livet av folk med luftboble i blodåren og lydbølger, Ellery Queen utfordret sine lesere direkte på slutten av hver bok, og John Dickson Carr presenterte stadig nye variasjoner av «umulige» forbrytelser. Men selvsagt var ikke reglene før skrevne, så de ble brutt. Både Christie og Carr lot bipersoner forelske seg i nær sagt hver bok, og er sistnevntes Sort messe egentlig en kriminalroman, selv om ortodoksiens fremste forsvarer i Norge, André Bjerke/Bernhard Borge, utropte den til verdens beste? Sayers tok fatt på å utvikle detektivromanen til en skildring av miljøer, før hun giftet bort Lord Peter Wimsey og gikk løs på oversettelsen av Dantes Divina Commedia. Margery Allingham tok fatt i filosofiske spørsmål, som ondskapens problem. Nye forfattere, som Nicholas Blake (alias Cecil Day-Lewis, æresdikter og pappa til Daniel) skrev om

fascismens fremvekst. Kjettersk nok utgav Anthony Berkeley allerede i 1931, under navnet Francis Iles, en roman som avslører morderens identitet i første setning. Og så var det utfordringen fra de nye, hardkokte amerikanske forfatterne, fjernt fra Englands tesalonger. Raymond Chandler var fnysende kritisk til detektivmysteriet (selv om Philip Marlowe er et navn som ville kledd en gullalderdetektiv like godt som Wimsey, Roderick Alleyn og Albert Campion). Selvsagt var det en snever virkelighet gullalderkrimmen handlet om, i den grad det kan kalles virkelighet. Målet var ikke, som i moderne krim, å skildre samfunnet. Slikt som seksualpatologi og psykose, to av de vanligste årsaker til mord, forekom ikke; morderens motiv og handlinger skulle være rasjonelle, og de eneste aksepterte pasjoner var hat, grådighet og eventuelt sjalusi. Morderen og offeret skulle være sosialt jevnbyrdige. Mistenk derfor alltid advokaten, legen eller familiemedlemmet, til nød sekretæren. Butleren? Glem det. Gullalderkrimmen var, ved siden av å være krim, et middel til å holde fast ved forestillingen om en verden preget av ro og stabilitet og common sense. Men det ble vanskelig etter 2. verdenskrig; nå kom nye former som politiromanen og den psykologiske thrilleren. Men detektivhistorien forsvant ikke. Christie sattte stadig nye opplagsrekorder, helt frem til hun døde i 1976. Fortsatt er fire av fem krimromaner skåret etter den klassiske lesten, med et uoppklart mysterium i den ene enden og en overraskende avsløring i den andre, og en etterforskning imellom. Forfattere som P. D. James, Ruth Rendell (Wexfordromanene) og Colin Dexter har vist seg tradisjonstro og moderne på én og samme gang. Det finnes et helt marked for nostalgisk krim i bok- og TV-form. Og i sannhetens navn har dagens krimforfattere, som litt for ofte bruker stump vold i stedet for det presise støt med stiletten, noe å lære av sine dannede forløpere. 

nils nordberg

Norsk dramaturg, f. 1942 Nils Nordberg er kjent som Norges fremste spesialist på kriminallitteratur. Nordberg arbeidet i mange år som dramaturg, produsent og regissør i Radioteatret på NRK. Her satte han opp over 100 hørespillproduksjoner, et flertall innen krim- og spenningsgenren. Nordberg har vært president i Rivertonklubben og oversatt en rekke bøker, blant annet romanene og novellene om Sherlock Holmes. Sistnevnte var også tema da Nordberg vant «Kvitt eller dobbelt» på 60-tallet, en bragd han ble landskjent for.

K R I M M AGAS I N E T

om k la ssi sk k ri m

Radioteater Er krim best på radio som hørespill? Mange av de beste hørespillene er basert på litterære forelegg. Hva kjennetegner en bok som blir et bra hørespill? t e k s t e l s e b a r r at t - d u e

Det er flere grunner til at man dramatiserer krimbøker for hørespill. Den viktigste er kanskje at få dramatikere skriver direkte for radio. Selv om NRK Radioteatret har vært et arnested for ny norsk dramatikk, så er mange hørespill basert på litterære forelegg. Det er laget ca 300 krimhørespillserier, og en brorpart av disse er basert på bøker. En rekke bøker har potensial til å bli krimhørespill, men noen bøker egner seg ikke. For å forklare dette er det nødvendig å vite litt om hva som kjennetegner radioteater, hva som er mediespesifikt for denne teaterformen. Radioteatrets estetikk Radioteater er helt usynlig, men samtidig svært synlig. Hvis du lukker øynene når du lytter – hva ser du? Hvordan oppstår illusjonen av rom, bevegelse, miljø og situasjoner? Hva bidrar til de ulike stemningene? Vi hører hva som foregår, men synsbildet må vi lage i vår fantasi ut fra det vi hører. Hørespill-lytterne må være meddiktere i større grad enn på teater, kino, eller foran TV. Å fortelle med lyd gir store muligheter til forflytting. Man kan raskt bevege seg til baksiden av månen eller inn i irrgangene til et menneskes indre tankeverden. Samtidig kan man komme tett på lytteren. Ved at skuespilleren bruker

KR IMMAG ASI N E T

r adiot e at e r

mindre stemme og liten avstand til mikrofonen, kan det skapes en sjelden og fortrolig nærhet til lytteren, noe som kan gi et intimt og direkte forhold til publikum. Radiodrama består av lyd og stillhet. Det er i kombinasjonen av disse man forteller en historie, setter den sammen slik at lytteren kan lage egne indre bilder. Bruken av stillhet kan ha stor kraft. Lyd skapes av skuespillerens stemme, kontentum og musikk. Bruken av disse ingrediensene er ulik, og for hver produksjon velges et lydunivers som passer produksjonen. Ingrediensene blir komponert sammen til et dramaturgisk hele hvis mål er å gi publikum en radiofonisk fiksjonsopplevelse. Fra bok til lyd – fra lest til hørt Hva kjennetegner en bok som kan bli et bra hørespill? Først og fremst leter man etter den gode og spennende historien. Deretter ser man om boken har en klar hovedrolle. I radioteater fortelles historien vanligvis fra et subjekt, hovedrollen. Vi opplever historien fra hennes point of view. Det betyr konkret at hun er nærmest mikrofonen under opptak, noe som styrker publikums identifikasjon med henne. For å dramatisere må man så gjøre en del valg.

Bruk av forteller Hva skal være med av handling og karakterer? En dramatisering fører til at noe av boken blir borte, og noe annet kommer til. Noen eksempler fra de senere årenes dramatiseringer er Tom Kristensens Profitøren, Torkil Damhaugs Døden ved vann og Tom Egelands Trollspeilet. Disse bøkene har gode plot. Det betyr ikke at det er enkelt å overføre dem til et

Å fortelle med lyd gir store muligheter til forflytting. Man kan raskt bevege seg til baksiden av månen eller inn i irrgangene til et menneskes indre tankeverden. dramatisk radiounivers. En bok er en episk fortelling. Skal den overføres til radio, fordrer det at innholdet i stor grad blir formidlet gjennom replikker. Det som blir fortalt om hva karakterene tenker, naturbeskrivelser, rom og geografi skal enten overføres til dramatikk, eller bli en del av et lydbilde. Fokus i en radiokrim ligger som regel på selve handlingen og framdriften i den. Enkelte ting kan være komplisert å få overført til replikker. Dette løses ofte ved bruk av forteller. Trollspeilet av Tom Egeland er en plotstyrt

thriller. Journalisten Kristin Bye mottar brev fra en seriemorder som ønsker å bruke hennes muligheter som TV-journalist for å få kringkastet filmer han har tatt av sine kriminelle handlinger. Etter hvert kommer hun i en livsfarlig situasjon sammen med morderen. Ved overføringen til hørespill ble det valgt et fortellergrep der vi blir delaktige i Kristins opplevelser. Når hun mottar brev fra morderen, fjerner man seg et øyeblikk fra selve situasjonen for å fokusere på hennes lesing av dem. Det blir formidlet gjennom hennes stemme, en voice. Vi kommer inn i hennes tanker, blir delaktige i hennes univers. Lydmessig løses dette ved at det zoomes inn til voicen for så å zoome tilbake til rommet hun befinner seg i. Vi forlater den reelle geografiske situasjonen og dras med til hennes mentale verden. Dette styrker vår identifikasjon med henne.

Noen eksempler fra de senere årenes dramatiseringer er Tom Egelands Trollspeilet (over), Tom Kristensens Profitøren (nede), og Torkil Damhaug Døden ved vann (nederst).

Foto: Fredrik Arff

F oto O l e K a l and

Handling og karakterer Døden ved vann av Torkil Damhaug er en bok om omsorgssvikt, overgrep, begjær og kjærlighet. Den har et stort rollegalleri. I et hørespill er det viktig ikke å forvirre lytteren. For mange karakterer kan derfor by på utfordringer. De skal kunne skille seg ut lydmessig, men også karaktermessig. Er de med, må de ha replikker. En person finnes ikke hvis han ikke har replikker. Målet er å ha med seg publikum på en slik måte at de både blir underholdt og utfordret. Med et så stort og komplisert forelegg som Døden ved vann, var det derfor viktig å tydeliggjøre plottet og fjerne de karakterene som ikke var nødvendig for å få fortalt den historien dramatiseringen valgte. Noen bihistorier ble tatt ut til fordel for dyrkingen av framdriften i krimgåten, samtidig som underlaget for de store psykologiske dilemmaene forfatteren presenterer ble bevart.

Å tenke i lyd Å dramatisere for radiomediet krever at man forstår at det som formidles utelukkende skal høres. Det er nøkkelen til hvordan å løse inngangene på en scene og overgangene mellom dem. Det er viktig å starte scenen med en definert lyd som raskt stadfester hvor scenen utspilles. Skal vi skjønne at vi er i en bar eller en restaurant, så brukes gjerne klisjeer som forbindes med et slikt sted: to som skåler, bestikk mot tallerken, prat fra andre i lokalet. En bok med et dramatiseringspotensial leses også med tanke på hvilke lydmessige muligheter som ligger i den. Hvilke rom har den å by på utover de mer tradisjonelle anonyme politikontorene, gatene eller forhørsrommene? I Profitøren av Tom Kristensen treffer vi stipendiat Stine Lindh som skriver om norske krigsprofitører, samtidig som vi får tilbakeblikk til hendelser i New York under 2. verdenskrig. Flere tilbakeblikk, som man i en film kunne legge i sort-hvitt-bilder, blir i hørespillet markert med blant annet musikk for å definere de tidsmessige forflytningene. For en dramatiker er denne kunnskapen om lydens betydning for geografi og situasjon av stor betydning. Å ha tydelige innganger til en scene er viktig, mens overgangene til neste scene kan trigges av en lydassosiasjon fra siste scene. Det handler om å tenke komposisjon og kontinuitet, å flette scenene sammen til en musikalsk helhet. En dramatisering vil nødvendigvis bli en mer fortettet form enn en bok. Målet er at dramatiseringen blir et eget selvstendig uttrykk som underholder og engasjerer. Noen ganger hender det at både lyttere og forfattere nettopp syns at denne fortettede formen gjør at hørespillet blir bedre enn boken. 

else barratt-due

Norsk dramaturg, f. 1954 Else Barratt-Due har i over 20 år vært instruktør, dramaturg og produsent i NRK Radioteatret. Hun har hatt regien på en lang rekke hørespill i ulike sjangre både for barn og voksne inkludert klassikere som Ibsen og mange krimhørespill. Hun er i dag prosjektleder for krimhørespillene. I 2009 vant hun første pris i den europeiske konkurransen PRIX EUROPA med hørespillet Trollspeilet basert på Tom Egelands bok. Hun er i år juryformann i Rivertonjuryen. BarrattDue har for øvrig eget foretak TELLtheSTORY, hvor hun holder foredrag og kurs i presentasjon, formidling og dramaturgi. I fjor ga hun ut boken På scenen i ditt eget liv på Cappelen Damm.

K R I M M AGAS I N E T

ra di ot eat e r

Inn i ondskapen tekst lei f bull

Det går ikke bra til slutt. Kavaleriet kommer ikke. I den evige kampen mellom kaos og orden vinner kaos hver gang. Velkommen til Jim Thompsons verden. Å lese Jim Thompsons bøker, er å stirre inn i et mørke som med god margin overskrider krimsjangerens normer, noe voksende og ukontrollerbart i menneskenes innerste vesen. Her er ingen helter, ingen overordnede, siviliserende normer, bare drifter og behov som må tilfredsstilles, koste hva det koste vil. Thompson fylte sine tallrike pulp-romaner om småsvindlere, psykopater og omstreifere med et eksistensielt alvor og en febrilsk intensitet som har gitt ham hederstittelen «kiosklitteraturens Dostojevskij» av den amerikanske forfatteren og kritikeren Geoffrey O’Brien. Det amerikanske bygdedyret Dostojevskij, ja. Forbrytelse og straff var håndfaste størrelser i James Myers Thompsons liv helt fra begynnelsen: Han ble født i 1906 i småbyen Anadarko, Oklahoma, i etasjen over det lokale fengselet. Faren, Jim Sr., var den lokale sheriffen. Med et slikt utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at nettopp småbysheriffen er en gjenganger i flere av Thompsons beste bøker, som Morderen i meg (The Killer Inside Me), Innbyggertall 1280 (Pop. 1280) og Hard by (Wildtown). Mer overraskende, og kanskje også avslørende, er det at disse sheriffene er blant litteraturens største monstre. Særlig Lou Ford, fortelleren i Morderen i meg, er

KRIMMAG A SI N E T

i n n i o n ds k ape n

en nådeløst uforglemmelig skikkelse: Han skjuler en skarp intelligens og sykelig trang til å påføre smerte og ta liv bak en maske av jovial, landlig treghet. Denne masken blir også et våpen, der han morer seg med å kjede omgivelsene med klisjéer

Han skjuler en skarp intelligens og sykelig trang til å påføre smerte og ta liv bak en maske av jovial, landlig treghet. og selvfølgeligheter mellom slagene som sexsadist og drapsmann. At det er Lou selv som forteller (Thompson lot ofte de aller verste skurkene føre ordet), gjør Morderen i meg til en uvanlig vond leseopplevelse. Romanen er fylt av en nerve og fortettet stemning som gjør den umulig å legge fra seg, samtidig som Fords indre er et helvete man helst ikke vil oppholde seg i. Man tvinges videre, inn i mørkets hjerte. Som Lou selv sier det: «Jeg skal fortelle deg alt. Jeg vil få det med meg i riktig rekkefølge. Jeg vil at du skal forstå hvordan det var.» Ubehaget i teksten er et ubehag som bør oppstå i møtet med grusomhetene som beskrives. Vold og drap har stygge,

kvalmende konsekvenser, og det er dette Thompson nekter å pakke inn og ufarliggjøre. Da Morderen i meg sist ble filmet i 2010, valgte regissøren Michael Winterbottom å kapre Lou Fords vold mot kvinner i dvelende detalj. Ansiktet til den prostituerte Joyce blir slått helt i stykker i en tilsynelatende evig scene, som fikk en publikummer ved den amerikanske Sundance-film-festivalen til å reise seg og skjelle ut festival-arrangørene etter endt premierevisning. En landstryker Thompson ble tidlig kastet inn i en omflakkende tilværelse. Faren hadde havnet i dyp gjeld, og ble anklaget for underslag. Løsningen ble å stikke av fra byen med familien på slep i nattens mulm og mørke. Kone og unger ble satt på et tog nordover, mens Jim Sr. flyktet til Mexico til hest (!). Junior måtte tidlig begynne å jobbe for å bidra til den haltende familieøkonomien, og listen over jobber ble både lang og variert, med fartstid som blant annet caddy, vitsetegner, lastebilsjåfør, gambler, journalist, rørlegger og pikkolo. Akkurat denne jobben skulle også sette ham i kontakt med lyssky miljøer, hvor han kunne få tak i alt hotellgjestene måtte ønske seg av sprit, damer og dop. Hans førstehåndserfaring med denne lurvete underverdenen ville gi Thompson rikelig med råmateriale til forfatterkarrieren, et råmateriale han fikk foredlet til fulle i Fikserne (The Grifters). Småsvindleren Roy Dillon lever av små triks og villedende finter utviklet for å loppe offeret for

relativt små summer. En dag blir han tatt på fersken og slått i magen med et balltre, et kontant oppgjør som gir ham indre blødninger. Derfra går det jevnt nedover, i et merkelig incestuøst trekantdrama mellom Roy, elskerinnen (og svindlerkollegaen) Moira og moren, som selv jobber for en voldelig gangster med det flotte navnet Bobo Justus. De lengter etter en utvei fra livet de lever og inn på den smale sti, men ett spørsmål henger over dem: Er det for sent? I Jim Thompsons verden er svaret nødvendigvis ja. Indre trykk Thompsons omflakkende liv og mangeårige alkoholproblemer kom ikke i veien for en heseblesende produktivitet. Mellom september 1952 og mars 1954 ga han ut hele 18 titler, alle gitt ut i paperback og rettet mot et alt annet enn høylitterært publikum. Periodisk pengenød krevde at han fikk satt ord på papiret, mens det er lett og fristende å spekulere i at bøkene ble til også takket være et enormt indre trykk – lest opp mot Thompsons ustabile barndom og ungdom vitner de mange giftige familiekonfliktene som ligger strødd utover forfatterskapet om en mann med demoner å drive ut. Ved hans død i 1977 var ingen av bøkene hans lenger i trykken, brukt og kastet som smuss-litteratur. I dag regnes minst 10 av dem som klassikere, enestående verker som bruker krimsjangerens virkemidler til å grave i våre mest grumsete avgrunner. Rettferdigheten seiret altså til slutt. Ikke helt etter Jim Thompsons smak, kanskje, men ganske fint allikevel. 

jim thompson

Amerikansk forfatter, f. 1906 Den amerikanske kultforfatteren Jim Thompson (1906–1977) har skrevet 30 romaner, og de fleste av kriminalromanene hans kom ut på 50- og 60-tallet. Dette er hardkokt krim på sitt beste. Thompson ble først en anerkjent pulp fiction-forfatter etter sin død i 1977. Forfattere som Lars Saabye Christensen, Jo Nesbø og Stephen King er fan av bøkene hans, og en rekke av bøkene er blitt populære filmer, blant annet i samarbeid med Stanley Kubrick. Hans mørke, voldelige syn på verden har også inspirert filmskapere som Quentin Tarantino og Sam Peckinpah. Flere av Thompsons romaner er filmatisert, sist The Killer Inside Me (Morderen i meg) med Jessica Alba, Kate Hudson og Casey Affleck på rollelista.

K R I M M AGAS I N E T

i n n i on dsk a pe n

Mørkets hemmeligheter

Christopher Grøndahl & Arne Svingen ga i høst ut Dårekisten – andre bok om den tidligere Kripos-etterforskeren Lucinda Mørk. t e k s t f r e d e r i k l ø n s ta d

foto fredri k arff

Dårekisten er den andre boken i serien om Lucinda Mørk. Vår heltinne er i Oslo på jakt etter spor som kan føre henne nærmere en forklaring på hva listen med prominente nordmenn betyr. Med politiet i hælene jakter hun på sannheten. Rundt omkring i Oslo begynner det å dukke opp lik av innvandrere der organer mangler, tennene er fjernet og ansiktet ødlagt av syre. Er det en sammenheng mellom dem og listen Lucinda har? Og hvem er det som følger etter Lucinda når det ikke er politiet?

KRIMMAG A SI N E T

mø r k e t s h e mme l igh et e r

dårekisten ISBN 978-82-02-36611-7 · Kr 349Cappelen Damm

Vi spør aller først duoen hvem denne Lucinda Mørk er? - Lucinda er en relativt ung og meget intelligent dame med fortid som en av Kripos' mest lovende etterforskere. Dessverre kom fortiden i veien for henne – og hun mistet jobben. Hun hadde en tøff oppvekst, dels i Gudbrandsdalen, dels på Frogner i Oslo. Hun er vant til å måtte ordne ting selv, og det er både en styrke og en svakhet. Hva fikk dere til å velge en kvinnelig helt? - Det var hun som valgte oss. Og det er vi glade for. Hun er en veldig spennende karakter å skrive. Når man ser for seg et lang litterært samliv med en fiksjonskarakter, er den personen nødt til å være noen man har lyst til å tilbringe tid sammen med, lyst til å bevege seg inn i mørke rom med. Lucinda gir mye tilbake. Hun er «kul», hun gjør ting vi selv ikke hadde våget. Hun er på en måte det unge, positive kvinnelige motstykket til to lett desillusjonerte, voksne menn. En av de tingene som har vært spennende å utforske med henne, er det å våge å ha en hovedperson som ikke bare er gjennomgående sympatisk. Lucinda har «issues». Det gjør henne tiltrekkende fra et forfattersynspunkt. Hun er ikke en konstruksjon for å skape mest mulig sympati for boka hun opptrer i. Hun er noe litt uforutsigbart, noe man kanskje ville ha valgt bort hvis man skulle tenkt strømlinjeformet. Lucinda Mørk bærer på mørke hemmeligheter, får vi noen gang svar på hva det er som driver henne til å handle som hun gjør? - For hver bok vi skriver med henne, blir hun litt tydeligere, og det blir litt lettere å forstå

I 2002 skrev dere reiseskildringen Ayatollah Highway - en reise i Iran, så åtte år etterpå, i 2010, skrev dere den første boka om Lucinda Mørk – Lenket – sammen. Hva var det dere savnet med å skrive sammen? Dere har jo begge vellykkete forfattere hver for dere. - Man tør mer når man er to. Sånn var det med Iran-reisen rett etter ellevte september. Sånn har det også vært med bøkene om Lucinda. Det er bra å kunne dytte hverandre lenger enn man selv hadde gått for egen motor. Forhåpentligvis merkes gleden av sånne samarbeidsutfordringer i bøkene. Særlig når vi arbeider med plot, er det bra å være to. Vi har etter hvert landet på at én av oss har hovedansvaret for å skrive ut hver bok. Det tror vi får bøkene til å henge enda bedre sammen. Hvem hadde hovedansvaret for utskrivingen av Dårekisten? - Det kommer vi aldri til å svare på. Det har jo heller ingen betydning. Lucinda er seg selv uansett hvem som fører pennen. Den første boka, Lenket, var en slags bygdekrim. Dårekisten beveger seg kanskje mer over mot en urban thriller. Er det sjangerforvirring, eller er det en plan bak det hele? - Vi har først og fremst vært opptatt av at hver bok skal ha sin spesifikke arena – og at det med arenaen følger en følelse, en stemning, et spesifikt avtrykk. Skal man skrive flere bøker med utgangspunkt i samme persongalleri, er det viktig å utfordre seg selv til å utforske nye landskap hver gang. På en måte dikterer plotet

Man tør mer når man er to. Sånn var det med Iranreisen rett etter ellevte september. Sånn har det også vært med bøkene om Lucinda. Det er bra å kunne dytte hverandre lenger enn man selv hadde gått for egen motor. hva som driver henne. Gleden ved å arbeide så lenge med én og samme karakter er at man etterhvert begynner å kunne lodde dybden i et livsløp. Fortiden er hele tiden aktiv i nåtiden – sånn er det for oss alle. Med Lucinda får vi stadig utforsket nye nyanser i hva det innebærer. Med Lucinda kan vi ofte fornemme hvorfor hun handler som hun gjør, uten at vi nødvendigvis er enig med henne i at hun gjør det. Måten hun hemningsløst involverer personene rundt seg i det hun holder på med er et typisk eksempel. Det er ikke bare et sympatisk trekk, men til slutt får hun som regel rett i at det var riktig å stå på slik hun gjorde.

sjangeren. Hovedfokuset har vært – og kommer til å være – å skape drivende fortellinger med nok menneskelig materiale til at man fester seg ved bøkene. Bok tre er planlagt relativt snart – får vi noen glimt inn i hva den handler om? - Bok tre blir mer en thriller enn en tradisjonell krim. Her graver vi i fortvilelsen og desperasjonen over å være jaktet på uten å vite hvorfor. Og vår heltinne Lucinda kaster seg ikke overraskende inn i handlingen med livet som innsats. 

K R I M M AGAS I N E T

christopher grøndahl Norsk forfatter, f. 1969

Christopher Grøndahl er forfatter og dramatiker. Han debuterte i 1998 med romanen Den sjette søvn. I 2007 fikk han Ibsenprisen 2007 for hørespillene Tundra og Silent Winds of Blackpool. Grøndahl var initativtaker til og manusforfatter for spillefilmen Nokas, som han også vant Amandaprisen for.

arne svingen

Norsk forfatter, f. 1967 Arne Svingen dobbeltdebuterte i 1999 med den kritikerroste romanen Handlingens mann og den første barneboka om Hubert, Flekken. Siden har det blitt en hel serie Hubertbøker, som er oversatt til tysk, dansk, svensk og italiensk. Svingen har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne og har vunnet flere priser, blant annet Brageprisen for Svart elfenben. Sammen har Grøndahl og Svingen skrevet to kriminalromaner om den tidligere Kripos-etterforskeren Lucinda Mørk, Lenket og En dåre fri. Begge bøkene har fått svært gode kritikker.

m ø r ke t s h em m e l i g h et e r

Årgangs Når en vinkjenner bruker ordet «elegant» om en vin, forsøker han å beskrive en vin som i alle sine komponenter påkaller sammenligning med andre former for naturlig skjønnhet. Passende nok, serien om gastronomen, hobbyarkeologen og kriminalhelten Fredric Drum, omtales av begeistrede lesere og kritikere som nettopp – elegant. t e k s t i n g r i d s c h i b s t e d ja c o b s e n

foto scan pix

Krimmens utspring En dag i 1985 fikk den fattige norske forfatteren Gert Nygårdshaug gratis husvære i Saint-Emilion i Bordeaux, med den begrunnelse at han skulle skrive krimroman med vinbyen som åsted. Norske lesere har mye å takke den eldre mannen på Château Cardinal Villemaurine for, ettersom oppholdet ble utgangspunktet for hele ti populære krimbøker. Nygårdshaugs første bok i serien, Honningkrukken (1985), bærer i høyeste grad preg av en nysgjerrig forfatter som selv har trasket rundt i de søvnige franske gatene og virkelig nytt utvalget av vin i verdensklasse. Og sansen for gåter, koder og velsmakende mat synes å være fellestrekk mellom Nygårdshaug og Drum. For med Tynset-forfatterens mildt

sagt bemerkelsesverdige og verdensomspennende CV, er det lett å mistenke at inspirasjonen til serien er nært knyttet til eget liv og egne interesser. Nygårdshaug kan skilte med utdannelse innen idehistorie, historie, filosofi og sosiologi. Han har vært tømmerhugger, bryggesjauer og sosialarbeider. I tillegg har han vært mat- og vinanmelder, politisk aktiv og har lengre opphold i Sør-Amerika bak seg, blant annet sammen med indianere i Amazonas. Annerledes krimhelt Allerede ved seriestart visste forfatteren at det kom til å bli ti bøker om Fredric Drum og hans makker som vi blir introdusert for i bok fem, KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen.

Anmelderne har priset Nygårdshaug for å ha introdusert en annerledes hovedperson. For den kodeløsende restauranteieren, som blir sjenert av kvinner og selv i pressede stunder tar seg tid til å nyte en god ost eller flaske vin, står i sterk kontrast til de typiske James Bond-typene. Nygårdshaug har uttalt at han ville lage et motstykke til de fordrukne, skilte, kyniske og forsofne detektivene vi var så vant til. Ikke minst pløyde Nygårdshaug ny mark da han lot handlingen foregå i et restaurantmiljø, og lot gastronomiske beskrivelser få god plass i handlingen. Den gang første bok i serien ble utgitt var det nyskapende å skrive om mat og vin, både som ukeblad og avisstoff – og ikke minst litterært. Tidsnød eller brutale framtidsutsikter til tross, i Drum-serien er det alltid tid til å nyte og reflektere over en god vin. Sjangerskapende Nygårdshaug har siden sin litterære debut i 1966 utgitt over tretti bøker i ulike genrer; lyrikk, romaner, barnebøker, noveller, kriminalbøker og eventyr. Forfatteren er blitt sammenlignet med Tor Åge Bringsværd for sin interesse for gamle myter og fremmede, eksotiske kulturer. Dessuten tilfører han sine lesere store mengder allmennkunnskap. Disse elementene preger også krimromanene og har nærmest gjort Drum-serien til en genre for seg selv. For en Nygårdshaug-krim er mer enn en ren spenningskarusell – leserne blir sittende igjen beriket på geografi, matkunnskap, politikk og historie. Dagbladets Harald Skjønsberg har skrevet at Nygårdshaug med sine krimbøker har

KR IMMAG A SI N E T

ge r t n ygår ds h aug

etablert seg som en særegen og unorsk kriminalforfatter, og Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad har dristet seg til å kåre Drum-serien den til beste norske krimserie noensinne. Eksotiske reiser Det første eventyret finner altså sted i Sør-Frankrike, og begynner med at vi finner Fredric Drum liggende fastklemt i en sjakt i bregneskogen, med fare for å falle stadig lenger ned i et sort mørke. Drum er på vei til Château Cheval Blanc for å handle vin til restauranten sin. Noen har snudd skiltene i nettverket av stier som leder opp til vinleverandøren, med det mål å ta nordmannen av dage. Drum overlever opptil flere mordforsøk, og lar seg ikke skremme mer enn at han fortsetter som planlagt og bruker tiden sin til å smake distriktets vin og knekke en inskripsjon på en leirplate funnet under utgravningene av Knossos på Kreta.

Og, som et lite stalltips; etter å ha lest ferdig bok nummer ti, anbefales det sterkt å nyte et glass Le Cardinal og en bit Chèvre, mens man begynner på seriens første, Honningkrukken.

gert nygårdshaug Norsk forfatter, f. 1946

Gert Nygårdshaug debuterte som 20-åring med diktsamlingen Impulser. Han har siden debuten utgitt bøker i mange ulike genrer; lyrikk, romaner, barnebøker, noveller, kriminalbøker og eventyr. Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger bøkene hans. Nygårdshaug er mest kjent for bøkene om hobbydetektiven og gourmetkokken Fredric Drum. Denne elegante krimserien på ti bøker ble avsluttet i 2006 med Rødsonen. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til «tidenes beste norske bok».

Likevel klarer han ikke la være å fundere på gåten med distriktets sju forsvunnede vinarbeidere – og bli nærmere kjent med vinmakerdatteren Geneviève. I seriens første bøker, Honningkrukken, Jegerdukken, Dødens codex og Det niende prinsipp, opptrer Fredric Drum alene. Han er inne-haver av den vesle oslobaserte gourmetrestauranten «Kasserollen», men lar driften gå sin gang for å forfølge ulike mysterier. Etter dramaet i St. Emilion vikler Drum seg inn i inskripsjonstydninger av utgravde lik i Østerdalen, underlige greske tekster i Roma og uforklarlige mord i Egypt. I den femte boken, Cassandras finger, tar serien en ny vending når vi blir introdusert for Skarphedin Olsen. Drum befinner seg i hjemlige trakter, og blir trukket inn i en rekke mystiske statueforflytninger. Uten å avsløre for mye kan det sies at leseren her blir utsatt for en aldri oppklart forvirring rundt forholdet mellom KRIPOS-etterforskeren og gourmanden, som inkluderer skuddveksling, midlertidige psykoser og slektskapsforhold. I seriens senere bøker, Kiste nummer fem, Den balsamerte ulven, Liljer fra Jerusalem, Alle orkaners mor og Rødsonen blir leserne involvert i etniske konflikter, eldre indianerkultur, alkymiens historie, spørsmål rundt Jesu eksistens, bortkomne arkeologer i Mexico og henrettelser av norske bistandsarbeidere i Ny-Guinea. Tross forventninger til flere bøker i serien virker Nygårdshaug fast i sin beslutning om å la serien ende som planlagt med sine ti frittstående historier. Drum-serien kan derfor plasseres i bokhylla som vellagrede årgangsviner, med det formål å bli hentet frem etter tur, for hver og en å gi smakeren et pirrende anslag og en velbalansert leseropplevelse. Og, som et lite stalltips; etter å ha lest ferdig bok nummer ti, anbefales det sterkt å nyte et glass Le Cardinal og en bit Chèvre, mens man begynner på seriens første, Honningkrukken. For selv om bøkene gjerne kan leses uavhengig av de andre, henger serien sammen. Nå er den relansert i ny vininspirert design – som pocket og komplett lydbok MP3-CD-serie.  K R I M M AGAS I N E T

g e r t nygå rdshaug

ondskapens arnested

Torkil Damhaug har tidligere skrevet om hvordan fortiden former karakterene. Nå løfter han dem inn i en større sosial, flerkulturell og tidsaktuell sammenheng. t e kst b e r n t roa l d n i l s e n

foto fredri k arff

Ildmannen er en uhyggelig aktuell bok. Den var allerede levert til produksjon da dramaet utspilte seg 22. juli, og Damhaug er krystallklar på at Ildmannen ikke måtte knyttes til dette i markedsføringen. Å utnytte denne tragedien ville vært respektløst. Utgangspunktet for romanen var å skrive om hvordan ungdom dras mellom ulike måter å oppleve og forstå verden på i en tid med sterke kulturelle og religiøse brytninger. Romanens muligheter - Det ligger mye spennende stoff for en roman i spenningsfeltet mellom ulike kulturer og verdensbilder. I norsk litteratur er mye ugjort på dette området. En roman kan bidra til større forståelse med sin mulighet til å gå ut over de rent faglige perspektivene. Jeg venter virkelig på den første store, norske romanen om å vokse opp med røtter i flere kulturer, sier Damhaug. Han har brukt to år på sin egen roman, og var til tider temmelig utmattet av å beskrive den ondskapen som kommer til syne når ungdommer blir utnyttet. Mytologisk bakgrunn Karakterene er viktige. I Ildmannen handler det blant annet om forholdet mellom en mor og hennes barn. Hvilke roller barna får tildelt, og forventes å spille opp til. Ulike myter ligger under i selve fortellingen og gir klangbunn, blant annet Kain og Abel-motivet, og Løvehjerte og korstogene. I denne verdenen beveger søskenparet Karsten og Synne seg. Karsten er nerden som utfordres av stanere og snauskaller i kamuflasjebukser, og Synne er den noe mer usikre, kunstneriske sjelen som forsøker å skrive om hva som skjedde da Karsten forsvant. Sammen med journalist Dan-Levi blir Synne en etterforsker, men den viktigste etterforskeren i denne historien er til syvende og sist forbryteren selv, ifølge Damhaug.

ILDMANNEN ISBN 978-82-02-36473-1 · Kr 379,Cappelen Damm

torkil damhaug Norsk forfatter, f. 1958

Torkil Damhaug har studert litteraturvitenskap, antropologi og medisin, og har jobbet som lege i Lofoten og ved ulike psykiatriske institusjoner. Damhaug debuterte med Flykt, måne i 1996. Han fikk fantastisk mottagelse for kriminalromanene Se meg, Medusa i 2007 og Døden ved vann i 2009. Sistnevnte var hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Høsten 2011 ble Ildmannen, hans sjette roman lansert, også denne til glitrende kritikker.

Et Frankensteins monster - Brannstifteren i romanen sirkler stadig rundt gåten om sitt eget opphav, og hvorfor han er blitt den han er blitt. Han har en dyp lengsel etter nærhet og å bli akseptert, men forstår ikke hvordan han skal oppnå dette. Som et Frankensteins monster begår han i stedet uhyrlige handlinger. Dermed stilles også spørsmålet om hvordan ondskap oppstår, og hva ondskap egentlig er, ifølge Damhaug. Ville løfte karakterene Han jobber ikke ut hele plotet på forhånd, men utvikler stoffet underveis. Han har en idé, et miljø det skal skje i, og vet hvilke karakterer som skal være med. Flere karakterer har vært med i andre av bøkene hans, men det er første gang det meste av handlingen er lagt til Romerike, der han bor. Han ville løfte karakterene inn i en større sosial og flerkulturell sammenheng, og føler selv at han har lykkes. I skriveprosessens første faser involveres ingen andre, men kona Helen er etter hvert en verdifull medleser. Når redaktøren kobles inn, gjøres nyttige justeringer og smertefulle strykninger av partier han innerst inne visste var tvilsomme, men helst ikke ville kvitte seg med. Det farlige feltet - Jeg har brukt mye tid på å få frem det miljøet de unge ferdes i, hvilke verdensbilder de presenteres for, sier Damhaug. Det farlige feltet som ungdom kommer inn i når de søker miljøer preget av vilje til å bekjempe annerledes tenkende med vold. For noen er dette en kamp på liv og død, og mange har problemer med å takle følgene av sine handlinger. Å takle sin egen angst og usikkerhet i møte med det vi kaller ondskap, er noe Damhaug er opptatt av. Så opptatt at han brukte to år på å skrive Ildmannen. Nå er han i gang med tanker om en ny roman. Den skal foregå om sommeren, de tre siste bøkene har foregått i de andre årstidene. Det blir en syklus på fire psykologiske thrillere, men først skal han prøve å kvitte seg med en idé han har fått. Hvis ikke det går, tyder mye på at ideen er god. Det vet vi kanskje når to nye år er gått? 

K R I M M AGAS I N E T

t ork i l da m haug

Nobels testamente

Liza Marklunds debutroman, Sprengeren, ble en minst like stor suksess som film. Nå kommer en ny storsatsing – filmatisering av Nobels testamente. Denne gangen spilles Annica Bengtzon av Malin Crepin. t e kst k n u t g ø rv e l l

foto li nus hallsén ius

Liza Marklund er en av Nordens fremste krimforfattere. Hun debuterte i 1995 med dokumentarromanen På flukt. I 1998 kom hennes første kriminalroman Sprengeren. Der ble vi introdusert for journalisten Annika Bengtzon som har vært hovedpersonen i de fleste av de åtte krimromanene Marklund har skrevet. Inntil nå har bare to av bøkene hennes vært filmatisert, men både Sprengeren og Paradiset ble store publikumssuksesser. Nå er det klart for filmatiseringen av Nobels testamente. Den har premiere i Sverige 2. mars og her hjemme 16. mars. Allerede 2. mars har Krimfestivalen en eksklusiv snikpremiere her i Oslo på Filmens hus. Der vil både Liza Marklund og hovedrolleinnehaver Malin Crepin holde en liten innledning før filmen vises.

LIZA MARKLUND

Svensk forfatter, f. 1962 Liza Marklund er en svensk forfatter, journalist og Unicef-ambassadør. Hun debuterte i 1995 med den dokumentariske romanen På flukt. Kriminalromanen Sprengeren, med hovedpersonen Annika Bengtzon, ble belønnet med Svenska Deckarakademiens debutantpris. Marklund har solgt mer enn elleve millioner bøker og er oversatt til 30 språk. Hun har mottatt et stort antall priser og utmerkelser, både for sitt forfatterskap og sosiale engasjement.

Drama under Nobelutdelingen Handlingen i Nobels testamente er som skapt for film. Under Nobelbanketten blir journalisten Annika Bengtzon vitne til et spektakulært

mord midt under festen. To personer blir skutt; den ene av dem er Aaron Wiesel, kontroversiell nobelprisvinner i medisin. Annika blir ilagt rapporteringsforbud ettersom hun er nøkkelvitne. En terroristgruppe med koblinger til Midtøsten tar raskt på seg ansvaret for attentatet, og internasjonal presse og politi får hendene fulle. Annika blir derimot mer og mer overbevist om at det virkelige målet for angrepet er Wiesels dansepartner Caroline von Behring, Nobelkomiteens leder. Annikas journalistiske undersøkelser tar henne lenger og lenger inn i den lukkede og hemmelighetsfulle kretsen rundt Nobelkomiteen. Jo nærmere hun kommer sannheten, jo farligere blir situasjonen. Hun skjønner snart at noen mennesker er villige til å gå veldig langt for å skaffe seg den mest prestisjefulle prisen av dem alle. Alt ligger til rette for en spennende film og ikke minst en attraktiv snikpremiere! 

Hovedrolleinnehaver Malin Crepin og forfatter Liza Marklund  ær Ordinmiére pre kino . mars! 16

EKSKLUSIV SNIKPREMIERE PÅ LIZA  MARKLUNDS NOBELS TESTAMENTE! Fredag 2. mars kl 18.3 0 på Filmens hus (Dronningensgate 16)

Filmen introduseres av forfatter Liza Marklund og Malin Crepin som spiller journalisten Annica Bengtzon. Gratis billetter kan hentes i bokhandelen i Cappelen Damm-huset Akersgata 47 – 49 fra torsdag 1. mars kl 10. 00. Maks to billetter til hver.

KR IMMAG A SI N E T

l iz a mar k lu n d

Ny krim fra vinneren av Rivertonprisen

2011

drapsvåpenet

Annika Bengtzon

Sherlock Holmes’

Lisbeth Salander

Ölands-krimmer

Scotland Yard

bokhandlerprisen 2011

Omslag: Terese Moe Leiner, Blæst design

cappelen damms

Kriminalromankonkurranse

Cappelen Damm er på jakt etter en ny krimdronning eller krimkonge. Konkurransen er åpen for alle, og forfatteren skal være anonym til etter juryens behandling.

Konkurranseregler på:

www.cappelendamm.no

KRIMMAG ASI N E T

L E E CH I L D

Innleveringsfrist:

7. Januar 2013

vinn 500 000,-

GRATIS ADGANG

Nordic

Noir

Ny krimnovelle av

Karin Fossum

Ulrik

Imtiaz Rolfsen

Fra oppsiktsvekkende TV-serie til krimdebut med Gass

Nordiske

Krimdronninger hypnotiserende

forfatterpar:

Kepler

CAPPELEN DAMM

Programmet for

Festivalen

35 arrangementer 30 forfattere, 8 scener BILAG TIL: