Kråkemannen
Alf Marius Opsahl
Kråkemannen En historie om liv og død
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Forfatteren har mottatt støtte fra NFFO. ISBN 978-82-02-68067-1 1. utgave, 1. opplag 2022 Fotografi: Alf Marius Opsahl Omslagsdesign: Øivind Winge Sats: Type-it AS, Trondhem 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
– Er du interessert i fugler? – Ja. Lillesøstera mi hadde hentet meg på toget, og vi nærmet oss vår mors hus, der jeg skulle overnatte i et par dager. Jeg var tilbake i hjembygda mi på Sørlandet. Det var i midten av august. Jeg hadde vært nede et par uker tidligere i løpet av sommeren, i to omganger, og i løpet av disse periodene opparbeidet noe jeg nå hadde begynt å tenke på som en besettelse. – Kan vi kjøre innom Hammeren? spurte jeg. – Hammeren? – Ja. Hun hadde tre unger som skulle i seng et annet sted i bygda, og var på vei hjem for å bidra med legginga, men været var perfekt, og ikke minst klokkeslettet: 20.45. Sola hadde akkurat gått ned bak knausene, og himmelen gjorde stadig større krav på oppmerksomhet. Gjennom bilvinduet fikk jeg øye på et par svarte fugler noen hundre meter unna oss, de fløy nokså høyt, med retning mot sjøen. Var de på vei dit jeg håpet? Hammeren var navnet på en liten skogkledd topp helt 5
nede ved sjøen, om lag 50–60 meter høy, den lå innerst i fjorden, som igjen var omkranset av to lave fjellrygger som buktet seg videre ut til der alt endte i horisonten. Til venstre for Hammeren, om man så den fra nord, lå ei strand og et hotell. Til høyre lå en campingplass og ei havn. Kom man sjøveien, altså inn fra havet, var den først bare noe som gikk i ett med resten av landskapet. Først idet man var nokså nærme, så man at noe stakk seg ut, høyere enn resten – og først veldig nærme kunne man også se at det var den eneste flekken det ikke fantes bygninger på. Den var fullstendig kledd av skog. Løvskog, barskog, gammel skog. Tett skog – men ikke så tett at man ikke kunne gå i den. Fra sjøsida, like bak en opplyst promenade, gikk det en sti oppover i denne skogen, som på et tidspunkt møtte en annen sti som ledet fra veien på den andre siden. – Stopp her. – Her? Jeg kikket ut. – Ja. Hun stanset, og jeg gikk ut av bilen, kikket opp igjen. Jeg så dem ennå ikke klart. Jeg så dem i lyset fra åsen i vest, der sola akkurat hadde tippet kanten, slik at disse to fuglene nå var helt svarte. På denne avstanden var det umulig å si hva de var. Var det måker? Pleide de å fly sånn? Jeg tok et bilde med mobiltelefonen, og zoomet deretter inn på bildet for å kunne se alt tydeligere, men avstanden var for stor. Likevel var det noe med måten disse to fløy på som fikk meg til å tenke at det var disse fuglene jeg så etter. Jeg var ikke noen ekspert, akkurat, men jeg hadde sett dem så mange ganger nå at selv om jeg ikke kunne se 6
dem tydelig, kunne jeg på et vis ane at det var dem likevel; vingeslagene, i et jevnt tempo, og i en posisjon som kunne minne om disse jagerflyene som liksom har vingene hengende på skrå nedover i stedet for rett ut. De fløy også hele tida i en rett bane. Ikke noe virring hit og dit som om de ikke helt visste hvor de skulle. Disse visste hvor de var på vei – og jeg håpet nå at de skulle til stedet jeg hadde håpet å finne dem. Komme nærme dem. Jeg hadde vært ved denne lille åstoppen utallige ganger gjennom sommeren. Som regel hadde jeg bare stått i nærheten av den, og speidet etter dem – i kveldslyset, som nå. Flere ganger hadde jeg også gått helt opp. Tyskerne hadde en gang snust seg fram til denne plassen som et perfekt sted for å oppdage allierte skip under andre verdenskrig. Herfra kunne man se rett ut i Nordsjøen, og man hadde god oversikt over fjorden som strakte seg utover. Og i alt dette buskaset må det ha vært lett å skjule seg. Restene etter dem lå fortsatt igjen. De var ikke synlige fra promenaden mellom åsen og sjøen. Man måtte vite om dem for å få øye på dem. Like bak de første trærne, helt nederst ved sjøen, fantes de tydelige sporene etter en liten artilleristilling. Og gikk man stien oppover i åsen, kom man snart også til den første av flere innganger til det intrikate bunkersystemet. Mørke, kalde grotter. Noen av dem var det satt porter foran, som var låst med kjetting, men lenger oppe fantes det en inngang som var helt åpen. I motsetning til disse andre førte den ikke noe sted. Gikk man inn og krøp seg gjennom det første hulrommet, kom man til et stort, mørkt og fuktig rom, fylt med insekter og tomme ølbokser; restene etter en gammel fest, eller, kan hende; sporene 7
etter en hjemløs vandrer; kanskje et gammelt våpenlager. De første gangene jeg hadde dratt opp hit, hadde jeg satt meg til på en benk som var plassert aller øverst, med god utsikt mellom trærne til både fjorden og området rundt. Jeg hadde tenkt at det var det beste stedet; jeg hadde oversikt og ville kunne se kråkene idet de kom flyvende. Men jeg så dem ikke. Jeg satt der og speidet i skumringen, kveld etter kveld. Men de kom aldri. Det var fint å sitte slik, det var ikke det. Men jo flere kvelder jeg satt slik, uten å se noe som helst – jo mer desperat ble jeg. Jeg visste at de var sky. Jeg visste at de ville kunne se meg – også på lang avstand. Men jeg visste samtidig at de var drevet av et merkelig instinkt – eller kanskje ikke instinkt, men heller tradisjon og sedvane; de ville vende tilbake til den samme soveplassen, slik de hadde gjort det kveld etter kveld, år etter år, tiår etter tiår – for å gå til ro på dette stedet de kjente, igjen bli til svarte skygger i ett med trærne, som ved et leirbål om kvelden i selskap med sine egne. Kanskje hadde de valgt akkurat denne plassen ut fra de samme grunnene som menneskene; den strategiske plasseringen midt blant alt, usynlig for andre om man ikke var helt nærme, ikke visste om det. Jeg visste ikke. Ingen visste. Men man visste at dette var kråkenes samlingsplass. Og at det hadde vært det så lenge folk her kunne huske. Det jeg heller ikke visste disse første gangene jeg satte meg til her, var at de om sommeren var som spredt for alle vinder. Fra mars, april, da det igjen var tid for å 8
hekke, føde nye kull med unger og lære dem opp til å klare seg på egen hånd – da var de ikke her. Da var de rundt i sine hekkende territorier, sov våkende ved reiret. Etter å ha tilbragt så mye tid på og rundt denne kollen var jeg nå derfor mer oppsatt enn noensinne på å få se denne visstnok helt spektakulære innflygingen; i flokk, eller i puljer av flokker, først til et sted like i nærheten, en slags første samlingsplass, som når man tar seg en tur på puben, kanskje, før en fotballkamp, før hordene braker sammen i trengselen inn mot stadion og hele spetakkelet er løs – et sprakende fyrverkeri av mørke fugler mot kveldshimmelen. Jeg hadde en gang tidligere i mitt liv sett noe jeg håpet det ville likne på: titusenvis, om ikke millioner, av flaggermus, de kom flyvende inn over Victoriasjøen, til en liten øy kalt Banda, mellom Uganda og Tanzania. Som en bibelsk insektsverm, først på avstand, så nærmere og nærmere, til den bølgende skyen kulminerte i en helt uvirkelig lyd, og det svarte teppet revnet over en skog som i neste sekund brått ble helt merkelig stille. Var dette kvelden? – Jeg kan godt vente litt på deg, sa søstera mi. Hun satt fortsatt i bilen og snakket ut av et nedrullet vindu, mens jeg sto på asfalten utenfor og strakte kroppen etter disse to fuglene jeg hadde oppdaget på himmelen. – Bare dra, du, sa jeg – fortsatt med blikket opp; fuglene fløy nå videre i en bue utover fjorden, mot øst, før de til slutt forsvant helt ut av syne. – Seriøst? sa søstera mi. – Ja, sa jeg. 9
Hun kjørte, og jeg gikk straks videre rundt den ene siden av åsen, og videre nedover mot sjøen – for å sjekke om disse to jeg hadde sett kanskje bare hadde vært et første forvarsel, slik jeg hadde håpet: Snart ville det komme atskillig flere flyvende inn, det var bare å vente. Men det kom ingen. Da det var blitt helt mørkt, og himmelen igjen var blitt et eneste stort sprakende teppe av stjerner, gikk jeg videre inn og opp mellom de mørke trærne – for stadig å kikke etter dem, lytte etter dem – men heller ikke nå: et eneste pust. Til slutt stilte jeg meg opp nede ved promenaden, der jeg også fant noen store steiner i fjæra som jeg pælmet så langt jeg kunne oppover og innover mellom trærne, i et forsøk på å skremme dem til liv – om de likevel skulle være der inne i fullstendig skjul for meg. Men ikke et pip, holdt jeg på å si – og jeg tuslet nok en gang tomhendt bort fra denne kollen. Jeg var blitt en kråkespeider. Ikke en fuglekikker. Jeg brydde meg overhodet ikke om andre fugler. Kun disse kråkene, som nå, kanskje nettopp fordi dette i mine øyne aller helligste, denne spektakulære innflygingen til soveplassen som jeg bare hadde lest og hørt om – for meg skulle vise seg å være så vanskelig å få være vitne til. Det hadde vokst fram gjennom noen ganske få vårog sommermåneder, etter som jeg stadig hadde betraktet dem, en og en, par for par, flyvende rundt her nede på mine gamle trakter på Sørlandet, eller hjemme på Torshov i Oslo – hvor nakken min flere ganger om dagen hadde fått kjørt seg på grunn av dette: se, rett og slett 10
bare se, på kråker, overalt, de er overalt, det er det som er det kanskje underligste med dem; hvor nærme de er oss, i det daglige, ikke minst inne i byene; og hvordan de likevel forblir så fremmede for oss. Flere ganger gjennom disse månedene hadde jeg også hatt en nesten latterlig glede av å sitte og betrakte dem på avstand, enkeltvis, for eksempel fra en kafé, mens ingen andre betraktet. Det kunne være noe så enkelt som å se ei enslig kråke komme flyvende inn til en fontene på en åpen plass, full av folk, full av liv og mennesker og trafikk. Og denne lekende kråka – inn for landing på kanten av fontenen – ikke som andre fugler, som kanskje bare ville drukket litt vann der, for så å flakse av gårde igjen. Mer som et lite barn. I alle fall i dette konkrete tilfellet – den landet, kikket seg litt rundt, bøyde hodet slik at strålen, som gikk i en bue, landet perfekt inn i nebbet, før den igjen kikket seg rundt som for å sjekke at ingen så på, før den brått snudde seg helt rundt og la seg på ryggen under den samme strålen, mens den flappet med vingene, kanskje for å vaske seg litt, men for meg så det først og fremst ut som en lek, og den gjorde det også flere ganger: fløy vekk, kom tilbake, gjorde alt dette samme igjen og igjen. I mine øyne var det nok en bekreftelse på at disse skapningene også er noe mer enn hva jeg først hadde betraktet kråka som: en fugl. Kråka som kråke. En gang likte jeg dem ikke. For meg var de nesten verre enn andre fugler, til og med. Jeg brydde meg i det hele tatt ikke om dem, og jeg – vel, som folk flest – forbandt dem først og fremst med kirkegårder i skumringen, død og fordervelse: sittende på et jorde eller i veikanten, spisende på andre dyr. Som småjævler rundt meg, på lan11
det og i byen. Jeg la bare merke til dem om jeg ble gjort oppmerksom på at de faktisk eksisterte: sittende med en laptop ved en kjøkkenbenk i en leilighet i Oslo, letende rundt etter en distraksjon som kunne lede meg ut av et øyeblikks kjedsomhet – en ny bekreftelse på hva de var for meg, vagt, langt der bak i bevisstheten et sted, gjennom en overskrift i en nettavis: «Hakker ut øynene på lam. 15 sauer funnet på øya Vega i Nordland, uten øyne.» Hjemme på Sørlandet denne sommeren dukket de også opp i lokalavisa, beskyldt for å stikke av med gravlyktene fra kirkegården. Stearinen, lagd av dyrefett, var noe disse fuglene likte, og det hadde fått dem til å plukke i stykker lyktene. I smug hadde de forsynt seg av godsakene, og så – kanskje i frykt for å bli tatt på fersken – hadde de tatt med seg restene av lyktene og dumpet dem i hundretall ute på et jorde på den andre siden av veien, som – dessverre for disse fuglenes anseelse her – også var det samme jordet som de siste åra var blitt brukt som arena for et lokalt kristent julespill. Jeg humret – fordi jeg nå så alt dette annerledes – fordi jeg betraktet disse fuglene annerledes. Ikke bare fordi jeg hadde lært om deres intelligens: hvordan de kan gjenkjenne et menneskeansikt selv mange år etter å ha sett det. At de som papegøyene kan imitere et menneskes måte å snakke på – og til og med skjønne betydningen av det som blir sagt. At deres kra, kra – lydene vi vanligvis oppfatter – bare er en liten del av et stort repertoar. For ikke å snakke om hvor like de er oss – som når de leker – som for meg kanskje var spesielt fascinerende, nettopp fordi det var så diametralt motsatt av min tidligere opp12
fatning av dem: De henger opp ned i greiner, etter ett bein – de tar en plutselig baklengs salto i lufta, brekker løs isflak på et hustak om vinteren, surfer ned i ei fonn i snøen – tilsynelatende uten noen annen hensikt enn å ha det gøy. Jeg så nå dette annerledes også fordi jeg selv var i forandring. Fordi jeg kikket etter disse fuglene, så jeg nye steder fra nye vinkler. Dette lille, enkle, denne lille perspektivforskyvningen, opplevdes viktig. Det høres banalt ut, og er jo på mange måter også det – men i mitt tilfelle var det som om jeg sakte måtte lære meg hva denne endringen egentlig innebar. Det kjentes litt som å åpne ei dør inn til et rom som igjen kunne åpenbare nye dører til stadig nye rom; gamle minner som måtte betraktes om 13