Konspirasjonen

Page 1



Konspirasjonen



David Baldacci

Konspirasjonen Oversatt av Roar Sørensen


David Baldacci Originalens tittel: The Fallen Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2018 by Columbus Rose, Ltd. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022

ISBN 978-82-02-74802-9

1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Adobestock & Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Cindi og John Harkes, vi er virkelig heldige som har dere som venner



1

Hvem drepte deg? Eller hvem myrdet deg ? Det var tross alt en klar forskjell. Amos Decker sto på verandaen på baksiden av huset, der han og FBI-kollegaen Alex Jamison bodde mens de var på besøk hos søsteren hennes. Han holdt rundt ølflasken med to fingre, den tredje ølflasken for kvelden, mens hans funderte på disse spørsmålene. Han visste at folk flest aldri tenkte på sånne ting – for det var ingen grunn til at de skulle gjøre det. Men slike spørsmål opptok en stor del av Deckers yrkesliv, som i bunn og grunn var det eneste livet han hadde igjen. Han var også klar over at forskjellen mellom de to spørsmålene var mye mer komplisert enn det man skulle tro. Man kunne for eksempel ta livet av en person uten at man i rettslig forstand begikk et mord. Som ved ulykkestilfeller: Man kolliderer med en annen bil og forårsaker et dødsfall. Eller man mister en pistol, som går av, og kulen treffer en person i nærheten. Noen dør, men juridisk sett regnes det ikke som mord. Eller som ved barmhjertighetsdrap: En uhelbredelig syk person lider og ønsker å dø – og man hjelper denne personen med å gjøre det. Dette er lovlig noen steder og ulovlig andre steder. Også i dette tilfellet er det noen som dør. Og i motsetning til dødsfall i forbindelse med ulykker er dette forsettlig. Men det er ikke det samme som 7


mord – for det var den dødes vilje å gjøre slutt på livet sitt. Så var det drap i nødverge, der det beste eksempelet var selvforsvar. Der man ønsket å skade en annen person, men der man ifølge loven hadde rett til å forsvare seg. Det var forskjellige grader av drap. Hvis bilulykken eller vådeskuddet skyldtes uforsiktighet, og det endte med at noen ble drept, risikerte man å bli tiltalt for uaktsomt drap. Et spontant slag som førte til at noen døde, kunne ende med at gjerningsmannen ble tiltalt for forsettlig drap. Det var grader av forsett også. Hvis påtalemyndigheten kunne bevise grov hensynsløshet, risikerte man enda strengere straff, men ikke den strenge straffen som var forbeholdt drap som var begått med fullt overlegg – eller drap der gjerningsmannen hadde ligget på vent, som det ble kalt. Decker nippet til ølet mens han tenkte gjennom alle de juridiske definisjonene av drap. Etter hans mening var drap begått med fullt overlegg den klart verste kategorien. Overlagt drap betydde nesten alltid at drapet var begått med vilje, og at det hadde vært planlagt på forhånd. Man hadde ønsket å drepe noen og lagt en plan for å forsikre seg om at offeret døde. Lovens aller strengeste straffer var forbeholdt slike avskyelige forbrytelser. Og det var nettopp sånne forbrytere Decker hadde jaktet på i hele sitt voksne liv. Han tok en slurk til av ølet. Jeg fanger mordere. Det er det eneste jeg er god til. Han stirret på kveldshimmelen over den nordvestlige delen av Pennsylvania. De befant seg i Baronville, som lå i nærheten av grensen til Ohio. En gang hadde det visstnok vært en blomstrende fabrikk- og gruveby, som kunne takke familien Baron for sin eksistens. Det var de som hadde sprengt ut gruvene og bygd fabrikkene. Men disse økonomiske lokomotivene var for lengst forsvunnet. Og det som var igjen, var ikke mye å skryte av. Men det virket som om 8


folk klarte seg på et vis, selv om det var tydelig at de fleste strevde med å få endene til å møtes. Det samme kunne sies om mange andre steder i USA. Inne i huset satt Alex Jamison og drakk et glass hvitvin sammen med storesøsteren, Amber. Alex kosepratet med Zoe, den elskelige niesen som snart fylte seks. Decker og Jamison var her på ferie. Begge jobbet for en spesialgruppe som hjalp FBI med vanskelige saker i Washington. Decker hadde ikke hatt særlig lyst til å bli med Jamison, men sjefen deres, spesialagent Bogart, hadde insistert på at de tok seg fri noen dager. Og da Jamison foreslo at de kunne dra til Baronville for å besøke søsteren, greide ikke Decker å komme med et bedre forslag. Så her er jeg. Han tok en slurk til av flasken og studerte de brede skoene sine i størrelse førtisju. Da de kom, hadde Jamison presentert ham for familien. De hadde gitt hverandre klemmer, utvekslet høflighetsfraser og fått veskene inn i huset. Så hadde Jamison gitt søsteren og niesen noen innvielsespresanger, for Amber og familien hadde nettopp flyttet til byen. Men det varte ikke lenge før Decker slapp opp for ting å si og ideer om hva det var sosialt akseptabelt å gjøre. Og det var da Jamison, som kanskje kjente ham bedre enn noen andre, foreslo diskré at han kunne ta med seg ølen – og den keitete oppførselen sin – ut på verandaen på baksiden, slik at søstrene kunne prate om ting som kvinner pratet om når ingen menn var i nærheten. Han hadde ikke alltid vært keitete. En gang hadde den én meter og nittifem høye og hundre og trettifem kilo tunge Decker, en tidligere profesjonell fotballspiller, vært sosial og utadvendt – ja, tullete og morsom, alltid med en spøkefull replikk på lur. Så hadde en skrekktakling på fotballbanen snudd opp ned på livet hans og endret den han var – for alltid. Hodeskaden hadde nesten tatt livet av ham. Og selv om han hadde overlevd, hadde slaget tvunget hjernen til å ompro9


grammere seg selv for å bli frisk. Det hadde påført ham to sjeldne lidelser. Den ene var hypertymesi eller fotografisk hukommelse. De fleste med denne lidelsen hadde bare en uvanlig evne til å hente fram autobiografisk informasjon. Andre ting husket de ikke like godt. Men slik var det ikke med Decker. Det var som om noen hadde plassert et kamera i hjernen hans, et kamera som tok bilder hele tiden. Han var minnemannen, ute av stand til å glemme noe. Decker hadde fått erfare at den spesielle evnen hadde både fordeler og ulemper. Det andre resultatet av skrekktaklingen og hodeskaden var at han hadde utviklet synestesi. Han assosierte ting, som døden, med bestemte farger. Hver gang han var i nærheten av en død eller døende person, ble hjernen overveldet av en stålblå farge som gjorde ham kvalm og fikk håret til å reise seg i nakken. Forandringene i hjernen hadde ført til at personligheten hans også hadde endret seg. Den sosiale og joviale spøkefuglen hadde forsvunnet for alltid og blitt erstattet av – – Meg. Ettersom fotballkarrieren definitivt var over, hadde han blitt politimann, og så etterforsker, i hjembyen Burlington i Ohio. Han hadde vært gift med en vidunderlig kvinne som het Cassandra, eller Cassie, som han pleide å kalle henne, og de hadde hatt en nydelig jente som het Molly. Hadde hatt. Alt var fortid, for han hadde ikke en vidunderlig kone eller en nydelig datter lenger. Hvem drepte dere? Hvem myrdet dere? Vel, Decker hadde funnet ut hvem som hadde tatt fra ham familien. Og den personen hadde betalt den høyeste prisen for det. Men det var ingenting sammenliknet med den prisen som Decker hadde betalt. Den ble han nødt til å betale hvert sekund resten av livet – helt til han trakk sitt siste sukk. «Tante Alex sier du ikke kan glemme noe.» 10


Decker brøt ut av grubleriene og snudde seg. Det lyse håret til Zoe Mitchell var samlet i to musefletter. Hun hadde på seg hvite kortbukser og en rosa, langermet skjorte med blomstermønster. Decker merket seg at hun hadde smilehull i knærne. Hun stirret nysgjerrig på ham fra den andre enden av den brede verandaen. «Ja, det stemmer,» bekreftet han. «Jeg har god hukommelse.» Zoe holdt opp et papir der det var skrevet ti–tolv lange tall. Hun rakte ham det. «Kan du huske alle disse?» spurte hun håpefullt. Han kikket på papiret. Så rakte han det tilbake til henne. «Betyr det at du ikke kan huske dem?» spurte hun. Skuffelsen sto å lese i det fregnete ansiktet. «Nei, det betyr at jeg allerede husker dem.» Han ramset opp tallene i samme rekkefølge som de sto på papiret – for det var det han så i hodet: siden med tall. Hun smilte bredt. «Dette er så kult.» «Synes du det?» Hun sperret opp de lyseblå øynene. «Synes ikke du?» «Noen ganger, ja. Det kan være kult.» Han lente seg mot gelenderet og tok en slurk til av ølet. Zoe betraktet ham. «Tante Alex sier at du fanger slemme folk.» «Vi gjør det sammen. Hun har gode instinkter.» Jenta så forvirret på ham. «Det betyr at hun forstår seg på folk,» forklarte han. «Og at hun ser ting som andre ikke ser.» «Hun er yndlingstanten min.» «Hvor mange tanter har du?» Hun sukket. «Mange. Men ingen av dem er så kul som tante Alex.» Zoe lyste opp. «Hun kom for å besøke oss nå fordi jeg snart har bursdag. Jeg blir seks.» «Jeg vet det. Hun fortalte meg at vi skal dra ut og spise middag på bursdagen din.» Zoe holdt blikket festet på ham. Decker følte seg litt utilpass. 11


«Du er veldig, veldig stor,» bemerket hun. «Det er ikke første gang jeg har hørt det.» «Du skal passe på så ingen er slem mot tante Alex, ikke sant?» spurte hun. Stemmen hadde plutselig fått en alvorlig undertone. Decker hadde hevet flasken for å drikke opp resten av ølet. Nå senket han den langsomt. «Nei, ingen skal få være slem mot henne. Det skal jeg gjøre mitt beste for å hindre,» la han til, litt spakt. Et tordenbrak lød i det fjerne. «Det brygger visst opp til uvær,» opplyste Decker. Han prøvde bare å finne noe annet å snakke om. Han snudde seg mot Zoe og oppdaget at jenta fremdeles stirret på ham med de uskyldige, blå øynene. Han kikket i en annen retning. Et nytt tordenskrall hørtes. Sommeren var over, men det var vanlig med tordenbyger i dette området av Pennsylvania når det gikk mot høst. «Ingen tvil om at uværet nærmer seg,» forkynte Decker, mer til seg selv enn til Zoe. Han snudde seg mot hagen på baksiden av nabohuset. Det så ut til å være helt likt Zoes. Samme form, samme veranda. Samme hage. Og midt på plenen, omgitt av brunt og vissent gress, sto en gammel lønn, akkurat som i hagen på baksiden av dette huset. Men det var en forskjell. Lysene i det andre huset flimret. Av og på. Av og på. Decker vendte blikket mot himmelen. Selv om det tordnet, lynte det ikke ennå – i hvert fall ikke som han kunne se. Det hadde blitt litt kaldere også. Og det var ingen stjerner å se. De var helt skjult bak de mørke skyene og tåken som var i ferd med å legge seg over landskapet. Kort etter så han skinnet av røde lys som passerte over ham. Han kunne ikke se flyet, men det var ingen tvil om at det prøvde å komme seg inn eller ut før stormen traff. Han kikket mot huset igjen. Lysene ble slått av og på, nesten som morse. Det kan være fuktigheten, tenkte han. Fuktige ledninger kan føre til kortslutninger. 12


Han hørte en lyd. Så hørte han den igjen. Og en gang til. Den samme lyden om og om igjen. Egentlig var det to forskjellige lyder, en dump lyd og en annen skrapende lyd. Så ble en bil startet. Den måtte stå i gaten på forsiden av det andre huset, konkluderte han. Det betydde at de kom til å kjøre rett inn i uværet som nærmet seg. Det gikk et par minutter. Så kom det første lynnedslaget. Det virket som om det forsvant ned i bakken rett foran ham. Det ble etterfulgt av et mye kraftigere tordenbrak. Himmelen ble enda mørkere og mer truende. Vinden førte stormen raskt over området. «Best vi går inn,» sa Zoe nervøst. «Mamma sier at flere blir truffet av lynet enn man tror.» «Hvem bor der, Zoe?» spurte Decker og pekte på det andre huset. Zoe la hånden på døren. «Jeg vet ikke,» svarte hun. Decker holdt blikket festet på huset og knep sammen øynene da han så en gnist. Den hadde oppstått inne i det andre huset, bak et av vinduene. Han visste ikke om det var et lys som bare ble reflektert i glasset, eller om det var noe mer komplisert – og muligens farlig. Han satte fra seg ølflasken og hoppet ned fra verandaen. Han måtte finne ut hva som foregikk. «Hvor skal du?» ropte Zoe etter ham. Det var en snev av panikk i den tynne stemmen. «Gå inn!» ropte han over skulderen. «Jeg skal bare sjekke noe.» Det neste lynnedslaget ble etterfulgt av et så øredøvende tordenskrall at Zoe pilte inn i huset. Decker langet ut i motsatt retning. Selv om han var svær, hadde Decker vært en toppidrettsmann i mange år. Han grep kanten av gjerdet mellom de to tomtene, svingte seg over og hoppet ned på den andre siden. Han skyndet seg gjennom gresset mot huset. Uværet hadde truffet byen med full styrke, og han merket hvordan temperaturen falt. Vinden ble sterkere og nappet i klærne. 13


Han hadde vokst opp i Midtvesten og var derfor vant til de farlige værsystemene i Ohio Valley, der stormene herjet og virvlet opp tornadoer slik elver skapte malstrømmer i trange sund. Han visste at det snart kom til å begynne å regne – sannsynligvis i voldsomme byger. Han kom seg bort til den trykkimpregnerte verandaen og klatret raskt opp trappen. Han så seg ikke tilbake og oppdaget derfor ikke at Alex hadde kommet ut og prøvde å finne ut hvor han var. Han gikk bort til vinduet, der han hadde sett det merkelige lysglimtet. Nå kjente han lukten, noe som bekreftet mistankene hans. Elektriske ledninger hadde kommet i kontakt med flytende væske. Han hadde etterforsket brannstiftelser, og lukten var umiskjennelig. Det brant der inne. Han presset ansiktet mot glasset og stirret inn i rommet. Elektriske branner utviklet seg raskt, vanligvis bak vegger, der de spredde seg usett inntil det var for sent. Så oppdaget han noe som bekreftet hans verste mistanker: flammer og røyk. Han rettet blikket mot høyre i samme øyeblikk som et kraftig lyn lyste opp hele området. Decker stivnet da han fikk øye på noe i det skarpe skjæret. Han ristet av seg sjokket og sprintet mot bakdøren. Uten å nøle kastet han seg mot den med skulderen først, slik han hadde gjort mot mange blokkeringssleder på fotballtreningene. Den skrøpelige døren ga etter og gikk i gulvet med et brak. Vinden ulte og plystret rundt hushjørnene, så Decker hørte ikke at Jamison ropte på ham. Hun hadde hoppet ned fra verandaen og kom løpende mot gjerdet idet Decker brøt opp døren. Regnet falt hardt nå, pisket av vinden, mens skyene slapp millioner av liter med vann over den vestlige utkanten av Pennsylvania. Jamison hadde løpt skoene av seg og var gjennomvåt før hun var halvveis til gjerdet. Decker stormet inn på kjøkkenet og fortsatte mot høyre. 14


Han hadde allerede trukket Berettaen og holdt den klar. Nå skulle han ønske at han ikke hadde drukket så mange øl. Alkoholen hadde utvilsomt svekket både reaksjonsevnen og de motoriske ferdighetene hans. Han beveget seg så raskt og uforsiktig bortover den mørke gangen at han kolliderte med veggen. Skulderen strøk mot noe. Det falt ned på gulvet. Et bilde. Decker forbannet seg selv fordi han nettopp hadde kontaminert det han visste var åstedet for en forbrytelse, noe han ville ha sett på som helt utilgivelig hvis noen andre hadde gjort det. Men det var for sent å tenke på det nå. Han visste ikke hva som foregikk her. Det han hadde sett, kunne bare være toppen av isfjellet. Han stakk først pistolen rundt hjørnet. Deretter kom han etter med kroppen. Han lot blikket sveipe over rommet og rettet ryggen. Decker visste nå hva som hadde utløst den første gnisten og deretter flammene. Og det flimrende lyset. Elektriske ledninger hadde ganske visst kommet i kontakt med flytende væske. Men det var ikke vann. Det var blod.


2

«Amos?» Decker kikket rundt hjørnet. Jamison sto barføtt og dryppende våt et stykke borte i gangen. «Tok du med deg pistolen?» spurte han rolig. Bølge på bølge med stålblått lys strålte gjennom hjernen. Han kjente seg kvalm og svimmel. Hun ristet på hodet. Han vinket henne bort til seg. Hun skyndet seg bortover gangen og rundet hjørnet – og så det som Decker allerede hadde sett. Hun bråstoppet. «Å, herregud!» Han forsto reaksjonen hennes. Mannen hang tross alt fra taket. Tauet var blitt ført gjennom kroken som før hadde holdt lysekronen. Den lå nå på gulvet. Mannen hadde en renneløkke rundt halsen. Men blodet rant vanligvis ikke av folk som hadde blitt hengt. Decker stirret ned på tregulvet. Blodet hadde samlet seg i en pøl og rent mot veggen. Der hadde det kommet i kontakt med den tynnslitte ledningen til en gulvlampe og forårsaket en kortslutning. Før Jamison kom inn i huset, hadde Decker tråkket på gnistene med skoen og sparket støpselet ut av kontakten. En del av teppet og en dinglende remse av tapetet på veggen hadde tatt fyr. Han hadde kvalt flammene med den våte jak16


ken og rullet opp teppet for å slukke brannen der. Så hadde han tatt noen steg tilbake for ikke å kontaminere åstedet enda mer. Det var da Jamison hadde ropt på ham. Han lot blikket gli over mannen. Han lette etter et sår som kunne forklare de store blodmengdene. Han så ingen. Og han kunne ikke foreta en grundig undersøkelse nå. Men det var noe annet som ikke kunne vente. Det virket som om Jamison leste tankene hans. «Tror du at det kan være noen andre her?» hvisket hun. «Det er det vi må finne ut. Har du telefonen på deg?» «Nei.» «Ikke jeg heller. Ok, gå tilbake og ring politiet. Jeg skal sjekke de andre rommene.» «Du kan ikke gjøre dette alene, Amos. Du må vente på politiet.» «Noen kan være skadet. Og kanskje morderen fremdeles er her.» «Det er den siste muligheten som bekymrer meg,» hveste Jamison. «Jeg er politiet,» svarte Decker. «Jeg kan dette. Pistol har jeg også. Og hvis morderen fremdeles er her, er sjansen veldig stor for at han er mindre enn meg. Kom deg av sted.» Hun snudde seg langsomt. Så løp hun bortover gangen og ut i regnet. Decker gjennomsøkte første etasje raskt og rutinert. Det var en etasje til. Og hvis dette huset var en tro kopi av huset til Jamisons søster, var det en kjeller der også. Han gikk bortover gangen til trappen som førte opp til andre etasje. Han tok to trinn om gangen og kjente hvordan lårmusklene strammet seg for hvert steg. Da han jobbet som politimann i Ohio, hadde han ofte gått inn i hus der folk hadde dødd. For å sjekke rom på den tryggeste måten var det visse prosedyrer man måtte følge. Og disse var fremdeles innprentet i hukommelsen hans. Det var likevel ikke det samme som å sykle – av én bestemt grunn. Sykler hadde ikke våpen. 17


Det var to små soverom og et stort badeværelse ovenpå. Badeværelset lå mellom soverommene. Decker sjekket dem alle. Ingenting å finne der. Kanskje det ikke var noen andre i huset enn den døde mannen. Han gikk ned trappen og fant døren til kjelleren. Det var en lysbryter øverst i trappen, men Decker rørte den ikke. Han visste ikke om kortslutningen hadde koblet ut strømmen i resten av huset. Men akkurat nå var mørket hans beste venn. Han testet hvert trappetrinn forsiktig før han la hele kroppens tyngde på det. Likevel knirket noen av dem så høyt at han krympet seg. Men han kom seg ned uten at noen prøvde å angripe ham. Han så seg rundt. Det var mørkt der. Han kunne nesten ikke se hånden foran seg. Men det virket som om rommene ikke var innredet. Det luktet innestengt, slik det pleide å gjøre i uferdige kjellere. Han tok et par steg og holdt nesten på å gå over ende. Han gjenvant balansen og trakk seg tilbake. Nå hadde han ikke lenger noe valg. Han kom seg opp trappen og ga lysbryteren en dask. Lampene i taket ble tent. Med pistolen i hånden gikk han langsomt ned trappen inntil han så det han hadde snublet i. Ansiktet stirret opp på ham. Og det stålblå lyset strålte gjennom ham igjen. Det var en mann. Han så ut til å være i slutten av trettiårene. Med mørkt hår og blek hud. Rundt én meter og åtti. Selv om det ikke var lett å si nøyaktig hvor høy han var, siden han lå på gulvet. Alle disse observasjonene strømmet automatisk gjennom den erfarne politihjernen hans. Men det var én observasjon som for ham var viktigere enn alt det andre. Mannen hadde på seg politiuniform. Decker gikk ned på huk og la fingeren på halsen hans. Ingen puls. Og huden var veldig kald. Han kjente på beina og armene. De var stive, noe som betydde at rigor mortis hadde inntrådt. Erfaringen hans som drapsetterfors18


ker gjorde at han straks prøvde å finne ut hvordan mannen hadde dødd, og når det hadde skjedd. Blikket hans gled over kroppen. Han lette etter sår, men så ingen. Han kunne ikke flytte på liket. Han hadde allerede kontaminert åstedet nok som det var. Han festet blikket på munnen hans. Det lå litt fråde på leppene. Det kunne være en indikasjon på minst to dødsårsaker. Et slag. Eller gift. Ja vel, dødsårsaken er ikke åpenbar. Hva med tidspunktet? Han kikket inn i mannens nesebor. Spyfluer. Hunner. De hadde allerede lagt egg, men infestasjonen var minimal. Spyfluer kjente duften av dødt kjøtt på flere kilometers avstand. De var også en politimanns beste venn. For straks den biologiske dødsklokken startet, gjorde de invaderende insektene det lettere å fastslå dødstidspunktet. Men da han la alle disse kriminaltekniske elementene sammen, begynte noen mentale alarmer å ringe. Det var noe som ikke stemte. Siden armene og beina var stive, tydet det på at han hadde vært død en god stund. Ja, kroppen kunne ha reversert stivheten og flyttet den fra de store muskelgruppene til de små, noe som betydde at mannen kunne ha vært død i flere dager. Og selv om det samsvarte med den kalde huden, stemte det ikke med de andre fenomenene han observerte. Tankene hans ble avbrutt av lyden av sirener. Han skyndet seg opp trappen, stakk pistolen i hylsteret og gikk ut på verandaen på forsiden. Bare femten sekunder senere stoppet en politibil utenfor huset. Uværet hadde gitt seg litt mens Decker hadde vært i huset. Kraftige lyn blinket, og voldsomme tordenskrall rullet fremdeles gjennom luften. Men regnet kom i det minste ikke fra siden lenger. Da politimennene steg ut av bilen, ropte Decker til dem 19


og holdt opp FBI-skiltet. Betjentene trakk likevel våpnene og rettet en lommelykt mot ham. «Hold hendene der vi kan se dem!» ropte den ene betjenten. Han var ung og virket nervøs. Siden Decker allerede holdt hendene i været, der det ikke var vanskelig å se dem, kunne han ikke gjøre noe annet enn å si: «Jeg er FBI-agent. Det var makkeren min som ringte dere.» Politimennene kom bort til verandaen. Den andre betjenten, som så ut til å være i førtiårene, stakk pistolen i hylsteret. Han tok FBI-skiltet og id-kortet og sjekket legitimasjonen. Så rettet han lysstrålen mot ansiktet til Decker. «Hva er det som foregår her?» spurte han. «Det er to lik der inne. Det ene henger i stuen. Det andre ligger i kjelleren.» Decker kikket på uniformen til betjenten. «Jeg vet ikke om han er politimann eller ikke, men fyren i kjelleren har samme uniform som deg.» «Hva?» utbrøt den eldste politimannen. «Er han død, sier du?» spurte den yngste betjenten. Han holdt fremdeles pistolen i hånden. Decker så på ham. «Ja, det er han. Og kan du sikte et annet sted enn på meg?» Den unge betjenten kikket automatisk på makkeren, som nikket og rakte FBI-legitimasjonen tilbake til Decker. «Vis oss,» kommanderte den eldste politimannen. I samme øyeblikk kom Jamison løpende rundt hjørnet. Den unge politimannen svingte pistolen og fikk henne i siktet. «Nei!» brølte Decker. Han kastet seg fram og ga betjenten et slag på armen rett før han trakk av. Kulen suste over hodet på Jamison. Hun snublet og gikk over ende i gresset. Den unge politimannen tok et steg tilbake og rettet pistolen mot hodet til Decker. «Hun er makkeren min!» bjeffet Decker ut. «Det var hun som ringte dere. Gikk det bra, Alex?» Jamison reiste seg langsomt og kom mot dem på skjel20


vende bein. Hun trakk pusten og nikket. «Ja, det gikk bra.» Men det så ut som om hun var nær ved å kaste opp. Den eldste politimannen sendte makkeren et gjennomborende blikk. Så ba han Jamison om å legitimere seg. Da han hadde sjekket FBI-kortet hennes, rakte han det tilbake og kikket på makkeren. «Du skjøt nesten en FBI-agent, Donny,» opplyste han. «Nå får du en haug skjemaer å fylle ut mens du blir sittende lenket til et skrivebord. Spesialenheten kommer til å gjøre livet skikkelig surt for deg. Gratulerer.» Den unge betjenten stakk pistolen i hylsteret. Han rynket pannen, men sa ingenting. «Vis oss,» gjentok den eldste politimannen. «Denne vei,» sa Decker.


3

«Jeg kjenner ham ikke,» erklærte den eldste politimannen. På veien inn i huset hadde han fortalte Decker og Jamison at han het Will Curry. Den unge makkeren ristet også på hodet. De kikket ned på den uniformerte mannen som lå på gulvet i kjelleren. De hadde allerede undersøkt liket i stuen. Ingen av politimennene hadde dratt kjensel på ham heller. Curry pekte på brystet til den døde mannen. «Han har ikke noe navneskilt. Alle i politiet må ha det.» «Ville dere ha kjent ham?» spurte Decker. «Jeg mener, er det så få politimenn i området at dere alle kjenner hverandre?» Curry tenkte seg om. «Jeg kjenner ikke alle, men jeg kjenner mange av dem.» «Hylsteret er tomt,» bemerket Decker. «Pistolen er borte.» Curry nikket. «Ja, jeg ser det. Han har ikke noe sambandsutstyr heller. Hør her, jeg må gi stasjonen beskjed. Dette er en sak for Mordkommisjonen. Donny, vi må sikre området. Sørg for at ingen kommer i nærheten av huset.» Donny løp opp trappen for å utføre ordren. Curry tok opp telefonen, trasket bort i hjørnet og ringte til stasjonen. Decker gikk ned på huk og undersøkte liket. Jamison kikket over de brede skuldrene hans. «Hvordan døde han?» spurte hun. 22


«Ingen synlige sår. Akkurat som med fyren ovenpå, selv om blodet rant av ham.» «Hengte folk blør vanligvis ikke,» fastslo Jamison. «Med mindre han hadde indre skader og blodet kom ut et sted.» «Det var ikke noe blod på klærne hans,» opplyste Decker. «Så jeg skjønner ikke hvordan det kan ha vært tilfellet.» Curry kom tilbake. «Ja vel, fortell meg hvordan dere fant dem. Så må dere pigge av. Etterforskerne kommer til å bli forbannet på meg hvis de ser dere her.» De gikk opp trappen og ut gjennom bakdøren. Curry kikket på skadene. «Hvordan skjedde det der?» «Jeg brøt meg inn,» svarte Decker. «Jeg skal forklare deg hvorfor.» Uværet hadde gitt seg. Himmelen hadde klarnet opp. Et par stjerner var synlige mellom skyene. Curry tok opp notisboken. «Ja vel, hva skjedde?» Decker og Jamison avga forklaring. Da de var ferdige, hørte de noen som ropte på dem. «Er alt i orden, Alex?» De snudde seg. Amber og Zoe sto ved gjerdet som var satt opp mellom de to tomtene. «Gå inn igjen, jeg kommer om en liten stund!» ropte Jamison tilbake. Da hun så at Amber og Zoe gikk inn i huset, snudde hun seg mot Curry. «Det var søsteren min, Amber, og datteren hennes, Zoe. Vi er på besøk hos dem.» «Hun bor altså her?» spurte Curry. «Ja.» «Vi må snakke med dem. Kanskje de har sett noe som kan fortelle oss hvorfor de to fyrene ble drept.» «Ja vel, det er greit,» svarte Jamison. «Hva gjør dere for FBI?» spurte Curry. «Vi hjelper dem med å finne folk som skader andre folk,» svarte Decker. «Akkurat som i dette tilfellet.» Det virket som om Curry fornemmet hvor Decker ville hen. «Dette er ikke en føderal sak.» 23


«Det er pussig hvordan ting kan vise seg å være noe annet enn det man først tror det er,» kontret Decker. «Kanskje vi kan hjelpe.» «Vi er her på ferie, Amos,» innskjøt Jamison snurt. «Vi er her for å komme bort fra alt det der.» «Kanskje du er det,» påpekte Decker. «Men jeg hadde ingen grunn til å komme bort fra ‘alt det der’.» «Vel, det er ikke opp til meg,» fastslo Curry. «Dere får snakke med gutta i Mordkommisjonen.» Decker nikket. «Greit nok.» Curry lukket notisboken. «Men siden dere er her – hva mener dere om dette?» Decker kastet et blikk mot huset. «Å henge noen er personlig. Det handler om makt og kontroll. Det er en forferdelig måte å dø på. Den fyren ble regelrett kvalt til døde. Eller kanskje nakken hans brakk til slutt. Uansett tar det en stund.» «Hva med blodet?» spurte Curry. «Hvor det kom fra? Hvis han blødde ut et annet sted, og blodet ble samlet og brakt hit og spredd utover gulvet – hva skulle være poenget med det?» «Hva med fyren i kjelleren?» spurte Curry. «Er han politimann eller ikke? Hvis ikke, hvorfor var han iført uniform? Og igjen, hvordan døde han? Jeg så ingen sår eller skader på kroppen, men det var fråde på leppene, så det kan ha vært gift. Og så en ting til: Hvem eier dette huset? Var det de to mennene? Eller noen andre?» Curry hadde åpnet notisboken igjen og brukte pennen flittig. «Noe mer?» «Ja. Men jeg tror at rettsmedisineren kommer til å få problemer med å fastslå dødstidspunktet.» «Hvorfor det?» «Fordi det jeg så der inne, er langt på vei kriminalteknisk umulig.»


4

Amber hadde sendt en motvillig Zoe til sengs. Nå satt hun sammen med Jamison og Decker i stuen. «To døde menn?» spurte Amber med skjelvende stemme. «Myrdet? Det er det verste jeg har hørt. I huset til naboen vår? Herregud!» «Politiet kommer til å be om å få snakke med dere,» opplyste søsteren. «Hvorfor det?» spurte Amber nervøst. «Vi vet ingenting om det.» «Det er vanlig i alle sånne saker,» beroliget Decker. «Det er ingenting å være redd for. Det er bare rutine.» «Har du ringt til Frank?» spurte Jamison mens hun masserte skuldrene til søsteren. Frank Mitchell var mannen til Amber. «Jeg har prøvd, men han svarer ikke. Da jeg ringte til kontoret, sa de at han var i et møte. Etter at han fikk denne nye stillingen, jobber han både sent og tidlig.» «Hva driver han med?» spurte Decker. «Han er assisterende direktør på et distribusjonssenter. De mottar varer og sender dem videre. Det var derfor vi flyttet hit – fordi Frank fikk jobben. Han arbeidet for det samme firmaet i Kentucky, men dette er et steg opp for ham. De har veldig mange ansatte.» «Ja, distribusjonssentre skaper mange arbeidsplasser for tiden,» bekreftet Jamison. «Jeg har lest artikler om det. 25


Betalingen er grei, over minstelønn, pluss helseforsikring og gode pensjonsavtaler. Men det er fysisk krevende arbeid.» «Det kan du skrive opp,» understrekte Amber. «Frank jobbet som plukker da vi bodde i Kentucky. Der var det ikke mye stillesitting, skal jeg si deg. De førte daglig opp hvor mange pakker han greide å håndtere. Gudskjelov kom han seg opp i systemet og fikk en lederstilling. Han er i trettiårene og i god form, men jobben slet ham ut. Han klaget alltid over smerter både her og der.» Amber kastet et blikk mot vinduet som vendte mot nabohuset. «Jeg trodde dette skulle bli en ny start for oss. Men nå har vi tydeligvis havnet midt oppe i en drapsetterforskning.» «Det er ikke sikkert at det har noe med dette nabolaget å gjøre i det hele tatt,» beroliget Jamison. «De to mennene kan ha kommet fra et annet sted.» Amber så ikke overbevist ut. «Hva skal jeg fortelle Zoe? Hun er veldig følsom og veldig observant. Hun kommer til å bombardere meg med spørsmål.» «Jeg kan snakke med henne, hvis du vil. Eller så kan Decker gjøre det.» Decker så forskrekket ut. «Jeg tror det er best du snakker med henne, Alex.» «Men du snakket med henne ute på verandaen.» «Det er derfor jeg tror det er best at du snakker med henne.» Jamison så på søsteren. «Slapp av, dette kommer til å gå fint, Amber.» «Dere forstår ikke dette.» «Hva er det vi ikke forstår?» spurte Decker. «Dette er ikke de eneste drapene som har skjedd i Baronville i det siste. Jeg så det på tv.» «Hvilke andre drap?» spurte Decker raskt. Amber skulle til å svare da noen banket på døren. Hun åpnet. En mann og en kvinne sto på trammen. Begge hadde et bistert uttrykk i ansiktet. Mannen var i femtiårene. Han var rundt én meter og syt26


tifem, med grått hår og en kulemage som hang over beltet. Kvinnen var i trettiårene. Hun var liten og slank, rundt én meter og seksti, med lyst hår og et tiltrekkende ansikt. Mannen var iført en skrukkete dress. Det var en svart flekk på den hvite skjortekragen. Slipset hang på skjeve. Kvinnen hadde på seg en mørk buksedrakt og en kritthvit bluse. De høyhælte skoene fikk henne til å virke litt høyere enn hun var. Tennene var skinnende hvite. De legitimerte seg og spurte om de kunne komme inn. «Jeg heter Marty Green,» sa mannen. «Dette er Donna Lassiter. Vi er etterforskere.» Han så på Amber. «Bor du her?» Hun nikket. «Jeg heter Amber Mitchell.» Green kikket på Decker og Jamison. «Det betyr at dere to må ha vært de første på åstedet. Vi har skjønt at dere jobber for FBI. Kan vi få se legitimasjonen deres?» Decker og Jamison viste dem FBI-skiltene og id-kortene. Green kastet bare et blikk på dem. Men Lassiter undersøkte dem grundig. «Vi har lest vitneforklaringene deres,» fortsatte Green. «Nå vil vi gjerne høre dem direkte fra dere.» De satte seg i stuen. Lassiter så på Amber. «Er det greit at du venter i et annet rom mens vi går gjennom dette med dem? Takk. Vi kommer til å snakke med deg også senere, selvfølgelig.» Amber reiste seg, kikket nervøst på søsteren og forlot rommet. De to etterforskerne festet blikket på Decker og Jamison. «Ifølge id-kortene er dere ikke spesialagenter,» erklærte Lassiter. «Nei, det er vi ikke,» bekreftet Jamison. «Vi er sivilister som jobber for en spesialgruppe.» Green kikket på Decker. «Sivilister, hva? Jeg har vært politimann i mange år, og nesen min forteller meg at det er du også.» «Burlington i Ohio. Gatepurk i ti år. Deretter ti år som etterforsker. Før jeg begynte i byrået.» 27


Green kremtet og åpnet notisboken. «Ja vel, la oss gå gjennom det som skjedde i kveld.» Decker snakket først. Så overtok Jamison. Green noterte alt sammen. Da de var ferdige, spurte Decker: «Har dere greid å fastslå dødsårsaken? Eller finne ut hvem de er?» Green begynte å si noe, men Lassiter kom ham i forkjøpet. «Beklager, men det er jobben vår å stille spørsmål – og deres å svare på dem.» Decker så på Green. «Skal jeg tolke det som et nei på begge punkter?» «Vi jobber med det,» svarte Green. «Det er mye blod, men vi har ikke funnet kilden ennå.» «Ja, jeg har tenkt på det. Jeg så ingen sår eller skader på fyren som var hengt. Dere bør derfor sjekke om det virkelig er blodet hans. De kan ha drept ham, tappet blodet og så hengt ham opp.» Green skar en grimase. «Det høres ut som en slags sekthistorie. En ofring.» «Og hvis det ikke er blodet hans?» spurte Lassiter. «Da er det en annens. Og denne personen kan være registrert i en eller annen database.» Decker stoppet. «Det trenger ikke engang å være menneskeblod.» Lassiter og Green virket sjokkert. «Hva får deg til å tro at det ikke er menneskeblod?» spurte Green. «Jeg sier ikke at jeg tror det. Jeg sier bare at det er enklere å drepe et dyr og tappe blodet enn å gjøre det med et menneske. Da vi kjørte hit, så vi mange bondegårder med kuer, geiter og griser. Jeg sier bare at det er mulig.» Han stoppet. «Hva med fyren i kjelleren? Var han en av dere?» Lassiter begynte å si noe, men denne gangen kom Green henne i forkjøpet. «Nei, det var han ikke. Men uniformen var en av våre. Det store spørsmålet er: Hvor kom den fra? Vi prøver også å finne ut hvem som eier huset. Ingen av dem hadde noen legitimasjon på seg.» 28


Mens Green snakket, så Lassiter på ham med dårlig skjult irritasjon. Hun lente seg mot kollegaen. «Marty, vi har ennå ikke utelukket disse to som mistenkte.» Stemmen hennes var lav, men både Decker og Jamison hørte tydelig det hun sa. Green kikket på henne og fikk et usikkert uttrykk i ansiktet. Han vendte blikket mot Decker. «Kan dere fortelle oss hvor dere har vært i kveld?» Decker nikket. «Vi kom ikke til byen før ved sekstiden. Men før vi kjørte inn, stoppet vi for å fylle bensin. Det kan enkelt bekreftes. Vi betalte med kredittkort, og det var overvåkningskameraer på stasjonen. Etter middag gikk jeg ut på verandaen på baksiden. Da var det blitt mørkt. Kort etter kom niesen til Alex ut for å snakke med meg. Da klokken var kvart over åtte, så jeg en gnist i det andre huset. Jeg løp inn og fant likene. Alex ringte til alarmsentralen et par minutter senere.» Han stoppet. «Jeg sjekket pulsen på fyren i kjelleren for å forvisse meg om at han var død. Jeg trengte ikke å gjøre det samme med fyren i stuen. Liket i kjelleren var veldig kaldt, selv om det ikke var spesielt kaldt der nede. Og beina og armene var stive. Han hadde spyfluer i neseborene, og det så ut som om de allerede hadde begynt å legge egg. Men infestasjonen var minimal.» Han stoppet igjen og så på de to drapsetterforskerne. «Hvis alibiene deres kan bekreftes, vil dødstidspunktet for begge mennene eliminere dere som mistenkte,» forsikret Green. Han kikket på Lassiter før han fortsatte. «Hvor mange drap har du etterforsket, agent Decker?» «Hundrevis,» svarte Decker. «I Ohio og for FBI. Teknisk sett er jeg på ‘ferie’, så hvis dere trenger hjelp, er jeg tilgjengelig.» «Hvordan kan dette være ‘ferie’ hvis du skal jobbe med en annen sak?» spurte Jamison snurt. «Det kommer uansett ikke på tale,» innskjøt Lassiter. Decker holdt blikket festet på Green. «Det var bare et tilbud – siden jeg har skjønt at dette ikke er de eneste drapene som har skjedd her i byen i det siste.» 29


«Hvem har fortalt deg det?» spurte Lassiter skarpt. «Er det sant?» spurte Decker. Green kikket på Lassiter og nikket. «Dessverre er det sant.»


5

DUNK-DUNK. Bakdørene på ambulansen ble stengt. Den kjørte av sted med de to uidentifiserte likene. Decker og Jamison sto i veikanten idet ambulansen passerte. En politibil la seg bak den. Det gule sperrebåndet blafret i vinden. Det blåste fremdeles friskt etter uværet. Betjent Green kom bort til dem. Lassiter snudde seg og gikk inn i huset. «Vi skal sjekke fingeravtrykkene deres,» opplyste Green. «Forhåpentligvis kommer det til å fortelle oss hvem de er.» «Mange er ikke registrert i databaser,» påpekte Jamison. «Men mange er det,» kontret Green. «Fortell oss om de andre drapene,» oppfordret Decker. Green fjernet innpakningspapiret rundt en tyggegummi og stakk den i munnen. Han begynte å tygge mens han krøllet sammen papiret og puttet det i lommen. Decker så på ham. «Jeg hadde en makker i Ohio som tygde tyggegummi dagen lang. Hun prøvde å stumpe røyken.» «Jeg har holdt meg unna kreftpinnene i to år,» forklarte Green. «Men jeg har slitt ned tennene mine fullstendig.» «Ja vel. Hva med de andre drapene?» spurte Decker igjen. «Vi har mange problemer i denne byen. Firmaer som går 31


konkurs. Hus som blir tvangssolgt. Mange er arbeidsløse, uten mulighet til å få seg jobb. Folk dør som fluer av overdoser.» «Det skjer ikke bare her,» innskjøt Jamison. «Det er skjer overalt.» Green fortsatte. «Da jeg var liten, var gruvene og fabrikkene fremdeles i full drift. Folk hadde penger. Fedrene jobbet, mødrene var hjemme og tok seg av barna. Folk gikk i kirken på søndagene. Butikker i byene hadde gode tider. Så gikk gruvene og fabrikkene konkurs, og alt gikk til helvete. For alt hvilte på dem. De var den eneste grunnen til at dette var en by.» «Baronville?» innskjøt Jamison. «Søsteren min har fortalt meg litt om byen.» Green tygde på tyggegummien og nikket. «John Baron senior kom til området for mange år siden og fant kull her. Det var derfor han bygde byen – fordi han trengte arbeidere i gruvene. Han tjente en formue på dem. Så etablerte han noen kull- og koksfabrikker. Deretter et par tekstilfabrikker og en papirfabrikk. Til slutt fant han naturgass og tjente enda mer penger. Bestefaren min fortalte meg at gamle Baron bare opplevde ett nederlag i hele sitt liv. Tekstilfabrikken hans gikk dårlig, og han hadde planer om å selge den da han døde. Men bortsett fra det lyktes han med alt. Baron bygde også et stort herskapshus og levde som en konge. Det var da han døde, ting begynte å gå skeis. Firmaene som hadde etablert seg her, mistet kunder og ble solgt. Og da økonomien kollapset på syttitallet og jobber ble flyttet utenlands, gikk alle fabrikkene her etter hvert konkurs. Musikken stoppet, og innbyggerne i Baronville var strandet, uten noe sted å sette seg. Og sånn har det vært siden.» Decker sendte ham et utålmodig blikk. «Har du tenkt å fortelle oss om drapene eller fortsette med å gi oss en historieleksjon om Baronville?» Green spyttet ut tyggegummien og stirret på Decker. «Fire drepte på to forskjellige åsteder. Begge drapene 32


skjedde i løpet av to uker – det siste for bare seks dager siden.» «Likheter? Mønstre?» «Bare én likhet,» svarte Green. «Et av drapene var veldig merkelig.» Han vrengte leppen i avsky. «Hva med spor?» spurte Jamison. «Ingen som det var verdt å sjekke nærmere. Og som dere vet, er ikke tiden en drapsetterforskers beste venn.» «Fortell meg om drapene,» insisterte Decker. I samme øyeblikk kom Lassiter ut av huset og vinket til Green. «Marty, kan du komme og ta en titt på noe?» Green kikket på henne over plenen. «Hva er det?» Lassiter vendte blikket mot Decker. «Jeg kan ikke si det med uautoriserte personer i nærheten.» Green snudde seg mot ham. «Jeg kommer til å være på stasjonen i morgen tidlig. Den ligger i Baron Boulevard. Da kan du gjerne komme innom, hvis du vil.» «Baron igjen,» bemerket Decker. «Blir du her lenge nok, kommer du til å bli grundig lei av navnet Baron,» fastslo Green. «Er det noen igjen av familien her?» spurte Jamison. «Én,» svarte Green. Han trasket over den våte plenen mot Lassiter. Jamison snudde seg mot Decker. «Dette er nesten ikke til å tro. Plutselig er du midt oppe i ny drapsetterforskning. I D.C. var du vitne til et drap. For sikkerhets skyld i Pennsylvania Avenue. Og nå, her i delstaten Pennsylvania, finner du to lik.» «Og siden jeg er her, kan jeg i det minste prøve å finne ut hvem som drepte dem.» «Blir du aldri lei av dette?» spurte Jamison oppgitt. «Det er jobben min. Uten den har jeg ingenting.» «Å, om bare flere kunne ha funnet lykken gjennom drap,» glefset Jamison. «Nå er du vrang, Alex.» «Er jeg vrang? Men det virker som om du ikke får lov til å jobbe med saken uansett. Du hørte hva Lassiter sa.» 33


«Jeg hørte hva makkeren hennes sa også. Han vil ha hjelp, selv om hun ikke vil ha det.» «Men kanskje de ikke gir oss lov til å jobbe med saken,» påpekte Jamison. «Siden de tydeligvis har hatt mange drap her, kan de trenge litt hjelp.» «Best du ikke ringer Bogart og får ham til å blande seg opp i dette.» Decker sendte henne et bifallende blikk. «Men hva om du ringer ham?» «Å nei. Du blander ikke meg opp i dette.» «Alex, det har nylig vært seks uoppklarte drap i Baronville.» Hun rødmet. «Jeg vet det!» «Og søsteren din og familien hennes bor her. Ja, de to siste drapene har skjedd her. Rett bak huset deres.» Jamison måpte. «Prøver du virkelig å bruke familien min for å få meg med på dette?» «Folk er døde, Alex.» «Og politiet kan finne ut hvem som gjorde det.» «Det er jeg ikke så sikker på.» «Hvorfor ikke?» «Fordi Green og Lassiter ikke oppdaget en veldig stor uoverensstemmelse på åstedet. Jeg ga dem sjansen til å si noe om det, men de bet ikke på.» «Hvilken uoverensstemmelse?» «Bare tro meg på det. Jeg vet ikke om de er i stand til å løse disse sakene, det er alt.» Jamison begynte å si noe, men stoppet og vendte blikket mot huset, der de hadde funnet de to døde mennene. Så kikket hun mot huset til søsteren. Hun sukket tungt. «Ja vel, ja vel,» sa hun oppgitt. «Du trenger ikke å gjøre noe, Alex. Nyt ferien sammen med søsteren din og familien hennes. Overlat dette til meg.» Hun ble rød i ansiktet. «Som om jeg kommer til å la deg jobbe med disse sakene alene. Jeg kan nesten ikke få meg til å tro at du nettopp sa det.» 34


Decker virket usikker. «Det var … det var bare noe Zoe sa.» «Hva sa hun?» «Hun ba meg om å passe på deg. Og jeg lovet at ingen skulle få være slem mot deg.» «Det var snilt av deg, Amos. Takk for det. Men jeg er stor pike – i tilfelle du ikke skulle ha merket det. Jeg har trent hardt i den tiden vi har jobbet for FBI. Så jeg har aldri vært i bedre form. Jeg vet hvordan man bruker en pistol. Og jeg er klar til å gjøre jobben min.» Decker smilte. «Hva er det?» spurte hun. «Jeg skulle ønske at jeg kunne si det samme – at jeg aldri har vært i bedre form.» «Du spilte i NFL. Jeg tviler på at du noensinne kommer til å bli i så god form igjen. Men du kan ta det med ro.» «Hva mener du?» Nå var det hennes tur til å smile. «Jeg skal passe på deg.»


6

«Dette er sprøtt!» utbrøt Frank Mitchell. Han satt i stuen sammen med Amber, Decker og Jamison. Klokken hadde passert midnatt. Frank hadde nettopp kommet hjem. Han hadde omsider ringt Amber fra bilen og fått høre om drapene. Frank var én meter og åttifem, slank og muskuløs. Han hadde krøllete hår og kraftig kinnskjegg. Han hadde på seg en hvit dresskjorte som var åpen i halsen. Slipset hang løst. Sokkene hadde glidd litt ned. Tuppene på de svarte skoene var slitte. Amber satt ved siden av ham. Frank hadde lagt armen beskyttende rundt skuldrene hennes. «Jeg fikk sjokk da jeg hørte dem snakke om de andre drapene på nyhetene,» sa hun. «Sånt som dette skal jo ikke skje i småbyer som Baronville. Nå skulle jeg ønske at vi aldri flyttet hit.» Frank så vantro på henne. «Jeg ble overført hit, Amber. Det var ikke akkurat sånn at jeg hadde noe valg.» «Hva kan du fortelle oss om disse andre drapene?» spurte Decker. «Du hørte noe om dem på nyhetene, sa du.» Amber trakk på skuldrene. «Ja, jeg så en reportasje på den lokale nyhetsstasjonen. Jeg festet meg ikke så mye ved detaljene. Jeg fikk bare med meg at noen hadde blitt myrdet, og at politiet etterforsket drapene. Så slo jeg av tv-en fordi Zoe kom inn i rommet.» Frank tok av seg slipset, kastet det fra seg på salongbor36


det og gned seg bak i nakken. Han smilte bedrøvet. «Jeg har fremdeles ikke vent meg til å gå i dress på jobben.» Han lente seg tilbake i sofaen. «Jeg kunne enten ta denne jobben eller jobbe på samlebåndet i Kentucky.» Han kikket på Decker. «Jeg jobbet i butikk før jeg begynte på distribusjonssentrene. Men kjøpesentre går på dunken for tiden fordi alle handler på nettet. Jeg gjorde meg aldri ferdig med college. Så her er jeg.» «Moren din ble syk,» korrigerte Amber. «Derfor sluttet du på skolen. For å hjelpe henne. Og du jobber hardt og klatrer opp i firmaet,» la hun oppmuntrende til. Frank smilte og klappet henne på armen. «Vel, vi må bli boende her i Baronville – i hvert fall for en stund. Jeg tjener nesten dobbelt så mye som før, og pensjonsavtalen og helseforsikringen er bedre. Dessuten er det veldig billig å bo her. Det er derfor de ikke etablerer så mange distribusjonssentre i eller rundt store byer. Tomter og alt annet er mye dyrere.» «Vel, byer som dette kan saktens trenge jobbene,» påpekte Jamison. «Problemet er at vi ikke får tak i nok folk.» «Hvorfor ikke?» spurte Jamison. «Man skulle tro at folk ville stå i kø for å jobbe der.» «Det gjør de. Men blodprøvene viser at de bruker rusmidler,» svarte Frank. «Vi har derfor begynt å rekruttere fra andre deler av Pennsylvania – ja, til og med i Ohio.» «Kanskje det er best vi legger oss nå,» sa Amber. «Frank har jobbet i hele dag. Jeg vet at han er utslitt. Har du fått i deg noe middag, elskling?» «De bestilte pizza til oss. Jeg skal ikke ha noe mer å spise.» Han kikket på Decker og Jamison og smilte sjenert. «Det er godt å se deg igjen, Alex. Hyggelig at du også kunne komme, Amos. Jeg skulle bare ønske at dette ikke var velkomsten dere fikk.» Decker så på ham. «Jeg vet at politiet allerede har snakket med Amber. Men har du sett noen folk i huset der bak?» Frank tenkte seg om. «Nei, egentlig ikke. Jeg flyttet hit et 37


par måneder før Amber og Zoe. For å akklimatisere meg, lære jobben og finne et sted for oss å bo. Jeg drar tidlig om morgenen og kommer hjem ganske sent. Sånn har det vært en stund. Jeg er blitt flyttet opp i ledelsen, så det er en bratt læringskurve for meg. Jeg er nødt til å stå på, jobbe overtid.» «Har du sett noen i hagen på baksiden? Eller i vinduet? Eller i døren, kanskje?» Frank ristet på hodet og kikket på Amber. «Jeg har nesten ikke vært ute i hagen,» svarte hun. «Det er for mye å gjøre inne. Ja, jeg holder fremdeles på med å pakke ut av esker. Det var det jeg fortalte politiet også.» «Hvordan døde de?» spurte Frank. «Politiet er ikke sikre på det ennå,» svarte Decker. «Men det var du som fant likene,» innskjøt Amber. «Du må da ha en viss anelse om hvordan de døde.» «Det har jeg. Men det er ikke noe jeg kan fortelle deg.» Amber så forvirret ut. «Vi kommer kanskje til å hjelpe politiet litt,» forklarte søsteren raskt. «Med å etterforske saken. Derfor kan vi ikke snakke om den.» «Hjelpe til med å etterforske saken! Men jeg trodde dere var her på ferie.» Jamison sendte Decker et skarpt blikk før hun svarte. «Det trodde jeg også. Men drap holder seg ikke til en fast timeplan. I hvert ikke min timeplan.» Amber skalv. «Herregud. Jeg kan fremdeles ikke få meg til å tro det. Et drap rett i vår egen bakgård, så å si.» Hun snudde seg mot Decker. «Men du er vel vant til sånt som dette?» Decker møtte blikket hennes. «Der tar du feil.» Han kastet et blikk på Jamison. «Har du lyst til å ta en liten kjøretur?» Hun stirret uforstående på ham, men nikket resignert. De hadde leid en bil, hovedsakelig fordi bilen til Jamison var en toseter som tvang Decker til nærmest å slå krøll på 38


den svære kroppen sin for å komme seg inn. Og det var ikke akkurat noe han hadde lyst til på en så lang tur. En Yukon hadde langt bedre beinplass. «Du sa en kort tur,» poengterte Jamison. «Hm, la meg gjette hvor vi skal.» «Bare kjør bort til den andre gaten, Alex.» «Kan jeg få spørre hvorfor – siden vi allerede har vært der?» «Det er bare noe jeg har lyst til å ta en nærmere titt på.» «Vi kan bare spasere.» «Det er lettere med SUV-en.» Da de kjørte bortover gaten, pekte Decker på et skilt som sto ved inngangen. «Blindvei. Ingen utkjørsel.» «Vel, kanskje ‘blindvei’ er det vi har begitt oss inn på med denne saken,» bemerket Jamison. Politifolkene jobbet fremdeles på åstedet. En av betjentene kastet et blikk på dem idet de passerte. Men før han rakk å reagere, hadde Jamison kjørt forbi huset. Da hun kom til enden av veien, snudde hun og parkerte SUV-en i veikanten fem–seks hus fra åstedet. Hun slo av lysene. De så at Green og Lassiter kom ut av huset. De stoppet og ble stående i lyset fra lampen på verandaen. Det virket som om de snakket opphisset sammen. «Var det dette du ville se?» spurte Jamison og gjespet. Decker ristet på hodet. Han ønsket å se gaten og bilene som sto parkert der. Det var ingen garasjer, bare carporter og gateparkering. Men bortsett fra politibilen og SUV-en deres sto det ingen andre biler parkert i gaten. Og ingen i nærheten av huset der de hadde funnet likene. Decker kikket på husene på begge sider av gaten. Ingen lys var tent, men det skyldtes kanskje bare at det var sent om natten. «Flesteparten av disse husene ser tomme ut,» påpekte han. «Vel, som vi har fått høre, er ikke Baronville akkurat et livlig sted.» «Det betyr at vi ikke kommer til å finne mange vitner som 39


kan fortelle oss hva som har foregått i nærheten av åstedet. Morderne må ha fått de to mennene inn der, døde eller levende. Det er ingen garasje der de kan ha satt bilen, så på et tidspunkt må de ha vært synlige på lang avstand.» «Eller så kan de to fyrene ha gått inn i huset, og så blitt drept der.» Decker lukket øynene og tenkte på alt det han hadde sett og hørt før lyset i huset begynte å flimre på grunn av kortslutningen. Et fly hadde passert. Mange lyder: dunk og skraping. En bil som ble startet. Flyet? Åpenbart ingen forbindelse. De merkelige lydene? Kanskje en forbindelse. En bil som kjørte vekk etter at likene var plassert i huset? Han knep igjen øynene. Den fotografiske hukommelsen registrerte og lagret visuelle inntrykk mest effektivt. Men han husket også lyder bedre enn de fleste andre mennesker. «Hva gjør du?» spurte Jamison. Han skar en grimase. Spørsmålet hennes forstyrret ham akkurat idet han var i ferd med å mane fram nøyaktig de lydene han hadde hørt. «Amos, klokken er snart ett. Jeg er helt gåen. Vi kjørte over seks timer for å komme hit. Vel, jeg kjørte i over seks timer for å komme hit.» Han roet seg ned. «Hun er søsteren din. Hvis vi noen gang drar for å besøke søstrene mine, skal jeg kjøre.» «Søstrene dine bor i California og Alaska. Vi skal ikke kjøre til California eller Alaska.» «Vel, da får de ingen besøk av oss.» Hun sukket, lente seg tilbake og fiklet med blinklyset på rattsøylen. «Hvorfor er dette så viktig for deg? Jeg skjønner at det er mord. Og det er forferdelig. Men du kan ikke etterforske alle drap du snubler over.» «Hvorfor ikke?» spurte han bryskt. «Fordi du ikke kan det!» utbrøt hun. 40


Han ristet på hodet. «Der får vi bli enige om å være uenige.» De ble sittende i taushet en stund. «Du fant ut hvem som drepte Cassie og Molly, Amos. De fikk det de fortjente. Men du kan ikke oppklare alle drap som havner på radaren din. Det er umulig. Da er du dømt til å mislykkes.» Decker svarte ikke. Han bare stirret ut av vinduet på huset der han hadde funnet de to døde mennene. «Kan vi kjøre tilbake til søsteren min nå?» spurte Jamison. «Ellers kommer jeg til å sovne her jeg sitter.» «Vi kan dra nå.» Hun kjørte raskt av sted. De var innkvartert på de to gjesterommene ovenpå i huset til familien Mitchell. Amber hadde fortalt dem at det før hadde vært ett stort soverom, som de hadde bygd om til to. Selv om Zoe snart var seks, ønsket Amber og Frank seg flere barn. Jamison snakket kort med søsteren, som fremdeles var våken og ventet på dem. Så sa de god natt og gikk opp trappen. Jamison forsvant inn på rommet sitt. Decker gikk inn på sitt. Han satte seg ved vinduet og kikket ut på gaten. Baronville minnet om hjembyen hans i Ohio. Halvt levende, halvt død. Kanskje mer død enn levende, hvis han skulle være ærlig. Han kledde seg av seg, la seg i sengen og stirret opp i taket. Kanskje Jamison hadde truffet spikeren på hodet. Jeg prøver å fange Cassies og Mollys morder om og om igjen. Og det kommer aldri til å ta slutt, for det vil alltid være mordere der ute. Så her er jeg nå. Velkommen til min verden.


7

Decker hadde akkurat tatt på seg skoene neste morgen da telefonen ringte. Det var betjent Green. «Hva gjelder det?» spurte Decker. «Blodet på gulvet i huset?» «Ja?» «Du hadde rett,» opplyste Green. «Det var ikke menneskeblod.» «Vi ses om en halvtime,» sa Decker. En drøy halvtime senere stirret Decker ned på to metallbord der de to likene fra huset lå. Begge var obdusert. Stiftene etter Y-snittet i brystet deres så ut som sporene etter kjempestore glidelåser. Jamison sto ved siden av ham. Hun så fremdeles trøtt ut. Betjent Green sto på venstre side. Øynene hans var kvikke og årvåkne. Rettsmedisineren sto på den andre siden av bordet. Betjent Lassiter hadde ennå ikke kommet. «Er du sikker på at det ikke er menneskeblod?» spurte Decker. Rettsmedisineren var en liten, tynnhåret mann med kulemage og grått, veltrimmet skjegg. Han nikket. «Jeg sjekket i natt, eller tidlig i dag morges, for å være helt nøyaktig, mens jeg foretok obduksjonene.» Han gjespet. «Det er en enkel test. Prøven var negativ for men42


neskeblod. Men det er blod. Sannsynligvis fra et dyr, ikke syntetisk. Jeg skal ta noen flere tester for å prøve å finne ut hva vi har med å gjøre her.» «Noen helte altså litervis med det som sannsynligvis er dyreblod, ut på gulvet under fyren som var hengt i stuen,» fastslo Green. «Døde han av hengning?» spurte Decker. Rettsmedisineren nikket. «Alt tyder på det. Ligaturer på halsen, sprengte blodkar i øynene.» «Petekkiale blødninger i sklera,» tilføyde Decker. Green sendte ham et skarpt blikk. Med rettsmedisinerens hjelp rullet Decker det ene liket over på siden. Han stirret på ryggen til mannen. «Er dette fyren som ble hengt?» «Det stemmer,» svarte Green. Decker la ned den døde kroppen og undersøkte mannens føtter, ører, hender og lyske. Han rynket pannen. «Hva er det, Amos?» spurte Jamison. Decker overhørte spørsmålet. «Hendene var ikke bundet sammen. Men jeg ser ingen vergeskader. En fyr som vet at han skal bli hengt, vil kjempe imot. Svær var han også. Og han ser ut til å ha vært i god form.» Rettsmedisineren pekte på bakhodet til den døde mannen. «Det er et blåmerke her. Slagskade. Jeg tror han ble slått bevisstløs før de hengte ham. Da var det ikke nødvendig å binde sammen hendene hans.» «Hva med han her?» spurte Decker mens han undersøkte det andre liket. Han rullet også denne døde kroppen over på siden. «Det var fråde på leppene hans. Som regel er det et tegn på drukning. Eller forgiftning.» «Vi har tatt toksikologiske prøver,» forsikret rettsmedisineren. «Men det var ikke noe vann i lungene, så drukning er utelukket. Det kan ha vært en overdose. Gudene skal vite at vi har nok av sånne dødsfall her. Det er plass til tjue lik i kjølerommet. Før i tiden var det mer enn nok. Rommet var aldri fullt. Så traff opioidkrisen med full styrke, og byen 43


måtte kjøpe en kjølecontainer for å få nok plass. Vi har den stående ute på parkeringsplassen. Nå er containeren også alltid full. Jeg kan ikke obdusere alle. Jeg har ikke nok tid. Hvis de kommer inn med sprøytestikk i armen, holder det for meg med hensyn til dødsårsaken.» Decker sendte mannen et vantro blikk. Men det virket ikke som om rettsmedisineren merket det. Decker la liket ned. «Det forklarer ikke dødsårsaken til fyren som var hengt i stuen. Eller blodet.» «Nei, det gjør det ikke,» samtykket Green. Døren ble åpnet, og inn kom Lassiter. Hun hadde på seg de samme klærne som hun hadde brukt kvelden før. Det virket som om hun ikke hadde vært hjemme. «Du burde ha fått deg litt søvn, Donna,» bemerket Green. Lassiter så ikke på ham. Hun stirret på Decker og Jamison. «Jeg trodde vi ble enige om at –» Green snudde seg mot rettsmedisineren. «Det er altså sannsynligvis dyreblod. Hva forteller det oss?» Rettsmedisineren trakk på skuldrene. «Jobben min er bare å finne ut hvordan de døde. Du er etterforskeren.» Han snudde seg mot Decker. «Jeg er ikke en kriminalteknisk patolog. Det er tydeligvis mangel på dem. De er nok for dyre i drift også,» la han til med et smil. «En by som dette har ikke råd til å ansette en slik. Jeg er bare en lokal, halvpensjonert lege. Urolog. For meg er dette bare en deltidsjobb. Men myndighetene tilbyr et kurs man kan ta. Og så kan man ta oppfølgende kurs.» «Vi må kanskje ha noe bedre enn dette her,» kvitterte Decker. Denne bemerkningen fikk rettsmedisineren til å rynke pannen. Decker snudde seg mot Green. «Blodet, var det symbolsk? En beskjed? Et ritual?» «Jeg tror ikke vi kan besvare de spørsmålene ennå,» sa Green. Lassiter lukket døren bak seg og kom bort til bordene. 44


Hun stilte seg rett bak Decker. Det virket ikke som om han merket det. «Har dere funnet ut hvem disse fyrene er?» spurte han. «Vi har kjørt fingeravtrykkene deres gjennom AFIS1,» svarte Green. «Vi har ikke fått noen treff. Jeg vet at AFIS ikke er perfekt, men hvis de var forbrytere, har de aldri blitt arrestert.» «Kjør dem gjennom andre databaser,» oppfordret Decker. «De kan ha bedt om bakgrunnssjekker for å søke på jobber. Sånne ting.» «Vi er i gang med det,» forsikret Lassiter. Decker snudde seg og så at hun sto rett bak ham. Selv om hun hadde på seg sko med høye hæler, var høydeforskjellen mellom dem minst tretti centimeter. Han kikket ned på henne, og hun kikket opp på ham. «Bra,» sa han. Så snudde han seg mot likene igjen. «Jeg går ut fra at ingen av dem hadde noen tilknytning til huset? De eide det ikke?» «Hvordan vet du det?» glapp det ut av Lassiter. «Hvis de hadde hatt noen tilknytning, ville dere allerede ha funnet det ut,» kvitterte Decker. «Men hvem eier huset?» «Banken,» svarte Green. «Den overtok det. De forrige eierne greide ikke å betale avdragene på lånet og dro fra byen for et år siden. Siden har huset stått tomt.» «Men det var strøm der, ellers kunne ikke blodet ha forårsaket kortslutningen som startet brannen. Hvorfor er ikke strømmen for lengst blitt stengt?» «Vel, vi har en del husokkupanter her,» svarte Green. «De overnatter i sånne hus i uker og måneder. For å holde varmen kobler de seg på det offentlige strømnettet. Og noen ganger leier bankene ut husene for å tjene litt penger mens de prøver å selge dem. Da må de legge inn strøm.» «Har huset noen gang vært leid ut?» spurte Jamison. «Vi holder på å sjekke det, men jeg tror ikke det.» Automated Fingerprint Identification System. Automatisert fingeravtrykksidentifikasjon. O.a. 1

45