Christian Borch
Konge for sin tid
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-67111-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsfoto: Terje Bendiksby/NTB scanpix Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt i 10,6/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
BAKGRUNN 1. 2. 3. 4. 5.
Kongen er død, leve kongen! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Symbol og personlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norsk igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Husløs kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kongen og kronprinsessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13 21 29 41 53
GJERNING 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15.
Admiral og gummistøvler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fornyelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Harald den lyttende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ur-instinkter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En annen historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Og nå: sport! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nasjonens speil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den vonde dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Døråpner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ut på tur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
65 74 82 89 98 106 113 119 127 137
16. 17. 18. 19.
Ordet og makten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vraket og angsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å forstå sin tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Taler og veiviser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
149 159 166 173
FREMTIDEN 20. Fremtidsscenarioet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Den gåtefulle makten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. I går, i dag, i morgen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
185 192 202
Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De gode hjelperne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
211 215
Prolog
BLANT VENNER rundt et bord på en kafe fant jeg meg en kveld sittende vis-a-vis ideen bak denne boken. En av oss hevdet at det er skrevet lite om hvordan monarkiet har utviklet seg i Harald 5.s tid: «Synd», sa han, «for det er blitt ganske spesielt. Rollen er endret, utvidet og styrket, dels av seg selv, dels på grunn av måten den er tolket på, dels på grunn av den politiske utviklingen; den er blitt viktigere enn folk forstår». Vi andre var delvis enig, delvis ikke, som man gjerne er i vennlig lag, men endte vel med å samles om at verden har forandret seg, blitt mer uryddig og urolig, og at gamle verdier er blitt utrydningstruet mens majesteten stadig blir sett som hel ved. Han påvirker ikke politikken, i hvert fall ikke så mye at politikerne reagerer, men gjør det på en måte likevel, stort sett fordi han fremmer holdninger nordmenn gjerne står for, innerst inne. Det skaper trygghet, kall det gjerne selvtillit. Slik blir han en politisk premissgiver: han skjerper folks evne til å kjenne på seg selv hva som er riktig og galt, og han gjør det i en felles nasjonal ramme. Man kan si at han opprettholder en balanse som lett kommer i ulage; han blir loddet i samfunnets andre vektskål, ikke minst psykologisk. «Du», sa en og pekte på meg, «bør kanskje skrive om dette? Det har vært utgitt bøker om kongen mange ganger før, men ikke med monarkiet som innfallsvinkel». Jeg svarte at det kom ikke på tale, jeg hadde skrevet en bok om kronprinsen og hans samtid da han 7
konge for sin tid
fylte 50 og hadde intet ønske om å gjøre det igjen. Dessuten hadde jeg helt andre planer. Men jeg lovet mine venner at jeg i hvert fall kunne nevne ideen for min redaktør i Cappelen Damm. Etter en del om og men ble vi enige om å lage en skisse vi kunne vise til hoffet og så ta saken derfra, skritt for skritt. EN HØSTDAG vandret vi sammen til kongens slott. Gult løv dalte ned over hodene våre, grusen knaste under beina. Vi hadde skrevet en modell som vi la frem for to av majestetens medarbeidere. Vi siktet mot samarbeid og på å få kongen selv med på laget. Det fikk vi ikke. Kongen sa nei. Vi har ennå ikke forstått hvorfor, men tror det har dreid seg om en feiltolkning av hovedmålet. Men, paradoksalt nok – kongens nei ble mitt ja. Nå sto jeg i hvert fall fritt, uten bindinger. Det kongelige hoff har ikke hatt befatning med boken, heller ikke enkeltpersoner med forankring i de indre sirkler. På den måten ble oppdraget mer utfordrende, men også friere og morsommere enn ventet. I LØPET av et drøyt halvår har jeg intervjuet et trettitall eksperter og kvalifiserte tenkere i inn- og utland pluss en flokk andre, sett gjennom reportasjer om kongeparets gjøren og laden, og lest metervis av kildemateriale. Mye av det kildene har gitt uttrykk for har vært overraskende. De har hatt forskjellige utgangspunkt, men nær sagt alle ser ut til å mene, hver på sin måte, at Harald 5.s versjon av kongefunksjonen har gitt det norske monarkiet en fornyende og stabiliserende kraft. Det gjør at den får en spesiell betydning når egeninteresser og praktisk politikk virker splittende på nasjonen, og kan best forklares med at følelser stort sett overkjører politisk logikk og fornuft. Kongen, mener man, har et anlegg for å få folk til å føle seg vel med seg selv når de ellers føler seg uvel med omstendighetene. Kanskje han gjør det den britiske nåtidsfilosofen Philip Blond er inne på når han skriver: «Monarkiet bidrar til å understøtte og styrke den demokratiske prosessen ved å føre en annen type makt enn demokratiet inn i demokratiet.» 8
prolog
Harald 5. bygger på tradisjonen fra da en dansk prins ble kong Haakon 7. i november 1905. Det skjedde med en republikansk målsetting: prosjektet gikk ut på å styrke demokratiet og ikke la kongen bestemme noe som helst. I årenes løp, og gjennom skiftende historiske faser, har det utviklet seg en egen fortrolighet mellom konge og folk på dette grunnlaget. Den vokste utover grensene for den opprinnelige forutsetningen, og gav folk en følelse av trygghet når de befant seg innenfor kongens personlige gravitasjonsfelt. Monarkiet fikk en egen plass i nordmenns følelsesliv, og har det stadig. Et solid flertall av nasjonens innbyggere vil fortsatt ha dette seremonielle symbolet – plassert i sin egen himmel, over politikken, men så nær at de føler det berører dem. Harald 5. har vært konge på en annen måte enn faren, mye fordi han er en helt annen personlighet, og fordi omstendighetene har vært så annerledes. Det har gått bra i den grad folkemeningen er en målestokk. Som Bjarte Hjelmeland sa det i en tale på Slottsplassen i 2016, han er jo bare «dritgod til å være konge». Så er spørsmålet: Hva betyr nå det? Christian Borch, Oslo, mars 2020
BAKGRUNN
1
Kongen er død, leve kongen!
19. JANUAR 1991 landet den franske presidentens fly på Fornebu utenfor Oslo i meterhøy snø. I VIP-loungen ventet Norges konge. Så snart flyet hadde takset på plass, gikk han langs en vasstrukken rød løper og inn i flyet – alene. Han ble der i nesten 45 minutter. Eneste passasjer var hans kone. Hun hadde vært i Frankrike da svigerfaren døde sent på kvelden 17. januar. François Mitterrand lånte henne presidentflyet så Sonja kunne komme fort hjem. Statssjefer tar vare på hverandre når det gjelder. Harald 5. hadde vært konge i et og et halvt døgn. Han var 54 år gammel. Hva de to snakket om inne i flykabinen, vet bare de selv. Ekteskapet hadde slingret langs livets skinnegang en tid. Paret hadde feiret flere høytidsdager hver for seg de siste årene, bursdager blant annet, og hun var mye borte, noe som ble lagt merke til med uro i kretsen rundt dem og i det politiske Norge. Men det hadde blitt med det. Den norske offentligheten aksepterte at saken bare angikk de berørte. Uansett hva de snakket om denne første dagen av Harald 5.s regent-epoke, så kom de to ut av flyet sammen og det har de vært siden. Fra det øyeblikk de gikk ned flytrappen, har de fungert i tett samspill som Norges kongepar, to personligheter med ulik væremåte, forskjellig vesen og lite ensartet temperament, to motsetninger som til sammen blir en balanse. 13
konge for sin tid
Gjennom mer enn et kvart århundre har kongen og dronningen tråklet Norge sammen med sølvtråd; det er ikke en flik av nasjonen som ikke har fått en naturlig plass i mønsteret, og både innfødte og innflyttede nordmenn har fått impulser til å oppleve tilhørighet i det norske. De ytre omstendighetene rundt kongegjerningen endret seg dramatisk i tiden rundt Olav 5.s død. Like utenfor Norges grenser ramlet plutselig nye konflikter inn over hverandre, gamle sannheter visnet på stilk, kjente verdier slo sprekker. Verden forandret språk, og kongen og dronningen fikk utfordringer av ukjent innhold dumpet rett i fanget. Det fantes ingen bruksanvisning å bla opp i; de måtte bruke seg selv, føle og prøve seg frem. NATTEN mellom 17. og 18. januar 1991, da kronprins Harald tok sine første skritt som konge (han var «lettere livredd» for hvordan det skulle gå), gikk den første Gulf-krigen inn i sitt andre døgn. Med amerikanske og arabiske enheter i spissen hadde en internasjonal styrke angrepet Bagdad like etter midnatt 17. januar. På Kongsseteren satt kong Olav foran fjernsynsskjermen fra tidlig om morgenen. Sønnen mener faren var overbevist om at det var tredje verdenskrig som hadde brutt ut. I løpet av formiddagen hadde Saddam Hussein svart på offensiven med rakettangrep mot Israel, og ingen visste hva mer han kunne finne på. Krigshandlinger har en uhyggelig evne til å komme ut av kontroll, noe den forstandige offiseren kong Olav 5. visste bedre enn de fleste. De som møtte ham denne dagen, så at han ble stadig mer urolig. Til slutt ble det for mye. Han fikk hjerteinfarkt og døde kl 22.20. Han var, som sønnen uttrykte det, «Gulfkrigens første offer». Gulfkrigen, Operation Desert Storm, ble et kortvarig drama og var over etter få uker. Likevel sto den som et markant uttrykk for den turbulente verdenssituasjonen som skulle bli rammen rundt det nybakte norske kongeparet. Et drøyt år tidligere hadde Berlin-muren falt, helt uventet, og det 14
kongen er død, leve kongen!
oppsto en akutt og totalt ukjent situasjon. Spenningen som hadde holdt Europa i et sikkerhetspolitisk jerngrep siden slutten av andre verdenskrig, slapp taket. Med ett var den kalde krigen over, og en ny virkelighetsforståelse rullet inn over europeerne. Ingen hadde forutsett de enorme omveltningene, ingen var forberedt, ingen så hva som skulle komme. Kong Harald sa en gang til New York Times at han tror monarkier fungerer best i krise. Dramaene som spilte seg ut mens det ferske kongeparet tok sine første famlende skritt, varslet mer krise. Og fremtiden hadde flere og langt barskere overraskelser skjult i kappen. Storkonflikten på Balkan ulmet under overflaten. Oppløsningen av Jugoslavia hadde flerret teppet av gamle motsetninger. Fra 1945 hadde så å si alle regionens folk og nasjoner vært samlet under marskalk Titos myndige ledelse. Da han døde, var det som en svær stein ble lempet bort og et fryktelig virvar av giftige slanger, padder og skorpioner vrimlet opp fra et hull i jorden. Jugoslaver som var perlevenner i går, ble dødsfiender over natten. Like etter at Harald 5. hadde begynt sin kongsgjerning, brøt krigen ut med full styrke. De politiske lederne i Europa hadde ikke sett det komme, ingen hadde brydd seg om advarslene fra organisasjoner som Helsingforskomiteen, ingen var forberedt. Fra 1945 hadde Europa levd gjennom den lengste periode med fred i sin blodflekkete historie. Nå var den slutt. DET STO ikke bra til i Norge heller. Veksten hadde bråstoppet, arbeidsledigheten steg alarmerende, og nasjonen led under en ufyselig bakrus etter «kjøpefesten» i 1980-årene. Willoch-regjeringens viltre frislipp av kapitalrestriksjoner, og ganske mye annet, hadde ført til kraftig vekst i økonomien; vel og bra, men det var adskillig mindre bra at bankene også hadde finansiert et viltvoksende personlig forbruk – til ingen nytte. En ny gruppe urimelig selvtilfredse individer la seg til like urimelig ansvarsløse vaner. Bankene ble med 15
konge for sin tid
i dansen, nærmest helt uten bremseklosser. Jappetiden snudde oppned på klassiske dyder. Det gikk som edruelige folk hadde sagt det måtte: rett i grøfta. Vi fikk børskrakk, fulgt av generell konjunkturnedgang; boligprisene stupte, verdien av kontorlokaler ble halvert. Bankene hadde lånt ut penger til prosjekter som ikke kastet noe av seg, tvert imot, og egenkapitalen skrumpet til et kritisk bunnivå. Staten tro til med krisekapital for å redde stumpene, men krisen var ikke på noen måte over da Harald 5. besteg tronen etter farens død. Jappetiden var heller ikke slutt, langt fra, den har rast skamløst videre til denne dag, bare smurt litt tynnere utover. Samtidig feide nye vinder inn over Europas økonomi. Gamle modeller for balansert samspill mellom næringsliv og samfunn ble blåst av banen og erstattet av en ny form for rå finanskapitalisme. Det var markedskreftene som bestemte, ikke politikere og teknokrater. Politikerne hadde latt seg blende av pengenes glans. Deres evne til å styre var blitt svekket; snart var det for sent å trekke i bremsene. Den internasjonale finansverdenen overkjørte tradisjonelle politiske styringsmekanismer. Mange kjente utryggheten rumle som trusler om jordskjelv under beina da 1991 gikk mot slutten. Karakteristisk nok, kan vi si nå i ettertid, skulle dette bli kong Harald 5.s første store tema. Han tegnet et personlig bilde av situasjonen, ikke politisk, men med rent menneskelig profil, og signaliserte samtidig hvordan han tolket sitt kongelige mandat. I nyttårstalen i 1991 så han saken med ofrenes øyne: «Det er mange som ved inngangen til et nytt år føler det å se fremover som en belastning. Arbeidsledigheten rammer ikke bare dem som mister arbeidsplassen, men legger også et stort press på familien. Tap av sikker inntekt er ofte ødeleggende på selvfølelsen i tillegg til de økonomiske vansker som oppstår.» Mange følte ordene som et uttrykk for at de ikke var alene og glemt. Kongen snakket om å komme forandringene i møte: «Likevel vet vi at i slike krisesituasjoner kommer de best ut som ikke mentalt brytes ned, men makter å se sitt liv som en lang rekke 16
kongen er død, leve kongen!
av nye utfordringer. Mennesket slutter heller ikke å utvikle seg selv om man nærmer seg midten av 50-årene, så lenge omgivelsene gir en nye utfordringer. Dette vet jeg personlig mer om i dag enn for et år siden. Det slår meg stadig at samfunnsutviklingen går raskere og raskere. Jeg tror ikke dette bare er uttrykk for at jeg er blitt eldre. Det internasjonale samfunn har forandret seg som på en dreiescene, men også nasjonalt blir vi stadig slått av hvor mye som endrer seg over natten. Det er ikke gitt noen hverken å forstå eller forutse det som skjer. La oss bruke noen minutter av det gjenstående året til å tenke over hva vi kan gjøre for å bevare fatningen i denne foranderlige verden. Alle truende skyer til tross – det er i optimismens tegn vi i morgen skal ta i bruk våre nye kalendre (…) Det må være vårt håp at det nye år vil gi oss mot og krefter. La oss sammen ta skrittet over i 1992 med tro på at styrken i fellesskapet vil bringe oss videre.» Talen hadde en polemisk undertone. Kongen skisserte situasjonen med egne ord, og hans beskrivelse var ikke uten videre kompatibel med det mange politikere ville sagt om saken. Det viktigste var likevel at han styrte budskapet inn mot håp, tro, angst og følelse av utilstrekkelighet. HARALD 5. VAR den første norske konge født i Norge på 600 år og tredje generasjon i verdens eneste folkevalgte monarki. Plattformen var spesiell, som den også hadde vært det for alle de tre forvalterne av kongeverdigheten siden 1905. Bestefar, far og sønn hadde felles utgangspunkt, men svært forskjellige personligheter, og deres tid som regenter var preget av ulike utfordringer. Folk som kjente ham, sier at kong Olav 5. hadde et friskt og fyrrig temperament, han kunne eksplodere med et smell, men det gikk fort over. Kong Harald er hans rake motsetning. Ifølge en av medarbeiderne er han «helt teflon, ingenting kan vippe ham av pinnen». Det kan bety at han er mer reflektert, men også at han ikke bryr seg om hva folk måtte mene om hans personlige form. Han er seg selv. Kong Olav var offiser. Det var hans far også, og sønnen Harald, men litt mindre synlig i selve formen. Biografer skriver at Olav 5. styrte sitt 17
konge for sin tid
hus med militær presisjon, nøysom, pliktoppfyllende og med grunnleggende skepsis til unødige forandringer («Nei! Sånn har vi aldri gjort det før!»). I praksis førte holdningen til at eiendommene forfalt. Staben så på det med uro, men ingen våget å si ham imot. Olav 5.s bestemte form var lite synlig i det offentlige rom. Men han var Slottets og hoffets ubestridte sjef, det var han og han alene som tok avgjørelsene. «Kong Olav bestemmer alt. Kronprinsen bestemmer ingenting», sa kabinettsjef Magne Hagen da han introduserte en ny medarbeider på Slottet en gang. Kong Olav var oppdratt som enebarn og hadde vært konge alene, uten en kvinne ved sin side, i 27 år. Han var den ubestridte autoritet og oppførte seg deretter. En liten historie illustrerer forholdet: Kronprinsen og faren er på skitur i Nordmarka, Olav 5. peiser målbevisst av gårde foran i sporet, sønnen blir hengende etter. Et sted ute i skogen kommer en annen skiløper oppskjørtet mot kronprinsen og roper: «Hei du, hvis du tar i litt nå og får opp farta, så kan du se selveste kongen! Han går foran deg i sporet.» Men Harald 5. tok sitt monn igjen da han slapp til. Han stilte med blanke ark og justerte både sin personlige stil og kongehusets form inn mot sin tid. Også i det stykket skilte han seg fra faren, som satte bukkebein så snart noen ytret ordet forandring. Farfaren, derimot, hadde valgt sine egne løsninger. Harald 5. følger mer den tradisjonen. Det samme gjelder det andre trekket han har felles med Haakon 7., nemlig den ukuelige sansen for humor. Den høvler bort skarpe kanter og demper trykket av hverdagens dramatikk. VI KAN spørre om det norske monarkiet står sterkt fordi kongen er populær, eller om kongen er populær fordi monarkiet står sterkt. Svaret er neppe viktig. Den alminnelige oppfatning blant leg og lærd er at kong Harald og dronning Sonja har holdt god balanse mellom en turbulent ytre verden og den individuelle væremåten, mellom tradisjon og en ny tid, og at de har styrket fellesskapsfølelsen i 18
kongen er død, leve kongen!
en nasjon som mange opplever at snarere blir svekket av deler av det politiske lederskap. Kongeparets virksomhet bygger ikke på akademisk analyse av mål og midler, innhold og metode. Det finnes ikke noe universitetsstudium i kongelighet, tvert imot, verket er i stor grad blitt til med intuisjon og øyne som ser folk som de er. Det har med enkle ord og nærhet å gjøre. Dessuten er kongerollen forankret i en bred aksept av det konstitusjonelle grunnlaget den bygger på. Kongen subber av sted mellom rekker av bunadkledde og feststemte landsmenn når han og dronningen er på tur, noe de ustanselig er. Dressen ser ikke skreddersydd ut, og den evige blå frakken får motedesignere til å snu blikket ned. «Han er så lite karismatisk at det gir ham en helt egen karisma», sier en kilde. Dronningen er hans rake motsetning, energisk i blikk og bevegelse, raffinert og elegant, nesten uansett hva hun er kledd i. Hennes blikk favner alt og alle, mens hans er innadvendt og nærmest uten uttrykk når skolemusikken spiller opp og ordføreren taler. Når kongen selv får ordet, er stemmen flat som en planke. Men det han sier treffer. Lavmælt og litt fomlende sier han ting som løfter stemningen og perspektivene. Alminneligheten gjør ham til likemann. Han går rett inn i hverdagen, viser interesse for lokal kultur og idrett, historien, kunsten som blir skapt der, folklore, teater; menneskene får en speiling som sier dem at livet de lever er bra og verdt å være stolt av, og kongen er lett å forstå, det er ingen vanskelige ord, ingen kompliserende tankesprang. Borgerne kan rolig være som de er, ikke mer, ikke mindre. De blir møtt med enkel, åpen interesse. Kongen er ufarlig og signaliserer at han vil dem alle vel, ingenting annet. Å VÆRE konge er en frodig beskjeftigelse, han er høyt og lavt, i gallauniform eller gummistøvler, men alt henger i hop, og smått og stort er på en måte like viktig. Funksjonen kan verken overvurderes eller undervurderes, den er nærmest per definisjon hevet over sånt. 19
konge for sin tid
Hva skal vi for eksempel si om dette: under et høytidelig besøk i en liten bygd et eller annet sted i landet hadde en kraftkar i tiårsalderen fått rollen som troll under broen. På hodet hadde han horn og en drabelig gulrotfarget parykk, og kroppsspråket var fryktinngytende. Eventyret om de tre bukkene Bruse som skulle til seters for å bli feite var lagt inn i det offisielle programmet, og kong Harald fikk rollen som sjefsgeit. «Hvem er det som tramper på min bro», brølte trollet med grusom røst da kongen satte fot på broen. «Det er kong Harald», sa kongen, som sant var. «Pøh! Det sier’em alle sammen!» snerret trollet og krabbet med synlig selvtillit opp for å ete ham. Kongen spilte ikke skuespill, laget ikke fakter, lot ikke som han var redd. Han sto bare der, midt i situasjonen, smilte lunt, og var med. Det varte neppe mer enn et par minutter, men hadde antagelig like stor effekt som timelang utfoldelse av pomp og prakt på Slottsplassen. De fremmøtte i bygda og de som så scenen på TV, opplevde en majestet som var naturlig til stede, i seg selv, i nærmiljøet og i nasjonen. Slike øyeblikk setter seg i folk. Det har vært mange av dem i Harald 5.s regjeringstid.