1
PROLOG JOHAN RUDOLF ELBRECHT TROYE var min mors farfar og dermed min oldefar, og han var reder og fiskeeksportør i Bergen. Han solgte sild i ubegripelige kvanta til Tyskland under første verdenskrig, men fikk ikke penger for det, hele fortjenesten ble saltet ned i gjeldsbrev. En grå desemberdag i 1918 gav han sin agent i Stettin beskjed om å kjøpe Berlin. Det var ikke annet å gjøre. Han satt med utestående fordringer på til sammen 8,3 milliarder kroner, omregnet til våre dagers valuta (2018), og hadde ingen mulighet til å få noe ut i rede penger; det var ikke en pfennig å oppdrive i Tyskland. Dessuten sto oppgjøret etter første verdenskrig for døren og det ville bli brutalt. Tyskerne skulle blø. Det hadde de franske, britiske og amerikanske seierherrene gjort helt klart. Min oldefar måtte følgelig sikre sine tilgodehavender så fort som mulig, og det måtte skje ved å investere det hele i fast eiendom. Alt annet var for usikkert. Det neste halvåret kjøpte agenten rundt 130 eiendommer i sentrum av den tyske hovedstaden, noen forretningsgårder, mest boliger. I 1921 flyttet Troye den nest eldste av sine sønner, Johan III, til Berlin, der han stiftet firmaet Zentral som skulle drive komplekset. I 1932 overtok den yngste av sønnene, Truls, ansvaret. Han flyttet til Berlin med sin kone Karen Olga, født 9
Kaltenborn, og de to barna, ti år gamle Karen Margrethe (min mor) og fem år gamle Johan. De ble der i syv år, gjennom et av de mest turbulente kapitlene i Europas historie. Krigsoppgjøret, nedfelt i Versailles-traktaten, knuste mer eller mindre tyskernes mulighet til å bygge seg opp igjen, inflasjonen fikk ustyrlige dimensjoner, politiske spenninger gjorde landet umulig å lede, og fra 1933 hadde Hitler og hans svart- og brunkledde pøbelvelde all makt. Under overflaten var Berlin et inferno av utagerende livsførsel med et hedonistisk og dekadent natteliv, på overflaten var det ryddig, tilsynelatende disiplinert og etter hvert velfungerende (på sin måte). De turbulente motsetningene tok det meste av oppmerksomheten, og de færreste innså at regimet i virkeligheten gjennomførte en systematisk utradering av menneskerettighetene fra midtveis i 1933. Samfunnets sivile aktører ble underlagt et av historiens mest perverterte regimer, de fleste uten å forstå hvordan det skjedde. Familien flyttet hjem til Bergen like før invasjonen i Polen i september 1939. Etter krigen ble Berlin delt, og bortimot en tredjedel av Troye-familiens eiendommer ble liggende i det kommunistiske DDR. Det som var igjen i vest ble avviklet opp gjennom 1950-, 60- og 70årene. Ingen hadde illusjoner om at byen skulle unngå å bli slukt av kommunistene. På oversiktskartene så den ut som en gjenglemt kake på et enormt rødt fat. Men så falt Berlin-muren i november 1989, totalt overraskende, og kommunistdiktaturene smuldret bort, nesten bokstavelig talt over natten. HISTORIEN OM TROYE-familiens eiendommer i Berlin ble blåst opp i norsk presse tidlig på 1980-tallet. Det ble forhandlet om erstatning for konfiskert eiendom 10
i DDR via Utenriksdepartementet, og historien kom ut via departementets journaler. Min befatning med saken ble ikke stukket under en stol, for å si det forsiktig, VG hadde for eksempel noen oppslag som fikk folk til å tro at jeg var rik («TV-kjendis arver Berlin»). Det førte til at flere forlag foreslo at jeg skulle samle historien i en bok, noe jeg sa nei til, først og fremst fordi jeg manglet kunnskap og bakgrunnsmateriale. Moderselskapets kontorbygning på Nordnes i Bergen var bombet sønder og sammen høsten 1940, og alt som fantes av arkiver var blitt aske. Trodde vi. Men så en dag i 2015 ringte min fetter Arne Troye fra Bergen og fortalte at han hadde funnet et kjellerrom under kontorkomplekset som var bygget opp igjen over krigsruinene. Det var fullt av kofferter og kommoder og kasser og skap med bunkevis av protokoller, regnskapsbøker, og – fremfor alt – personlige brev. FAMILIEN TILHØRTE DET vi kan kalle stammen av konservative kapitalister. De bygget samfunn. Eller for å si det på en annen måte – de gjorde det norske myndigheter ikke hadde råd til, nemlig skape virksomhet, bosetting, arbeid og inntekter i fjord og dal. Helt frem til 1930-årene kontrollerte ikke norske myndigheter stort mer enn 3,5 prosent av landets BNP. Det gav ikke mye armslag, men de visste hva de ville, og la rammene for samspill mellom næringslivet og resten av samfunnet. Det vil være håpløst naivt å påstå at gamle dagers kapitalister var drevet av rent filantropiske visjoner. De ville berike seg og sine, tjene penger, mest mulig, som forretningsfolk jo vil. Likevel erkjente de at de hadde et overordnet samfunnsoppdrag. De ble medspillere for 11
myndighetene fordi de satt på kunnskap og erfaringer som embetsverket ikke hadde. Det ble bygget en ganske bærekraftig plattform av gjensidighet. Mitt ønske da jeg gikk gjennom familiepapirene på Nordnes var å finne ut om det lå en sterkere sosial bevissthet under datidens kapitalisme enn vi finner i dagens versjon. Det var ikke så enkelt som jeg trodde. TIDSÅNDEN BYGGET, BEVISST eller ubevisst, på Adam Smiths forutsetninger fra 1776. Det personlige initiativ må ha frihet til å utvikle seg, kapitalen må leve, det er den drivkraften som kan skape og utvikle det gode samfunn. Uten frihet ingen fremgang. Men friheten må utøves under ansvar. Borgerne må sammen fastlegge rammene hvis kapitalismen og det frie marked skal kunne fungere i balanse med samfunnet. Den skotske filosofen så det som påkrevet å hindre at jaget etter personlig profitt skal få overkjøre fellesskapets interesser. Da har ikke kapitalismen lenger noen legitimitet, ingen berettigelse. Eksempelet som min oldefar og hans samtidige representerte viste at næringslivet må ha tillit, og at tilliten må bygge på gjensidig avhengighet. Kapitalismen blir umoralsk når hensynet til aksjonærenes personlige rikdom får så avgjørende betydning at samfunnsinteressene blir satt til side. Til dette vil de nye kapitalistene svare med sine egne definisjoner av hva samfunnsinteresser er (vi ser stadig eksempler på at de betaler formuer for å få hjelp til slike apologetiske øvelser av reklame- og PRfolk), men det rokker verken ved fakta eller borgernes følelse av fremmedgjøring i forholdet til systemet rundt dem. Det er definitivt ikke min mening å si at alt var bedre 12
før. Men det kan neppe være tvil om at den type ansvarsfølelse og samfunnsbevissthet som dominerte datidens kapitalisme har et budskap til vår tid. DEN STØRSTE UTFORDRINGEN med denne boken har vært at bakgrunnsmaterialet om Troyes virksomhet er svært ujevnt. Det finnes brev som forteller om ytre og indre forhold, om drømmer og visjoner, om dagligliv og litt av hvert annet, men det er også svarte hull på rekke og rad. Vi vet hva de gamle samfunnsstøttene tenkte og gjorde. Men når det gjelder detaljer i handlingsforløpet har jeg måttet snekre sammen et fundament av sannsynlighet og bruke det som plattform for mer eller mindre kvalifisert gjetting der mangel på fakta har latt meg bli hengende i løse luften. Derfor har jeg valgt en fortellerform som gir meg frihet til å gå videre der kjente handlinger og kjensgjerninger fra brevene stopper. Det har gjort det mulig å skissere tilnærmet realistiske bilder av personligheter, miljø og omstendigheter også der fakta mangler. På den måten håper jeg å ha konstruert broer som får historien til å henge sammen. For å si det på en annen måte: jeg ljuger ikke. Det som er oppdiktet ligger på et samvittighetsfullt vevet teppe av historiske kjensgjerninger. Og aktørene har oppført seg slik jeg beskriver dem. Det er jeg sikker på … vel, nesten sikker. INGEN ER BARE enten det ene eller det andre, enhver personlighet har sine nyanser. Den patriarkalske, autoritære Johan Rudolf Elbrecht Troye II var tøff forretningsmann, men også drømmer og romantiker, og – vil jeg tro – en slags kunstner. 13
I brevene til sine sønner i Berlin skriver han side opp og side ned om hva som bør gjøres med eiendommene i Berlin og hva som foregår i firmaet, før han plutselig avbryter seg selv med setninger som: «Nu gaar det mot vaar. Snart vil det spire. Å, jeg længes så der ut, du …» Det er Strømsnes han tenker på, sommerstedet på Askøy, der han tilbragte halve året og vel så det, med det han elsket høyest, nest etter familien, nemlig blomstene, som han dyrket og pleiet, satte sammen i varierende komposisjoner, og brukte time etter time i lykkelig selskap med. Blomster er umælende, men levende organismer. De trivdes og strålte under hans omsorg, døde om den skulle forsvinne. Jeg leser hans ord om blomstene som en flukt inn i seg selv, bort fra en verden av penger og politikk, bort fra den evige angst for at det enten går til himmels eller helvete med alle storstilte prosjekter. Og jeg leser ordene som uttrykk for en kreativ drift, en intens vilje til å skape. Jo mer jeg har forsøkt å forstå, jo sikrere er jeg på at kunstneren og forretningsmannen var to sider av samme personlighet. Den drøyt 100 mål store parken på Strømsnes, med sine seks villaer, fem nøst, fire havner, kunstige innsjøer, nettverk av veier med støpte veikanter og sirlig trimmete hekker, italienske fontener, pergolaer og eksotiske vekster fra mange kontinenter, er et kunstverk. Den ene delen av ham hadde ikke kunnet fungere uten den andre. De to kreftene levde et likeverdig liv inne i det samme mennesket, og det kom det jo sant å si en hel del ut av. Dette er historien om mannen og det han satte i bevegelse.
2
OLDEFAREN Bergen, oktober 1884 JOHAN RUDOLPH ELBRECHT TROYE II fikk sitt borgerbrev i Bergen og gikk inn i familiebedriften så snart han hadde fylt 22 i 1884. Til kongen (som satt i Stockholm) og Bergens magistrat avla han en ed, den innebar visse forpliktelser, som det å gi sin skjerv til fattige og foreldreløse, enker og syke når det trengtes; han forpliktet seg til å følge byens lover og opptre redelig i forretninger – i det hele tatt, oppføre seg ordentlig og være en god borger. Til gjengjeld fikk han privilegier og borgerrettigheter, blant annet til å drive handel og vandel og hva han ellers måtte finne på som næring. Edsavleggelsen skjedde ved en høytidelighet i Bergen Raadstue, bygget i 1864 på Raadstuplassen mellom Vaagsalmenningen og det som snart skulle bli Lille Lungegårdsvann. Akkurat hvor forpliktende eden ble oppfattet i rent praktisk forstand er ikke godt å si. Den var først og fremst å forstå som en erklæring av god vilje, demonstrasjon av lydighet og løfte om dydighet. Men den bidro til å knesette prinsippet om at den som tjener penger må føle ansvar for de som er så uheldige at de ikke gjør det, og dermed ble den i det minste lagt inn som en altruistisk forutsetning i det moralske rammeverket. Den praktiske 15
tolkningen var overlatt til den enkelte. Klanen av privatkapitalister som unge Troye nå trådte inn i, avgjorde langt på vei alt selv. I bakgrunnen satt en regjering som fastla rammene, men kapitaleierne fylte den utøvende rollen med å skape arbeidsplasser, sikre verdiskapning, kort sagt gjøre landet levelig. Pengene, evnen, viljen og ambisjonene gav dem makt, myndighet og rom til å følge sine egne hoder. Likevel er det gode grunner til å tro at Bergens forretningsstand tok de sosiale forpliktelsene alvorlig. Handelshusene i den gamle Hansa-staden svingte seg til store høyder ute i verden, men på hjemmebane var de forankret i en enkel, jordnær pietisme som skilte dem fra lignende miljøer både i Norge og ellers i Europa. Troyefamilien har etter alt å dømme sitt utspring i hugenottbevegelsen i Frankrike, og holdt fast ved kjernen i reformasjonens moralske idealer opp gjennom generasjonene – i varierende grad, selvfølgelig, men likevel. En stor del av den bergenske forretningsstanden hadde lignende røtter, og ifølge samtidige kronikører var holdningene og livsformen i byens ledende kretser klart preget av dette. Det finnes en by i Frankrike som heter Troye. Vi vet ikke sikkert, men det er god grunn til å tro at familien i Bergen hadde sine røtter der. Troye ligger i departementet Aube nordvest i landet, der den reformerte tradisjonen i protestantismen fikk stor oppslutning. Bevegelsen bekjente seg til Jean Calvins lære og hentet både åndelig inspirasjon, prester og bibeloversettelser fra kalvinistenes hovedsete i Genève. Det skjedde via hemmelige kurer-ruter, der alle som bokstavelig talt bar byrdene for sine søstre og brødre i troen utsatte seg for konstant livsfare. Pavens og kongens agenter hadde streng ordre om å slå ned på dem med alle tenkelige midler, og midlene 16
var sjelden i tråd med noen kjente idealer om barmhjertighet. Agentene gjorde det de kunne. Og det var ille. De franske protestantene må ha vært sterke som fjell i troen. Å bli avslørt som hugenott var ensbetydende med den visse død, som oftest etter bestialsk tortur. Ordensmakten organiserte nettverk av angivere og agenter som infiltrerte miljøene, og bønnemøter og gudstjenester ble ustanselig angrepet av væpnete soldater fra kongens hird. Likevel økte tallet på hugenotter kraftig. Ifølge en kilde skal det ha vært mer enn to millioner i Frankrike rundt 1570. I sin samtid ble hugenottene stemplet som kjettere og blasfemikere og overgrepene ble legitimert med heftige påstander om at de hånte Gud og brøt hans bud. Men den virkelige drivkraften i angrepene var naken frykt for at den nye troen skulle bryte ned de eksisterende maktforholdene. Den ble oppfattet som en direkte trussel mot den lite hellige alliansen av sekulære og kirkelige ledere. Hugenottene leste bibelen selv, de gjorde seg opp egne meninger om Guds ord og vilje, og underkastet seg ikke det katolske presteskapets monopol på å forvalte sannheten, bøyde seg ikke for pavelige buller om synd og frelse og evig pine i helvetes ild. Det fyrsteog prestestyrte maktapparatet kunne dermed miste sine viktigste instrumenter for utøvelse av makt over folkets sjel og vilje, nemlig rå frykt, fremskapt av guddommelige beskrivelser av alt som ventet den ulydige i det hinsidige. Det fryktelige klimaks kom med Bartholomeusnatten den 24. august 1572. Franske adelsmenn, med full ryggdekning fra paven, hadde lagt en snedig plan bygget på løgn, konspirasjon og bakvaskelser. De iscenesatte en vel organisert massakre som strakte seg over to 17
dager. Byportene ble låst for å stenge alle inne, og mange tusen hugenotter ble regelrett slaktet. Massakrene fortsatte over flere dager i mange franske byer. Noen overslag går ut på at mer enn 30 000 mennesker ble myrdet. Det katolske maktsjiktet var fast bestemt på å utrydde alt som smakte av protestantisme med sverd og ild og knokkelknusende torturmetoder. Forholdene i Frankrike ble uholdbare. Hugenottene så bare to utveier, enten å gi avkall på sin tro og underkaste seg paven, eller emigrere. De fleste valgte det siste. I løpet av neste århundre vokste det frem hugenottiske samfunn i Nord-Amerika og på de britiske øyer, men de fleste slo seg ned i tyske småstater og fyrstedømmer, særlig i nord, der de fant et fristed. De regjerende fyrstene i Preussen, Schleswig-Holstein, Pommern, Mecklenburg, Hannover og Oldenburg ønsket dem velkommen med åpne armer og de ble lett assimilert. De franske hugenottene var arbeidsomme og pålitelige, nøysomme og beskjedne, de var ærlige handelsmenn og flinke håndverkere. Mange ble lojale soldater i de nye hjemlandenes væpnede styrker. Troye-navnet går igjen flere steder i det historiske materialet om hugenottene i det nordlige Europa. Men det dukker også opp i de samme områdene og i Danmark lenge før den tid. Noen ser ut til å ha tilhørt adelen og var knyttet til grevskapet og borgen Woldenburg, ikke langt fra Lübeck i Holstein. Den store innvandringen på slutten av 1500-tallet ble særlig knyttet til internasjonal handel, og flere handelshus med Troye i firmanavnet importerte store mengder sild fra Norge, Sverige og Skottland. Det ble vanlig at importørene sendte sine egne folk til områdene der varene kom fra, blant annet til Bergen. Her har de opplagt møtt trosfeller fra Skottland. 18
Skottene var omtrent like store på fangst og eksport av sild som bergenserne. De så seg mer tjent med samarbeid enn kalde fronter og barsk konkurranse, og bygget tette forbindelser. Og så hadde det seg slik at de var åndsfrender med likt syn på Guds plan med menneskene, ettersom kalvinismen gjennomsyret hjerte og sinn hos både skottene og andre med utenlandsk opphav. Skottland hadde brutt med paven og innført presbyteriansk protestantisme som statsreligion drøye ti år før Bartholomeusnatten. Kirken bygget på Jean Calvins lære. De første medlemmene i Troye-slekten kom til Bergen på slutten av 1700-tallet, og da, ser det ut til, etter mellomlanding i Danmark i noen generasjoner. Familien møtte andre hugenott-slekter som var fordrevet fra Frankrike, deriblant familien Faye. Den hadde emigrert til Skottland og Hebridene, og derfra hadde en gren fulgt med skotske kalvinister til Bergen. Fra hver sin kant bragte disse innvandrerne med seg nedarvete pietistiske grunnholdninger. De påvirket hverandre, utviklet et miljø og satte sitt preg på hverdagslivet. Det virket i sin tur tiltrekkende på likesinnete. Norges store legpredikant Hans Nielsen Hauge tok borgerbrev i Bergen i 1801, og flyttet tyngdepunktet for den norske Indremisjonsbevegelsen til byen. I tillegg til disse religiøse utgruppene holdt den norske statskirken utrettelig en formanende hånd over folk og land. Prestene var alt annet enn tolerante overfor Hans Nielsen Hauge, men de forfektet et like strengt livssyn, ispedd svovel, lyn og torden, fra alle prekestoler. Livet i den internasjonale handelsmetropolen har med andre ord vært marinert i stort religiøst alvor. Det fylte hverdagen og definerte oppfatningene om riktig og galt, plikt og ansvar. Hvor mye som var igjen av disse gamle trosidealene da 19
Johan Troye II ble innlemmet i familieselskapet i 1884, skal være usagt. Men mye tyder på at idealene om nestekjærlighet, medmenneskelighet og pliktfølelse stadig har veid tungt og gjort at edsavleggelsen under borgerbrevseremonien faktisk kan ha betydd noe for den 22 år gamle nybakte forretningsmannen. FAMILIEFIRMAET JOHAN TROYE A/S var grunnlagt i 1859 med det formål å eksportere sild og tørrfisk til Østersjøen, Middelhavet og andre områder, og importere frukt og salt og hamp og vin og olje den andre veien. Bedriften kjøpte varene av dem som fisket eller dyrket dem, de betalte skipsredere for å frakte dem hvis de ikke hadde egne skip, og solgte sine varer gjennom agenter eller grossister. Det meste ble finansiert med lån, mye ved at enkeltpersoner eller konsortier kjøpte andeler i prosjektene. Systemet kan virke rotete og uoversiktlig, men grunntrekkene var enkle nok: silden ble kjøpt der den ble fisket, pakket i firmaets egne boder i Bergen, og deretter fraktet på egen eller andres kjøl ut i verden, de første tiårene med seilskip, etter hvert med dampskip. Der ble den solgt til priser som måtte gi nok til å innfri lån, betale fraktutgifter, dele ut utbytte til andelshaverne, og til slutt la eieren sitte igjen med en tilfredsstillende fortjeneste. Ingenting var hugget i stein når det gjaldt måten forretningene ble drevet på, det var romslig plass for improvisasjon. I siste del av 1800-tallet ser det likevel ut til at en stadig større del av eksporten skjedde til fastpris gjennom langsiktige avtaler og ble forholdsvis forutsigbar. Med sitt borgerbrev i hånden gikk nå andre generasjon inn i firmaet for, skritt for skritt, å overta ledelsen og løfte ansvaret videre inn i neste generasjon og århundre. 20
Det hadde aldri vært den minste tvil om at så skulle skje. Karrierevalget hadde ikke vært gjenstand for diskusjon. Johan II kjente vekten av ansvar og utfordringer, og han hadde gjort seg opp klare meninger om hvordan alt skulle bli: først tilpasse seg den nye tid og modernisere slik at firmaet fikk beholde tetposisjonen, deretter utvikle nye satsingsområder. Han gledet seg til å gå i gang, sammen med faren. Mitt bilde av hvordan Johan Troye junior så på utfordringene da han ble tatt opp i firmaet bygger mye på muntlige overleveringer fra hans etterkommere, altså tredje generasjon i skikkelse av hans sønner, min morfar Truls og hans eldre bror Johan. De snakket gjerne og ofte om familiebedriften, om hvordan faren hadde bygget den opp og ut og manøvrert den inn i moderne farvann. Etter hvert som jeg vokste opp og ble bedre i stand til å forstå, fortalte de anekdoter og historier som føyde seg sammen til hele bilder. Når disse mer eller mindre pålitelige historiene ble holdt opp mot det vi vet skjedde i samtiden, er det ikke så veldig vanskelig å danne seg et noenlunde realistisk inntrykk av hvordan sønnen må ha opplevd både ansvar og utfordringer da faren tok ham inn i ledelsen i 1884. JOHAN II VAR BLITT fast ansatt i firmaet da han var 17. De første fem årene var jobben bare å lære og utvikle forretningstalentet. Han gjorde begge deler med stor iver, studerte først handelsfag i Bergen, deretter shipping og handel i Tyskland, England, Danmark og Frankrike, lærte seg flytende tysk og engelsk, nesten flytende fransk. Han ryddet seg mentalt en plass i internasjonal handel og vandel mens han forberedte seg på det som ventet ham i Bergen. 21
Det han hadde sett og forstått var at nye teknikker og oppfinnelser ville tvinge frem forandringer i forhold til gårsdagens arbeidsmåter med full kraft og i raskt tempo. Han var blitt svært klar over at samfunnsøkonomien i sin alminnelighet og bransjen i særdeleshet sto ved et avgjørende veikryss. For det første var damp- og forbrenningsmotorer i ferd med å fortrenge seil og vind som fremdriftsmiddel for både frakteskip og fiskefartøyer. For det andre var konkurransen på de store utenlandsmarkedene på vei inn i en ny fase, spesielt fordi andre eksportører, særlig skottene, hadde tatt i bruk større farkoster med høyere besetning for å kunne fange silden lenger ute på havet. For det tredje var de samme konkurrentene i ferd med å rasjonalisere fiskemottakene og salteriene slik at de ikke bare var blitt i stand til å levere større kvanta, men også gjøre det rimeligere med mer rasjonelle metoder. For det fjerde hadde han med seg hjem en klar forestilling om at det ville bli nødvendig å knopp-skyte på stadig flere markeder for å sementere en trygg mur under firmaets internasjonale stilling. Johan Troye II hadde sin rot og identitet og vennekrets i det bergenske miljøet der det i raskt tempo ble utviklet nye tanker om forskning på fiskestammenes utvikling og den maritime biologien for øvrig, og – ikke minst – om et tettere tverrfaglig samarbeid mellom alle ledd i næringen. Nye forretningsbanker gjorde det mulig å sette inn kapital til fartøyer og redskaper og bygging av moderne foredlingsanlegg. Erfaringene fra utlandet hadde lært ham at handelshusene både kunne og burde ha en pådriverrolle i forholdet mellom kapitalforvalterne og de av leverandørene som trengte å fornye seg og trengte penger for å kunne gjøre det. Tidsånden var med andre ord preget av at nye utford22
ringer sto i kø på nesten alle fronter da 22-åringen begynte sin karriere i 1884. Forandringer bunket seg opp i horisonten, det var brytningstid i Norge og Europa. Industrialiseringen skjøt fart, mekaniske innretninger drev frem en mer og mer automatisert masseproduksjon, de nye fabrikkene trakk folk bort fra jordbruk og fiske og inn i trange bysamfunn. Det historiske epos som spilte seg ut på samtidens store scene hadde en dramaturgi med nye og ukjente faktorer. Rammene for menneskelivet var i ferd med å bli fundamentalt endret, det ble åpnet et stort, foreløpig ganske tomt rom for politiske forandringer. Høsten 1884 var den norske økonomien på bunnen av en bølgedal – veksten var lav, arbeidsledigheten høy – men det fikk så være, for konjunkturer steg og falt med tidens gang, det visste man jo, og Bergens borgere var urokkelige optimister. Optimist var også Johan Troye II, og han hadde åpenbart klare forestillinger om hva han kunne, ville og burde gjøre. DEN NYBAKTE BORGERENS far, Johan Rudolph Engebrecht Troye I, altså min tippoldefar, har sannsynligvis feiret sønnens inntreden i forretningslivet med festmiddag for gode forbindelser, venner og kolleger fra Troye-familiens indre krets, herrer i svart, med flosshatt, for dette var før den runde bowlerhatten kom på moten og erstattet det silkesvarte ovnsrøret av et hodeplagg som symbol for status og verdighet. Gjestene har vært som verten, menn med ansvar og pondus, og alle tok sin rolle med å bygge landet høyst alvorlig. Myndighetenes tillit bidro til å forme deres forståelse av seg selv. Selvbildet har neppe vært beskjedent, hvor ydmyke de enn bestrebet seg på å fremstå i det offentlige rom. 23
Systemet hadde sine svake sider, utydelige for datiden, men ganske åpenbare sett fra vår tids vinkel. Virkelighetsforståelsen manglet antenner for skiftende forutsetninger når det virkelig gjaldt. Forståelsen av hva som var riktig og fornuftig bygget på tilfredshet med det de gjorde, men det stengte samtidig for forståelsen av hva de burde gjøre. Utviklingen i industrien og tidens gryende sosiale endringer skapte nye spenningsforhold i Europa, og konflikter ble mer brutale enn de behøvde å bli, nettopp fordi kapitalistene ikke hadde innsett hvor dyptgripende de sosiale endringene kunne bli og ble, om de overhodet så hva som var i emning. Herrene i svart var enten arvinger av formuer, bedrifter og livsprosjekt, eller de var grundere. Men uansett tilpasset de seg markedene og brøt ny grunn, de var vant til å manøvrere seg selv og sine interesser rundt om i verden og snakket mange språk. Virksomheten bygget på nedarvede mønstre av sosialt hierarki, det var dem som eide alt, følgelig bestemte de alt. Tilløpene til opprør og protest, nye samfunnsklasser, politiske ideer, alt slikt ble lett avfeid som utidige forurensninger av forbigående karakter. Kapital- og bedriftseierne bekjente seg til den paternalistiske styringsmodellen: arbeidere ble ansatt og sparket etter deres forgodtbefinnende, de kunne opptre vennlig og raust eller strengt og gjerrig, som de lystet, alt i henhold til gemytt og tradisjon. De hadde pengene, følgelig hadde de makten. Det er mitt inntrykk at den nye generasjonen i det internasjonale bergenske kjøpmannskapet (altså ikke bare Johan Troye II, men også mange andre i den samme kretsen) hadde utviklet mer klartskuende visjoner for veien videre enn forgjengerne. Det hang sammen med tidsånden, med tendensen til å tenke og handle i et sta24
dig mer globalt, et internasjonalt perspektiv. Alle hadde fått sterke impulser fra mange og til dels lange opphold i utlandet, særlig Europa, og koblet de kontinentale tendensene opp mot de norske i måten å drive forretning på. De behøvde ikke starte noen revolusjon, de grep tøylene og fortsatte en tradisjon som hadde utviklet seg i siste halvpart av 1880-årene, men styrte sin egen kurs videre. Datidens kapitalister, som alle andre tiders kapitalister, hadde ett drivende motiv, nemlig å tjene penger – og mer penger. Det grunnleggende instinktet var å berike seg selv. Men samtidig arbeidet de tydeligvis ut fra en bredere og mer reflektert erkjennelse av samfunnsansvar enn det vi er vant til i dag. De måtte selv sørge for at tannhjulene i samfunnet grep friksjonsfritt inn i hverandre, at forholdet mellom næringer og institusjoner gikk på skinner, de var avhengig av at fiskerne kunne fiske det de trengte, at fangsten ble saltet og lagt i tønne, at lokalsamfunnene fungerte og innbyggerne hadde det rimelig bra, og de måtte selv sørge for at det skjedde. Deres overordnete raison d’être var å løse samfunnsoppgaver, adressere tidens behov, utfordringer og mangler. De tok ut sin profitt, men de arbeidet ikke ut fra den grunnforutsetning at maksimering av profitten måtte være overordnet motiv og det primære mål med virksomheten. Fortjenesten sprang ut av å utføre samfunnsoppgaver. Jo bedre og riktigere man gjorde det, jo mer kunne man tjene Kombinasjonen av makt og penger, samfunnsansvar og nedarvet ydmykhet, hadde (tross alt) en kultiverende effekt. Herrene i svart frakk og flosshatt visste at deres personlige vekst og velstand forutsatte samspill og samarbeid, de var nødt til å tråkle sine egeninteres25
ser inn i samfunnsinteressene hvis de ville overleve. Det kom tallrike eksempler på hvordan denne holdningen nedfelte seg i det praktiske liv. Handelsstanden, fiskerinæringen og akademia bygget selv opp en omfattende marin forskning; private operatører utviklet felles organer for organiseringen av næringene; forretningsbanker og andre kapitalforvaltere definerte et overordnet samfunnsansvar som ramme for sin egen virksomhet og så videre. Ettersom verken sentrale eller kommunale myndigheter hadde noe operativt byråkrati for slike fellesoppgaver, falt det helt naturlig for dem som følte hvor skoen trykket å gripe an situasjonen selv. Debatten i datidens presse bar preg av disse holdningene, det samme gjorde referater av taler, for ikke å snakke om den innsats i det politiske liv som noen (om enn ganske få) av de ledende kapitalistene følte det riktig å påta seg. Samfunnsansvaret var likevel ikke så entydig artikulert. Det var vel mer det at det lå som en allment vedtatt og underforstått forutsetning i alt som ble sagt og gjort. Slik fikk jeg det også formidlet av min morfar og hans bror. De hadde vokst opp med den samme visjonen om hvilken funksjon de selv og bedriften måtte tjene som tannhjul i samfunnets maskineri. VI KAN SE for oss at forsamlingen av verdige menn gikk i flokk og følge fra Raadstuen til familien Troyes leilighet med den folkloristiske, men lite poetiske adressen Vaskerelvsgaten 1 ikke langt unna. På sin vei passerte de omtrent alt som utgjorde komponentene i deres liv, Bergens Privatbanks lokaler, den majestetiske Børsen, bodene langs Strandkaien. Luften de pustet i var som den alltid hadde vært, stinn av lukt fra fisk, sjø, tjære og salt. Bergen by lå som en krans 26
rundt Vågen, havnen mellom Tyskebryggen på den ene bredden og Stranden på den andre, med Fisketorget innerst. Det blafret i seil og knirket i skrog, det vrimlet av fiskere og bønder som seilte inn til byen med fangst og avling og lokale kjøpmenn som handlet varer til sine kunder utover i kystlandskapet. Det knitret og knatret i varierende vestlandsdialekter, vossemål og sognemål, strilemål og sunnmørsk. Særlig var strilene fra øyene rundt Bergen synlige i bybildet. De var kledd i vadmel og ullkofte, strikkelue og fargerike tørklær i halsen, kvinnene i lange skjørt med forkle, skaut og store sjal, og gjerne fint broderte kjolebryst. Det var stolte folk. Og stridbare. Noen mener ordet stril var utledet av stridig, andre av verbet å strila, som betyr å streve og ro. Flokken av verdige kapitalister i flosshatt har tilhørt samme sjikt som Troye’ne selv. En av dem kan ha hett Geelmuyden med stamfar fra Nederland, en annen Rieber med danske slektsbånd, en tredje Martens av tysk opprinnelse, en fjerde von Erpecom, også den fra Nederland. Videre fant vi nok en Grieg med skotsk utgangspunkt, en Konow med stamfar fra Mecklenburg, en Mowinckel eller to med utspring i Hannover, og – ikke minst – en Faye, mest sannsynlig Jørgen Brede Faye selv, den etter hvert legendariske medstifteren og første banksjefen i Bergens Privatbank. Han hadde tre perioder på Stortinget bak seg, og var en venn og medspiller av Johan Troye I. Jørgen Brede Faye var nærmest et symbol på den internasjonale pietismen som preget miljøet i Bergen. Han var etterkommer av den hugenottiske slekten Faye som hadde kommet til Norge fra de britiske øyer, var avholdsmann, og hadde tidlig sluttet seg til haugianerne og fulgt med dem inn i indremisjonen. I sin første tid på Stortinget ble han oppfattet som reaksjonær, og 27
den brusende og berusende Bjørnstjerne Bjørnson fikk personlig hindret at han ble gjenvalgt i en periode. Men Faye kom tilbake, forkjemper for parlamentarismen så god som noen. Senior Johan Troye I var enkemann og gift på nytt med Amalie, født Schøyen. Hans første kone som var døpt Elisa Lund Giertsen, altså juniors mor, døde i barselseng mens hun fødte sitt 13. barn, 37 år gammel. Hun har med andre ord tilbragt hele sitt voksenliv i en mer eller mindre uopphørlig tilstand av graviditet (man fulgte Herrens bud om å gjøre verden mangfoldig ganske nidkjært, ser det ut til). Kone nummer to var fra Romerike og slik sett en sjelden fugl i den bergenske fauna. Det vanlige var at kvinner og menn av de bedrestilte klasser giftet seg med hverandre, og de kjente familienavnene gikk gjerne igjen og igjen, vevd inn og ut som lange tråder i det store sosiale veggteppe. Vestlandsøkonomien hadde i mangfoldige generasjoner vært knyttet mye tettere til Europas kultur og økonomier enn til resten av landet. Hanseater og andre nasjonaliteter dominerte en lang periode, hanseatene forsvant etter hvert, men andre kom og slo seg ned og ble norske, både i juridisk, antropologisk og psykologisk forstand. I folks bevissthet fikk de gamle nederlandske, tyske, franske, danske eller britiske navnene en rent norsk klang etter hvert, det var ikke noe fremmed eller eksotisk ved dem lenger, de ble bare typisk bergenske. I egne øyne var kjøpmennene og rederne i Bergen mer europeere enn nordmenn, familien Troye ikke minst. Det hang sammen med opphav og historie, men like mye med det de gjorde, de var kjøpmenn, eksportører, importører og fraktemenn, og landegrenser og nasjonal tilhø28
righet hadde en helt annen betydning i deres hoder enn blant folk flest. Det var enklere å reise til Hamburg, Stettin, Königsberg, St Petersburg, Hull, Rotterdam eller Le Havre, enn til Christiania. I deres øyne var Bergen europeisk, selv om byen lå der den lå. Sjøveien til Storbritannia og Kontinentet var rask og behagelig, turen øst over fjellene lang og strevsom. Det var heller ikke stort de kunne ta med seg. Hvorfor skulle de forresten det? Det norske markedet var helt ubetydelig sammenlignet med de europeiske. Og, dessuten: hvem ville de møte i hovedstaden? Stort sett mennesker med et innlandsnorsk syn på verden. Ikke bare følte bergenserne at de befant seg på utsiden, de ble oppfattet slik også. En av de store skogeierne og trelasthandlerne i Christiania, Bernt Anker, sa følgende til en britisk forfatter av reisebøker midtveis på 1800-tallet: «Bergen er mindre kjent i Christiania enn London og Paris. I virkeligheten betrakter vi nesten ikke byen som en del av vårt land eller bebodd av nordmenn.» I TILLEGG TIL tidens sosiale, teknologiske og industrielle utfordringer var debatten og dagligtalen i Norge preget av nasjonens konstitusjonelle situasjon. Omtrent samtidig med at 22 år gamle Johan Troye II trådte inn i ledelsen av familieforretningen, avsa Riksretten en skjebnesvanger dom, og Norge tok sitt første, avgjørende skritt mot et parlamentarisk demokrati. Bakgrunnen var at flertallet i det norske Stortinget lenge hadde nektet å godta at regjeringen opererte direkte under den svenske kongen uten å måtte stå ansvarlig for de norske folkevalgte. Det var vedtatt grunnlovsendringer for å få innført direkte ansvar, men endringene var i tur og orden blitt neglisjert av kon29