Kirsti Kristoffersen
Kjendiscrush
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-69305-3 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Magnus Riise Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd hvordan denne sommeren skulle bli, hadde jeg ikke trodd på det. At jeg skulle møte noen, i denne veldig vanlige og kjedelige ferien, en som skulle snu hele min verden på hodet og få hjertet mitt til å eksplodere. Og at jeg skulle bli dratt inn i en hel verden full av hemmeligheter og superstjerner om hverandre. En virkelighet jeg aldri hadde kunnet drømme om å få bli en del av. Yeah right, hadde jeg sagt da. Vær realistisk. Men så ble dette sommeren da alt skjedde.
Kapittel 1
«HERLIGE HERSJØEN», stod det med store, svarte bokstaver på det gule skiltet som kom til syne da vi svingte inn til campingplassen. Vi hadde kjørt forbi den nærmeste byen for mange kilometer siden, deretter flyplassen, og de siste minuttene hadde det ikke vært annet enn skog og ett og annet lite boligfelt å se langs veien. Og så Herlige Hersjøen Camping. Støvet virvlet opp og stod som en sky rundt den lille, røde bilen til bestemor, og jeg kastet et raskt blikk mot det gamle stabbursbygget som fungerte som resepsjon. Det brede, gule skiltet stod plassert på taket av et laftet, mørkebrunt hus som så mest ut som en hytte, og rundt den store snuplassen stod noen gamle brakker og på gresset noen benker. – Har de faktisk hester her nå? spurte jeg og pekte på skiltet, som hadde tegninger av både en hest og en fisk, samt en gaffel og skje i kryss og en figur som stupte ut i en bølgete vannoverflate. – Hmm, hester? svarte bestemor, som var opptatt med å kjøre gjennom den åpne bommen og videre nedover mot selve campingområdet. – Glem det. Store, gresslagte sletter strakte seg til høyre og venstre, oppover og nedover. Små skråninger skilte klyngene med 7
campingvogner og hytter fra hverandre, de lå som i etasjer med lange hekker imellom. I bunnen av bakken gikk det oppover igjen, mot et stort og helt flatt bygg som jeg kjente igjen som dusj- og toalettanlegget, og så flatet det seg ut på toppen hvor det lå enda flere hytter, og hvor campingvognene stod plassert tett i tett. – Jeg har flyttet til Beverly Hills siden sist du var her, sa bestemor og flirte mens hun svingte inn til høyre. Det ga overhodet ingen mening for meg, men ganske riktig stod det et lite skilt med «BEVERLY HILLS» ved siden av innkjøringen. Vi kjørte et lite stykke til før hun parkerte utenfor campingvogna. – Denne kjenner jeg iallfall igjen, sa jeg og bestemor smilte. Mens jeg løsnet setebeltet, kom jeg til å tenke på at vogna helt sikkert ville føles mye mindre nå enn da jeg var her sist. Da hadde alt føltes så stort, vogna og forteltet til bestemor som en eneste stor tumleplass, og resten av campingområdet gigantisk. Det var mange år siden. Men vel ute av bilen og på vei inn i forteltet med den store bagen som liksom skulle romme alt jeg måtte trenge de neste ukene, føltes campingen faktisk fremdeles overraskende stor. – Vent her ute til jeg får luftet ut litt, her var det jammen klamt, ropte bestemor innenfra. Jeg svarte ikke, bare slapp den tunge bagen rett ned på gresset og la armene i kors mens jeg skuet utover Hersjøen Camping. Kanskje det ga mening at de hadde kalt det Beverly Hills likevel. Herfra hadde man utsikt over hele resten av plassen, og sola stod høyt på himmelen rett mot oss. Da jeg var liten, var det endeløse muligheter for hva jeg kunne finne på her. Det var alltid unger å leke med, jeg kunne spille ball nede på gresset, plukke jordbær, 8
hoppe i søledammer eller spane etter padder når sola gikk ned. Men nå, hva i all verden skulle jeg finne på nå? Det var jo ikke sånn denne sommeren skulle bli. Emma og jeg skulle vært på hytta hennes ved Eikeren nå, helt alene, og bare gjort akkurat som vi ville, og blitt skikkelig brune og sikkert kjent med noen nye folk, kanskje noen gutter til og med. Det skulle vært en sånn sommer som man leser om i bøker eller ser på film, en sommer man ikke vil at skal ta slutt. Men foreldrene mine hadde satt en effektiv stopper for de planene. – Du trodde vel ikke at du skulle få bo der ute sammen med Emma og familien hennes hele sommeren? sa mamma i forrige uke, og så på meg med det der «du er ikke så stor som du tror»-blikket. Et blikk hun får hver gang hun helst vil at jeg bare skal være en liten dritt, sånn at de kan bestemme alt. – Hvorfor ikke? De har jo liksom råd til det! nesten ropte jeg tilbake, men nevnte ikke at resten av familien til Emma ikke skulle være ved Eikeren i det hele tatt, men på den andre hytta deres på Blefjell. Mamma himlet med øynene og sa at det ikke var det det handlet om. – Hva handler det om da? – Det handler om at du bor i vårt hus og følger våre regler og gjør som vi sier, sa hun. Voksenargumentet som alltid trumfer alt. Mamma og pappa hadde endelig gått inn for å pusse opp huset vårt. Jeg hadde mast om et nytt rom så lenge jeg kunne huske, og de hadde snakket om det i årevis. Da jeg nesten hadde gitt opp at de noen gang kom til å gjøre det, bestemte de seg plutselig for det, og da var det visst best at jeg befant meg et annet sted hele sommeren. 9
– Men da passer det jo perfekt at jeg bare bor hos Emma?! innvendte jeg. – Nei, du skal bli med bestemor. Det er opp- og avgjort, Karoline. Og bestemor gleder seg sånn! Du liker jo å være sammen med bestemor, gjør du ikke det, da? Tenk så fint for henne å få selskap hele sommeren, hun som vanligvis bare er helt aleine, sa mamma og la hodet på skakke. Det var så føkkings urettferdig. Så mye snakk om at de unge må heve stemmen og si hva de mener for å være med på å bestemme, men det gjelder visst bare leserinnlegg om miljøet i lokalavisa. Og det var så himla dårlig gjort å liksom lage sånn «det er synd på bestemor»-stemning for å gi meg dårlig samvittighet. For det handla jo ikke om henne. Bestemor er kul, hun. Men det hadde vært hundre ganger bedre om jeg hadde fått bestemme selv når jeg ville besøke henne, og hvor lenge. Nå var jeg stuck her. Mot min vilje. Hele sommeren. Og ikke på den gode film-måten. Med mindre det var en skrekkfilm. Jeg knipset et bilde av utsikten og sendte det til Emma. «Framme og stuck i camping-fengsel», skrev jeg. Hun svarte nesten med en gang, med et bilde av utsikten fra hytta deres, rett ut mot vannet, og det så helt sykt fint ut. «Føler med deg. Stuck her!!» skrev hun og skjønte tydeligvis ikke greia. Hun var jo ikke fanget. Hun var akkurat der vi begge hadde mest lyst til å være. Jeg sukket og puttet mobilen i lomma. Et pensjonistpar kom gående forbi med hvert sitt håndkle over armen og nikket kort og vennlig til meg. Jeg nikket tilbake og prøvde å ikke se for lenge på de skrukkete kroppene deres, kun iført badedrakt og badeshorts og 10
crocs. Knallbrune og med hengende skinn. Jeg svelget. Bestemor kom ut igjen, hun holdt fram telefonen sin. – Mora di ringer, sa hun. Jeg ristet fort på hodet. – Ikke? – Si at jeg ikke vil snakke med henne, sa jeg såpass høyt at jeg håpet hun fikk det med seg i den andre enden. – Hun er visst litt opptatt med å se på utsikten, sa bestemor inn i røret mens hun ga meg et megetsigende blikk over brillene. Jeg trakk på skuldrene. Mamma kunne ringe til meg hvis det var så viktig. Så kunne jeg la være å ta den. – Okei, det skal jeg gjøre, ha det da, hørte jeg bestemor si inne fra forteltet, før hun kom ut igjen og løftet ut mer bagasje fra bilen. – Mora di hilser. Jeg svarte ikke. Mamma fortjente ikke noe svar. Bare tanken på foreldrene mine ga meg en svart følelse nede i magen, jeg var fortsatt sur på dem, og det skygget over alt annet. Selv om det tross alt ikke var bestemor sin skyld. – Så heldig du var som fikk denne plassen i Beverly Hills, da, sa jeg til slutt, etter at hun hadde vært to turer fram og tilbake til bilen og forbi meg som fremdeles stod der med armene i kors. – Heldigere enn Ingvaldsen som hadde den før, iallfall! sa bestemor muntert mens hun bar inn de siste tingene fra bagasjerommet og forsvant inn mellom teltduken. – Åh? Hvorfor det? Jeg løftet opp bagen min og fulgte etter henne. – Han dævva jo! ropte bestemor fra inne i vogna, og jeg ble rød i kinnene. Så meg raskt rundt for å se om noen andre hadde hørt henne. Men det var ingen andre 11
i nærheten. Sikkert bare å bli vant til det først som sist, bestemor snakket alltid rett fra levra. Og sikkert bare å bli vant til pensjonister som spradet rundt i badetøy med huden slengende overalt. For ikke å glemme campingplassens nådeløse hierarki: For at noen skal rykke opp i gradene og få de beste plassene, må noen andre dø. (RIP).
Kapittel 2
De første dagene på campingen sneglet seg av gårde og var en nitrist forsmak på hvordan resten av sommeren så ut til å bli. Det regnet ikke, men det var ikke ordentlig sol heller, bare et sånt midt imellom-vær som det er umulig å finne på noe gøy i. Bestemor gjorde så godt hun kunne, fylte opp kjøleskap og skuffer med masse godt og spilte spill og kort sammen med meg. Hun ga meg passordet til verdens tregeste camping-wifi og lovnader om at alt kom til å bli bedre når bare varmen ville komme og det gikk an å være ute. Men det var begrensa hvor mange ganger det var gøy å slå bestemor i vri åtter, nettet gikk så tregt at Instagram bare ville laste to bilder av gangen, og campingvogna hadde allerede begynt å føles altfor trang, selv bare for oss to. I tillegg var det tydelig at bestemor var vant til å være her alene. Hun hadde sine vaner og bevegelser, jeg følte meg i veien nesten hele tida og begynte å tenke at hun egentlig ikke ville ha meg her. Jeg hadde ikke noen lyst til å være her heller. Jeg stirret utover plassen gjennom det duggete campingvinduet i plast, kondensen samla seg og ble til dråper som sakte rant nedover, det var som å være med i en billig musikkvideo, og jeg syntes innmari synd på meg selv. Da jeg facetimet med Emma på dag nummer fire, sa 13
jeg «Jeg vil hjem!» idet hun tok telefonen. Hun bare lo til svar og viste meg rundt i hytta til familien hennes. Bildet ble aldri helt skarpt, men det så omtrent like idyllisk ut som jeg hadde sett for meg. Selv om familien hennes også var der, hun hadde ikke fått være der alene likevel. – Så du kan jo trøste deg med at den nydelige planen vår om å være her bare oss to, ikke hadde blitt noe av uansett, sa hun. – Det hadde fortsatt vært hundre ganger bedre enn å være her, sa jeg. – Men tror du ikke at det blir bedre etter hvert, da? Jeg ristet på hodet og kjente at jeg hadde gråten i halsen. – Nei, det tror jeg ikke, jeg tror bare det kommer til å være dritt. – Da får vi bare ringes hver dag, da! sa Emma muntert. Og det ville kanskje hjelpe litt å ha en liten connection til resten av verden. Selv om den føltes helt utrolig fjern her i ødemarka. – Kanskje du kan komme på besøk hit i løpet av sommeren også? sa jeg etter at Emma hadde fortalt om en gjeng som pleide å ha fester bare noen hytter bortenfor deres. – Kanskje! sa hun bare, og så måtte hun legge på fordi moren ropte at det var lunsj. – Snakkes da, ring meg når du har noe campingsladder! Jeg smilte en liten stund etter å ha lagt på. Campingsladder, liksom. For å få tak i det måtte jeg kanskje bevege meg utenfor den lille verdenen min bestående av campingvogn, fortelt, toalettbygg og dusj. Eller eventuelt finne på noe. Dikte opp noen greier om noen super14
kjekke tyske turistgutter som inviterte meg på fest i en av hyttene, eller noen kule danske jenter som hadde lagt beslag på hele toalettbygget en dag for å lage spa og endte opp med å farge håret mitt i en helt sinnssykt kul rosafarge, som så helt smashing ut og matchet de nye klærne jeg plutselig hadde skaffet meg… Bestemor var konstant i bevegelse, ute et sted og gjorde gud vet hva, kanskje snakket hun med naboene og sjekket plantene og sånt, mens jeg lå stort sett inne på sofaen i forteltet og syntes synd på meg selv. Sjekket Instagram cirka hvert minutt. – Vedder for at du aldri har kjeda deg så mye som det her, noensinne, sa jeg lavt for meg selv mens jeg studerte det nyeste bildet til Chrissy, som var det første som dukket opp på skjermen min, som vanlig. Han satt på en fortauskant i Los Angeles med runde solbriller med blå speilglass og smilte verdens fineste, hvite smil mens han holdt en stor softis med fargerikt strøssel i hånda. Jeg zoomet inn med to fingre, studerte hver minste detalj av bildet. Før sommeren hadde Emma nevnt noe om at han skulle prøve seg som skuespiller også, nå. – Det går rykter om et eller annet nytt show, jeg så det på 730, sa hun, og jeg lot som om jeg ikke var noe interessert, selv om jeg rødmet oppover hele halsen bare noen sa navnet hans. Jeg turte ikke å like bildene hans engang, selv om jeg var inne på profilen hans flere ganger daglig. Lite flaut å like han gamle klisjé-pene klysa der, liksom. Det var ingen som gjorde det. Han var liksom både for gammel og ganske harry, og det var ingen som faktisk ville innrømme at de hørte på musikken hans. Men shit. Han var så pen. Og snill. Og pen. Under bildet stod det «Keeping it cool in LA, exciting 15
things happening. Looking for stars, maybe you’re the one?» og så en kysseemoji og en med stjerner i øynene. Egentlig ga det ikke så mye mening at han skrev på engelsk, for så vidt jeg visste, var han bare kjent i Norge. Det var noe han hadde begynt med før sommeren. Jeg scrollet litt nedover, til et bilde av ham sammen med en blogger med veldig langt hår. «My celebrity crush», stod det under. Tenk om jeg kunne hatt et bilde med Chrissy på Instagram. Og skrevet «Min kjendiscrush» under. Det hadde jeg aldri turt. Selv om det hadde vært sant. – Jeg skjønner ikke at du har plakat av han der, sa Emma da hun var hjemme hos meg sist, og pekte på Chrissy som hang over senga. Han hang bak døra også, men det la hun ikke merke til. Jeg trakk på skuldrene og sa et eller annet om at jeg hadde hengt det opp på grunn av de fine fargene, og dessuten at det skjulte den stygge veggen under. – Fint at du får et nytt rom snart, da, så trenger du ikke det, sa Emma. Emma hadde postet et bilde av at hun var på en båt. Sola skinte, og hun hadde på seg bikinitopp og nye solbriller. Hun hadde ikke sagt noe til meg om at hun skulle på båttur. I storyen hadde hun lagt ut en film av hvor fort båten gikk, og man kunne bare se ryggene og bakhodene til de som styrte den. Det var iallfall ikke foreldrene hun var sammen med, for å si det sånn. De kjørte fort, og en mørk guttestemme sa: «Filmer du?» og Emma sa «Waaaaouw» mens hun løftet armene opp i været og filmet seg selv med håret flagrende rett ut bak seg. Den fjerde gangen jeg trykket meg inn for å se storyen hennes om igjen, hengte nettet seg opp enda en gang, og jeg kastet mobilen ned i den andre enden av sofaen. Dritt! 16
På TV-en gikk det bare gamle repriser. Latterboksen på en «Friends»-episode jeg hadde sett iallfall to ganger før, lød helt hul og mekanisk, og jeg tenkte dramatiske tanker om at alle andre jeg kjente, hadde sånne «Friends»-liv fulle av morsomme situasjoner og drama og happy endings, og at alle så sånn Hollywood-kule ut med vind i håret som Emma, og her lå jeg på verdens stussligste sted med joggebukse og fett hår. – Du skal ikke være med ut en tur, da, møte litt folk? spurte bestemor flere ganger de første dagene, men jeg bare trakk på skuldrene. Hva for slags folk, da, liksom? Jeg kunne styre meg for skrukkete pensjonister og andre camping-weirdos. Så jeg gikk ikke ut, bortsett fra en og annen tur til toalettbygget, inkludert en dusj som kostet fem kroner og varte i tre minutter før varmtvannet skrudde seg av uten forvarsel og ga meg kuldesjokk helt ned i lungene. Og cirka ingenting skjedde. Ross og Rachel ble sammen og slo opp igjen, og alles start på sommerferien var cirka hundre ganger gøyere enn min. Jeg prøvde å ringe Emma på FaceTime et par ganger de kommende dagene også, men uten å komme gjennom. Kanskje det var på grunn av det dårlige nettet. Eller kanskje hun var så opptatt med å ha verdens beste sommer at hun ikke hadde tid til å prate med meg. Begge deler var uansett deprimerende. – Du, i dag er det faktisk sol, konstaterte bestemor mot slutten av den første uka. Jeg kikket ut av plastvinduene i forteltet og trakk på skuldrene. Det så ikke akkurat ut som sommervær, selv om det kanskje var bitte litt lysere enn det hadde vært de andre morgenene. – Kan du egentlig svare på noen annen måte enn å trekke på skuldrene? spurte bestemor. 17
Jeg trakk på skuldrene, men smilte til henne. Hun lo litt. Den dårlige samvittigheten gnagde på innsiden. – Unnskyld, bestemor, sa jeg. – For hva da? Du kan da ikke kontrollere været, sa hun. Jeg skulle til å si at det ikke var akkurat det jeg mente, men så snudde hun seg mot meg fra kjøkkenbenken og smilte stort til meg, bærende på kurven med nystekte rundstykker. – Det kommer til å bli bedre, sa hun. – Er du sikker? – Helt sikker. Og i dag blir det sol.